LE-1994-78

Instans:	Eidsivating lagmannsrett - Overskjønn
Dato:	1994-11-02
Publisert:	LE-1994-00078
Stikkord:	Skjønn
Sammendrag:
Saksgang:	Heggen og Frøland herredsrett nr. 92-00834 B - Eidsivating lagmannsrett LE-1994-00078 B.
Parter:	Saksøker: Statens vegvesen v/vegsjefen i Østfold (Prosessfullmektig: Advokat Svein Arild Pihlstrøm). Saksøkt: Thorvald Garseg (Prosessfullmektig: Advokat Christian Nicolai Sibbern, Oslo). Saksøkt: Torer M. Garseg (Prosessfullmektig: Advokat Håkon Mathiesen, Oslo).
Forfatter:	Lagdommer Ola Melheim. Skjønnsmenn: Gårdbruker Kåre Navestad, Dilling. Byggmester Erik Kristiansen, Moss. Mindretall: Bonde Nils A. Røed, Spydeberg. Bonde Bjarne Dahl, Degernes
Lovhenvisninger:	Ekspropriasjonserstatningsloven (1984) §5, §6, §7, §9, Skjønnsprosessloven (1917) §54, §54a, Ekspropriasjonsloven (1918) §5, Oreigningsloven (1959) §12, §1, §24, Tvistemålsloven (1915) §388, §92, §2, §46, Lov om hermetiseringsanlegg for fiskevarer (1963)3-§50, Forvaltningsloven (1967) §41, Plan- og bygningsloven (1985) §87

I. Innledning

Skjønnet gjelder en mindre omlegging av riksvei 115 ved Vamma i Askim kommune.

Etter at hovedplanen for ny veitrasé var godkjent den 4. mai 1987, ble detaljplan for omleggingen vedtatt av vegsjefen i Østfold den 22. mai 1991.

Advokat Sibbern påklaget vedtaket på vegne av Thorvald Garseg den 28. juni 1991 under henvisning til brev av 25. januar 1990. Det er her fremhevet at den nåværende veitrasé var ment å være midlertidig, men likevel har den bestått i ca 30 år. Thorvald Garseg ønsket derfor veien lagt helt utenom tunet, nærmere bestemt etter den omtalte "Hedmarksveien". Videre pekte man på miljømessige- og trafikksikkerhetsmessige hensyn, som tilsa en plassering lengre bort fra tunet. Endelig viste man til at kårboligen på eiendommen ville bli ubrukelig. Torer Garseg, som har tinglyst rett til kårboligen, er ikke nevnt i klagen. Hans rettigheter var imidlertid kjent for vegmyndighetene.

Klagesaken ble forberedt slik det fremgår av dokumentasjonene for lagmanssretten. Det er bl.a. innhentet uttalelser fra fylkeslandbruksstyret i Østfold, Østfold fylkeskommune og miljøvernavdelingen hos fylkesmannen. Klagen ble ikke tatt til følge, idet vegdirektoratet stadfestet detaljplanen den 18. februar 1992.

Ved brev av 20. mai 1992 til advokat Sibbern uttalte vegkontoret i Østfold at man anså utsiktene små med sikte på å komme frem til en minnelig ordning om grunnavståelsen. Det ble vist til tidligere uttalelser såvel muntlig som skriftlig fra både Thorvald Garseg og hans far, Torer Garseg. Vegkontoret varslet derfor at man vurderte å fatte ekspropriasjonsvedtak uten forutgående forhandlinger, jf vegloven §50 fjerde ledd. Advokat Sibbern svarte den 26. mai 1992 at han tok meddelelsen til etterretning, idet han forutsatte at vegsjefen hadde vurdert den forvaltningsrettslige siden og forholdet til forskriftene av 11. september 1981. Torer Garseg avga uttalelse i brev av 29. mai 1992 til vegkontoret. Han ga uttrykk for at han ikke under noen omstendighet kunne godta ekspropriasjonen. Det ble vist til tidligere korrespondanse og særlig fremhevet hensynet til barna og bomiljøet i området. Ved brev av 10. juni 1992 fra veikontoret til Torer Garseg ble han underrettet om svaret fra advokat Sibbern. Vegkontoret uttalte at de øvrige argumenter som var tatt opp av Torer Garseg, ikke lenger var gjenstand for kommentarer idet vegplanen var godkjent den 18. februar 1992.

Statens vegvesen traff deretter vedtak om ekspropriasjon den 11. juni 1992, jf vegloven §50. Vedtaket omfattet 6 grunneiere, hvorav Thorvald Garseg som eier av gnr. 71 bnr. 2 i Askim.

Den 1. desember 1992 ble det fremmet skjønnsbegjæring mot de samme seks grunneiere.

Heggen og Frøland herredsrett avholdt hovedforhandling den 14. april 1993. I tillegg til partene møtte Torer Garseg. I rettsboken side 2 er det uttalt bl.a.:

Rettens formann viste til at det for så vidt gjelder takstnummer 1 var forholdet at Torer M. Garseg har tinglyst borett på eiendommen som kår, og således har partsrettigheter etter oreigningsloven §1. Som part møter Torer M. Garseg uten prosessfullmektig.

Med partenes samtykke ble det besluttet å angi Torer M. Garseg som takstnummer 1 B, mens eier av gnr. 71 bnr. 2 fikk takstnummer 1 A.

Advokat Sibbern la på vegne av takstnummer 1 A Thorvald Garseg ned påstand om at skjønnet fremmes.

Torer Garseg fikk redegjøre for sitt syn og la ned påstand om at skjønnet skulle avvises.

Herredsretten avsa deretter kjennelse med slik slutning:

Avvisningsbegjæring fra Torer M. Garseg tas ikke til følge.

Heggen og Frøland herredsrett avhjemlet skjønnet den 8. juni 1993.

Om det nærmere saksforhold vedrørende ovennevnte kjennelse og skjønnet vises det til rettsbøkene og lagmannsrettens bemerkninger nedenfor.

