RG-1967-201

Instans:	Gulating lagmannsrett
Dato:	1966-09-14
Publisert:	RG-1967-201
Stikkord:	Farskapssak
Sammendrag:
Saksgang:	Dom 14. september 1966 i ankesak nr. 223/1964
Parter:	1. A v/setteverge C, 2. Fru B (advokat Erik Årstad) mot B (høyesterettsadvokat Olav Gabriel Ueland).
Forfatter:	Lagdommerne Kristen Syvertsen, H. F. Marthinussen, hjelpedommer Lars Sollesnes
Lovhenvisninger:	Lov om born i ekteskap (1956) §2, Tvistemålsloven (1915) §172, §180, §3, §6

I nedstamningssak etter ektebarnlovens §3 avsa Stavanger byrett 30. juli 1964 dom med slutning:

«B kjennes ikke å være far til A, født i X xx.xx.1962.»

Det fremgår av domsgrunnene at saksomkostninger ikke ble tilkjent.

Sakens sammenheng og det som for byretten ble gjort gjeldende av partene - B og på den annen side barnet A og moren fru B med fulle partsrettigheter etter lovens §3 fjerde ledd - fremgår av byrettens domsgrunner.

Byrettens dom er påanket til lagmannsretten av A v/setteverjen, fullmektig C, og fru B, som nå er myndig. Motparten B har tatt til gjenmæle og har også for lagmannsretten fått fri sakførsel.

De ankende har for lagmannsretten gjort gjeldende at byretten har tatt feil når den har funnet at det må anses sikkert at B ikke er far til A. De mener at byretten ikke har tatt tilstrekkelig hensyn til fru B's forklaring om at hun bare har hatt samleie med mannen, og de har hevdet at det på grunnlag av de opplysninger som foreligger for lagmannsretten, iallfall kan være tvil om hvorvidt barnet var fullbåret og at det av den grunn er større sannsynlighet for at fru B kan være blitt besvangret så sent som ved et samleie 5. januar 1962 og dermed for at B er faren. De ankende, som forøvrig har anført i alt vesentlig det samme som for byretten, har nedlagt påstand:

«B kjennes å være far til A, f. xx.xx.1962 i X.

De ankende parter tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten.»

Ankemotparten B har for lagmannsretten gjort gjeldende at byrettens dom er riktig, og har likeledes i det alt vesentlige anført det samme som for byretten. Subsidiært har han som for byretten, og under henvisning til dissensen i dommen i Rt-1965-607, hevdet at når ekteskapet, som i dette tilfelle, kom i stand utelukkende på grunn av barnet, må bevisregelen i ektebarnlovens §2 første ledd anses for å være uten anvendelse. B har nedlagt påstand:

«1. Byrettens dom stadfestes.

2. De ankende parter dømmes til å betale det offentlige saksomkostninger for byrett og lagmannsrett.»

Side:202

For lagmannsretten er det gitt partsforklaringer av fru B og B. Som oppnevnt gynekologisk sakkyndig for lagmannsretten har overlege Kjell W. Skarsten ved X sjukehus avgitt en skriftlig erklæring, datert 7. mai 1966, og en tilleggserklæring av 1. juni 1966. Overlegen har dessuten møtt og gitt forklaring under ankeforhandlingen. Det foreligger videre en ny uttalelse, datert 30. juni 1966, fra professor Jon Lundevall. Saken står for øvrig i samme stilling som for byretten. En anmodning fra de ankende om å la foreta genetisk-antropologisk undersøkelse av partene er avslått, etter at Institutt for Medisinsk Genetikk ved Universitetet i Oslo hadde frarådet under henvisning til de beskjedne utsikter til signifikant veiledning som mentes å være til stede i dette tilfelle.

