LH-1992-151
| Instans: | Hålogaland lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1993-09-07 |
| Publisert: | LH-1992-00151 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Sør-Troms jordskifterett nr 2/90 - Hålogaland lagmannsrett LH-1992-00151 A - Høyesterett HR-1994-00130K . Anket til Høyesterett, nektet fremmet. |
| Parter: | Ankende part: 1. Tor Willy Sundstrøm, Heia, Sjøvegan. 2. Signe Lilleng, Fiskenes, Dverberg (Prosessfullmektig: Advokat Tor N. Rekve, Tromsø). Ankemotpart: 1. Olav Andersen, Sjøvegan. 2. Birgitte Aarberg, Sjøvegan. 3. Thomas Hellefossmo, Sjøvegan. 4. Johan Stensund, Bardu. 5. Leif Tverseth, Sjøvegan. 6. Ole E. Tverseths dødsbo v/Karin A. Øvervatn, Breivika. 7. Anne Nygård, Sjøvegan. 8. Ole Elling Tverseth, Sjøvegan. 9. Lars Johan Hellefossmo, Øvre-Salangen, Sjøvegan. 10. Nettum Dahl, Sjøvegan. 11. Frode Isaksen, 9 Avenue Beausejour, Rueil, Malmasson, Frankrike. 12. Erik Isaksen, Hamar. 13. Tom Isaksen, Åsgårdsstrand. 14. Liv Frivoll, Sjøvegan. 15. John Skyssmo, Sjøvegan. 16. Hans J. Dahl, Tromsø. 17. John Tverseths dødsbo v/bobestyrer adv. Ernst Román, Narvik (Prosessfullmektig for nr 1, 2, 4, 9 og 10: Advokat Gaute Berg-Rolness, Finnsnes. Prosessfullmektig for nr 14: Advokat Geir Haugen, Mysen). |
| Forfatter: | Lagdommer Dag Bugge Nordén, formann. Kst. lagdommer Ellen Midtgaard. Ekstraordinær lagdommer Rolv Selnes |
| Lovhenvisninger: | Lakse- og innlandsfiskloven (1992) §16, §17, Skylddelingsloven (1909), Tvistemålsloven (1915) §176, §180, Skjønnsprosessloven (1917) §54 |
Saken gjelder spørsmål om hvorvidt fiskeretten i Salangselven under gården "Kistefosshaug", gnr 35 i Salangen kommune tilligger de enkelte bruk eller ligger i fellesskap mellom brukene. Gården ligger på sørsiden av Salangselven ca 1 mil ovenfor utløpet i Sagfjorden ved Sjøvegan og grenser i øst til Bardu kommune.
Gården ble etablert ved skyldsetningsforretning i 1816, hvor den også ble delt mellom rydningsmennene, brødrene Lars og Poul Olsen, i det som senere er betegnet bnr 1 og bnr 6.
I 1822 ble det holdt minnelig utskiftningsforretning. Grensene mellom bnr 1 og bnr 6 ble fastlagt og bnr 9 ble fradelt bnr 6. I årene som fulgte ble en rekke nye bruk skyldsatt, og da ofte slik at et bruk ble delt i to like store deler mellom de som allerede drev bruket. Med unntak av bnr 7, som i 1878 ble fradelt bnr 6, ble fradelingene frem til 1888 foretatt slik at alle bruk fikk grense mot Salangselven. I 1888 ble bnr 2 og bnr 12 utskilt fra henholdsvis bnr 1 og bnr 3 (fradelt bnr 1 i 1878), og solgt til Peder A. Erlid. Disse to bruk fikk navnet "Bruvoll", og er den eiendom som idag eies av den ankende part Tor Willy Sundstrøm. Ved denne fradelingen mistet bnr 1 sin strandlinje mot Salangselven. Det bemerkes for ordens skyld at jordskifteretten på side 13 i dommen har enkelte uriktige uttalelser om opphavet til "Bruvoll" og tidspunktet da bnr 1 mistet strandlinjen. Likeledes mistet bnr 9 sin strandlinje mot Salangselven ved fradeling av bnr 14 i 1912.
Det er i dag tilsammen 21 bruk på "Kistefosshaug", hvorav bnr 1, 7, 9, 17, 18, 19 og 21 ikke har grense mot elven.
Fiskerett i Salangselven er ikke nevnt i utskiftningseller skylddelingsdokumentene før bnr 20, "Frivoll", ble fradelt bnr 3 i 1929. "Frivoll" har fellesgrense med "Bruvoll" mot øst.
