LG-2000-1957 RG-2001-1557

Instans:	Gulating lagmannsrett - Dom
Dato:	2001-07-03
Publisert:	LG-2000-01957 RG-2001-1557 (208-2001)
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Midhordland herredsrett 00-00135 A og 99-00756 A - Gulating lagmannsrett LG-2000-01957 A - Anken nektes fremmet til Høyesterett; HR-2001-01184.
Parter:	Ankende part: ACE Insurance S.A.-N.V. (Prosessfullmektig: Advokat Gro S. Mår, Oslo). Motpart: A (Prosessfullmektig: Advokat Leon Larsen, Bergen).
Forfatter:	Lagmann Eftestøl. Lagdommer Sjong. Herredsrettsdommer Odland
Lovhenvisninger:	Yrkesskadeforsikringsloven (1989) §11, Tvistemålsloven (1915) §180

A var utsatt for en arbeidsulykke 28. juni 1996, da han ble skadet i høyre hånd av en kniv som var kastet i søppelet. Det utviklet seg en psykosomatisk lidelse slik at høyre hånd ble ubrukbar. Gjensidige forsikring hvor A hadde gjeldsforsikring, og Ace Insurance S.A.-N.V. hvor han var yrkesskadeforsikret, erkjente begge ansvar, men var uenig med A i at hele hans håndskade kunne tilbakeføres til arbeidsulykken. De beløp selskapene utbetalte til A mente denne var mindre enn han hadde krav på, og uttok stevning mot begge. Sakene ble forenet ved Midhordland herredsrett, som 19. juli 2000 avsa dom som i saken mot Ace Insurance har slik slutning:

«1. Ace Insuranse S.-A.-N.-V. dømmes til å betale A kr 754.597,- -kronersjuhundreogfemtifiretusenfemhundreognittisju - innen 14 -fjorten- dager etter at dommen er forkynt.

2. Ace Insurance, S.-A.-N.-V. dømmes til å betale A i saksomkostninger kr 58.000 -femtiåttetusen- med tillegg av rettsgebyret på kr 3.600,- -tretusensekshundre - innen 14 -fjorten- dager etter at dommen er forkynt.»

Ace Insurance har anket til Gulating lagmannsrett over dommen. Under ankeforhandlingen i Bergen 18. - 19. juni 2001 nedla Ace Insurance slik påstand:

«1. ACE Insurance S.A.-N.V. frifinnes.

2. ACE Insurance S.A.-N.V. tilkjennes saksomkostninger for herredsrett og for lagmannsretten med tillegg av 12% rente fra forfall til betaling skjer.»

A har tatt til motmæle og nedla slik påstand for lagmannsretten:

«Herredsrettens dom stadfestes og ankemotparten tilkjennes saksomkostninger i ankesaken.»

Under ankeforhandlingen gav A partsforklaring. To rettsoppnevnte sakkyndige, professor Jofrid Nygaard og overlege Nils Andersson, gav forklaring, og lagmannsretten hørte ett vitne. Der ble fremlagt noen nye dokumenter, som i nødvendig utstrekning vil bli omtalt nedenfor.

Om sakens nærmere enkeltheter og partenes anførsler for herredsretten vises til herredsrettens domsgrunner.

Den ankende part, Ace Insurance S.A.-N.V., gjør gjeldende at A for å få erstatning for hele håndskaden, må bevise at hans egen særlige mottagelighet ikke er helt overveiende årsak til skaden, slik det er bestemt i §11 tredje ledd i loven om yrkesskadeforsikring. Ace hevder at hovedårsaken er slik særlig mottagelighet, og at skadeutviklingen under enhver omstendighet er så upåregnelig og så sjelden at der utenom skaden på selve pekefingeren ikke er erstatningsmessig relevant årsakssammenheng mellom ulykken og håndens tilstand.

Ace stiller også spørsmålstegn ved om der foreligger en reell skade, idet de tre fingrene på høyre hånd ikke alltid er bøyet og der ikke ved røntgenundersøkelse er påvist forandringer i leddene.

