LE-1993-2402

Instans:	Eidsivating lagmannsrett - Dom
Dato:	1995-05-18
Publisert:	LE-1993-02402
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Oslo byrett Nr. 92-4035 A/31 - Eidsivating lagmannsrett LE-1993-02402 A og LE-1993-02403 A.
Parter:	ANKESAK NR. 93-02402 A: Ankende part: Telenor AS (Prosessfullmektig: Advokat Wenche Elizabeth Arntzen, Oslo). Motpart: Teleinformasjon AS (Prosessfullmektig: Advokat Jeppe Normann, Oslo). AKSESSORISK MOTANKE ANKESAK NR. 93-02403 A: Ankende part: Teleinformasjon AS (Prosessfullmektig: Advokat Jeppe Normann). Motpart: Telenor AS (Prosessfullmektig: Advokat Wenche Elizabeth Arntzen).
Forfatter:	1. Lagdommer Johannes Smit, formann 2. Lagdommer Hilde Wiesener Haga 3. Ekstraordinær lagdommer Otto Weng
Lovhenvisninger:	Tvistemålsloven (1915) §213, §172, §180

Televerket satte høsten 1990 i gang prøvedrift med teletorgtjenester, en ytelse som ble ansett som en del av det offentlige telemonopol. Ordningen ble iverksatt og administrert av en prosjektgruppe med Bjørn Nesset, Televerket, som leder. Tjenesten ble tilbudt et begrenset antall kunder for en prøveperiode fra 1. september 1990 til 1. september 1991. I prøveperioden ønsket Televerket å knytte til teletorget en gruppe av såkalte informasjonsleverandører (benevnt I L) som tilsammen kunne levere et spekter av informasjonstjenester, grovt inndelt i tre hovedkategorier: Konsulenttjenester, informasjonstjenester og underholdningstjenester. Sistnevnte kategori skulle spenne fra "romantiske historier" og "dagens vits" til eventyr og "dagens dikt" - spilt av fra talemaskin.

Ifølge den orientering som Televerket ga, skulle informasjonsleverandørene for sine tjenester kunne velge mellom priser, inndelt i grupper fra I til V.

Henning Mathisen fant de forretningsmessige muligheter knyttet til teletorget interessante og stiftet i den forbindelse sammen med Rune Halvorsrud Teleinformasjon AS med Stein Eriksen som daglig leder. Geir Nummestad som hadde markedserfaring på dette området, ble engasjert som selskapets konsulent. Etter drøftelser mellom Bjørn Nesset og Erik Hansen som representanter for Televerket, og Henning Mathisen og Geir Nummestad på vegne av det nystiftede selskap ble det den 21. desember 1990 inngått avtale om prøvedrift, som forutsetningsvis skulle opphøre senest 30. september 1991.

I avtalens pkt. 9 er det presisert at AS Teleinformasjon skulle være opphavsrettslig ansvarlig for den informasjon som gis og for innholdet. Videre er det blant annet understreket at informasjonen ikke skulle "ha utforming eller innhold som strider i mot alminnelig oppfatning av sømmelighet". Ved brudd på disse bestemmelser skulle Televerket straks kunne stenge vedkommende tjeneste, idet det skulle tilligge Televerket selv å avgjøre om bestemmelsene var brutt.

Fra avtalen hitsettes:

...

13. Hver av partene kan si opp avtalen med øyeblikkelig virkning, dersom den annen part misligholder sine forpliktelser etter avtalen, og misligholdet fortsetter etter at dette er skriftlig påpekt av motparten.

Er misligholdet grovt, kan avtalen sies opp med øyeblikkelig virkning, uten noe forutgående varsel til motparten.

Oppsigelse av avtalen skal skje skriftlig.

14. IL kan si opp avtalen med en måneds varsel. Oppsigelse skal skje skriftlig. Televerket kan i avtaleperioden bare si opp avtalen dersom den blir misligholdt av IL, jfr. pkt. 9 og 13.

