LG-1996-1996

Instans:	Gulating lagmannsrett - Dom
Dato:	1997-05-15
Publisert:	LG-1996-01996
Stikkord:	Strafferett, Underslag
Sammendrag:
Saksgang:	Bergen byrett Nr. 96-01223 - Gulating lagmannsrett LG-1996-01996
Parter:	Den offentlige påtalemyndighet mot A
Forfatter:	Lagdommer Lillebø Ekstraord. lagdommer Danielsen Ekstraord. lagdommer Greve, 4 meddommere
Lovhenvisninger:	Straffeloven (1902) §123, §15, §255, §256, §29, §325, §62, §63, Tvangsfullbyrdelsesloven (1915) §93, Veitrafikkloven (1965) §31a, Straffeprosessloven (1981) §297, §35, Sentralbankloven (1985)

Statsadvokatene i Hordaland har den 10.05.1996 satt A, født xx.xx.1949, under tiltale ved Bergen byrett for overtredelse av:

"I. Straffeloven §255 første ledd, jfr. §256, første og annet ledd, - for i hensikt å skaffe seg eller andre en uberettiget vinning rettsstridig å ha forføyet over penger han har innfordret for en annen eller som på annen måte er betrodd ham, i tilfelle hvor underslaget anses som grovt idet det særlig legges vekt på at underslaget er forøvd av en offentlig tjenestemann.

Grunnlaget er følgende forhold:

a) I tidsrommet ultimo februar - primo mars 1992, i Bergen, i egenskap av lensmannsførstebetjent og leder for namsenheten ved Y lensmannskontor, solgte A motorvogn med reg.nr. SP- - - - - ved underhåndssalg til firmaet Mini matsenter A/S, v/B for beløp stort kr 20000,-.

Han mottok beløpet via C, men unnlot å betale beløpet til saksøker Skattefuten i Hordaland, men forføyet istedenfor rettsstridig over salgssummen til egne formål.

Der oppstod tap eller fare for tap for Skattefuten i Hordaland.

b) Torsdag 11. februar 1993, i Bergen, i egenskap som nevnt under post I a, solgte A motorvogn Oldsmobil Cutlass med reg.nr. DD- - - - til D for beløp stort kr 15000,-. Han mottok salgssummen, men unnlot å betale saksøker Bergen parkeringsselskap A/S v/Heffermehl inkasso A/S, deres tilgodehavende stort kr 2265,- og forøvrig unnlot å foreta fordeling av restbeløp til andre panthavere og/eller saksøkte firmaet Comtronic Løkling, F. & Co. ANS, men forføyet istedenfor rettsstridig over salgssummen til egne formål. Der oppstod tap eller fare for tap for Bergen parkeringsselskap A/S og/eller firmaet Comtronic Løkling, F & Co ANS, og/eller panthavere.

c) Medimo mai 1993, i Bergen, i egenskap som nevnt under post I a, solgte A motorvogn Ford Taunus med reg.nr. SP- - - ved underhåndssalg til E for beløp stort kr 1500,-. Han mottok salgssummen, men unnlot å betale beløpet til saksøker A/S Bergens Skillingsbank v/Case A/S, men forføyet istedenfor rettsstridig over salgssummen til egne formål. Der oppstod tap eller fare for tap for A/S Bergens Skillingsbank.

d) Torsdag 2. juni 1994, i Bergen, i egenskap som nevnt post I a, mottok A beløp stort kr 3390,- fra F v/G som betaling for å unngå tvangssalg av motorvogn RF- - - - . Etter å ha mottatt beløpet unnlot han å betale dette til saksøker Bro- og tunnelselskapet A/S v/Credit & Konsulent A/S, men forføyet istedenfor rettsstridig over beløpet til egne formål. Der oppstod tap eller fare for tap for Bro- og tunnelselskapet A/S.

e) Sommeren 1994, i Bergen, i egenskap som nevnt under post I a, mottok A beløp stort kr 1495,- fra H som betaling for å unngå tvangssalg av motorvogn med reg.nr. SP- - - - . Etter å ha mottatt beløpet unnlot han å betale dette til saksøker Bergen parkeringsselskap A/S v/Heffermehl inkasso A/S, men forføyet istedenfor rettsstridig over beløpet til egne formål. Det oppstod tap eller fare for tap for Bergen parkeringsselskap A/S.

f) Mandag 5. september 1994, i Bergen, i egenskap som nevnt under post I a, mottok A beløp stort kr 1295,- fra I som betaling for å unngå tvangssalg av motorvogn XV- - - - -. Etter å ha mottatt beløpet unnlot han å betale dette til saksøker Bergen parkeringsselskap A/S v/Heffermehl Inkasso A/S, men forføyet istedenfor rettsstridig over minst kr 995,- til egne formål. Der oppstod tap eller fare for tap for Bergens parkeringsselskap A/S.

II. Straffeloven §123 første ledd, - for som offentlig tjenestemann å ha misbrukt sin stilling til ved foretagelse eller unnlatelse av en tjenestehandling å ha krenket noens rett.

