LG-1999-793

Instans:	Gulating lagmannsrett - Dom
Dato:	2000-10-06
Publisert:	LG-1999-00793
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Sunnfjord namsrett nr. 1998-00264 - Gulating lagmannsrett LG-1999-00793. Kjæremål til Høyesterett vedr. saksomkostninger forkastet, HR-2000-01474.
Parter:	Ankende part: Arvid Haugsbø (Prosessfullmektig: Advokat Harald E. Bruusgaard, Oslo). Motpart: Staten v/Kemneren i Fjaler (Prosessfullmektig: Advokat Jan Grønnerud, Oslo).
Forfatter:	Fredrik Staff, Wiggo Storhaug Larssen, lagdommer Mads Grimstad
Lovhenvisninger:	Arveloven (1854), Arveloven (1972) §18, Dekningsloven (1984) §3-1, Grunnloven (1814) §97, Arveloven (1854) §28, Tvistemålsloven (1915) §174, §180, Tinglysingsloven (1935) §12, §18, §24, §27, §8, §26, §79, §3-3

Saken gjelder gyldigheten av privat beslagsforbud av fast eiendom.

Sunnfjord namsrett avsa 22. januar 1999 dom med slik slutning:

1. Staten v/kommunekassereren i Fjaler vert gjeve utlegg i gnr. 24, bnr. 12 og 105 i Fjaler kommune.

2. Arvid Haugsbø, Fredheimsveien 23, 1087 Oslo, skal innan 14 dagar frå forkynning av denne dom betale sakskostnader med kr 37.084,- - trettisjutusenogåttifire kroner - til Staten v/kommunekasseraren i Fjaler.

Arvid Haugsbø har i rett tid anket dommen til Gulating lagmannsrett.

Ankeforhandling ble holdt 12. og 13. september 2000 i Bergen. Det ble gitt forklaring av den ankende part, og det ble ført to vitner som ga forklaring ved telefonavhør.

Grunnlaget for saken fremgår av namsrettens dom som det vises til. Det nevnes kort at Albert Haugsbø, f. 1893, kjøpte den eiendom saken gjelder, gnr. 24, bnr. 12 i Fjaler, gårdsbruket Breivåg ved skjøte tinglyst 18. juli 1938. Kjøpesummen var kr 11.700 som etter det opplyste ble gjort opp kontant. Det ble i alle tilfeller ikke påheftet noen gjeld på gården. Fra bruket er det i 1983 utskilt en parsell, bnr. 105, som er en skogteig som også omfattes av saken.

Albert Haugsbø hadde fra 1932-1935 vært eier av gården Helle, gnr. 85, bnr. 1 i Naustdal kommune. Han avsto denne eiendom ved odelsløsning mot nettooppgjør kr 6.395,70.

Albert Haugsbø giftet seg i 1934 med Marie Løvik, f. 1911. Hun døde i barsel i 1935. Også barnet døde.

Da Albert flyttet til Breivåg sommeren 1938 hadde han med Henrikke Løvik, f. 1910, som var søster til hans avdøde kone. Henrikke har hele tiden senere frem til sin død i 1998 bodd på Breivåg. Albert og Henrikke giftet seg 20. oktober 1941, og de fikk 15. april 1942 sønnen Arvid, ankende part.

Breivåg ble i Alberts eiertid drevet som vanlig gårdsbruk. Det er opplyst at det fødde 4-5 kyr, hest og noen sauer og geiter. Ifølge bygdebok for Fjaler var bruket en tidligere husmannsplass som var skilt ut fra hovedbølet i 1931 og tatt opp som bureisingsbruk.

Albert Haugsbø døde i 1961, og Henrikke ble sittende i uskiftet bo, med gården som en del av uskifteboet. Det var på den tid ingen pengeheftelser på bruket.

Henrikke Haugsbø opprettet 5. september 1993 følgende testament:

Jeg, Henrikke Haugsbø født xx.xx.1910, erklærer herved som min siste vilje at hele min formue og mine eiendeler ved min død skal tilfalle min sønn og eneste livsarving, Arvid Haugsbø, født xx.xx.1942.