Det reises også tvil om hvorvidt skaden utenom pekefingeren er forårsaket av ulykken i det hele tatt, og ikke bare tilfeldig sammenfallende i tid.

Ace fremhever at håndskaden utenom pekefingeren er så atypisk at den også av den grunn ikke kan anses som påregnelig.

Med hensyn til erstatningen pekes det på at A hadde andre plager som gjorde at han neppe ville ha kunnet fortsette i arbeid til pensjonsalderen.

Forøvrig er partene enige om erstatningsutmålingen under de ulike forutsetninger med hensyn til omfanget av den skade Ace hefter for.

Ace viser til lovens forarbeider, litteratur og rettspraksis, særlig til Høyesteretts dom inntatt i Rt-1997-1 og dom avsagt i Høyesterett 9. mars 2001 (se Rt-2001-320 eller HR-2001-00003B, Lovdatas anm.).

Ankemotparten, A, gjør gjeldende at det som er spørsmålet i saken, er i hvilken utstrekning håndskaden er en påregnelig følge av ulykken. Han fremhever at en sykdom ikke er uten erstatningsrettslig vern fordi om den er sjelden, og at en fysisk skade undertiden kan få merkelige og uforklarlige følger. Han henholder seg til byrettsdommen, og viser også til litteratur og rettspraksis, herunder Rt-1963-1268, Rt-1968-884 og Rt-1960-341.

Lagmannsretten finner anken forgjeves. Der er den skade på de tre ytterste fingrene på As høyre hånd, at de er bøyet inn mot håndflaten, som i en knyttneve. Dette er den vesentligste årsak til at hånden er praktisk talt ubrukelig og det er derfor sentralt i saken om der er erstatningsmessig relevant årsakssammenheng mellom denne skaden og arbeidsulykken den 28. juni 1996.

Lagmannsretten kan slutte seg til herredsrettens begrunnelse for at der er slik relevans. Men der er fremlagt en del nytt materiale for lagmannsretten, herunder sakkyndige uttalelser, og på grunn av det og en del nye anførsler finner lagmannsretten det riktig å gi en sammenhengende redegjørelse for sitt syn på saken.

Fra Aces side er det stillet spørsmål ved om der er reell skade på annet enn pekefingeren på høyre hånd. Det vises til at det ikke ved røntgenundersøkelse har kunnet påvises noen slike forandringer i leddene i de tre bøyede fingrene som normalt skulle inntre når de er i permanent knyttet stilling. Der er heller ikke sårdannelser som følge av at neglene presses mot håndflaten. Slike forandringer vil imidlertid iallfall i noen grad motvirkes ved at A ofte foretar passiv utretting av fingrene, dvs. at han tar fatt i dem med den andre hånden og bøyer dem ut, noe som tar litt tid. Ifølge den sakkyndige overlege Andersson er det imidlertid tvilsomt om denne utrettingen er tilstrekkelig til helt å hindre leddforandringer. I erklæring avgitt til lagmannretten 19. mai 2001 skriver dr. Andersson:

«A hevder at håndens stilling er konstant lukket, men at han med besvær kan rette fingrene. Han hevder at ifølge hans kone er stillingen uforandret også når han sover.

Det er ingen tvil om at fingrene ikke er konstant bøyd:

- Ved røntgenundersøkelse er det normale funn i de små fingerleddene.

- Ved undersøkelse kan man i begynnelsen av undersøkelsen med besvær rette ut 3., 4. og 5. finger, senere i us. går dette lettere, spesielt når han blir avledet, f.eks snakker om andre ting.

- Det foreligger ingen kontrakturer i ledd eller muskulatur. Ved bøy og strekk i håndleddet forandrer ikke fingerstillingen seg - (såkalt paradoksal stivhet).

- Det er ikke forandringer på huden i håndflaten, man skulle forvente forandringer i form av sårdannelse o.l. dersom fingrene konstant var trykket inn i håndflaten Han hevder at han ved en anledning hadde sår.

