LG-1993-860

Instans:	Gulating lagmannsrett - Dom
Dato:	1997-03-20
Publisert:	LG-1993-00860
Stikkord:	Barn
Sammendrag:
Saksgang:	Jæren herredsrett Nr. 92-00657 - Gulating lagmannsrett LG-1993-00860 A
Parter:	Ankende part: A (Prosessfullmektig: Advokat Elizabeth Baumann, Stavanger) ANKEMOTPART: B (Prosessfullmektig: Advokat Frode Folkestad, Stavanger)
Forfatter:	Lagdommer Vestrheim Lagdommer Jacobsen Byfogd Opdahl
Lovhenvisninger:	Barneloven (1981) §34, §44, Domstolloven (1915) §111, Tvistemålsloven (1915) §174, §179, §180, §46, §48, Barneloven (1981)

Saken gjelder spørsmål om foreldreansvar, daglig omsorg og samvær.

A, som er født xx.xx.1941, og B, født xx.xx.1953, inngikk ekteskap i 1985. Sammen har de to barn, C, f. 1986, og D, f. 1987. Ved stevning av 7. desember 1992 reiste B ved advokat Frode Folkestad sak for Jæren herredsrett mot A med påstand om separasjon samt krav om foreldreansvar og daglig omsorg for de to fellesbarna, m.v. Saken har deretter hatt et betydelig omfang med bl.a. oppnevnelse av i alt tre psykologer som sakkyndige, avholdelse av adskillige rettsmøter og avsigelse av forskjellige rettslige avgjørelser. Det har også i uvanlig stor grad vært meklet og forhandlet om minnelige løsninger under rettsmøter i saken. Lagmannsretten vil i den umiddelbart etterfølgende omtale av sakens bakgrunn komme inn på de forannevnte forhold, i den grad dette anses nødvendig og hensiktsmessig i forhold til de spørsmål som skal avgjøres i ankesaken.

Om sakens bakgrunn nevnes således:

A er fra England. Han har nå bodd i Norge i en årrekke. B er norsk. Partene traff hverandre i 1982, i tilknytning til arbeid ved en bedrift på Raufoss. B har sin bakgrunn fra dette distriktet. A har hatt en del av sin oppvekst på pensjonatskoler bl.a. i England, hvilket forståes å ha sammenheng med at foreldrene da var i India. Partene bodde i en periode sammen på Raufoss før de i 1983 flyttet til Rogaland, som A hadde tilknytning til gjennom eget firma i Stavangerområdet. Ved samlivsbruddet høsten 1992 bodde familien i den enebolig i Sandnes som B senere har overtatt. A bor nå i en mindre leilighet, også i Sandnes. Det er anslagsvis 5-10 minutter kjøring mellom partenes boliger. A har vært uten arbeid i de senere år, mens ankemotparten arbeider som sekretær i Statoil. Fellesbarna bor - og har i tiden etter samlivsbruddet bodd - hos moren. Sammen med disse bor også ankemotpartens 20 år gamle datter fra et tidligere ekteskap. Også A har vært gift tidligere i Norge. Fra dette ekteskapet har han en datter, som er på omtrent samme alder som ankemotpartens eldste datter. As eldste barn har vært og forstås forsatt å være bosatt i Stavangerområdet. Det er liten eller ingen kontakt mellom A og denne datteren. I tiden etter august 1993 har A ikke hatt samvær med fellesbarna. Han har imidlertid ved noen anledninger møtt eller sett dem i Sandnesområdet. I tilsvar til forannevnte stevning gjorde A ved advokat Trygve Undem gjeldende at det ikke var foretatt forskriftsmessig mekling, og det ble derfor nedlagt påstand om at saken måtte avvises. Under saksforberedende rettsmøte 3. februar 1993 avsa herredsretten beslutning hvoretter saken ble å fremme samtidig som saksøkeren ble tilkjent saksomkostninger. Under samme rettsmøte ble partene enige om å gå over til hovedforhandling vedrørende spørsmålet om separasjon, hvilket de nedla felles påstand om og hvilket herredsretten 4. februar 1993 avsa dom for. Herredsretten avsa samtidig kjennelse med fastsettelse av i hvilken utstrekning og fra hvilket tidspunkt A skulle betale oppfostringsbidrag til de to fellesbarna. Dommen og kjennelsen har slik samlet slutning:

"1. B født xx.xx.53 og A født xx.xx.41 separeres.

2. Med virkning fra 1. januar 1993 og inntil videre skal A betale oppfostringstilskott til fellesbarna D og C med kr 950,- - nihundreogfemti kroner - for hvert barn pr. mnd."

Kjennelsen ble avsagt på bakgrunn av pkt. 3 i det rettsforlik partene inngikk under rettsmøtet 3. februar 1993. Rettsforliket har følgende innhold:

"1. B skal ha den daglige omsorg for fellesbarna, C, f. 1986 og D, f. 1987.

2. Fram til medio mars skal A ha slikt samvær med fellesbarna:

Søndag 7. februar, 14. februar, 21. februar, samt 7. mars kl. 1200 - 1700. Etter den tid skal han ha samvær annenhver helg lørdag kl. 1000 - 1700 og søndag kl. 1000 - 1700. Første helg blir 13. og 14. mars. Dette samværet skal kunne justeres i samsvar med råd fra sakkyndig, og løper fram til enten ny avtale inngås, eller retten treffer annen avgjørelse.

3. Det overlates til retten å avgjøre i hvilken utstrekning og fra hvilken tid A skal betale oppfostringsbidrag.

4. Avgjørelsen av foreldreansvar samt endelig avgjørelse om samvær og bidrag samt partenes eventuell økonomiske mellomværende utstår til senere. B tar dog forbehold om senere å påstå at herredsretten ikke har kompetanse til å avgjøre alle tvistigheter vedr. det eventuelle mellomværendet."

Under den videre saksforberedelse for herredsretten ble psykolog Jon Wormnes oppnevnt som sakkyndig. Han avga 31. mai 1993 sakkyndig uttalelse med slik "konklusjon/anbefalinger":

"1. Disse barna lider under foreldrenes konflikt, og dette forholdet bør bringes til opphør.

2. A vurderes skikket til å samvær med døtrene C og D.

3. B skal slutte å dirigere barna, og å tillegge faren motiv det ikke er grunnlag for. Hun må pålegges å bidra til å gjøre samværene lystbetonte for barna.