Det nedlegges samtidig privat beslagsforbud for mine eiendommer m/driftsutstyr gnr. 24, bnr. 12 og bnr. 105 i Fjaler kommune.

Ved utlegg eller konkurs, skal det ikke kunne søkes dekning for gjeld som er pådradd før arven ble mottatt.

Som tillitsmann etter loven er oppnevnt advokat Harald E. Bruusgaard, Nedre Slottsgate 7, 0157 Oslo.

Testamentet ble tinglyst av sorenskriveren i Sunnfjord 17. september 1993. Kort tid etter Henrikke Haugsbøs død fremmet kommunekassereren i Fjaler utleggsbegjæring mot Arvid Haugsbø, datert 15. januar 1998, for skatterestanser med renter kr 2.483.701. Med krav om utlegg i gnr. 24, bnr. 12 og bnr. 105 i Fjaler. Begjæringen ble av namsmannen nektet tatt til følge under henvisning til refererte beslagsforbud. Staten v/kommunekassereren påklaget vedtaket, og Sunnfjord namsrett avsa dom som gjengitt over etter at tvisten var overført til søksmåls former.

Ankende part, som er eneste livsarving etter såvel Albert som Henrikke, hevder at beslagsforbudet i testamentet er gyldig.

Det anføres at kjøpet av gården i 1938 ble planlagt og gjort av Albert og Henrikke i fellesskap selv om bare Albert Haugsbø ble stående som hjemmelshaver etter skjøtet.

Henrikke bodde tidvis hos Albert og Marie da de var eiere av gården Helle. Etter Maries død flyttet Albert og Henrikke inn til hennes foreldre på Løvik hvor de ble boende sammen til kjøpet av Breivåg sommeren 1938. I årene før 1938 hadde Henrikke diverse arbeid, i begynnelsen husposter senere sesongvis gårdsarbeid ved forskjellige steder i distriktet, dels med husvære på arbeidsstedet. Albert jobbet som snekker og bygningsmann. De bidro begge til den del av kjøpesummen for Breivåg som oversteg løsningssummen for Helle. Gården er således ikke særskilt innbrakt av Albert, men av de begge i fellesskap.

I 1938 var Albert allerede blitt helsesvak. Han hadde hjerteproblemer. Breivåg var for kort tid tilbake tatt opp som bureisingsbruk, noe som tilsa at det legges ned stort arbeid i oppdyrking og drift av gården. Det var klart for begge at overtak av Breivåg forutsatte at Henrikke måtte legge ned stor arbeidsinnsats på gården også utenfor heimen. Det ble også nødvendig å sikre hjelp fra Henrikkes brødre, først Johannes som var hos dem på Breivåg i 5 år, deretter Sverre som var der et halvt års tid. Henrikke og Albert fikk også av Henrikkes familie med noen husdyr da de flyttet til Breivåg.

Under enhver omstendighet har Henrikke i perioden 1938-1961 opparbeidet en sameiepart i gården jf prinsippet i husmordommen, Rt-1975-1122. Dommen i Rt-1970-1213 er ikke lenger anvendelig. At ugift samliv den gang var straffbart kan ikke føre til at Henrikkes innsats som samboer forut for ekteskapet i 1941 ikke kan etablere noen medeiendomsrett i gården. Det straffbare forholdet var forlengst foreldet i 1961.

Beslagsforbudet i testamentet er følgelig ikke i strid med arveloven §18, annet ledd.

Dekningsloven er en spesiallov og bestemmelsene i denne om tinglysing av rådighetsinnskrenkninger går foran tinglysingsloven §12. Sistnevnte gjelder bare såfremt annet ikke er bestemt ved lov.

I alle tilfeller var tinglysing gjennomført, noe som det også var full adgang til etter Henrikkes død.

At testamentet ikke skulle ha vært godtatt til tinglysing etter Henrikkes død må således være reparert ved hennes bortgang, jf prinsippet i tinglysingsloven §27.