- Ved forsøk på å strekke fingrene merker man tydelig en aktivisering av bøyemuskulaturen i underarmen, som uttrykk for en volontær (bevisst/ubevisst??) muskelbruk. Dette kunne man sikkert få objektivisert ved en muskelaktivitetsregistrering. (Dette er ikke utført).

Han angir nedsatt følelse i fingrene, men dette utfallet kan ikke forklares med den anatomiske nervefordelingen i hånden.»

Dr. Andersson skriver også:

«Jeg finner det meget betenkelig å hevde at det foreligger en bevisst simulering, tvertimot gir han et troverdig inntrykk når han presenterer sitt problem. Jeg er derfor enig med prof. Ellertsen i hans vurdering.»

Professor dr. philos. Bjørn Ellertsen skrev i spesialisterklæring av 30. juni 1999, efter lengre samtaler med A:

«Med hensyn til de tre problemstillingene som ble satt opp på grunnlag av bestillingen kan somatiseringstilstand i stor grad utelukkes dersom man skal legge hans helsehistorie til grunn. Denne type diagnose (det brukes en rekke ulike bregrep om fenomenet i litteraturen) fordrer en karriere med somatiske plager som helt eller delvis er uforenlige med såkalte objektive funn. A har ikke hatt noen slik karriere. Vi står da tilbake med spørsmål om han simulerer eller om det kan dreie seg om et såkalt konversjonssymptom. Det er etter undertegnedes oppfatning lite som taler for at A bevisst simulerer tilstanden og altså gjør seg langt «sykere» enn han faktisk er, også kalt «malingering» i litteraturen. Dette baseres på hans ellers upåfallende livskarriere, på det personlige inntrykket han gir og på det faktum at han hele tiden har vært åpen for enhver type utredning eller videre undersøkelse, herunder «second opinions».

Det mest fremtredende trekk ved konversjonsfenomener er at mekanismen bak er ubevisst og at det dreier seg om viljestyrte motoriske fenomener (f.eks lammelser) eller sensoriske utfall (f.eks blindhet). For motoriske symptomer er det typisk at de ikke «stemmer» med anatomien eller fysiologiske mekanismer i kroppen, men snarere følger individets oppfatning av en tilstand. Det er videre typisk at symptomet kan forsvinne eller endres når oppmerskomheten trekkes bort. Konversjonsfenomener synes å være noe vanligere hos kvinner enn menn. For menn er det rapportert at fenomenet kan ses i forbindelse med arbeidsulykker eller krigsopplevelser. Fenomenet sees sjelden før 10 års alder eller etter 35 års alder. Konversjonssymptomer opptrer vanligvis akutt, men gradvis symptomutvikling kan forekomme. Det er typisk at et konversjonssymptom varer relativt kort (uker/måneder).»

I spesialisterklæring av 14. mai 2001 til lagmannsretten skriver spesialist i psykiatri, professor dr. med. Jofrid Nygaard:

«Utfra den psykiatriske undersøkelse som jeg har gjort er jeg enig med professor Ellertsen og overlege Haga i at A er 100% erhvervesmessig ufør. Når det gjelder skaderelatert medisinsk invaliditet er jeg også enig med overlege Haga. Jeg kan ikke, ut fra min undersøkelse av ham, få frem at han er klagende eller at han har noen form for personlighetsforstyrrelse. Det er ingen holdepunkter for at han simulerer, dvs. overdriver sine plager, og det dreier seg heller ikke om en psykisk konflikt som gir seg uttrykk i en ubevisst psykisk reaksjon.

Han har en upåfallende yrkeskarriere og han gir inntrykk av å være en særdeles arbeidssom og samvittighetsfull person som etter skaden har strevet for å vende tilbake til arbeidslivet, men på grunn av skaden, og kroniske smerter som følge av skaden, har han ikke maktet det, til tross for vilje til, og ønske om, å komme tilbake i arbeidslivet.

