RG-1972-638

Instans:	Hålogaland lagmannsrett
Dato:	1972-05-18
Publisert:	RG-1972-638
Stikkord:	Erstatning
Sammendrag:
Saksgang:	Dom 18. mai 1972 i ankesak nr. 113/1971 A
Parter:	Forsikringsselskapet Samvirke (høyesterettsadvokat Jan Hein Eriksen) mot Ottar Bjerkeli (advokat Annfinn Johansen).
Forfatter:	Lagmann Harald Elstad, lagdommerne Carl Tank, Tor G. Christensen
Lovhenvisninger:	Skatteloven (1911) §42, §77, Bilansvarslova (1961) §4, §7, Veitrafikkloven (1965), Tvistemålsloven (1915) §180, §6, §9, Veitrafikkloven (1965) §21, §22, §23, §31, §3

Den 8. oktober 1967 kjørte en Volkswagen personbil W 63152 utfor veien mellom Halsa og Vassdalsvik i Meløy. Bilen blev ført av eieren Roald Hansen (også kalt Klubben) og var ansvarsforsikret i Forsikringsaktieselskapet Samvirke. Det var to passasjerer med på turen og den ene av disse, Ottar Bjerkeli, født xx.xx.1939, blev så sterkt skadet ved ulykken at han er blitt påført en varig invaliditet på 100 %. Da Samvirke ikke erkjente ansvar, reiste Ottar Bjerkeli ved stevning av 3. juli 1969 søksmål mot selskapet med krav om erstatning begrenset oppad til kr. 200.000,00.

Salten herredsrett - sorenskriveren - avsa dom i saken den 21. mai 1971 med slik domsslutning:

«Forsikringsaktieselskapet SAMVIRKE tilpliktes å betale Ottar Bjerkeli, Korgen, erstatning stor kr. 165.000,- etthundreogsekstifemtusenkroner - med 4 - fire - prosents renter fra domsavsigelsen d.d.

Hver av partene skal bære sine omkostninger.»

Forsikringsaktieselskapet Samvirke har i rett tid påanket dommen og har nedlagt slik påstand:

«Forsikringsaktieselskapet Samvirke frifinnes.»

Ottar Bjerkeli har tatt til gjenmæle mot anken og har også erklært motanke for så vidt angår den reduksjon i erstatningsbeløpet som herredsretten foretok i forhold til den påstand som var nedlagt. Han er meddelt fri sakførsel for lagmannsretten såvel i hovedanken som i motanken og er også efterbevilget fri sakførsel for herredsretten. Ottar Bjerkeli har nedlagt slik påstand:

«I hovedanken:

Herredsrettens dom stadfestes.

I motanken:

Forsikringsaktieselskapet Samvirke tilpliktes å betale Ottar Bjerkeli erstatning med kr. 200.000,00 med tillegg av 5 % renter fra forliksklagens forkynnelse 10. januar 1969 til betaling skjer.

I begge tilfelle:

Forsikringsaktieselskapet Samvirke tilpliktes å betale det offentlige saksomkostninger for herredsrett og lagmannsrett.»

Ankeforhandlingen blev påbegynt i Ørnes den 3. mai og fortsatte den 4. mai 1972 i Bodø. Ottar Bjerkeli ga partsforklaring og det blev avhørt 12 vitner, hvorav 7 hadde forklart seg umiddelbart for herredsretten, mens 2 var avhørt ved bevisopptak og 3 er nye for lagmannsretten. Det blev foretatt dokumentasjon som rettsboken viser. I denne forbindelse skal det nevnes at vitnene Anna og Torleif Karlsen hadde sykdomsforfall og ikke kunne

Side:640

møte i rettslokalet på ørnes. Efter anmodning av begge prosessfullmektiger reiste derfor lensmannen i Meløy samme dag til Halsa og opptok forklaringer av disse vitner til bruk for lagmannsretten.

Om saksforholdet henvises forøvrig til herredsrettens domsgrunner, idet man skal tilføye at partene har meddelt ny oppgave over Rikstrygdeverkets refusjonskrav, ajourført pr. 1. mai 1972. Ottar Bjerkeli hadde til da fått utbetalt i sykepenger, grunnpensjon, tilleggspensjon m.v. kr. 73.183,00 som kommer til fradrag i mulig erstatning for tapt arbeidsfortjeneste frem til denne dag. Kapitalverdien av Rikstrygdeverkets ytelser pr. 1. mai 1972 er beregnet til kr. 376.255,00 og det er enighet om at denne må trekkes fra i Bjerkelis eventuelle erstatning for tap i fremtidig erverv. Efter de satser som gjelder i dag får han pr. år utbetalt kr. 20.546,00 som fordeler seg slik:

Grunnpensjon kr. 7.900,-

Tilleggspensjon kr. 7 900 X 2,35 X 0,45 » 8.354,-

I alt kr. 16.254,-

Hjelpestønad kr. 7 900 X 0,25 » 1.975,-

Grunnstønad kr. 7.900 X 0,23 » 1.817,-

Kompensasjonstillegg » 500,-

Forsikringsaktieselskapet Samvirke er enig i herredsrettens vurdering når den er kommet til at Roald Hansen ved kjøreturens begynnelse ikke bare var påvirket av alkohol, men dessuten fremdeles hadde en alkoholkonsentrasjon i blodet på over 0,5 promille. Men det hevdes at herredsretten har tatt feil når den ikke har funnet at Ottar Bjerkeli visste eller måtte vite dette. Det må efter bevisførselen legges til grunn at Roald Hansens alkoholforbruk kvelden og natten før ulykkesdagen har vært betydelig. I den forbindelse hevder Samvirke at det må være riktig å bygge på de foreliggende politiforklaringer som blev opptatt relativt kort tid efter ulykken. Når det gjelder de senere forklaringer, synes det å ha foregått erindringsforskyvninger i retning av å trenge Hansens alkoholkonsum bakover i tid. Det må efter Samvirkes oppfatning legges betydelig vekt på Hansens egen forklaring for lagmannsretten, hvor han bekreftet hvad han hadde sagt som tiltalt i Salten herredsrett den 25. september 1968 om sitt besøk på vitnet Bjarne Jensens rom i brakken. Det kom imidlertid frem at Hansen selv over hodet ikke husket at han hadde sovnet inne på Jensens rom og ligget der inntil han ca. kl. 0700 våknet og ruslet inn til seg selv. Forklaringen bygget derfor på hvad han senere var blitt meddelt av Jensen eller dennes værelseskamerat Holtås. Dette tyder på at Hansen må ha vært adskillig alkoholpåvirket, og indiserer at han i virkeligheten ikke husket noe fra festen i det hele tatt, - dette er forøvrig i samsvar med hans politiforklaring av 15. desember 1967. Når det gjelder Bjerkelis forhold peker Samvirke på at vitnet Leif Lindahl mener å ha hørt dennes stemme ute fra gangen i brakken, da Hansen var på besøk på vitnets rom ut på natten. Selv om