Advokat Harald E. Bruusgaard la ned slik påstand:

1. Staten v/kommunekassererens klage av 24. februar 1998 til Sunnfjord namsrett forkastes.

2. Staten v/kommunkassereren dømmes til å betale sakens omkostninger for lagmannsretten og byretten.

Ankemotparten hevder at eiendommen Breivåg kun tilhørte Albert Haugsbøs rådighetsdel i fellesboet og er således «særskilt» innført av denne i relasjon til arveloven §18 annet ledd.

Albert ervervet eiendommen i 1938, lenge før ekteskapet med Henrikke Løvik ble inngått. Kjøpesummen ble i sin helhet betalt av Albert uten at det ble nødvendig for ham å ta opp pantelån på eiendommen. Albert var dengang 45 år, og han hadde et langt yrkesliv som snekker og bygningsmann bak seg. Han hadde også kapital til rådighet, ca kr 6.500, fra salget av Helle. Det er ikke trolig, og heller ikke påvist, at Henrikke på noen måte bidro til betalingen av kjøpesummen. Lønnsforholdene den gang for tilfeldig arbeid for kvinner på landsbygda gjorde dette umulig.

Det bestrides at det var innledet noe samliv mellom Albert og Henrikke før kjøp av eiendommen i 1938. Det er heller ingen opplysninger som tilsier at så var intensjonen når de to kom til gården. Hun kan ha vært der for å hjelpe.

Et eventuelt samboerforhold etablerer ikke i seg selv sameie. Slik var regelen den gang og slik er det i dag, jf Rt-1984-497 og Hålogaland lagmannsretts dom av 29. januar 1999. Ugift samliv var den gang straffbart (konkubinatparagrafen), og læren om reproberte forhold er således også til hinder for at slikt samliv etablerer noen sameierpart i gården.

Det bestrides videre at Albert Haugsbøs helsetilstand ved overtaket av gården var av den karakter at det hindret overtaket. Han kunne i alle fall gjøre mye lett arbeid, og han bidro med sin erfaring. Arbeidsinnsats fra Henrikke som dette forut for ekteskapet teller ikke jf anførselen over.

Det samme gjelder for slik arbeidsinnsats fra 1941 til Alberts død i 1961. Det var den gangen rettstilstand som ikke vektla hustruens arbeidsinnsats, også i hjemmet, som ervervsgrunnlag.

Rettstilstanden den gang er avgjørende og ikke rettsutviklingen som fulgte av husmordommen i 1975, jf Peter Lødrup: Familierett, 3. utg. side 119, og Helge J. Thue: Samliv og sameie side 13 flg.

Arvid Haugsbø arv etter faren falt ved dennes død i 1961, og grunnloven §97 er til hinder for at hans arv innskrenkes ved den etterfølgende rettsutvikling.

Husmordommen angår en boligeiendom, mens Breivåg er en næringseiendom. Her blir det derfor det formelle som fortsatt teller jf Rt-1977-330. Prinsippet i dommen i Rt-1970-1213 er avgjørende.

Dessuten bestrides at Henrikkes arbeidsinnsats på noen måte har medført vesentlig endring i eiendommens karakter eller ført til noen verdiøkning av særlig omfang. Det er ingen dokumentasjon for dette i saken.

Under enhver omstendighet omfatter beslagsforbudet etter testamentet noe mer enn det som Henrikke Haugsbø kunne disponere over ved testament, noe som medfører at hele beslagsforbudet derved blir ugyldig. Beslagsforbudet er derfor ugyldig etter dekningsloven §3-3 fordi det mangler rettsvern. Beslagsforbudet er fastsatt i et vanlig testament som det sto testator fritt å endre da testamentet ble tinglyst i 1993 og senere frem til sin død. Endringsadgangen medfører at testamentet den gang ikke stiftet noen rett, noe som er vilkåret for adgangen til tinglysing etter tinglysingsloven §12. Tinglysing skulle derfor vært avvist jf tinglysingsavgjørelser av 1979-87,

A 87-1 og Agder lagmannsretts kjennelse av 9. februar 1994. Tinglysing av testamentet er gjort i strid med tinglysingslovens bestemmelser, og selve tinglysingen blir derved en nullitet.

