RG-1993-902

Instans:	Gulating lagmannsrett - Overskjønn
Dato:	1992-12-17
Publisert:	RG-1993-902 (161-93)
Stikkord:	Ekspropriasjonsrett, Veiskjønn, Ulempeserstatning
Sammendrag:
Saksgang:	Overskjønn 17. desember 1992 i overskjønnssak nr. LG-1991-01168.
Parter:	Bergen kommune (advokat Gunnar Sætra) mot 1. Steffen Hanstveits dødsbo m.fl. (5 parter) (advokatene Ståle Eeg Nielsen og Endre Grande).
Forfatter:	Lagdommer Rune Voll med skjønnsmedlemmene siv.ing. Sigurd Galtung Døsvig, murmester Styrk Næss, byggmester Ragnvald Fauskanger, fullmektig Benthe Helen Sandtorv
Lovhenvisninger:	Tvistemålsloven (1915) §373, Fylkeskommuneloven (1961)5-§2, Ekspropriasjonserstatningsloven (1984) §8, §10, §4, §5

Ved begjæring av 2.4.1987 fremmet Bergen kommune ved ordføreren krav om skjønn for å få fastsatt erstatning for erverv av grunn og rettigheter til anlegg av Rv. 550 - den såkalte Sandeidveien gjennom Fyllingsdalen i Bergen, parsell Biørgeveien - Hjalmar Brantingsvei. Til grunn for skjønnsbegjæringen lå for de fleste taktsnummers vedkommende inngåtte avtaler om grunnavståelse, hvorved bl.a. var bestemt at erstatning i fravær av minnelig overenskomst skulle fastsettes ved rettslig skjønn. Det var videre avtalt at kommunen skulle tiltre arealene i løpet av høsten 1985.

Overskjønnet er etter dette vedrørende realiteten begrenset til behandling av begjæringen om overskjønn for takst nr. 5 sitt vedkommende. Hjemmelshaver og part med hensyn til takst nr. 5 var for underskjønnet Steffen Hanstveit. Det er opplyst at Steffen Hanstveit døde i juni 1992, og at hans fire barn har overtatt boet til privat skifte. Den formelle partsbetegnelse er endret i samsvar med dette.

Ved underskjønnet ble det fastsatt grunnerstatning med kr. 35,- pr. m2, jfr. vederlagsloven §4, jfr. §5, og dessuten ulempeserstatning med kr. 100.000,- inkludert skade på bærplanter og avlingstap. Det ble tilkjent avsavnsrente med 14% p.a. av de nevnte beløp fra 1.11.1985. Av de nevnte delavgjørelser er kun spørsmålet om ulempeserstatning gjort til gjenstand for overprøving ved overskjønn.

Saksøker, Bergen kommune, har i det vesentlige gjort gjeldende:

Kommunen er av den oppfatning at eier av angjeldende eiendom, gnr. 22 bnr. 16 (takst nr. 5) ved underskjønnet er blitt tilkjent en for høy ulempeserstatning. Selv om kommunen ikke har framsatt aksessorisk

Side:903

motbegjæring om overskjønn, står lagmannsretten fritt til å nedsette erstatningen i forhold til det underskjønnet kom til, når først erstatningsfastsettelsen skal prøves for overordnet instans, jfr. Dragsten/Vislie, «Skjønnsloven», 1983, 218.

Ved grunnavståelsesavtale undertegnet 26.7.1985 av Steffen Hanstveit, ervervet kommunen et ca. 5,9 dekar stort område av Hanstveits gjenværende eiendom, gnr. 22 bnr. 16. Arealet ble ervervet til bruk ved anleggelse av Sandeidveien i Fyllingsdalen. Veien, som ble åpnet høsten 1986, forbinder Fyllingsdalen med byen for øvrig, og har i tillegg en funksjon som gjennomfartsvei. Plangrunnlaget for veien finnes i reguleringsplan fra 1959 vedtatt av Bergen bystyre og stadfestet av Kommunal- og arbeidsdepartementet. Denne planen la opp til en fire-felts motorvei gjennom angjeldende område i Fyllingsdalen. Bergen byplanråd vedtok i 1962 en mindre vesentlig endring vedrørende trasévalget for motorveien, og ved vedtak 20.11.1984 godkjente bygningsrådet i Bergen utbygging av den del av Sandeidveien det her er tale om som to-felts vei med særskilt gang- og sykkelvei i overensstemmelse med detaljplanvedtak fra veisjefen i Hordaland. Som en del av plangrunnlaget foreligger også regulerings- og byggevedtekter for Vardenområdet fra 1963.