Grunnlaget er følgende forhold:

a) Fredag 23. september 1994, i Bergen, fremsendte firmaet Creditreform Norge A/S på vegne av Elcon finans A/S til lensmannen i Y begjæring om utlegg hos A i forbindelse med krav stort kr 23762,-. I egenskap som nevnt under post I a, fjernet eller på annen måte underslo han begjæringen slik at den ikke ble registrert innkommet ved lensmannskontoret, hvilket medførte at begjæringen ikke ble fremmet på vanlig måte slik rekvirenten hadde krav på.

b) Tirsdag 18. oktober 1994, i Bergen, fremsendte firmaet Uni Storebrand Creditforsikring (tidligere Norsk Kausjon) begjæring om utlegg hos A i forbindelse med krav stort kr 62392. I egenskap som nevnt under post I a, forholdt han seg som beskrevet under post II a, slik at begjæringen ikke ble registrert innkommet på lensmannskontoret, hvilket medførte at begjæringen ikke ble fremmet på vanlig måte slik rekvirenten hadde krav på.

III. Straffeloven §325 første ledd, nr. 1. - for som bestillingsmann å ha utvist grov uforstand i tjenesten.

Grunnlaget er følgende forhold:

a) Til tid og på sted som nærmere beskrevet i post II a, som lensmannsførstebetjent og leder for namsenheten ved Y lensmannskontor, utviste A grov uforstand i tjenesten ved å forholde seg som der nærmere beskrevet.

b) Til tid og på sted som nærmere beskrevet i post II b, som lensmannsførstebetjent og leder for namsenheten ved Y lensmannskontor, utviste A grov uforstand i tjenesten ved å forholde seg som der nærmere beskrevet.

c) Tirsdag 21. februar 1995, i Bergen, i egenskap som nevnt under post I a, solgte A en hittet fritidsbåt av typen Askeladden påmontert en 14 hk Mercury påhengsmotor til J for beløp stort kr 4000,-. Han mottok beløpet, men unnlot å levere oppgjøret videre til lensmannskontorets kasserer og istedenfor lot dette ligger uoppgjort på sitt kontor til beløpet ble funnet under rydding på hans kontor av øvrige ansatte ved lensmannskontoret tirsdag 18. juli 1995.

I medhold av straffeloven §29, nr. 1 vil der bli nedlagt påstand om at tiltalte fradømmes sin stilling som lensmannsførstebetjent ved Y lensmannskontor.

De fornærmedes erstatningskrav vil bli påstått pådømt."

Ved Bergen byretts dom av 31.10.1996 ble Adømt for forholdene i tiltalen. Domsslutningen lyder:

"1. A født xx.xx.1949, dømmes for overtredelse av straffeloven §123 første ledd, straffeloven §255, første ledd, jfr. §256, første og annet ledd og straffeloven §325, første ledd nr. 1, alt sammenholdt med straffeloven §62 og §63 annet ledd, til en straff av fengsel i 60 - seksti - dager.

2. I medhold av straffeloven §29 nr. 1 fradømmes han sin stilling som lensmannsførstebetjent ved Y lensmannskontor.

3. Sivilrettslig dømmes han til innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse å betale kr 12735,- - tolvtusensyvhundreogtrettifem - kroner til K."

A påanket byrettens dom, prinsipalt begrunnet i bevisbedømmelsen under skyldspørsmålet, og subsidiært over reaksjonsspørsmålet. Ved Gulating lagmannsretts beslutning av 06 12 1996 ble anken over skyldspørsmålet tillatt fremmet. I hovedforhandlingen hørte lagmannsretten forklaringer fra A og 26 vitner, hvorav ett ved telefonavhør. I tillegg ble politiforklaring for ett vitne lest opp i medhold av straffeprosessloven §297. Det var lagt fram en ringperm med dokumenter, hovedsaklig kopier eller rekonstruksjon av dokumenter fra tvangssaker straffesaken knytter seg til.

Tiltalte er født xx.xx.1949, bor - - -vei 20 B, X, suspendert lensmannsførstebetjent, gift, forsørger et barn. Han oppgir inntekt i 1996 til ca kr 290000,-, er uten skattbar formue og er tidligere ustraffet.

A har erklært seg ikke skyldig, og forsvarer har i samsvar med det påstått frifinnelse. Aktors påstand er at tiltalte dømmes i samsvar med tiltalen til 60 dagers ubetinget fengsel, fradømmelse av stillingen, jfr. straffeloven §29 nr. 1 samt sivilrettslig idømmes erstatning til fornærmede, panthaver K (tiltalens post I b)

Lagmannsretten ser saken slik:

Bl.a. fordi saken i stor grad er basert på såkalte indisiebevis, finner lagmannsretten det praktisk å gå relativt grundig inn på mer generelle forhold før den behandler den enkelte tiltalepost.

Forholdene i tiltalen har sammenheng med tiltaltes arbeid som leder for namsmannsavdelingen ved Y lensmannskontor i årene 1992 til 1995. Han gikk ut fra politiskolen i 1974, og var ansatt ved forskjellige lensmannskontor før han begynte ved Y lensmannskontor i 1985.