Side:641

man imidlertid bygger på at Bjerkeli ikke så noe mere til Hansen i tidsrommet mellom kl. 0100 om natten og neste morgen før kjøreturen begynte, var situasjonen efter Samvirkes oppfatning slik at man må legge til grunn at Bjerkeli måtte forstå at Hansen hadde en alkoholkonsentrasjon på over 0,5 promille i blodet. Bjerkeli hadde deltatt i en fest, og han visste at alle i den krets det her gjelder hadde anskaffet seg drikkevarer i den anledning. Han hadde observert at Hansen var beruset og ifølge dennes forklaring for lagmannsretten hadde han endog bedt Bjerkeli om å passe på en veske hvor det lå en flaske med noe brennevin. Under disse omstendigheter må man kunne forlange en viss aktiv undersøkelsesplikt fra Bjerkelis side. Hvis han som en aktsom mann hadde overveiet situasjonen, måtte dette ha ført til at han hadde forvisset seg om at Hansen var kompetent til å kjøre bil, før han begav seg på turen. Det er efter Samvirkes mening ikke riktig når herredsretten uttaler at det må kreves en kvalifisert uaktsomhet hos skadelidte for at bilansvarslovens §7 tredje ledd skal kunne komme til anvendelse. Det må være tilstrekkelig at man ut fra en helhetsvurdering kommer til at Bjerkeli ikke kan høres med at han uten videre gikk ut fra at Hansen var kommet seg så pass efter nattens begivenheter at han var edru i veitrafikklovens forstand og at han (Bjerkeli) derfor ikke nærmere overveiet spørsmålet.

Den omstendighet at Bjerkeli er blitt 100 % invalid som følge av ulykken, er efter Samvirkes mening ikke noen slik særlig omstendighet at han allikevel kan tilkjennes erstatning. Selskapet har i den forbindelse henvist til en dom avsagt av Eiker, Modum og Sigdal herredsrett den 22. februar 1964 i sak nr. 64/1963 A.

Samvirke gjør subsidiært gjeldende at det er riktig i dette tilfelle å redusere erstatningen eller la den falle bort i medhold av bilansvarslovens §7 første ledd og slutter seg for så vidt til herredsrettens begrunnelse for dette. Den nevnte bestemmelse må efter selskapets mening ikke bare komme til anvendelse når det foreligger en direkte medvirkning til selve ulykken, men også når skadelidte ved å ta en risiko setter seg i en slik situasjon at han blir påført skade. I denne forbindelse er det henvist til Innstilling fra Motorvognansvarskomitéen av 1951 63, 2. spalte til 64, 1. spalte, og til Høyesterettsdom i Rt-1966-833, hvorefter det i seg selv er uforsvarlig å kjøre bil med så lite søvn bak seg at man risikerer å sovne bak rattet, jfr. veitrafikklovens §21 første ledd og §3.

Samvirke gjør videre gjeldende at herredsrettens erstatningsberegning ikke er riktig, når den fra det beregnede totaltap først har trukket Rikstrygdeverkets refusjonskrav og derefter har foretatt en avkortning med 1/3 i medhold av bilansvarslovens §7 første ledd. Hvis man - som herredsretten - bygger på et totaltap på kr. 660.000,00, skulle denne avkortning ha vært foretatt først, slik at man kommer frem til et erstatningsbetingende tap på kr. 440.000,00. Når man fra dette trekker RTV's refusjonskrav kommer man frem til et beløp på kr. 27.500,00 som ville ha vært den riktige erstatning på grunnlag av herredsrettens premisser

Side:642

forøvrig. Det er i denne forbindelse henvist til høyesterettsdom inntatt i Rt-1969-520 flg., særlig 525.

Samvirke hevder endelig at herredsretten ved beregningen av Bjerkelis tap i fremtidig erverv uriktig må ha undlatt å ta hensyn til at han vil spare betydelige beløp i inntektsskatt. Det er i strid med sikker rettspraksis ikke å ta dette i betraktning ved erstatningsfastsettelsen. Bjerkelis inntekt utgjør nå kr. 20.546,- pr. år. På grunn av de særregler som gjelder for beskatning av uføretrygdede, vil hans inntektsskatt ikke utgjøre mer enn vel kr. 500,00. Hvis han hadde vært i arbeide med en antatt inntekt på kr. 30.000,00, ville skatten ha utgjort ca. kr. 9.900,00. Når man tar hensyn til dette, blir den forverrelse i hans økonomiske stilling som ulykken har medført, så liten at det ikke blir plass for noen særlig erstatning.

