LE-1990-489
| Instans: | Eidsivating lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1992-10-05 |
| Publisert: | LE-1990-00489 |
| Stikkord: | Erstatningsrett |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | - Nord-Østerdal herredsrett Nr. A-40/1989 - Eidsivating lagmannsrett LE-1990-00489 |
| Parter: | Ankende part: 1. A v/verger B og C. 2. B (Prosessfullmektig: Advokat Steinar Winther Christensen). Motpart: D (Prosessfullmektig: Advokat Jan M. Haugen). |
| Forfatter: | 1. Lagdommer Mary-Ann Hedlund, formann. 2. Lagdommer Nina Frisak. 3. Lagdommer Ragnhild Dæhlin |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §171, §172, §180, Skadeserstatningsloven (1969) §5-2, Skadeserstatningsloven (1969) |
Dom:
Saken gjelder krav på erstatning for skade i forbindelse med fødsel. A ved verger og hans mor B krever erstatning av daværende distriktslege, nå kommunelege, D for tap de hevder å ha lidt på grunn av påstått uaktsomhet fra Ds side i forbindelse med svangerskapskontrollen.
B ble gravid sommeren 1982. Hun gikk til regelmessig svangerskapskontroll hos D på Tynset. Det ble ikke oppdaget at hun bar på tvillinger før ved røntgenundersøkelse på Tynset sykehus 3. mars 1983. Det ble avtalt innleggelse på Hedemark sentralsykehus på Elverum neste dag. Natten til 4. mars gikk fostervannet. B dro umiddelbart til Tynset sykehus og ble undersøkt av jordmor. Tynset sykehus har ikke fødeavdeling. Hun ble transportert til Elverum sykehus i ambulanse sammen med jordmor, og kom til Elverum sykehus 4. mars klokken 05.30. Det konstateres fin fosterlyd på begge tvillingene ved ankomsten. Et apparat som kontinuerlig registrerer fosterlyder, tilkobles. Fosterlyden endrer seg og det blir besluttet å utføre keisersnitt. Mens B ligger på operasjonsbordet, begynner hun å blø kraftig. Tvilling I, en gutt på 1400 gram, løftes ut og det er ikke tegn til liv. Han er død. Tvilling II, A på 1845 gram, løftes ut kl. 06.43. Han har enkelte gispebevegelser og lever. Morkaken er delvis løs. A gis kunstig respirasjon og flyttes etter noen timer over til Ullevål sykehus. Det er enighet om at A er 100 % medisinsk og ervervsmessig invalid og at invaliditeten er livsvarig.
A ved verger og B tok ut stevning 12. september 1989. Nord-Østerdal herredsrett avsa 10. mai 1990 dom med slik domsslutning:
1. D frifinnes.
2. Hver av partene bærer sine saksomkostninger.
A ved verger og B har i rett tid påanket herredsrettens dom. D har tatt til motmæle.
Ankeforhandling ble holdt i kommunehuset på Tynset den 15.,16. og 17. september 1992. B og D møtte og avga forklaring. Det ble ført to vitner, hvorav ett avhørt ved bevisopptak, og foretatt slik dokumentasjon som rettsboken viser. Det er oppnevnt fire sakkyndige for lagmannsretten: professor dr. med. Kåre Molne, dr. Gunnar Oftedal, avdelingsoverlege dr. med. Jostein Vidnes og overlege dr. med. Babill Stray-Pedersen. Oftedal og Stray-Pedersen var sakkyndige også for herredsretten. Molne og Vidnes er nye sakkyndige for lagmannsretten. Alle har avgitt skriftlig erklæring. Stray-Pedersen og Vidnes var tilstede under ankeforhandlingen frem til prosedyren og avga forklaring. Saken står i det vesentlige i samme stilling som for herredsretten. Saksforholdet og partenes anførsler fremgår forøvrig av herredsrettens dom og det som nevnes i det følgende.