Avdekkingen av de forhold som ledet til tiltale, startet ved skifte av lensmann i januar 1994 i forbindelse med at den nytilsatte lensmann L ønsket å få oversikt over status ved lensmannskontoret. Av de saksstatistikker han fikk laget, reagerte han bl.a. på at det var stor beholdning av til dels gamle namssaker, og hvor tiltalte sto som saksbehandler på de fleste. Det ble satt i verk tiltak for å få ned restansene, bl.a. ble tiltalte tatt ut av vaktlister for polititjenesten en periode for å kunne konsentrere seg om namssakene, og lensmannen behandlet også noen saker selv. Dette førte til nedgang i restansene. Men bl.a. grunnet flere purringer fra kreditorer, gikk lensmannen mer detaljert inn i noen av sakene tiltalte hadde ansvaret for. Således gikk lensmannen en dag tiltalte ikke var på arbeid i slutten av januar 1995, gjennom saker som lå på tiltaltes kontor. Han fant da bl.a. kvitteringer for innbetalte beløp, men uten at beløpene kunne finnes innført i regnskapet. Dokumentene i noen saker kunne ikke finnes i det hele. Lensmannen gjorde flere undersøkelser, og tok i mars 1995 saken opp med politimesteren i Bergen, idet han mente det kunne foreligge straffbare forhold. Dette førte til ettersyn fra Riksrevisjonen, etterforskning fra Sefo, og at tiltalte ble suspendert i juni 1995 etter å ha vært sykmeldt fra slutten av mai. Tiltalte har vært suspendert siden.

Namsmannsvirksomheten ved lensmannskontoret var organisert på forskjellige måter den tid tiltalte arbeidet med slike saker. I de senere år var organsisajonsplanen slik at det i stor grad var en tredeling ved kontoret, med en avdeling (linje) for vanlig politiarbeid, en administrativ seksjon og en namsmannsavdeling. Innkommende post ble åpnet ved administrativ avdeling, tidvis av lensmannen. Det var ikke ført postjournal, og denne første gjennomgangen besto stort sett i å konstatere hvilken sakstype det gjaldt for fordeling til den enkelte avdeling. Tiltalte fikk bunken med namssaker til gjennomgang før sakene ble registrert, bl.a. for å unngå at saker som var feilsendt eller måtte avvises, ble ført inn i saksregisteret, noe som ville ha utløst gebyrplikt. Etter registrering, hvor sakene fikk såkalt T-nummer, ble de lagt inn i et gult saksomslag. Namssakene ble deretter tildelt den saksbehandler som hadde ansvaret for den videre framdrift. Tiltalte behandlet selv saker om tvangssalg av løsøre, utleverings- og utkastelsesforretninger, og endel forefallende, som boregistrering, arrest og andre midlertidige forføyninger. Han hadde hjelp fra kontorfunksjonærer til spesielle oppgaver. Utleggsforretninger var det andre betjenter som hadde ansvaret for i hvert sitt geografisk avgrensede område. Både tiltalte og de andre betjentene som hadde namssaker hadde også andre gjøremål, og tiltalte deltok det meste av tiden også i vanlig politiarbeid.

Det hadde i lang tid vært et meget stort arbeidspress ved kontoret. Det hadde flere årsaker, men skyldes nok i betydelig grad at det var stor utbygging i området, og at den bemanningsmessige økning dette nødvendiggjorde, skjedde i ettertid. Det var derfor vanskelig å være ajour, og når enkelte saksfelt ble prioritert, førte det til ytterligere restanser på andre område. Arbeidsforholdene bedret seg de senere år, bl.a som følge av større bemanning, at man slapp de arbeidskrevende bidragssaker, og at de sivile gjøremål for deler av området ble overført til namsmannen i Bergen m.v. Men etter bevisførselen legges det til grunn at det var stort arbeidspress også i perioden forholdene i tiltalen skriver seg fra. I 1995 var det knapt 30 stillingshjemler ved kontoret, herav 20 for tjenestemenn. Kontoret hadde da politiansvaret for et område i tidligere Y kommune med ca 35.000 innbyggere, mens de sivile gjøremål dekket et større område med tilsammen ca 60.000 innbyggere.

I tvangssakene hadde namsmannen en ikke ubetydelig oppkreverfunksjon, både ved at debitorer betalte for å unngå tvangsfullbyrdelse, og innbetaling fra kjøpere ved auksjoner eller underhåndssalg. Innbetalinger gjennom bank og post ble straks ført inn på gjennomgangskonto i kontorets regnskap. Ved betaling direkte til tiltalte ble pengene i stor grad lagt inn i saksomslaget, og ble levert kasserer, og regnskapsført, først senere, og til dels lang tid etter innbetaling. Det er på det rene, og ubestridt, at dette ikke var i samsvar med gjeldende økonomireglement. Finansdepartementet har laget en generell økonomiinstruks for statsforvaltningen, og det enkelte fagdepartement har gitt utfyllende regler gjennom etatsvise økonomiinstrukser. Etter disse skulle alle innbetalinger straks føres inn i kontorets regnskap. Tiltalens pkt. I gjelder tilfeller hvor tiltalte påstås å ha underslått penger som lå slik i saksmappene, mens post III gjelder tilfelle hvor pengene lå i saksmappen uten å være levert kasserer. Det nevnes at også andre betjenter kunne ha penger liggende noe før de ble levert til kasserer, men det var både i mindre omfang og kortere tid enn tilfellet var med tiltalte.

