RG-1958-678

Instans:	Agder lagmannsrett
Dato:	1958-04-23
Publisert:	RG-1958-678
Stikkord:	Bedriftsulykke
Sammendrag:
Saksgang:	Dom 23. april 1958 i ankesak nr. 125/1957
Parter:	Rikstrygdeverket (overrettssakfører S. Tvedten) mot Andreas Bøe (overrettssakfører Bjarne Nærum).
Forfatter:	Lagdommerne Torgeir Moi, Knut Løken, sorenskriver A. B. Steffensen
Lovhenvisninger:	Lov om ulykkestrygd for industriarbeidere (1931) §10, Lov om ulykkestrygd for industriarbeidere (1931)

Gjerpen herredsrett - den konstituerte sorenskriver - avsa 29. august 1957 dom med slik domsslutning:

«1. Rikstrygdeverket dømmes til å yte erstatning til saksøkeren Andreas Bøe, Gjerpen, i anledning skade oppstått 5. juli 1948.

2. Saksomkostninger idømmes ikke.»

Saksforholdet og partenes anførsler og påstander for herredsretten fremgår av grunnene for herredsrettens dom som det vises til.

Rikstrygdeverket, Oslo, har ved sin prosessfullmektig, overrettssakfører S. Tvedten, i rett tid påanket dommen til Agder lagmannsrett og har lagt ned slik påstand:

«Rikstrygdeverket frifinnes og tilkjennes saksomkostninger for herredsrett og lagmannsrett.»

Den ankende part har i alt vesentlig gjort gjeldende det samme for lagmannsretten som for herredsretten. Således har den ankende part hevdet at herredsretten har tatt feil når den er kommet til det resultat at hendelsen den 5. juli 1948 må ansees som en bedriftsulykke.

Den ankende part har erklært seg enig i herredsrettens definisjon av en bedriftsulykke i ulykkestrygdens forstand.

Side:679

Videre er den ankende part enig med herredsretten når den uttaler at Andreas Bøe ikke har godtgjort en konkret hendelse under bæringen av boremaskinen som kan karakteriseres som et ulykkesmoment. Utfallet av saken skulle da vært frifinnelse hevdes det.

Andreas Bøe har ikke heftet seg ved annet enn at han - da de var kommet nesten frem til Luksefjellveien med kassen - plutselig merket at han fikk smerter i ryggen. Det hevdes å være uriktig når herredsretten ut fra denne smertefornemmelsen har dradd den slutning at Andreas Bøe må ha vært utsatt for en plutselig kraftanstrengelse under bæringen. Smertefornemmelsen er ikke noe indisium på at et ulykkesmoment har inntrådt. Smerter i ryggen kan man få uten ulykke av noen art, og enten man går i ulendt terreng eller ikke. Skulle en slik bevisvurdering - som herredsretten har foretatt - bli alminnelig, så ville man alltid ved skader eller sykdom oppstått på arbeidsplassen komme til at en bedriftsulykke er skjedd. Enhver begrensning av begrepet bedriftsulykke ville da være borte, idet det i så å si alle tilfelle av skade eller sykdom vil følge smerter med.

Videre har den ankende part hevdet at herredsretten har tatt feil når den anser hendelsen for å være årsak til rygglidelsen. Den vesentligste årsak er den skivedegenerasjon som Andreas Bøe hadde før 5. juli 1948. En mulighet for årsaksforbindelse er ikke nok, det må foreligge overveiende sannsynlighet for årsakssammenheng.

Andreas Bøe som har fått Justisdepartementets bevilling til fri sakførsel, har ved sin oppnevnte prosessfullmektig, overrettssakfører Bjarne Nærum, tatt til gjenmæle mot anken og har lagt ned slik påstand:

«1. Herredsrettens dom stadfestes.

2. Det offentlige tilkjennes saksomkostninger hos R.T.V. for herredsrett og lagmannsrett.

3. Mitt salær som offentlig beskikket sakfører fastsettes av retten.»

Ankemotparten har i det vesentlige fremsatt de samme anførsler for lagmannsretten som for herredsretten og har henholdt seg til herredsrettens dom.