Takstnummer 1 A, Thorvald Garseg, og takstnummer 1 B, Torer Garseg, har i rett tid begjært overskjønn.

Statens vegvesen v/vegsjefen i Østfold har avgitt motbegjæring og tilsvar. Motbegjæringen gjelder verdsettelsen av dyrket mark samt en del av den gamle veigrunnen som tilbakeføres til Thorvald Garseg.

Hovedforhandling ble holdt i kommunestyresalen i Mysen den 19. og 20. oktober 1994. Partene møtte og avga forklaring. Det ble avhørt ett vitne og foretatt åstedsbefaring. Dokumentasjonen fremgår av rettsboken.

II. Skjønnsforutsetninger

De alminnelige skjønnsforutsetninger er de samme som for herredsretten.

Når det gjelder de spesielle skjønnsforutsetninger, er disse gjengitt nedenfor under takstnummer 1 A. Under hovedforhandlingen ble partene enige om et nytt punkt 8 som gjengis nedenfor under nevnte takstnummer.

III. Saksøkeren, Statens vegvesen v/vegsjefen i Østfold, har i det vesentlige gjort gjeldende:

Torer Garsegs prosessuelle innsigelser mot skjønnet kan ikke føre frem.

Hjemmelen for skjønnet er ekspropriasjonstillatelse av 11. juni 1992, jf vegloven §50 og skjønnsprosessloven §46. Dette skaper ingen problemer i forhold til grunneieren, Thorvald Garseg. Det spesielle i saken er at Torer Garseg, som har en tinglyst rett til kårbolig m.v., har meldt seg som part både for herredsretten og lagmannsretten.

Det følger av oreigningsloven §24 at dersom et inngrep fører til at en bruksrett eller en annen rett ikke kan bestå, skal det fastsettes et særskilt vederlag til rettighetshaveren. Saksøkeren og Thorvald Garseg er enige om at kårboligen skal innløses. Torer Garseg må oppfattes slik at han subsidiært også er enig i dette. Det følger videre av oreigningsloven §24 at grunneieren skal gi fullstendige opplysninger om særrettigheter. Det er gjort ved advokat Sibberens prosesskrift til herredsretten av 20. april 1993. Det er her uttalt at siden Torer Garseg har en tinglyst rett til kårbolig, vil han ha krav på partsstilling i medhold av oreigningsloven §1. Herredsretten ble bedt om å verdsette kårboligen særskilt og samtidig fastsette innløsningsverdien for den bebyggelse som ble foreslått innløst etter fradrag av boretten. Senere under hovedforhandlingen for lagmannsretten er de to saksøkte blitt enige om at de er best tjent med at Thorvald Garseg som grunneier gis erstatning etter gjenanskaffelsesverdien. Slik saksøkeren oppfatter motpartens anførsler, er det i så fall bare subsidiært (dersom skjønnet fremmes og dersom det ikke gis erstatning etter gjenanskaffelsesverdien) at det skal fastsettes en egen erstatning for bortfall av Torer Garsegs leierett til kårboligen.

Det er på denne bakgrunn ingen sammenheng i Torer Garsegs anførsler og påstanden om at herredsrettens skjønn skal oppheves. I og med at han ikke ble stevnet for herredsretten, kunne man riktignok ikke ha brukt skjønnet som grunnlag for fullbyrdelse på en måte som rammer Torer Garseg. Den feil som ville hatt betydning for en eventuell tvangsfullbyrdelse, er imidlertid for lengst reparert. Torer Garseg ble gitt partsrettigheter for herredsretten. Han fikk sin pretensjon om at skjønnet skulle avvises vurdert, men han fikk ikke medhold. At han valgte å møte uten prosessfullmektig, kan ikke tillegges noen betydning. Det må her også kunne legges vekt på det nære forhold til sønnen, som hele tiden hadde prosessfullmektig. Man kan for øvrig også vise til prinsippet i tvistemålsloven §92 som kommer til anvendelse i skjønnssaker. Det er også vist til Fleischer: Skjønnsprosess side 45.

Når det gjelder Torer Garsegs anførsler knyttet til den subsidiære påstand hvoretter hele skjønnet skal nektes fremmet, er det anført:

Det foreligger ingen saksbehandlingsfeil overhodet, langt mindre noen feil som kan ha innvirket på de vedtak som veimyndighetene har truffet, jf forvaltningsloven §41.

Det bestrides således at veimyndighetene ikke har tatt hensyn til de miljømessige- og trafikksikkerhetsmessige sider av saken. Det er her vist til de dokumentasjoner som er foretatt og til uttalelse fra vitnet Grendstad.

Hennes vitneprov viser også at det ikke foreligger noen feil vedrørende det faktum som er lagt til grunn. Det siktes her til motpartens anførsel om at det kan ha blitt en misforståelse når det gjelder beskrivelsen av eiendommen i korrespondansen til overordnet myndighet. Når det i møteboken for fylkeslandbruksstyret i Østfold av 30. april 1990 er uttalt at det er positivt at riksveien er foreslått lagt "utenom tunet på Salseng, gnr. 71, bnr. 2", er det ingen tvil om at man med "tunet" har siktet til den del av tunet som ligger mellom hovedbygningen og ny veitrasé. Alle berørte myndigheter har vært klar over at Torer Garseg hele tiden har ønsket å få lagt riksvei 115 ikke bare utenom tunet i ordets videste forstand, men helt i ytterkant av gården. Dette er et prosjekt som veimyndighetene ikke har økonomiske muligheter for å gjennomføre. Den faglige vurdering som ligger til grunn for trasévalget, dvs. den skjønnsmessige plassering, kan domstolene ikke overprøve. Dette fordi det ikke foreligger snev av bevis for noen form for myndighetsmisbruk eller vilkårlighet ved skjønnsutøvelsen.

Saksøkerens øvrige anførsler vedrørende Thorvald Garsegs begjæring om overskjønn samt motbegjæringen fremgår nedenfor under takstnummer 1 A.