AS Teleinformasjon anskaffet nødvendig utstyr, og 1.februar 1991 ble produkt "Romantic Lines" tilgjengelig for publikum. Dette omfattet fire innleste historier, som hver kunne nåes på et separat telefonnummer som var oppgitt i forbindelse med annonseringen av tjenesten. De fire historier ble betegnet "Intime betroelser", "Det skjedde på Rhodos", "Mine hemmelige fantasier" og "Vårt første møte". Samtlige historier ble av AS Teleinformasjon priset i takstgruppe IV, hvilket innebar at det ville koste kr 18,39 pr. minutt å gjøre bruk av tilbudet.

Det er omstridt hvorvidt Televerket på forhånd var gjort kjent med de tekster som var spilt inn.

Den erotisk betonte markedsføringen av tjenesten "Romantic Lines" påkalte interesse fra pressens side og Televerket ble i denne forbindelse gjenstand for pågående spørsmål. Televerket så seg i denne situasjon tvunget til å stenge linjene. Samtidig ga Televerket i brev datert 5.februar 1991 til AS Teleinformasjon uttrykk for at de annonser som var rykket inn og "innholdet i tjenestene" ble ansett som grovt brudd på bestemmelsene i avtalens pkt. 9. Televerket ville imidlertid avstå fra å si opp avtalen i denne omgang og tillot gjenåpning på nærmere bestemte betingelser, som hitsettes:

- Dere melder fra at dere er klar til å starte på nytt - med romantiske og ikke erotiske historier.

- Dere sørger for at annonser og annet reklamemateriell får sømmelig form og innhold.

- Dere senker prisen på tjenesten. Uten at vi skal diktere noe, anbefaler vi at en tjeneste som "romantiske historier" bør prises etter laveste, eventuelt nest laveste sats.

I brev av 11.februar 1991 bekreftet Televerket at tjenesten ville bli gjenåpnet med 4 020-nummer, priset etter sats II, d.v.s. kr 5,33 pr. minutt i tiden 08.00 - 22.00 og kr 4,25 pr. minutt i tiden 22.00 - 08.00.

Ved stevning av 7.5.1992 reiste Teleinformasjon AS sak mot Staten v/Samferdselsdepartementet med krav om erstatning for det inntektstap som selskapet hadde lidt som følge av Televerkets pålegg om å redusere prisen for tjenestene ved at disse ble flyttet fra takstgruppe IV til II. Inntektstapet ble på basis av registrerte tellerskritt beregnet til kr 15747080,-.

I tilsvar påsto Staten seg frifunnet og tilkjent saksomkostninger. Oslo byrett avsa den 25.mars 1993 dom med slik domsslutning:

Staten v/Samferdselsdepartementet dømmes til innen 14 - fjorten - dager fra dommens forkynnelse å betale til Teleinformasjon AS kr 3 millioner -tremillionerkroner- med tillegg av 18 - atten - prosent rente fra 30. oktober 1991 til betaling skjer, med tillegg av saksomkostninger med kr 34700,- -trettifiretusensjuhundrekroner-.

Staten, v/Samferdselsdepartementet har i rett tid påanket dommen. Som en følge av bestemmelsene i lov av 24.juni 1994 nr. 45 og omdannelsen av forvaltningsbedriften Televerket til aksjeselskapet Telenor, er dette selskap trått inn som part i steden for Staten v/Samferdselsdepartementet. Den ankende part har for lagmannsretten nedlagt slik endelig påstand:

1. Telenor AS frifinnes.

2. Telenor AS tilkjennes saksomkostninger for byrett og lagmannsrett i begge anker.

Teleinformasjon AS har tatt til motmæle, erklært motanke forsåvidt angår størrelsen av det tilkjente erstatningsbeløp og har for lagmannsretten nedlagt slik endelig påstand:

1. Telenor AS dømmes til å betale Teleinformasjon AS en erstatning begrenset oppad til kr 15771460,20 med tillegg av 18% renter p.a. fra 30. oktober 1991 til 31. desember 1993 og deretter 12% p.a. til betaling skjer.

2. Teleinformasjon AS tilkjennes saksomkostninger for byog lagmannsrett i begge ankesaker.

Ankeforhandling ble holdt 23.3. og 24. mars 1995 i Oslo. Teleinformasjon AS var representert ved selskapets styreformann, Henning Mathisen, som avga forklaring. Videre møtte begge parters prosessfullmektiger. Vitnene Bjørn Nesset og Geir Nummestad fikk på bakgrunn av sin tilknytning til partene anledning til å overvære forhandligene i sin helhet, jfr. tvistemålsloven §213. Tre vitner avga forklaring, hvorav ett var nytt for lagmannsretten. Det ble foretatt slik dokumentasjon som rettsboken viser.