Også ankemotparten har erklært seg enig i herredsrettens definisjon av begrepet bedriftsulykke, men har bemerket at man ikke skal legge for meget i dette ordet. Det betyr ikke mer enn at det må ha inntruffet noe ekstraordinært, noe som ikke er sedvanlig.

Det er særlig fremholdt at skogstien de siste 50-100 m var bratt, og terrenget ulendt, og det måtte nærmest betraktes som et under om ankemotparten ikke kom til å trå feil her, og han fikk også plutselig sterke smerter i ryggen. Han fortsatte å arbeide til kvelden, men med sterke smerter. Dagen etter var det så ille at han ikke kom ut av sengen. Ser man på dette med ikke vennlige øyne, finner man ikke noe ulykkesbetonet,

Side:680

innrømmer ankemotpartens prosessfullmektig. Det lå langt tilbake i tiden da ankemotparten fikk rede på hvilke krav den ankende part setter for å innrømme erstatning. Selv om ankemotparten hadde merket at han hadde glidd eller trådt forkjært, så ville han ikke ha festet seg ved det. Det var smertene i ryggen han la merke til og forklarte seg om både til legen og arbeidsgiveren. Når ankemotparten senere har tenkt over hendelsen er han kommet til at han mener og tror at han har glidd, men han medgir at han ikke husker det positivt. Ser man hele situasjonen under ett er det overveiende sannsynlig at her må ha skjedd noe som fortjener betegnelsen bedriftsulykke.

Ankemotparten innrømmer at det ikke er mulig på grunnlag av symptomene å si noe helt sikkert om årsaken til sykdommen, men han hevder at det ikke kan stilles strenge krav til beviset for årsakssammenhengen. Det er intet hverken av faktisk eller medisinsk art som taler imot at sykdommen er en følge av hendelsen den 5. juli 1948. Han har fremholdt at samtlige de leger han har konsultert har gitt uttrykk for at den tvil som måtte være til stede bør løses til fordel for ham.

Det er videre hevdet at selv om ankemotparten har hatt en latent rygglidelse som har brutt ut ved arbeidsuhellet, så har han allikevel krav på erstatning. En stor del av befolkningen går med en skivedegenerasjon uten å få lidelse av den grunn Arbeidsuhellet var det utløsende moment og den vesentligste årsak til den sykdom ankemotparten nå lider av, og det er det avgjørende.

Endelig har ankemotparten pekt på at Rikstrygdeverket er en sosial forsikringskasse som har til oppgave å beskytte og hjelpe arbeiderne mot følgene av en arbeidsulykke. Ut fra dette syn er det mer betenkelig å løse en tvil mot skadede enn mot kassen.

Under ankeforhåndlingen har ankemotparten Andreas Bøe avgitt forklaring, og lagmannsretten har mottatt forklaring fra 3 vitner som også forklarte seg for herredsretten. For lagmannsretten er det som nytt fremlagt 2 dokumenter, nemlig søknad av 19. mai 1956 om gjenopptagelse av skadesaken og skadeforklaring av samme dato fra Andreas Bøe. For øvrig er det foretatt slik dokumentasjon som rettsboken viser.

Saken foreligger for lagmannsretten i samme skikkelse som for herredsretten.

Lagmannsretten er kommet til et annet resultat enn herredsretten og bemerker:

Det finnes nødvendig å gi en samlet fremstilling av det saksforhold som lagmannsretten - etter de fremkomne opplysninger - legger til grunn, og som Andreas Bøe bygger erstatningsspørsmålet på.

Han begynte i arbeid hos godseier Løvenskiold, Fossum i Gjerpen, i 1932 som tømmerkjører. Til sine tider drev han også med tømmerhugst og veiarbeid i skogen. Før 1932 hadde han drevet varetransport med hest fra Skien til bygdene

Side:681

omkring, vesentlig transport av melsekker. Han har således helt fra den tidlige ungdom utført såkalt tungarbeid.