Hverken forretningen fra 1816 eller den minnelige utskiftningsforretningen fra 1822 nevner noe om fellesrettigheter. Heller ikke skylddelingsforretningen fra 1841 nevner fellesrettigheter ut over rett til brensel og husmateriale i en del av skogen som ikke ble delt. Skylddelingsforretningene frem til 1929 nevner flere fellesrettigheter, mer og mindre utfyllende, men hovedsaklig nevnes havnegang i felles utmark, gang- og kjøreveier. Det har ikke vært offentlig utskiftning på "Kistefosshaug".
I en viss utstrekning har det vært foretatt særskilte disposisjoner over fiskeretten.
Ved erklæring av 24. juli 1920 leide eierne av de da 19 bruk under "Kistefosshaug" bort fiskeretten i Salangselven til apoteker Frits G. Zappfe og fabrikkeier Olav Isachsen for et tidsrom av 10 år og mot et engangsbeløp av kr 250 for hver av oppsitterne.
Alf Bruvoll, som overtok "Bruvoll" etter sin far Peder A Erlid, leiet ut fiskeretten for sin eiendom i en periode i 1950- og 60-årene, først til en offiser - Leiv Jordamo - og senere også til overrettssakfører Reidar Hamsund. Gunnar Lilleng, eier av bnr 13 "Lilleng", leide fra samme tid ut sin fiskerett til Arthur Arntzen. "Lilleng" eies idag av den ankende part Signe Lilleng. Brukene "Bruvoll" og "Lilleng" ligger helt i utkanten på hver sin side av gårdens strandlinje mot elven.
Også Nettum Dahl ga utenforstående rett til å fiske i elven. Etter at Zapffe-kontrakten var utløpt, ga han i 1930 Hans Nøklebye tillatelse til å fiske på sin part i 10 år. I 1963-64 ga han Magne Sæbø tillatelse til å fiske.
På 1950/60-tallet ble det reist spørsmål omkring fiskerettens innhold. Gunnar Lilleng og oppsitterne på "Bruvoll" hevdet å ha eksklusiv fiskerett utenfor sin eiendom. Alf Bruvoll, som i 1962 overdro eiendommen til sønnen Hans, men beholdt disposisjonsretten over fiske i Salangselven, innhentet en betenkning fra overrettssakfører Hamsund. Betenkningen, datert den 2. april 1963, konkluderte med at "Bruvoll" hadde enerett til fiske utenfor sin eiendom. I 1964 ble Magne Sæbø av Jordamo, Hamsund og Arntzen anmeldt for ulovlig fiske på "Bruvoll". Saken ble henlagt i 1967. I 1970 tok Hans Bruvoll ut forliksklage mot Peder Frivoll (bnr 20) for ulovlig fiske. Saken ble etter forgjeves forliksmegling henvist til retten, men Hans Bruvoll forfulgte ikke saken.
Nettum Dahl og Lars Johan Hellefossmo krevde den 18. januar 1990 jordskifte på gnr 35. Saken gjaldt bruksordning av fiske i Salangselven og felles fiskevann. Jordskifteretten ble satt den 06. november 1991 og konstaterte at det forelå tvist som måtte avgjøres ved dom før kravet om bruksordning kunne fremmes. Jordskifteretten avsa den 21. november 1991 dom med slik slutning:
"1. Fiskerettene i Salangselva er felles for bruk under gnr 35, Kistefosshaug, som har fiskerett i elva.
2. Sakskostnader tilkjennes ikke.
3. Dommen settes til forhåndspåanke."
En mer detaljert redegjørelse for sakens bakgrunn fremgår av jordskifterettens dom. Der fremgår også partenes anførsler for jordskifteretten og jordskifterettens begrunnelse.
Dommen er rettidig påanket av Tor Willy Sundstrøm, Signe Lilleng og John Tverseths dødsbo (bnr 8). John Tverseths dødsbo har siden trukket anken, men er av formelle grunner oppført som ankemotpart. Anken gjelder både bevisbedømmelse og rettsanvendelse. Olav Andersen, Birgitte Aarberg, Johan Stensund, Lars Johan Hellefossmo Nettum Dahl og Liv Frivoll har tatt til gjenmæle i anketilsvar.
Ankeforhandlingen ble holdt på Sjøvegan i dagene 24., 25., og 26. august 1993. Retten var på befaring. Det ble avgitt partsforklaringer fra Signe Lilleng, Tor Willy Sundstrøm, Lars Johan Hellefossmo, Nettum Dahl, Johan Ragnvald Stensund, Olav Agnar Andersen, Birgitte Aarberg, Vigdis Irene Frivoll som møtte med fullmakt fra Liv Frivoll, Leif Arne Tverseth, Ole Elling Tverseth og Thomas Olai Hellefossmo. Det ble avhørt 10 vitner, hvorav 8 er nye for lagmannsretten. Det ble videre foretatt dokumentasjon slik rettsboken viser.