Saksøkeren har nedlagt slik påstand:

1. Overskjønnet fremmes.

2. Saksøkeren tilkjennes saksomkostninger i forbindelse med behandlingen av avvisningsspørsmålet for lagmannsretten.

IV. Saksøkte nr. I B, Torer Garseg, har i det vesentlige gjort gjeldende:

Det er ubestridt at Torer Garseg personlig ikke er varslet om ekspropriasjonsvedtaket, han omfattes formelt ikke av vedtaket, og han er ikke stevnet for skjønnsretten.

I prinsippet kunne en avtale med Torer Garseg legges til grunn for skjønnet, men dette er ikke situasjonen i nærværende sak, som også av andre grunner er spesiell. Det fremgår av oreigningsloven §1 og §24 at Torer Garseg har partsrettigheter. I §12 har man understreket partenes adgang til å fremkomme med sine meninger. Torer Garseg har riktignok uttalt seg ved flere anledninger både muntlig og skriftlig, men han er ikke gitt adgang til selv å påklage ekspropriasjonsvedtaket. Rettspraksis viser at det stilles strenge krav når noen hevder ikke å ha fått utøve sine partsrettigheter. Det er her vist til Rt-1955-569.

Når det gjelder følgene av at Torer Garseg ikke ble stevnet for herredsretten, er det en realitet at han ikke fikk delta under den skriftlige saksforberedelse. Han skrev riktignok et brev til skjønnsretten den 8. april 1993, men uten at det er grunn til å tro at dette har influert på saksforberedelsen. Selv om han ble akseptert som part under hovedforhandlingen, var dette på et meget sent tidspunkt i prosessen. Han møtte uten prosessfullmektig og ble hverken da eller tidligere orientert om muligheten for å få prosessfullmektig på saksøkerens bekostning. Når saksøkeren var kjent med Torer Garsegs holdning, burde han orientert ham bedre i tide om de rettigheter som tillegger en saksøkt. At Torer Garsegs sønn var representert ved prosessfullmektig, kan ikke endre dette.

Det er ikke grunnlag for å hevde at de feil som er begått, er reparert ved Torer Garsegs begjæring til herredsretten og dens godkjennelse av han som part. Man kan ikke klandre en legmann for at han møter og prøver å stanse et skjønn som han mener er i strid med vesentlige forutsetninger for planprosessen. De formelle feil som er begått, må lede til at herredsrettens skjønn oppheves og hjemvises til ny behandling.

Dersom lagmannsretten kommer til at nevnte formelle feil ikke tilsier opphevelse av herredsrettens skjønn, er det subsidiært anført:

Det foreligger vilkårlig saksbehandling, idet vegmyndighetene i lang tid og i stor grad har oversett de miljømessige- og sikkerhetsmessige problemer som riksvei 115 har påført familien Garseg. Den nåværende vei ble anlagt for mer enn 30 år siden. Det var en klar forutsetning at den skulle være midlertidig, idet bare en flytting til utkanten av hele gården ville gi tilfredsstillende boforhold. Det er her vist til planene om den såkalte "Hedmarksveien" som ville ha løst problemene. Den trasé som nå er valgt, flytter riktignok noe av støyproblemet bort fra hovedbygningen, men samtidig oppstår nye vanskeligheter i minst samme omfang. Således får man nå en dyp skjæring, nærmest en tunnel, gjennom tunet, som i større grad enn tidligere deler tunet i to. De miljømessige- og sikkerhetsmessige hensyn er fremhevet flere ganger av Torer Garseg, men uten resultat. Det er her vist til rundskriv T-745/90 fra Miljøverndepartementet og brev av 24. mars 1993 til samme departement fra representanten for barn- og unges interesser i Askim kommune.

Når veimyndighetene i så liten grad har vektlagt disse forhold og ikke relatert problemene i forhold til gården og familien Garseg, foreligger vilkårlig saksbehandling som må lede til at ekspropriasjonsvedtaket kjennes ugyldig.

Det gjøres også gjeldende at det foreligger feil faktum i det materialet som ligger til grunn for vegdirektoratets vedtak. Det er her vist til referatet fra møtet den 30. april 1990 i fylkeslandbruksstyret i Østfold. Det er her uttalt at fylkeslandbruksstyret stiller seg positivt til den foreslåtte veiomlegging, bl.a. fordi "..... riksveien er foreslått lagt utenom tunet på Salseng, gnr. 71, bnr. 2. ....." Det er grunn til å tro at fylkeslandbruksstyret har trodd at den nye veitraséen virkelig ville bli lagt utenom tunet og ikke som nå bare i utkanten av tunet. Denne misforståelse synes også å ligge til grunn for Østfold fylkeskommunes brev av 13. juli 1988 til Torer Garseg. En slik vesentlig misforståelse av hva man legger i ordet "tunet" må antas å ha hatt innvirkning på vegdirektoratets vedtak. Dette må lede til at vedtaket kjennes ugyldig og skjønnet nektes fremmet. - - -

For at det ikke skal bli motstrid mellom de saksøktes krav, legger Torer Garseg ikke ned noen kravspesifikasjon om erstatning for tapet av kårboligen. Dette fordi det fremgår av anførslene til Thorvald Garseg at han prinsipalt krever erstatning etter gjennanskaffelsesverdien. Dersom lagmannsretten kommer til at det ikke er grunnlag for gjennanskaffelsesverdien, må man vurdere verdien av boligen som utleieobjekt. Far og sønn vil i begge tilfelle gjøre opp seg imellom i minnelighet. Dette er bakgrunnen for den atter subsidiære påstand som er nedlagt.

Saksøkte I B, Torer Garseg, har lagt ned slik endelig påstand:

Prinsipalt:

Heggen og Frøland herredsretts kjennelse og skjønn i sak nr. 834/92 B oppheves forsåvidt angår Torer Garseg.

Subsidiært:

Skjønnet nektes fremmet.

Atter subsidiært:

Torer Garseg tilkjennes full erstatning for tap av borett til kårbolig.

I alle tilfelle:

Torer Garseg tilkjennes sakens omkostninger.