Den 5. juli 1948 bar han sammen med sin arbeidskamerat, Lars Ekornrød, en boremaskin etter en skogsti frem til Luksefjellveien ved Teigen. Boremaskinen var anbrakt i en kasse som var ca. 1,25 m lang, ca. 0,70 m bred og ca. 0,35 dyp. Den totale vekt var 50-60 kg. Det var anbrakt håndtak på kassens endestykker. Karene bar kassen med den ene hånden og hadde hvert sitt minebor + maskinbor og en kanne i den andre hånden. Den strekning de bar kassen er ca. 500 m. De siste 50-100 m går skogstien bratt nedfor, og terrenget er ulendt med avsatser eller hyller i fjellet i likhet med trappetrin og i en høyde av muligens opptil 60-70 cm. Da de nærmet seg Luksefjellveien - i den bratte kneiken - uttalte Andreas Bøe til sin arbeidskamerat: «Nå fikk jeg svinaktig vondt i ryggen,» men han sa ikke noe om hva han mente det kunne komme av. Klokken var omkring 12. Han fortsatte arbeidet til kvelden, men smertene i ryggen ble heller verre. Dagen etter klarte han ikke å komme ut av sengen og da tilstanden ikke bedret seg, søkte han lege den 13. juli 1948, og ble erklært helt arbeidsudyktig til 22. septemer 1948. Den 23. september 1948 ble han erklært delvis arbeidsdyktig. Den 22. juli 1948 ble det tatt røntgenbilde. Dette viste spina bifida posterior og skivedegenerasjon L 5 1.

Den 16. oktober 1948 avga Bøes arbeidsgiver skademelding til Rikstrygdeverket. I skademeldingen er hendelsen beskrevet slik: «Under bæring av en boremaskin, kjente skadede at han fikk ondt i ryggen uten å kunne gi noen nærmere forklaring på hva det kom av.»

I Lumbago-erklæring avgitt av dr. Kr. Fr. Schye den 3. november 1948 er hendelsen beskrevet slik: «Han bar en kasse på 50-60 kg sammen med en mann (kassen hadde bærehåndtak for 4 mann). Under bæringen plutselig sterke sm.i ryggen.»

Den 16. november 1948 traff Rikstrygdeverket sålydende vedtak: «Avslag da vedkommende sykdom i ryggen ikke antas å skyldes bedriftsulykke.»

Etterat overlege Nitter hadde avgitt erklæring og Rikstrygdeverkets hovedlege hadde uttalt seg, forkastet ankenemnda den 17. februar 1949 Bøes anke over Rikstrygdeverkets vedtak.

I 1949 begynte Andreas Bøe lettere arbeid igjen, men han hadde fortsatt smerter i ryggen, og av den grunn gikk han i 1953 sykmeldt en tid. Høsten 1955 øket smertene på, og ved juletider måtte han slutte arbeidet. Den 2. januar 1956 ble han sykmeldt og har siden vært helt arbeidsudyktig.

Ved skriv av 19. mai 1956 søkte Bøe om at skadesaken måtte bli gjenopptatt. I skadeforklaring av samme dato har han beskrevet hendelsen slik: «Jeg var med på å bære en boremaskin fra veianlegget og fram til bilvei. Vi gikk på en ujevn skogsti. Jeg har antagelig trådt forkjert for plutselig fikk jeg sterke

Side:682

smerter i ryggen. Jeg ble sengeliggende i 3 dager etterpå. Det ble da hentet lege som tok meg under behandling.»

Søknaden ble avslått av Rikstrygdeverket den 26. mai og av ankenemnda den 9. oktober 1956.

Forat erstatningsplikt etter ulykkestrygdlovens §10 skal oppstå kreves det at en bedriftsulykke har funnet sted. Loven selv definerer ikke hva den mener med bedriftsulykke, men det synes å herske enighet så vel i teori som i rettspraksis om at det ikke er nok at sykdommen har oppstått plutselig og under arbeid. Et ulykkesmoment må konstateres, noe som utsetter arbeideren for en påkjenning eller belastning som ikke er vanlig i det arbeid det gjelder.