Advokat Jan Grønnerud la ned slik påstand:

1. Sunnfjord namsretts dom av 22.01.99 i sak nr. 98-02264 A stadfestes.

2. Arvid Haugsbø dømmes til å betale sakens omkostninger for lagmannsretten med tillegg av 12% forsinkelsesrente p.a. regnet fra 14 dager etter forkynnelse av lagmannsrettens dom og til betaling skjer.

Lagmannsretten bemerker:

Beslagsforbudet som saken gjelder er fastsatt av lengstlevende i dennes testament for en bestemt fast eiendom tilhørende det fellebo som lengstlevende satt med i uskifte. Forholdet reguleres således av arveloven §18, annet ledd.

Beslagsforbudet er etter lovstedets annet punktum avhengig av at gården Breivåg ikke fullt ut tilhørte førstavdødes rådighetsde i fellesboet. Skal Henrikke Haugsbø ved testament kunne gi noe beslagsforbud for eiendommen, må hun ha vært med på å føre gården inn i fellesboet. Minstekravet er med andre ord at hun ved ektefellens bortgang hadde sameiepart i Breivåg.

Gården «Breivåg», gnr. 24 bnr. 12, inklusivt senere særskilt matrikulert parsell gitt bnr. 105, i Fjaler, ble i 1938 overskjøtet til Albert Haugsbø. Han stod alene som heimelhaver frem til sin død i 1961.

Kjøpesummen for gården kr 11.700 ble sannsynligvis betalt kontant. Det ble ihvertfall ikke tinglyst noen pantelån på eiendommen.

Det foreligger ingen dokumentasjon eller nærmere opplysninger om hvordan Albert Haugsbø finansierte kjøpesummen. Lagmannsretten ser det som mest sannsynlig at kjøpesummen i sin helhet ble tilveiebragt av Albert Haugsbø. Denne hadde kapital stående fra salget av gården Helle og han hadde et langt yrkesliv bak seg i bygningsfaget da kjøpet fant sted. Det er lite trolig at Henrikke med grunnlag i sesongarbeid på gårder og i husposter hadde lagt seg opp midler som ville kunne bidra til kjøpet av Breivåg.

Lagmannsretten ser det ikke bevist at Albert og Henrikke hadde tatt opp noe samliv i tiden forut for kjøpet av eiendommen. Retten ser det høgst tvilsomt om de to, etter at Albert hadde fraflyttet Helle, bodde ilag i noe som ligner på det som i dag karakteriseres som samboerforhold i heimen til hennes foreldre på Løvik. Som bygningsmann var Albert trolig mye ut i utenbygds oppdrag og det er ikke anført at de to hadde eget husvære hos Løviks. Det er ikke derved sagt at det utelukkes at det var et forhold mellom de to. Av den grunn er det ikke nødvendigvis nærliggende at de to var sammen om å planlegge kjøpet av Breivåg, heller ikke at kjøpet ble gjennomført med tanke på å sikre gården for de to i fellesskap. I så fall er det rimelig grunn til å tro at de ville fått sitt samliv formalisert i ekteskap noe tidligere enn de gjorde, og det først da barn var på veg. Det siste viser imidlertid at de to sitt samliv fra innflyttingen av var mye godt det som i dag kalles sambo.