Jeg finner ikke noe grunnlagt for at koordinasjonsforstyrrelsen har sin årsak i psykologiske/psykiatriske forhold.»

Hun fastholdt dette muntlig for lagmannsretten under ankeforhandlingen.

Overlege Tore Haga, som avgav spesialisterklæring 14. mai 1998, gav også forklaring ved bevisopptak ved Bergen byrett 11. juni 2001, der han bl.a uttalte:

«Vitnet tror at de tre bøyde fingrene på As høyre hånd alltid er bøyd. Det er imidlertid mulig å rette dem ut, men de glir da tilbake igjen til bøyd tilstand. Det spesielle i dette tilfellet er at røntgenundersøkelser, som imidlertid ble foretatt for en tid tilbake, ikke viser leddforandringer. Når fingre over tid er bøyd på den måte som i dette tilfellet, vil man etter hvert få røntgenologiske forandringer i leddene ved at leddbånd og leddkapsler skrumper.

Ved at pasienten selv har kunnet bøye fingrene ut har man sannsynligvis unngått at man har fått slike forandringer i dette tilfellet. Dette har sannsynligvis også vært en medvirkende årsak til at man har unngått sårdannelser ved at neglene graver seg ned i håndflaten.»

I spesialisterklæring av 3. februar 1999 sier dr. Knut Rokstad, spesialist i ortopedi:

«Hva håndskaden hø. side angår, er den foreliggende koordinasjonsforstyrrelse med rimelighet å kunne tilbakeføres sykdomsbildet i sin helhet, utgående fra de overskårede bøyesener hø. pekefinger. Det er dog ikke overveiende sannsynlig at håndfunksjonen er så redusert som A selv subjektivt angir. Det fikserte fleksjonsgrep (fastlåste fingre i bøyd stilling 3. til 5. finger) er ikke overbevisende selv om denne stilling fremvises ved enhver konsultasjon. Den fastlåste fingerstilling angis også å være permanent ved aktivitet som i hvile (om natten).

Erfaringsmessig skulle over tid en fiksert fingerstilling som dette, nå snart 2 1/2 år senere, etter skaden ha medført en ankylose i fingerledd (avstivede ledd). Klinisk kan en med list og lempe ekstendere de 3 låste fingre (strekke disse ut). Røntgenbilde av begge hender tatt den 04.01.99 viser tilnærmet like leddkonturer begge hender!

En akter herved ikke å inngå i en diskusjon hvorvidt A bevisst eller ubevisst, fremlegger skaden slik det her gjøres. Den medisinske vurdering, med røntgenbilder viser en tilstand hvor leddene fortsatt er mobile, blir brukt, og fortsatt har en viss aktiv funksjon.

Som ledd i utredning av A var det også tiltenkt en undersøkelse i narkose for således upåvirkelig av pasienten selv, å kunne vurdere bevegeligheten i hø.hånds fingre. Denne undersøkelse er etter de nå foreliggende røntgenologiske funn ikke lenger nødvendig. De angitte smerteplager hø. hånd, relatert til mulig nerveskade, er med nevrofysiologisk underskelse vurdert og funnet normale i underarm og håndledd. (Overlege Bjørn Karlsen, Nevrofysiologisk avdeling, Haukeland sykehus, den 27.08.97.).

Som tidligere angitt forefinnes, slik også undertegnede her kan bedømme, en koordinasjonsforstyrrelse utgående fra en vel definert seneskade, dog nå også med en ikke uvesentlig faktor av et somatiserings syndrom/utvikling av en konversjonsnevrose. Fra overlege Tore Haga er det også tydelig en undertone av dette i de av ham utførte undersøkelser av A.»