Den gjenværende del av Hanstveits eiendom ligger for det alt vesentlige på sørsiden av veien, og utgjør et ca. 11 dekar stort område. Et våningshus og en driftsbygning ligger forholdsvis nær opp til veien. Det er oppsatt støyskjerm mellom bygningene og veien. Eiendommen ligger topografisk gunstig til i det terrenget er skrånende og utgjør en betydelig skjerming av den gjenværende eiendom. Den gjenværende eiendom omfatter også et ca. 1 dekar stort brattlendt område på nordsiden av veien. Reguleringsmessig var situasjonen for grunneier på tidspunktet for grunnavståelsen at hele eiendommen i kommuneplanen for 1982-89 var forutsatt utnyttet til jordbruk. I den senere vedtatte kommuneplanen er området sør for veien forutsatt utnyttet til LNF-område, mens området på nordsiden av veien er utlagt til industriformål. De angjeldende områder har ikke vært gjenstand for utarbeidelse av reguleringsplan.

Ved den rettslige vurdering av de ulemper som kan ha oppstått som følge av veien, skal det tas utgangspunkt i vederlagsloven §8. Av denne bestemmelsen følger at skade og ulempe på gjenværende eiendom bare skal erstattes så langt ulempe/skade ikke er omfattet av grunnerstatningen. Underskjønnet la til grunn at det avståtte området skulle erstattes etter salgsverdi som tomt. Underskjønnet må i denne forbindelse ha lagt til grunn at området, som tidligere har vært brukt til jordbruksformål, på grunn av sin bynærhet påregnelig kunne utnyttes og omsettes som boligeiendom, og fastsatte på denne bakgrunn en så vidt høy kvadratmeterpris som tilfelle var. I prisfastsettelsen ligger en forutsetning om høy utnyttelsesgrad, noe som igjen er betinget av bl.a. det planarbeid og det kommunikasjonsnett som den aktuelle vei inngår i. Det vil rime dårlig om den aktuelle eiendom først skal tilføres en utparselleringsverdi som er sterkt knyttet til bl.a. kommunikasjonsmessig utbygging, for så i neste omgang å tilkjennes ulempeserstatning for det nødvendige kommunikasjonsapparat. Dette vil etter kommunens

Side:904

syn være å skumme fløten, og kan lignes med å ri to hester på én gang. I den grad det er aktuelt å vurdere ulempeserstatning utover det som allerede er innebygget i grunnerstatningen, gjør kommunen gjeldende at det i hovedsak dreier seg om ulemper av allmenn karakter, jfr. vederlagsloven §8, andre punktum, og at det derfor bare er ulemper som overstiger den naborettslige tålegrense som kan være gjenstand for erstatning. I den foreliggende sak dreier det seg ulempemessig sett i det vesentlige om støy. Det må i denne forbindelse legges til grunn at underskjønnet bygget på korrekte faktiske forutsetninger, herunder et utendørs støynivå på 60-62 dBA, jfr. i denne forbindelse brev av 5.2.1988 fra Kilde Akustikk A/S til Hordaland vegkontor.

I sin vurdering av om tålegrensen er overskredet, har underskjønnet etter kommunens syn feiltolket gjeldende rett. Underskjønnet har tatt utgangspunkt i at den aktuelle eiendom er et av de gjenværende gårdsbruk som det vesentligste av Fyllingsdalen i sin tid besto av, og at ulempesituasjonen av denne grunn må bli en annen enn for de øvrige berørte eiendommer som i det vesentlige er bebygget i samsvar med senere stadfestede reguleringsplaner. Underskjønnet har med andre ord på grunnlag av eiendommens tidligere status som gårdsbruk lagt et annet innhold i ventelighets-kriteriet i naboloven §2 enn for så vidt angår de øvrige eiendommer i området. Det følger av avgjørelsen i Rt-1983-940 (947) at det i veisaker, i motsetning til i flyplassaker, ikke skal anlegges et tidsprioritetssynspunkt, jfr. også Stordrange, «Ekspropriasjonserstatningsloven», 1992, 200. Innenfor et bynært område som her var det i høyeste grad påregnelig med veiutbygging i utviklingens medfør, jfr. også forutsetningen om en fire-felts motorvei reguleringsplanen fra 1959. Det framgår for øvrig av bl.a. Rt-1983-329 og Rt-1990-526 at veitrafikkstøy regnes som ulempe av allmenn karakter og ikke som en særulempe. Av Rt-1969-541, Rt-1978-1370 og Rt-1990-526 framgår videre at det skal uhyre meget til for å gi erstatning for nærføringsulemper bl.a. i form av støy og forurensning. Saksøktes synspunkt om at det knytter seg slike særtrekk til situasjonen at grunneier får krav på erstatning uten tålegrensevurdering kan på denne bakgrunn ikke føre fram.

