LE-1992-566 (1)
| Instans: | Eidsivating lagmannsrett - Beslutning |
|---|---|
| Dato: | 1992-08-19 |
| Publisert: | LE-1992-00566 |
| Stikkord: | Sivilprosess, Ankefrist |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Oslo byrett Nr. 90-3440 A/73 og 91-636 A/73 - Eidsivating lagmannsrett LE-1992-00566 A og LE-1992-00567 A. (Lagmannsrettens kjennelse stadfestes. Anken avvises fra lagmannsretten - HR-1993-00259). |
| Parter: | Ankende part: Steinar Gaare. (Prosessfullmektig: H.r.advokat Tor Erling Staff, Oslo). Motpart: Staten ved Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet (Prosessfullmektig: Regjeringsadvokaten ved advokatfullmektig Frode Innjord, Oslo). Ankesak nr. 92-00567: Ankende part: Toril Risberg. (Prosessfullmektig: H.r.advokat Tor Erling Staff, Oslo). Motpart: Staten ved Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet (Prosessfullmektig: Regjeringsadvokaten ved advokatfullmektig Frode Innjord, Oslo). |
| Forfatter: | Lagdommer Johannes Smit, formann. Lagdommer Wilhelm Omsted. Lagdommer Anders Bøhn |
| Lovhenvisninger: | Domstolloven (1915) §153, §154, §179, Tvistemålsloven (1915) §172, §179, §180, Arbeidsmiljøloven (1977) §61C, Statstjenestemannsloven (1977) §19, Tjenestemannsloven (1983) |
I søksmål anlagt av Steinar Gaare mot Staten ved Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet og av Toril Risberg mot samme departement, forenet til felles behandling ved Oslo byrett, avsa byretten dom 11 desember 1991. Staten ble frifunnet i begge søksmålene, som gjaldt gyldigheten av oppsigelse og avskjed.
Prosessfullmektig for Gaare og Risberg er advokat Tor Erling Staff. Utskrift av dommen samt forkynnelsesskjemaer etter domstolloven §179 kom til advokat Staffs kontor fredag 13 desember 1991, ved at dokumentene ble hentet i byretten av en ansatt ved advokatens kontor denne dagen. Samme dato vedtok regjeringsadvokaten forkynnelse av dommen. Advokat Staff var i en lagmannsrettssak i Bergen fra 9 desember 1991. Han vedtok forkynnelse av byrettens dom mandag 23 desember 1991.
Ankefristen er en måned. På vegne av Gaare og Risberg har advokat Staff anket dommen i begge saker til Eidsivating lagmannsrett ved ankeerklæring datert og innlevert til byretten 20 januar 1992. I anketilsvar har staten påstått ankene avvist fordi de er satt fram for sent. Advokat Staff har på vegne av de ankende parter subsidiært begjært oppreisning mot oversittelse av ankefristen.
Lagmannsretten har besluttet å behandle avvisningsspørsmålet særskilt. Spørsmålet står i samme stilling for begge sakene, og de er i forhold til avvisningsspørsmålet forenet til felles behandling og avgjørelse.
Staten gjør i det vesentlige gjeldende:
Ved forkynnelse etter domstolloven §179 er utgangspunktet at rettsmiddelfristen løper fra det tidspunkt forkynnelsesbrevet er kommet fram til prosessfullmektigens kontor, jf for eksempel Rt-1986-756. Dette tilsier at rettsmiddelfristen i dette tilfellet løp fra 13 desember 1991. Fravær fra kontoret på grunn av sykdom eller reise kan etter omstendighetene medføre utsettelse av fristen, men ved lengre tids fravær må advokaten, dersom det er mulig, sørge for at enten en annen advokat eller advokatfullmektig ved kontoret vedtar forkynnelse på hans vegne, eller at han selv blir holdt underrettet om mottakelsen av dommen, se Rt-1986-756 og Rt-1990-1038. Advokat Staff har opplyst at lagmannsrettssaken i Bergen varte fra 9 desember 1991 til 15 januar 1992. I dette tilfellet var det tale om lengre tids fravær som etter statens oppfatning burde avstedkommet slike ordninger som omtalt i de nevnte kjennelsene. Det understrekes i Rt-1990-1205 at de unntak fra mottakstidspunktet som i praksis godtas, må holdes innen klare grenser.