Ottar Bjerkeli hevder at herredsretten har tatt feil når den i erstatningssaken har funnet det bevist at Roald Hansen ved kjøreturens begynnelse hadde en alkoholkonsentrasjon i blodet på over 0,5 promille. Det må dog tas i betraktning at Hansen ved Salten herredsretts dom av 25. september 1968 blev frifunnet for overtredelse av veitrafikklovens §22 første ledd (promillekjøring). At man senere har fått en rettslig forklaring fra drosjesjåfør Willy Dahl av 27. mai 1969, som kunne indisere at herredsrettens resultat i straffesaken ikke var riktig, kan efter Bjerkelis oppfatning ikke bringe saken i noen annen stilling. Dahl blev ikke avhørt som vitne umiddelbart for herredsretten. Han har derimot forklart seg for lagmannsretten, og det kom da frem at han hadde kjørt i «pendeltrafikk» med festdeltagere en stor del av natten, og at han derfor måtte ta alle forbehold med hensyn til tidsangivelser. Nå er han tilbøyelig til å anta at han kjørte Hansen hjem til brakken relativt kort efter at festen var slutt ca. kl. 0200. Dette stemmer med Bjarne Jensens forklaring. Når derimot Dahl har forklart at Anna Karlsen var med på samme kjøretur og hjalp til med å få Hansen ut av bilen, er dette ikke i overensstemmelse med hennes forklaring til lensmannen i Meløy den 3. mai 1972. Under straffesaken anslo Hansen sitt samlede alkoholkonsum til bortimot 1/2 flaske brennevin. Her må man imidlertid være oppmerksom på at det i det vesentlige blev drukket brennevin oppblandet med champagnebrus og/eller musserende vin. Når det gjelder Hansens alkoholforbruk om kvelden og natten før ulykken, må konklusjonen bli at det må antas å ha vært avsluttet så tidlig og ikke ha vært så stort at man kan legge til grunn at han under kjøringen hadde en alkoholkonsentrasjon på over 0,5 promille i blodet. At Hansen under festen frembød symptomer på beruselse er så men årsaken til disse må ikke bare søkes i alkoholforbruk, men også i tretthet som følge av at han hadde en lang og anstrengende arbeidsuke bak seg, jfr. hans egen forklaring om dette.

Når det gjelder Bjerkelis forhold, kan man ikke legge noen vekt på vitnet Leif Lindahls forklaring, hvorefter denne tror at han hørte Bjerkelis stemme på gangen, da han omkring kl. 0200

Side:643

om natten hadde besøk av Hansen på sitt rom i brakken. Vitnet har forklart seg temmelig motstridende og forbeholdent og opplysningen stemmer ikke med noen av de øvrige utsagn man har i saken. Man må derfor bygge på at det er riktig som forklart av Bjerkeli at han forlot festen mellom kl. 0030 og kl. 0100 sammen med Kristian Hansen efter at han hadde kjøpt en bløtkake som de fortærte hos frøken Einvik, og at han derefter ikke så noe mere til Roald Hansen før neste morgen.

Da hadde Hansen spist frokost og var i utmerket form. Han virket helt normal og det var ingen grunn for Bjerkeli til å reagere da han blev invitert på en kortere søndagstur. Heller ikke den annen passasjer, Jetmund Nicolaisen, observerte at det var noe i veien med Hansen. Det må efter Bjerkelis oppfatning kreves en kvalifisert uaktsomhet fra hans side, dersom selskapet skulle kunne fritas for å betale erstatning i medhold av bilansvarslovens §7 tredje ledd, og herredsrettens avgjørelse er riktig når den er kommet til at denne bestemmelse ikke kan bringes i anvendelse. Under enhver omstendighet har hans uaktsomhet vært så liten at det er grunn til å se bort fra den, jfr. Iversen: Bilansvaret (utg. 1965) 108 nederst. Det må også være anledning til å anse de meget store konsekvenser ulykken fikk for Bjerkeli, som en særlig grunn til under enhver omstendighet å gi ham erstatning. Det tilfelle som forelå til avgjørelse i den forannevnte herredsrettsdom av 22. februar 1964, var ikke parallelt med det vi står overfor i denne sak, og dommen kan derfor ikke tas til inntekt for et annet syn.

Bjerkeli mener at herredsretten har tatt feil når den er kommet til at han kan påføres et medvirkeransvar efter bilansvarslovens §7 første ledd og at erstatningen derfor må reduseres. Han hadde ingen grunn til å regne med at Hansen hadde sovet så lite i løpet av natten at denne var uskikket til å kjøre bil. Det dreiet seg om en kortere søndagsutflukt, og man kan ikke med noen rimelighet si at Bjerkeli under de foreliggende omstendigheter burde ha undersøkt om Hansen var utsovet. Det er her ikke plass for det synspunkt at Bjerkeli frivillig har utsatt seg for en risiko og derved har medvirket til den skade han blev påført.

Dertil kommer at det hvis bilansvarslovens §7 første ledd skulle komme til anvendelse, måtte påvises en årsakssammenheng mellom Hansens tretthet og ulykken. Kjøringen kan riktignok bebreides denne som uaktsom, men det som hendte var ikke annet enn hvad en hvilken som helst uoppmerksom og kanskje noe uøvet sjåfør kan risikere å bli utsatt for. Hansen har selv forklart at han like før utforkjøringen hadde tatt blikket bort fra veibanen for å se på noen ærfugler som Nicolaisen hadde snakket om. Dette førte igjen til at bilen kom for langt over til høyre i veibanen og begynte å skrense hvorefter Hansen mistet kontrollen. Denne årsaksrekke kan imidlertid ikke på noen måtte bebreides Bjerkeli.

Hvis det først skal foretas en avkortning i erstatningen i medhold av bilansvarslovens §7 første ledd, er det efter Bjerkelis

Side:644

mening ikke galt å foreta denne på den måte som herredsretten har gjort. Det kan i denne forbindelse henvises til høyesterettsdom i Rt-1966-886 flg.

Når det så gjelder selve erstatningsutmålingen, hevder Bjerkeli at det ikke kan være riktig ensidig å bygge på de inntekter han kunne regne med som arbeider i sildoljeindustrien. Han var begynt på fabrikken i Halsa i mars 1967, men hans hovedyrke var fisker. Når han sluttet hos brødrene Torrissen, var det fordi rederiet efter å ha kondemnert en båt, fikk overtallig mannskap. Meningen var at han skulle begynne igjen i samme rederi såsnart dettes nybygg «Ole Torrissen» var ferdig. Det er nok så at mannskapslottene på sildesnurpere før ulykken ikke var særlig store, men senere fikk man kraftblokksystemet, og med det rike loddefiske man har hatt, har det vært utbetalt til dels meget store lotter. Også Lofotfisket har i de senere år gitt stort utbytte. Disse muligheter må det tas hensyn til ved erstatningsfastsettelsen og det vil derfor ikke være riktig å bygge på noen lavere gjennomsnittsinntekt for Bjerkeli enn kr. 35.000,00 pr år. Bjerkeli er bare 33 år og efter den sakkyndige overlege Sponheims uttalelse er det ingen grunn til å regne med noen nevneverdig overmortalitet. Det bør derimot tas hensyn til Bjerkelis totalt hjelpeløse situasjon, som medfører at han er helt avhengig av hjelp. Han mener at hans totale tap med fradrag av regresskravet vil overstige maksimumsgrensen i bilansvarslovens §9, og at erstatningsbeløpet derfor må forhøyes til kr. 200.000,00.

