RG-1989-1076

Instans:	Hålogaland lagmannsrett
Dato:	1989-04-24
Publisert:	RG-1989-1076
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Dom 24. april 1989 i sak nr. 159/1987 A
Parter:	B (advokat Gunnar Olsen) mot 1. Y skifteretts konkursbo nr. 5/85 - - - Varmeservice v/A (advokat Albert Holand) og 2. A/L X Meieri (advokat Erling Moss).
Forfatter:	Lagdommerne Gaute Gregusson, Einar Rege, Dag A. Minsaas
Lovhenvisninger:	Konkursloven (1863) §127, Tvistemålsloven (1915) §373, §101, §116, §178, §180, Tvangsfullbyrdelsesloven (1915) §135, §155, §156, §157, §158, §161, §164, §166, §53, §55, Ektefelleloven (1927) §16

Saken gjelder anke over Y namsretts stadfestelse av bud avgitt på 3. gangs tvangsauksjon over gnr. 38 bnr. 630 i Y (- - - veien 24, X).

Bakgrunnen for tvisten er følgende:

A drev fra 1. september 1971 firmaet - - - Varmeservice frem til 13. februar 1985, da det ble tatt under konkursbehandling. A har fra 1968 vært gift med den ankende part, B, og de bor i - - - veien 24 i X, ervervet ved skjøte tinglyst 13. juni 1977. A står som enehjemmelsinnehaver til eiendommen. Ved firmaets konkurs i februar 1985 heftet på boligeiendommen en pantobligasjon fra 1971 til Husbanken pålydende kr. 80 000, tre obligasjoner til Alstahaug Sparebank fra 1977 og 1980 for pålydende tilsammen kr. 313 000, og endelig en obligasjon tinglyst 7. januar 1985 til A/S Norske Shell på kr. 750 000. Denne var utstedt 24. desember 1984 av A, syv uker før konkursen. Obligasjonen bærer hustruens medunderskrift med samtykke til pantsettelse av eiendommen, og med bekreftelse fra to vitterlighetsvitner.

Samtlige panthavere meldte seg i boet, og bobestyreren advokat Albert Holand fremsatte 28. august 1986 i medhold av gml.

Side:1077

konkurslovs §127 begjæring til namsretten om tvangsauksjon over boligeiendommen. Begjæringen ble tatt til følge, og det ble overlatt til namsmannen å styre auksjonen. Auksjonsmøte ble første gang avholdt 11. desember på lensmannskontoret i X. I tillegg til den trykte tekst i auksjonsprotokollen er bl.a. følgende protokollert:

«Adv. Gunnar Olsen oppl. at han møtte som prosessfullm. for saksøktes ektefelle B, og gjør gjeldende på vegne av henne at hun er medeier i eiendommen ved å eie halvparten. Adv. Gunnar Olsen bekrefter på forespørsel at det ikke foreligger tinglyst ektepakt.

Adv. Gunnar Olsen protesterer av denne grunn fremme av auksjonen.»

Auksjonen ble fremmet. Det ble avgitt to bud, et fra C på kr. 741 000, og et fra adv. Gunnar Olsen på vegne av B på kr. 742 000.

Ved brev av 20. januar 1987 til namsretten begjærte konkursboet ved bobestyreren budet fra C stadfestet. Han hadde i overensstemmelse med auksjonsvilkårene stilt sikkerhet for budet, mens høystbydende, B v/advokat Olsen, på tross av fristforlengelse ikke hadde ordnet med garantistillelse.

I skriv av 21. januar 1987 til namsretten fremsatte B innsigelse mot at C's bud ble stadfestet. Innsigelsen var dels begrunnet med at B ikke ønsket å gjøre bruk av betalingsfrister og at stadfestelse av hennes bud derfor ikke kunne nektes med den gitte begrunnelse (manglende sikkerhetsstillelse), jfr. tvangsfullbyrdelseslovens §135, dels ble det anført at hun var eier av halvparten av eiendommen og at hennes andel ikke kunne settes under auksjon.

Ved brev av 27. januar 1987 antok konkursboet også B's bud under den forutsetning at hun ikke benyttet seg av betalingsfristen, men gjorde opp auksjonskjøpet samtidig med skjøteutstedelsen. Boet anførte videre at B's eventuelle medeiendomsrett i eiendommen var uten betydning for boets rett til å begjære tvangsauksjon.