De ankende parter, A ved verger og B, gjør i det vesentlige gjeldende:
D har opptrådt erstatningsbetingende uaktsomt ved gjennomføringen av svangerskapskontrollen av B. Det anføres at det var uaktsomt at ikke D høsten 1982 eller iallfall senest i begynnelsen av 1983 forsto at noe var unormalt og henviste B til spesialist. Det var flere forhold ved svangerskapet som tilsa spesialisthenvisning. Hun hadde fjernet en del av livmorhalsen, det var et risikomoment ved svangerskapet. Hun vokste unormalt mye og hadde en vektøkning ut over det normale. B spurte selv flere ganger om det ikke kunne være tvillinger. Det forhold at hun på Ds forespørsel høsten 1982 benektet at det var tvillinger i slekten, og at det senere har vist seg å være tvillinger langt ute i slekten, kan ikke tillegges vekt. Det var så mange andre unormale forhold ved svangerskapet som tilsa spesialisthenvisning. De sakkyndige Molne og Stray-Pedersen har i sine erklæringer gitt uttrykk for at det var kritikkverdig av D at han ikke langt tidligere henviste B til spesialist.
Det foreligger uklarheter i forbindelse med Bs journal hos D. Det er uklart hvilke vurderinger som ble gjort. Det er for eksempel ikke notert noe om den veldig store maven. Det fremgår heller ikke hva som har foregått i forbindelse med terminfastsettelsen og den rettelsen som er gjort i journalen. Uklarheter i denne forbindelse av betydning for uaktsomhetsvurderingen, må gå ut over D. B har hele tiden i følge hennes forklaring opplyst at siste menstruasjons første dag var 17. juni 1982 og termin var da 25. mars 1983. B har forklart at D ikke konfererte med henne vedrørende spørsmålet om endret terminfastsettelse.
Unnlatt spesialisthenvisning er uaktsomt og er årsaken til skaden. Aktsomhetsnormen må vurderes ut fra det som gjelder for profesjonsansvaret. Formålet med svangerskapskontrollen er å forebygge skade og fange opp risikosvangerskap. Det var risiko for alvorlig skade, og jo høyere skadeevne desto strengere er aktsomhetskravet. Det vises til artikkel av Jørgen Brunsvig, Jussens venner, 1983, om legers erstatningsansvar. Det vises også til Rt-1978-482 og Rt-1989-1318. Det anføres prinsipalt at det er ført bevis for uaktsomhet. Subsidiært anføres at en bevistvil må gå ut over D. Det vises i denne forbindelse til Rt-1989-674.
En spesialisthenvisning ville fått innvirkning på utviklingen av dette svangerskapet og fødselen. Det er ikke det strenge, vitenskapelig, medisinske krav til årsakssammenheng som skal legges til grunn. Svangerskapet må sees i sammenheng, det er en naturlig utvikling over tid. Hvis B var henvist til spesialist høsten 1982 eller tidlig i 1983, ville det ledet til at tvillinggraviditeten var blitt oppdaget. Korrekt termin ville trolig blitt fastslått ved hjelp av ultralyd. Det ville iallfall bedret mulighetene for å fastslå riktig termin.
Det forhold at tvillinggraviditet ville blitt fastslått, ville medført at individuelle tiltak ville blitt iverksatt. Hvilke tiltak som ville blitt satt inn, avhenger av hvor langt svangerskapet var kommet. Hun ville blitt rådgitt av sannsynligvis en spesialist på Elverum. Hun ville blitt anbefalt ro og hvile, og hun ville fulgt disse anbefalinger. Hun ville blitt tilbudt avlastning i form av husmorvikar, og ville etter sin egen forklaring tatt imot dette tilbudet da hun hadde to mindreårige barn hjemme. Den risiko kort livmorhals medfører, ville ført til innleggelse før termin. Det vises til Aronsens forklaring på dette punkt. Aronsen var den legen hun ville hatt kontakt med på Elverum. Det vises også til Molnes erklæring hvor det fremgår at tidlig innleggelse ville vært aktuelt. Det forhold at kort livmorhals eventuelt ikke hadde noen betydning, er uten betydning for spørsmålet om når hun ville blitt innlagt da man på det tidspunkt ikke kunne vite hvordan svangerskapet ville utviklet seg. Det anføres at den korte livmorhalsen kan ha hatt betydning for den for tidlige fødsel. I etterhånd er det ikke mulig å si med sikkerhet når hun ville blitt innlagt. Molnes i sin erklæring har antydet innleggelse på Tynset sykehus fra 30 uke. Aronsen har antydet innleggelse fra 34 uke eller tidligere. Når tilbudene var kommet, avhenger av hvor langt svangerskapet var kommet. Det anføres at 25. mars 1983 er den mest sannsynlige dato for korrekt termin. Denne terminfastsettelsen stemmer med opplysningene i epikrisen fra Ullevål sykehus hvor det står "Gestasjonsalder beregnet til 36 uker." Det må antas at denne opplysningen bygger på en vurdering fra Ullevål sykehus' side av As alder foretatt mens A var på Ullevål. Det fremgår videre av epikrisen at A var "prematur og dysmatur". Uansett om fødselen fant sted i 32 eller 36 uke var det på det rene at B var enorm. Det er sannsynlig at hun ville blitt innlagt iallfall fra 32 uke.