Ved avslutningen av hovedforhandlingen i byretten opplyste rettens formann at dom kunne ventes innen 15 desember 1991. Advokat Staff var derfor forberedt på at dommen ville bli sendt ham til forkynnelse mens han var fraværende fra kontoret. Også dette er et moment i vurderingen av hvilke praktiske ordninger som burde vært foranstaltet.
I de tilfellene der rettspraksis har godtatt en forskyvning av forkynnelsestidspunktet, har advokaten hatt vanlig feriefravær innenfor ordinær ferietid. Utenfor ordinær ferietid, slik som i denne saken, skal det etter kjæremålsutvalgets praksis mye til for å få godtatt fravær som grunnlag for fristforskyvning. Staten viser særlig til avgjørelse i Rt-1991-1402, hvor kjæremålsutvalget sier at også en advokat som driver advokatvirksomhet alene, må ved lange fravær utenfor vanlig ferietid sørge for at det er andre som kan vedta forkynnelse og eventuelt foreta de nødvendige rettergangsskritt. I advokat Staffs firma er det fire advokater og to advokatfullmektiger. En advokat i firmaet har da også tidligere foretatt fristavbrytende skritt som stedfortreder for advokat Staff.
Det må legges vekt på at ankefristen i denne saken etter tjenestemannsloven §19 nr 4 og arbeidsmiljøloven §61C er en måned. Det behovet for rask avklaring som er tilgodesett ved denne forkortede ankefristen, må etter statens oppfatning også tale for en særlig restriktiv holdning når det gjelder å godta kontorfravær som grunnlag for en forskyvning av ankefristens utgangspunkt.
Regjeringsadvokaten har også bedt advokat Staff opplyse om han var innom kontoret i perioden fredag 13 desember til fredag 20 desember 1991. Det følger av avgjørelsen i Rt-1990-1205 at også en eventuell tur innom kontoret i helgen vil medføre at rettsmiddelfristen uten videre starter sitt løp.
Motpartens subsidiære begjæring om oppreisning er satt fram for sent, jf domstolloven §154 første ledd, ettersom den er satt fram nærmere to måneder etter at advokat Staff mottok statens anketilsvar. Fristen i §154 første ledd antas å løpe senest fra det tidspunkt da anketilsvaret ble mottatt, jf Rt-1990-1205. Også oppreisningsbegjæringen må etter dette avvises.
Staten ved Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet har for så vidt gjelder avvisningsspørsmålet i begge saker lagt ned slike likelydende påstander:
1. Anken avvises.
2. Staten v/Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten med kr 1500,-.
Steinar Gaare og Toril Risberg gjør i det vesentlige gjeldende:
Ankene er i tide. Det går fram av avgjørelse i Rt-1977-1372 at forkynnelse etter reisefravær anses skjedd når advokaten ved tilbakekomst til kontoret har fått eller burde ha fått kjennskap til forkynnelsesbrevet. Det prinsipielle innholdet i denne avgjørelsen bekreftes i senere avgjørelser, sist så sent som i Rt-1991-1203. Reisefravær i rettsanliggende er klart "berettiget" fravær i forhold til forkynnelsesspørsmålet. De ankende parter viser også til Rt-1988-452 der kjæremålsutvalget i forbindelse med advokatens tre ukers fravær sa at det ville være urimelig å forlange at advokaten skulle ha fått en annen til å vedta forkynnelse, eller at han skulle ha sørget for å bli varslet om dommen. Tilsvarende synspunkt går fram av avgjørelse i Rt-1989-480. I det tilfellet ble det ikke lagt vekt på at andre advokater i vedkommende advokatfirma hadde vært til stede da dommen innkom til kontoret. De andre advokatene var ikke uten videre selv eller på vegne av firmaet rette vedkommende til å vedta forkynnelse etter domstolloven §179. Ingen jurist ved advokat Staffs kontor var i dette tilfellet kompetent til å ha innsikt i dommen, og kunne da heller ikke vedta forkynnelse. Dommen gjelder to saker, hvorav den ene er meget omfattende så vel i faktisk som rettslig henseende. Det underliggende dokumentmateriale er av særdeles betydelig omfang. Advokat Staff har hele tiden selv og alene forestått arbeidet med saken. Avgjørelsene i Rt-1986-756 og Rt-1990-1205 må anses som spesielle, jf Rt-1988-452 og Rt-1989-480.