Slik arbeidet i dette tilfelle foregikk, jfr. foran, finner lagmannsretten - i likhet med herredsretten - at Andreas Bøe ikke har godtgjort noen konkret hendelse som med rette kan karakteriseres som et ulykkesmoment. Hadde noe ekstraordinært hendt under bæringen av boremaskinen, antar lagmannsretten at han ville ha merket seg dette, og satt det i forbindelse med smertene i ryggen. Som skogsarbeider var Andreas Bøe vant til å ferdes i ulendt terreng og til å ta tyngre tak enn det her var tale om. Selve vekten av kassen innebar ingen uvanlig sterk belastning.

Etter de fremkomne opplysninger kan lagmannsretten - i motsetning til herredsretten - ikke anta at bæringen av boremaskinen ble utført under ekstraordinært ugunstige omstendigheter. Heller ikke kan lagmannsretten være enig med herredsretten i at Andreas Bøe må ha vært utsatt for en plutselig kraftanstrengelse under bæringen fordi han da fikk smerter i ryggen.

Etter de foreliggende legeerklæringer legger lagmannsretten til grunn at Andreas Bøe før 5. juli 1948 hadde svekket rygg og en latent rygglidelse - skivedegenerasjon - og lagmannsretten forstår de av partene påberopte legevitenskapelige uttalelser slik, at ryggsmerter i så fall kan inntre uten noen spesiell ytre foranledning eller påkjenning, gjerne bare ved alminnelige bevegelser uten annen påkjenning enn den det er for ryggen å bære kroppen, eller under utførelsen av helt ordinære arbeidsoperasjoner. På grunnlag av Andreas Bøes egne forklaringer ligger en slik antagelse nærmere enn den at han under bæringen har glidd eller trådt feil. Lagmannsretten finner at Rikstrygdeverket - i et tilfelle som dette - må gis medhold i at smertefornemmelsen ikke indiserer noe ulykkesmoment.

Etter dette kan lagmannsretten ikke finne det overveiende sannsynlig, enn si godtgjort, at Andreas Bøe ved den omhandlede anledning var utsatt for en bedriftsulykke. Rikstrygdeverket vil da bli å frifinne uten at det er nødvendig å drøfte partenes øvrige anførsler.

Lagmannsretten er enig i herredsrettens avgjørelse av saksomkostningene. Da Andreas Bøe fikk medhold i herredsretten,

Side:683

finner lagmannsretten at han hadde fyldestgjørende grunn til å ta til gjenmæle mot anken. Selv om resultatet av ankesaken har gått ham imot, vil han likevel ikke bli tilpliktet å betale saksomkostninger for lagmannsretten.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

Rikstrygdeverket frifinnes.

Saksomkostninger tilkjennes hverken for herredsretten eller lagmannsretten.

Av herredsrettens dom (kst. sorenskriver Olav Krosby):

- - -

Saksøkeren mener at avgjørelsene er i strid med de legeerklæringer som foreligger. Således uttalte RTV.s kontrollege, overlege Nitter, Telemark fylkessykehus, i en erklæring av 14. desember 1948: «Jeg mener det derfor er rimelig å anse hans nåværende tilstand som en følgetilstand etter en bedriftsulykke». Videre uttaler dr. Thor Hvidsten, Skien, som gjennomgikk saken i 1956 i brev av 18. mai 1956: «Skademåten synes å må bli betraktet som en ulykke». Saksøkeren viser også til erklæring av dr. Chr. Geelmuyden ved Rikshospitalets nevrologiske poliklinikk, datert 10. august 1956: «Det er all grunn til å tro at Bøe ved skaden i 1948 har fått en skiveskade L 5 - S 1 og at hans plager senere har sammenheng med denne skaden (som vel burde vært godkjent av RTV)».

Saksøkeren mener derfor at skaden skyldes en bedriftsulykke og at han har krav på erstatning etter ulykkestrygdloven. Saksøkeren hevder at han ikke hadde hatt vondt i ryggen før, og mener at det er på det rene at sykdommen meldte seg under bæringen av omhandlede kasse.