Saksforholdet ellers og partenes anførsler fremgår av byrettens dom og det som sies nedenfor. Spesielt vises til at informasjonsskriftet "Tjenesten Teletorget", avtalen mellom partene av 7. desember 1990, Televerkets brev datert 5. februar 1991 og AS Teleinformasjons svar ved telefax av samme dag i sin helhet er inntatt i byrettens dom. I dommen er videre inntatt utsnitt fra teksten "Intime Betroelser" samt Televerkets melding nr. 2/91, betegnet "Aktuell informasjon".

Den ankende part hevder at byretten har tatt feil både i bevisbedømmelsen og rettsanvendelsen og har for øvrig ved sin prosessfullmektig, Regjeringsadvokaten v/advokat Wenche Elizabeth Arntzen i det vesentlige anført:

Avtalen av 21. desember 1990 refererte seg til en prøveordning som forutsetningsvis var avgrenset til perioden 1. september 1990 - 1. september 1991. Avtalen ble uttrykkelig gjort gjeldende til prøvedriftens opphør, "senest 30. september 1991". I de samtaler som gikk forut for inngåelsen av avtalen med Teleinformasjon AS, la Televerkets representanter stor vekt på at de tekster som ble valgt innenfor underholdningstjenestene fikk et innhold og en utforming som var akseptabelt ut fra Televerkets forutsetninger. Som følge av tilgjengeligheten for telefonabonnentene og den betydelige faren for misbruk i denne sammenheng, sto kravet til sømmelighet sentralt.

Televerket ønsket ikke å drive forhåndssensur, og det bestrides at de historier som ble brukt ved åpningen av tjenesten, var forelagt Televerkets representanter på forhånd. Under de møter som ble holdt, ble betydningen av å trekke en grense mellom romantikk og erotikk sterkt understreket. Forutsetningen ble videre presisert i avtalens pkt. 9. Fra Televerkets side var det særlig viktig å unngå den uheldige utvikling som kunne iakttas på teletorgmarkedet i andre land, f.eks. Nederland. Man kom allikevel i første omgang til å undervurdere de uheldige virkninger av at selve markedsføringen av tjenestene fikk et innhold og en form som var i strid med intensjonene for tjenestene selv.

For Televerket var det viktig å verne forbrukernes interesser og opprettholde et godt kundeforhold til abonnentene. Som forvaltningsbedrift var det for Televerket særlig betydningsfullt å ivareta sitt renommé.

I avtalens pkt. 9 er presisert at den informasjon som gis over linjene ikke må ha "voldelig, utuktig eller usømmelig innhold eller form". Uttrykket "usømmelig" avviker fra det strafferettslige begrep utukt og introduserer forsåvidt en strengere norm for hva som kan presenteres. I bestemmelsen er avslutningsvis vist til at den alminnelige oppfatning av sømmelighet skal være normgivende ved bedømmelsen av utforming og innhold i de tekster som brukes.

I en annonse, innrykket i Søndag-Søndag 1. februar 1991, ble tjenesten Romantic Lines introdusert. Annonsen som i uttalt grad profilerte den erotiske side ved tjenesten, førte til at Televerkets engasjement i saken ble eksponert i store oppslag i dagspressen. Først da ble Televerket v/Bjørn Nesset kjent med innholdet i de historier som var spilt inn og sendt av Teleinformasjon AS. De reaksjonene som fikk uttrykk i avisartiklene, viser at tekstene støtte an mot sømmelighet. Avisartiklene gir dessuten støtte for den oppfatning at Televerket på forhånd ikke hadde kunnskap om innholdet i tekstene.

I byrettens dom er inntatt noen avsnitt fra linjen "Intime Betroelser". I fortsettelsen heter det:

Jeg hørte ingen ting, så ingen ting lenger, kjente bare sitringen i fingrene og det deilige kjønnet hans. Jeg lukket øynene og lot meg rive med mens det sang inne i meg. En orkan slet og ville rive meg i tusen biter, jeg svevde høyere og høyere, nesten helt opp til stjernene. Svimlende høyt før jeg falt igjen. Ned på fanget til Raymond, på en buss med morgentrøtte ansikter rundt meg. Ingen stirret, ingen hadde sett oss. De var fremdeles inne i sine egne fantasier og enset ingen ting. Jeg løftet meg forsiktig opp så kjønnet hans smøg seg ut av meg. Tok jakka hans og la den over hoftene hans. Ingen kunne se det lille uskyldige, myke lemmet som skjulte seg under den.