C erklærte overbud den 5. februar 1987, og boet v/advokat Holand fremsatte den 9. s.mnd. begjæring om 2. gangs tvangsauksjon over eiendommen. Nytt auksjonsmøte ble deretter avholdt 3. april 1987. Advokat Olsen møtte også denne gang på vegne av B og protesterte mot auksjonens fremme, med samme begrunnelse som 1. gang. Auksjonen ble fremmet også denne gang, og B v/advokat Olsen avga høyeste bud, kr. 800 000. Nest høyeste bud, kr. 795 000, ble avgitt av C, og tredje høyeste - kr. 790 000 - av D.

I brev av 10. april 1987 til namsretten erklærte konkursboet v/advokat Holand at boet antok de nevnte 3 bud og begjærte stadfestelse prinsipalt av høyeste bud, subsidiært av nest høyeste og atter subsidiært av de tredje høyeste. Det ble krevd sikkerhetsstillelse i samsvar med auksjonsvilkårene i den utstrekning vedkommende byder ikke erklærte at huh/han ikke ville benytte seg av betalingsfristen. Kopi av stadfestelsesbegjæringen ble sendt samtlige tre bydere. Ved skriv av 15. april 1987 til namsretten fremsatte A/L X Meieri, etter samråd med bobestyreren, overbud på eiendommen med kr. 840 000. Erklæringen om dette samsvarte med vilkårene i tvangsfullbyrdelseslovens §157, og ved kjennelse samme dag - 15. april 1987 - nektet namsretten stadfestelse av noen av de under 2. gangs tvangsauksjon avgitte bud.

Side:1078

Utskrift av rettsboken ble ikke sendt de berørte bydere før 28. april 1987, og i mellomtiden - 22. s.mnd. - hadde advokat Olsen på vegne av B meddelt namsretten at han var kjent med meieriets overbud, og han la til grunn at spørsmålet om garantistillelse i forbindelse med stadfestelsesspørsmålet etter dette ikke lenger var aktuelt.

Boet v/advokat Holand fremsatte den 5. mai 1987 begjæring om 3. gangs tvangsauksjon over eiendommen. Auksjonsmøtet ble avholdt 25. juni 1987, og advokat Olsen på vegne av B protesterte også denne gang mot fremme av auksjon på samme grunnlag som ved de tidligere anledninger. Auksjonen ble også denne gang besluttet fremmet. B avga ikke bud ved denne anledning. Høystbydende var X Meieri med kr. 840 000.

Ved brev av 29. juni 1987 antok boet meieriets bud og begjærte det stadfestet. I skriv av 8. juli 1987 til namsretten protesterte B v/advokat Olsen mot stadfestelse av budet og mot fremme av auksjonen. Subsidiært anførte han at auksjonen først kunne finne sted etter at eierforholdet til eiendommen var rettslig avklart.

Det ble i samsvar med tvangsfullbyrdelseslovens §164 tredje ledd avholdt muntlig forhandling om stadfestelsesspørsmålet 21. juli 1987, og namsretten avsa deretter kjennelse med slik slutning:

«Bud avgitt av A/L X Meieri, på eiendommen gnr. 38 bnr. 630 i Y stort kr. 840 000,- stadfestes.»

B v/advokat Olsen har i rett tid påanket denne kjennelse til Hålogaland lagmannsrett med påstand om 1) nektelse av stadfesting, 2) nektelse av auksjonens fremme og 3) at B er medeier i eiendommen for en ideell halvpart. - - - Varmeservices konkursbo ved bobestyreren advokat Holand, og A/L X Meieri v/advokat Erling Moss har tatt til gjenmæle mot anken.

Ankeforhandling ble holdt i X 11. og 12. april 1989. B møtte sammen med sin prosessfullmektig, og ga forklaring. På vegne av konkursboet møtte advokat Holand, og på vegne av X Meieri møtte advokat Moss. Den ankende parts ektefelle - konkursdebitor A - samt et av de to vitterlighetsvitner i forbindelse med Shell-obligasjonen, ga vitneforklaringer. Dokumentasjon ble foretatt slik rettsboken viser. Under ankeforhandlingen har den ankende part endret påstanden til å gjelde opphevelse av namsrettens stadfestelseskjennelse.