Saksøkeren mener at det foreligger en bedriftsulykke i henhold til §10 i lov om ulykkestrygd for industriarbeidere av 24. juni 1931. Angående begrepet bedriftsulykke viser han til Einar Boysen, Sosial ulykkestrygd side 52 og John Nordin, Olycksfallsskada och sjukdom, side 3. Forat det skal foreligge en bedriftsulykke må det være voldt en skade ved en enkelt uforutsettlig hendelse, hvor ytre krefter gjør seg gjeldende. Det må ha skjedd noe ekstraordinært utover det som er vanlig i arbeidet. Som eksempel nevner saksøkeren svære, kortvarige anstrengelser, som overskrider hva som er normalt for vedkommendes arbeid, at det foretas et kjempetak, at arbeidet utføres under ugunstige forhold som i forvridd stilling eller i trangt rom. Videre nevnes tilfelle hvor to mann bærer hvor den ene mister taket, slik at en større byrde faller på den andre, man trår feil eller glir under løftning slik at det bli en unormal påkjenning på de enkelte muskler. Det må undersøkes om det teknisk sett foreligger en ulykke.

Saksøkeren hevder at han fikk plutselige og sterke smerter i ryggen under bæringen. Dette forklarer også vitne nr. 1, Ekornrød, som bar kassen sammen med saksøkeren. Hver av dem bar ca. 30 kg. Vekten er i og for seg ikke stor nok til at det oppstår vansker. Det er

Side:684

noe annet enn selve vekten som har forårsaket skaden. Saksøkeren må ha trådt feil, kommet skjevt og fått en uforutsett tyngde på enkelte muskler. Den siste del av stien var bratt og ulendt slik at det må karakteriseres som et under at en slik situasjon som nevnt ikke inntraff. Det ansees overveiende sannsynlig at saksøkeren var kommet i en slik feilaktig stilling som resulterte i skade av ryggen. Det foreligger ikke direkte bevis. Saksøkeren var ikke klar over nyansene ved sin forklaring til kontrollegene i 1948. For øvrig ville det ikke fremstille seg som noe ekstraordinært om han under bæringen kjente noen smerter. Heller ikke om han kommer i gal stilling under arbeidet eller glir. Det må likevel betraktes som en bedriftsulykke, selv om det ikke fortonte seg slik for saksøkeren.

Saksøkeren viser til følgende dommer: A) Dom av Oslo byrett av 26. juni 1930, hvor planker ble løftet opp på hoften, da skadelidte plutselig fikk vondt i ryggen. Retten antok at skadelidte kan ha kommet til å stå vrangt til med den følge at det fant sted en forvridning eller forstrekning. Nærmere bevis manglet imidlertid, men retten antok at tvilen burde løses til fordel for skadelidte og betraktet hendelsen som en bedriftsulykke. B) Dom av Oslo byrett av 30. september 1936, hvor retten antok at forløftning under tømmerkjøring måtte betraktes som bedriftsulykke. C) Dom av Oslo byrett av 14. september 1936, hvor skadelldte hadde forløftet seg på en tung stenblokk, uhellet ble karakterisert som en bedriftsulykke, idet overanstrengelsen antas å ha gått utover rammen for anstrengelse som stenbruddsarbeidet i alminnelighet medfører.

Saksøkeren hevder at det foreligger årsakssammenheng mellom ulykken og den inntrådte skade.

Dr. Nitter opplyser i sin erklæring at røntgenbildet av hans columna viste spina bifida posterior og skivedegenerajon L 5 - S 1. Dr. Nitter konkluderer med at saksøkeren utvilsomt har hatt en svak rygg som ikke har tålt påkjenningen, og den latente rygglidelse er derved blitt manifest. Han mener å anse saksøkerens nåværende tilstand som en følgetilstand av en bedriftsulykke. I erklæring av 18. august 1956 har dr. Geelmuyden gitt uttrykk for samme oppfatning. I erklæring av 27. mai 1957 har dr. Geelmuyden antatt at saksøkeren sannsynligvis hadde en lumbal skivelesjon og latent lumbago-ischias forut for den formodede skade. Dr. Geelmuyden mener det er umulig med de foreliggende opplysninger medisinsk sett å si noe sikkert om RTV er pliktig til å yte erstatning, men antar som det mest rimelige om RTV lot tvilen komme saksøkeren til gode.

