LE-1994-1390
| Instans: | Eidsivating lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1995-04-24 |
| Publisert: | LE-1994-01390 |
| Stikkord: | Pinsemenighetsmedlem, Fritaksloven av 19 |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Sarpsborg byrett Nr. 1237/93A - Eidsivating lagmannsrett LE-1994-01390 A. |
| Parter: | Ankende part: Staten v/Justisdepartementet (Prosessfullmektig: Advokat Carl August Heilmann, Moss). Motpart: Leif Morgan Strand (Prosessfullmektig: Advokat Thorvald Fredrik Grindstad, Sarpsborg). |
| Forfatter: | 1. Lagdommer Hilde Wiesener Haga, formann 2. Lagdommer Petter A Lossius 3. Ekstraordinær lagdommer Sigurd Müller |
| Lovhenvisninger: | Militærnekterloven (1965), Militærnekterloven (1965) §1 |
Vernepliktig Leif Morgan Strand, Ullerøy, født xx.xx.1972, møtte den 21. februar 1991 på sesjon og fylte ut spørreblankett for militær klassifisering. Han prioriterte Hærens våpentekniske avdeling og skrev intet om at han eventuelt ønsket å fritas for militærtjeneste av overbevisningsgrunner. Den 13. oktober 1992 møtte han til tjeneste på Helgelandsmoen, men innleverte så allerede den 15. s.m. nedenstående fritakssøknad:
Jeg søker om fritak fra militærtjeneste og er villig til å ta siviltjeneste.
Jeg kommer aldri til å skyte mennesker. Å skyte på blink er en ting, men å skyte mennesker er noe helt annet.
Strand avgav forklaring for Skjeberg lensmannskontor den 25.1 1993, og Justisdepartementet avslo hans søknad den 6.9. s.å. Da han fortsatt ikke ville utføre militærtjeneste, anla Staten v/Justisdepartementet sak for Sarpsborg byrett, som den 8.4 1994 avsa dom med slik domsslutning:
Vilkårene for å frita Leif Morgan Strand for militærtjeneste i h.h.t. lov av 19. mars 1965 nr. 3 §1 er til stede.
For den nærmere saksfremstilling vises til byrettens dom.
Staten har v/advokat Carl August Heilmann rettidig påanket dommen til Eidsivating lagmannsrett, og ankemotparten har tatt til gjenmæle i tilsvar av 9. juni 1994 fra advokat Thorvald Fr. Grindstad. Ankeforhandling ble holdt i Fredrikstad den 16.3 1995, der Strand møtte med prosessfullmektig og forklarte seg. Staten møtte bare ved prosessfullmektigen. Det ble ikke avhørt vitner, men foretatt slik dokumentasjon som rettsboken viser.
Den ankende part har nedlagt slik påstand:
Vilkårene for å frita Leif Morgan Strand, født xx.xx.72 for militærtjeneste i medhold av lov av 19. mars 1965 nr. 3 §1 er ikke til stede.
Til støtte for påstanden er i det vesentlige anført:
Staten mener at Strand ikke har noen slik gjennomtenkt og reflektert pasifistisk overbevisning som fritaksloven av 1965 krever. Det stilles her meget strenge krav, så vel til overbevisningens innhold som til dens styrke og fasthet. Den ankende part viser for så vidt til Rt-1979-1545 (Singsaasdommen).
Det fremgår av politiavhøret at den vernepliktige i dette tilfellet ikke fyller kriteriene m.h.t. overbevisningens innhold. Han gav der uttrykk for at han mener Norge bør ha et militært forsvar og at han ikke er imot andres deltakelse i samme. Videre uttrykte han forståelse for bruk av dødsstraff, og var villig til å utføre arbeid i det militæres våpenløse grener. Disse betraktningsmåter er ikke forenlig med det absolutte pasifistiske grunnsyn som loven krever, og byrettsdommen fremstår derfor som overraskende på dette punkt. Byretten har også anvendt loven feil når den utleder av Rt-1969-1285 (Hokstaddommen) at det ikke er noe vilkår for fritak at søkeren går imot et norsk forsvar. Det Høyesterett uttaler i nevnte dom er at manglende avstandstaken fra "at andre folk under andre forhold griper til våpen" ikke diskvalifiserer fra fritak. Høyesterett siktet imidlertid til andre nasjoner og fremmedlandske forhol d, og uttalelsen kan ikke strekkes så langt aat det er irrelevant hvordan et mannskap generelt stiller seg til andres militære deltakelse. Byrettens henvisning til Rt-1956-787 treffer heller ikke riktig, liksom det er vanskelig å forstå hvordan retten kan karakterisere saken som "et grensetilfelle" og samtidig falle ned på at fritaksvilkårene utvilsomt anses oppfylt.