Jeg smilte og kysset ham på munnen. Han hvisket noe til meg så stille at jeg nesten ikke kunne høre det. Men, åh, det varmet meg. Jeg lo høyt, hele verden var min! Jeg elsket alle menneskene rundt meg. Men aller mest Raymond, jeg rufset ham lett i håret og begynnte å bane meg vei mot utgangen. Jeg skulle av. Folk så smilende på meg og ham. Nå så de! Men bare mitt glade ansikt. Ikke den varme strømmen som rant nedover innsiden av lårene mine. De skulle bare ha visst!

Til ytterligere belysning av innholdet hitsettes noen avsnitt fra historie II, som omhandler en tur til Rhodos:

Jeg legger meg våt fra dusjen rett i det hvite, kalde sengetøyet. Endelig er kroppen sval, men bare for en liten stund. Han kommer ut og bort til senga, det drypper kalde dråper fra ham og ned på magen min, det er deilig, vi ser på hverandre og smiler, han tar lotion på hendene og begynner å smøre meg inn, jeg ligger bare og nyter. Han begynner med føttene. Hver tå får en liten, men åh, så deilig massasje mens kremen blir smurt inn. Så er det leggene sin tur, så lårene og innsiden av lårene, høyt opp, nesten helt der oppe - han nærmer seg den deilige hulen min. Der smatter og surkler det i vakre og hovne lepper. Manndommen hans har stått i stram givakt hele tiden, men hver gang jeg tar etter den, slutter den gode behandlingen brått. Jeg finner meg i deg - helt til - ja, han gjemmer det viktigste og magen er neste stoppested for hendene hans. Jeg blir vill og rasende, prøver å dra ham ned over meg - men nei - jeg er ikke sterk nok. Han holder meg i begge armene og stopper alle protestene med det dypt kyss. Jeg får andre ting å tenke på da hendene hans griper fatt om puppene mine. Snart er det den ene og snart er det den andre av de struttende knoppene mine som får skikkelig grundige omganger av tunga hans.

Da hører vi at en av de andre i gjengen er på vei inn på rommet hvor vi ligger! Hva skal vi gjøre? Ingen av oss synes ideen om å avslutte nå er særlig fristende. Vi løper inn på badet. Jeg først og han etter. Jeg bøyer meg over badekarkanten for å skru på dusjen, og mens jeg står bøyd sånn er han plutselig der, til bunns Han stanget rett inn - jeg er ikke forberedt og stønner høyt i det venninnen vår låser seg inn på rommet.

Han holder meg i hoftene og begynner sakte på turen oppover, dette er en av favorittstillingene, jeg kjenner den gode manndommens hans fra begynnelse til slutt. Det er umulig å holde tilbake små stønn hver gang han stanger i bunn. Jeg kommer over toppen altfor fort med undertrykte klynk. Han loser meg gjennom i det samme rolige tempoet, og en ny topp er øyeblikkelig i emning. En velkjent varme nede fra tærne og opp gjennom kroppen min, pusten blir vanskelig å kontrollere og huden min er åpen og varm. Jeg klarer ikke å holde hode stille lenger, det kaster seg ufrivillig fra side til side, kroppen rister. Hører og kjenner at kjæresten ikke har det så verst han heller. Jeg rir og rir på den sitrende bølgen som oversvømmer kroppen min. Så er det over.

Til belysning av innholdet i historie III om Anette hitsettes:

Stiller deg foran meg, ser rett inn i mitt sydende kjønn og kjemper en indre kamp for å holde deg fra å smake på saftene mine. Du greier å holde deg unna, men bare fordi du vet at det blir bedre etterpå hvis du venter.