Etter kommunens syn må en tålegrensevurdering medføre at det ikke gis ulempeserstatning for påberopte nærføringsulemper i form av støy, forurensning m.v.

Når det gjelder eventuell erstatning i forbindelse med arronderingsulempe knyttet til området på ca. ett mål nord for veien, viser kommunen til at Hanstveit kunne krevd innløsning, noe som ikke ble gjort. Arronderingsulempe er for øvrig mest aktuelt i forbindelse med jordbrukseiendommer. I og med at det her er lagt til grunn et annet utnyttelsesalternativ, vil det også i denne forbindelse være å ri på to hester hvis saksøkte i tillegg til den nøye grunnerstatning skal få ulempeserstatning på grunn av arronderingsulempe. Hvis overskjønnet skulle komme til at det foreligger en arronderingsulempe, er kommunen enig i at dette blir å anse som en særulempe.

Kommunen er enig med saksøkte i at verdien av den påførte avlingsskade/skade på bærbusker som ble påført i forbindelse med veiarbeidet, kan settes til kr. 2.000,-.

Side:905

Når det gjelder saksomkostningsspørsmålet med hensyn til takst nr. 5, er det kommunens syn at saksøkte må bære egne utgifter til juridisk bistand, mens kommunen aksepterer betalingsplikt for de lovbestemte utgifter vedrørende overskjønnet samt godtgjørelsen til skjønnsrettsmedlemmene.

Partene er for øvrig enige om at saken vedrørende takst nr. 8 heves, og at partene i den forbindelse bærer hver sine saksomkostninger for lagmannsretten.

Saksøker har nedlagt slik påstand:

«Vedrørende takst nr. 5:

1. Skjønnet fremmes for takst nr. 5.

2. Ulempeserstatningen nedsettes.

3. Kommunen frifinnes for krav om å erstatte saksomkostninger i forhold til takst nr. 5.»

Saksøkte Audhild Hanstveit Rypdal, Åse Hanstveit, Jon Hanstveit og Siren Hanstveit, har sammenfatningsvis gjort gjeldende:

Underskjønnet har kommet til en vesentlig for lav fastsettelse vedrørende ulempeserstatningen.

Angjeldende eiendom er en del av et tidligere gårdsbruk. På tidspunktet for kommunens erverv i 1985, var imidlertid eiendommen for lengst opphørt å fungere som gårdsbruk. På eiendommen er det et stort og velholdt våningshus, samt en driftsbygning. Den gjenværende del av eiendommen på sørsiden av veien kan karakteriseres som en ca. 11 dekar stor innmarksparsell. Sett under ett er det de facto tale om en ca. 11 dekar stor boligeiendom. Denne resteiendommen framsto som en perle - en fredet plett, og hadde betydelige buffersoner. Ved veiutbyggingen ble eiendommen skåret i to med meget dramatiske følger. Det oppsto arronderingsulempe for så vidt angår den gjenværende del av eiendommen på nordsiden av veien, og den gjenværende del på sørsiden er i meget betydelig grad blitt påført verdiforringende ulemper i form av støy, forurensning, innsyn m.v.

I et tilfelle der det avstås grunn og det samtidig oppstår verdiforringende ulemper på den gjenværende eiendom, kan man ved erstatningsfastsettelsen gå fram på to måter: Man kan for det første basere seg på en differansebetraktning mellom eiendommens verdi før og etter inngrepet/avståelsen, og komme fram til en lumpsum som representerer det totale økonomiske tap, eller man kan foreta to del-operasjoner der erstatning for avstått tomte/hagegrunn m.v. fastsettes for seg, og erstatning for verdiforringelse for øvrig legges til som en egen post. For underskjønnet la saksøkte opp til en erstatningsfastsettelse basert på en differansebetraktning, jfr. den nedlagte påstand pkt. 1 for underskjønnet. Underskjønnet benyttet imidlertid en to stegstilnærming og verdsatte herunder ulempene på resteiendommen som oversteg den naborettslige tålegrense til kr. 100.000,-. Det interessante spørsmål i relasjon til underskjønnets avgjørelse i denne forbindelse er størrelsen av den faktiske verdireduksjon underskjønnet forutsetningsvis har plassert innenfor tålegrensen. I denne forbindelse anfører saksøkte at det er tiltredelsestidspunktet høsten 1985 som skal legges til grunn som verdsettelsestidspunkt ut fra synspunktet ytelse mot ytelse. Hvis underskjønnet eksempelvis vurderte eiendommen til