Tor Willy Sundstrøm og Signe Lilleng har i det vesentlige gjort gjeldende:
Det rettslige utgangspunkt er at eier av strandlinje også er eier av utnyttelsesmulighetene i vannet utenfor. Regelen om grunneiers rett til fiske utenfor sin eiendom har fast forankring i folks rettsoppfatning, og har vært rådende i norsk rett siden Magnus Lagabøters tid. Regelen er i moderne tid nedfelt i lakselovene av 1930, 1964 og 1992. Unntak fra hovedregelen krever etter etablert høyesterettspraksis en sterk begrunnelse. Det vises til Rt-1924-693, Rt-1971-596, Rt-1990-476 og Rt-1979-1199. Så er ikke tilfelle i denne saken. Det foreligger intet skrevet som tilsier unntak, ingen entydig bruk eller rettsoppfatning og ingen andre konkrete omstendigheter av slik vekt at hovedregelen kan fravikes.
Frem til 1929 var det foretatt 19 delings/utskiftningsforretninger med fradeling av eksklusive eierteiger hvor de fleste fikk egne strandlinjer. Intet er nevnt om fiskerett. Da bnr 1 og senere bnr 9 solgte strandlinjen, hadde disse særlig oppfordring til å sikre seg fiskerett, men intet ble nevnt. Både forordningen av 1764 og senere skylddelingsloven av 1909 forutsetter at herligheter skal beskrives. Andre fellesrettigheter ble beskrevet, noe som tilsier at oppregningen var uttømmende. Skylddelingsforretningen fra 1929 kan ikke sees som et uttrykk for felles fiskerett. "Frivoll" fikk ikke grense mot elven ved fradelingen, og ordlyden tilsier at den fiskeretten som er beskrevet, kun gjaldt utgangseiendommen bnr 3. Med "naboene" menes i forretningen Jens og John Olsen.
Det foreligger få opplysninger om hvordan de gamle oppfattet forholdet, og hvordan fisket var utøvd i elven. I moderne tid har grunneierne fisket på egne teiger, og noen har leid ut til utenforstående på egne teiger. Det fiske som er utøvd på andres teiger, må sees som et slags sosialt foretak og må betraktes som tålt bruk. Det vises til Rt-1963-370, Rt-1990-476 og Rt-1956-9. Oppsitterne på "Lilleng" og "Bruvoll" har markert seg med styrke ved bl a utleie. Rettsoppfatningen på "Lilleng", "Bruvoll" og "Tverseth" har stått mot de øvrige i moderne tid. Fra eldre tid er det ikke sagt noe om fiske i dokumentene. Peder A. Erlid var skylddelingsmann og med på en rekke skylddelinger. Tausheten i dokumentene tyder på at Erlid har tatt konsekvensen av det rådende syn om eksklusivt fiske for grunneier. Teorien underbygges av at han har deltatt ved skylddelinger på andre eiendommer i perioden der felles fiskerett er særskilt nevnt.
Utleiekontrakten til apoteker Zappfe kan ikke tillegges avgjørende betydning. Kontrakten er en slags standard kontrakt hvor alle grunneierne er tatt med uansett karakter av bruket, Apoteker Zappfe har antakelig tatt med alle brukene for å avskjære krangel. På samme tid inngikk han tilsvarende leieavtaler med eierne på gårdene "Leirbekkmo" (gnr 44 i Bardu) og "Prestbakken" (gnr 33 i Salangen) på motsatt side av elven. En kan neppe tenke seg at noen av grunneierne skulle gjøre innsigelser mot at noen av de andre mottok den tilbudte pengesum.
Fra gammelt var det not- og garnfiske som hadde betydning. Notfiske som sådan danner ikke grunnlag for fellesskap, idet dette i seg selv betinger samarbeid og smitter ikke over på andre former for fiske. Det vises til Rt-1951-1184.
De øvrige eiendommer i Salangelven har jevnt over felles fiske. Dette er imidlertid ikke helt avklart på "Leirbekkmo". Fiskeretten under de andre gårdene er særskilt hjemlet i dokumentene, og forholdene der kan derfor ikke sammenlignes med forholdene på "Kistefosshaug".
Tor Willy Sundstrøm og Signe Lilleng har nedlagt slik påstand:
"1. Tor Willy Sundstrøm gnr 35 bnr 2-12 og Signe Lilleng gnr 35 bnr 13 - begge i Salangen - har enerett til fiske langs eiendommenes grense til Salangselva og så langt ut i elva som privat eiendomsrett strekker.
2. Ankemotpartene dømmes in solidum til å betale de ankende parter saksomkostninger for jordskifteretten og lagmannsretten."