På vegne av B har advokat Olsen i det vesentligste gjort gjeldende:

Obligasjonen av 24. desember 1984 til Shell er falskelig påført hennes angivelige samtykke til pantsettelsen, og vitterlighetsvitnenes erklæring om at hun i deres nærvær har undertegnet som skyldnerens ektefelle, er uriktig. Disse forhold er klarlagt dels gjennom politietterforskning, dels ved erklæringer og forklaringer fra hennes ektefelle om at han uten hennes vitende og vilje underskrev obligasjonen med hennes navn, dels ved vitterlighetsvitnenes erklæringer og forklaringer. Hun ble ikke klar over obligasjonen med hennes angivelige medunderskrift før den 1. september 1986, da hun henvendte seg til advokat Olsen etterat hun i lokalpressen hadde sett boligeiendommen avertert til salg på tvangsauksjon. En kopi av obligasjonen ble samme dag fremskaffet fra sorenskriverkontoret. Hennes mann ble deretter

Side:1079

innkalt, og han utstedte da den erklæring som er framlagt i saken (utdr. 20) med erkjennelse av den falske underskrift. På dette tidspunkt - 1. september 1986 - var fristen etter ektefellelovens §16 annet ledd for å anlegge omstøtelsessak, utløpt. Men pantsettelsen gjelder ihvertfall ikke for mer enn mannens rådighetsdel.

B gjør således gjeldende at hun er medeier - i utgangspunktet for en halvpart - i eiendommen. Dette følger av hennes over 20 års totale arbeidsinnsats i hjemmet, hvor hun i alle år har stått for alt, herunder også barnas oppvekstvilkår, omsorg og tilsyn, samt - med visse avbrudd - ca. 17 års arbeidsinnsats i mannens nå konkursrammede firma. Under henvisning til Rt-1975-220 og den etterfølgende rettspraksis er det ikke tvilsomt at boligen ligger i sameie mellom ektefellenes rådighetsdeler av felleseiet. Hennes rådighetsdel er ikke pantsatt ved den omstridte pantobligasjonen av 24. desember 1984, og kunne ikke lovlig settes under tvangsauksjon. Dette har hun gjort klart ved samtlige tre auksjonsmøter, og sist i forbindelse med stadfestelsspørsmålet. Konkursboet tok aldri noe standpunkt til hennes anførsler om medeierskap og til hennes innsigelser mot auksjonenes fremme men hevder nå at hun etter tvangsfullbyrdelseslovens §166 annet ledd skal ha forspilt sin mulighet til å få spørsmålet prøvet gjennom anke over stadfestelseskjennelsen. Det erkjennes at anførselen om medeierskap ikke kan få en endelig avgjørelse gjennom denne sak, men spørsmålet kan og må avgjøres prejudisielt som ledd i hennes angrep mot namsrettens stadfestelse av budet. Når boet anfører at ankegrunnene i loven er begrenset til det som er angitt i tvangsfullbyrdelseslovens §155, §156, §157, §158 og at B derfor nå er avskåret fra å få innsigelsen prøvet, overser man bestemmelsen i §156 første ledd nr. 1. Denne retter seg nettopp mot det underliggende forhold som B hele tiden har gjort gjeldende, og som også er prøvd av namsretten. Det følger av denne bestemmelse sammenholdt med §161 at namsrettens avgjørelsesgrunner er gjenstand for overprøving gjennom anke. Tilsvarende er det forholdt i en rekke saker, jfr. eksempelvis Rt-1938-185, 1959 1230, 1972 1083 og 1987 329.

B gjør videre gjeldende at boets angitte hjemmel for å sette hele eiendommen til tvangsauksjon ikke er holdbar. Boet har i samtlige auksjonsbegjæringer påberopt den tidligere konkurslovs §127. Det bestrides ikke at denne bestemmelse under gitte vilkår gir boet en generell adgang til salg etter reglene om tvangsauksjon, men adgangen rekker ikke lengre enn til salg av «et konkursbos med pant beheftede eiendomme», og B's rådighetsdel tilhører ikke boet; den er som påpekt ikke pantsatt, og kunne følgelig heller ikke selges. Auksjonssalget kunne bare omfatte mannens rådighetsdel. Skulle boet disponere over hennes del, måtte det i tilfelle først sørge for å få sameiet oppløst etter de regler som gjelder i så måte.