Ved direkte innbetalinger ble kvittering dels skrevet på vanlig unummeret kvitteringsblokk, dels på vanlig papir, og dels ble det ikke gitt kvittering i det hele. Etter anmerkning fra Riksrevisjonen, er det senere innført den ordning som skulle ha vært gjennomført før, med bruk av spesielle og nummererte kvitteringer i tre eksemplar, hvor det ene ble levert betaler, ett til kasserer og det siste ble lagt i saksmappen. I saken er det framlagt flere kvitteringer, dels funnet i saksmappene og dels kopier av kvitteringer betaler fikk.

Det var en funksjonær som hadde kasserer- og regnskapsarbeidet ved kontoret. Vedkommende, som arbeidet på ordinær dagtid, hadde et vanlig pengeskrin som ble oppbevart i en safe når kasserer ikke var på arbeid. Safen var stort sett ulåst, men med tillukket dør, på dagtid, og ellers låst. Tiltalte hadde ikke nøkkel, eller kjente låskombinasjonen, på den. Det er opplyst at det var relativt lite betalinger i rede penger, spesielt etter at lensmannsetaten ikke lenger hadde ansvaret for bidragssaker. Siden det var bank- og postkontor i samme bygg, hendte det at personer som kom for å betale noe, ble henvist dit for å betale inn over giro. Det var heller ikke faste regler for hvordan det skulle forholdes med penger som ikke kunne leveres kasserer umiddelbart, eksempelvis fordi betalingen skjedde når kasserer ikke var til stede. En namsmann er tillagt oppkreverfunksjon som gjør at han i mange tilfelle både har rett og plikt til å ta mot betaling. Etter lov om Norges Bank kan han heller ikke nekte å ta mot oppgjør i rede penger fra den som ønsker å betale slik. Når oppgjør skjedde om ettermiddag og kveld, måtte den enkelte selv ta hånd om pengene iallfall til neste dag, men grunnet tjenesteplanene kunne det gå opp til en uke før vedkommende var innom kontoret igjen. Det var allerede av den grunn ikke uvanlig at det kunne ligge penger på den enkeltes kontor.

Det er på det rene at tiltalte har, og i flere år har hatt, en anstrengt privatøkonomi. Årsakene til det er ikke klarlagt fullt ut for retten, men det synes å være flere forhold som har spilt inn. Da det ble innført nesten døgnkontinuerlig skiftordning for polititjenesten rundt 1990, førte det til en betydelig reduksjon i den tidligere omfattende bruk av overtid. Tiltalte oppgir at det falt bort så mye overtid at årsbruttolønnen hans ble redusert med et par hundre tusen kroner i løpet av få år, og tiltaltes faste utgifter var nok mer tilpasset den tidligere enn den nye inntekten. Han hadde store boliglån, og som ble ekstra tyngende fordi han inngikk en fastrenteavtale som i ettertid viste seg å bli særdeles ugunstig for ham. Han fikk i tillegg betydelig restskatt et par år. Likviditeten var i det hele for anstrengt til at han maktet å holde betalingsforpliktelsene, og det førte i sin tur til flere tvangssaker mot ham, bl.a. krav om tvangsauksjon av bolig. Privatøkonomien var vanskelig før, men synes å ha blitt prekær omtrent samtidig med at han fikk namsmannsansvaret i 1992. Både overordnede og noen kolleger var kjent med at tiltalte hadde økonomiske vansker, men ikke om detaljene, og kjennskapen førte iallfall ikke til at man fant det betenkelig at tiltalte skulle ha oppkreverfunksjoner som namsmann, enn si kontrollere nærmere at han fulgte økonomiinstruksen i sin forvaltning av innbetalte penger.

Tiltalte har fått godt skussmål fra kolleger. Etter bevisføringen kan det for lagmannsretten virke som om tiltalte har fått en begynnende såkalt "utbrenthet" på grunn av det langvarige store arbeidspresset og vanskene med privatøkonomien. Tiltalte tok flere ganger opp vanskene med namsmannssakene, men det var ikke nok ressurser ved kontoret til å prioritere dem slik ønskelig kunne være. Tiltaltes arbeidssituasjon ble nok også forverret ved at han var "for snill" når andre ba om hjelp, eksempelvis å bli med på utrykning i politisaker. At han hadde kontoret nærmest ekspedisjonen gjorde også at publikum ble vist til ham og at han ble spurt om råd i mange saker han intet hadde med å gjøre. Slike forhold gjorde nok at han tidvis ikke fikk arbeidsro til å konsentere seg om namssakene i den tiden som var avsatt til det.

Lagmannsretten går så nærmere inn på forholdene i tiltalen. Slik saken ligger an, kan det forenklet sies at det springende punkt for skyldspørsmålet, er lovanvendelsen i post III c, og en ren bevisvurdering for de øvrige.

TILTALENS POST I.

A er her tiltalt for å ha underslått penger han hadde mottatt som oppkrever hvor det var krevd tvangssalg av løsøre. Dels er det betaling fra kjøpere ved tvangsauksjon eller underhåndssalg, og dels dreier det som om innbetalinger fra debitorer for å unngå tvangssalget. For de fleste poster er det uomtvistet at det har vært foretatt slik betaling til lensmannskontoret, men uten at pengene kan finnes i ettertid. Det springende punkt i saken er om det er bevist utover rimelig tvil at det er tiltalte som har brukt pengene til egne formål. Tiltalte bestrider at han har gjort det, og gjennomgående husker han få detaljer fra den enkelte sak.