Lars Johan Hellefossmo, Nettum Dahl, Olav Andersen, Birgitte Aaberg og Johan Stensund har i det vesentlige gjort gjeldende:
Hovedregelen om eksklusivt fiske for strandeieren bestrides ikke, men dersom andre ordninger slår igjennom i forhold til hovedregelen, har disse unntakene samme tradisjon og styrke. Spørsmålet her er om det foreligger et slikt avvikende rettsgrunnlag.
De gamle dokumentene må tolkes og suppleres. Kunnskapsnivået og lese-/skriveferdighetene var dårligere på den tid dokumentene ble utferdiget. Det er ikke gitt at forordningen fra 1764 var kjent og heller ikke at skylddelingsloven var så godt kjent i begynnelsen. Det kan også være forskjell på uformelle dokumenter og formelle dokumenter som er oppsatt av fagfolk. Jordskifteretten har basert seg på at felles fiskerett var så selvfølgelig at det var unødvendig å si noe om dette fordi ingen tenkte på det. Dette må ha vært situasjonen.
Det kan åpenbart ikke være riktig at bnr 1 og bnr 9 solgte seg vekk fra fiskeretten da de solgte sin strandlinje. Elva var en viktig ressurs for beboerne langs denne. Oppsitterne var fattige folk som måtte hente mat der den var å finne.
Da leiekontrakten fra 1920 ble inngått var det 6 bruk som ikke gikk til elven, men som likevel var med. Leiekontraktene gir uttrykk for at grunneierne til elven bekreftet at de andre var med som fiskeberrettiget. Dersom disse hadde en annen oppfatning, var det sterk oppfordring til å si fra. En må gå ut fra at jo ferre oppsittere dess mer gevinst. Leiekontrakten er et klart bevis for at alle var av den oppfatning som kontrakten ga uttrykk for.
Først i nyere tid er det noen som har hevdet at fiskeretten er delt. Frem til 1956 hadde alle praktisert fellesskap og vært av den oppfatning at fiske var felles. I midten av 1950-årene hevdet naboene John Tverseth og Gunnar Lilleng å ha enerett til fiske utenfor sine eiendommer. Etter at overrettssakfører Hamsund kom inn i bildet, signaliserte også Alf Bruvoll dette syn. Siden dette tidspunkt har det vært tvist om fiskeretten, men dette er ikke tilstrekkelig til å rokke ved den rett som har gitt seg utslag i fast rettsoppfatning og praksis over mange år. En rekke av ankemotpartene har fastholdt at fisket er felles og i varierende utstrekning fisket på de ankende parters eiendommer.
Over alt ellers i vassdraget er det felles fiskerett innen de enkelte gårder, dog med noen nyanser. "Bruvoll" og "Lilleng" har de beste fiskeplassene utenfor sine eiendommer og er interessert i å holde dem for seg selv. Dersom de ankende parter når frem med sitt syn vil "Kistefosshaug" være det eneste unntaket fra felles fiskerett i hele vassdraget.
Utleie sier intet om eksklusiv bruk. Det er ingenting i veien for at en av de bruksberrettigede kan sette en annen inn som utøver av fiskeretten på egne vegne. Da Nettum Dahl ga andre tillatelse til å fiske på sin part, fisket disse således på hele strekningen.
Notfiske og garnfiske ble utøvet hvor det var naturlig i elven ut fra geografiske forhold, vann og strømføring.
Prinsipalt anføres at som supplement til det som er skrevet, foreligger avtale om felles fiskerett. I alle fall foreligger vilkårene for alders tids bruk, lokal sedvane eller hevd.
Lars Johan Hellefossmo, Nettum Dahl, Olav Andersen, Birgitte Aarberg og Johan Stensund har nedlagt slik påstand:
"1. Jordskifterettens dom stadfestes.
2. De ankende parter dømmes til in solidum å betale saksomkostninger for lagmannsretten."
Liv Frivoll har tiltrådt de generelle anførslene fra Lars Johan Hellefossmo m fl, slik de er referert ovenfor, og har for sin eiendom "Frivoll" særskilt anført:
Bruk og rettsoppfatning er av avgjørende betydning. Foruten av leietakerne på "Bruvoll", ble det utøvet et intensivt fiske på "Bruvoll" fra oppsitterne på "Frivoll". Det ble aldri protestert fra Alf Bruvoll. I lys av den uenighet som hersket mellom "Bruvoll" og "Frivoll" vedrørende andre spørsmål, ville det vært naturlig at Alf Bruvoll hadde protestert mot det fiske Frivoll utøvde utenfor hans eiendom. Den betenkning overrettssakfører Hamsund utferdiget kan ikke tillegges noen betydning. Han har bl a ikke sett på skylddelingsforretningen fra 1929 og hadde heller ikke særlige opplysninger om bruk og rettsoppfatning. Etter forliksklagen i 1970 frafalt Hans Bruvoll saken. Brev fra høyesterettsadvokat Johannes Harr fra 19. august 52 gir klart uttrykk for rettsoppfatningen på Frivoll. Lengre tilbake i tid var det en utbredt oppfatning om at fiske var felles. Bl a medvirket Peder A. Erlid med å sette opp momenter til skylddelingsforretningen i 1929, noe som ble gjort i 1920. Erlids rettsoppfatning synes derfor klar. Med "naboene", som er nevnt i forbindelse med fiskeretten i skylddelingen av 1929, menes hele gården. Ankemotparten har oppfylt bevisbyden om felles fiske. Det er vist til kart og plan nummer 2 for 1985 281 og en sak fra Helgeland jordskifterett og Hålogaland lagmannsrett som er referert der. Videre er vist til Rt-1967-1479. Som de øvrige ankemotpartene har Liv Frivoll prinsipalt anført at det foreligger avtalegrunnlag for felles fiske, subsidiært at vilkårene for rettsstiftelse ved alders tids bruk, hevd eller lokal sedvanerett er oppfylt.