Når det gjelder erstatning for tapt arbeidsfortjeneste, er den prinsipielt å anse som skattepliktig inntekt, og det skal derfor ved fastsettelsen ikke tas hensyn til mulig spart skatt. Det innrømmes derimot at det ved ansettelsen av erstatningen for tap i fremtidig erverv skal tas hensyn til den skattemessige fordel skadelidte oppnår ved at en slik engangserstatning ikke er undergitt beskatning som inntekt. Det kan derimot ikke være riktig som hevdet av Samvirke, at de skattemessige fordeler som skattelovene innrømmer uføre med en uførhetsgrad på minst 2/3, skal komme selskapet tilgode. Her må de samme hensyn gjøre seg gjeldende som når det gjelder sykepenger, jfr. høyesterettsdom i Rt-1968-278.

Lagmannsretten skal bemerke:

Det er på grunnlag av de opplysninger som foreligger i saken, nærmest umulig å danne seg et tilnærmet korrekt bilde av størrelsen av Hansens alkoholkonsum kvelden og natten før ulykken. Like uklart er spørsmålet om når det blev avsluttet. Det man vet er at det blev drukket noe i brakken relativt tidlig på kvelden, hvorefter Bjerkeli og Hansen dro på besøk til vitnet Kåre Johnsen, anslagsvis ved 20.00 tiden. Efter dennes forklaring var ingen av dem synbart påvirket av alkohol da de kom. Han opplyste for lagmannsretten at han serverte en dram Eau de Vie til hver under besøket (i Johnsens og Bjerkelis politiforklaringer tales det imidlertid både om «et par drammer», «de to drammene» og «en del drammer»). Hansen selv har forklart for lagmannsretten at

Side:645

han sammen med noen arbeidskamerater (herunder Bjerkeli) nøt noen drammer på brakken, og at han var litt påvirket da de kom til Kåre Johnsen. I sin forklaring for herredsretten i straffesaken har Hansen sagt at han nøt «noen glass» under besøket, men at han ikke med sikkerhet kan si hvor meget han konsumerte. Det må videre anses på det rene at Hansen har drukket noe oppblandet brennevin utenfor ungdomslokalet på Halsa før han og Bjerkeli gikk inn for å delta i festen, anslagsvis noe efter kl. 2200, men man vet ikke hvor meget. Derefter er det ingen som har sett Hansen nyte alkohol. Det kan i denne forbindelse nevnes at det er forbudt å drikke alkohol inne i lokalet under slike fester, og at det efter hvad vitnet Skogheim har opplyst, var ordensvern til stede som skulle sørge for at forbudet blev overholdt. Det må derfor antas at Hansen i tilfelle må ha gått utenfor for å drikke.

Man må videre kunne konstatere at Hansen under festen har frembudt synlige tegn på beruselse. Men det er vanskelig herav å slutte at han under kjøringen dagen efter må ha hatt en alkoholkonsentrasjon i blodet på over 0,5 promille. Som påpekt av professor Jacob Molland i hans uttalelse av 2. juni 1969 kan forskjellige personer reagere svært forskjellig på ett og samme alkoholkonsum, likesom den enkelte person kan reagere helt annerledes enn vanlig hvis det kommer til faktorer som sterk tretthet m.v. Man skal videre tilføye at man i mangel av nærmere opplysninger fra vakthavende lege på Bodø sykehus - i likhet med herredsretten i straffesaken - ikke finner å kunne legge noen vekt på at Hansen skal ha nektet å gå med på at det blev tatt blodprøve av ham.

Saken er også uklar når det gjelder spørsmålet om tidspunktet for Hansens hjemkomst til brakken. Efter det Willy Dahl har uttalt i lagmannsretten finner man ikke å kunne bygge på de tidsangivelser han er kommet med i sine tidligere forklaringer. Skal man bygge på de øvrige vitneutsagn er det nærliggende å anta at Hansen kom hjem omkring kl. 0200-0230 og sovnet inne på Bjarne Jensens rom relativt kort tid efter. Det er ikke noe som tyder på at besøket hos vitnet Lindahl varte særlig lenge.

Lagmannsretten er efter dette kommet til at det nok er vel mulig at Hansen under kjøringen var påvirket av alkohol i veitrafikklovens forstand, men man finner ikke som herredsretten å kunne legge til grunn for avgjørelsen at så var tilfelle. Det kan da ikke bli spørsmål om å anvende bestemmelsen i bilansvarslovens §7 tredje ledd.

Det neste spørsmål blir om det er grunnlag for å redusere forsikringsselskapets erstatningsansvar med hjemmel i bilansvarslovens §7 første ledd. Det vil da være nødvendig å ta for seg Ottar Bjerkelis forhold. Det er for det første ikke fremkommet noe som tyder på at han under festen var noe mere enn lettere påvirket. Man legger videre til grunn at Bjerkeli forlot festen mellom kl. 0030 og kl. 0100 og derefter ikke så noe mere til Hansen før han var blitt vekket av Nicolaisen neste morgen. Mellom

Side:646

ca. kl. 0100 og ca. kl. 0500 hadde Bjerkeli sammen med Kristian Hansen oppholdt seg hos frøken Einvik hvor det ikke blev nydt alkohol. Det er ikke godtgjort at Roald Hansen virket trett og uopplagt søndag morgen. Riktignok var Bjerkeli klar over at denne var noe alkoholpåvirket da han sist så ham før han forlot festen kvelden i forveien. Men dette kan efter lagmannsrettens mening ikke være tilstrekkelig til å etablere et medvirkeransvar for Bjerkeli i medhold av bilansvarslovens §7 første ledd. Man er derfor kommet til at denne må tilkjennes full erstatning i samsvar med regelen i samme lovs §4.