Lagmannsretten finner det etter bevisføringen enstemmig bevist at tiltalte har forholdt seg som beskrevet i tiltalens post I, bokstav a til f. Før drøftelsen av den enkelte post, nevnes endel indisier som er felles for alle, eller de fleste, poster.

Betalerne har forklart at de har betalt, og dette er underbygget enten ved framvisning av kvitteringer eller med andre opplysninger som gjør det utvilsomt at betaling har funnet sted. Det er like uomtvistelig at oppgjøret ikke har kommet videre til kreditorer/rettighetshavere, ikke er innført i kontorets regnskap og at pengene heller ikke finnes på lensmannskontoret. Dels finnes som nevnt heller ikke saksdokumentene. Etter bevisføringen ser lagmannsretten bort fra at pengene kan være forsvunnet på annen måte enn som nevnt i tiltalen, det være seg forlagt, "rotet bort" eller tatt av andre. Også andre betjenter hadde som nevnt liggende innfordrede penger på kontoret i kortere eller lengre tid, men det er ingen andre det har kommet bort penger for. Det var mer regelen enn unntaket at A hadde liggende innfordrede penger i lange perioder på kontoret, enten vedheftet saksmappen eller i skrivebordet, før de ble levert til kasserer. At det dreier seg om så mange som seks tilfeller over så lang tid som 2 1/2 år, taler også for at det må ha vært en sammenheng i at pengene forsvant. Om det ikke var tiltalte selv som hadde tilegnet seg pengene, ville det også ha vært naturlig at han gjorde anskrik straks han merket at det var ugreie med dem. Mankoen ble som nevnt nå klarlagt først i forbindelse med systematisk gjennomgang etter at lensmann L hadde begynt å undersøke sakene tiltalte hadde ansvaret for. Tiltaltes personlige økonomi var også så prekær at han åpenbart hadde motiv.

Post I a) gjelder krav fra Skattefuten i Hordaland om tvangssalg av en bil til dekning av offentlige krav, men uten at det for lagmannsretten ble opplyst hvilke typer skatter/avgifter det gjaldt. Bilen ble underhåndssolgt til Mini Matsenter v/ B for kr 15000,- . Kjøper har framlagt kvittering for innbetaling til Y lensmannskontor den 26 02 1992. Kvitteringen er underskrevet av kontorfunksjonær C "for A." Hun forklarte at pengene og saksmappen ble lagt i safen på kontoret. Lagmannsretten finner det bevist at pengene må ha kommet videre til A. Bl.a fordi at det var vanlig praksis at tvangssolgt løsøre ikke ble utlevert kjøper før kjøpesummen var betalt, at heftelsen på bilen er slettet i Brønnøysundsregistrene og at saken er arkivert, må tiltalte ha visst at B hadde betalt. Hvis tiltalte da ikke visste hvordan det var forholdt med pengene, er det helt usannsynlig at han ikke etterlyste dem, noe han ikke har gjort. Skattefuten har ikke fått oppgjør.

Post I b) gjelder tvangssalg av personbil etter krav fra Bergen Parkeringsselskap AS for ikke betalt parkeringsgebyr, jfr. vegtrafikkloven §31a og gamle tvangslovs §93. Bilen ble underhåndssolgt til D for kr 15000,-. Rekvirentens krav var på ca kr 2000,-, og det overskytende skulle utbetales til K som hadde pant i bilen.

Etter bevisføringen legges til grunn at D betalte kontant på kontoret, og at A må ha fått hånd om pengene. D fikk selv slettet heftelsene på bilen i Brønnøysundregistrene ved å sende inn auksjonsprotokollen. Det er fremlagt kopi av det eksemplaret hvor protokollen er underskrevet av A. Både vitnet K og vitnet M, som var saksbehandler i inkassobyrået som hadde saken for Parkeringsselskapet, etterlyste saken flere ganger, og fikk varierende forklaringer fra tiltalte. Alt dette sammenholdt med de rutiner som er nevnt under post I a, gjør det etter rettens syn utvilsomt at A må ha fått hånd om det innbetalte. Pengene finnes ikke, er ikke innført i regnskapet, og rettighetshaverne fikk ikke noe, dog slik at parkeringsselskapet senere har fått sitt tilgodehavende ved at lensmann L har belastet det lensmannskontorets regnskap. K har fortsatt ikke fått noe av sitt tilgodehavende.

Post I C gjelder tvangssalg av bil det var tatt utlegg i med grunnlag i misligholdt lån i Bergens Skillingsbank AS. Bilen ble underhåndsolgt til E for kr 1500,-. Etter bevisførselen legger lagmannsretten til grunn at E etter forhåndsavtale med A, la pengene i en konvolutt på sitt arbeidssted, og at A senere hentet den der når E ikke var til stede. Det ble ikke utstedt kvittering, pengene er ikke innført i kontorets regnskap og intet er heller kommet til rekvirenten. Utfra dette, forannevnte rutiner og de generelle indisier nevnt over, finner lagmannsretten bevist at tiltalte har forføyet over pengene til egne formål.