V. Saksøkte I A, Thorvald Garseg, har ikke uttalt seg om det prosessuelle spørsmål som er omhandlet foran under III og IV, men det fremgår av hans påstand at han mener at skjønnet bør fremmes.

Thorvald Garseg har for lagmannsretten lagt ned slik endelig påstand:

1. Skjønnet fremmes så langt overskjønn er begjært.

2. Thorvald Garseg tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten.

VI. Lagmannsretten skal bemerke når det gjelder spørsmålet om skjønnet skal fremmes:

Etter bevisføringen i saken er det på det rene at Torer Garseg formelt ikke ble varslet om ekspropriasjonsvedtaket. Han var imidlertid orientert allerede under saksforberedelsen, hvilket fremgår av hans brev av 29. mai 1992 til vegkontoret i Østfold. Garseg viser her til brev av 20. mai 1992, som er vegkontorets brev til advokat Sibbern med kopi til Torers sønn, Thorvald Garseg. I vegkontorets brev er det vist til flere uttalelser, både skriftlig og muntlig, fra far og sønn i sakens anledning. Det siktes her til Torer Garsegs syn på selve trasévalget, som dominerer hans syn på saken.

Det er videre på det rene at Torer Garseg ikke er omfattet av ekspropriasjonsvedtaket av 11. juni 1992 og heller ikke av skjønnsbegjæringen av 1. desember 1992. På den annen side er det ingen tvil om at han er omtalt i vegdirektoratets klagevedtak og oversendelsesbrev av 18. februar 1992.

Dersom underskjønnet hadde blitt fremmet uten Torer Garsegs delaktighet, ville det ikke vært adgang til å fullbyrde det på en måte som rammet han. Spørsmålet for lagmannsretten blir nå om det er begått en saksbehandlingsfeil når man gjennomførte forhandlingene slik det skjedde for herredsretten, og om dette må lede til opphevelse slik det er påstått. Dernest må lagmannsretten ta standpunkt til om det foreligger feil ved det endelige vedtak om ekspropriasjon, dvs. vegdirektoratets klagevedtak, og om en eventuell feil må lede til at vedtaket kjennes ugyldig. Også denne feil er rublisert som en saksbehandlingsfeil ved underskjønnet, idet det er anført at det var galt av herredsretten å fremme saken på grunnlag av et ugyldig vedtak.

Retten vil først bemerke at man ikke finner at forholdet ligger slik an at det er grunnlag for noen opphevelse og hjemvisning til herredsretten. Lagmannsretten har full kompetanse i overskjønn og finner saken tilstrekkelig opplyst til at man nå kan treffe avgjørelse i de spørsmål som foreligger. Det kan for så vidt også vises til tvistemålsloven §388, jf skjønnsprosessloven §2, hva angår de saksbehandlingsfeil som påstås å foreligge. De anførsler som Torer Garseg har fremført, blir derfor å vurdere med sikte på spørsmålet om skjønnet skal fremmes eller ikke.

Når Torer Garseg møtte for herredsretten og der ble gitt partskompetanse, er det gode grunner som taler for å anse de formelle feil som ble begått under saksforberedelsen, for reparert. Det vises til saksøkerens anførsler med henvisning til Fleischer: Skjønnsprosessen side 45. Det er riktignok den svakhet ved den ordning som ble etablert, at Torer Garseg ikke hadde juridisk bistand for herredsretten. Noe bistand under saksforberedelsen må det forutsettes at han har fått gjennom sønnens prosessfullmektig. Ved selve hoveforhandlingen møtte han imidlertid alene slik det fremgår av underskjønnet.

Lagmannsretten finner imidlertid ikke grunn til å gå nærmere inn på disse forhold. Som foran nevnt har retten full kompetanse som overskjønnsrett, og saksøkte har gjennom egen prosessfullmektig for lagmannsretten fått anledning til å fremføre de innsigelser av materiellrettslig art som han mener foreligger vedrørende skjønnsbegjæringen og dens grunnlag.

Tilbake står da spørsmålet om herredsrettens grunnlag for å fremme skjønnet, dvs. ekspropriasjonsvedtaket og det etterfølgende klagevedtak i vegdirektoratet, bygger på feil av en slik art at det foreligger ugyldighet.

Hva angår anførslene om at miljømessige- og sikkerhetsmessige hensyn ikke er tilstrekkelig ivaretatt, kan disse ikke føre frem. Det legges til grunn som bevist at Torer Garseg ved flere anledninger har gjort de kommunale og fylkeskommunale myndigheter kjent med sitt syn. At dette også er kommet frem til vegdirektoratet, fremgår av klagevedtaket av 18. februar 1992. Det vises til vedtaket side 1 i.f. og til det som er sagt i oversendelsesbrevet av samme dato om de sikkerhetsmessige sider av veitraséen i tilknytning til spørsmålet om å rive kårboligen

Torer Garseg har som ny anførsel for lagmannsretten fremhevet at det skal være gitt tilsagn fra offentlige myndigheter i fylket om at når veien i fremtiden skal omlegges, skal det av ovennevnte grunner skje ved en flytting til den såkalte "Hedmarksveien". Lagmannsretten kan ikke se at det på noen måte er godtgjort at et slikt tilsagn er gitt.

Hva endelig angår anførselen om at vegdirektoratet har lagt noe annet i uttrykket "tunet" enn de fylkeskommunale myndigheter, kan lagmannsretten heller ikke se at denne anførsel kan føre frem. Det fremgår av vegdirektoratets brev side 2, 3. avsnitt hvor man omtaler området mellom nye veitrasé og kårhuset, at man har lagt til grunn samme forståelse av uttrykket som de fylkeskommunale myndigheter.

Lagmannsretten finner etter dette at det ikke foreligger noen feil som kan ha innvirket på veimyndighetenes beslutninger i saken. Den rent skjønnsmessige vurdering som ligger til grunn for trasévalget, kan retten ikke overprøve. Det er derfor ikke grunnlag for å nekte skjønnet fremmet.