Strands angivelige overbevisning mangler også den nødvendige styrke og fasthet. En seriøs pasifistisk grunnholdning trenger tid for å vokse frem, men synes her å være kommet nærmest "over natten". Til tross for at ankemotparten hadde all mulig oppfordring til å tenke over saken på forhånd, påbegynte han militærtjenesten uten innvending, og begynte først å tenke når andre formulerte spørsmålene for ham. Han har aldri prøvd å sette seg inn i temaet, verken gjennom litteratur, foreningsdeltakelse eller på annen måte. Den langvarige saksbehandlingen har på den annen side gitt rikelig anledning til å tilpasse forklaringen, og selv om det er overbevisningen i dag som er avgjørende, må lagmannsretten ta stilling til om dagens forklaring virkelig dekker over en reell utvikling hos Strand. Etter Statens oppfatning reflekterer hans holdning først og fremst egen uvilje mot å ta liv, mens han har tenkt svært lite på større sammenhenger eller hensynet til å verne liv i konfliktsituasjoner. kemotparten har nedlagt slik påstand:
Byrettens dom stadfestes.
Til støtte for dette er i det vesentlige anført:
Byrettens dom er riktig både i lovanvendelse og bevisbedømmelse, og Strand må således anses å fylle kravene etter fritaksloven av 1965 både m.h.t. overbevisningens innhold og styrke og fasthet. Lagmannsretten må anse på det rene at han i dag ikke vil være i stand til å delta i noen militær aksjon med sikte på å ta andre menneskers liv - verken i krig, som medlem av geriljagrupper eller FN-styrker, eller i klare nødvergesituasjoner. Det er hans egen samvittighet som kompromissløst forbyr ham å ta liv, og den er i seg selv et tilstrekkelig grunnlag. Selv om det hadde vært mulig å tjenestegjøre i våpenløse grener innenfor vårt militærsystem, ville Strand heller ikke kunne gjøre det.
Politirapporten av 25. januar 1993 gir et misvisende bilde av ankemotpartens holdning, noe som dels skyldes feilkilder og dels at han i ettertid har gjennomgått en utvikling. Det er således helt galt når rapporten sier at søknaden ikke er religiøst motivert, idet Strands pasifistiske overbevisning nettopp er utsprunget av hans og familiens kristne tilhørighet. Det er hans religiøse tro som utgjør overbevisningens idémessige hovedgrunnlag, og det må være rapportens misforståelse på dette punkt som har ført til at søknaden ikke er innvilget. Det er nemlig klar tradisjon både i Justisdepartementet og i domstolspraksis at medlemmer av pinsemenigheten innrømmes fritak. Det er også misforståelse når rapporten sier at Strand "forstår" bruk av dødsstraff.
Det er dernest mannskapets overbevisning i dag som er avgjørende, og ankemotparten har nå mer gjennomtenkt syn på Norges forsvar og andres militære deltakelse enn tidligere. Stod det til ham, skulle vårt land ikke ha noe militært forsvar, liksom han klarligvis da ikke kan anerkjenne at andre deltar i et slikt forsvar. Hva han mente å gi uttrykk for under politiavhøret, var bare at han ikke kan bestemme andres holdninger. Når dette ikke kom klarere frem i rapporten, skyldes det bl.a. Strands beskjedenhet og manglende evne til å korrigere feiloppfatninger hos andre.
For øvrig bestrides at byrettens henvisning til Hokstaddommen er lite treffende. Her uttalte Høyesterett at "Det avgjørende må være vedkommendes forhold til egen militærtjeneste", og det er dette som må legges til grunn også i nærværende sak.
Endelig må Strands pasifistiske overbevisning også sies å ha den fasthet og styrke som fritaksloven krever. Dette må vurderes ut fra hans spesielle bakgrunn, og loven setter intet krav om intellektuelt minstemål for å oppnå fritak. Ankemotparten er vokst opp i et fylke der kristent arbeide står sterkt, - og i en familie som i alle år har tilhørt pinsemenigheten. Han er lite teoretisk anlagt og har ingen utdannelse utover grunnskole pluss et mekanikerkurs. Det kan da ikke forventes at han skal ha intellektuelle overbygninger for sitt syn, og ankemotparten viser til uttalelser i forarbeidene (St.prp.nr.27 (1988-89)) om dette.
Det er irrelevant på hvilket tidspunkt den pasifistiske overbevisning manifesterte seg, så lenge det er et faktum at den foreligger i dag. For Strand var det naturlige tidspunkt da han i praksis ble konfrontert med våpen og våpenbruk. For øvrig vises til Rt-1982-684, Rt-1984-1444 og Rt-1989-921 om at man har akseptert utvikling og nyansering i overbevisningen, og endelig anføres at tvilsrisikoen under enhver omstendighet ligger hos staten.
Lagmannsretten er kommet til samme resultat som byretten og bemerker:
For at en vernepliktig skal kunne fritas for militærtjeneste, krever §1 i fritaksloven av 19. mars 1965 at han "ikke kan gjøre militærtjeneste av noen art uten å komme i konflikt med sin alvorlige overbevisning". Dette er i teori og praksis utdypet nærmere slik at overbevisningen må bygge på et klart pasifistisk grunnlag, som er absolutt og reservasjonsløst. Det må videre være en overbevisning av slik fasthet og styrke at det å bruke våpen mot andre mennesker vil innebære en samvittighetskonflikt for den vernepliktige, så alvorlig at hensynet til denne konflikt må gå foran i den situasjon da verneplikten for andre blir en realitet, jf Høyesteretts uttalelse i Rt-1979-1544 (Singsaasdommen). Etter bevisførselen er lagmannsretten - under noen tvil - blitt stående ved at Strand må sies å fylle disse vilkårene.