4. Barnas trivsel må være grunnlaget for samværet, og være retningsgivende for hvordan det skal utvikles.

5. En forutsetning for å få dette til på en for barna gunstig måte er at foreldrene forbedrer sitt samarbeid om barna. Rådgivning anbefales dersom partene får vanskeligheter med dette.

6. "Vanlig samværsrett" anbefales som et fremtidig mål, der barnas trivsel skal være den primære retningsgiver for utvidelsen, og av praktiske grunner overlates mor vurdering av dette. Det legges i denne forbindelse på henne å bearbeide egne holdninger til både barna og A samtidig som A bearbeider sine emosjonelle signaler og sin lojalitet til barna ved å godta Bs styring i dette spørsmål. Samværsordningen fortsettes inntil videre som nå, dvs. annen hver lørdag og søndag mellom kl. 1000 og 1700, men utvides snarest mulig."

Under hovedforhandlingen i herredsretten 14. juni 1993 endret den sakkyndige annen setning i anbefalingens pkt. 5 til å lyde:

"Den sakkyndige kan ikke se at forholdene ligger til rette for slikt samarbeid."

Den sakkyndige erklærte samtidig at pkt. 6 i hans konklusjon/anbefaling skulle utgå.

Herredsretten avsa 17. s.m. dom med slik domsslutning:

"1. B skal alene ha foreldreansvaret for fellesbarna C f. 1986 og D f. 1987.

2. A skal ha samvær med fellesbarna annenhver lørdag og søndag fra kl. 1000 til kl. 1700.

Samværsretten viker for følgende:

a) 4 - fire - uker sommerferie for B. I dette tilfellet skal A ikke ha samvær den helgen ferien innledes og den helgen den avsluttes.

b) Jule- og nyttårshelgen.

c) Palme- og påskehelgen.

d) Pinsehelgen.

3. For øvrig frifinnes B.

4. Saksomkostninger tilkjennes ikke."

Punkt nr. 3 gjelder et påstandspunkt om at "Partenes eiendeler skulle anses for eiet av partene i sameie med en halvpart hver."

A har i rett tid påanket dommen i sin helhet til lagmannsretten, hvoretter B i anketilsvar har tatt til motmæle og nedlagt påstand om stadfestelse og tilkjennelse av saksomkostninger for begge instanser. I tilsvaret nevnte ankemotparten at hun ville forbeholde seg å kreve at samværsomfanget skulle reduseres, eventuelt at samvær helt skulle opphøre. Ved prosesskriv av 30. august 1993 fremsatte B, under henvisning til barneloven §46, begjæring overfor Gulating lagmannsrett om at A inntil videre ikke skulle ha samvær med partenes barn. A tok til motmæle mot denne begjæringen. Han fremsatte dessuten, jfr. barneloven §48, begjæring overfor Sandnes namsrett om at motparten skulle pålegges tvangsbot til gjennomføring av samvær med fellesbarna. Etter at det var avholdt rettsmøte med parter og prosessfullmektiger til stede og med avhør av to vitner, avsa Sandnes namsrett 10. januar 1994 kjennelse med slik slutning:

"1. B plikter å betale en stående tvangsbot stor kr 500,- til statskassen for hver gang As samværsrett med døtrene C f. 1986 og D født 1987 i henhold til rettsforlik inngått ved Jæren Herredsrett 3. februar 1993 ikke blir respektert. Den stående tvangsboten fastsettes for tidsrommet 29.01.94 til 29.01.95 eller til lagmannsretten treffer annen avgjørelse.

2. Innen 14 - fjorten - dager betaler B kr 11000,- kroner ellevetusen - 0/100 i saksomkostninger til A."

Under ankesaksforberedelsen ble psykolog Bjørn R. Austeid og psykolog Rolf Per Jenseg oppnevnt som sakkyndige med mandat å uttale seg vedrørende spørsmålet om og i tilfelle i hvilket omfang det burde være samvær mellom far og barn, herunder om eventuelle samvær burde omfatte overnatting. Etter at sakkyndige var oppnevnt og mandat gitt som foran omtalt, meddelte advokat Trygve Undem ved prosesskriv av 26. mai 1994 at hans part ville utvide ankesaken fra opprinnelig å omfatte krav om bl.a. felles foreldreansvar for og vanlig samværsrett med barna, til prinsipalt å omfatte krav om den daglige omsorgen for barna i tillegg til felles foreldreansvar.

Den 1. juni 1994 besluttet lagmannsretten at ankeforhandlingen, som var berammet til 20. s.m., skulle utsettes inntil videre på grunn av at sykdom ville føre til forsinket angivelse av de sakkyndiges skriftlige erklæring. På bakgrunn av utsettelsen og den foreliggende begjæring om midlertidig avgjørelse vedrørende samværsspørsmålet, ble de sakkyndige bedt om snarlig å avgi foreløpig uttalelse vedrørende dette spørsmålet. De sakkyndiges utredning av 12. august 1994 inneholder følgende anbefaling:

"1. A vurderes skikket til å ha samvær med døtrene C og D.

2. Konflikten mellom partene er så dyptgripende at barna vil bli skadelidende hvis samværsordningen ikke har rammer som er trygge for alle parter. Samvær må derfor være med tilsyn den første tiden.

3. B og A tar hver for seg kontakt med familierådgivningskontoret i sitt distrikt og søker om individuell veiledning i forbindelse med samværsordningen. Målsettingen må være at begge parter arbeider for at samværet blir positivt for barna.

4. A søker profesjonell hjelp for å bearbeide tidligere tap og brudd i nære relasjoner."

Under saksforberedende møte i lagmannsretten 10. november 1994, hvor partene, prosessfullmektigene og den ene av de sakkyndige var til stede, ble det bl.a. søkt funnet frem til en minnelig ordning vedrørende samværsspørsmålet. Forhandlingene førte ikke frem. I anledning begjæringen om midlertidig avgjørelse av samværsspørsmålet avsa lagmannsretten 23. november 1994 kjennelse med slik slutning:

"Inntil rettskraftig dom foreligger i hovedsaken har A ikke samværsrett med døtrene C og D."

Kjennelsen ble av A påkjært til Høyesteretts kjæremålsutvalg, som 1. mars 1995 avsa kjennelse med slik slutning:

"Lagmannsrettens kjennelse stadfestes.

