LH-1999-1008
| Instans: | Hålogaland lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 2000-01-24 |
| Publisert: | LH-1999-01008 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Nord-Troms herredsrett nr. 99-1311 M - Hålogaland lagmannsrett LH-1999-01008. |
| Parter: | Den offentlige påtalemyndighet (Aktor: Politiadvokat Torstein Hevnskjel) mot A (Forsvarer: Advokat Ulf E. Hansen). |
| Forfatter: | Førstelagmann Gaute Gregusson, rettens formann. Lagdommer Bård Gaarder. Ekstraordinær lagdommer Knut Sundquist |
| Lovhenvisninger: | Veitrafikkloven (1965) §17, §31 |
A er født *.*. 78 og bor på, Krokelvdalen. Hun er resepsjonist ved ..... hotell, Tromsø, og oppgir sin inntekt til ca kr 190.00 pr år. Hun er ikke gift eller samboende, og har ingen å forsørge. Hun oppgir sin gjeldsbyrde til ca kr 150.000.
Politimesteren i Troms satte henne den 26 august 1999 under tiltale ved Nord-Troms herredsrett til fellelse etter vegtrafikkloven §31 første ledd jfr §17 annet ledd. Grunnlaget var i tiltalen beskrevet slik:
«Onsdag 5 mai 1999 ca kl . 0430 i Tromsø kommune lot hun B, f. *.*..63, føre sin Nissan Almera kombinert bil med kjennemerke ....... fra ...... Hotell i Tromsø sentrum til Lunheim Krokelvdalen, til tross for at han var påvirket av alkohol.»
Herredsretten avsa dom i saken 24 11 99, med slik slutning:
«1. A, født *.*..78, dømmes for en overtredelse av vegtrafikkloven §31 første ledd, jf. §17 annet ledd.»
Straffen settes til en bot stor kr 8.000 - åttetusen-kroner, subsidiært 15 - femten - dager fengsel.
2. Saksomkostninger idømmes ikke.»
A v/advokat Ulf E. Hansen har i rett tid påanket dommen til Hålogaland lagmannsrett. Anken retter seg mot lovanvendelsen. Anken ble ved lagmannsrettens beslutning 21 12 99 henvist til ankeforhandling, og slik forhandling er avholdt idag. Tiltalte møtte og forklarte seg.
A gjør gjeldende at herredsretten har lagt en for streng aktsomhetsnorm til grunn, når den - ut fra det faktum som er funnet bevist og som er lagt til grunn - likevel er kommet til at hun opptrådte uaktsomt da hun ved anledningen overlot sine bilnøkler til sin bekjente, B, og kjøringen begynte.
Herredsretten har lagt til grunn at domfelte under den 2 - 2 1/2 timer lange kaffesamtalen hun hadde med B forut for kjøringen, ikke registrerte noe som kunne tyde på at han forut for deres tilfeldige møte hadde drukket alkohol. Slik hun kjente ham, ville det for øvrig - på grunn av hans daværende arbeid som sjåfør i kommunen - vært i strid med hans ordinære livsførsel å nyte alkohol på en alminnelig hverdagskveld/natt. Herredsretten har videre lagt til grunn angjeldende polititjenestemanns forklaring om at «en vanlig person antagelig ikke ville se at B var beruset.»
Når herredsretten likevel kom til at domfelte opptrådte uaktsomt ved å overlate kjøringen til B, synes begrunnelsen å være at hun ikke uttrykkelig spurte ham om han hadde nytt alkohol tidligere på kvelden.
Verken av ordlyden i vegtrafikkloven §17 annet ledd eller av rettspraksis kan det utledes noe krav om at det til «forvissningen» om at føreren er edru, hører et uttrykkelig spørsmål til ham om dette. Det avhenger av de konkrete omstendigheter, jf. Rt-1985-147 og RG-1997-1429. Forvissningen kan skaffes til veie på flere måter. I dette tilfellet kjente domfelte føreren som en edruelig person, de satt ansikt til ansikt i godt over to timer og pratet og drakk kaffe forut for kjøringen, og verken hun eller andre vanlige mennesker kunne observere at han var påvirket av alkohol. Hun var derfor forvisset om at B fylte vilkårene som bilfører, og ingen uaktsomhet kan legges henne til last. Summen av de inntrykk hun satt med, samt hennes tidligere erfaring med B, er her dominerende og avgjørende.
Det er lagt ned påstand om at herredsrettens dom oppheves.