Post I d gjaldt sak med krav om tvangssalg av bil med grunnlag i ikke betalte bompenger. Etter bevisføringen legges til grunn at skyldnerens sønn, vitnet G, betalte beløpet på kr 3390,- til A på lensmannskontoret i kontortiden. Vitnet betalte kr 3400,- og fikk tilbake kr 10,-, uten at tiltalte var ute av kontoret for å hente vekslepenger. Pengene er ikke regnskapsført og saksdokumentene kan heller ikke finnes. Lagmannsretten finner bevist at tiltalte har brukt pengene til egne formål. Tiltaltes troverdighet her svekkes også ved at han i ettertid ga uriktige opplysninger til vitnet Hansen, som hadde saken til inkasso, idet A skal ha sagt at angjeldende bil var skrotet. Tiltalte mener at vitnet her blander med en annen sak, men retten finner ikke holdepunkt for det, bl.a. fordi vitnet noterte opplysningene i sin saksmappe like etter den telefonsamtalen hvor A ga opplysningene.

Post I e gjelder sak med krav om tvangssalg av personbil med grunnlag i ikke betalt parkeringsbegyr. Tiltalte sier at han ikke husker særlig om saken, mens skyldner H sier at hun møtte opp på lensmannskontoret og betalte det avkrevde beløpet til tiltalte i to avdrag. Lagmannsretten finner ingen grunn til å betvile vitnets forklaring. Hun betalte grunnet dårlig økonomi i to avdrag, og fikk henstand med det ene til hun fikk utbetalt morstrygd. Hun fikk kvittering for første betaling, og kvitteringen for siste avdrag ble ført nedenfor på den samme. Hun har ikke funnet kvitteringen, og trolig gikk den tapt ved en senere brann i leiligheten hennes. Forklaringen støttes også av at vitnet M, som hadde saken til inkasso, fikk opplyst fra H at hun hadde betalt. M formidlet denne opplysningen til lensmannskontoret, hvor vitnet kontorfunksjonær N bragte beskjeden til A, og hvor hans reaksjon angivelig var at det kunne godt hende at hun hadde betalt. Pengene er ikke regnskapsført eller funnet på kontoret, intet betalt til rekvirenten, og saksdokumentene er heller ikke funnet. Lagmannsretten legger til grunn som bevist at tiltalte har brukt pengene til egne formål.

Post I f. gjaldt også krav om tvangssalg av personbil for ikke betalt parkeringsgebyr. Etter bevisføringen, bl. a dokumentert kvittering, legges det til grunn at skyldner I betalte det skyldige beløp på kr 1295,- til A på lensmannskontoret i arbeidstiden den 05 09 1994. Pengene ble ikke levert kasserer eller regnskapsført. Ved den forannevnte senere gjennomgang av tiltaltes kontor, fant lensmann L kr 300,- og kopi av kvitteringen i tiltaltes skrivebordsskuff. De manglende kr 995,- finnes ikke, og lagmannsretten mener etter bevisføringen at tiltalte har brukt disse til egne formål. Siden tiltalte ikke meddelte at beløpet var betalt, ble I senere avkrevd beløpet direkte fra kemneren i Bergen, og skal etter det opplyste ha betalt det kravet. Han har således betalt dobbelt.

Tiltalte blir således å dømme for alle forhold i tiltalens post I. Forholdene er begått av tiltalte i egenskap av offentlig tjenestemann, og lagmannsretten mener at utfra det ovennevnte kommer straffeloven §256 til anvendelse.

TILTALENS POST II OG III, bokstav a og b.

Dette gjelder to utleggsbegjæringer mot tiltalte. Etter å ha mottatt purringer, ble det lett etter begjæringene på lensmannskontoret, uten at man fant dem, og de var heller ikke innført i saksregisteret. Tvangsgrunnlag var uteblivelsesdom i forliksråd (II a) og vedtatt tvangsgrunnlag i gjeldsbrev for krav fra kausjonist som hadd innløst lån tiltalte hadde misligholdt. Tiltalte bestrider at han har tatt begjæringene, og sier også at han var klar over at det ville komme utleggsbegjæringer i begge sakene, om enn ikke når de ville komme.

Lagmannsretten er delt i synet for disse poster.

De fire meddommerne finner bevist utover rimelig tvil at tiltalte har forholdt seg som beskrevet i tiltalen. Rett nok er der ikke direkte bevis for at han fjernet dem, men indisiene er så entydige at der ikke finnes grunnlag for tvil. Postrutinene var som nevnt slik at tiltalte fikk alle tvangssaker for gjennomgang før registering og fordeling, og den som åpnet posten registrerte som regel bare hvilken sakstype det var tale om, og ikke hvem det gjaldt. Her er ingen opplysning om at det var andre som fikk de to sakene. At det er to tilfeller fra adskilte kreditorer gjør det også usannsynlig at begjæringene er kommet bort i Posten. Tiltaltes handlinger i post I, viser også at han var interessert selv i kortvarige løsninger, slik at det ikke var avgjørende at det bare var en utsetting, og ingen permanent løsning av problemene.