Det er således uvisst om de to planla kjøpet av Breivåg i fellesskap. Noe annet er at det er sannsynlig at Alberts helsetilstand i 1938 forutsatte at han måtte ha hjelp med seg når han tok over gården. Videre at opparbeiding som måtte gjøres på gården gjorde det nødvendig med ekstra hjelp fra brødrene til Henrikke, Johannes i fem år og Sverre i et halvt. Det er unødvendig å ta standpunkt til om brødrenes innsats kan godskrives Henrikke i denne sammenheng. Poenget er at Henrikkes innsats i hus- og gårdsdrift var en forutsetning for at de to kunne jobbe på gården

Hjelpen fra Johannes og Sverre Løvik støtter ankemotpartens påstand om at Albert Haugsbø alt var helseveik i 1930 og at det ble nødvendig for Henrikke i stor utstrekning å stå for tungarbeidet på gården. Om en tar hensyn til at dette var en tidligere husmannsplass tatt opp som bureisingsbruk i 1931, er det rimelig grunn til å tro at det ble nødvendig å legge ned mye arbeid for å få den tilstand som gården hadde ved Alberts død i 1961. Det er opplagt at Henrikkes hensikt helt fra innflyttingen av var å legge ned dette arbeid i noe som hun forutsatte ble heimen og arbeidsplassen hennes i fremtiden.

Albert og Henrikke hadde sannsynligvis felles økonomi fra innflyttingen av. Selv om selve kjøpet av gården var betalt av formue Albert hadde lagt seg opp, så ble løpende utgifter på gården ellers, herunder skatter m.m. som måtte svares for at Albert ikke måtte oppgi gården, betalt av inntekter som Henrikke var med på å fremskaffe.

Etter lagmannsrettens mening vil det, særlig med grunnlag i dagens rettspraksis, jf. Rt-1975-220, være urimelig om ikke nevnte innsats fra Henrikke Haugsbø blir godtatt som sameieskapende. At deler av denne innsats er gjort i et samliv forut for formelt ekteskap kan ikke endre dette forhold.

Ankemotparten har anført at omtalte ervervsmåte av sameiepart i fast eiendom, om så legges til grunn, skyldes rettsutviklingen i ettertid og at eiendommen etter lovforståelsen i 1961 ble sett å tilhøre Albert Haugsbøs rådighetsdel av fellesboet, altså i sin helhet «særskilt» innbragt av denne. Grunnloven §97 er ifølge ankemotparten av den grunn til hinder for at den endrede lovoppfatning legges til grunn for forståelsen av arveloven §18, annet ledd, 2.pkt. i saken.

Etter lagmannsrettens mening fører anførselen ikke frem. Lengstlevendes rådighet er også etter dagens lovforståelse avgrenset til dennes halvdel av fellesboet pluss 1/4 av førstavdødes part som arv etter denne. Den aktuelle lovforståelse leder således ikke til noen begrensning i Arvid Haugsbøs arv etter faren. For øvrig ses heller ikke grunnlovens forbud mot at lover blir gitt tilbakevirkendekraft å medføre at fortolkningen av begrepet «særskilt har ført inn i buet» i lovstedet kan baseres på noe annet enn det som er rettsoppfatningen på fortolkningstidspunktet.

Bestemmelsen som avgrenser gjenlevendes testasjonsadgang til «bestemte eiegenlottar som ikkje førstavdøde særskilt har ført inn i buet» fører således ikke til at beslagsforbudet blir ugyldig.

Gjenlevendes testasjonsrett er etter lovstedet første punktum avgrenset til «så stor part av buet som skal gå til hans eigne arvinger når han døyr (jf. §26), så langt det ikkje strider mot reglane om pliktdel».

Bestemmelsen tilsier etter lagmannsrettens oppfatning at gjenlevendes testasjonsadgang også ved nedleggelse av privat beslagforbud for fast eiendom som gjenlevende er medeier av, er avgrenset til så langt testasjonsretten går etter bestemmelsen i 1. pkt., jfr Augdahl/Hambro «Arveloven» tredje utgave side 62.

Bestemmelsen i første punktum oppfattes å avgrense råderetten til den del av fellesboet som etter arvelovens reguleringer av arveretten etter Henrikke Haugsbø personlig skal gå til dennes arvinger, jf henvisning i parentes i lovteksten til arveloven §26 som har bestemmelser om fordelingen av uskifteboet på skifte mellom førstavdødes- og lengstlevendes arvinger. At hele boet i dette tilfellet - også først avdødes del - går til samme arving - som også er eneste arving etter Henrikke - tilsier ikke noen annen løsning.