Lagmannsretten er kommet til samme resultat som byretten og kan i det vesentlige også tiltre byrettens domsgrunner. Lagmannsretten skal tilføye:

De faktiske omstendigheter som avgjørelsen i dette tilfelle må bygges på, er på det rene, for så vidt som det etter det opplyste er klart at dersom B skal være far til barnet, må det befruktende samleie ha funnet sted tidligst 5. januar 1962. Da barnet ble født xx.xx.1962, vil dette etter lagmannsrettens beregning gi en svangerskapstid på 242 dager - ikke 243 dager, som byretten sees å ha lagt til grunn. Dette må antas ytterligere å redusere sannsynligheten for at barnet kan være konsipert så sent som 5. januar, forutsatt at det var fullbåret.

Det er videre på det rene at det foreligger utelukkelseskonklusjon etter første arveregel i Rh-systemet etter de foretatte blodtypeundersøkelser, slik de er redegjort for i byrettens dom. I den uttalelse av 30. juni 1966 som er nevnt, har professor Lundevall i tilslutning til dette på lagmannsrettens forespørsel meddelt at det ikke siden han ga sin erklæring av 15. juni 1963, er fremlagt materiale som gir grunn til å tillegge en utelukkelseskonklusjon større sikkerhet enn det han dengang anga. Lagmannsretten må derfor på grunnlag av professorens uttalelse, og som byretten, regne med en sikkerhetsprosent på 99,5 i dette tilfelle, dvs. at det ikke kan sees bort fra at en farskapsutelukkelse på basis av E-faktoren, som det her er tale om, kan være feilaktig i ett av 200 tilfelle. Lagmannsretten kan imidlertid for sin del ikke anta at den beskjedne avvikelse med hensyn til sikkerhetsgraden som synes å fremgå av professor Lundevalls redegjørelse i den foreliggende sak, er egnet til nevneverdig å svekke den bevisverdi en utelukkelse etter Rh-systemet er tillagt i Høyesteretts dommer i Rt-1956-26, 150 og 1053. Så vidt sees er forøvrig det materiale professorens uttalelse nå bygger på, til dels identisk med det som det er redegjort for i den uttalelse som er gjengitt i dommen i Rt-1956-150 (Race & Sanger: «Blood Groups in Man»).

På grunnlag av det som foreligger om barnets fødselsvekt og fødselsmål - vekt 3270 gram, lengde 50 cm og hodeomkrets 34,5 cm - og som anses for å være på det rene, har byretten i tilslutning til den sakkyndige, overlege Golden, gått ut fra at barnet

Side:203

var fullbåret og at det da er meget liten sannsynlighet for besvangring 5. januar 1962. Overlege Skarsten har som sakkyndig for lagmannsretten erklært seg enig i at det er lite sannsynlig at B er faren hvis barnet var fullbåret. Overlege Skarsten har imidlertid for sitt vedkommende ikke på grunnlag av de opplysninger som foreligger - vekt og mål - funnet å kunne fastslå at barnet virkelig var fullbåret og dermed heller ikke at B på dette grunnlag med sikkerhet kan utelukkes som far. Om dette sies det i overlegens skriftlige uttalelse, som han for så vidt har fastholdt under sin forklaring for lagmannsretten:

«Der står intet notert i journalen om hvorvidt barnet blev vurdert som fullbåret eller ikke.

Den gjennomsnittlige fødselsvekt for fullbårne barn er ca. 3 500 gram. Den gjennomsnittlige lengde ca. 51 cm. Fødselsvekten kan være påvirket av mange andre faktorer enn svangerskapets lengde, og er således intet godt holdepunkt for svangerskapets varighet. Fødselslengden gir et noget bedre holdepunkt. Man må imidlertid være oppmerksom på at der kan forekomme feilkilder ved målingen av lengden. En stor fødselssvulst i bakhodet kan betinge en lengde på opptil 2 cm mer enn det korrekte. En manglende utretting av barnets underekstremiteter kan gi en for liten lengde.