Spørsmålet om saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg utstår i medhold av tvistemålsloven §179 første ledd 3. punktum til den dom som avslutter saken."

På bakgrunn av den ankende parts foran omtalte utvidelse av påstanden til å omfatte også krav om den daglige omsorg for fellesbarna, ble de sakkyndiges mandat i desember 1994 utvidet tilsvarende. I sakkyndig utredning datert 10. mars 1995 fastholdt de sakkyndige sin tidligere avgitte tilråding vedrørende samværsspørsmålet. Uttalelsen av 10. mars 1995 omfattet i tillegg følgende tilrådinger:

"1. De to omtvistede barn skal fortsatt bo hos sin mor.

2. B tilpliktes å søke fagkyndig bistand for å hjelpe jentene til å kunne akseptere og sette pris på sin biologiske opprinnelse.

3. De to barna skal tilkjennes samvær med sin far minst i den utstrekning Loven fastsetter som "vanleg samvær". I en overgangsfase bør et menneske barna har tillit til delta i samværene inntil nødvendig tillit mellom døtre og far er reetablert."

Ankeforhandling ble deretter påbegynt, men ikke tilendebrakt, i Stavanger 3.-6. april 1995. Forhandlingene omfattet både spørsmålene vedrørende partenes fellesbarn og spørsmål angående partenes økonomiske mellomværender. Etter relativt omfattende forliksforhandlinger vedrørende samværsspørsmålet m.v. inngikk partene 4. april 1995 en avtale, hvoretter denne del av saken ble begjært stanset, foreløpig til årsskiftet 1995/96. Avtalen hadde bl.a. bakgrunn i et forliksutkast fremlagt av den ene partens prosessfullmektig. Under partenes forhandlinger ble det - ved de sakkyndiges mellomkomst - oppnådd kontakt med en fagkyndig, psykolog Kirsten Hasselknippe, som påtok seg oppdrag som behandler/terapeut for de to fellesbarna. Partenes avtale av 4. april 1995 har følgende innhold:

"1. Vi er innstilt på lojalt å følge intensjonene i denne avtale.

2. Vi vil så langt vi kan tilstrebe at D og C får de beste relasjoner til oss begge og vi vil begge arbeide for at det etableres en samværsordning på sikt mellom disse og A som er til barnas beste.

For å nå dette mål aksepterer vi begge at barna får terapautisk bistand/rådgiving fra psykolog Kirsten Hasselknippe. Formålet med barnas terapi er at deres situasjon skal utredes og behandles nærmere og terapauten skal vurdere hva som er til barnas beste, ikke hva foreldrene måtte ønske eller ville.

Vedrørende henvisningen til terapaut vises til vedlagte skriv fra de oppnevnte sakyndige. Mor tar kontakt med barnas lege slik at behandlingen kan komme i gang snarest.

Begge foreldre skal på eget initiativ og på egen kostnad søke bistand for å bearbeide sin situasjon og få bedre forutsetninger for å samarbeide om barna.

Terapauten for barna skal som en del av oppdraget vurdere når og evt hvilke rammer som skal være omkring fars kontakt med barna.

Vi forplikter oss til å ta imot råd og veiledning fra barnas terapaut og vi vil rette oss etter de råd/anbefalinger som kommer fra terapauten.

Terapauten for barna får herved foreldrenes samtykke til å innhente komparentopplysninger vedrørende barna og leger/behandlingspersonell fritas herved for taushetsplikt.

Vi er innforstått med at terapauten for barna skal få nødvendig tid til å utrede saken og gi den nødvendige behandling. Vi fraskriver oss så lenge oppdraget består innsynsrett vedr terapautens arbeid og dokumenter innhentet av vedkommende.

Det materiale vi måtte få i hende vedr hverandre og barnas forhold skal behandles strengt fortrolig.

A vil ikke i behandlingsperioden oppsøke ASK og/eller barna i deres hjem eller på deres arbeidspalss/skole uten etter avtale med mor via barnas terapaut.

3. A frafaller krav i henhold til fastsatt tvangsbot.

4. Sak nr 93-00860 A ved Gulating lagmannsrett stanses foreløpig til årsskiftet 95/96. Partene er imidlertid innstilt på at terapeuten skal få sluttføre sitt arbeid for barna, men har ved denne avtale ikke fraskrevet seg krav om videre behandling av saken for lagmannsretten etter 1.1.1996."

Avtalen av 4. april 1995 og kopi av et henvisningsskriv som de sakkyndige samme dag utarbeidet, er vedlagt rettsboken. Vedrørende sakens annen hoveddel, partenes økonomiske mellomværender, inngikk partene rettsforlik 6. april 1995, og denne del av saken ble samme dag hevet som forlikt.

I begynnelsen av 1996 henvendte den ankende part og advokat Trygve Undem seg til lagmannsretten for å få berammet fortsettelse av den stansede del av ankesaken. Ved prosesskriv av 4. mars 1996 meldte advokat Elizabeth Baumann seg deretter som ny prosessfullmektig for den ankende part. Under den videre skriftlige saksforberedelse mottok retten to uttalelser fra psykolog Kirsten Hasselknippe. De rettsoppnevnte sakkyndige, psykolog Austeid og psykolog Jenseg, avga 4. november 1996 ny skriftlig uttalelse, hvori de fastholdt sine tidligere konklusjoner, dog med en tilføyelse vedrørende et forhold som de sakkyndige ser som en alvorlig brist ved ankemotpartens omsorgsevne.

Ankeforhandling ble avholdt i Stavanger 11.-14. november 1996. Etter at denne del av saken var berammet, måtte tilkalt dommer, byrettsdommer Henrik Lunde, melde forfall. Partene ved prosessfullmektigene ble på forhånd gjort kjent med dette, hvilket ikke foranlediget innvendinger. Da retten ble satt, fremkom det heller ikke innsigelser mot byfogd Svein Opdahl, som var tilkalt i stedet for dommer Lunde. En inhabilitetsinnsigelse som den ankende part ved rettsmøtets begynnelse 11. november 1996 fremsatte i forhold til lagdommer Ørnulf Jacobsen, ble deretter ved enstemmig kjennelse ikke tatt til følge under henvisning til bl.a. domstolloven §111 annet ledd.