I lengslevendes disposisjonsadgang etter reglene i arveloven §18, annet ledd første punktum inngår dennes arv etter førstavdøde, nemlig 1/4-del av førstavdødes formue, jfr §28 i arveloven av 1854, i tillegg til lengstlevendes part av fellesboet. Arveloven av 1972 §26 kommer etter §79 ikke til anvendelse på dødsfallet som fant sted i 1961.

Det som skal gå til lengstelevendes arvinger ved dennes død blir halv likedel av fellesboet, nemlig 12/24 deler pluss lengstlevendes arv etter førstavdøde tilsvarende 1/4 del av dennes likepart av fellesboet, nemlig 12/24: 4 = 3/24 deler. Beslagsforbudet i testamentet kan derfor ikke omfatte mer av verdien av gården Breivåg enn 15/24 deler.

I og med at eiendommen angivelig var i det alt vesentlige av fellesboet er det åpenbart at beslagsforbudet går utover det som Henrikke kunne disponere over ved testament etter arveloven §18, annet ledd. Ankemotparten påstår at hele beslagsforbudet på dette grunnlag blir ugyldig.

Arvid Haugsbø var den eneste arvingen i boet. Det er åpenbart at det sentrale for testator var å sikre så mye som mulig av verdien av eiendommen for denne arving mot kreditorforfølgning. Testator mente tydeligvis å ha slik disposisjonsadgang for det hele og det er opplagt at hun ville ha gjort det samme for den partsielle del som testasjonsadgang var avgrenset til om hun hadde vært oppmerksom på avgrensningen.

At lengstlevende i dette tilfellet har disponert langt utover testasjonsadgangen ses ikke å medføre at testasjonen i sin helhet blir ugyldig. Bestemmelsen om beslagsforbud i testatementet blir å opprettholde sålangt testasjonsadgangen rekker, jf Arnholm «Testamenters gyldighet» s, 60 flg. og Rt-1916-1026.

Når arveloven §18, annet ledd, 2. punktum åpner adgang for gjenlevende til å disponere ved testament over bestemte «eignelottar» går det også utvilsomt på partielle disposisjoner over bestemt eigenlut.

Dekningsloven §3-1 annet ledd fastsetter at hvor det ytes delvis vederlag for formuesgodet, kan beslagsforbud tas for den forholdsmessige del som vederlaget ikke omfatter, jfr NOU 1972:20 s 270. Beslagsforbud for en «forholdsmessig andel» er således en del av regelverket. At beslagsforbudet som Henrikke Haugsbø har nedlagt blir opprettholdt for en forholdsmessig andel, basert på det hun kunne råde over ved testament etter arveloven §18, annet ledd, 1. punktum blir ingen urimelighet for kreditorene i forhold til alternativet etter ordlyden i testamentet. Løsningen betyr imidlertid at kreditorene via tinglysingen blir villedet om sin dekningsmulighet. Å opprettholde beslagsforbud i et tilfelle som dette medfører også vanskeligheter under en eventuell dekningsaksjon å bringe på det rene hvor stor del av gjenstanden som er beslagsfri. Den foretatt tinglysning gir ingen avklaring av spørsmålet, noe som er vektlagt i vurderingen av forholdsmessig beslagsforbud i nevnte NOU hvor det m.a. blir sagt:

« Et argument som kan anføres mot å annerkjenne beslagsforbud i slike tilfelle, er at det kan medføre vanskeligheter under en eventuell dekningsaksjon å bringe på det rene hvor stor del av gjenstandens verdi som er beslagsfri. Utvalget vil her peke på at reglene om tinglysing m.v. i dekningsloven §3-3 vil føre til at det i forbinnelse med beslagsforbudet klarlegges hva beslagsforbudet omfatter- - - - .»