Advokat Staff bekrefter at det ved avslutningen av forhandlingene i Oslo byrett ble opplyst at man tok sikte på at dom ville foreligge i midten av desember. Han opplyser at han anså det utelukket at dommen ville være ferdig før nevnte tid, og han ventet derfor ingen dom før mandag 16 desember eller senere. Han var den uken sammenhengende i Bergen og ankom Oslo fredag 20 desember 1991 om kvelden. Dersom forkynnelsesfristen regnes fra denne dato eller senere, er anken rettidig.
Subsidiært begjærer de ankende parter oppreisning for fristoversittelsen etter domstolloven §153. Oversittelsen skyldes en tolking av rettspraksis omkring tidspunktet for vedtakelse av forkynnelse. Dersom ankene anses satt fram for sent, bør den skjerping av domstolens holdning som i så fall kan oppfattes som skjedd, ikke ramme de to sivile parter som begge er uten enhver skyld i forholdet. Avgjørelsen i Rt-1991-1402 forelå ikke publisert i desember 1991. Situasjonen må oppfattes slik at det foreligger særlige omstendigheter som taler for oppreisning. Forsømmelsen er ikke forsettlig. De ankende parter peker også på sakens prinsipielle karakter ved den tolking av tjenestemannsloven som Oslo byrett har foretatt.
Advokat Staff har i skriv 29 mai 1992 til lagmannsretten opplyst at han har latt sin sekretær gå gjennom arkiv for utgående korrespondanse for å finne ut om han kan ha vært på kontoret i perioden fredag 13 til fredag 20 desember 1991. Det går fram av et oversendelsesskriv at han har vært på kontoret søndag 15 desember 1991 i anledning en testamentopprettelse. Testamentopprettelsen skjedde som et oppdrag søndag ettermiddag forut for flyavreise til Bergen. Advokat Staff opplyser at han av tidsmessige grunner ved anledningen ikke foretok noen annen kontormessig forretning, slik som gjennomgang av innkommen post, beskjeder osv. Situasjonen skiller seg etter advokat Staffs mening klart fra situasjonen omhandlet i Rt-1990-1205.
Begjæringen om oppreisning opprettholdes. Fristen for oppreisning kan ikke anses å løpe før domstolen har fastslått at det rent faktisk foreligger en fristoversittelse.
De ankende parter har ikke lagt ned noen formell påstand i forbindelse med avgjørelsen av avvisningsspørsmålet.
Lagmannsretten bemerker:
Dersom utskrift av den avgjørelsen som skal forkynnes, kommer til prosessfullmektigens kontor mens han har reisefravær fra kontoret på grunn av hovedforhandling, vil dette normalt medføre at forkynnelsestidspunktet forskyves til den datoen han kommer tilbake til kontoret og har anledning til å gjøre seg kjent med avgjørelsen. Dette må gjelde selv om advokaten, som i dette tilfellet, er kjent med at dom kan falle mens han er bortreist. Det følger imidlertid av rettspraksis at fraværets lengde eller andre forhold kan gjøre at prosessfullmektigen er forpliktet til å sørge for at andre vedtar forkynnelse, eller at han holder seg orientert om når avgjørelsen ankommer hans kontor. Den reservasjonen som er kommet til uttrykk her, får etter lagmannsrettens syn ikke betydning i denne saken. Advokat Staff sørget for å være tilbake på kontoret og vedta forkynnelse mandag 23 desember 1991, altså vel en uke etter at dommen kom til hans kontor, og han anket 20 januar 1992. Sett på bakgrunn av reisefraværets art og lengde må dette anses som tilstrekkelige tiltak fra advokat Staffs side for å sikre at forkynnelsesdatoen ikke ble utsatt uforsvarlig lenge. Reisefraværet skulle derfor i seg selv tilsi at ankene er satt fram i tide. Det er imidlertid på det rene at advokat Staff var på kontoret søndag 15 desember 1991 før han reiste til Bergen, og staten har på den bakgrunn hevdet at ankene er erklært for sent.
Lagmannsrettens flertall, dommerne Smit og Omsted, finner under tvil at ankefristen i dette særlige tilfellet først kan antas å ha begynt sitt løp da advokat Staff fikk anledning til å gjøre seg kjent med dommen etter tilbakekomsten fra Bergen, d.v.s. mandag 23 desember 1991.