Henvisning til spesialist og de tiltak som da ville blitt iverksatt, ville forhindret at fødselen kom i gang så tidlig og derved sannsynligvis hindret at skaden oppsto. Derved er det rettslig sett årsakssammenheng mellom skaden og den sviktende svangerskapskontrollen. Det vises til at flere av de forhold faktisk inntrådte som de tiltak, som ville blitt iverksatt, nettopp tok sikte på å forhindre. Det forhold at vannet gikk og fødselen startet, har sammenheng med manglende ro. Det var unaturlig store mengder fostervann. Det øker risikoen for at morkaken løsner, og det var hva som faktisk skjedde. Det vises til Nils Nygaard, Årsak og Bevis. Hvis det er tvil om det som faktisk skjedde likevel ville skjedd, så må denne tvil gå ut over D. Det vises til Nils Nygaard, Skade og ansvar, og Peter Lødrup, Lærebok i erstatningsrett. Det vises til Rt-1955-919, Rt-1992-64, Rt-1964-966 og Rt-1984-466.
Det foreligger uaktsomhet og årsakskravet er oppfylt. Det må føre til erstatningsansvar. Når det gjelder erstatningens størrelse, er den spesifisert i påstanden og inndelt i fire poster.
Menerstatning kreves med kr 540000. Det er enighet om beløpets størrelse.
Det kreves erstatning for tap i fremtidig erverv til A begrenset oppad til kr 700000. Det er et rimelig nivå og et minimumsnivå. Det må sees hen til de nye standarderstatningsreglene for barn i skadeserstatningsloven selvom reglene ikke gjelder i dette tilfellet. Erstatningsbeløpet er fremkommet ved at man tar utgangspunkt i gjennomsnittlig industriarbeiderlønn på kr 170000 og påplusser for overtid o l til kr 180000. Det er tatt hensyn til fremtidig uførepensjon, standardfradrag er tatt med og fullt særfradrag. Det er korrigert for skatt. Årlig netto inntektstap er på denne bakgrunn beregnet til kr 56365. Dette beløpet er kapitalisert med en rente på 6% for å finne totalerstatningen, og det er regnet med en skatteulempe på 40%. Totalerstatningen blir kr 1276687. Neddiskontert med en rentesats på 6 % over 9 år, gir det en erstatning på kr 755670.
Det kreves erstatning for fremtidige utgifter til A. Dette kravet består av utgifter til egenandel for kommunale ytelser på maksimum kr 13000 i året. Det kreves dekket utgifter til ekstra pleie med 3 timer pr dag ut over det kommunen vil yte. A har rett til å velge å bli boende hjemme og ikke på institusjon. Videre kreves dekket ekstrautgifter til transport. Det blir også nødvendig å bygge ny bolig tilpasset As funksjonshemning, og ekstrautgifter i denne forbindelse kreves dekket. Det er gjort fradrag for hjelpe- og grunnstønad. Det er regnet med en skatteulempe på 30 % og beløpene er kapitalisert. Netto fremtidige ekstrautgifter utgjør etter denne beregning kr 1822500. Det er krevet erstatning etter rettens skjønn begrenset oppad til kr 1000000. Det er et lavt beløp.
B krever erstatning for omsorgslønn for merpleie av A for de årene som er gått begrenset oppad til kr 300000. Kravet på dekning av tapt inntekt fordi hun ikke har kunnet gå ut i lønnet arbeide, frafalles.
Det vises til diverse underretspraksis når det gjelder erstatningsutmålingen.
Det anføres at Ds inntektsforhold ikke gir grunnlag for lemping av erstatningen, og det foreligger heller ikke rimelighetshensyn som tilsier lemping.
A ved verger og B har lagt ned slik påstand:
1. D betaler menerstatning til A begrenset oppad til kr 540000.-.
2. D betaler erstatning for tap i fremtidig erverv til A begrenset oppad til kr 700000,-.
3. D betaler fremtidige ekstrautgifter til A begrenset oppad til kr 1000000,-.
4. D betaler til B erstatning for lidt inntektstap og for ekstra pleie av A til nå begrenset oppad til kr 300000,-.
5. D betaler sakens omkostninger for herredsrett og lagmannsrett.
Ankemotparten, D, gjør i det vesentlige gjeldende:
For at erstatningsansvar skal kunne ilegges, må det foreligge en rimelig sannsynlighetsovervekt for at en annen svangerskapskontroll ville ført til et annet resultat. Det er gjennom bevisførselen og de sakkyndiges erklæringer og forklaringer bevist at en annen svangerskapskontroll ikke ville ført til noe annet resultat. Det er ikke forholdene i forbindelse med svangerskapskontrollen og eventuelle unnlatelser i den forbindelse som er årsak til skaden. Den sannsynlige årsak til skaden er hva som skjedde på Elverum sykehus, og for det hendelsesforløpet er svangerskapskontrollen uten betydning.
Det er kun manglende spesialisthenvisning som er anført som grunnlag for uaktsomhet. Det må sees hen til hva en slik spesialisthenvisning ville ført til. Det er anført at det ville ført til mer ro og hvile, avlastning og tidligere innleggelse. B var imidlertid så stor at det automatisk må ha ført til ro og hvile.
Det må legges til grunn at siste menstruasjon var 17. juli og termin 24. april 1983. Ved en spesialisthenvisning ville det blitt konstatert ved hjelp av ultralyd at termin var rundt 24. april. De sakkyndige er enige om at det ikke ville vært aktuelt med innleggelse på et så tidlig tidspunkt som da fødselen fant sted 4. mars. En henvisning til spesialist ville således ikke ført til noen endring på dette punkt. De sakkyndige er enige om at for kort livmorhals ikke har spilt noen rolle i dette svangerskapet. Dette forhold ville ikke ført til tidligere innleggelse.
De sakkyndige har også gitt uttrykk for at det var et normalt tvillingsvangerskap, alle prøver var bra. Det var ingen faresignal i svangerskapsforløpet og tvillingene hadde det bra. A var ikke underernært ved fødselen, han var for tidlig født. Det anføres på denne bakgrunn at hendelsesforløpet ikke ville blitt et annet selv om B var blitt henvist til spesialist i slutten av 1982 eller i begynnelsen av 1983.
Det var mellom nest siste kontroll den 17. februar og siste kontroll den 3. mars at B økte drastisk i vekt. Stray-Pedersen har forklart at den unormalt store mengden fostervann må ha kommet mellom disse to kontrollene. D reagerte umiddelbart på vektøkningen og henviste henne til røntgen på Tynset sykehus hvor tvillingsvangerskap ble konstatert samme dag. Stray-Pedersen har forklart at det på dette tidspunkt ikke var faresignaler som tilsa øyeblikkelig innleggelse samme kvelden. Det var naturlig med innleggelse neste dag slik det ble avtalt med Elverum sykehus. Det var vannavgangen om natten som førte til behovet for øyeblikkelig innleggelse på Elverum sykehus. Alt var normalt ved ankomsten til Elverum sykehus, og fosterlyden på begge fostrene var god. Fostervannet var ikke misfarget, og ikke noe tydet på at det var noe galt med tvillingene ved ankomsten til Elverum sykehus. Deretter skjer det noe som fører til sviktende fosterlyd, morkaken løsner og det er på grunn av disse forhold at skaden inntrer. Det tok objektivt sett for lang tid å få barna ut etter at det var registrert sviktende fosterlyd. Morkakeløsning er en risiko som er spesielt stor ved tvillingsvangerskap. Det kan ikke forutsies og man vet ikke årsaken.
D har godtgjort at en annen opptreden ikke ville ført til noe annet resultat, og det ville ikke forhindret det som skjedde. Det foreligger ikke årsakssammenheng, og ansvar kan ikke ilegges. Det vises til Lødrups erstatningsrett.
Under enhver omstendighet foreligger det ikke uaktsomhet fra Ds side. Selv om det skulle være objektivt feil at B ikke ble henvist til spesialist rett før eller rett etter jul, så er det ikke uaktsomt. Det har skjedd en revolusjon i svangerskapskontrollen de siste 10 årene. D må bedømmes ut fra forholdene i 1982. De sakkyndige er enige om at selve svangerskapskontrollen foregikk slik den skulle og at alle prøver ble tatt. Det vises til Rt-1991-954, Rt-1963-161, Rt-1978-482 og Rt-1980-1299. Det vises til Lødrups erstatningsrett og Brunsvigs artikkel.
Anførslene om utmåling av erstatningen er subsidiære for det tilfelle at retten skulle komme til at det er ansvar.
Det aksepteres isåfall en menerstatning på kr 540000.
Når det gjelder tap i fremtidig erverv, kan det ikke tas hensyn til de nye standarderstatningsreglene da de ikke kommer til anvendelse.
Når det gjelder tap i fremtidig erverv, kan det tas utgangspunkt i gjennomsnittlig industriarbeiderlønn på kr 170000, men ikke høyere. Det må gjøres fradrag for sparte utgifter på kr 9000 pr år til reiseutgifter og andre utgifter i forbindelse med arbeidet. Det må gis fullt særfradrag. Skatteulempen er 30 % og kapitaliseringsrenten 6%. 6 % rentesats ved neddiskontering er for lavt og det må brukes en rente på 7 eller 8 %. Det må legges 11 år til grunn ved neddiskonteringen, frem til fylte 20 år. Videre må det tas hensyn til menerstatningen. Det maksimale tap i fremtidig inntekt utgjør etter dette kr 375000.
Når det gjelder erstatning for fremtidige utgifter, må det legges til grunn at A når han blir voksen, sannsynligvis vil bo på institusjon. Det vises til Rt-1978-432. Det må tas hensyn til at det offentlige dekker tekniske hjelpemidler og har gitt rente- og avdragsfritt lån til bil. Transportkostnadene dekkes av grunnstønaden. Det aksepteres utgifter på inntil kr 150000 til tilpasning av ny bolig. Øvrige utgifter dekkes i det alt vesentlige av hjelpestønaden. Det erkjennes at det vil bli utgifter til egenandel og at det vil bli noen ekstrautgifter forøvrig. Det aksepteres på denne bakgrunn et erstatningsbeløp på kr 250000. Samlet erstatning for fremtidige utgifter som aksepteres er kr 400000.
Det aksepteres ikke erstatning til B for omsorgslønn for merpleie av A. Hjelpestønaden de har mottatt, dekker dette kravet.
Erstatningsansvaret må lempes med hjemmel i skadeserstatningsloven §5-2 for eventuell erstatning ut over forsikringssummen på kr 2000000. Ds økonomi tåler ikke mer og skyldgraden, hvis det foreligger uaktsomhet, er beskjeden.
D har lagt ned slik påstand:
Herredsrettens dom pkt. 1 stadfestes. Ankemotparten tilkjennes saksomkostninger for herredsretten og lagmannsretten.
Lagmannsretten er kommet til samme resultat som herredsretten og kan i det vesentlige slutte seg til herredsrettens begrunnelse.
Lagmannsretten vil, som herredsretten, først drøfte årsaksspørsmålet. A og B anfører at D var uaktsom i forbindelse med svangerskapskontrollen ved at han ikke henviste B til spesialist. Det anføres at denne uaktsomhet har forårsaket skaden, subsidiært at tvil om uaktsomhet foreligger og tvil om årsaken til skaden må gå ut over D.
Lagmannsretten legger i samsvar med de sakkyndiges forklaring til grunn at alle vanlige prøver ble tatt i forbindelse med svangerskapskontrollen, som ble utført slik det var vanlig på den tiden. B gikk regelmessig til kontroll. Det de sakkyndige har reist et spørsmålstegn ved, er om ikke D burde henvist B til spesialist senest rundt årsskiftet 1982-83 da livmoren vokste adskillig mer enn det som var vanlig. Det retten må vurdere er om henvisning til spesialist ville ført til et annet hendelsesforløp slik at skaden da ville vært unngått, eller hvilken grad av sannsynlighet det da var for at skaden var unngått.