Ved bevisopptak 11. juni 2001 sa dr. Rokstad:

«Etter vitnets vurdering er det som nevnt ikke klinisk/medisinsk dekning for at de 3 «låste» fingrene på høyre hånd skal se slik ut som de gjør i dag. Dersom det ikke hadde vært mulig å bøye ut fingrene, ville dette vist på røntgenbilder etter ca 1 års tid, (ankelose). Når uttrykket konversjonsnevrose er brukt i erklæringen, refererer dette til at A i tiden etter skaden stort sett har kretset om temaet med den skadede finger/hånden. Når man får As bevissthet bort fra å holde fingrene bøyd/"låst», er det mulig å rette ut fingrene.

Med hensyn til årsaken til koordinasjonsforstyrrelsen, som går på manglende samspill mellom fingrene, er det som nevnt ingen medisinsk forklaring på A tilstand i dag. Det er ingen anatomiske kart som kan forklare nummenhet i de andre fingrene enn den som direkte ble skadet. Man finner med andre ord ingen nerveskade, og det har heller ikke vært noen som helst indisier på en infeksjon som kan ha ødelagt funksjonen i de øvrige fingrene.»

Som det fremgår er de sakkyndige ikke helt samstemte med hensyn til om man må gå ut fra at de tre fingene ikke alltid er bøyet. Den mulighet synes derfor å stå åpen at fingrene kan rette seg ut, i allfall av og til, når A sover. Det kan vises til det som opplyses av dr. Andersson om at utretting av fingrene går lettere når A avledes og tenker på andre ting. Om det er slik at fingrene retter seg ut under søvn kan det gi rimelig forklaring på at der ikke er observert forandringer i leddene. Og som det fremgår av bevisopptaket er dr. Haga av den mening at den passive utretting som A selv foretar har vært tilstrekkelig til å unngå leddskader.

Lagmannsretten finner at det ikke på grunnlag av den medisinske tilstand kan sluttes at der foreligger noen form for simulasjon eller overdrivelse fra A sin side. Ingen av de sakkyndige har trukket en slik konklusjon; noen av dem har tvert imot gitt uttrykk for at der ikke er holdepunkter for det. Lagmannsretten fikk under ankeforhandlingen et bestemt inntrykk av at A er en ærlig og åpen mann som bare har ønsket å komme tilbake i arbeid igjen, og ikke på noen måte har simulert eller overdrevet sine plager.

Med hensyn til årsakssammenheng med ulykken har de sakkyndige gitt uttrykk for at de ikke kan se noen medisinsk-anatomisk forklaring på hvordan kuttet i hånden, som bare rammet senene til pekefingeren, kan ha virket på de tre ytre fingrene. De sakkyndige har ikke funnet noe som tyder på noen påvirkning på nerver eller sener til de tre fingrene, heller ikke at der kan ha vært en infeksjon som har bevirket skaden. Dr. Andersson uttalte også under sin forklaring at feilbehandling kunne utelukkes som årsak.

Det konkluderes derfor med at det må være en psykosomatisk lidelse som ligger til grunn for de bøyede fingrene. Det er reist den innsigelse at det enten er en tilfeldighet at bøyingen oppstod efter ulykken som rammet pekefingeren, eller at den skyldes trekk ved A sin personlighet som gjorde ham særlig disponert, særlig mottagelig, for en slik psykosomatisk reaksjon. Under henvisning til loven om yrkesskadeforsikring §11 tredje ledd, reiser Ace spørsmålet om man her står overfor et tilfelle hvor det er A sin særlige mottagelighet som er den helt overveiende årsak til skaden på de tre fingrene. Selv om skaden er utløst av ulykken vil den da ikke gi rett til forsikringsdekning.

Med hensyn til forståelsen av lovbestemmelsen viser lagmannsretten til at hovedregelen i §11 tredje ledd, er at den tilskadekomne har rett til forsikringsdekning, selv om det skyldes hans særlige mottagelighet (såsom en særlig svakhet eller sårbarhet) at skaden og utviklingen av den er blitt som den er blitt. Dette er også et alminnelig ulovfestet erstatningsrettslig prinsipp. Det fremgår av forarbeidene til loven om erstatning og forsikring ved yrkesskade at meningen med bestemmelsen ikke var å skjerpe kravet til årsakssammenheng, kanskje heller tvert imot. Se således NOU 1988:6 s. 80 hvor utvalget nevnte at en skade faller utenom forsikringsdekningen bare hvor påvirkningen fra egenskaper ved arbeidet eller arbeidsstedet er helt ubetydelig, og Ot.prp.nr.44 (1988-1999) s. 89 hvor departementet viser til utvalgsutredningen.