Det er på det rene at det på auksjonstidspunktet også heftet andre pantobligasjoner på eiendommen med bedre prioritet enn Shell-obligasjonen, og det bestrides ikke at disse foranstående heftelser - dels til Husbanken, dels til Y Sparebank - gjaldt hele eiendommen. Boet har under henvisning til gml. konkurslovs §101 gjort gjeldende at det allerede i kraft av disse foranstående heftelser hadde adgang til å

Side:1080

begjære tvangsauksjon over hele eiendommen. Den gamle konkurslovs §101 gir imidlertid ingen hjemmel for auksjon. Bestemmelsen gir bare adgang for boet til - ved utbetaling til pantekreditor på grunnlag av foreløpig utlodning - å tre inn i hans rettigheter. Selv om boet har innløst Husbankens obligasjon, og for den saks skyld også Sparebankens, er det ikke skjedd i henhold til noen foreløpig utlodning, og noen «inntreden» i disses rettigheter har derfor ikke skjedd. Det er følgelig uinteressant og uten betydning for saken at disse kredittinstitusjoner hadde pant i hele huset. Det vises for så vidt til Rt-1978-871. Forutsatt at B får prejudisielt medhold i at hun har eierdel i boligen, har boet således ikke hatt hjemmel for å begjære hele eiendommen solgt på tvangsauksjon.

Den ankende part har lagt ned slik påstand:

«1. Alstahaug namsretts kjennelse av 21.7.87 oppheves.

2. Konkursboet - - - Varmeservice v/A og A/L X Meieri dømmes til in solidum å betale saksomkostninger til B for namsrett og lagmannsrett.»

På vegne av konkursboet har advokat Holand i det vesentligste gjort gjeldende:

Når pantekreditorene - som i nærværende sak - har meldt sine krav i boet, utløser dette en rett for boet til å kreve tvangsauksjon, i dette tilfellet etter den gamle konkurslovs §127. I den utstrekning boet innløser foranstående pantekrav, gir dette også boet adgang til å tre inn i panthaverens rett. I den foreliggende sak har boet 1. prioritet allerede i kraft av obligasjonen til Husbanken, tinglyst 16. mars 1971. Når boet har en slik posisjon, gjennomføres auksjonen på den måte og med de virkninger for alle berørte som loven bestemmer. Såvel Husbankens obligasjon som obligasjonen til Alstahaug Sparebank er virksomme for hele eiendommen, og ikke bare for en større eller mindre rådighetsdel. Disse obligasjonene er utstedt av hjemmelsinnehaveren, A, og medunderskrevet av hustruen. Etter rettspraksis er en slik form for pantstillelse ansett å omfatte hele eiendommen, jfr. Rt-1987-329 og RG-1981-306. B har da heller ikke bestridt at disse eldre obligasjonene dekker hele eiendommen.

Boet var således i kraft av sin 1. prioritet i henhold til Husbankens obligasjon berettiget til å gå fram i samsvar med den gml. konkurslovs §127. Det vises for så vidt til Sandvik m.fl.: «Norsk Panterett» (1980) 280, samt til Arnholm: «Panteretten» (1962) 160. Boet er selvsagt ikke avskåret fra å begjære tvangsauksjon fordi det finnes en part som hevder å ha en større eller mindre eierandel i boligen. Det avgjørende er at §127 er korrekt hjemmelsanvisning og at det påberopte auksjonsgrunnlag har 1. prioritet og omfatter hele eiendommen. Spørsmålet om sameiepart er da irrelevant og uten betydning i saken. Shell-obligasjonen er uinteressant i den foreliggende forbindelse. Spørsmålet om dens rekkevidde får man ta standpunkt til ved oppgjøret, men for boets adgang til å begjære auksjon er den uten betydning.

På dette grunnlag påstås namsrettens kjennelse stadfestet.

Boet gjør for øvrig gjeldende at anken grunner seg på forhold som ikke kan prøves av lagmannsretten. Spørsmålet om 3. mannsmedeiendomsrett ligger utenfor de ankegrunner som kan anføres mot en

Side:1081

stadfestelseskjennelse, jfr. tvangsfullbyrdelseslovens §155, §156, §157, §158 Den ankende parts påberopelse av §156 første ledd nr. 1 som et altomfattende ankegrunnlag har ingen støtte i Altens kommentar til bestemmelsen. Med mindre spørsmålet om medeierskap er avgjort under tvangsfullbyrdelsen i medhold av §55 jfr. §166 annet ledd, har pretendenten bare en måte å få dette prøvet på, nemlig ved særskilt søksmål. Den ankende parts henvisning til rettspraksis omkring dette spørsmål er ikke treffende; ikke i noen av de avgjørelser som er påberopt har spørsmålet om medeierskap vært oppe. Det som bl.a. har vært prøvet gjennom anke over et stadfestet auksjonsbud, er spørsmålet om omfanget av en pantsettelse, jfr. Rt-1987-329. I vårt tilfelle er det som nevnt ikke tvilsomt at pantet etter obligasjonene til Husbanken og Alstahaug Sparebank omfattet hele eiendommen, altså også hustruens eventuelle rådighetsdel.