Saksøkeren mener at det er vanskelig på grunnlag av symptomene å fastslå om sykdommen skyldes traume eller defekt i ryggen. Saksøkeren viser til vitneforklaringen til dr. Linneberg om dette. Det er på det rene at mange mennesker går med en skivedegenerasjon uten at de kjenner smerter eller ubehag. Saksøkeren mener at det ikke er ført sannsynlighetsbevis for at sklvedegenerasjonen var årsak til skaden.

Angående grensen mellom traumatisk lumbago og revmatisk lumbago viser saksøkeren til foredrag av dr. med. Joh. Ulrich i Forsikringslegenes forening den 8. desember 1926, som anfører at som

Side:685

hovedregel må gjelde at hvis en er i tvil om vurderingen, må tilfellet anerkjennes i den forsikredes favør. Saksøkeren viser også til Boysen 1. e. side 107 flg. og Nordin 1. c. side 400.

Saksøkeren mener at når det foreligger en bedriftsulykke er det medisinsk ikke noe i veien for å anerkjenne at det foreligger årsakssammenheng.

Selv om det foreligger en latent lidelse, fritar dette ikke RTV. Ingen kan nemlig si noe om lidelsen vil bli akutt uten ekstra påkjenning.

Saksøkeren viser til Rt-1916-753 hvor det ble antatt at Riksforsikringsanstalten hadde bevisbyrden for at ulykken ikke var årsak til skaden.

Saksøkeren hevder at det ikke skal stilles strenge krav til beviset for årsakssammenheng, jfr. Rt-1955-919. - - -

Saksøkte har fremstillet saken slik:

Skademelding i saken ble utferdiget 19. oktober 1948 og spesialerklæring om lumbago avgitt av dr. Kr. Fr. Schye. RTV vedtok 16. november 1948 å avslå søknaden. Ankenemnda forkastet saksøkerens anke 17. februar 1949. Søknad om gjenopptagelse av skadesaken ble forkastet av RTV og ankenemnda henholdsvis 26. mai og 9. oktober 1956 etterat RTV.s hovedlege L. L. Linneberg hadde avgitt uttalelse.

Forat erstatningen skal bli gitt må det foreligge 3 betingelser:

1) En bedriftsulykke, som er et rettsspørsmål.

2) Ansvarsbetingende årsakssammenheng, som er et medisinsk spørsmål.

3) Legemsskade.

Saksøkte hevder at det ikke foreligger noen ulykke i lovens forstand, og at det heller ikke kan konstateres en årssakssammenheng mellom hendelsen og skaden.

Ulykkestrygdlovens §10 gir ingen beskrivelse av begrepet bedriftsulykke. Begrepet er imidlertid avgrenset ved praksis. Det er ikke enhver skade som kan kalles en ulykke. Skaden må være oppstått på en bestemt, kvalifisert måte, plutselig og uforutsett. Det må foreligge en årsak som ligger utenfor arbeidet, en ytre begivenhet. Det må være skjedd noe usedvanlig eller upåregnelig i forholdet til arbeidet som sådant. Det må påvises en konkret hendelse, en bestemt ulykke, f. eks. man faller i en bekk eller glir på en glatt sten. Det må således foreligge et ulykkesmoment. Saksøkte viser til Boysen 1. c. side 58. Av dommer henvises til Oslo byretts dommer av 9. desember 1937, 7. januar 1939, 19. mars 1939, 11. april 1940, 14. februar 1941 og 13. mai 1950.