Den fortsatte ankeforhandlingen i november 1996 ble i realiteten gjennomført på samme måte som en selvstendig ankeforhandling. Retten mottok forklaring fra partene, seks vitner og de rettsoppnevnte sakkyndige. Vitnene var den ankende parts lege, hans psykiater og hans nåværende venninne, dessuten ankemotpartens eldste datter, psykolog Kirsten Hasselknippe samt en bekjent av partene. Psykolog Jon Wormnes, som var sakkyndig for byretten og som ga forklaring for lagmannsretten i 1995, ble forut for den fortsatte ankeforhandlingen i 1996 avhørt ved bevisopptak. Vitnets rettslige forklaring ble dokumentert under ankeforhandlingen. Dokumentasjon for øvrig fremgår av rettsboken. Saken fremstår for lagmannsretten i en noe annen og noe mer opplyst stilling enn for herredsretten. A har hatt fri sakførsel.

Den ankende part, A, har i hovedsak anført:

A er skikket til både å ha del i foreldreansvaret for døtrene og den daglige omsorgen for dem. Felles foreldreansvar vil være i samsvar med den store hovedregel, og det vil avverge konflikter mellom sakens parter. Under enhver omstendighet må det nå etableres samvær mellom far og barn. Det vil være i strid med den alminnelige rettsoppfatning om retten skulle komme til at det ikke skal være samvær mellom den ankende part og barna. Det er vist til Rt-1982-116, Rt-1989-176 og Rt-1991-148. Ingen av de sakkyndige mener at A er uskikket til å ha samvær med barna.

Generelt er barn bundet til sine foreldre, og konflikter mellom foreldre er barn uvedkommende. Partene i nærværende sak må ta ansvar og søke å stanse sin konflikt. Løsning av konflikten er likevel ingen forutsetning for samvær mellom far og barn. Partene må imidlertid snakke sammen, og de må ikke ofre sine barn i konflikten eller la barna bli redskaper i denne. Den nåværende situasjon er skadelig for barna, men ennå reparabel. Jo fortere barna nå får samvær med sin far, jo bedre vil dette være. Kjernen i konflikten er at ankemotparten må pålegges å gi barna tillatelse til å ha kontakt med sin far.

Ved den nærmere fastsettelse av innholdet av en samværsrett, herunder omfang, hyppighet og eventuelt tilsyn m.v., står domstolen rimelig fritt. Domstolen vil også kunne si noe om konsekvensene av at en part eventuelt ikke bidrar til gjennomføring av samvær. Det at en av foreldrene motsetter seg og eventuelt hindrer barns samvær med den annen av foreldrene, kan etter rettspraksis føre til at foreldreansvaret og dermed omsorgen overføres til den annen av foreldrene. Dersom lagmannsretten antar at det ikke vil bli samvær mellom far og barn dersom mor har omsorgen for barna, tilsier dette at retten bør vurdere om A skal ha den daglige omsorgen for barna, jfr. prinsippet i barneloven §44 sjette ledd og påpekning fra sakkyndig hold.

Den ankende part har for øvrig bl.a. vist til internasjonale konvensjoner og til faglitteratur angående de i saken aktuelle spørsmål.

A har nedlagt slik påstand:

"Prinsipalt

1. Partene skal ha felles foreldreansvar, dog slik at A skal ha den daglige omsorgen.

2. B tilkjennes samværsrett utmålt etter rettens skjønn.

Subsidiært

1. Partene skal ha felles foreldreansvar.

2. A tilkjennes samværsrett utmålt etter rettens skjønn."

Ankemotparten, B, har i hovedsak anført:

Foreldreansvaret bør ikke være felles i dette tilfellet, idet felles foreldreansvar vil kunne virke konfliktskapende. Herredsrettens avgjørelse, hvoretter B alene skal ha foreldreansvaret for fellesbarna, bør stadfestes.

Den daglige omsorgen bør følgelig også fortsatt ivaretas av barnas mor. Hun har til enhver tid vært barnas hovedomsorgsperson, således også mens ekteskapet bestod. Det var etter at det oppstod problemer med hensyn til samværene, at A krevde å få den daglige omsorgen for barna. Diverse relevante momenter tilsier at døtrene nå ikke bør flytte fra moren til faren. Selv om partene bor i nærheten av hverandre, vil flytting innebære skifte av miljø, skole osv. Flytting vil heller ikke være i overensstemmelse med hva døtrene har gitt uttrykk for, og de er nå i en alder hvor deres meninger skal tillegges noen vekt. Å desavouere barna nå ved å overføre omsorgen fra mor til far, vil barna oppleve som svik. Den rettspraksis som den ankende part har påberopt, er ikke direkte anvendelig i eller sammenlignbar med nærværende sak.

Flere sider ved A tilsier at han ikke bør få medhold i ankesaken. Således har han en manglende forståelse av barnas egne opplevelser av fysisk kontakt. Videre kan hans vesen og temperament virke skremmende overfor mindre barn. Det er i denne forbindelse vist til episoder som skal ha funnet sted. Hertil kommer at det kan oppstå kommunikasjonsproblemer, særlig på bakgrunn av at A ikke har samme kjennskap til det norske språk som de to barna. As atferd har også vært slik at den i stor grad har skapt utrygghet hos barnas mor. Han bruker alle sine ressurser ikke i forhold til barna, men for det som han opplever som en kamp for rettferdighet. Dette har bl.a. omfattet spredning av opplysninger fra saken via Internett. B har på den annen side vist vilje til samarbeid, herunder i henhold til partenes avtale av 4. april 1995. Det er intet grunnlag for å hevde at hun saboterer forholdet mellom far og barn.

Samværsspørsmålet må avgjøres ut fra dagens situasjon og forhold, ikke ut fra ønsker angående fremtiden, jfr. bl.a. Rt-1986-638. Etter barneloven skal det legges vekt på hva som er til barns beste. Men det må vel i praksis heller ses hen til hva som er minst skadelig, jfr. igjen Rt-1986-638 samt Rt-1987-456 og Rt-1987-598. Dersom samvær fremstår som en umulighet, bør det ikke treffes beslutning om samvær, jfr. bl.a. Rt-1989-489. Verken utsettelse av samværsspørsmålet eller etablering av en tilsynsordning kan i denne saken antas å være til barnas beste. Heller ikke antas tvang eller strenge domspremisser å være hensiktsmessig. - Også ankemotparten har vist til faglitteratur.