For øvrig gjøres gjeldende at den ankende part ikke har noen eierdel i boligen. Stiftelsesgrunnlaget for en slik angivelig eiendomsrett hevdes å være hennes arbeidsinnsats i hjemmet og i firmaet. Dette er imidlertid ikke holdbart grunnlag for en slik rett, jfr. Thue: «Samliv og sameie» 96. Hverken den ankende part eller hennes mann har skapt verdiene. De er skapt av kreditorene og av tvilsomme kreditter.

Boet har lagt ned slik påstand:

«Namsrettens avgjørelse stadfestes, og ankemotpart nr. 1 konkursboet, tilkjennes sakens omkostninger for lagmannsretten.»

På vegne av A/L X Meieri har advokat Moss opplyst at meieriets interesse i eiendommen på auksjonstiden var å bruke den som bestyrerbolig. Etter lagmannsrettens kjennelse 26. november 1987 om utsettelse av fullbyrdelsen har meieriet ordnet seg på annen måte, og er for så vidt nå uinteressert i saken. Meieriet ville for så vidt ikke ha noe å bemerke dersom boet fant å kunne akseptere det bud på kr. 800 000 som den ankende part avga på 2. gangs tvangsauksjon.

Meieriet har ellers lite å tilføye til boets anførsler vedrørende anken og dens holdbarbet. Rammene for namsrettens kompetanse er gitt i tvangslovens §155 og §156, og det er følgelig de samme regler som gjelder for lagmannsrettens behandling av en anke over namsrettens stadfestelseskjennelse.

Det bestrides at det foreligger noe grunnslag for solidaransvar for saksomkostningene, jfr. tvistemålslovens §178.

Meieriet har lagt ned slik påstand:

«1. Namsrettens kjennelse stadfestes.

2. B betaler saksomkostninger for lagmannsretten til X Meieri A/L.»

Lagmanns rettens bemerkninger:

Det er erkjent fra den ankende parts side at de eldre pantobligasjoner til henholdsvis Husbanken og Alstahaug Sparebank heftet på hele eiendommen, også på hennes påståtte rådighetsdel. Den omstendighet at det kan reises tvil om holdbarbeten eller rekkevidden av Shell-obligasjonen, er da uten betydning for boets adgang til i medhold av den gamle konkurslovs §127 å sette hele eiendommen til tvangsauksjon, fordi denne rett utledes av de eldre ubestridte pantobligasjoner som boet har innløst. Formålet bak den gamle konkurslovs §127 (nå dekningslovens §8, §9, §10, §11, §12, §13, §14, §15 er å gi boet anledning til å fastslå omfanget

Side:1082

av den udekkede pantegjeld, og dermed hvilken del det skal regnes dividende av. I visse tilfeller vil dette formål ikke kunne oppnås dersom det viser seg at pantet bare hefter på halvparten eller en større eller mindre del av panteobjektet. Slik forholdene ligger an i denne sak, vil imidlertid spørsmålet om hvor langt den dårligst prioriterte pantstillelse rekker først få betydning ved bo-oppgjøret.

Eiendommen var etter det opplyste pantsatt for ca. 1,2 mill. kroner og var således overbeheftet. Vilkårene for å fremme auksjonen med hjemmel i konkurslovens §127 er så langt til stede, noe som ikke er bestridt av den ankende part.

Spørsmålet videre er om B's eventuelle medeiendomsrett er til hinder for å fremme auksjonen over hele eiendommen.

Hvis konkurslovens §127 forstås slik at bestemmelsen gir boet adgang til å begjære tvangsauksjon over hele eiendommen, medfører boets auksjonsbegjæring at B får samme rettsstilling som om Husbanken eller Alstahaug Sparebank hadde begjært tvangsauksjon. Hun erkjenner at bankenes obligasjoner omfatter hennes ideelle halvdel, og de to bankene kunne derfor ha krevet auksjon over hele eiendommen, uansett om B er medeier i den eller ikke jfr. Rt-1985-119. Enten bankene eller boet begjærer auksjonen, må det overskytende beløp etter at bankene hadde fått sine tilgodehavender dekket, fordeles mellom B og Shell hvis hun får medhold i sin anførsel om å være medeier. Obligasjonene var misligholdt, og om eiendommen selges etter bankenes begjæring eller etter boets begjæring i medhold av konkurslovens §127 må derfor være uten betydning for B.