I nærværende sak er det intet som tyder på ulykkeshendelse. Saksøkeren kunne selv på oppfordring ikke gi noen forklaring om hendelsen. Det hendte intet som gjorde inntrykk på ham. Han har således ikke gitt noen forklaring tidligere eller under hovedforhandlingen om at han hadde glidd eller kommet i en skjev stilling. Det er bare hevdet at han antagelig har trådt feil. Det er ikke tilstrekkelig til å kunne fastslå at det foreligger en bedriftsulykke. Motparten må bevise at ulykke foreligger, og dette bevis er ikke ført.

Med hensyn til den medisinske bedømmelse av

Side:686

årsakssammenhengen mellom hendelsen og skaden viser saksøkte til dr. Nitters uttalelse om at hendelsen var det utløsende moment som gjorde sykdommen manifest. Røntgenfotoene viser også en skivedegenerasjon. Saksøkeren har dessuten opplyst at han tidligere var noe lemster i ryggen etter arbeidstid, noe som er de karakteristiske første symptomer på revmatisk lumbago. Saksøkte viser også til dr. Geelmuydens erklæring om at saksøkeren hadde en svak rygg med skiveskade. RTV.s hovedlege, Linneberg, anser videre skivedegenerasjon som årsak til sykdommen. Intet ville ha skjedd hvis ikke ryggen hadde vært dårlig før, og det er ingen mulighet for en skivedegenerasjon i tiden fra hendelsen til røntgenbildet ble tatt. Saksøkte anser således at bæringen var foranledningen til skaden, men den var ikke den vesentlige årsak til resultatet. Det var den svake rygg som var vesentlig årsak. I henhold til Rt-1935-413 må en hendelse være hovedårsak.

Saksøkte mener at det ikke er riktig at tvilen skal komme skadelidte til gode.

Saksøkte viser til følgende dommer som støtte for sin påstand: Rt-1907-171, Rt-1915-502, Rt-1916-753 og Rt-1953-1414. - - -

Rettens mening:

Hvorvidt hendelsen den 5. juli 1948 kan ansees som en bedriftsulykke har for retten stillet seg noe tvilsomt. §10 i lov om ulykkestrygd for industriarbeidere av 24. juni 1931 gir ingen definisjon av begrepet bedriftsulykke. Derimot er begrepet avgrenset ved rettspraksis.

Det er ikke enhver hendelse som kan betegnes som bedriftsulykke. Ved ulykkesskade forståes skade på legemet som enten er forårsaket ved en plutselig ytre begivenhet uavhengig av forsikredes vilje eller som skyldes forvridning eller forstrekning fremkalt ved en plutselig kraftanstrengelse, jfr. Einar Boysen, Sosial ulykkestrygd side 52. Det er således på det rene at det må ha skjedd noe ekstraordinært utover det som er vanlig i arbeidet. Rettspraksis har lagt vekt på at det må foreligge et ulykkesmoment.

Andreas Bøe bar en kasse sammen med en arbeidskamerat den 5. juli 1948. De siste 50 meterne gikk i bratt, ulendt terreng med mange fjellsprang. Både Bøe og hans kamerat har forklart at Bøe fikk smerter i ryggen på slutten av bæringen. Bøe kan ikke erindre noe om at han gled eller var kommet i skjev stilling. Bøe forklarer at det for en skogsarbeider som ofte arbeider i ulendt terreng ikke ville fremstille seg som noe ekstraordinært om han under bæringen fikk en sterk belastning fordi han var kommet i en gal stilling eller gled. Slikt legger han ikke merke til og kan derfor ikke huske noe om detaljene under bæringen.

Retten finner derfor at saksøkeren ikke har kunnet godtgjøre en konkret hendelse under bæringen som kan karakteriseres som et ulykkesmoment.