Ankemotparten oppfatter det slik at de to barna bør behandles likt samværsmessig sett.

B har nedlagt slik påstand:

"1. Herredsrettens dom, slutningens pkt. 1 stadfestes.

2. A gis ikke samvær med fellesbarna C og D.

3. Forøvrig frifinnes B.

4. B tilkjennes saksomkostninger for herredsrett og lagmannsrett."

Lagmannsretten skal bemerke:

Lagmannsretten er, som herredsretten, kommet til at B skal ha foreldreansvaret og den daglige omsorgen for fellesbarna. Lagmannsretten er videre kommet til at det skal være samvær mellom far og barn. Tvistepunktene daglig omsorg, foreldreansvar og samvær behandles nedenfor i nevnte rekkefølge. Lagmannsretten finner det imidlertid hensiktsmessig først å gå kort inn på visse faktiske forhold og, i tilknytning hertil, å fremkomme med visse - til dels mer generelle - betraktninger som anses for å være av betydning for saken.

I faktisk henseende legger lagmannsretten etter bevisførselen til grunn og tar utgangspunkt i det som innledningsvis er nevnt vedrørende sakens bakgrunn. Om dem som saken først og fremst gjelder, partenes to felles barn, er det for lagmannsretten fremkommet opplysninger særlig fra partene selv, de sakkyndige og vitnet Kirsten Hasselknippe. Retten legger etter bevisførselen til grunn at barna har gode ressurser, både intellektuelt og følelsesmessig, og at de fremstår som ganske normale. Retten legger videre til grunn at barna er noe forskjellige temperamentsmessig sett og at den yngste, D, fremstår som mer viljesterk og dominerende enn C, hvilket kan komme til uttrykk i forholdet mellom søstrene. Slik lagmannsretten forstår de psykologer som har forklart seg under ankeforhandlingen, synes det så langt ikke å være tegn til at barna er alvorlig skadet som følge av foreldrenes konflikt. Lagmannsretten legger imidlertid samtidig til grunn at det vil kunne være en betydelig risiko forbundet med barnas fremtidige utvikling, dersom deres oppfatning av og forhold til faren ikke endres. Etter lagmannsrettens syn fremstår det som ganske åpenbart at barna, som nå er ti og ni år, ikke selv alene i tilstrekkelig grad kan endre oppfatningene av og forholdene til faren. Slike endringer forutsetter positivt engasjement og aktiv innsats med utgangspunkt i barnas synsvinkler, fra begge foreldrene. I realiteten kan slik innsats sies å være en meget vesentlig side av partenes ansvar ved å være foreldre for C og D, bl.a. fordi partenes holdninger og atferd på dette felt kan få vesentlig betydning for barnas videre utvikling som individer. En annen viktig omstendighet er at den måte partene nå forholder seg til barna og til hverandre på, vil kunne komme til å prege barnas senere oppfatning av og eventuelle forhold til sine foreldre.

Mellom A og B synes det å være en forholdsvis sterk og fastlåst konflikt med et for retten noe ubestemt både årsaksforhold og nærmere innhold. Et karakteristisk trekk ved konflikten synes å være en ikke ubetydelig grad av retthaverskhet hos den ankende part, som samtidig i liten grad syns å ha evne og vilje til å se saken med andres, herunder barnas, øyne. Det kan for så vidt være betegnende at de sakkyndige i sin siste rapport har påpekt som bemerkelsesverdig at den ankende part har lagt ut materiale fra saken på Internett. I tilknytning hertil finner retten å burde nevne at et vitne, som ikke var ukjent med ankepartens bruk av Internett, innledningsvis under sin forklaring fryktsomt spurte lagmannsretten om det som vitnet skulle forklare, ville komme på Internett. Det er mulig at årsaken til konflikten kan søkes i partenes relativt forskjellige bakgrunn og oppvektsforhold samt bl.a. i ulike holdninger til former for personlig, herunder fysisk, kontakt, m.v. For lagmannsretten fremstår det i anledning ankesaken ikke som nødvendig å ha en sikker oppfatning om bakgrunn for og det eksakte innhold av konflikten mellom partene. Det sentrale er etter lagmannsrettens oppfatning at begge parter har evner til - dersom de virkelig vil - i nødvendig utstrekning å bedre sin innbyrdes meget dårlige kommunikasjon og ellers å forholde seg til hverandre i den grad dette må skje av hensyn til barna, herunder for reetablering av det tillitsforhold som er en nødvendig forutsetning for samvær mellom far og barn.

De betraktninger som foran er uttrykt, er til dels basert på utsagn fra de sakkyndige, som lagmannsretten for så vidt slutter seg til. - Lagmannsretten finner for øvrig nedenfor å burde redegjøre i noen grad for det som under ankeforhandlingen er fremkommet fra fagkyndige vitner og fra rettsoppnevnte sakkyndige.

Den tidligere sakkyndige, psykolog Jon Wormnes, har i bevisopptaket i anledning ankeforhandlingen bl.a. vist til at han under herredsrettens hovedforhandling for første gang observerte begge parter sammen. Partenes manglende evne til å skjerme barna fra konflikten samt observasjonene av konfliktens intensitet var da en del av begrunnelsen for at psykolog Wormnes endret deler av sine konklusjoner/anbefalinger overfor herredsretten. Psykolog Wormnes har i bevisopptaket ellers bl.a. gitt uttrykk for at sannsynligheten for en positiv effekt av eventuell reetablering av samvær mellom far og barn er liten, men ikke utelukket. Vitnet har på spørsmål fra ankemotpartens prosessfullmektig gitt det råd at den ankende part nå ikke bør ha samvær med barna. Bakgrunnen for dette rådet er at man derved vil ta bort en del av de faktorene som bidrar til å opprettholde, eventuelt trappe opp, konflikten. Vitnet har videre rådet ankemotparten og barna til å søke faglig hjelp for å bearbeide de konflikter og den problematikk som er oppstått. Vitnet har samtidig rådet den ankende part til å innta en mer tilbakeholden rolle uten å konfrontere barna direkte, men likevel "holde seg synlig" og å holde sin rolle som far tydelig gjennom utspill, f.eks. hilsener, der han overfor barna kan fremstå i et positivt lys. Samtidig bør han avstå fra å oppsøke barna uten varsel. Disse råd bør den ankende part - fortsatt ifølge psykolog Wormnes - følge inntil barna er 14-15 år gamle, med unntak for en eventuell situasjon der barna selv foretar utspill for å treffe faren. Ifølge rettsboken for bevisopptaket ga vitnet avslutningsvis uttrykk for at barna i denne saken nok befinner seg nær opp til en barnevernssituasjon.