Liv Frivoll har nedlagt slik påstand:
"1. Jordskifterettens dom pkt 1 stadfestes.
2. De ankende parter dømmes in solidum til å betale sakens omkostninger for lagmannsretten.
3. Liv Frivoll frifinnes når det gjelder betaling av saksomkostninger til de ankende parter i jordskifteretten."
Leif Arne Tverseth og Ole Elling Tverseth, har i det vesentlige gjort gjeldende:
Brødrene Leif Arne og Ole Elling Tverseth eier sammen med sin søster Anne Nygård bnr 7. Eiendommen ble utskilt fra bnr 6 i 1878 og fikk - slik grensene etter et noe komplisert forløp ble endelig fastsatt - ikke strandlinje mot elven. Brødrene har tidligere ikke hatt noen bestemt formening om hvorvidt fiskeretten er felles, men har etter nærmere studium av sakens opplysninger og de parts- og vitneforklaringer som er avgitt under ankeforhandlingen, kommet til at spørsmålet må besvares bekreftende.
"Kistefosshaug" utgjør sammen med andre gårder i Øvre Salangsdalen et samisk bosettingsområde hvor fiske og jakt i utmarken var rettigheter som ble oppfattet å tilhøre alle. Dette kan være en av grunnene til at fiskeretten ikke er særskilt nevnt i dokumentene. Årsaken til at fiskeretten første gang ble nevnt i 1929, var trolig at en nå hadde oppdaget at den hadde en økonomisk verdi ved utleiekontrakten til apoteker Zappfe. Delingen i 1929 var den første etter dette tidspunkt. Dette er årsaken til at oppsitterne har forstått viktigheten av å få fiskeretten med i dokumentene. Utskiftningsforretningen for Masterbakken fra 1847 nevner heller intet om fiskerett. Dette ble først nevnt for denne gården i 1905.
Elven har vært et spiskammers for oppsitterne. Det er helt utenkelig at bnr 1 i 1888 stengte seg ute fra fiskeretten, særlig på bakgrunn av at det ca 20 år tidligere hadde vært uår i området. Det er utenkelig at grunneierne ga fra seg muligheten for å hente mat i elva.
Bare et fåtall grunneiere har hevdet eksklusiv fiskerett mot alle de andres oppfatning.
Ole Elling Tverseth og Leif Arne Tverseth har for øvrig tiltrådt de rettslige anførsler som er gjort gjeldende av de øvrige ankemotparter, og har nedlagt samme påstand som disse.
Lagmannsretten er kommet til at anken ikke kan føre frem.
På vesentlige punkter kan lagmannsretten tiltre den begrunnelse jordskifteretten har gitt for at fisket i Salangselven på strekningen langs gnr 35 er en felles rettighet for bruk under "Kistefosshaug". Hvilke bruk som konkret har andel i den felles fiskerett, og hvordan fordelingen skal skje, er spørsmål som ikke omfattes av nærværende sak.
Lagmannsretten skal i tillegg bemerke:
Det følger av laksefiskeloven (lov av 15 mai 1992 nr 47) §16 og §17 at fiskeretten i vassdrag tilkommer grunneieren med mindre annet følger av lov, sedvane eller annen hjemmel. Tilsvarende bestemmelse var inntatt i de tidligere lakselover av 1930 og 1964 og har vært sikker rett i lang tid. I overensstemmelse med de synspunkter som er lagt til grunn i Rt-1924-693, Rt-1981-228 og Rt-1990-476, kreves det klare holdepunkter for en annen ordning. Lagmannsretten er kommet til at det foreligger tilstrekkelig klare holdepunkter for å anta at retten til fiske er holdt utenfor ved de delinger som er skjedd på "Kistefosshaug", og at fiskeretten dermed forble i fellesskap.