Etter at du har gjenvunnet kontrollen, fester du strømpen. Strømpene mine sitter litt løst, så du glatter ut alle rynkene i dem og strammer stroppene litt. Du har på nytt nesen din over strømpeknappen min, og nå slikker du lett på den bare huden. Kroppen min dirrer litt, og mens du reiser deg, sukker jeg: "Nå har vi begge pene ben i nydelige, tynne og deilige strømper, er ikke vi et lykkelig, elskende par?" Neste plagg er en hvit liten truse som - som alt annet jeg har lagt fram - matcher perfekt. Du tar på nytt oppstilling bak meg, bøyer deg og løfter bena mine litt opp etter tur, akkurat slik at du får lirket dem inn i trusa. Da du drar trusa oppover bena mine, passer du på å stryke fingertuppene langs dem samtidig. Du lar fingertuppene gli lett over den tynne trusa som nå dekker venusberget mitt. Jeg hikster, snur meg og for første gang tar jeg på deg. Jeg setter meg på kanten av sminkebordet mitt, sprer bena mine og vinker på deg. Du kommer bort til meg og drar av meg trusa igjen. Jeg har ikke hatt den på meg i mer enn noen få strakser, men den er kliss våt av mitt kjønnssekret. Du løfter den opp til nesen og kjenner lukten av meg før du huker deg ned mellom bena mine. Allerede før du har kommet nær kjønnet mitt slår jeg bena om deg. Du reiser deg opp slik at jeg sitter på skuldrene dine med kjønnet mot ansiktet ditt, og begynner å blåse lett på knoppen min. Jeg stønner og sukker om hverandre. Du skjønner at det er i ferd med å gå for meg. Orgasmen min kommer, og jeg skriker og uler som et tog på vei inn i en tunnel, samtidig som jeg nesten kveler deg med mine herlige lår rundt ditt hode.

Den 4. februar 1991 kl. 12.00 ble linjene stengt, men som brev av 4. februar 91 (feildatert 5. februar 91) viser, var Televerket villig til å tillate gjenåpning på nærmere bestemte vilkår, som blant annet omfattet takstendringer.

De antatte konsekvenser av takstendringen er gjenstanden for nærværende tvist. Som følge av at tekstene hadde innhold som innebar et grovt brudd på bestemmelsene i avtalens punkt 9, fikk Televerket adgang til å heve avtalen og dermed en sterk forhandlingsposisjon. Sett i sammenheng må brevet av 4. februar 1991 sees som et uttrykk for at Televerket så seg berettiget til å heve avtalen, men slik at dette standpunkt kombineres med et tilbud om fortsatt drift på noe endrete vilkår.

Ved telefax av 5. februar 1991 til Televerket aksepterte Teleinformasjon AS en takstreduksjon knyttet til misligholdet av avtalen ved lanseringen av Romantic fantasies line. På rent forretningsmessig grunnlag ble Televerket bedt om å godta prising i takstgruppe III. Det ble i denne forbindelse vist til at prising i en lavere takstgruppe ville påvirke inntjeningen i en slik grad at det ville bli umulig å opprettholde driften. Intet i denne telefax tydet i retning av at Teleinformasjon AS ville fremme krav bygget på den tidligere inngåtte avtale.

Det er grunn til å merke seg at Teleinformasjon AS under punkt 4 i telefaxen tok opp tekniske problemer og fant grunnlag for å fremme krav overfor Televerket i denne forbindelse. Dette svekker det inntrykk som Teleinformajon AS senere har søkt å gi av sin angivelig svake forhandlingsposisjon. Telefaxen gir for øvrig ytterligere støtte for den oppfatning at Televerket ikke på forhånd var kjent med innholdet i tekstene.

Av Televerkets brev av 11. februar 1991 fremgår at man ikke fant å kunne imøtekomme anmodningen om å begrense takstreduksjonen til gruppe III. Av brevets form fremgår imidlertid at Teleinformasjon AS muntlig hadde akseptert den fastsatte takstgruppe uten forbehold.

Eventuelt må prisreduksjonen ansees akseptert ved konkludent adferd fulgt av pasivitet. Fra 11.2. til 17. september 1991 løp kontraktsforholdet basert på nye takster og uten innsigelser fra Teleinformasjon AS' side. De nye takster innebar for øvrig en revisjon av satsene, basert på et utkast datert 8. april 1991 til ny avtale mellom Televerket og informajonsleverandørene innen teletorgprosjektet. Dette utkast ble imidlertid ikke akseptert av Teleinformasjon AS i prøveperioden, men først senere og da med virkning fra 1. oktober 1991.