Psykolog Kirsten Hasselknippe, som i april 1995 sa seg villig til å yte fagkyndig bistand som barnas behandler, har overfor lagmannsretten uttalt seg skriftlig og muntlig om dette arbeidet. Slik lagmannsretten forstår psykolog Hasselknippe, er hennes kontakt med partenes felles barn blitt preget av foreldrekonflikten omkring barna, herunder av at foreldrene har forskjellige oppfatninger av målsetningen med behandlingen, som far mener er å få gjennomført samvær, mens mor ønsker at barna skal få utvikle seg i fred og få anledning til å bearbeide traumer hun mener de har opplevd i forbindelse med faren. Lagmannsretten forstår videre psykolog Hasselknippe dithen at hennes forsøk på, som en nøytral person, å frigjøre noen av barnas refleksjonsmuligheter i forhold til faren, har vist seg å være temmelig umulige i den nåværende situasjon, som er preget av en fastlåst konflikt mellom foreldrene samtidig som barna har temmelig fastlåste oppfatninger av foreldrene. Far fremstår som en farlig ukjent og mor som den eneste trygge person. Psykolog Hasselknippe har bl.a. gitt uttrykk for at en terapeutisk intervensjon med barna som fokus ikke ser ut til å være noe hjelpemiddel for å løse samværsproblemet. Det er også påpekt at det er et klart etisk spørsmål om det er riktig at "løsningen" av sakens dilemma skal pålegges partenes barn. Psykolog Hasselknippe har presisert at hun ikke er sakkyndig i saken, og at hun ikke har mandat til å fremkomme med forslag til løsning av saken, ei heller til å vurdere foreldrenes skikkethet i forhold til barna. Etter at dette er nevnt, har psykolog Hasselknippe i skriv av 4. september 1996 til lagmannsretten formulert noen av "de dilemmaer" hun ser i saken, hvilke her gjengis:

"a) Dersom retten opprettholder slutningen om at far skal ha samvær, er likevel ikke situasjonen endret for jentene. Deres virkelighetsoppfatning vil være som den er nå, og det er en stor sannsynlighet for at en tvangsgjennomføring av samvær vil bli traumatiserende for dem. Samtidig er det klart at slik situasjonen er, er det lite sannsynlig at samvær vil bli gjennomført selv med en ny domsslutning.

b) Dersom retten endrer sin slutning om samvær, vil også jentenes virkelighetsoppfatning forbli den samme, og deres muligheter for nyansering av sitt bilde av foreldrene vil fortsette å være nærmest en umulighet.

Også retten har da opprettholdt "sannheten" om at far en entydig negativ person og mor er en entydig positiv person, og jentenes holdninger vil bli bestyrket.

Her er det viktig å understreke at denne svarthvitholdningen ser ut til å være begrenset til aktørene i den pågående tvisten, og jeg har ikke møtt den som en generell spaltningstendens hos noen av jentene. Det betyr at dette ikke nødvendigvis vil være en risiko i forbindelse med deres personlighetsutvikling. Men det vil være negativt i forhold til deres identitetsutvikling at denne splittingen opprettholdes."

Psykolog Hasselknippe har i samme skriv deretter avslutningsvis uttalt:

"Ut fra min oppfatning er den best mulige løsningen for jentene dersom deres mor kunne klare å gi dem "tillatelse" til å endre sin oppfatning av far og til å ha samvær med ham. Og at far godtar at det er mor som gir denne "tillatelsen" og at det ikke er han som setter alle premissene.

Dette ville fremdeles bety at samvær måtte skje gradvis og sannsynligvis med betryggende tilsyn, og at begge foreldrene måtte godta de betingelser som retten måtte stille opp.

Slik jeg ser det, er det jentenes mor som sitter med muligheten til en slik "frigjøring", siden det er hun som er den trygge part for jentene. Og det ser ut til å store problemer for jentene dersom det er far som skal sette premissene eller at det blir en tvangsmessig gjennomføring av samvær. Ved en slik "tillatelse" vil jentene få mulighet til å bearbeide de eventuelle traumer som er blitt påført dem både før og etter skilsmissen og det vil gi dem en mulighet til å utvikle og integrere et mer fleksibelt bilde av foreldrene som personer.

Slik min kontakt med partene har vært, ser jeg imidlertid liten mulighet for at de vil kunne være med på en slik løsningsmodell, og dermed små muligheter for jentene til å bearbeide sin situasjon og nyansere sine splittede foreldrebilder."

Ut fra bl.a. psykolog Hasselknippes vitneforklaring, legger lagmannsretten til grunn at barna vet for meget om og føler ansvar i forhold til foreldrenes konflikt, som de har behov for å bli skjermet for. Situasjonen fører til utrygghet i barnas tilværelse, og utryggheten fører til et stort behov for forutsigbarhet. Psykolog Hasselknippe har for øvrig gitt uttrykk for bekymring ved eventuelt å skulle "fryse ned" saken til barna er 14-15 år, hvilket er en vurdering som lagmannsretten også er enig i.

De rettsoppnevnte sakkyndige, psykolog Rolf Per Jenseg og psykolog Bjørn R. Austeid, har under ankeforhandlingen fastholdt hovedkonklusjonene i de skriftlige uttalelsene og utredet disse nærmere i sine muntlige forklaringer. Lagmannsretten er i stor grad enig med de sakkyndige både når det gjelder vurderinger og konklusjoner. Lagmannsrettens begrunnelser for avgjørelsene av spørsmålene om daglig omsorg, foreldreansvar og samvær er til dels basert på forhold og betraktninger som har vært omtalt av de sakkyndige. Før lagmannsretten i det etterfølgnede går inn på vurderingene og avgjørelsene vedrørende de tre tvistetemaene, finner retten å burde nevne noen av de betraktninger som de sakkyndige har gitt uttrykk for.