Fiskerett er ikke nevnt i den minnelige utskiftningsforretningen eller i noen av skylddelingsdokumentene før i 1929.
Med unntak av de spesielle forhold som gjorde beskrivelse av fellesskap nødvendig ved forretningen i 184l, og som har sammenheng med at en del av skogen ble liggende udelt, ble oppregning av rettigheter som skulle forbli i fellesskap først vanlig fra og med skylddelingen i 1872, og gir et nokså uensartet bilde. Som eksempel kan nevnes at intet er nevnt ved fradeling av bnr 14 fra bnr 9 i 1912. Særlig detaljerte er oppregningene i de to forretningene fra 1878. Ved fradeling av bnr 3 fra bnr l er felles havnegang, kjøre- og gangveier, bruks-vann, stenbrudd og gjerdehold nevnt, mens bare havnegang ble nevnt i 1888 ved fradeling av bnr 12 (og bnr 2) fra bnr 3. Rett til felles havnegang, gang- og kjøreveier er oftest nevnt. Det synes i det hele nokså tilfeldig om rettigheter i fellesskap er nevnt, og i så fall hva som er kommet med i oppregningene. Når det forholder seg slik, må det vises varsomhet med å foreta antitetiske slutninger. Det forhold at fiske ikke er nevnt i dokumentene, kan etter omstendighetene ikke tillegges avgjørende betydning hverken i den ene eller den andre retning.
Partene er uenige om tolkningen av skylddelingsforretningen i 1929, da bnr 20 "Frivoll" ble utskilt ved en likedeling av bnr 3 mellom brukets to oppsittere, brødrene Jens og John Olsen. Denne skylddelingsforretningen skiller seg ut med hensyn til oppregning av felles rettigheter, idet formuleringen i punkt 7 a lyder:
"Det bevidnes:
At ved delingen nytt fellesskap ikke er stiftet. Dog har vi samtykket i, at av utmarken forblir det i fellesskap som tidligere er mellem naboene hvorav kan nevnes: Havnegang samt fiskeretten i Salangselven og fjellvannene. Likeledes er felles eventuelle andre skjulte herligheter, samt stentak også på innmarken.
Rett til nødvendige veier.
Kan benyttes i fellesskap av eierne idet vi har funnet videregående deling utjenlig."
Her nevnes for første gang på "Kistefosshaug" både fiskerett i elven og i vannene, men også eventuelle andre skjulte herligheter. Oppregningen bærer preg av å være mer gjennomtenkt enn tidligere. Dette kan ses som utslag av den nye tid med mer nøyaktige beskrivelser. Formuleringen bærer preg av at skylddelingsloven av 1909 nå er kjent, og at man har fulgt et skjema med svar på bestemte spørsmål. Men samtidig var dette den første fradeling etterat fiskeretten ble leiet ut i 1920, og mens leieavtalen fremdeles løp. Rettigheter i fellesskap hadde fått økonomisk verdi som medførte forståelse for viktigheten av å beskrive disse.
Man kan ikke se bort fra at formålet med formuleringen bare var å forbeholde bnr 20 rett til fiske på bnr 3, noe som isolert sett kunne hatt fornuftig mening all den stund bnr 20 ikke fikk egen strandlinje. Lagmannsretten er imidlertid enig med ankemotpartene i at man med ordet "naboene" mest sannsynlig må ha ment de øvrige bruk på "Kistefosshaug". Dette er den mest naturlige terminologi i en skylddelingsforretning og svarer til bruken av ordet innledningsvis i forretningen. "Naboene" synes også å være brukt i en annen betydning enn "eierne", som er Jens og John Olsen. Det påpekes ytterligere at havnegang, som åpenbart har vært vært felles, er nevnt sammen med fiskeretten.
Forretningen fra 1929 kunne naturligvis ikke stifte noen rett over naboeiendommene som ikke eksisterte tidligere, men må sees som et uttrykk for de impliserte oppsitteres syn på fellesskap i fiske.
Av større betydning enn hjemmelsdokumentene er i dette tilfelle de slutninger som kan trekkes fra bruken av elven.
Oppsitterne på Kistefosshaug har fra gammelt av livnært seg ved fiske og jordbruk. De var fattige folk som måtte utnytte alle naturens ressurser. Den fiskerike Salangselven har åpenbart representert et næringsbidrag av betydning. Etter bevisførselen legges til grunn at det har vært drevet not-og garnfiske i elven fra gammelt av og fremover til nyere tid da slikt fiske ble forbudt. Spesielt notfiske krevde et ikke ubetydelig samarbeid og har etter de opplysninger som foreligger vært drevet på et par særlig egnede steder i elven, uavhengig av hvem som eide grunnen. Noe tilsvarende gjør seg gjeldende for garnfiske, selv om større deler av elven har vært egnet for dette. Forholdet har nok vært at fisken ble hentet av oppsitterne der den sto, etter forholdene i elven til enhver tid, og når det var nødvendig å høste fra elven. På denne bakgrunn fremstår det som usannsynlig at bnr l i 1888 og bnr 9 i 1912 avskar seg fra elven, dersom dette også medførte at de avskar seg retten til fiske.