Man kan derfor efter min mening ikke kategorisk hevde at barnet var fullbåret, på grunnlag av de ovenfor to anførte tall. Hadde journalen inneholdt opplysninger om manglende kliniske tegn på for tidlig fødsel, hadde man med større rett kunnet uttale sig.»

I sin tilleggsuttalelse har overlege Skarsten på foranledning av B's prosessfullmektig bekreftet at hans konklusjon utelukkende er bygget på opplysningene om svangerskapets lengde og barnets mål og vekt, uten at resultatet av blodtypeundersøkelsene - som han mener må veie langt tyngre - er tatt med i vurderingen. Om svangerskapets lengde har overlegen for øvrig under ankeforhandlingen uttalt at det her til nød kan ligge helt i yttergrensen for det som kan regnes som fullbåret. Ellers har overlegen gitt uttrykk for at de opplysninger fru B selv har gitt om tidspunktet for sin siste menstruasjon før fødselen - henholdsvis 10. og 5. desember 1961 til dr. Holgersen og til sykehuset - stemmer godt med fødsel av et fullbåret barn i begynnelsen av september 1962, og i så fall etter et befruktende samleie i tiden omkring enten 17. eller 12. desember 1961. Om sine menstruasjoner har fru B imidlertid forklart at de jevnlig var uregelmessige. Vanligvis pleide det gå ca. tre uker fra menstruasjonens siste dag til neste menstruasjon, men det kunne variere opptil seks-åtte uker mellom hver gang, og det hendte hun måtte gå til lege for å få menstruasjonen fremskyndet.

Det fremgår av det som er gjengitt av overlege Skarstens sakkyndige uttalelse for lagmannsretten, at når overlegen mener at det ikke med sikkerhet kan fastslås at barnet var fullbåret ved fødselen, bygger han dette på at opplysningene om barnets vekt

Side:204

og mål ikke alene er tilstrekkelig grunnlag for en positiv konklusjon i så måte. På den annen side foreligger det imidlertid ikke, slik overlegen også fremhever, noen opplysning i journalen eller andre steder om at der fantes alminnelig forekommende tegn på at barnet var født for tidlig - noe det i og for seg ville ha vært naturlig å vente om det hadde vært tilfellet. De antydninger fru B har kommet med under ankeforhandlingen om hår- og neglefeste og om at barnet var dunet på kroppen, kan lagmannsretten i denne forbindelse ikke legge synderlig vekt på. Lagmannsretten finner for sin del ikke under disse omstendigheter holdepunkt for å legge til grunn for sin avgjørelse at barnet ikke var fullbåret.

Som nevnt i byrettens dom gir den rettsmedisinske kommisjons flertall i den uttalelse som er referert i dommen i Rt-1956-396, uttrykk for at det aldri er observert noe sikkert tilfelle av fullbåret barn etter en svangerskapstid på under 244 dager. Det synes riktignok til dels, i tilslutning til overlege Skajaas undersøkelser ved Oslo kommunale kvinneklinikk, å være lagt til grunn i rettspraksis at det har forekommet sikre tilfelle med svangerskapstid helt ned til 242 dager, jfr. i denne sammenheng dommen i Rt-1956-1043. Men formentlig vil etter den praksis Høyesterett har fulgt, en så kort svangerskapstid som 242-243 dager i et hvert fall bare kunne godtas under rent særegne omstendigheter. Foruten til de to sistnevnte dommer viser lagmannsretten for så vidt til Rt-1950-540. Selv om det ikke skulle bli tillagt betydning i motsatt retning at det her dreier seg om en ung, førstegangsfødende kvinne, som også er liten og lett, er det i dette tilfelle iallfall ikke påvist noe forhold som skulle gi rimelig begrunnelse for en svangerskapstid så kloss opp til yttergrensen for det som overhodet anses mulig.