Slik lagmannsretten forstår psykolog Jenseg, har han under tidligere observasjon av samvær mellom far og barn ikke sett andre tegn til angst hos barna enn det som i en slik situasjon vil være vanlig, nemlig litt reserverthet til å begynne med. Denne sakkyndige forstås å anta at det ville ha tatt meget kort tid å utvikle et vanlig samvær. Lagmannsretten forstår ham videre bl.a. slik at han er meget betenkt over at barna avskjæres fra å bli kjent med halvparten av sitt biologiske opphav, idet dette innebærer en meget stor risiko for barnas situasjon som voksne individer. Det ses ikke å være grunnlag for å nekte den ankende part samvær med døtrene. Det er imidlertid ikke nå tilrådelig å overføre omsorgsansvaret til ham, men dette kan eventuelt vurderes dersom foreldrene ikke innen et visst tidsrom, et halvt år er her nevnt, kommer i dialog som foreldre.

Slik lagmannsretten forstår den sakkyndige Bjørn R. Austeid, fremstår ankemotpartens angst og den ankende parts rettighetstenkning som sentrale problemer i saken. Den sakkyndige har ellers bl.a. påpekt viktigheten av at partene skjønner at de - av hensyn til bl.a. det samvær som nå bør etableres mellom foreldre og barn - må kunne snakke sammen om basale forhold, som f.eks. eventuell sykdom hos barna. Psykolog Austeid har videre bl.a. nevnt at uforutsigbarhet er et problem for barna, spesielt for D. Det er derfor viktig at det lages ritualer som gir forutsigbarhet med hensyn til kontakten mellom far og barn. Det er videre meget viktig at far er oppmerksom på familiekulturen på barnas morsside.

Ved eventuelt samvær bør det i en lang overgangsperiode delta en tillitsperson som barna stoler på.

Lagmannsretten går så over til de nærmere begrunnelser for og avgjørelser av spørsmålene om daglig omsorg, foreldreansvar og samvær. Disse spørsmålene har retten vurdert konkret i forhold til hvert av barna, uten at det i utgangspunktet er lagt til grunn at noen avgjørelse må bli den samme for begge søsknene. Ved de nærmere vurderingene er imidlertid retten kommet til samme resultat for C og D hva angår både den daglige omsorgen, foreldreansvaret og samvær. Avgjørelsene av spørsmålene skal først og fremst skal rette seg etter det som er best for hvert av barna, jfr. barneloven §34 og §44.

Vedrørende omsorgsspørsmålet bemerker lagmannsretten:

B har i de senere år alene hatt den daglige omsorgen for fellesbarna. Etter bevisførselen legger retten videre til grunn at hun tidligere, under partenes samliv, var barnas hovedomsorgsperson. Etter lagmannsrettens vurdering er hun skikket til å ha omsorgen for barna. Dersom partenes barn nå skal flytte fra den ene til den annen av foreldrene, må dette etter rettspraksis med en viss grad av sannsynlighet antas å ville føre til fordeler for barna, jfr. bl.a. Rt-1996-420. Lagmannsretten finner det ikke sannsynliggjort at en eventuell flytting til den ankende part nå vil være til fordel for barna. En flytting vil innebære et visst miljøskifte, noe som i dette tilfellet kan fremstå som en ulempe. Det legges herunder bl.a. til grunn til boforholdene hos faren ikke er tilrettelagt med sikte på omsorgsoverføring, og at barna har bedre boforhold hos moren enn det de eventuelt ville kunne få hos faren. Også hensett til rettens oppfatning av partenes og barnas personlige egenskaper og til barnas uttrykte oppfatninger, fremstår det nå som bedre for både C og D at de er hos moren enn hos faren.

Lagmannsretten er således kommet til samme resultat som herredsretten hva angår omsorgsspørsmålet. Ved vurderingen og avgjørelsen av omsorgsspørsmålet har lagmannsretten tatt i betraktning at ankemotparten synes å ha angst for A, en angst som også synes å være overført til barna, hvor de sakkyndige har funnet at den til dels kommer verbalt til uttrykk på lignende måte som hos moren. Lagmannsretten vil, hvilket også de sakkyndige forståes å mene, gi uttrykk for at B må søke å bearbeide - eventuelt med fagkyndig hjelp - den angst hun synes å ha for A. Lagmannsretten vil for øvrig tilføye at hensynet til såkalt størst samlet foreldrekontakt etter rettspraksis kan være et moment som kan tilsi omsorgsoverføring og at det nevnte hensyn eventuelt kan tenkes påberopt også i forholdet mellom denne sakens parter dersom foreldrene ikke nå sammen makter å etablere en samværsordning som fungerer. Det kan for så vidt vises til siste del av foranstående gjengivelse av psykolog Jensegs uttalelser.

Foreldreansvaret bør etter lagmannsrettens vurdering ivaretas av B alene, hvilket også herredsretten kom til. Når lagmannsretten er kommet til at utgangspunktet om felles foreldreansvar bør fravikes, har dette i betydelig grad sin bakgrunn i kommunikasjonsproblemene og konflikten mellom foreldrene. Etter rettens vurdering er det en konkret og betydelig risiko for at Bs opplevelse av konflikten med A vil påvirke og svekke hennes evne til omsorgsutøvelse, dersom foreldreansvaret skal være felles. Lagmannsretten finner at dette forhold må tillegges slik vekt at herredsrettens dom bør stadfestes også hva angår foreldreansvaret.

Avgjørelsen av samværsspørsmålet har for lagmannsretten vært forbundet med adskillig tvil, dette bl.a. på bakgrunn av det som for retten er fremkommet om barnas oppfatninger angående samværsspørsmålet. Lagmannsretten har imidlertid ikke funnet at det foreligger forhold som bør føre til at det nå fastsettes at det ikke skal være samvær mellom far og barn, og retten er således kommet til - hvilket støttes av de sakkyndiges uttalelser - at det skal etableres samvær.

Den nærmere fastsettelse av samværsomfanget m.v. i denne særegne sak er vanskelig, og lagmannsretten er ikke kommet frem til enstemmighet på dette punkt. Den samlede rett vil imidlertid uttrykkelig presisere at partene nå, av hensyn ikke minst til døtrenes fremtidige identitets- og personlighetsutvikling, må ta konsekvensene av og ansvaret for at de sammen er foreldre for de to barna, som har rett til et mest mulig fullverdig liv. Barna må således få anledning til kontakt med begge sine biologiske foreldre, og partene må akseptere at samvær forutsetter en viss grad av samarbeid mellom dem. Videre må foreldrene godta at de, hver på sin side, og gjerne med fagkyndig bistand, bearbeider sine oppfatninger av og holdninger til den annen, slik at - som nevnt av den ene sakkyndige - tankemessig fornuft blir mer fremtredende enn rettighetstenkning og følelser. De nå forestående år frem til barna er kommet noe inn i tenårene, vil være sentrale for barnas psykiske utvikling og dermed trolig også for den oppfatningen de vil danne seg av foreldrene.