Derimot vil en manglende adgang for boet til å selge annet enn A's ideelle andel vesentlig redusere dekningsutsiktene for de panthaverne som har pantesikkerhet i hele eiendommen, sett i forhold til hva som hadde vært situasjonen hvis de selv hadde begjært tvangsauksjon. Tilsvarende gjelder for boet i den utstrekning det har utløst bankenes krav. En ideell del av en enebolig vil ha en uforholdsmessig liten verdi, og i tillegg vil verdien av panteretten i B's del bli tilsvarende redusert.

Den ankende parts anførsel om at auksjonssalget bare kan omfatte hans rådighetsdel vil derfor lede til et resultat som er til skade for panthaveren, og som ikke står i sammenheng med panthaverens stilling ellers under konkursbehandling, jfr. konkurslovens §116. Konkurslovens §127 må derfor i et tilfelle som dette forståes slik at boet kan holde tvangsauksjon over hele eiendommen, selv om B er medeier i den. Som grunnlag for boets auksjonsbegjæring i medhold av lovens §127 var de ubestridte obligasjoner til Husbanken og Alstahaug Sparebank - med pant i hele eiendommen - tilstrekkelig. Disse gjelder «et konkursbos med pant beheftet eiendom», jfr. §127. B's mulige - og i og for seg sannsynliggjorte - medeiendomsrett kan da ikke gjennom anke over stadfestelseskjennelsen påberopes i forhold til auksjonskjøperen, i og med at den panterett som var grunnlaget for tvangsauksjonen, i første rekke obligasjonen til Husbanken, omfattet hele eiendommen inklusive hennes rådighetsdel. Det vises til Rt-1985-120. Den ankende parts henvisning i denne forbindelse til Rt-1978-871 er ikke treffende. Saksforholdet der gjaldt hvilke omstendigheter det skal legges vekt på ved avgjørelsen av spørsmålet om en boligeiendom

Side:1083

som er anskaffet til ektefellenes felles bruk, er ervervet av en av dem alene, eller av begge i fellesskap. De samme momenter er avgjørende også i relasjon til den beslagsrett den enkelte ektefelles kreditorer kan utøve. Nærmere om dette vises til Brækhus: «Omsetning og kreditt 2. Pant og annen realsikkerhet» 281-284. I forhold til boets auksjonsadgang og i forhold til stadfestelsen er imidlertid Shell-obligasjonens rekkevidde som nevnt uten betydning. Shell er ikke part i saken, og det er for så vidt uklart om selskapet vil bestride at obligasjonen bare hefter på mannens rådighetsdel i boligen. B har under fullbyrdelsen ikke klaget til namsretten over beslutningene om fremme av auksjonene. I og med at hennes innsigelser ikke er bragt opp til avgjørelse under fullbyrdelsen i medhold av tvangsfullbyrdelseslovens §55 jfr. §53 tredje ledd, står adgangen fortsatt åpen etter lovens §166 annet ledd til å få spørsmålet særskilt avgjort, jfr. Altens kommentar til bestemmelsen. Med mindre enighet oppnås, vil utfallet av en slik tvist bli bestemmende for bo-oppgjøret.

Da namsrettens stadfestelse av budet ikke er skjedd i strid med noen av bestemmelsene i tvangsfullbyrdelseslovens §155, §156, §157, §158 vil kjennelsen bli stadfestet.

Det er etter dette unødvendig for lagmannsretten å gå nærmere inn på partenes øvrige anførsler.

Anken har vært forgjeves, og ankemotpart nr. 1, konkursboet, har krevd tilkjennelse av saksomkostninger med kr. 17 145,- og ankemotpart nr. 2, Meieriet, med kr. 17 100,-. Saken har imidlertid frembudt slik rettslig tvil at lagmannsretten finner å burde frita den ankende part for omkostningsansvar, jfr. unntaksbestemmelsen i tvistemålslovens §180 første ledd.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

1. Namsrettens kjennelse stadfestes.

2. Saksomkostninger tilkjennes ikke.