Den 17. september 1991 ble krav om erstatning fremmet. I hele tiden frem til denne dag, dvs gjennom 7 måneder, hadde Teleinformasjon AS full oversikt over inntektene og kunne slik gjøre seg overslag over den inntektssvikt som kunne føres tilbake til reduserte satser. Erstatningskravet presenteres først på et langt senere tidspunkt. Lojalitetskravet i kontraktsforhold kan da ikke ansees oppfylt.

Under enhver omstendighet må erstatningskravet begrenses til den inntektssvikt som kan føres tilbake til tiden 17.9 til 30. september 1991. Kravet er uansett for høyt idet det ikke er tatt hensyn til de feilkilder som knytter seg til beregningen. Således kan det meget vel tenkes at overgangen til romantiske, ikke erotiske historier ville ha medført redusert etterspørsel. Det må ansees usannsynlig at man ved å beholde de opprinnelige satser ville fått den samme etterspørsel etter at historiene ble skiftet ut.

Det er vist til Knoph: Rettslige standarder, Arnholms Fremstilling av pasivitetsvirkninger, Augdahl: Den norske Obligasjons alminnelige del, Hagstrøm: Fragmenter fra obligasjonsrett - I kap. 42 - 49, Rt-1921-61, Rt-1924-107, Rt-1929-963, Rt-1954-980, Rt-1973-375, Rt-1978-702, Rt-1992-166 og Rt-1992-295. Videre er vist til Eidsivating lagmannsretts dom av 27. januar 1986 i ankesak nr. 254/1984.

Teleinformasjon AS hevder at byrettens dom er riktig med forbehold for størrelsen av det tilkjente erstatningsbeløp. Prosessfullmektigen, advokat Jeppe Normann, har i det vesentlige anført:

For å delta i prøveordningen måtte Teleinformasjon AS foreta investeringer i en størrelsesorden på kr 800000,-. Disse må sees på bakgrunn av at selskapet kunne regne med en prøveperiode på ett år.

Det er enighet mellom partene om at den inngåtte avtale i seg selv ikke ga rom for ensidig reduksjon av prisen for tjenestene.

Teleinformasjon AS vil hevde at Televerket fikk tilsendt de tekster som skulle brukes, i forkant av møtene mellom partene. Nesset ga uttrykk for at man kunne sette igang og eventuelt revidere tjenestene ut fra de reaksjoner som måtte komme.

Televerket kunne etter punkt 14 i avtalen ikke gå til oppsigelse uten at det forelå mislighold. Bortsett fra unntaksbestemmelsen i punkt 15, som ikke er aktuell, kunne Televerket heller ikke endre avtalen i prøvetiden.

Etter Teleinformasjon AS' oppfatning, hadde tjenesten ikke en slik karakter at den kunne rammes av bestemmelsen i avtalens punkt 9. Televerket sa heller ikke opp avtalen, jfr. punkt 9, sammenholdt med punkt 13, men valgte å gå til stengning. Denne reaksjon hadde sitt grunnlag i presseomtalen, knyttet til annonseringen av tjenesten. I forbindelse med stengningen ga Televerket klart uttrykk for at oppsigelse ikke forelå. Avtalen ble heller ikke hevet. Ut fra sin monopolstilling benyttet imidlertid Televerket anledningen til å stille et ultimatum som omfattet forhold som intet hadde med de omtvistede spørsmål i tilknytning til stengningen å gjøre. Etter avtalen skulle informasjonsleverandørene selv velge takstgruppe for sine tjenester, og denne del av avtalen ville bare kunne endres av Televerket som ledd i misligholdsbe-føyelser. Like fullt ble Teleinformasjon AS tvunget til å prise sine tjenester i takstgruppe II. Selskapet fikk heller ingen mulighet til å forhandle om satsene. I telefaxx av 5. februar 1991 bestrides Televerkets rett i så måte, uten at dette medfører noen endring. Hendelsesforløpet må således vurderes slik at Televerket rettsstridig påtvang Teleinformasjon AS en kontraktsrevisjon, som stengningen i og for seg ikke åpnet adgang for.