Etter lagmannsrettens enstemmige vurdering må samvær iverksettes gradvis og med betryggende tilsyn. Det kan for så vidt vises til uttalelser fra barnas behandler og fra særlig den ene av de sakkyndige. Retten antar at reetablering av samvær gjerne kan begynne med, som nevnt av den ene sakkyndige, at barna treffer sin far i sentrum og hilser på ham. Lagmannsretten er enstemmig kommet til at samvær skal påbegynnes innen 1. juli 1997 og da være av inntil tre timers varighet en gang ukentlig. Retten antar at slike samvær f.eks. kan skje i tilknytning til felles gjøremål, som besøk på et spisested, kino e.l. Fra 1. januar 1998 skal det være samvær annenhver helg, lørdag og søndag, inntil åtte timer hver dag, uten overnatting.

Når det gjelder spørsmålet om det er grunnlag for å treffe beslutning om ytterligere utvidelse av samværsomfanget, har retten delt seg i et flertall og et mindretall.

Flertallet, lagdommer Vestrheim og byfogd Opdahl, finner at det skal etableres samvær i et omfang som tilsvarer "vanleg samværsrett", jfr. barneloven §44, fra 1. juli 1998.

Mindretallet, lagdommer Jacobsen, finner at det nå bør tas sikte på å etablere et begrenset samvær mellom den ankende part og barna. På bakgrunn av de vurderinger som er redegjort for i det ovenstående, samt de reservasjoner som kommer til uttrykk fra rettsoppnevnte sakkyndige og de sakkyndige vitner, har mindretallet vært i betydelig tvil om det vil være mulig på en betryggende måte å etablere en samværsordning. Mindretallet har likevel funnet at det ikke er avgjørende grunner som tilsier at så ikke vil la seg gjøre. Det legges videre til grunn at en normal kontakt mellom den ankende part og barna på lang sikt vil være til det beste for dem. Når det gjelder samværsordningens omfang, er mindretallet, slik det fremgår av lagmannsrettens felles bemerkninger, enig med flertallet for så vidt som at målet bør være vanlig samværsrett på noe sikt. Med den tvil som etter mindretallets oppfatning knytter seg til hvorvidt samvær vil kunne komme i stand, og hvordan dette eventuelt vil kunne fungere, finner mindretallet ikke å kunne danne seg noe begrunnet oppfatning om det vil være forsvarlig å utvide samværet til vanlig samværsrett, og eventuelt når forholdene vil ligge til rette for dette.

Mindretallets avgjørelse vil således måtte gå ut på at det gis en begrenset samværsordning, uten nærmere angivelse av en utvidelse av ordningen. En slik eventuell utvidelse kan etter mindretallets oppfatning først vurderes når det viser seg om en begrenset samværsordning fungerer over tid. Mindretallet er således kommet til at den ordning som ovenfor er fastsatt for tidsrommet fra årsskiftet 1997/98 og frem til 1. juli 1998 også bør gjelde i fortsettelsen, inntil partene ved avtale eller kompetent myndighet fastsetter noe annet.

Så vel flertallet som mindretallet finner grunn til å fremheve at det synes som om barna ser på faren som en farlig person. Selv om lagmannsretten er kommet til at det ikke foreligger forhold som bør føre til at det ikke er samvær mellom far og barn, kan det etter rettene vurdering være avgjørende for om det skal lykkes å etablere samvær, at A innser og forholder seg til at B og partenes to barn kan ha et angstpreget inntrykk av den ankende part. Det kan derfor fremstå som viktig at A ikke lar kravspreget rettighetstenkning, men en positiv holdning prege det fremtidige forhold til B og partenes to barn. Samtidig kan det fremstå som vesentlig at B lar barna få forståelse av at hun reelt ønsker at det skal etableres kontakt og være samvær mellom barna og deres far.

Lagmannsretten finner videre, enstemmig, at det inntil videre under samvær skal være til stede en tillitsperson som barna stoler på. Lagmannsretten vil anta at en slik tillitsperson gjerne kan være en som barna kjenner fra skole, nærmiljø e.l. Vedkommende bør ikke tidligere ha hatt befatning med konflikten på en måte som kan innebære en ulempe for utøvelsen av tillitsfunksjonen under samvær. Om nødvendig forutsettes sosialkontor, barnevernsnevnd e.a. å ville kunne bistå med å finne frem til en passende tillitsperson. Denne ordningen forutsettes nedtrappet og avviklet så snart som partene sammen finner grunnlag for dette. Lagmannsretten antar at det ikke er nødvendig at foranstående bestemmelse om tilstedeværelse av tillitsperson gjentas i domsslutningen.

Anken anses for delvis å ha ført frem, idet det samvær som lagmannsretten har fastsatt, sett under ett anses å være noe mer omfattende enn det som følger av herredsrettens dom. Saksomkostningsspørsmålet for lagmannsretten, herunder utgifter i anledning den midlertidige avgjørelsen, blir således å avgjøre etter tvistemålsloven §174 jfr. §180 annet ledd. Lagmannsretten finner ikke grunn til å gjøre unntak fra hovedregelen i §174 første ledd, hvoretter hver part bærer sine egne omkostninger. Lagmannsretten finner heller ikke grunn til å endre herredsrettens omkostningsavgjørelse.

Dommen er avsagt under slik dissens som foran fremgår.

Domsslutning:

1. Herredsrettens dom, domsslutningens pkt. 1 og pkt. 4, stadfestes.

2. A skal ha samvær med fellesbarna C og D

a) fra senest 1. juli 1997 tre timer en gang ukentlig,

b) fra 1. januar 1998 annenhver helg, lørdag og søndag, inntil åtte timer hver av dagene,

c) fra 1. juli 1998 tilsvarende vanlig samværsrett etter barneloven §44.

3. Saksomkostninger for lagmannsretten tilkjennes ikke.