Man går derefter over til erstatningsutmålingen, og skal først behandle tapt arbeidsfortjeneste i tiden fra 8. oktober 1967 til 1. mai 1972. Idet man tar et visst hensyn til at Bjerkeli da ulykken inntraff bare hadde arbeidet vel 1/2 år ved sildoljefabrikken på Halsa og hadde muligheter for å gå tilbake til sitt tidligere yrke som fisker for brødrene Torrissen, finner man skjønnsmessig å kunne ansette inntektstapet for denne periode til kr. 125.000,00 netto. I dette beløp har man da også inkludert renter fra forliksklagens forkynnelse til 1. mai 1972. Når man herfra trekker innsparte husholdningsutgifter med kr. 12.000,00 for den tid Bjerkeli har tilbragt på sykehus, kommer man frem til kr. 113.000,00. Det er enighet mellom partene om at det i dette beløp skal fradras kr. 73.183,00 for utbetalte sykepenger og uføretrygd. Erstatningen for tapt arbeidsfortjeneste vil efter dette bli fastsatt til avrundet kr. 40.000,00. Man har ved utmålingen ikke tatt hensyn til mulig innspart skatt, idet en slik erstatning prinsipielt ikke er skattefri.

Når det så gjelder erstatningen for tap i fremtidig erverv, vil den bli tilkjent i form av et engangsbeløp i medhold av bilansvarslovens §6 tredje ledd, 1. pkt. Man finner det ved utmålingen riktig å bygge på en gjennomsnittlig fremtidig netto arbeidsinntekt på kr. 35.000,00 pr. år. Lagmannsretten finner imidlertid ikke å kunne fastsette erstatningen ved en ren kapitalisering som utelukkende bygger på en antatt fremtidig inntekt av denne størrelse og Bjerkelis alder. Man må også bygge på andre relevante faktorer som på den ene side hans særdeles hjelpeløse situasjon og totale avhengighet av andre. På den annen side må man ta hensyn til at en kapitalutbetaling innebærer fordeler. Den er således ikke gjenstand for inntektsbeskatning og den vil kunne anbringes slik at den gir skadelidte en større eller mindre avkastning (som riktignok ikke vil være skattefri). Selve utmålingen må nødvendigvis bli skjønnsmessig og lagmannsretten er efter en samlet vurdering kommet frem til at erstatningen for tap i fremtidig erverv kan settes til kr. 500.000,00. Det er enighet om at herfra må trekkes kapitalverdien pr. 1. mai 1972 av RTV's fremtidige ytelser med kr. 376.255,00. Man kommer da frem til et beløp som man avrundet setter til kr. 125.000,00.

Tilbake står da å si at lagmannsretten er kommet til at Samvirke ikke kan gis medhold når selskapet hevder at man ved erstatningsfastsettelsen ikke bare skal ta hensyn til at tilkjent

Side:647

erstatning for tap i fremtidig erverv ikke regnes som skattepliktig inntekt, men også til de skattemessige fordeler som er tilstått uføre i medhold av reglene i landsskattelovens §42 tredje ledd og §77 nr. 2 jfr. nr. 1. Efter lagmannsrettens syn må man her anvende de samme betraktninger som når det gjelder sykepenger, og man henviser for så vidt til høyesterettsdom i Rt-1968-278.

Lagmannsretten er efter dette kommet til at den samlede erstatning må settes til kr. 165.000,00. Man er således kommet til det samme resultat som herredsretten - om enn på andre premisser - og den påankede dom vil derfor bli stadfestet.

I anledning av rentepåstanden skal man tilføye at man som foran nevnt ved fastsettelsen av erstatningen for tapt arbeidsfortjeneste har inkludert renter. Utgangspunktet for renteberegningen må derfor settes til 1. mai 1972. I likhet med herredsretten er man kommet til at rentefoten i dette tilfelle bør settes til 4 % p.a.

Hverken anken eller motanken har ført frem. Lagmannsretten finner at ingen av partene bør tilkjennes saksomkostninger i forbindelse med noen av ankene, jfr. undtaksregelen i tvml. §180, 1. ledd. Man kan også si det slik at den ankende part har fått medhold når det gjelder størrelsen av det totale tap, mens ankemotparten har vunnet saken for så vidt angår spørsmålet om avkortning efter bilansvarslovens §7.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

1. Herredsrettens dom stadfestes, dog slik at det først løper 4 - fire - prosent årlig rente fra 1. mai 1972.

2. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av lagmannsrettens dom.

3. Saksomkostninger tilkjennes ikke.

Av herredsrettens dom (sorenskriver Harald Siderow Nordgaard):

- - -

Søksmålets alminnelige bakgrunn er sammenfattende denne:

Søndag 8. oktober 1967 henved kl. 11.00 startet Roald Hansen, f. 1929, selv kaller han seg konsekvent for Klubben, opp en biltur fra Halsa i Meløy i retning av Vassdalsvik i samme kommune med sin folkevogn W-63152. Som passasjerer medfulgte hans 2 arbeidskamerater, nemlig foruten saksøkeren i dette søksmål Jetmund Hermod Nicolaisen, f. 1930. Sistnevnte satt alene bak i bilen. Alle 3 arbeidet dengang på Halsa sildoljefabrikk og bodde på arbeidsbrakke der. Ellers gjaldt turen en alminnelig søndagsutflukt med Bjærrangsfjorden rundt som det nærmere mål. Etter det opplyste var vær- vei- og øvrige kjøreforhold alminnelig gode.