På den annen side er retten oppmerksom på at saksøkeren under bæringen av en 60 kg kasse i slikt ulendt terreng meget lett vil bli utsatt for å få en plutselig og for sterk belastning på ryggen. For så vidt kan en anta at arbeidet er utført under ekstraordinære ugunstige

Side:687

omstendigheter, jfr. Boysen l. c. side 57. Det må antas å være på det rene at saksøkeren må ha vært utsatt for en plutselig kraftanstrengelse under bæringen, idet han kjente smerter i ryggen på slutten av bæringen. Smertefornemmelsen kan derfor sies å være et indisium på at et ulykkesmoment har foreligget. Retten mener at vekten av 30 kg ikke i seg selv er stor nok til at det oppstår vanskeligheter. Det er derfor overveiende sannsynlig at saksøkeren har vært utsatt for en påkjenning som ligger utenfor arbeidets ramme, jfr. Oslo byretts dom av 11. oktober 1940, sitert hos Boysen l. c. side 62 og Rt-1939-898. En viser også til dom av Oslo byrett av 7. januar 1939, Boysen 1. c. side 61 hvor retten stillet som betingelser at påkjenningen var av ekstraordinær karakter eller utenom det vanlige.

Etter de foreliggende opplysninger er retten blitt stående ved å anse hendelsen den 5. juli 1948 som en bedriftsulykke i lovens forstand.

Med hensyn til spørsmålet om det foreligger årsakssammenheng mellom ulykken 5. juli 1948 og den skade som saksøkeren har pådradd seg, viser retten til de medisinsk sakkyndige som ved røntgenfoto har vist at saksøkerens columna hadde en spina bifida posterior og en skivedegenerasjon L 5 - S 1, som har resultert i en lumbago-ischias. Konklusjonen er at saksøkeren har hatt en svak rygg som ikke har tålt påkjenningen. Dr. Nitter og dr. Hvidsten mener at saksøkerens skade er en følgetilstand av en bedriftsulykke slik at det foreligger en årsakssammenheng. Dr. Geelmuyden mener det er umulig å si, medisinsk sett, om RTV er pliktig til å yte erstatning, men uttaler at påkjenningen den 5. juli 1948 må ha vært det utløsende moment for den sykdom han lider av. Dr. Linneberg mener at skivedegenerasjonen var foranledningen til ulykken og den vesentlige årsak dertil. På den annen side innrømmet dr. Linneberg at et menneske kunne gå med skivedegenerasjon i lengre tid uten noen som helst smerter. Dr. Hvidsten uttalte at det var umulig med sikkerhet å fastslå når sykdommen ville bli manifest, om den overhodet ble det, hvis ikke saksøkeren var blitt utsatt for uhellet.

De sakkyndige er således uenige om det foreligger en traumatisk eller en revmatisk lumbago.

Det fremgår ikke klart av rettspraksis hvem som har bevisbyrden for at årsakssammenheng foreligger. I Rt-1916-753 ansees RTV å ha bevisbyrden for at ulykken ikke var årsak til skaden. I Rt-1935-413 krever flertallet (4 mot 3 stemmer) at uhellet må være hovedårsak til døden, men mindretallet krever overveiende sannsynlighet for årsakssammenhengen og mener at det påhviler RTV å avsvekke denne sannsynlighet. I Rt-1955-919 kommer Høyesterett til det resultat at man ikke kan stille strenge krav til beviset når det er lite opplyst om sykehistoriens forløp og tilføyer at det er tilstrekkelig å fastslå at den antatte årsakssammenheng har en rimelig sannsynlighet for seg.

Retten finner å kunne bygge på dom i Rt-1955-919. Etter som et menneske kan gå med en skivedegenerasjon uten ulemper i lengre tidsrom og fordi den medisinske vitenskap ennå ikke har tilstrekkelig oversikt over problemene, antar retten at en under disse forhold ikke kan stille strenge krav til beviset.

Side:688

Det er på det rene at saksøkeren ikke har hatt vondt i ryggen før uhellet den 5. juli 1948 fant sted. Det er heller ingen medisinsk vitenskap som med sikkerhet kan fastslå om hans skivedegenerasjon ville ha blitt manifest. Retten har derfor etter en helhetsbedømmelse av situasjonen funnet det mest nærliggende at den antatte årsakssammenheng har en rimelig sannsynlighet for seg og at denne sannsynlighetsgrad er tilstrekkelig til å fastslå at erstatningsplikt er til stede.

Det er enighet mellom partene om at den tredje betingelse - legemsskade - foreligger. - - -