De innholds- og styrkemessige aspekter går til dels over i hverandre, slik at retten må foreta en helhetsvurdering av overbevisningen. Det er videre overbevisningen i dag som er avgjørende, liksom det vil avhenge av den vernepliktiges personlige forutsetninger hvilken innsats en kan forlange m.h.t. å orientere seg om temaet. I st.prp.nr.27 (1988-89) heter det bl.a.:
Det må forventes at søkeren har tenkt gjennom sentrale spørsmål når det gjelder grunnlaget for overbevisningen. Har han ikke det, eller er han ikke villig til det, kan det vanskelig sies å foreligge en alvorlig overbevisning. Det er imidlertid viktig at søkerne ikke får ulik behandling. Man må være på vakt mot å la det komme en søker til skade at han kanskje ikke har kunnskaper og evner i samme grad som andre til å tenke gjennom hypotetiske spørsmål.
Det er vanskelig å finne en riktig balansegang mellom ovennevnte krav og hensyn. Lagmannsretten legger til grunn at en i denne sak har å gjøre med en alminnelig utrustet ungdom, som tilsynelatende har anstrengt seg lite for å orientere seg om temaet. Rettspraksis har likevel flere eksempler på at mannskap med beskjeden intellektuell forutsetning er funnet å fylle vilkårene, uten at det er stilt særlige krav om boklig orientering. Lagmannsretten finner at Strand for så vidt fyller fritaksvilkårene.
Et seriøst religiøst grunnlag bør i utgangspunktet være tilstrekkelig for fritak uten at det må foreligge "pasifisme" i dette begreps videre forstand. Ankemotparten er vokst opp med foreldre og søsken, som jevnlig har deltatt i den lokale pinsebevegelse, og han har selv gått ukentlig på møter i pinsemenigheten fra han var 3 år. Forbudet mot å drepe antas å være en av denne bevegelses mest sentrale doktriner, og lagmannsretten legger til grunn at den også ligger dypt rotfestet hos Strand fra barndommen av. Militærnekting fremstår for så vidt som en naturlig konsekvens av pinsetilhørigheten, og det er påfallende at ankemotparten ikke var seg dette bevisst adskillig tidligere. Det er også påfallende at temaet ikke ble berørt i hjemmet eller blant kameratene, som ifølge ankemotparten senere ble militærnektere i tur og orden.
Lagmannsretten finner likevel å måtte godta at Strand ikke beskjeftiget seg med militærnekterspørsmålet før det ble virkeliggjort ved at han fikk utlevert våpen til opplæring i å skyte på fienden. Han har ingen teoretisk utdannelse utover grunnskolen og har tidligere arbeidet som betongsager.
For så vidt kunne en ikke forvente intellektuelle overbygninger. Ankemotparten kjører nå drosje og bruker fritiden til å fiske. Han har ifølge egen forklaring aldri lest en bok eller fulgt med i samfunnsdebatt, og har verken før eller etter saksanlegget gjort noe for å skaffe seg kunnskap om temaet. Det er således tvilsomt om intensjonen i St.prp.nr.27 er oppfylt, men lagmannsretten aksepterer at Strands religiøse bakgrunn har gjort det unødvendig for ham med ytterligere orientering.
Ifølge politirapporten av 25. januar 1993 mente ankemotparten at Norge bør ha et forsvar, at han ikke hadde noe imot andres deltakelse, at han forsto bruk av dødsstraff og at han var villig til å utføre tjeneste i forsvarets våpenløse grener. Han har senere gått fra disse uttalelsene, og lagmannsretten legger til grunn at han i dag har et mer gjennomtenkt syn på spørsmålene. De kom muligens uforberedt på ham under første avhøret, slik at han da verken greidde å håndtere dem adekvat eller korrigere mulige feilformuleringer fra rapportskriveren. Det har imidlertid ikke vært ansett som diskvalifiserende for fritak at den vernepliktige ikke er imot et norsk militærforsvar basert på andres deltakelse, og lagmannsretten kan heller ikke se at rapporten for øvrig inneholder uttalelser som er til hinder for fritak.
Etter en samlet vurdering finner lagmannsretten å måtte legge til grunn at Leif Morgan Strand har en grunnfestet, religiøst fundert overbevisning om at han ikke kan drepe noen, og at denne overbevisning vil bringe ham i alvorlig samvittighetskonflikt dersom han må utføre militærtjeneste av noen art. Dette anses tilstrekkelig til å frita ham for slik tjeneste, jf §1 i fritaksloven av 19. mars 1965, og byrettens dom blir derfor å stadfeste.
Dommen er enstemmig.
Domsslutning:
Byrettens dom stadfestes.