Påtalemyndigheten gjør gjeldende at herredsrettens dom bygger på korrekt lovforståelse, ut fra det faktum som er funnet bevist. Aktsomhetsnormen er streng, jf. Rt-1974-1125, Rt-1982-1454, Rt-1984-1052 og Rt-1984-1356 og Rt-1995-553. Tid og sted og observasjon tilsa i dette tilfellet at domfeltes aktsomhet strakte seg lengre enn til å basere seg på egen oppfatning og tro med basis i tidligere begrenset kjennskap til den hun overlot bilen til.
Anken påstås forkastet.
Lagmannsrettens bemerkninger:
Herredsretten har lagt til grunn at domfelte etter avsluttet arbeid ved 23-tiden 4 mai i fjor gikk «ut på byen sammen med en venninne, først på Rudis bar og deretter på Carl Johan pub», og at hun på sistnevnte sted påtraff B, som hun hadde kjent i ca 3 måneder, og som hun hadde et forhold til, uten at dette var «etablert», og at hun «derfor ikke kunne ha noen klar formening om hans alkoholvaner». Hun så at han satt med et glass med noe i, som hun trodde var lettøl. Hun kom i snakk med ham like før puben stengte kl 0130, og de gikk sammen til kafeen på hennes arbeidsplass på ....... hotell. Der satt de og snakket sammen og drakk kaffe frem til ca kl 0400, da de satte seg i bilen, med B som fører. De var blitt enige om at han skulle bli med henne hjem. Noe behov for å bli kjørt hjem av ham hadde hun ikke, ettersom hun «hadde en løpende avtale med sin far om å bli hentet dersom hun hadde vært ute på byen og ikke kunne kjøre selv».
Promilleprøve av B 30-45 minutter etter kjøringen kl 0430 viser at han da hadde en promille på 0.958. På det tidspunktet partene møttes, kl 0130, må han da ha hatt en promille på ca 1,5. B er domfelt den 10 d. mnd. for forholdet, og det er lagt til grunn at han hadde en promille på ca 1 da kjøringen fant sted. Domfelte Iversen var selv, i følge sin forklaring og herredsrettens dom, noe alkoholpåvirket.
Om aktsomhetsvurderingen har herredsretten lagt til grunn at denne beror på de konkrete omstendigheter i det enkelte tilfelle, herunder hvilket kjennskap bileieren har til føreren og hva som er situasjonen forut for kjøringen. Lagmannsretten er enig i dette rettslige utgangspunkt.
Når situasjonen videre var som angitt, at hun påtraff B på en pub ved stengetid, med et glass som hun ut fra sitt begrensede kjennskap til ham trodde var lettøl, var det uaktsomt av henne i hennes egen lett påvirkede tilstand å basere seg på at han fylte «vilkårene for å føre» bilen, det vi si at han ikke var påvirket i vegtrafikklovens forstand. Hun pliktet å forvisse seg om at det hun selv hadde observert og trodd, faktisk var riktig, og dette kunne og burde vært gjort ved å stille ham spørsmål om det.
Dette har herredsretten konstatert, og lagmannsretten er enig i lovforståelsen. Hva den rettslige situasjon ville ha vært dersom spørsmålet var blitt stilt, og uriktig besvart med at han ikke hadde drukket alkohol, behøver lagmannsretten ikke ta stilling til.
Det tilføyes at herredsretten under straffutmålingen har bemerket at tiltaltes manglende aktsomhet ved anledningen, «ut fra de øvrige omstendigheter i saken», ligger» i den nedre grense for hva som rammes av lovbestemmelsen». Det er uklart hvilke omstendigheter det her siktes til. At B etter hennes egen vurdering fremsto som edru, og etter herredsrettens domspremisser ikke ville fremstått som «beruset» for andre, blir helt underordnet det faktum at hun hadde sett ham med et glass ved stengetid på puben, bare noen timer forut for kjøringen. Observasjonen krevde en avklaring, og unnlatelsen kan etter lagmannsrettens vurdering av de faktiske omstendigheter som er lagt til grunn, ikke sies å ligge i det nedre skikt av aktsomhetsnormen. At hun videre hadde en løpende avtale med sin far om å bli hentet av ham, en samlet kjørestrekning på ca 5 mil, og derfor ikke hadde noe behov for å bli kjørt hjem av B, influerer ikke på aktsomhetskravet. Oppkalling av faren på denne tid av døgnet synes under enhver omstendighet å ha vært en uaktuell problemstilling, ettersom domfelte og B i følge herredsrettens dom var blitt enige om at han «skulle bli med henne hjem.»
Det hefter ikke på annen måte noen feil ved herredsrettens lovforståelse, og anken blir følgelig å forkaste.
Det er ikke lagt ned påstand om idømmelse av saksomkostninger, og retten finner etter omstendighetene ikke grunn til å ilegge omkostninger.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
Anken forkastes.
Saksomkostninger idømmes ikke.