VII. TAKSTNUMMER 1 A Eiendom: gnr. 71, bnr. 2, eier Thorvald A. Garseg

SPESIELLE SKJØNNSFORUTSETNINGER:

1. Det eksproprieres ca 6440 m2 dyrket mark og ca 860 m2 tomt/gårdstun.

2. Tilført areal: Ca. 1360 m2 nåværende veigrunn brytes opp og påføres matjord.

3. Innløsning: Gjenliggende areal mellom nåværende og ny riksveg på strekningen mellom ca profil 2970-3150 innløses. Arealet utgjør tilsammen ca 2000 m 2 dyrket mark.

4. Avkjørsler: Eiendommen får ny avkjørsel fra Rv. 115 ved ca profil 2895, avkjørsel fra Rv. 115 til kårbolig ved ca profil 2800. Eiendommen kan få ny driftsavkjørsel fra nåværende Rv. 115 før denne munner ut i nytt kryss med ny Rv. 115 5. Bygning ved ca profil 2860 eksproprieres.

6. Matjordranke/anleggsbredde: Matjorden i ny vegtrasee vil bli lagt opp på østsiden av vegtraseen i en bredde på inntil 10 meter fra ekspropriasjonsgrensen. Nord for det nye kryss mellom gammel og ny Rv. 115 legges matjordranken på innløst areal. Matjorden blir fjernet og arealet istandsatt når anlegget er avsluttet. Det bes fastsatt årlig erstatning for midlertidig beslagleggelse.

7. Vegvesenet sikres rett til å legge og vedlikeholde ny overvannsledning fra nytt vegkryss til skoggrense i sør. Strekningen er ca 150 m., hvorav ca 100 m. idag er dyrket mark.

Skade i forbindelse med fremtidig vedlikehold holdes utenfor skjønnet og avgjøres ved særskilt skjønn hvis partene ikke blir enige om erstatningen.

Ledningstraseen med anleggsbredde på ca 10 m. er illustrert på fremlagt kart.

8. Vegvesenet besørger og bekoster gjerde i en lengde av ca 70 meter på hver side av veien mellom profil 2810 og 2880. Gjerdet skal være et ca 1 meter høyt flettverksgjerde som settes i eiendomsgrensen.

Fremtidig vedlikehold tilligger grunneieren.

SAKSØKERENS KRAVSPESIFIKASJON:

1. Det skal gjøres fradrag for verdien av tilbakeført veigrunn som følge av veiomleggingen (1360 m2).

2. Erstatning for dyrket mark settes lavere en som fastsatt av herredsretten (kr 13,- pr. må).

SAKSØKTES KRAVSPESIFIKASJON:

1. Innløsning av vognskjulet til erstatning fastsatt av retten.

2. Innløsning av utleiebolig til erstatning fastsatt av retten.

3. Erstatning for kårbygning etter gjenanskaffelsesverdi, subsidiært forrentningsverdien fastsatt av retten.

4. Ulempeerstatning for forlenget driftsvei fastsatt av retten.

Saksøkeren har i det vesentlige anført:

Det fremgår av skjønnsforutsetningenes pkt. 2 at den veigrunn som brytes opp, blir påført matjord og tilbakeført til eiendommen. Tiltaket er en fordel ved ekspropriasjonstiltaket, som det skal tas hensyn til ved ekspropriasjonsfastsettelsen, jf vederlagsloven §9. Rimelighetshensyn som er anført i underskjønnet kan ikke tilsidesette lovens bestemmelse om fordelsfradrag. Hvorvidt det er gitt fri grunn eller betalt for den opprinnelige vei, er ikke avgjørende. Poenget er at det nye veianlegg tilfører eiendommen nytt areal som ikke kunne benyttes tidligere.

Den fastsatte erstatning for dyrket mark, kr 13,- pr må, er for høy erstatning for de arealer det her gjelder. Arealet brukes til ren kornproduksjon. Det må antas at lønnsomheten ved slik produksjon er avtagende. Underskjønnets erstatning ligger i overkant av det som ellers har vært vanlig i skjønn og overskjønn for Østfold og Akershus.

Det er ikke grunnlag for å kreve innløsning av vognskjulet. Herredsrettens avgjørelse er riktig.

Hva angår utleiehuset, bør spørsmålet om byggelinjens betydning sees i sammenheng med plan- og bygningsloven §87 nr. 2-1. Det er ikke påregnelig at det vil bli foretatt reparasjoner som er så omfattende at hele bygningen i realiteten vil bli ombygget. Det påregnelige er mindre vedlikeholdsarbeid, og det kan skje uavhengig av byggelinjen. Subsidiært er anført dersom utleiehuset blir stående, bør det vurderes om dette kan fungere som kårbolig. Spørsmålet blir i så fall hvilke investeringer som da må gjøres. Det som kan kreves erstattet, er den nødvendige investering pluss tap av en den nåværende leieinntekt, som er kr 600,- pr. mnd.

Hva angår kårboligen, er det nå på det rene at begge de saksøkte prinsipalt krever den erstattet etter gjenanskaffelsesverdien. Slik forholdet ligger an i saken, er dette ikke en automatisk følge av at boligen skal innløses. Boligen skal innløses på grunnlag av den faktiske bruk, som inntil videre har vært utleie med en bruttoinntekt på kr 1600,- pr. mnd. Dersom dette gir et riktig uttrykk for fremtidig påregnelig bruk av boligen, er det tapt leieinntekt som skal erstattes. I prinsippet kan Thorvald Garseg ta hovedbygningen i bruk, men dette er ikke den påregnelige utvikling. Han har egen gård i Eidsberg og kommer til å bo der i overskuelig fremtid. Det er denne faktiske brukssituasjon som må være utgangspunktet for vurderingen. Det er ikke påregnelig at Thorvalds sønn, som nå er ca 35 år gammel, vil flytte til eiendommen verken nå eller i de nærmeste årene. Så lenge Torer Garseg bebor hovedbygningen, er det grunn til å tro at familiens bosituasjon vil forbli som den nå er. Det er her vist til "Eberlin-dommen": Rt-1973-576 (583), og Kolrud: Boligekspropriasjon side 212.