Retten legger til grunn de sakkyndiges forklaring om at en henvisning til spesialist ved årsskiftet 1982/83 ville ført til at det ble oppdaget at det var et tvillingsvangerskap, og tilnærmet korrekt termin ville blitt konstatert ved hjelp av ultralyd. Stray-Pedersen har forklart at tvillingsvangerskap ville ført til en tettere oppfølging. B ville etter all sannsynlighet gått til kontroll hos spesialist ved Elverum sykehus. Hun ville fått beskjed om å ta det med ro og kanskje fått avlastning hjemme. Spesielle tiltak ville imidlertid ikke blitt iverksatt etter Stray-Pedersens mening, da opplysningene i saken viser at svangerskapet utviklet seg normalt. De sakkyndige er enige om at den korte livmorhalsen ikke fikk noen betydning i saken, og retten legger det til grunn.
Stray-Pedersen legger til grunn at B ikke ville blitt innlagt på Elverum sykehus før 4 uker før termin, tidligst 6 uker før termin. Stray-Pedersen og Vidnes finner begge på bakgrunn av sakens opplysninger at terminen mest sannsynlig var 24. april 1983. De sakkyndige legger da vekt på at B tok p-pillene Trionetta som var blant de sikreste p-pillene. B begynte etter sin egen forklaring med p-piller den 17. juni og tok som foreskrevet pillene i 3 uker og holdt deretter opp i en uke. Hun begynte forskriftsmessig med p-pillene igjen den 15. juli og spiste da fire piller før hun holdt opp. B har forklart at hun i den uken hun holdt opp med p-piller fikk en vassen blødning, men at den var ulik den sterke menstruasjonen hun pleide å få. Stray-Pedersen har forklart at det kan stemme med den type blødning man får ved bruk av p-piller. Stray-Pedersen finner det lite sannsynlig at B ble gravid i perioden 17. juni til 15. juli da hun brukte p-piller. De fire pillene hun tok etter dette tidspunkt, er imidlertid ikke tilstrekkelig til å forhindre graviditet. I følge Stray-Pedersen er det også større sannsynlighet for å bli gravid rett etter at man holder opp med p-piller.
I Bs journal har D ved første kontroll notert at siste menstruasjons første dag var 17. juli. Barnas vekt ved fødselen 4. mars gjør også at termin 24. april er mest sannsynlig ifølge Vidnes og Stray-Pedersen, som begge mente at barna var født for tidlig, men var ikke underernærte. For tidlig fødsel er den hyppigste komplikasjon ved tvillingsvangerskap. Ulik vekt på barna er normalt ved tvillingsvangerskap. Barnelegen ved Elverum sykehus har anslått graviditetens varighet til 32 uker ved fødselen. I epikrisen fra Ullevål sykehus står det at fødselsalderen er beregnet til 36 uker. Det fremgår imidlertid ikke om Ullevål har foretatt noen selvstendig vurdering av svangerskapets lengde, eller har bygget på opplysningene fra D som anslo terminen til 25. mars. Stray-Pedersens konklusjon er at det ikke foreligger indikasjoner for innleggelse på Elverum sykehus før den 3. mars.
Retten finner på bakgrunn av de sakkyndiges vurdering og de øvrige opplysningene i saken at sannsynlig termin var 24. april. Tvillingene var da 32 uker og 5 dager ved fødselen 4. mars. Retten finner at det ikke er sannsynlig at B ville blitt innlagt før 4. mars. Retten legger til grunn at svangerskapet utviklet seg normalt frem til perioden mellom nest siste svangerskapskontroll hos D den 17. februar og siste kontroll 3. mars. Retten legger til grunn, i samsvar med Stray-Pedersens syn, at den unormalt store fostervannsmengden må ha kommet i dette tidsrommet. Det fremgår av journalen at B hadde en unormalt stor vektøkning i denne perioden. D reagerte på denne vektøkningen og B ble samme dag røntgenundersøkt på Tynset sykehus hvor tvillingsvangerskap ble konstatert, og i følge røntgenjournalen var det mistanke om store fostervannsmengder. Retten slutter seg til Stray-Pedersens vurdering om at opplysningene den 3. mars ikke tilsa hasteinnleggelse på Elverum sykehus, men at det var naturlig at D avtalte innleggelse neste dag. Vannet går imidlertid plutselig natt til 4. mars, og B blir transportert til Elverum sykehus.