Lagmannsretten legger også betydelig vekt på leieavtalen med Zapffe og Isachsen i 1920 som uttrykk for at rettsoppfatningen på "Kistefosshaug" på denne tiden var at fisket lå i fellesskap mellom alle bruk. Det er vanskelig å forstå hvorfor såvel hovedbrukene bnr 1 og 9 som fraskilte parseller uten grense til elven ellers ble tatt med. Denne rettsoppfatningen støttes av den bruken lagmannsretten legger til grunn var utøvet i elven, slik det er redegjort for ovenfor. Det er vanskelig, uten konkrete holdepunkter, å legge annet i denne erklæringen enn det den etter sin ordlyd klart gir uttrykk for.
Lagmannsretten har også sett hen til hvordan forholdene er på andre gårder langs Salangselven. Etter bevisførselen legges til grunn at fiskeretten i hele vassdraget er felles for alle bruk under de enkelte gårder, dog med visse nyanser som det ikke er nødvendig å komme nærmere inn på. Riktignok er fiskeretten i varierende utstrekning nevnt i utskiftnings- og skylddelingsdokumenter for de øvrige gårdene. "Kistefosshaug" er likevel ikke den eneste gården langs Salangselven hvor fellesskap i fiske ikke var nevnt fra gammelt av. På nabogården "Masterbakken" (gnr 36), ble fellesskap i fiske først nevnt i utskiftningsforretning i 1905, og da beskrevet slik : " Herligheter og Rettigheter ved Salangselven, ..... forblir fælles for eierne herefter som hittil." Dette taler med styrke for at rettsoppfatningen på Masterbakken har vært at fisket lå i fellesskap til tross for at en tidligere utskiftningsforretning fra 1847 ikke nevnte noe om dette. Fiskeretten er heller ikke særskilt nevnt i delings- og skyldsetningsforretning i 1881 for gården "Prestbakken" (gnr 33) tvers overfor "Kistefosshaug". På bakgrunn av de dokumenter lagmannsretten har å støtte seg til, er heller ikke fellesskap i fiske beskrevet på gården "Leirbekkmoen", (gnr 44 i Bardu), som også ligger på motsatt side av elven Kistefosshaug, før i 1883.
Lagmannsretten legger adskillig vekt på rettsforholdene ellers i vassdraget. Alt taler for at rettsoppfatning og bruk fra gammelt av har vært den samme i elven, enten dette er nevnt i dokumentene eller ikke.
På bakgrunn av de forhold som hittil er nevnt, foreligger det etter lagmannsrettens mening klare holdepunkter for at fisket i Salangselven under "Kistefosshaug" fra gammelt av har ligget i fellesskap mellom brukene, og den motstridende oppfatning i nyere tid fra oppsitterne på "Lilleng", "Bruvoll" og "Tverseth" endrer ikke dette. Uenighet om fiskeretten oppsto først omkring midten av 1950. Det kan være forståelig at ueninghet oppstår i en situasjon hvor dokumentgrunnlaget er spinkelt, bruk overtas av nye generasjoner uten kjennskap til den eldre rettstradisjon, og enkelte får kunnskap om lakselovens hovedregel. På dette tidspunkt var elvens betydning som næringstilskudd ikke så avgjørende som i eldre tid. Siden not- og garnfiske nå var forbudt, ble fisket ikke utøvet i fellesskap, men som stangfiske av den enkelte oppsitter. Fisket fikk likevel ny økonomisk betydning ved bortleie. De beste fiskeplassene i elven er på "Bruvoll" og "Lilleng", og leietakerne her kan nok ha vært interessert i å fiske alene. Overrettssakfører Hamsunds betenkning fra 1963 bør vurderes i et slikt perspektiv.
Såvidt lagmannsretten har forstått, har imidlertid uenigheten stått mellom oppsitterne/leietakerne på "Tverseth", "Lilleng" og "Bruvoll" på den ene side og de fleste øvrige oppsittere på den annen, mens enkelte har forholdt seg nøytrale. De oppsitterne fra ankemotpartenes side som har fisket i elven i moderne tid, har hevdet felles fiskerett, og innrettet seg etter dette, noe som fra tid til annen har medført konfrontasjoner. Lagmannsretten finner etter omstendighetene ikke grunn til å gå nærmere inn på forholdene i nyere tid, og nøyer seg med å henvise til det som er sagt på side 4 foran. Det må anses på det rene at det ikke er skjedd noe i nyere tid som kan endre rettsforholdene.