Advokat Staffs redegjørelse for sitt besøk på kontoret søndag den 15 desember oppfatter flertallet slik at hans eneste motiv for å være på kontoret denne søndagen var et helt konkret oppdrag, og det kan ikke antas at han var der for å utføre kontorforretninger i sin alminnelighet. Tatt i betraktning at det var helligdag finner flertallet det lite naturlig å trekke slutninger fra avgjørelsene i Rt-1983-1433 og Rt-1989-615. I de sakene var prosessfullmektigen til stede på kontoret i ordinær arbeidstid på virkedager, men tok seg ikke av forkynnelsen på grunn av andre presserende gjøremål. Avgjørelsen i Rt-1990-1205 bygger på det samme, idet prosessfullmektigen ikke hadde ferie- eller reisefravær, men kunne ha vært på kontoret i ordinær arbeidstid både før og etter det rettsmøte som foranlediget hans fravær fra kontoret den dagen forkynnelsen kom frem. Flertallet finner ikke at det bør legges avgjørende vekt på Kjæremålsutvalgets bemerkning om at advokaten også var på kontoret den påfølgende lørdag. Uttalelsen må leses på bakgrunn av saksforholdet for øvrig, og den var ikke nødvendig for å begrunne resultatet.
I nærværende sak må det etter flertallets mening legges vekt på at advokat Staff ikke kan antas å ha hatt noen vanlig virkedag til disposisjon på kontoret før han kom tilbake fra Bergen om kvelden fredag den 20 desember. Første virkedag etter dette var mandag 23 desember, som er den dag advokat Staff har vedtatt forkynnelse. Anken er da etter flertallets oppfatning fremsatt i rett tid.
Lagmannsrettens mindretall, lagdommer Bøhn, finner at ankene er satt fram for sent og bemerker:
Advokat Staff var på kontoret i Oslo søndag 15 desember 1991. Det må antas å følge av rettspraksis at dersom en prosessfullmektig befinner seg på kontoret en vanlig virkedag, må en avgjørelse som er ankommet kontoret til forkynnelse, anses forkynt for ham denne datoen, selv om advokaten har vært så opptatt med andre oppdrag at han ikke har hatt tid til å gjøre seg kjent med den. Dette er forutsatt i avgjørelser i Rt-1983-1433 og Rt-1989-615. Mindretallet finner at tilsvarende må gjelde selv om advokatens opphold på kontoret skjer i helgen. Ved å være til stede på kontoret har advokaten anledning til å gjøre seg kjent med at avgjørelsen foreligger, og dermed grunnlag for å registrere innen hvilke frister han må sette seg inn i den og eventuelt benytte rettsmidler mot den. At rettsmiddelfristen i et slikt tilfelle begynner å løpe, synes også forutsatt i avgjørelse i Rt-1990-1205.
De ankende parter har den 23 april 1991 subsidiært begjært oppreisning. Mindretallet finner at begjæringene må avvises. Det følger av domstolloven §154 første ledd at oppreisningsbegjæringen i dette tilfellet måtte settes fram senest en måned etter at det ble anledning til det. Statens påstand om avvisning av ankene ble meddelt de ankende parters prosessfullmektig gjennom byrettens oversendelse av statens anketilsvar den 26 februar 1992. Ved denne oversendelsen fikk de ankende parter gjennom sin prosessfullmektig vite at avvisningsspørsmålet var reist, og de hadde da anledning til å begjære oppreisning, jf avgjørelse i Rt-1990-1205. Parten kan i en slik situasjon ikke avvente utfallet av avvisningstvisten, jf Rt-1983-1089. Det kan ikke gis oppreisning for oversittelse av fristen etter §154 første ledd.
Overensstemmende med flertallets standpunkt blir ankesakene å fremme.
Avvisningsspørsmålet er reist av ankemotparten, og saksomkostningsspørsmålet finnes å kunne avgjøres uten hensyn til utfallet av ankesaken, jf tvistemålsloven §179. I samsvar med hovedregelen i tvistemålsloven §180 annet ledd, jf §172 første ledd tilkjennes de ankende parter saksomkostninger med 1 000 kroner i hver av ankesakene.
Beslutningen er avsagt med slik dissens som fremgår foran.
Slutning:
I ankesak nr 92-00566 A:
1. Ankesaken fremmes
2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Staten v/Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet 1 000 - ettusen - kroner til Steinar Gaare innen to uker fra forkynnelsen av lagmannsrettens beslutning.
I ankesak nr 92-00567 A:
1. Ankesaken fremmes.
2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Staten v/Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet 1.000 - ettusen - kroner til Toril Risberg innen to uker fra forkynnelsen av lagmannsrettens beslutning.