Det refererte forutsetter således at det skjer en avklaring av omfanget av beslagsforbudet i tilknytting til tinglysingen, jf også kravet til klarhet i dokumenter som antas til tinglysing i tinglysningsloven §8.

Grunnboken har imidlertid ingen absoluttt troverdighet. At det må anstilles undersøkelser og vurderinger av omfanget av det tinglyste er ingen uvanlighet. At det her tinglyses en rettsstiftelse som rammes av partiell ugyldighet medfører ikke at hele rettsstiftelsen blir ugyldig etter bestemmelser i tinglysingsloven.

Bestemmelsen i dekningsloven §3-1, annet ledd som hjemler adgang til beslagsforbud i forholdsmessig andel i tilfeller hvor det ytes delvis vederlag inntil halvdelen av verdi, oppfattes kun ment å regulere unntak fra hovedregelen i lovstedets første ledd som knytter adgangen til beslagsforbud til overdragelser som skjer uten vederlag. Bestemmelsen sees således ikke å kunne fortolkes antitetisk.

I premissene til Gulating lagmannsretts dom ( LG-1996-02008) av 22.08.1997 i sak mellom Staten og Henrikke Haugsbø forekommer det utsagn som kan tas til inntekt for at lagmannsretten den gang tok standpunkt til ugyldighet av beslagsforbudet etter arveloven §18.

Spørsmålet om gården Breivåg var særskilt innbragt i fellesboet av førstavdøde forelå imidlertid ikke til behandling i saken i 1997 og lagmannsretten må i nærværende sak foreta en selvstendig avgjørelse av de tvistepunkter som er fremmet i saken på grunnlag av totaliteten i det fremlagt bevismateriell.

Arveloven §18 annet ledd, første punktum har også bestemmelse om at testasjonsretten gjelder» så langt det ikkje strider mot reglane om pliktdel». I ankesaken er imidlertid ikke dette opprettholdt som en innsigelse mot omfanget av beslagsforbudet. Lagmannsretten går derfor ikke nærmere inn på bestemmelsen om pliktdel som mulig avgrensing i omfanget av beslagsforbudet.

Justisdepartementets avgjørelse inntatt i «Tinglysningsavgjørelser» 1979-87 som sak A 87-1, støtter ankemotpartens anførsel om at Henrikke Haugsbøs testament av 5.9.1993 ikke skulle vært antatt til tinglysing sålenge testator var i live og sto fritt til å foreta endringer i testasjonen. Etter lagmannsrettens oppfatning er det ikke noe som tilsier at refererte avgjørelse er uriktig.

Tinglysing er imidlertid foretatt og ankemotparten har ikke påberopt noe verken i teori eller praksis som støtter hans påstand om at tinglysing av et dokument som skulle ha vært avvist blir en rettslig nullitet. Anførselen harmonerer ikke med tinglysningsdommerens rettingsplikt etter tgl. §18, jf også §24. Beslagsforbudet blir således ikke å underkjenne på grunn av manglende rettsvern.

Namsrettens dom blir etter dette opprettholdt, men med den endring at utlegget avgrenses av beslagsforbud omfattende Henrikke Haugsbøs råderett over fellesboet etter arveloven §18, annet ledd, 1.pkt. I og med at den faste eiendom utgjør det vesentlige i fellesboet vil beslagsforbudet omfatte 15/24 deler av verdien av denne.

Anken har bare delvis ført frem. Ingen av partene har vunnet helt frem med sine påstander og saken er for begge dels vunnet, dels tapt. Saksomkostninger blir derfor å avgjøre etter tvistemålsloven §174, første ledd jf §180, annet ledd. Hver av partene må etter dette dekke sine omkostninger, såvel for namsretten som for lagmannsretten.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

1. Namsrettens dom stadfestes, men med den endring at Staten v/kommunekassereren i Fjaler sin utleggsadgang i gnr. 24 bnr. 12 og 105 i Fjaler begrenses til 9/24 deler av verdien av eiendommen.

2. Saksomkostninger blir ikke tilkjent verken for namsrett eller lagmannsrett.