Teleinformasjon AS vil bestride at det forelå grove brudd på avtalen. Vurderingen for så vidt må bygge på vanlige rettslige standarder. Det må uten videre kunne slås fast at de tekster som ble brukt, ikke tilnærmelsesvis har en form eller et innhold som kunne rammes av det strafferettslige utuktsbegrep. Den antatte usømmelighet må vurderes i relasjon til avtalens bestemmelser. For å gi grunnlag for oppsigelse med øyeblikkelig virkning uten forutgående varsel, må misligholdet være grovt. Mislighold for øvrig måtte være skriftlig påpekt av Televerket før det kunne gi grunnlag for oppsigelse. Det må understrekes at ingen av innringerne har klaget over innholdet i tekstene. Reaksjonene knyttet seg utelukkende til annonseringen av tjenesten. Innholdet i tjenestene må for øvrig sees på bakgrunn av den utvikling som har funnet sted i samfunnet i sterkt libraliserende retning og kan uansett ikke ansees grovt brudd på kravet til sømmelighet. Det vises i denne forbindelse til at de tekster somm ble brukt, rent faktisk var tatt fra bladet Romantikk. Dette illustrerer det kunstige i den grense som Telenor ønsker å trekke mellom tekster av romantisk og erotisk innhold.

Teleinformasjon AS vil bestride at det ble vist pasivitet fra selskapets side. Spørsmålet om passivitet må vurderes ut fra stengningstruselen som vedvarende hang over Teleinformasjon AS så snart Televerket mente å iaktta det minste avvik fra retningslinjene. En stengning ville medføre økonomisk katastrofe for Teleinformasjon AS, og det var derfor naturlig å vente med å fremme erstatningskrav til avslutningen av prøveperioden. Det er vist til Rt-1934-878 og Rt-1955-436.

Televerket har ved sin urettmessige fremgangsmåte påført Teleinformasjon AS et tap. Den mest logiske beregning av dette vil lede til et erstatningsbeløp svarende til differansen mellom inntjeningen etter satsgruppe IV og II med utgangspunkt i registrerte tellerskritt. I den forbindelse kan legges til grunn at bruken av de aktuelle tjenester er lite sensitiv for endringer i pris.

Subsidiært bør differansen mellom gruppe III og II legges til grunn.

Lagmannsretten er kommet til et annet resultat enn byretten og bemerker:

Som byretten legger lagmannsretten til grunn at avtalen av 21 desember 1990, som skulle gjelde i prøveperioden og senest bringes til opphør 30. september 91, bare kunne sies opp ved mislighold. Lagmannsretten er videre enig i at avtalen ikke ble sagt opp ved Televerkets brev av 4. februar 1991 i forbindelse med at Teleinformasjon AS' linjer ble stengt. Bevisførselen under ankeforhandlingen har imidlertid bragt saken i en annen stilling for så vidt angår hendelsesforløpet ved inngåelsen av avtalen og de forutsetninger som i denne forbindelse fikk uttrykk. Som byretten legger lagmannsretten til grunn at partene drøftet hvilken grense som måtte trekkes for hva som kunne tillates hva angikk innholdet i de historier som skulle være tilgjengelige for publikum. Det ansees bevist at det fra Televerkets side ble gitt klart uttrykk for at man ikke ønsket tekster med erotisk innhold. Dette måtte forstås slik at skildringer av seksuell art måtte ansees å ligge utenfor hva som kunne tillates. Det er ikke funnet holdepunkter for at Bjørn Nesset på vegne av Televerket ga Telleinformasjon AS klarsignal for å tøye grensene ved valg av tekster. Det finnes ikke bevist at han i denne forbindelse ga uttrykk for at Teleinformasjon AS kunne holde på "inntil strikken ryker". Det er heller ikke holdepunkter for at de historier som faktisk ble brukt, var forelagt Nesset eller hans medarbeider, Erik Hansen, på forhånd. Det vises i denne forbindelse til Hansens vitneforklaring, der han ga uttrykk for at han riktignok ble forelagt en uskyldig historie, som imidlertid avvek radikalt fra dem som ble brukt.

På denne bakgrunn finner lagmannsretten det nødvendig å drøfte innhold og form i de historier som ble innspilt, i relasjon til de normer som ble nedfelt i avtalens punkt 9.