Svangerskapstidens lengde kan vel ikke i seg selv anses avgjørende. Men dertil kommer da utelukkelseskonklusjonen etter blodtypebestemmelsen, som alene måtte antas å ville være tilstrekkelig dersom det hadde vært spørsmål om å fastslå farskap etter de vanlige regler. Under de foreliggende forhold synes det å være særlig grunn til å legge vekt på resultatet av blodundersøkelsene uansett om heller ikke dette, i tilslutning til det syn som er kommet til uttrykk i Høyesteretts dom i Rt-1939-672, isolert sett skulle kunne anses avgjørende. Ytterligere taler fru B's egne opplysninger om sin siste menstruasjon før fødselen, som det er nevnt foran, imot sannsynligheten av at hun skulle være blitt besvangret så sent som 5. januar 1962. Riktignok har dr. Holgersen i en legeattest av 21. oktober 1962 uttalt at han ved undersøkelsen 14. mars 1962, da han konstaterte at fru B var gravid, fant ut at hun var vel åtte uker på vei, og at han regnet med at hun var besvangret i første halvdel av januar. Lagmannsretten finner imidlertid ikke - og støtter seg for så vidt til den sakkyndige gynekologs uttalelser under ankeforhandlingen - at dette under de foreliggende forhold kan tillegges nevneverdig betydning ved vurderingen av bevisstoffet i saken.

Det foreligger ikke noen konkret opplysning om at fru B i den

Side:205

mulige konsepsjonstid har hatt samleie med andre enn sin mann, og det er i det hele tatt ikke med hensyn til denne mulighet fremkommet noe utover det som er nevnt i byrettens dom. B har forklart at han hadde samleie med henne allerede da han var hjemme på permisjon i juni 1961, og ikke først i oktober som fru B har forklart, og at det første samleie fant sted så tidlig som en uke etter at de hadde truffet hverandre første gang. Noen særlig betydning kan ikke lagmannsretten tillegge denne uoverensstemmelse. Det er på den annen side vanskelig å tro at det ikke er riktig, som fru B sier, at begge parter oppfattet forholdet som noe mer enn en tilfeldig forbindelse. Hun har forklart at det var tale om forlovelse og ekteskap, og lagmannsretten er tilbøyelig til å gå ut fra at dette må ha vært nevnt, og at iallfall hun med god grunn har forstått det slik at det dreide seg om et fast og forhåpentlig varig forhold. B bodde tildels hjemme hos henne da han var i X på permisjon, og det har foregått en intens brevveksling mellom dem. Det må medgis at dette er forhold som i og for seg taler imot en formodning om at fru B i den tid det er tale om, har hatt omgang med noen annen mann, og som for så vidt kan være egnet til å volde tvil om riktigheten av de slutninger opplysningene i saken ellers gir anledning til.

Lagmannsretten er enig med byretten i at det er bevisregelen i ektebarnlovens §2 første ledd som har anvendelse i saken, og viser foruten til det som for så vidt er nevnt av byretten, til at dette synes å måtte følge av den forståelse av loven som Høyesteretts flertall bygger på i dommen i Rt-1965-607. Beviskravet antas derfor å måtte være at det kan anses som sikkert at B ikke er far til barnet. Lagmannsretten har etter det anførte vært i en viss tvil med hensyn til om dette beviskrav må sies å være fylt, men er som byretten kommet til at det etter det som foreligger om svangerskapstiden og blodtypene er så usannsynlig at barnet i dette tilfelle kan være konsipert ved et samleie mellom partene 5. januar 1962 og dermed at B kan være faren, at det finnes å måtte bortses fra denne mulighet. Vilkåret for å ta til følge B's påstand om ikke å være far menes derfor å være til stede, og byrettens dom blir å stadfeste.

Spørsmålet om bevisverdien av blodtypebestemmelser i nedstamningssaker etter loven av 1956 kan ikke sees tidligere å ha vært forelagt for domstolene, og saken er for så vidt av en viss prinsipiell interesse. Avgjørelsen har som nevnt også vært forbundet med noen tvil. Etter omstendighetene finnes det da ikke å burde tilkjennes saksomkostninger hverken for byretten eller lagmannsretten, jfr. unntaksreglene i tvistemålslovens §172 annet ledd og §180 første ledd.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

Byrettens dom stadfestes.

Saksomkostninger tilkjennes ikke.

Side:206

Av byrettens dom (byrettsdommer Carsten Nielsen): - - -

II. B er født xx.xx.1938. Han var i militærtjeneste i Nord-Norge fra 4. juli 1960 til 3. januar 1962. Under permisjoner i dette tidsrom var han i X i 3 uker i juni 1961 og fra 10. til 24. oktober 1961, og han var da meget sammen med - -, senere fru B, som er født xx.xx.1944. Partene vekslet en rekke brev i annet halvår 1961. Ett av dem er fremlagt. Det er et brev av 10. oktober 1961 fra B som begynner med «Kjæreste - -» og slutter med ordene «Mange kjærlige hilsener til min - - - som jeg er så glad i. Din lengtende - -».

Etter å være dimittert fra militærtjenesten ankom B til X 5. januar 1962 og han og - - - hadde samleie med hverandre denne dag og andre dager frem til 12. januar, da han skrev et brev og meddelte henne at det måtte være slutt mellom dem. Preventive midler ble ikke brukt. De hadde også tidligere hatt kjønnslig omgang, og hun har forklart at hun hadde regnet med at de skulle ha forlovet seg på hennes 17-års fødselsdag i oktober 1961.

Ved besøk hos dr. Reid Holgersen i Stavanger i mars 1962 fikk - - konstatert at hun var gravid. Da B fikk meddelt dette, ble det bestemt at de skulle gifte seg og ekteskapet ble inngått 19. mai 1962. De bodde så hos hennes foreldre inntil B 9. juni 1962 reiste til Y hvor han overtok en stilling. Senere har ektefellene ikke bodd sammen, bortsett fra en uke i - - - i juli måned samme år.

Fru B fødte sitt barn på X sykehus xx.xx.1962. Da B fikk opplysning om at barnet var fullbåret begynte han å tro at han ikke kunne være faren, og han har derfor reist dette søksmål. - - -

V. Retten skal bemerke:

Det er på det rene at gutten A ved fødselen veide 3270 gram, hadde en lengde på 50 cm og hode-omkrets 34,5 cm. Den gynekologisk sakkyndige har erklært at særlig den målte lengde og hode-omkrets er sikre tegn på at gutten var fullbåret, og at man mot disse data ikke kan legge vekt på eventuelle andre tegn, som f. eks. karakteren av hårfestet og neglene. B og fru B har som nevnt hatt samleier i tiden 5.-12. januar 1962. Fra 5. januar til 4. september er det 243 dager. Den sakkyndige har erklært at han ikke absolutt kan utelukke at besvangring kan ha funnet sted 5. januar. Men sannsynligheten for at et sikkert fullbåret barn fødes etter svangerskap av denne varighet er meget liten, etter den sakkyndiges mening i alle fall ikke større enn 1: 2000.

B's prosessfullmektig har foreholdt den sakkyndige en uttalelse fra den Rettsmedisinske Kommisjon 9. september 1955 ( Rt-1956-404) hvori kommisjonens flertall uttaler at man rent unntaksvis må regne med verdier under 249 dager, og at det aldri er observert noe sikkert tilfelle av fullbåret barn under 244 dager, d.v.s. for barn med gjennomsnittsstørrelse for fullbårne barn. Den sakkyndige erklærte at han heller ikke kjente noe slikt tilfelle.

Om fru B's menstruasjonsforhold er opplyst at hun til sykehuset har oppgitt begynnelsen av siste menstruasjon til 5. desember 1961 og til sin egen lege, dr. Reid Holgersen, til ca. 10. desember. Et svangerskap på ca. 270 dager tyder i og for seg på en besvangring omkring 8. desember 1961. Hennes høyde og vekt er oppgitt til henholdsvis 161 cm og 50 kg.