Den psykiatrisk sakkyndige, professor Jofrid Nygaard, har 14. mai 2001 levert en spesialisterklæring til lagmannsretten efter oppnevnelse med mandat blandt annet å gi «en vurdering av sannsynligheten for at skadelidtes nåværende lidelse kan tilbakeføres til den aktuelle skadehendelse. Dersom det foreligger flere mulige årsaker til plagene, må sannsynligheten for disse vurderes i forhold til den aktuelle skade».

Som sitert ovenfor kom professor Nygaard til at der ikke var holdepunkter for at A hadde noen personlighetsforstyrrelse eller at der var noen psykisk konflikt som gav seg uttrykk i en ubevisst psykisk reaksjon. Lagmannsretten legger dette til grunn, og finner derfor ikke at erstatning kan bortfalle på grunn av bestemmelsen i §11 i yrkesskadeforsikringsloven. Lagmannsretten er oppmerksom på at dr. Andersson i sin erklæring av 19. mai 2001 har gitt uttrykk for at «man må anse at det foreligger «særlig mottagelighet som overveiende årsak"», men finner ikke dette avgjørende.

Professor Nygaard karakteriserte i sin forklaring under ankeforhandingen tilfellet som en psykosomatisk reaksjon, noe som ikke er ukjent, men som forekommer sjeldent. Den ortopedisk sakkyndige, dr. Andersson, hadde ikke kjennskap til lignende tilfeller som dette, men hadde før ankeforhandlingen funnet to amerikanske tidsskriftartikler fra 1980 og 1984 i «The journal of hand surgery», Boston, henholdsvis «The clenched fist syndrom» (Knyttnevesyndromet) og «The upper extremity and psychiatric illness» (Overekstremiteten og psykiatrisk sykdom). Disse ble, med oversettelse til norsk, fremlagt for lagmannsretten. Av disse fremgår det at der er observert en del tilfeller hvor knytting av fingrene på lignende måte som i A sitt tilfelle, og annen stivhet i hender og armer, har inntrådt efter skadetilføyelse i nærheten, men uten påviselig fysisk sammenheng. Noen ganger synes der ikke å ha vært noe forutgående traume. Som regel ble det ikke funnet noen psykiatrisk lidelse hos pasienten.

Lagmannsretten trekker den slutning av de sakkyndiges uttalelser og artiklene i «The journal of hand surgery» at fastlåsningen av de tre fingrene på høyre hånd skyldes en sjelden psykosomatisk reaksjon utløst av ulykken som rammet pekefingeren.

Det er da spørsmål om årsakssammenhengen med ulykken er erstatningsrettslig relevant. Utgangspunktet er at en skadefølge anses som påregnelig og dermed erstatningsberettigende hvis den ligger innenfor området av det som erfaringsmessig kan skje. Det som skjedde var at hele hånden ble ubrukelig efter skaden på pekefingeren. En slik følge kan oppstå på mange måter, såsom ved infeksjon som ødelegger nerver eller sener, ved uhell under behandlingen, og andre komplikasjoner. Én måte det kan skje på er ved en psykosomatisk reaksjon som i det foreliggende tilfelle. Når i rettspraksis en skadefølge er blitt ansett som for upåregnelig til å begrunne rett til erstatning, har forholdet svært ofte vært at der er kommet nye ytre begivenheter i tillegg til den opprinnelige skadevoldende hendelse. I det tilfellet denne saken gjelder er der ikke kommet noe mere til utenfra - utviklingen av skaden skyldes den måten A reagerte på ulykken, fysisk og psykisk. Vi har imidlertid å gjøre med et tilfelle hvor skaden utviklet seg på en sjelden måte. I rettspraksis har spørsmålet om uvanlig og sjelden utvikling av en skade vært fremme i en rekke tilfeller. Et synspunkt som ofte har vært lagt til grunn er at selv om den måten skaden skjer på i det enkelte tilfelle er sjelden og upåregnelig, så kan erstatningsansvar inntre dersom det at slik skade kan oppstå på en eller annen måte allikevel er noe man må regne med som en reell mulighet. Et eksempel på dette er Høyesteretts dom inntatt i Rt-1958-984.