Etter lagmannsrettens oppfatning er det klart at tekstene hverken hva form eller innhold angår rammes av det strafferettslige utuktsbegrepet. Spørsmålet blir da om historiene kan sies å ha usømmelig innhold eller form. Det har gjennom flere ti-år funnet sted en utvikling i sterkt libraliserende retning når det gjelder holdningen til selv meget detaljerte fremstillinger av seksuelle forhold i film, på teater og i litterære tekster. På denne bakgrunn kunne de aktuelle tekster vurderes slik at de ikke overskred grensene for sømmelighet, slik disse oppfattes av større grupper i samfunnet. Etter lagmannsrettens oppfatning må imidlertid henvisningen til "alminnelig oppfatning av sømmelighet" i avtalen vurderes i en snevrere ramme. I den forbindelse må Televerkets intensjoner, slik disse fikk uttrykk i drøftelser partene imellom, tillegges betydelig vekt. Det vises i denne forbindelse til at Televerket på det aktuelle tidspunkt var en statlig forvaltningsbedrift i en monopolsituasjon. Telever kket var således forpliktet til å ivareta hensyn til en bredere allmennhet i større utstrekning enn hva tilfellet ville være innen forlagsbransjen, teater og filmproduksjon etc. Lagmannsretten finner det klart at Teleinformasjon AS var klar over disse forhold og finner på denne bakgrunn at valget av tekster innebar et brudd på de aktuelle bestemmelser i den inngåtte avtale. Lagmannsretten er også kommet til at bruddet kan betegnes som grovt, slik at det ga Televerket adgang til å si opp avtalen med øyeblikkelig virkning uten ytteligere varsel. At Televerket hadde adgang til å foreta stengning er ikke omstridt.

Imidlertid valgte Televerket å ikke si opp avtalen. Spørsmålet blir da om partene på bakgrunn av hendelsene i forbindelse med stengningen kan sies å være blitt enige om endring av avtalen når det gjelder taksten.

I telefax av 5. februar 1991 ga Teleinformasjon AS klart uttrykk for at selskapet ville vise imøtekommenhet når det gjaldt redusjon av taksten. Etter lagmannsrettens oppfatning må telefaxen klart oppfattes som en aksept av at selskapets tjenester fra da av skulle prises i takstgruppe III. Selskapet gjorde innsigelser mot valg av en lavere takstgruppe enn III og ba i denne forbindelse Televerket "vennligst akseptere gruppe 3 som ny takstgruppe ....". Samtidig ba selskapet om å bli tildelt nye 020-nummer.

Når Televerket til tross for innsigelsene allikevel fastholdt at tjenesten skulle prises i takstgruppe II, innrettet Teleinformasjon AS seg etter dette frem til 17. september 1991, da kravet om erstatning ble fremsatt. I hele denne periode foretas oppgjør i samsvar med reviderte takster i gruppe II. Lagmannsretten må oppfatte dette slik at Teleinformasjon AS ved konkludent adferd og påfølgende passivitet har akseptert taksering i gruppe II som endring i den løpende avtale.

Etter dette blir Telenor AS å frifinne.

Anken fra Telenor AS har ført frem. Televerkets krav om avtalerevisjon i forlengelsen av de begivenheter som ledet til stengning av Teleinformasjon AS' linjer, bar preg av uklarhet og kunne neppe forankres i den inngåtte avtale. Kravet om endring av tekster må ansees som en adekvat reaksjon, mens kravet om prisreduksjoner ikke hadde sammenheng med den situasjon som var oppstått. Teleinformasjon AS hadde etter lagmannsrettens oppfatning fyllestgjørende grunn til å søke en rettslig avgjørelse. Lagmannsretten finner etter dette at hver av partene i hovedanken bør betale sine egne saksomkostninger, jfr. tvistemålsloven §180 annet ledd, jfr. §172 annet ledd. De spørsmål som knytter seg til den aksessoriske motanke kan ikke sees å ha medført arbeid av noen betydning ut over det som knytter seg til hovedanken, og saksomkostninger tilkjennes derfor heller ikke i denne.

Dommen er enstemmig.

Slutning:

1. Telenor AS frifinnes.

2. Hver av partene bærer sine saksomkostninger både i hovedanke og motanke så vel for byrett som lagmannsrett.