Side:906

kr. 1,5 millioner, og en kom til at verdiforringelsen var minst 20%, ville dette innebære at underskjønnet anså kr. 200.000,- for å ligge innenfor tålegrensen. Problemstillingen formulert på denne måten har ikke eksplisitt vært behandlet av Høyesterett, og det er følgelig av interesse å få prøvet om en ekspropriat i kraft av gjeldende regler må tåle et verdiminus i en slik størrelsesorden.

Saksøkte mener imidlertid primært at de påførte ulemper på den gjenværende eiendom må betraktes som forulemper, og dermed er gjenstand for erstatning uten tålegrense- vurdering. De regler og den rettspraksis som ut fra et likhetshensyn innebærer at visse ulemper skal anses for å være av allmenn karakter og som sådanne bare erstattes for så vidt tålegrensen er overskredet, slår ikke til i denne sak. De angjeldende regler, jfr. vederlagsloven §8, 2. punktum og naboloven §2, med tilhørende rettspraksis, har som sitt sentrale innhold at en eiendom som påføres ulempe ved ekspropriasjon, må finne seg i slike ulemper som naboer det ikke tas grunn fra må tåle uten erstatning. Poenget er følgelig at man ikke skal profittere på at man er ekspropriat i forhold til slike ulemper. Dette er et utmerket prinsipp som også saksøkte er enig i. Det har imidlertid ikke med disse regler og gjennom den rettspraksis saksøker har vist til vært meningen å fravike det grunnleggende prinsipp om at det skal foretas en individuell vurdering av den enkelte eiendom. Det spesielle ved den aktuelle eiendom, som begrunner at en her står ovenfor særulemper når det gjelder støy, forurensning m.v., er den særskilte beskyttelse mot negative virkninger av tiltak på naboeiendom som forelå i kraft av eiendommens størrelse og topografiske beliggenhet. Hvis man tenkte seg ekspropriasjonen/avståelsen borte, kunne med andre ord saksøktes eiendom ikke på grunn av tiltak på naboeiendom, jfr. nabolovens §2, vært eksponert for slike ulemper av allmenn karakter som begrunner anvendelsen av tålegrense- prinsipper. Dermed foreligger heller ikke slik likhet med øvrige naboer til veien som kommunen påberoper seg, og som har ligget til grunn for de avgjørelser saksøker har påberopt seg til begrunnelse av at det også i denne sak er tale om allmenne ulemper. Avgjørelsene i Rt-1978-1370, Rt-1983-329 og Rt-1990-526 har det til felles at de gjelder utvidelse/omlegging/forskyvning av eksisterende veier med forholdsvis marginale økninger av ulempene til følge. I disse sakene forelå det eksponering fra før, og disse saker lå følgelig vesentlig anderledes an enn denne sak. Saksøkte viser her til Rt-1964-1124, hvor det nettopp ble lagt vekt på et slikt årsaksprinsipp. Det er også vist til avgjørelse i RG-1967-340, samt til at Høyesterett i den såkalte Fanadom - Rt-1969-641 - har vært oppmerksom på at resultatet etter en individuell vurdering kan bli forskjellig avhengig av hvordan inngrep og ulemper faller.

Det er riktignok slik at det i teorien, jfr. f.eks. Stordrange, «Ekspropriasjonserstatningsloven» 1992, 192-193, har utviklet seg det syn at sondringen mellom særulempe/alminnelig ulempe skal trekkes ut fra artsbestemte kriterier. Saksøkte mener tiden nå er inne til å ta et oppgjør med dette syn, som ikke har tilstrekkelig grunnlag i lov eller rettspraksis.