Det fremgår av opplysningene fra Elverum sykehus at fosterlyden til begge tvillingene var god ved ankomsten til sykehuset. Fostervannet var klart og ikke misfarget som det ville vært hvis noe var galt i følge de sakkyndiges forklaring. Retten legger videre til grunn Stray-Pedersens vurdering om at alt tyder på at tvillingene hadde det bra ved ankomsten til Elverum sykehus. Det støttes også av Vidnes forklaring. Det skjer imidlertid noe på Elverum sykehus, og fosterlyden til den ene tvillingen blir dårlig. Legen som var tilkalt, og kom en stund etter at B kom til Elverum sykehus, bestemmer at det skal tas keisersnitt. Mens B ligger på operasjonsbordet løsner morkaken, og først da blir det sett på som et hastekeisersnitt og det tar da 14 minutter til barna kommer ut.
De sakkyndige er samstemte i at skaden skyldes manglende surstofftilførsel som følge av at morkaken løsnet. Hvor lenge barna har hatt manglende surstofftilførsel er ikke konstatert. De sakkyndige er også enige om at løsning av morkaken er en fryktet komplikasjon som oppstår oftere ved tvillingfødsler, og som ikke kan forutsies. Man vet heller ikke noe om årsaken. Det samme kunne skjedd selvom B var innlagt på dette tidspunktet. Stray-Pedersen mener, og Oftedal finner det sannsynlig, at en annen svangerskapskontroll ikke ville hatt noen innvirkning på det hendelsesforløp som førte til skaden, det forhold at morkaken løsnet. Stray-Pedersen konkluderer sin erklæring med at det er "ingen direkte årsakssammenheng mellom Dr D's svangerskaps kontroll, og det at han ikke oppdaget tvillingene på et tidligere tidspunkt samt det overlevende barnets skade." Molne finner at det ved en annen svangerskapskontroll kun er en hypotetisk mulighet for at det ville ført til et annet resultat. Vidnes sier at han ikke kan se at spesifikke forholdsregler fra morens side skulle kunne ha påvirket utfallet av svangerskapet. Han sier i sin erklæring at "Løsningen av morkaken med det resulterende blodtap og surstoffmangel representerer selve katastrofen i denne saken, en katastrofe som ikke kunne vært avverget, og som ble forverret av at barna sannsynlig var 8 uker for tidlig ute."
Retten finner på bakgrunn av de sakkyndiges erklæringer og forklaringer sammenholdt med sakens øvrige opplysninger at skaden skyldes at morkaken løsnet. Lagmannsrettens konklusjon er at det ikke er årsakssammenheng mellom Ds svangerskapskontroll og unnlatelsen av å henvise B til spesialist, og den skaden som er oppstått. Det er ikke holdepunkter for de ankende parters anførsler om at en annen svangerskapskontroll kunne forhindret skaden. Lagmannsrettens konklusjon fører til at det ikke er nødvendig for retten å gå inn på spørsmålet om uaktsomhet.
Herredsrettens dom punkt 1 blir etter dette å stadfeste. Retten finner at D tilkjennes saksomkostninger for herredsretten etter hovedregelen i tvistemålsloven §172 første ledd jfr §180 annet ledd. Lagmannsretten finner ikke at saken har vært så tvilsom at det er grunn til å anvende unntaksregelen i §172 annet ledd. Anken har vært forgjeves og lagmannsretten finner ikke at det foreligger særlige omstendigheter som gir grunn til å fravike hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd. Ankemotparten tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten. Advokat Haugen har innlevet omkostningsoppgave og beregnet seg kr 46990 i salær og omkostninger for herredsretten, kr 75000 i salær for lagmannsretten og kr 4910 i utgifter, tilsammen kr 126900. Lagmannsretten legger omkostningsoppgaven til grunn og fastsetter saksomkostningene for herredsretten og lagmannsretten til kr 126900. I tillegg til saksomkostninger kommer utgifter til de sakkyndige som dekkes av de ankende parter, jfr tvistemålsloven §171.
Dommen er enstemmig.
Domsslutning:
1. Herredsrettens dom punkt 1 stadfestes.
2. I saksomkostninger for herredsretten og lagmannsretten betaler A og B en for begge og begge for en til D 126900,- - etthundreogtjuesekstusennihundre - kroner innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse.