LE-1991-2619
| Instans: | Eidsivating lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1992-06-09 |
| Publisert: | LE-1991-02619 |
| Stikkord: | Barn |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Sør-Hedmark herredsrett Nr. 91-00130 A (førsteinstans) - Eidsivating lagmannsrett LE-1991-02619 A. HR-1992-00618 (Anken nektet fremmet til Høyesterett). |
| Parter: | Ankende part: B (Prosessfullmektig: Advokat Jon Lie, Hamar) Motpart: A (Prosessfullmektig: Advokat Fridtjof Mohr, Hamar). |
| Forfatter: | 1. Lagdommer Erik Melander, formann 2. Lagdommer Ragnhild Dæhlin 3. Ekstraordinær lagdommer Astrid Will Monsen |
| Lovhenvisninger: | Barneloven (1981) §34 |
Saken gjelder spørsmålet om A eller B skal ha den daglige omsorg for datteren C etter at ekteskapet mellom partene er oppløst.
Lagmannsretten legger følgende faktiske forhold til grunn:
B er født xx.xx.1953, og A er født xx.xx.1946. De giftet seg 28. juni 1975.
Da partene ikke fikk barn sammen, ble de enige om å adoptere et barn. I 1985 fikk de en pike fra India, C, født xx.xx.1984.
De første årene bodde partene i Hamar og Trondheim. Deretter flyttet de til Tolga. I 1987 kom de tilbake til Hamar og våren 1989 flyttet de inn i nytt hus der.
I januar 1991 gav B beskjed til sin hustru om at han ønsket å komme ut av ekteskapet. A kjøpte seg en leilighet, og i begynnelsen av september 1991 flyttet hun sammen med C inn i denne.
As leilighet i - - veien 33 ligger ca 1 km fra den tidligere felles bolig i - - -veien hvor B bor. Skolen og fritidshjemmet hvor C går, ligger omlag midt mellom de to boliger.
B har etablert samboerforhold med D, som flyttet inn i - - veien i oktober 1991. Sammen med dem bor et av Ds to barn fra tidligere ekteskap, nemlig en datter på 19 år.
Stevning i saken ble uttatt 25. februar 1991 av A. Sør-Hedmark herredsrett avsa dom 21. august 1991 med slik domsslutning:
1. B og A separeres.
2. B og A skal ha felles foreldreansvar for datteren C, født xx.xx.84.
3. A skal ha den daglige omsorg for C.
4. B skal ha samvær med C annen hver helg, to ettermiddager i uken og deling av ferier.
5. Saksomkostninger ilegges ikke.
B har i rett tid påanket herredsrettens dom, punkt 3-5. Den ankende part har nedlagt slik påstand:
1. B skal ha den daglige omsorgen for C.
2. A skal ha samvær med C annenhver helg fra fredag kl. 16.00 til tirsdag kl. 16.00 og deling av ferier.
3. A betaler sakens omkostninger.
A har tatt til gjenmæle og har nedlagt slik påstand:
1. Sør-Hedmark herredsretts dom av 21. august 1991 i sak nr. 91-00130A, pkt. 3, stadfestes.
2. B skal ha samvær med C annenhver helg fra fredag kl. 16.00 til tirsdag kl. 16.00 og deling av ferier.
3. B dekker sakens omkostninger for lagmannsretten.
Ankeforhandling ble holdt på Hamar den 2. juni 1992. B møtte med sin prosessfullmektig, advokat Jon Lie. A møtte med sin prosessfullmektig, advokat Fridtjof Mohr. Begge parter avgav forklaring. To vitner avgav forklaring. Disse var nye for lagmannsretten. Det går frem av rettsboken hva som ble dokumentert.
For lagmannsretten var oppnevnt to sakkyndige, psykolog Fred Asknes og psykolog Kari Rudd. De sakkyndige avgav skriftlig felles erklæring forut for ankeforhandlingen. Fred Asknes var alene oppnevnt som sakkyndig for herredsretten og avgav skriftlig erklæring forut for hovedforhandlingen. De sakkyndige forklarte seg under ankeforklaringen.
Den ankende part, B, har i det vesentlige gjort gjeldende:
De sakkyndige har kommet til at begge foreldre er kompetente. Den ankende part slutter seg til dette. Avgjørelsen skal imidlertid rette seg etter hva som er det beste for barnet. I denne sak er det spesielt viktig at det skapes de beste forhold. C er mørkhudet, og hun kan bli mer utsatt for mobbing enn andre barn. Miljøet på Bs bosted er bedre enn hos A. Flere av Cs klassekamerater bor i nærheten. C har god støtte av Bs samboer D og hennes barn, spesielt datteren.
Når det gjelder personlige egenskaper, er B mer skikket som omsorgsperson enn A. Det vises til de sakkyndiges uttalelser.
Det er riktig at B ble oppsagt fra sin forrige jobb 1. mai 1991, og at han var sykmeldt ut året. Han har nå ansettelse som kaptein i forsvaret ut 1992 med mulighet for forlengelse to måneder i 1993. Han har utdannelse innen landbruksmekanikk og teknikk, handelsskole, bedriftslederskole og diverse kurs i personalforvaltning og data. Han har nylig fått muntlig tilbud om arbeid på sitt tidligere arbeidssted, men det er ikke inngått endelig avtale. Bedriften som han arbeidet i, ble avviklet, men skal nå bygges opp igjen. Bedriften drev med import av skogsmaskiner. Hans samboer har fast arbeid som avdelingssykepleier på Y sykehjem og bidrar økonomisk til familiens utgifter. Det bestrides således at han ikke vil klare å betjene boliggjelden på ca 1,1 million kroner, og han mener at han har bevist at han vil klare å skaffe seg arbeid i X. Det er derfor ikke riktig at Bs framtid er usikker.
Det må legges avgjørende vekt på erklæringene fra de sakkyndige. Det vises til Rt-1985-729. Det foreligger to sakkyndige erklæringer, og begge konkluderer med at B er best skikket. De sakkyndige har arbeidet over tid, og det gis ikke uttrykk for tvil.
Selv om de sakkyndige anser begge foreldre som skikket, dreier det seg ikke om gradsforskjeller, men om vesensforskjeller.
Det kan ikke ha betydning at barnet er en pike, og det vises til Kirsten Sandberg: Barnets beste, 81. Det gjøres gjeldende at B bedre enn A kan dekke behovene og være en støtte for C som nå ikke lenger er et småbarn, men som om noen år vil være en ungdom.
B vil legge forholdene godt til rette for samvær med A, og partene er enige om en utvidet samværsordning. C vil derfor være sikret god kontakt med sin mor, selv om hun bor sammen med B.
Det er også vist til Rt-1982-1200, Rt-1983-117 og Rt-1985-707.
Ankemotparten, A, har i hovedsak gjort gjeldende:
Avgjørelsen skal tas på grunnlag av hva som er best for barnet, jfr. barneloven §34. Partene er enige om at begge foreldre er godt skikket som omsorgspersoner.
Ankemotparten gjør gjeldende at de sakkyndige har tatt feil på flere punkter. Det er ikke riktig at As personlige egenskaper som omsorgsperson er dårligere enn Bs. De sakkyndige har videre tatt feil når de ikke vektlegger Bs usikre situasjon med hensyn til arbeid og økonomi og derigjennom muligheten for å beholde sin bolig.
A kommer best ut når det gjelder vurderingen av de momenter som det etter rettspraksis skal legges vekt på.
Således er det A som kan sikre C stabile forhold. A har skaffet seg en bra bolig nær Cs skole og venner. Hun har fast arbeid som hjelpepleier og ordnet økonomi. Det er nær kontakt med As søsken og deres familier. A har god sosial omgang med venner og naboer. C har mange lekekamerater i naboskapet hos A. Bs situasjon er høyst usikker. Han kan bli nødt til å flytte fra boligen eller ta seg arbeid annet sted enn i X. Samboerforholdet er nytt og det kan være usikkerhet med hensyn til om det vil vare.
Når det gjelder personlige egenskaper, er A den som har mest å gi. Det vises blant annet til vitneforklaring fra Birgit Jensen. A er den av foreldrene som har den beste følelsesmessige kontakt med C. C tyr til henne hvis det er vanskeligheter. A var hjemme med C de første årene. C sto noe tilbake i utvikling da hun kom til Norge og A gjorde en stor innsats. B var svært mye borte grunnet arbeid, husbygging, utdannelse og interesser utenfor hjemmet. Mor er den som har hatt kontakt med barnehage og skole. Det er ikke riktig at A er interessefattig og for streng mot C. De sakkyndige har ikke lagt tilstrekkelig vekt på As sorgreaksjoner ved tap av ektefellen.
Barnet kjønn er i utgangspunktet ikke av betydning. Det er imidlertid en fordel at C som pike har en mor å identifisere seg med når hun kommer i puberteten. Det må vektlegges at C har mistet sin mor en gang før. Flytting fra mor bør derfor ikke skje en gang til.
Hvis retten er i stor tvil om hva som er barnets beste, må det legges vekt på hvem av foreldrene som har mest å tape ved ikke å få den daglige omsorgen. Dette er utvilsomt A. B har beholdt den felles bolig og har gått inn i et samboerskap. Det vises til Rt-1985-179.
Det vises forøvig til Rt-1985-729, Lucy Smith: Barnefordeling og samværspraksis, Jussens Venner 1986 344 og Kirsten Sandberg: Barnets beste.
Lagmannsretten vil bemerke:
Partene er enige om at de sammen skal ha foreldreansvaret for datteren C. Tvisten gjelder spørsmålet om hvem av partene som skal ha den daglige omsorgen, hvilket innebærer at C skal bo fast hos vedkommende part. Det er enighet om at begge parter er skikket til å ha den daglige omsorgen, men uenigheten gjelder hva som vil være best for barnet, barneloven §34, tredje ledd, siste punktum. Partene er også enige om samværsretten. Den skal være noe utvidet i forhold til normalordningen uansett hvem av foreldrene som får den daglige omsorgen.
Det dreier seg om en vel 8 år gammel pike. Hun har siden moren flyttet fra den felles bolig i september 1991 bodd sammen med henne. Samværet med faren har vært regelmessig, annen hver helg og to ettermiddager i uken. Partene bor i nærheten av hverandre og skolen og fritidshjemmet ligger omlag midt mellom foreldrenes boliger.
De sakkyndig anser begge parter som gode omsorgspersoner. Lagmannsretten slutter seg til dette og vil bemerke at avgjørelsen av hva som er best for barnet er meget vanskelig.
Lagmannsretten legger til grunn at C har god følelsesmessig kontakt med begge foreldrene. At moren rent faktisk har tatt seg mer av datteren i småbarnsårene, finner lagmannsretten ikke så tungtveiende. Det skyldes at moren var hjemmeværende den første tiden og at faren var opptatt med husbygging, arbeid etc.
Når det gjelder de sakkyndiges vurderinger og vektlegging av partenes personlige egenskaper, kan lagmannsretten ikke slutte seg til disse. Forskjellene synes uklare. Lagmannsretten finner at moren viser stor grad av omsorg, ser Cs behov og følger opp med aktiviteter som barn setter pris på. Det vises bl.a.e til vitneforklaringen fra Birgit Jensen. Slik lagmannsretten ser det blir det tale om forskjeller mellom mor og far som ikke kan vektlegges i særlig grad.
Når det gjelder partenes nåværende bomiljø, er det heller ikke særlige forskjeller. Begge steder er det bra og de forskjeller som måtte finnes, oppveies av at partene bor nær hverandre. Etter hvert som C blir større vil hun kunne ferdes mer som hun selv vil og kan trekke det beste ut av begge miljøer. I denne forbindelse skal bemerkes at partene er enige om utvidet samværsrett.
Partene er enige om at barnets kjønn ikke spiller særlig rolle. Lagmannsretten slutter seg til dette.
Etter en samlet vurdering er lagmannsretten i likhet med herredsretten kommet til at den daglige omsorgen tilkjennes moren. Lagmannsretten finner således ikke å kunne slutte seg til de sakkyndiges tilrådning. Men som ovenfor nevnt har lagmannsretten stått overfor en vanskelig avgjørelse.
Lagmannsretten har særlig lagt vekt på at farens situasjon synes noe usikker. Han har i dag ikke fast arbeid og gjelden er stor. Farens samboer har selv en datter å forsørge og hennes økonomiske bidrag er begrenset. Faren kan bli tvunget til å søke arbeid annet sted eller selge huset. Moren derimot har stabile forhold, fast arbeid og ordnet økonomi. Videre har lagmannsretten lagt vekt på at datteren har bodd sammen med moren siden flyttingen fra - - -veien. Et skifte kan falle uheldig ut selvom det ikke blir bytte av skole eller nytt miljø fordi partene bor nær hverandre.
Lagmannsretten har også lagt noe vekt på at moren er den som vil tape mest ved ikke å få den daglige omsorgen. Faren har etablert nytt forhold som synes å fungere svært godt.
Som nevnt er partene uavhengig av omsorgsspørsmålet enige om en utvidet samværsordning.
Anken har ikke ført fram. Lagmannsretten finner etter omstendighetene at ingen av partene bør pålegges å dekke sakens omkostninger for noen instanser. Begge parter er innvilget fri sakførsel også for lagmannsretten.
Dommen er ensstemmig.
Domsslutning:
1. Herredsrettens dom punkt 3 stadfestes.
2. B skal ha samvær med C annenhver helg fra fredag kl. 16.00 til tirsdag kl. 16.00 og deling av ferier.
3. Saksomkostninger tilkjennes ikke hverken for herredsretten eller lagmannsretten.