Etter vel ett kvarters kjøring med en tilbakelagt distanse henved 25 km. skar bilen ut til høyre og ut i grøftekanten (med noe løs grus) på denne side. Under politiets etterfølgende åstedsgransking ble skrensesporene i grøftekanten målt til 15,4 m. Fremdeles ifølge denne

Side:648

åstedsgransking, slik den er tilgjengelig i bl.a. dokumentert rapport, er bilen så kommet på veien igjen for deretter på en lengde av 5,6 m å ha kjørt over veibanen (4 m bred) og utfor dens venstre side. I det terreng som her skråner ned mot Bjærrangsfjorden gikk bilen videre flere ganger rundt for endelig å havne mot et nausttak. De 3 som var med bilen var alle kommet til skade, og ble etterat folk og annen hjelp snarlig var kommet til, transportert til Bodø sykehus. Nicolaisen var bare kommet lettere til skade. Klubben (i det følgende vil han gjennomgående bli benevnt med dette etternavn), ble påført et brudd i ryggregionen som såvidt retten mener å ha forstått senere er blitt legt uten videregående følger. Med Bjerkeli gikk det særdeles ille. Hos ham kunne det påvises brudd i halsvirvelsøylen med total lammelse i begge underextremitetene, delvis i overextremitetene, og langt opp på truncus. Under bl.a. henvisning til slik vedvarende tilstand og forøvrig med støtte også i foretatte nevrologiske undersøkelser ved nevrologisk spesialist kunne overlege ved Bodø sykehus' kirurgiske avdeling Arne Haakenaasen 12. februar 1968 avgi erklæring hvor det konkludertes med at det var sannsynlig at pasienten ville bli 100 % invalid for livstid, og at han ville bli avhengig av hjelp for å kunne greie seg. Til den videre sykehistorie og den etterfølgende avsluttende sakkyndige medisinske gransking (med overlege Haakenaasen som sakkyndig) kommer en nedenfor tilbake.

Det ble etter ulykken straks bragt på det rene at den foregående kveld og natt hadde de 3 som hadde vært med i bilen vært på en fest på ungdomshuset, Halsa. Nicolaisen skal hele tiden ha vært for seg selv. Om de øvrige 2 vet en at de på kvelden først nød endel alkohol på barakka (brennevin), og at de noe senere samme kveld hos en arbeidsformann som bodde ca. 1,5 mil vekk ble skjenket likør e.l. Deretter ankom de 2 til festen i samme drosje. Hver av dem bragte med seg en flaske oppspedd brennevin, men dets resp. nærmere gehalt og blandingsstyrke har det vist seg temmelig umulig å få skikkelig greie på. På selve festen skilte saksøkeren og Klubben lag. Klubben er under oppholdet her av vitner i dette søksmål karakterisert som åpenbar beruset, og det er ganske på det rene at han etter en tid sovnet av ved et bord i et av festlokalene. Retten mener videre å kunne legge til grunn som pålitelig det som forut for dette søksmål, men ellers til bruk for dette, er opplyst under et bevisopptak utenfor rettssak av en drosjesjåfør som denne natten kjørte Klubben hjem etter endt fest. Klubben - som ved anledningen ble tatt opp på landeveien - måtte sterkt beruset som han var - ha hjelp både inn og ut av drosjen. Forsåvidt Bjerkeli er det på det rene at han henved ca. kl. 01.00 angjeldende natt sammen med en kamerat på festen kjøpte en bløtkake som de så i lag med et par venninner gjorde seg til gode på en hybel i nærheten. På morgensiden kom han seg hjem med drosje og gikk på sitt rom i barakka straks til sengs uten på det tidspunkt å ha noen formening om hvordan det måtte hatt seg med bl.a. Klubbens tilbakekomst. Hva så angår hans alkoholkonsum denne natten skal den medbragte oppspedde brennevinsflasken ha vært drukket tidlig opp (med god hjelp av andre), og dette før det var kommet så langt som til hybelsammenkomstens bløtkake.

Om det som på morgenen begav seg frem til tiden for kjøreturens påbegynnelse har Bjerkeli forklart at han ved 10.00-tiden ble vekket

Side:649

av Klubben og Nicolaisen som begge i åpenbar vanlig, god form ville ha ham med på biltur. Han så ikke noen betenkeligheter i det, cfr. partsforklaringen nedenfor. Klubben har opplyst (og hele tiden fastholdt) at han etter tilbakekomsten fra festen på natten først var innom rommet til en arbeidskamerat som hadde selskap der fra før, og hvor han sovnet av. Først ved 07.00 tiden kom han seg til sengs på eget rom. Ved 09.45 tiden var det så at han ble purret opp (av Nicolaisen). Etter å ha spist en god frokost kjente han seg uthvilt og i god form. Siden tidlig på natten hadde han ikke drukket noesomhelst. Det hadde han nok gjort på et tidligere tidspunkt, men grunnen til at han sovnet av i festlokalet mener han skyldtes at han etter arbeidsukens slutt dennegangen hadde vært meget trett.

Politietterforskingen, jfr. foran, førte til at Politimesteren i Bodø 23. april 1968 satte Roald Hansen (Klubben) under tiltale for Salten herredsrett til fellelse etter Vegtrafikklovens §31 jfr.

a. §3 for ikke under kjøringen, slik den allerede foran i hovedsak er fremstillet, ikke hadde vist tilstrekkelig forsiktighet og aktsomhet, idet han med betydelig fart over vedkommende rette og oversiktelige veistrekning hadde vært «....opptatt av andre ting,» - dette da med alvorlig skade på person og materiell tilfølge.

b. §22 første ledd for å ha foretatt denne kjøring uaktet han var påvirket av alkohol. Noen promilleundersøkelse var på forhånd ikke foretatt. Det er her på det rene at politiet umiddelbart etter hans innleggelse på Bodø sykehus hadde anmodet sykehusets tjenestegjørende lege om å sørge for at det ble tatt blodprøver av ham. Da han imidlertid nektet, og etter fornyet oppfordring fastholdt nektelsen, fant legen ikke å kunne etterkomme inngrepsbegjæringen. Politiet for sitt vedkommende hadde da bare å ta dette til etterretning.