De tre juridiske dommerne finner at der er så stor tvil at tiltalte må bli å frifinne. Det er ingen konkrete opplysninger om at tiltalte faktisk har fått begjæringene i hende, eller noen bekreftelse på at de faktisk er kommet til lensmannskontoret. Tiltalen er basert på hva som ville ha vært tilfelle om vanlige rutiner var fulgt, sammenholdt med at tiltalte både hadde motiver for å stanse dem, og har vist at han var villig til å bruke ulovlige midler, jfr. tiltalens post I. Dette finnes etter omstendighetene ikke tilstrekkelig, og det legges da bl.a. vekt på at i noen andre tilfeller hvor det kom tvangsbegjæringer mot tiltalte, ble disse "nappet ut" av den øvrige post av andre, og levert til tiltalte med beskjed om at han måtte gjøre opp, eller finne en løsning - underforstått slik at man slapp å fremme sakene. Tiltalte var også klar over at det kom rutinemessige purringer etter totre måneder, slik at det var særdeles lite å vinne for ham ved å underslå begjæringene. De tre juridiske dommerne finner at mulighetene for at tiltalte ikke har forholdt seg som nevnt i tiltalen er for store til at det er bevis utover rimelig tvil.

Siden det etter straffeprosessloven §35 kreves fem stemmer for å avgjøre skyldspørsmålet til ugunst for tiltalte, blir han følgelig å frifinne for disse poster.

TILTALENS POST III C.

Dette gjelder et beløp på kr 4000,- som ble funnet av andre i en bunke rundskriv, vaktlister etc. i vinduskarmen på tiltaltes kontor ved rydding etter at han var suspendert. Tiltalte sier at han trodde denne saken var oppgjort og pengene levert kasserer. Beløpet ble knyttet til det i tiltalen nevnte salg, men det var under hovedforhandlingene også antydet at det kunne være penger tiltalte hadde lagt der for å gjøre opp for manko for beløp nevnt under post I. Tiltalte benektet underslag, men skal overfor lensmannen ha sagt seg villig til å dekke mankoen siden det var beløp han var ansvarlig for. Slik retten vurderer lovanvendelsen nedenfor, finnes det ikke grunn til å gå nærmere inn på dette, og det forutsettes i det følgende at pengene var betalingen for det nevnte salg.

Om forståelsen av normen i straffeloven §325 første ledd nr. 1 vises det til avgjørelse i Rt-1986-670. Det vises også til Rt-1993-1025. I grov uforstand ligger således at det må være et markert avvik fra den forsvarlige og forstandige handlemåte. Etter bevisføringen finnes det ikke grunnlag for annet enn at det dreier seg om en forglemmelse, og manglende oversikt. Pengene ble funnet 18 juli 1995, men tiltalte var ikke på kontoret etter slutten av mai s.å. idet han først ble sykmeldt og deretter suspendert. Det avgjørende må derfor være hans handlemåte forut for det.

Nå hadde rett nok tiltalte gjennom lensmannens pålegg om å rydde opp i sakene, en ekstra oppfordring til å være meget nøye med at pengene raskt kom til kasserer. Men med grunnlag i de uheldige rutiner det hadde vært ved kontoret tidligere, og den stressede situasjonen tiltalte befant seg i, mener lagmannsretten at selv om tiltalte må klandres for forholdet, vil forglemmelsen ikke kunne karakteriseres som grov uforstand slik begrepet er fortolket bl.a. i de nevnte Høyesterettsdommer. Tiltalte blir følgelig å frifinne på dette punkt.

Tiltalte blir da kjent skyldig for forholdene i tiltalens post I, og frifunnet for postene i pkt. II og III.

I straffutmålingen legges til grunn at det ikke dreier seg om planlagte eller systematisk organiserte underslag, men mer at tiltalte har "lånt" når behovet for penger var prekært. At det i forholdet i pkt. I f. lå igjen en del av beløpet, tyder også på det. Handlingene var nokså amatørmessige i den forstand at tiltalte måtte være fullt på det rene med at mankoene ville bli oppdaget hvis det kom kontroll eller ble tale om særlig langvarige lån. Men tiltalte utnyttet at det var lite eller ingen kontroll fra andre med innfordrede penger og at det var dårlige rutiner, noe han selv dels hadde ansvar for. Han har nok bevisst fjernet iallfall endel av de saksdokumenter som ikke kan finnes i ettertid. Men han har på den andre side ikke gjort så mye aktivt for å skjule forholdet som tilfellet ofte er i andre underslagssaker.

Lagmannsretten finner det praktisk å ta stilling til påstanden om fradømmelse av stillingen som førstebetjent, jfr. straffeloven §29 nr 1 før påstanden om fengselsstraff. Generelt om forståelse av og rettspraksis for straffeloven §29 nr.1, jfr også §15, vises det til Bratholm/Matningsdal, Straffeloven, I, Ot.prp.nr.39 (1952) med tilhørende innstilling fra Straffelovrådet om rettighetstap og dommer inntatt i Rt-1977-1283, Rt-1985-600, Rt-1988-46, Rt-1990-763, Rt-1992-839 og Rt-1992-974, Rt-1993-265 og Rt-1995-1328.