Saksøkeren er uenig i saksøktes anførsel om at kårboligen er nødvendig for driften av eiendommen, jf vederlagsloven §7. Nødvendighetskriteriet må sees i forhold til den aktuelle driftssituasjon. Det er ikke nok å konstatere at man i dag har en kårbolig og at denne skal innløses av saksøkeren. Slik forholdene ligger an i nærværende sak, er det ikke behov for ny kårbolig på eiendommen. Thorvald Garseg vil høyst sannsynlig bli boende på den andre eiendommen som han driver i Eidsberg. Det er da mer enn tilstrekkelig for gårdens drift når Thorvalds sønn i sin tid får overta hovedbygningen.

Subsidiært er det gjort gjeldende at det må gjøres meget vesentlige fradrag dersom gjenanskaffelsesverdien skal legges til grunn, jf vederlagsloven §7 tredje ledd. Det er vist til Rt-1969-357. Den forsiktighetsregel som er kommet til uttrykk i Rt-1960-568, er ikke lenger uttrykk for gjeldende rett. Slik forholdene ligger an i saken, må det gjøres fradrag for mer enn halvparten av byggekostnadene.

Hva endelig angår kravet om ulempeerstatning for forlenget driftsvei, er herredsrettens vurdering riktig.

Saksøkte har i det vesentlige gjort gjeldende:

Når det gjelder vognskjulet, bør man være oppmerksom på at det ligger vesentlig nærmere ny veitrasé enn det som fremgår av ekspropriasjonskartet. Huset blir liggende så nær den nye veitraséen, at det i praksis er umulig å kjøre rundt det. Bare ved innløsning vil eieren få full erstatning. Subsidiært er det gjort gjeldende at ulempeerstatningen bør settes høyere enn som fastsatt av herredsretten. Det beløp som er tilkjent, kr 10000,-, dekker bare ombyggingen og ikke den vanskeliggjorte adkomsten.

Også utleieboligen bør erstattes etter gjenanskaffelsesverdien. Boligen er en del av driftsgrunnlaget på eiendommen. På grunn av byggelinjen som går tvers over huset, er det ikke mulig å utføre forsvarlig vedlikehold. Verdien av huset vil da straks synke. Slik forholdene er i dag, trengs en kraftig opprustning. Subsidiært er det krevet ulempeerstatning på grunn av de begrensninger som følger av byggelinjen.

Det kreves ulempeerstatning for forlenget driftsvei som følge av ny trasé. Den nåværende velteplass, som ligger mellom driftsbygningen og ny veitrasé, må flyttes til den andre siden av den nye traséen. Tømmerbilene vil få vesentlig vanskeligere snuforhold. Driftsforholdene vil også bli vanskeligere i forhold til jordvei og vognskjul. Dette er en ulempe for gjenværende eiendom som må erstattes.

Når det gjelder kårboligen, er saksøkte enig med herredsretten i at bare gjenanskaffelsesverdien kan gi full erstatning. Når partene er enige om at boligen skal innløses, er det ikke mulig å finne frem til noen omsetningsverdi på eierens hånd. Det må legges til grunn at man har hatt og har behov for en kårbygning på eiendommen. At kårforpliktelsen i dag oppfylles ved at kårmannen bor i våningshuset, kan ikke tillegges betydning. Av hensyn til fremtidig drift, må det legges til grunn at kårboligen er en del av virksomheten på gården. Det vil da ikke gi full erstatning om en beregner bruksverdien på grunnlag av påregnelige leieinntekter.

Ved den nærmere beregning av gjenanskaffelsesverdien må det legges til grunn at det vil bli bygget en bolig med et noe større grunnareal enn det nåværende for å kompensere de rom som nå ligger i 2. etasje. Det kan være naturlig å basere seg på en bolig på anslagsvis 72 må med en kvadratmeterpris på ca kr 7000,-. Dette skal ifølge overskjønnsbegjæringen, tilsi en erstatning på ca kr 430000,-. De fradrag som blir å gjøre for de fordeler som følger av vederlagsloven §7 tredje ledd, må bli vesentlig mindre enn som anført av saksøkeren.

Saksøkte har vist til Storedrange: Ekspropriasjonserstatningsloven side 142-143 vedrørende forståelsen av uttrykket "eiga verksemd" og kravet til subjektiv brukerinteresse på eierens hånd.

Subsidiært er det gjort gjeldende at retten må fastsette verdien av kårbygningen etter kapitalisert leieverdi. Det er gjort gjeldende at leieverdien utgjør ca kr 18000,- pr. år, som kapitalisert med 9 % utgjør ca kr 200000,-.

LAGMANNSRETTENS BEMERKNINGER:

1. Dyrket mark.

Det eksproprieres ca 6440 må dyrket mark.

Den jord som avstås, synes å være av meget god kvalitet. Arealet er drenert og jorda er tørkesterk. Lagmannsretten legger marginalkalkyleprinsippet til grunn. Ved den nærmere beregning har man basert seg på en dekningsbidragskalkyle på ca kr 790,- pr. dekar pr. år og en kapitaliseringsrente på 5 %. Dette tilsier en erstatning på kr 16,- pr. må som legges til grunn for erstatningen.

2. Tilbakeført areal.

Ifølge skjønnsforutsetningene skal det tilbakeføres ca 1360 må av nåværende veigrunn. Som det fremgår av de spesielle skjønnsforutsetninger, skal den tilbakeførte delen brytes opp og arealet deretter påføres matjord. Det er opplyst at denne veigrunnen ble stilt vederlagsfritt til vegvesenets disposisjon i 1937.

Lagmannsretten forutsetter at det areal som skal brytes opp og påføres matjord, er identisk med de gule, skraverte felter på det fremlagte kart. Det øvrige gule areal på kartet forutsettes å gjelde et areal som skal opprettholdes som intern vei. Dette veiareal tilbakeføres grunneieren uten vederlag.

Når det gjelder det areal som brytes opp og påføres matjord, har lagmannsretten delt seg i et flertall og et mindretall. Skjønnsmennene Navestad og Røed finner å kunne slutte seg til herredsrettens vurdering, hvoretter verdien av tilbakeført grunn settes til kr 0,-. Flertallet, som består av rettens formann og skjønnsmennene Kristiansen og Dahl, finner å kunne slutte seg til de anførsler som saksøkeren har gjort gjeldende. Man forutsetter at arealet påføres matjord av god kvalitet, slik at man relativt raskt får gjennopprettet tidligere standard. Etter en beregning av nettoavkastning, som dog i noen år vil ligge lavere enn for det øvrige areal, settes verdien til kr 5,- pr. må.

3. Vognskjul/lagerbygg.

Lagmannsretten viser til den beskrivelse av bygningen som fremgår av underskjønnet. Man er enig i at det ikke er påkrevet å fjerne eller flytte bygningen, slik at kravet om innløsning ikke tas til følge. Det bør gis erstatning for nødvendige utgifter til å flytte de skyvedørene som nå vender mot veitraséen. Erstatningen settes skjønnsmessig til kr 10000,-. Saksøkte har krevet ytterligere ulempeerstatning fordi bruken av bygningen antas å bli vanskeliggjort idet den nye veien kommer vesentlig nærmere bygningen enn hva situasjonen er i dag. Lagmannsretten kan etter en konkret vurdering ikke se at dette medfører noen ulempe. Man viser til at det gis erstatning for flytting av dørene og forutsetter for øvrig at eieren må tilpasse driften.

4. Utleieboligen.

Boligen er etter lagmannsrettens oppfatning i så dårlig stand at den må karakteriseres som saneringsmoden. Selv om den for tiden er bortleid for kr 600,- pr. mnd., kan man ikke påregne å opprettholde den som utleiebolig. Retten antar at huset i fremtiden mest sannsynlig vil bli anvendt som lagerbygning ol., eventuelt som gjestehus i sommerhalvåret. Det vedlikehold som dette tilsier, kan utføres uten hensyn til byggelinjen. Lagmannsretten finner således at det ikke er grunnlag for å kreve innløsning av huset.

5. Ulempeerstatning for forlenget driftsvei.

Eiendommens skog ligger på sydsiden av både ny og gammel veitrasé.

Lagmannsretten vurderer situasjonen slik at den nåværende opplagsplass for tømmer kan flyttes til den andre siden av ny trasé og nærmere utleiehuset, dvs. noe sydvest for vognskjulet. Man vil da kunne disponere den nye avkjørselen like ved utleiehuset. Etter lagmannsrettens skjønn vil driftsforholdene ikke bli dårligere. Det er derfor ikke grunnlag for noen ulempeerstatning.

6. Kårbygningen.

Innledningsvis skal det bemerkes at det ikke lenger gjøres gjeldende fra noen av de saksøkte at verdien av Torer Garsegs borett skal takseres særskilt. De anførsler som er fremsatt i overskjønnsbegjæringen fra advokat Sibbern, er således frafalt. Begge de saksøkte har under hovedforhandlingen for lagmannsretten (subsidiært for Torer Garsegs vedkommende) gjort gjeldende at retten nå skal fastsette verdien av kårboligen etter gjenervervsprinsippet. Partene er således enige om at Torer Garsegs andel av denne verdi skal gjøres opp dem i mellom i minnelighet. Subsidiært har man som foran nevnt anført en fordeling på linje med det som er saksøkerens prinsipale anførsel, men da med et høyere beløp enn som anført av staten.

Lagmannsretten finner at omsetningsverdien av kårboligen om den hadde blitt stående, ville vært lavere enn bruksverdien. Dette blant annet p.g.a. beliggenheten inne på tunet.

Spørsmålet blir da om den bruksverdi som må bli å beregne på grunnlag av påregnelige leieinntekter, vil gi full erstatning, eller om vilkårene for å tilkjenne erstatning etter prinsippet om gjenerverv, er til stede, jf vederlagsloven §7.

Lagmannsretten tolker vederlagsloven §7 derhen at den er ment å være en unntaksbestemmelse der hvor den erstatning som følger av §5 og §6 etter omstendighetene ikke gir eieren full erstatning. Formålet med bestemmelsen er at ekspropriaten skal settes i stand til å fortsette den bruk han gjør av den avståtte bygning. Erstatningen vil ofte gi en formuesøkning, selv om det skal gjøres fradrag etter §7 tredje ledd. Det vil ved vurderingen ofte bli lagt vekt på eierens individuelle interesse i å få en tilsvarende bygning, jf Rt-1971-117.

Thorvald Garseg har fremhevet at kårboligen går inn som en del av virksomheten på gården og at han har en subjektiv interesse i å beholde en kårbolig. Dette hevdes å være tilstrekkelig til å gi han erstatning etter loven §7.

Lagmannsretten antar at slik forholdene ligger an i nærværende sak, er det mer relevant å legge vekt på den aktuelle bruk av boligen. I tillegg må man vurdere hva som ville blitt den påregnelige utnyttelse av huset hvis det ikke skulle rives.

Slik forholdene ligger an innenfor familien Garseg, er det på det rene at man har mange bomuligheter. Thorvald Garseg har som nevnt en annen eiendom i Eidsberg hvor han bor og må forventes å bli boende i flere år. Torer Garseg har ikke brukt kårboligen siden 1984. Før det bodde han en periode i bygningen, så vidt vites fra 1975 til 1984. Fra 1961 til omkring 1975 delte de saksøkte med familier hovedbygningen. I de senere år har kårboligen vært utleid for kr 1600,- pr. mnd., men for tiden har den i en kortere periode stått tom.

Ved den nærmere vurdering har lagmannsretten delt seg i et flertall og et mindretall. Flertallet, som består av rettens formann og skjønnsmennene Navestad og Kristiansen, ser det slik at behovet for kårbolig på gården er lite aktuelt nå og i de nærmeste årene. Det har vært reist spørsmål om Thorvalds eldste sønn, som nå er ca 35 år og har familie, skulle flytte til gården, men det har ikke skjedd. Ifølge hans kone er det lite attraktivt å bo der pga. trafikkforholdene. Sønnen er for øvrig utdannet tømrer og har bolig et annet sted. Flertallet legger videre til grunn at Torer Garseg vil få bo sin tid i hovedbygningen. Kårbygningen ville derfor i hans tid og sannsynligvis i flere år deretter, ha blitt bortleid. Flertallet kan derfor ikke se at det er grunnlag for å tilkjenne erstatning etter gjenervervsprinsippet, idet den brukerinteresse som knytter seg til huset som kårbolig, ikke er aktuell og nærliggende.

Lagmannsrettens mindretall, skjønnsmennene Røed og Dahl, legger avgjørende vekt på at det påhviler eiendommen en forpliktelse til å holde kårbolig. Man slutter seg for øvrig til det som er anført av saksøkte vedrørende kårboligen.

Lagmannsretten finner etter dette at erstatningen blir å fastsette etter bruksverdien, jf vederlagsloven §6. Den antatte nettoavkastning settes til ca kr 15000,- pr. år, som kapitaliseres etter en rentefot på 8 %. Dette gir en kapitaliseringsverdi på kr 187000,-.

ERSTATNING:

1. Erstatning for dyrket mark kr 16,- pr. må.

2. Erstatning for kårbygningen kr 187000,-.

3. Saksøkte betaler erstatning for tilbakeført veigrunn med kr 5,- pr. må.

VIII. Saksomkostninger

Saksøkte 1 B, Thorvald Garseg har alene begjært overskjønn for så vidt angår vognskjulet, utleieboligen, driftsveien og kårboligen. I tillegg har han avgitt tilsvar i anledning saksøkerens motbegjæring vedrørende verdsettelsen av dyrket mark og det areal som tilbakeføres Thorvald Garseg. Hva angår omkostninger knyttet til den delen hvor saksøkte alene har begjært overskjønn, antas de utgifter som knytter seg til kårboligen å utgjøre den relativt sett største delen. På dette punkt har saksøkte fått et bedre resultat. Han har krav på å få dekket nødvendige utgifter til juridisk bistand vedrørende arbeidet med kårboligen, jf skjønnsprosessloven §54a, pkt. a. I tillegg har han krav på å få dekket den del av nødvendige utgifter som refererer seg til de to poster hvor saksøkeren alene har begjært overskjønn, jf skjønnsprosessloven §54. Det er fremlagt omkostningsoppgave pålydende kr 24900,-, inkludert utlegg. Lagmannsretten fastsetter omkostningene for ovennevnte posters vedkommende skjønnsmessig til kr 18000,-.

Når det gjelder saksøkte 1 B, Torer Garseg, har hans begjæring om opphevelse m.v. ikke ført frem. Det forholdet at han subsidiært har sluttet seg til sønnens krav om full erstatning for kårboligen, kan ikke sees å endre omkostningsspørsmålet. Hele saksforberedelsen og prosedyren for lagmannsretten har dreiet seg om spørsmålet om skjønnet skal nektes fremmet. Han må derfor dekke egne saksomkostninger. Saksøkeren har anført at Torer Garseg må pålegges å erstatte saksøkerens omkostninger idet det var åpenbart urimelig å begjære overskjønn, jf skjønnsprosessloven §54a tredje ledd. Det er i den anledning krevet kr 15000,-.

Spørsmålet om det var åpenbart urimelig av Torer Garseg å begjære overskjønn, må vurderes ut fra forholdene på det tidspunkt begjæringen ble fremsatt. Det fremgår av motivene til bestemmelsen, jf Ot.prp.nr.62 (1981-82) side 49 spalte 2 at bestemmelsen forutsettes brukt i unntakstilfelle hvor det er åpenbart urimelig å begjære overskjønn. Justisdepartementet har i den anledning gitt uttrykk for at bestemmelsen bør gi retten adgang til å kunne reagere med saksomkostninger i mer ekstreme tilfelle. Det er videre uttalt at retten i så fall bør stå fritt om den vil pålegge saksøkte å betale saksomkostninger helt eller delvis.

Lagmannsretten har ikke vært i tvil om at Torer Garsegs anførsler ikke kan føre frem. Man er imidlertid i sterk tvil om det foreligger et så ekstremt tilfelle at han bør pålegges å erstatte saksøkeren omkostningene for lagmannsretten. Selv om det objektivt sett kunne være gode grunner for å pålegge han ansvar, finner man etter en totalvurdering at det likevel ikke bør gjøres. Retten har da bl.a. lagt vekt på at saksøkte ikke har belastet saksøkeren med utgifter til juridisk bistand for herredsretten. Man har videre lagt noe vekt på partskonstellasjonen hvor det på den ene siden er det offentlige som er saksøker, mens saksøkte i dette tilfelle er en eldre mann som forutsettes å leve av folketrygden.

Når det gjelder de lovbestemte utgifter ved overskjønnet, herunder utgifter til skjønnsmennene, finner skjønnsretten at Staten bør betale halvparten av utgiftene. Den andre halvparten forutsettes belastet de saksøkte med like stor del på hver av dem.

Overskjønnet er avsagt under slik dissens som fremgår av det foran anførte.

Slutning:

1. Overskjønnet fremmes.

2. Thorvald Garseg tilkjennes slik erstatning som fremgår foran i overskjønnet.

3. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Statens vegvesen v/vegsjefen i Østfold til Thorvald Garseg 18.000 - attentusen- kroner.

4. Statens vegvesen v/vegsjefen i Østfold betaler halvparten av de lovbestemte utgifter ved overskjønnet, herunder halvparten av utgiftene til skjønnsmennene. De saksøkte 1 A og 1 B, betaler hver sin halvpart av de samme utgifter.

5. Oppfyllelsesfristen etter punkt 3 er 2 -to- uker fra forkynnelsen av overskjønnet. Oppfyllelsesfristen etter punkt 4 er 2 -to- uker fra meddelelsen om endelig utgiftsfastsettelse.