Ved herredsrettens dom av 23. september 1968 ble Roald Hansen (Klubben) frifunnet for promillepåtalen, men dømt til en bot kr. 300,subs. 12 dages fengsel for trafikkovertredelsen. I førstnevnte henseende fremgår av domspremissene at selv om tiltalte hadde erkjent i løpet av kvelden og tidlig natt å ha drukket ca. en halv flaske brennevin, var det ikke dermed ført noe bevis for at han under kjøringen hadde hatt en promille på over 0,5. Tiltaltes nektelse av å gi blodprøve kunne i den tilstand han på sykehuset dengang faktisk befant seg i, ikke indisiemessig tillegges noen betydning. Det bygges videre på at tiltalte følte seg i god form uten tegn på tretthet, at de øvrige 2 ikke hadde noen betenkeligheter med å kjøre med ham, og at han også kjørte i ca. 20 min. før utforkjøringen skjedde. En av den møtende aktor nedlagt subsidiær påstand om straffeansvar etter vegtrafikklovens §21 første ledd ble ikke tatt tilfølge. Det nødvendige bevis for tretthet var ikke ført. (Dette i følge domspremissene - ingen domskonklusjon for denne videregående reale frifinnelse.)

Dommen ble godtatt av påtalemyndigheten.

Ikke desto mindre mente Forsikringsaktieselskapet Samvirke som i tilfelle skulle svare for skadene at Klubben hadde vært påvirket under kjøringen. Det ved Bjerkelis nåværende prosessfullmektig i denne anledning tidlig fremsatte erstatningskrav ble derfor avslått. Det var da samtidig lagt til grunn at Bjerkeli selv hadde forstått eller ihvertfall

Side:650

burde ha forstått at kameraten på grunn av alkoholpåvirkningen i virkeligheten var uskikket til å føre bil. Nytt i forhold til straffesaken gjaldt det foran omtalte bevisopptak forut for rettssak som 27. mai 1969 var avholdt for Salten herredsrett (for samme dommer som hadde pådømt straffesaken: dfm. Carl Lund). Vitnets (sammenfattende) forklaring gjengies ikke her påny. Til dette bevisopptak var Klubben stevnet, men han møtte ikke. For Bjerkeli, som også var varslet, møtte advokat Annfinn Johansen, altså hans nåværende prosessfullmektig.

Med dette er en kommet frem til selve søksmålet og tilbake til den innledningsvis nevnte uttatte stevning til herredsretten. - - -

Retten skal bemerke:

Det er ubestridt og i enhver henseende ført fyldestgjørende bevis for at saksøkeren som følge av bilulykken er varig 100 pct. invalid. Den beskikkede sakkyndige har her under hovedforhandlingen klart gitt tilkjenne at det ikke er grunnlag for noen modifikasjon av den konklusjon som ble gitt i den første uttalelse av 12. februar 1968. Senere og nye nevrologiske undersøkelser v/overlege Kjell Holden, Bodø sykehus i 1969 gir særlig bekreftelse for den samme prognose. Det bør på den annen side (fra rettens side) tilføyes at noen hjerneskade ikke er påvist, og at de alminnelig intellektuelle funksjoner er intakte.

Når det så videre gjelder selve ansvarsgrunnlaget skal retten i relasjon til den mest vidtgående suspensjons- og/eller begrensningsbestemmelse i bilansvarslovens §7 tredje ledd post c først bemerke at objektivt sett er det liten grunn til å betvile at Klubben ved kjøreturens påbegynnelse ikke bare var påvirket av alkohol, men dessuten fremdeles hadde en alkoholkonsentrasjon på over 0,5 i blodet. Retten slutter seg her i det store og hele til saksøktes betraktninger. Det bør vel ellers klart gies uttrykk for at vel synes bevisopptakets tidsangivelser noe flytende. Ganske tidlig på natten kan det dog ikke være at Klubben kom hjem på den måte som her er forklart, og noen error in personam må etter pålitelig bevissammenheng forøvrig ganske utelukkes. Med denne bakgrunn lar det seg ikke lenger gjøre å holde muligheten åpen for så tidlig avsluttet alkoholkonsum som straffedommen gjorde det.

Dermed er det ikke gitt at denne påvirkning manifesterte seg tilstrekkelig tydelig for saksøkeren da han henved 10.00 denne formiddag ble «tatt på sengen». Alkoholkonsentrasjonen må jo tross alt forutsettes å ha vært synkende, og en aldri så liten rekreasjon hadde vel Klubben innvunnet de siste to-tre timene. Nå er det på den annen side vel kjent at opptil en promille av 1,3 klarer de fleste undersøkelsesobjekter de s.k. kliniske prøver ganske godt. Beherskelse av bl.a. primære bevegelses- og talefunksjoner i denne henseende sier således innen visse grenser ikke så meget. I saksøkerens tilfelle var det imidlertid under enhver omstendighet ingen grunn til å trøste seg med det blot og bart tilsynelatende. Bare den rus Klubben befant seg i da de to på natten skilte lag kunne ikke utelukke en fornuftig og rimelig tvil om gjenværende promille også utover formiddagstimene. Saksøkeren kunne jo dessuten ikke vite om Klubben senere på natten mulig var kommet til ytterligere alkohol. Bilansvarslovens §7 s.l. forutsetter etter gjeldende forståelse dog kvalifisert uaktsomhet. Da er det m.h.t. den rimelige forståelse at faktisk påvirkningsgrad neppe tilstrekkelig med overveiende

Side:651

sannsynligbetsberegninger over en mer ubestemt alkoholmengdes forbrenning. Så langt og så lenge kan intet ansvar påføres eller delpåføres saksøkeren.

Etter bilansvarslovens §7 første ledd er det (subsidiært) ikke lenger et spørsmål om adfærdsfiksering av en alkoholkonsentrasjon større enn 0,5 promille (i hvilket tilfelle det formentlig ikke engang kreves årsakssammenheng mellom skade og risiko). Selv en lavere konsentrasjon kan jo alt etter den faktiske situasjons farlighetsgrad gi overraskende utslag, og uansett avsluttet forbrenning tar det etter en vanlig rus ihvertfall en viss rimelig tid før evnen til å reagere normalt på slike utfordringer påny er innvunnet. Dette er vel kjent, og ellers lagt til grunn etter vegtrafikklovens §23 forsåvidt angår bilførerens spesifike strafferettslige ansvar. I disse henseende er kvalifisert uaktsomhet etter nevnte §7 første ledd ikke noe nødvendig vilkår. For passasjerens sivilrettslige ansvar er det tilstrekkelig at den skade som voldtes ham kan føres tilbake til nettopp de risikomomenter som på forhånd burde avholdt ham fra å bli med på turen.