Den samlede lagmannsrett finner at aktors påstand om fradømmelse av stilling bør tas til følge. Siden alternativene uskikket eller uverdig i straffeloven §29 nr. 1 glir delvis over i hverandre, ser ikke lagmannsretten grunn til å gå nærmere inn på hvilket av de to som måtte gjøre seg mest gjeldende her. Tiltalte var i stilling hvor han skulle håndtere penger tilhørende andre, og det er helt maktpåliggende for tilliten til det offentlige namsmannssystem at allmenheten kan stole på at en namsmann ikke forsyner seg av infordrede midler. Tiltaltes pressede arbeidssituasjon eller personlige økonomi kan ikke ha nevneverdig betydning. Formulert på en annen måte er det spesielt maktpåliggende at han i en slik situasjon viser at de personlige vanskene hans ikke går ut over utenforstående på en slik måte det har gjort i dette tilfelle. Handlingene har dels rammet det som i denne sammenheng kan karakteriseres som svake grupper, da det i regelen er økonomiske eller andre problemer hos en debitor som gjør det påkrevet for kreditor å gå til tvangsinndrivelse. En av dem måtte som nevnt grunnet tiltaltes forhold betale gjelden to ganger. Underslagene gjør at han også mangler den tillit som er helt nødvendig for annet arbeid som vanligvis tilligger en betjent ved et lensmannskontor.

Etter straffeloven §15 er tap av stilling hovedstraff som kan idømmes enten alene eller i kombinasjon med annen straff, dog slik at det skal være kombinasjon hvor straffebudet har minstestraff på over ett års frihetsstraff. Retten er delt i synet på om det bør være fengselsstraff.

Flertallet, de juridiske dommere og 1 meddommer, mener at slik saken ligger an, er det ikke grunn til å idømme fengselstraff. Bestemmelsen i straffeloven §15 siste ledd om når det skal være kombinasjonsstraff, angir det nivået hvor lovgiver mener at forholdet blir for alvorlig til at rettighetstap alene er tilstrekkelig. Den bestemmelsen kommer ikke til anvendelse, og forholdene finnes ikke tilstrekkelig alvorlige til at fradømmelsen bør kombineres med fengselsstraff. Det vises også til det som kan sluttes av de ovennevnte rettsavgjørelser, spesielt Rt-1985-600 og Rt-1977-1282, selv om sakene ikke er direkte sammenlignbare. I avgjørelsene i Rt-1992-839 og Rt-1995-1328, hvor det ble kombinasjonsstraff, var forholdene mer graverende enn her, bl.a. med aktiv tildekking av forholdet. At tiltalte ville ha mistet stillingen uansett, er ikke avgjørende. Det er mer infamerende å bli fradømt stillingen som straff enn det ville ha vært å bli sivilrettslig oppsagt, og hvor han for den del kanskje kunne ha fått muligheten til å si opp selv. Det bør også foretas en mer isolert vurdering av hvor strengt fradømmelse av stilling er som straff. Det er ikke tvilsomt at det vil ramme ham meget hardt, og at han både grunnet fradømmelsen og alderen kan få problemer med å komme inn på arbeidsmarkedet igjen.

Mindretallet, 3 meddommere, mener at av allmennpreventive hensyn bør rettighetstapet kombineres med fengselsstraff. Forholdene saken gjelder er slik at dersom tiltalte ikke ble fradømt stillingen som straff, ville han likvel ha blitt oppsagt. Om det ikke gis tilleggsstraff vil det utad lett oppfattes slik at han da ikke fikk noen straff i det hele siden han måtte slutte uansett. Tiltalte dømmes også for særdeles alvorlige brudd på den tillit han hadde, og misbruk av den. Fengselsstraffen settes passende til 30 dager, og som gjøres betinget.

Det gis sivilrettslig dom for erstatningskravet fra panthaver K i post I b. Det er noe uklart hvor stort Ks krav er, men lagmannsretten bygger på det dokumenterte hvor rekvirentens krav, inkludert omkostninger, er kr 1340,-, og rettsgebyret kr 2025,-. Når D betalte kr 15000,-, og som også skulle dekke gebyrene, skulle det bli kr 11635,- til overs og som skulle tilfalle panthaver. Det gis dom for dette beløpet. Selv om det ikke er tema i saken, bemerker lagmannsretten likevel at den antar at Staten har et selvstendig erstatningsansvar til alle rettighetshavere i post I som ikke har fått det de skulle ha av de beløp tiltalte har brukt til egne formål. Staten og tiltalte har således solidaransvar for disse beløp.

Dommen er enstemmig hvor ikke annet uttrykkelig er nevnt.

Domsslutning:

1. A født xx.xx.1949 dømmes for forbrytelser mot straffeloven §255, første ledd, jfr. §256 første og annet ledd. Straffen settes, sammenholdt med straffeloven §62 første ledd, til fradømmelse av stilling som lensmannsførstebetjent ved Y lensmannskontor, jfr. straffeloven §29 nr. 1.

2. A født xx.xx.1949 frifinnes for tiltalens poster II a og b etter straffeloven §123 første ledd, og III a,b og c etter straffeloven §325 første ledd nr. 1.

3. A betaler til K innen 2 -to- uker fra dommens forkynnelse 11635,- -ellevetusensekshundreogtrettifemkroner.