Blodprøver er tatt av ektefellene og gutten 26. mars 1963.

Side:207

Kontrollprøver ble tatt 19. og 23. april s. å. I brev av 1. juni 1963 erklærte prosektor Lundevall at alle reaksjoner var klare og tydelige og at det ved kontrollundersøkelsen ble funnet de samme typeresultater som ved første undersøkelse. Resultatet var at B's farskap var uforenlig med første arveregel i Rh-systemet. Foranlediget av visse spørsmål fra fru B's side avga prosektor Lundevall en tilleggserklæring av 15. juni 1963 hvori det heter:

«Ad spørsmål 1 og 2: Opplysningene om barnemorens og B's familie foranlediger ikke noen endringer eller tillegg til min erklæring av 1. juni 1963.

Til rettens orientering skal jeg opplyse: Sikkerheten av utelukkelseskonklusjonen avhenger av to forhold.

For det første at blodprøvene er riktig typebestemt. Utelukkelseskonklusjonen baserer seg på at barnet har Rh-faktoren E, mens moren og mannen mangler denne faktor. Undersøkelsen av faktoren E er i hver blodprøve utført med to forskjellige anti-E sera av god kvalitet. De to sera ga identiske resultater med de forskjellige blodprøver. Reaksjonene var klare og tydelige, prøvene var alle vel bevarte, alle prøver var tydelig merket, og kontrollprøvene av hver person ga de samme typeresultater som de først innsendte blodprøver. Undersøkelsen av hver av kontrollprøvene ble gjort uten at vi på forhånd så etter hvilke typeresultater som ble funnet med de først innsendte prøver (d.v.s. såkalt blindteknikk).

Etter mitt skjønn er det da ingen rimelig grunn til å betvile riktigheten av selve typebestemmelsene.

For det annet sikkerheten av arvereglene. I litteraturen (Race, R. R. & Sanger, R.: Blood Groups in Man. 4. utgave. Blackwell, Oxford 1962 150) er publisert undersøkelser av 592 ektepar, hvor både hustru og ektemann manglet faktoren E. Disse hadde tilsammen 1031 barn, hvorav 1028 barn manglet E, mens 3 av barna hadde faktoren E, og således skulle representere undtagelser fra arvereglene. Av disse 3 barn ble ett vist å være ekstramaritalt, en bror eller søster av det annet barn var sikkert ekstramaritalt. Tilbake blir da ett barn, som ikke kunne vises å være ekstramaritalt.

Dessuten er publisert et dansk materiale på 400 familier med ca. 1000 barn uten undtagelse på arvereglene.

I et skandinavisk samlemateriale (dr. H. Gürtler, Rettsmed. Institutt, København, pers. meddelelse) på 4000 mor-barn-kombinasjoner, alle undersøkt både med anti-E og anti-e, er påvist 3 tilfelle med avvikelse fra arvereglene (kontrær homozygoti av faktorparet E og e mellom mor og barn).

På basis av det skandinaviske materiale har Gürtler beregnet sikkerheten av en farskapsutelukkelse med hensyn til faktoren E (som den her foreliggende) til 99,5 %.

Når det i den omtalte veiledning står at sikkerheten av en utelukkelse etter Rh-systemet er av størrelsesorden 99,9 %, må dette oppfattes som et fellestall for Rh-utelukkelser av alle kategorier. Sikkerheten er altså ikke fullt så høy for en utelukkelse som den her foreliggende, idet vi i ett tilfelle av 200 slike utelukkelser må regne med at utelukkelseskonklusjonen kan være feilaktig.

Side:208

Hva angår spørsmålet om «utvidet» blodtypebestemmelse, er det intet i veien for at vi kan gjøre det. En slik tilleggsundersøkelse vil eventuelt kunne verifisere, men ikke avsvekke, den foreliggende utelukkelse med hensyn til E-faktoren.

Hvis retten finner det ønskelig at en annen sakkyndig utfører uavhengige undersøkelser, har jeg intet imot dette, og vil foreslå at retten i såfall spør overlege Otto Hartmann, Statens Inst. for Folkehelse, Oslo.»

Etter dette ble det foretatt en tredje undersøkelse. Om denne uttalte prosektoren i brev av 6. april 1964:

«Det er nå innkommet og undersøkt en 3. blodprøve av hver av sakens personer. I disse blodprøvene er det gjort utvidede typebestemmelser, og det er også gjort kontrollundersøkelser etter de vanlig anvendte systemer. Resultatet av typebestemmelsene var det samme som ved første og annen gangs undersøkelse. Alle prøver var vel bevart, reaksjonene klare og tydelige.

Utelukkelseskonklusjonen for B etter 1. arveregel i Rh-systemet må derfor opprettholdes, se vedlagte sakkyndige erklæring på skjema.»

Det foreligger således i denne sak to utsagn bygget på naturvitenskapelig erfaringsmateriale av forskjellig karakter. Etter det ene erfaringsmateriale er sannsynligheten for at ektefellenes samleier i tiden 5.-12. januar 1962 har ført til besvangrelse anslått til mindre enn 1: 2000. Etter det annet erfaringsmateriale er sannsynligheten for at B er guttens far etter blodtypebestemmelser anslått til 1: 200. På spørsmål har overlege Golden erklært at han for sitt vedkommende ikke kjenner til at det er noen sammenheng mellom de to erfaringsmaterialer således at en viss sannsynlighetsgrad i det ene materiale skulle samsvare med en viss sannsynlighetsgrad i det i det annet materiale. Retten ledes etter dette til den slutning at de to sakkyndige utsagn kombinert har en overordentlig stor bevistyngde.

Mot dette står fru B's forklaring om at hun bare har hatt samleie med ektemannen. Til støtte for denne forklaring kan det anføres at partene flittig vekslet brev med hinnannen både før og etter B's besøk i X i oktober 1961. På den annen side levet hun ikke isolert på et avsides sted uten kontakt med andre. Hun har forklart at hun i tiden etter oktober 1961, helst søndager, har vært endel på dans med venninner, på - - -, i - - - og i - - -, og at hun da har danset med tilfeldige og kjente gutter. På spørsmål foranlediget av B har hun forklart at hun har truffet en kjenning av ham ved navn D, som B hadde presentert for henne i oktober 1961. Denne D hadde spurt om å få følge henne hjem en gang, men det var etter at det var slutt mellom B og henne i januar 1962 og hun hadde avslått dette forslag.

Bevisene i saken blir å vurdere etter retningslinjene i lov om born i ekteskap §2. Bestemmelsene i annet ledd henviser til bestemmelsene i første ledd når ektefellene (selvom de ikke var gift på konsepsjonstiden) har hatt samleie med hverandre på et tidspunkt som ligger innenfor det man regner som den mulige lengde av et svangerskap når barnet er fullbåret. I rettspraksis har man i en årrekke regnet med yttergrensene 240 og 320 dager. Da det her kan bli tale om et svangerskap av 243 dager må den vanlige bevisvurderingsregel i første ledd komme til anvendelse.

Bestemmelsene i §2 første ledd medfører at dom for at en ektemann

Side:209

ikke er barnefaren kan avsies «når det elles ut frå arvemerke hjå barnet eller av andre særlige grunnar må haldast for visst at ektemaken ikkje er barnefaren». Retten kan ikke se at det er fremkommet noe som avsvekker de to sakkyndige utsagn om graden av sannsynlighet for B's farskap. Etter en helhetsvurdering av bevisene er man kommet til den oppfatning at det må ansees som sikkert (haldast for visst) at B ikke er guttens far. Hans påstand vil derfor bli tatt til følge.

Retten har ikke funnet grunnlag for å trekke noen annen person inn i saken med hjemmel i lov om born i ekteskap §6 fjerde ledd. - - -