Når retten til fiske i Salangselven ikke er skiftet, men ligger i fellesskap mellom brukene fra gammelt av, er det hverken nødvendig eller naturlig å forankre fellesskapet i avtalerettslige betraktninger, slik ankemotpartene prinsipalt har gjort gjeldende. Det foreligger etter lagmannsrettens oppfatning en festnet rettsordning som inneholder elementer såvel av lokal sedvane som alders tids bruk, uten at det er nødvendig å forankre resultatet i en bestemt rettslig karakteristikk av ervervsgrunnlaget.
Anken har vært forgjeves, og de ankende parter må tilpliktes å erstatte ankemotpartene deres omkostninger med saken etter hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd. Lagmannsretten har ikke funnet "særlige grunner" som kan berettige til unntak fra hovedregelen.
Advokat Berg-Rolness har på vegne av sine parter krevet saksomkostninger med kr 69730, hvorav salær utgjør kr 65000. Ole Elling Tverseth har krevet kr 919 i saksomkostninger, som gjelder utlegg, og Leif Tverseth har krevet tilsammen kr 3031,20 som gjelder utlegg og tapt arbeidsfortjeneste. Saksomkostningsoppgavene godtas.
Advokat Haugen har på vegne av sin part krevet saksomkostninger med kr 84590, hvorav salær utgjør kr 75000. Advokat Rekve har på vegne av de ankende parter fremsatt innsigelser mot advokat Haugens saksomkostningsoppgave. Han har anført at det var unødvendig for Liv Frivoll å engasjere egen advokat, og at omkostninger ved dette derfor har vært unødvendige omkostninger som hans part ikke er forpliktet å svare for. Det er vist til tvistemålsloven §176 første ledd. Det er anført at advokat Haugens omkostningsoppgave bør reduseres til et beløp som tilsvarer det merarbeid advokat Gaute BergRolness ville fått med også å påta seg Frivolls parti. Subsidiært er det anført at salæret klart er for høyt angitt hensett til den begrensede oppgave advokat Haugen prosederte for lagmannsretten.
Lagmannsretten finner ikke grunnlag for å ta de ankende parters prinsipale anførsel til følge. Tvistemålsloven §176 kan riktignok ikke anses å være til hinder for at tilkjente saksomkostninger begrenses fordi det ikke er rimelig at en part har opptrådt med egen prosessfullmektig, et prinsipp som for skjønnssakers vedkommende har forankring i skjønnsloven §54. Adgangen bør imidlertid benyttes med varsomhet. Tvistemålsloven bygger på en forutsetning om fritt advokatvalg. Skal det gripes inn i dette, må parten ha hatt adgang til å uttale seg på et tidligere tidspunkt. I dette tilfelle har det verken fra de ankende parters eller lagmannsrettens side vært stilt spørsmål ved at Liv Frivoll har opptrådt med egen prosessfullmektig. Det kan under disse omstendigheter ikke være riktig å begrense hennes omkostninger med en slik begrunnelse nå. Det syn lagmannsretten her har gitt uttrykk for, er i samsvar med Kjæremålsutvalgets kjennelse i Rt-1984-956.
Derimot er lagmannsretten enig med de ankende parter i at advokat Haugens salærkrav er for høyt, vurdert i forhold til hva som kan ha vært rimelig og nødvendig for å få saken betryggende utført. Det er naturlig å sammenligne med de to øvrige advokaters salærkrav. Advokat Rekve har selv beregnet seg kr 82000 - i salær, og har begrunnet dette. Lagmannsretten finner at han har hatt en adskillig mer arbeidskrevende oppgave enn de øvrige prosessfullmektiger Advokat Berg-Rolness representerte 5 parter og har beregnet seg kr 65000.- i salær. Advokat Haugen representerte bare én part, og selv om mange problemstillinger var felles, har dette etter lagmannsrettens skjønn medført en mer begrenset oppgave. Lagmannsretten finner at advokat Haugens salær etter skjønn må bli å redusere til kr 50000. Hertil kommer utlegg med kr 9590.
Dommen er enstemmig.
Slutning:
1. Jordskifterettens dom stadfestes.
2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Tor Willy Sundstrøm og Signe Lilleng in solidum, 69730 - sekstinitusensyvhundreogtretti - kroner til Olav Andersen, Birgitte Aarberg, Johan Stensund, Lars Johan Hellefossmo og Nettum Dahl ved advokat Berg-Rolness, 919 - nihundreognitten - kroner til Ole Tverseth, 3.031,20 - tretusenogtrettien 20/100 - kroner til Leif Tverseth og 59590 - femtinitusenfemhundreognitti - kroner til Liv Frivoll ved advokat Haugen. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom.