Rt-1971-117
| Instans: | Høyesterett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1971-02-06 |
| Publisert: | Rt-1971-117 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 23/1971 |
| Parter: | Pernille Vasaasen (høyesterettsadvokat Einar Mykleset) mot Staten v/Samferdselsdepartementet (regjeringsadvokaten v/høyesterettsadvokat Jørgen Wilberg) |
| Forfatter: | Fagereng, Blom, Roll-Matthiesen, Gundersen, Bahr |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §172, §180, §384, Skjønnsprosessloven (1917) §2, Skjønnsprosessloven (1917), Lov om hermetiseringsanlegg for fiskevarer (1963)3-§50, Lov om hermetiseringsanlegg for fiskevarer (1963)3-§60 |
Kst. dommer Fagereng: Sør-Hedmark herredsrett avhjemlet 8. november 1968 skjønn etter veilovens §50, jfr. §60, til fastsettelse av erstatning for eiendomsinngrep i forbindelse med
Side:118
anlegg av E 6 på strekningen Uthus-Kåterud i Stange. Skjønnet var begjært av Statens veivesen ved veisjefen i Hedmark.
Under takst nr. 3 ble fastsatt erstatning til Pernille Vasaasen, eier av Tunstad, gnr. 292 bnr. 23, for hus, grunn, ulempe m.v. Veianlegget medfører at gårdens våningshus og driftsbygning må rives. Erstatningen for husene ble satt til kr. 105.000 «etter gjenanskaffelsesverdien slik som den nærmere er utformet i kjennelse i Retst. 1960 568 flg.».
Både Statens veivesen og Pernille Vasaasen begjærte overskjønn.
Ved overskjønn - styrt av sorenskriver Rost som settedommer - avhjemlet 17. juni 1969 ble erstatningen for våningshuset og driftsbygningen (takst nr. 3 post 4) satt til kr. 150.000. Erstatningen for husene ble også ved overskjønnet fastsatt på grunnlag av gjenanskaffelsesverdien.
Pernille Vasaasen har anket over overskjønnsrettens fastsettelse av erstatningen for våningshuset og driftsbygningen på grunn av feil ved saksbehandlingen og rettsanvendelsen. De andre poster i erstatningsfastsettelsen er ikke påanket.
Den ankende part har gjort gjeldende at det er en feil når erstatningen for husene ikke er spesifisert. Selv om loven ikke inneholder noe påbud om at erstatningen skal spesifiseres, burde dette likevel vært gjort på grunn av at våningshuset og driftsbygningen rettslig sett står i forskjellig stilling. Om det var begjært oppdeling kan ikke være avgjørende. Skjønnsretten plikter selv å foreta nødvendig spesifikasjon når det er behov for det.
Den ankende part hevder videre at det er uriktig rettsanvendelse når overskjønnsretten ved fastsettelsen av erstatningen har lagt til grunn hva det vil koste å føre opp bygninger «passende for den gjenværende eiendom og tjenlig til beboelse for den som skal drive den». Dette prinsipp kan være riktig ved fastsettelsen av erstatningen for driftsbygningen. Brukets rent objektive behov vil her være avgjørende. Bruket må også i fremtiden stort sett drives på samme måte som hittil. Når det gjelder bolighuset, står saken i en annen stilling. Det er her den subjektive egenverdi ved å bo i enebolig som skal erstattes. Gjenanskaffelsesverdien vil her si den erstatning som eieren må ha for å kunne skaffe seg en tilsvarende eiendom som kan gjøre like god nytte som den avståelsen gjelder.
Våningshuset ble bygd i 1950-51 som en romslig og bekvem kårbolig for den ankende part og hennes ektefelle Kristian A. Vasaasen, etter at de hadde gitt fra seg gården Oustad til sin eldste sønn Arne. Det er riktig at det ble tatt et visst hensyn til muligheten av besøk av de 7 barn med familier. Et av barna, sønnen Nils, som er noe tilbakestående, har for øvrig hele tiden bodd hos foreldrene, og det er meningen at han fortsatt skal gjøre det. Hennes motiver for å bygge så vidt stort og romslig kan dog ikke være avgjørende. Man må se på huset slik det står i dag, med den boligstandard det representerer. Hun har
Side:119
rimelig krav på en erstatning som setter henne i stand til å opprettholde denne standard. Etter det syn som er lagt til grunn av overskjønnsretten, vil huset bli beskåret til det som er tjenlig for en småbruker med en eiendom på 33 dekar. Det vil si at hun, uten hensyn til sin nåværende bolig, vil måtte nøye seg med det langt mer beskjedne hus som etter en objektiv vurdering anses passende for et bruk av denne størrelse. Hun bygde huset for å ha det i sin levetid. Og hun må ha krav på fortsatt å kunne bo under tilsvarende forhold, uten hensyn til hva andre mener at hun kan klare seg med. Det er heller ikke riktig å ta hensyn til hennes og mannens alder. Denne betraktning ville i sin ytterste konsekvens føre til at gamle folk måtte avfinne seg med det minimale. Hun bygde også med henblikk på å kunne overlate huset til sine etterkommere. Dette er en ikke uvesentlig del av eierinteressen.
Den ankende part har subsidiært gjort gjeldende at overskjønnet må oppheves på grunn av mangelfulle skjønnsgrunner. Det fremgår ikke tilstrekkelig klart om gjenanskaffelsesprinsippet er riktig anvendt.
Pernille Vasaasen har nedlagt denne påstand:
«1. at overskjønnet oppheves og henvises til ny behandling i overskjønn med annen sammensetning forsåvidt angår takst nr. 3 post 4.
2. at Staten v/Samferdselsdepartementet betaler saksomkostninger for Høyesterett til Pernille Vasaasen.»
Staten v/Samferdselsdepartementet har tatt til gjenmæle med denne påstand:
«Ankemotparten frifinnes og tilkjennes sakens omkostninger.»
Staten har i det vesentlige gjort gjeldende:
Det er ikke noen feil at erstatningen er fastsatt under ett for våningshuset og driftsbygningen. Loven inneholder ikke noe påbud om oppdeling. Det var heller ikke fremsatt noen begjæring om det fra partene.
Overskjønnsretten har, i og med at den har lagt gjenanskaffelsesverdien til grunn, godtatt eierens subjektive interesse av å kunne bo i enebolig. Eieren har imidlertid ikke krav på at gjenanskaffelsesverdien helt og holdent skal fastsettes på grunnlag av huset slik det nå står. Eierens interesse og behov må vurderes på grunnlag av situasjonen i dag. Det er nå gått 20 år siden våningshuset ble bygd. Behov og interesser endres vesentlig over så lang tid. Spørsmålet blir: Hvilken naturlig gjenanskaffelsesinteresse har eieren i dag? Dette er avhengig av en konkret vurdering av de faktiske forhold og er ikke noe rettslig problem. Det er blant annet vist til avgjørelse i Rt-1967-423, Rt-1968-269 og Rt-1969-1278.
Samferdselsdepartementet hevder at skjønnsgrunnene er fyllestgjørende og at de tilstrekkelig klart gir uttrykk for at de riktige erstatningsregler er lagt til grunn.
Om saksforholdet viser jeg til underskjønnsrettens og overskjønnsrettens grunner. Til bruk for Høyesterett er det holdt
Side:120
bevisopptak ved Sør-Hedmark herredsrett med avhør av byggmester Kristian Thom og Kristian A. Vasaasen. Vitnet Thom er nytt for Høyesterett.
Jeg kan ikke finne at det er noen feil ved saksbehandlingen at erstatningen ikke er fastsatt særskilt for våningshuset og for driftsbygningen. Skjønnsloven inneholder ikke noen bestemmelse om at oppdeling skal finne sted. Det er i praksis vanlig at erstatningsbeløpene blir spesifisert når det blir begjært av partene, jfr. Rt-1962-294 på side 297 og Rt-1969-893 på side 895. Erstatningen var fastsatt under ett for underskjønnet. Det ble ikke begjært oppdeling for overskjønnet. Selv om det ikke foreligger noen feil ved saksbehandlingen, vil jeg tilføye at det under de foreliggende omstendigheter ville være naturlig med særskilte takster for de to bygninger.
Jeg finner imidlertid at anken over skjønnsgrunnene må føre frem.
Det heter i skjønnsgrunnene: «Tunstad antas å måtte bedømmes som et selvstendig småbruk, hvor det er nødvendig å ha driftsbygning. Retten finner at både våningshus og driftsbygning må bli å erstatte etter gjenanskaffelsesverdien som blir høyere enn omsetningsverdien. Det vil således bli gitt erstatning for hva det vil koste å føre opp bygninger passende for den gjenværende eiendom og tjenlig til beboelse for den som skal drive den.»
Skjønnsgrunnene er ikke klare. Den siste og avgjørende setning i begrunnelsen kan etter ordlyden forstås slik at overskjønnsretten ved fastsettelsen av erstatningen for husene - både for driftsbygningen og for våningshuset - har lagt til grunn en rent objektiv norm for hva som er passende og tjenlig for eieren av den del av eiendommen som blir igjen etter ekspropriasjonen, dvs. rundt regnet 30 dekar. Dette er - i et hvert fall i et tilfelle som det foreliggende - et riktig synspunkt når det gjelder driftsbygningen. Det er også innrømmet av den ankende part. Setningen er ikke riktig når det gjelder våningshuset. Utgangspunktet for vurderingen må her være eierens individuelle interesse av å få en tilsvarende bolig, uten at det dermed er gitt at hun har krav på å få en bolig av samme størrelse. Skjønnsretten må ta standpunkt til hvilken bolig det etter forholdene er naturlig og rimelig at hun skaffer seg til erstatning for den enebolig hun fratas ved ekspropriasjonen. - Det fremgår ikke om overskjønnsretten har foretatt noen slik vurdering. Da skjønnsgrunnene således ikke er tilstrekkelige til å fastslå om retten har bygd på en riktig forståelse av gjenanskaffelsesprinsippet, finner jeg at overskjønnet bør oppheves for så vidt angår post 4, jfr. tvistemålslovens §384 annet ledd nr. 5, sammenholdt med skjønnslovens §2.
Jeg antar at saken i samsvar med den ankende parts påstand bør hjemvises til en overskjønnsrett med ny sammensetning.
Anken har ført frem, og jeg finner at motparten i samsvar med regelen i tvistemålslovens §172 første ledd, jfr. §180 annet ledd, bør betale saksomkostninger for Høyesterett.
Side:121
Jeg stemmer for denne
kjennelse:
Overskjønnet oppheves for så vidt angår takst nr. 3 post 4. Saken hjemvises til nytt overskjønn med ny sammensetning.
I saksomkostninger for Høyesterett betaler Staten ved Samferdselsdepartementet til Pernille Vasaasen 6.000 - seks tusen - - kroner. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts kjennelse.
Dommer Blom: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.
Dommerne Roll-Matthiesen, Gundersen og Bahr: Likeså.
Av overskjønnet (sorenskriver Erling Rost med skjønnsmenn): - - -
3 (29). Pernille Vasaasen
Gnr. 292 bnr. 23, Tunstad
Skjønnsforutsetning:
Til areal på vestsiden av E-6 anordner vegvesenet avkjørsel til fylkesveg 216 mot grensen til nabo i vest.
Retten bemerker at eieren og hennes mann er foreldre til Arne K. Vasaasen (t.nr. 5) som yder sine foreldre føderåd. En annen sønn bor sammen med foreldrene og hjelper dem med driften. Føderådsforholdet kan ikke sees å ha noen annen forbindelse med småbruket Tunstad enn at sønnen Arne utfører det maskinelle onnearbeide uten vederlag. Tunstad antas å måtte bedømmes som et selvstendig småbruk, hvor det er nødvendig å ha driftsbygning. Retten finner at både våningshus og driftsbygning må bli å erstatte etter gjenanskaffelsesverdien som blir høyere en omsetningsverdien. Det vil således bli gitt erstatning for hva det vil koste å føre opp bygninger passende for den gjenværende eiendom og tjenlig til beboelse for den som skal drive den. - - -