Det er derfor lagmannsrettens mening at den ubrukelige høyre hånd er en erstatningsrettslig adekvat følge av arbeidsulykken, slik at der skal gis full erstatning for det tap A har lidd og kommer til å lide i fremtiden på grunn av håndens tilstand. Lagmannsretten bygger som det fremgår på at det ikke foreligger noen særlig mottagelighet som helt overveiende skadeårsak efter §11 tredje ledd i loven om yrkesskadeforsikring, og på at det må regnes med at det fra tid til annen inntrer komplikasjoner som medfører skade av omfang som dette efter en ulykke som denne. At forløpet av skadeutviklingen skjedde på en meget sjelden måte er da ikke avgjørende.

Under prosedyren for lagmannsretten ble det vist til en del rettsavgjørelser, hvorav noen her nevnes.

I høyesteretts dom av 9. mars 2001 ble et forsikringsselskap frifunnet for ansvar for en lammelse utløst av en bilulykke. Tilfellet var imidlertid vesensforskjellig fra nærværende sak, idet det ble lagt vekt på at «trekk ved As psykiske og fysiske helse og hans personlighet kommer inn med stor tyngde som en selvstendig virkende årsak til hans nedsatte ervervsevne». Blant annet ble det pekt på lite stabil tilknytning til arbeidslivet med mye sykefravær.

En høyesterettsdom inntatt i Rt-1999-1473 er heller ikke parallell med vår sak. Saken gjaldt erstatningskrav efter nakkeslengskade efter bilulykke hvor det ble gitt erstatning for 50% av tap i fremtidig erverv fordi det ble lagt til gunn at resten av tapet ville ha inntrådt uavhengig av ulykken.

Mer relevant synes Høyesteretts dom inntatt i Rt-1997-1. Her ble under dissens en rekke lidelser efter nakkeslengskade ansett som ikke påregnelige følger av ulykken. Lidelsene utviklet seg i løpet av et års tid og omfattet nedsatt hukommelse, ustøhet, ischias i en fot, lammelser og talevansker m.m. De alvorligste lidelsene ble ansett å være av psykogen karakter, dvs. med sammenheng med skadelidtes personlighet og av psykosomatisk karakter. Høyesteretts flertall fant at skadene ikke var påregnelige følger av ulykken. Men det var til forskjell fra nærværende sak tale om særdeles sjeldne følger med klar sammenheng med særlige personlige egenskaper, og lagmannsretten kan derfor ikke finne dommen avgjørende.

Påberopte avgjørelser av Høyesterett inntatt i Rt-1968-884, Rt-1960-841, Rt-1936-557, Rt-1933-931 og Rt-1933-465 kan heller ikke ses å ha slik likhet med nærværende sak at noen av dem kan tillegges avgjørende betydning. I dommen av 1968 var det spørsmål om hvorvidt nedsatt arbeidsførhet delvis var å tilbakeføre til konstitusjonell svakhet og ikke til ulykken. Ved dommen av 1960 ble staten ilagt objektivt ansvar for skade som følge av påbudt vaksinasjon, til tross for at skader var meget sjeldne. Ansvaret ble begrunnet med den særlige situasjon ved vaksinasjon som staten påbyr i samfunnets interesse, og lagmannsretten finner ikke å kunne trekke noen slutning for den foreliggende sak. Dommen av 1936 fastsatte erstatning for følgene av en posttraumatisk nevrose, uten at det fremgår om den var en særlig sjelden komplikasjon. Dommen i Rt-1933-465 gjaldt et lignende tilfelle, og den i Rt-1933-931 gjaldt spørsmålet om en alvorlig hjertesykdom kunne anses som hovedårsak til at en person døde ved en bilulykke.