I saksøkerens konkrete tilfelle er i denne henseende det vesentligste allerede sagt. Den påtagelige rus hos Klubben tidlig på natten, bare den alene, burde manet til en ganske annen forsiktighet. Selvstendig kommer imidlertid i betraktning at Klubben ved anledningen også røpet en utmattelse som adskilte seg fra andre påvirkede festdeltageres, og som da forsåvidt på selvstendig grunnlag nedsatte hans alminnelige motstandskraft, og derved også den alminnelige restitusjonsevne. Etter bevissammenhengen finner retten dessuten å kunne legge til grunn at vel kan ikke saksøkeren overføres kunnskap om Klubbens medtatte forfatning da han kom hjem, men at det dog dreiet seg om en hjemkomst i de samme små morgentimer som for ham selv, har han utvilsomt vært på det rene med. Generelle aktsomhetskriterier kan det her riktignok være vanskelig å stille opp. Det er like meget alminnelige adfærdsnormer det skal tas stilling til og ikke den miljømessig betingende subjektive toleranse. Da blir det sluttelig for retten ikke vanskelig å konkludere med at aktsom manns ferd har saksøkeren (og Nicolaisen) ved anledningen ikke vist. Tilfeldige passasjerer var de dessuten ikke. Ved å gå med på den felles ut flukt med Klubben ved rattet ble det tatt en åpenbar risiko som da også fikk sin bekreftelse ved den utforkjøring som skjedde ca. en halv time senere.

Lenger enn til i noen grad å begrense ansvaret finner retten det dog ikke rimelig å gå. Tar en herunder hensyn til «... åtferda på kvar side» har han dog med sin faktiske påvirkningsgrad vært med på å føre saksøkeren bak lyset, og selve hans kjøremåte (slik den er funnet bevist i straffedommen) har ihvertfall aksentuert risikoen og skjerpet følgen. M.h.t. «... tilhøva elles» må det også i noen grad (i motsetning til hvordan det formentlig ville stillet seg etter §7 tredje ledd) tas hensyn til den vanheppe som er blitt saksøkeren til del. Disse nærmere overveielser betinger etter rettens oppfatning at saksøkte skal svare to tredjedeler av den erstatning som nedenfor endelig vil bli fastsatt.

Forsåvidt angår det hittil lidte tap må det nødvendigvis tas hensyn til de inntektsberegninger som for tiden frem til oktober 1970 er foretatt av Halsa sildoljefabrikk med et samlet bruttobeløp kr. 77.000.-.

Side:652

For en 3 1/2 års periode vil en ihvertfall måtte høyne beløpet med ca. kr. 10.000.-. M.h.t. fradragspostene er det lite klarlagt i hvilken utstrekning de oppførte reiseutgifter er uavhengig av sykehusbehandlingen, og en stiller seg også tvilende overfor de beregnede innsparte husholdningsutgifter med tils. kr. 12.000.-. En rett og slett omskrivning for utgifter til sykehusopphold tør det vel knapt være tale om, i hvilket tilfelle fradrag overhodet ikke kan ansees for å være berettiget, jfr. bl.a. HRD inntatt i Rt-1970-705 (709). Nå har ikke saksøkeren selv bestridt denne post, og det anførte blir således fra rettens side stående tilbake som et rett og slett vurderingsmessig moment. I negativ retning kommer derimot med at alle trygdeytelser m.v. ville ha blitt justert i samsvar med den antatte inntektsstigning. Disse overveielser - pro et contra - fører endelig til at det samlede nettotap inntil idag blir å ansette til kr. 20.000.-. Da er innvunne renter tatt med i beregningen.

Avgjørelsen av det totale tap (nettotapet inntil idag da innregnet) vil videre for det første måtte ta i betraktning bruttoinntekt pr. år som fremtidig bør kunne høynes til ca. kr. 30.000.- pr. år. Det antas også riktig at det som påstått av saksøkeren tas et visst hensyn til visse «topper» i de med visse mellomrom tilbakevendende gode fangstsesonger som saksøkeren da fortsatt skulle fått anledning til å delta i. Det kan dog ikke regnes med at han til enhver tid uten avbrudd skulle kunne alternere mellom dette fiske og fast arbeid i land. Sesongmessige permisjoner i fisketilvirkningsindustrien er dessuten langt fra sjeldne. En viss utjevning i disse henseende ville en nok allikevel ikke kommet ifra. Atter på den annen side må det tas et visst hensyn til det dyrere eksistensgrunnlag som det utvidede pleiebehov nødvendigvis fører med seg. Herunder vil det ikke kunne tas noe særlig i betraktning at saksøkeren såvidt etter det opplyste forståes skal gifte seg med en tidligere pleierske som jo i tilfelle da i det vesentligste ihvertfall må gi avkall på sitt tidligere yrke. Annuitetsberegningenes realistiske grenseinnramming går derimot (påny) i motsatt retning. Det samme gjelder for fremtidsberegningens vedkommende de ikke uvesentlige skattemessige utslag. Den endelige avgjørelse i disse henseende må nødvendigvis bli helt skjønnsmessig, og utover 10 pct. i tillegg til saksøkerens beregnede totaltap med kr. 600.000.- finner retten på samme annuitetsmessige grunnlag at det ikke er anledning til å gå. Fra dette totalbeløp med tilsammen kr. 660.000.- trekkes så de beregnede samlede refusjonskrav med (avrundet) kr. 412.500.- herunder da med godtagelse av de foreslåtte, men ennå ikke vedtatte trygdesatser. Med dette fradrag krone for krone blir det endelige totaltap kr. 247.500.-, og etter avkorting med den foran bestemte tredjedel kr. 165.000.- (heri da inkludert allerede lidt tap inklusive renter med kr. 20.000.- jfr. foran.) - - -