Lagmannsretten finner altså som herredsretten adekvat årsakssammenheng mellom ulykken og hele uførheten i As høyre hånd. Det finnes også godtgjort at A på grunn av håndens tilstand er å anse som helt arbeidsufør og at denne tilstanden vil være varig. Det vises til at A har forklart at han gjorde forsøk på å få arbeid, men at det viste seg at han ikke klarte å bruke hånden. Han kan bare klare noe husarbeid av enkleste art, således ikke matlaging. Vitnet Torstein Næsheim, som er leder for Aetat, forklarte at det erfaringsmessig er så å si umulig å etablere arbeidsforhold for høyrehendte personer noe opp i årene som ikke kan bruke høyre hånd. Det vises videre til bevisopptaket av den sakkyndige dr. Haga, hvor det heter:

«I A tilfelle ser vitnet pr. i dag intet håp om at funksjonen i de tre bøyde fingrene på høyre hånd vil komme tilbake. Tilstanden vil med andre ord være varig.»

Overlege Andersson sier i sin erklæring av 19. mai 2001 at han ikke har noen formening om hvorvidt tilstanden på sikt vil bedre seg. Dr. Rokstad gir i spesialisterklæring av 3. februar 1999 uttrykk for at tilstanden «tilsier fortsatt en mulighet til igjen å kunne gjenvinne et håndgrep...»

Hensett til at uførheten i høyre hånd nu har vart i henimot fem år uten bedring legger lagmannsretten til grunn den siste spesialistvurdering, slik som gjengitt i bevisopptaket av dr. Haga 11. juni 2001.

Det har vært nevnt at A på grunn av skulder- og rygglidelser under enhver omstendighet ville ha måttet avslutte sitt arbeidsaktive liv tidligere enn normalt. Lagmannsretten ser ikke, selv om den sakkyndige dr. Rokstad og også dr. Ellertsen, er inne på tanken, at der er noe i det foreliggende materiale som gir holdepunkter for at A ville få annet enn normalt sykefravær på grunn av slike plager. Den sakkyndige dr. Andersson sier seg i erklæring av 19. mai 2001 uenig i at A ville komme til å slutte i arbeidslivet på grunn av smertetilstander i skuldre og rygg. Lagmannsretten legger dette til grunn.

Lagmannsretten legger således til grunn at all uførhet i høyre hånd er gjenstand for forsikringsdekning, og at A er blitt helt arbeidsudyktig på grunn av ulykken, samt at det må regnes med at han uten skaden ville ha kunnet fortsette i arbeid til normal pensjonsalder. Partene er enige om at herredsrettens erstatningsberegning under disse forutsetninger er riktig. Punkt 1 i herredsrettsdommen blir derfor å stadfeste.

Lagmannsretten finner ikke grunn til å fravike hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd. Ace Insurance vil derfor bli pålagt å betale A hans saksomkostninger for lagmannsretten. Disse utgjør ifølge omkostningsoppgave som legges til grunn, kr 112.460,- hvorav kr 17.460 er prosessfullmektigens utlegg. I herredsrettens omkostningsavgjørelse ses ikke grunn til å gjøre noen endring. Herredsrettens dom i saken mot Ace blir følgelig stadfestet.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

1. Midhordland herredsretts dom av 19. juli 2000 i sak 99-00756 A stadfestes.

2. Innen 2 -to- uker fra forkynnelsen av denne dom skal Ace Insuranse S.A.-N.V. betale saksomkostninger for lagmannsretten til A med 112.460 -etthundreogtolvtusenfirehundreogseksti- kroner.