Etter saksøktes oppfatning må grensedragningen skje med utgangspunkt

Side:907

i et funksjonelt og virknings-relatert kriterium. Hvis lagmannsretten kommer til at den gjenværende eiendom ved støy, forurensning m.v. er blitt utsatt for en særulempe i ekspropriasjonsrettslig forstand, må den av underskjønnet tilkjente erstatning forhøyes betydelig, idet det da ikke skal gjøres noe fradrag for ulemper som faller innenfor tålegrensen.

Selv om lagmannsretten skulle komme til at de nevnte ulemper er av allmenn karakter, gjør saksøkte gjeldende at ulempeserstatningen må forhøyes fordi de ulemper som overstiger tåle grensen medfører en verdiforringelse som sammen med erstatning for arronderingsulempe m.v. utgjør et større beløp enn kr. 100.000,-. Ved den ventelighetsvurdering som i så fall skal foretas, er det slik underskjønnet har lagt til grunn av betydning at Hanstveit etablerte seg før planene om motorvei kom.

Saksøkte er også påført økonomisk tap i form av arronderingsmessig ulempe ved at det etter avståelsen er blitt liggende igjen en «klatt» på oppsiden av veien som det ikke lenger er mulig å utnytte økonomisk. Det kan ikke være tvil om at arronderingsulempe skal anses som en særulempe og erstattes fullt ut.

Det er enighet mellom partene om at erstatning for avlingsskade m.v. settes til kr. 2.000,-.

Når det gjelder saksomkostningsspørsmålet vedrørende takst nr. 5, anfører saksøkte at kommunen må tilpliktes å betale også disse parters saksomkostninger i form av omkostninger til juridisk bistand. Vilkårene for å fravike hovedregelen om at saksøker skal betale sakens omkostninger er ikke til stede, og uansett følger dette av avtalen om grunnavståelse pkt. 2.

Når det gjelder takst nr. 8, aksepterer advokat Eeg Nielsen på vegne av eier av dette takstnummer at saken heves, at hver av partene bærer sine omkostninger til juridisk bistand, men at kommunen er betalingsforpliktet for de øvrige utgifter.

Saksøkte har nedlagt slik påstand:

«1. Overskjønnet fremmes og erstatningen under takst nr. 5 forhøyes.

2. Saksøkte tilkjennes saksomkostninger.»

Lagmannsretten skal bemerke:

Takst nr. 5

Ulempeserstatningene

1. Den aktuelle eiendom

Saksøktes eiendom er, som nevnt, en del av et tidligere gårdsbruk, og ligger i Fyllingsdalen i Bergen kommune, noe utenfor byens sentrum. Før grunnavståelsen denne sak gjelder, utgjorde eiendommen ca. 18 dekar, for en stor del innmark. Fyllingsdalen ble utbygget som boligområde fra begynnelsen av 1960-årene. Det er opplyst at den aktuelle eiendom ikke er blitt benyttet til landbruksformål de siste par tiår.

Det legges til grunn at eiendommen før veianlegget lå som en del av en ubebygd øy i et ellers forholdsvis sterkt urbanisert område, og slik at eiendommen sett under ett, på grunn av sin størrelse, bebyggelsens plassering og de topografiske forhold, framsto som en fredelig og for så vidt landlig idyll. Vurdert som boligeiendom er det av saksøkte

Side:908

benyttede uttrykk «perle» ikke misvisende. Det legges videre til grunn at eiendommen, som er bebygget med et våningshus fra ca. 1930 samt en eldre driftsbygning, i lengre tid for det vesentlig har vært nyttet som boligeiendom, og at dette også er den aktuelle utnyttelse i framtiden. Eiendommen hadde før veianlegget egen fullt brukbar atkomst til det lokale veinett.

Det meste av eiendommen var topografisk sett beliggende i en forsenkning i terrenget som går i noenlunde øst-/vestretning. På nordvestsiden av bebyggelsen, der veien nå ligger, var eiendommen avgrenset ved et skrånende terreng, dels opparbeidet som hage/innmark, og dels skogkledd fjellskråning. Skråningen, såvel som skogkledningen, vernet mot et ovenforliggende forholdsvis intensivt utnyttet boligområde. Mot syd-øst ligger eiendommens grense i nedkant av et skogkledd høydedrag, skjermet fra bakenforliggende eiendommer. Mellom bygningene, og i forlengelsen av disse mot nordøst og sørvest, er det graskledd innmark.

Eiendommen var tilknyttet det lokale veinett på en slik måte at man ikke var nevneverdig eksponert for veistøy eller andre støykilder.

Ved grunnavståelsen i 1985 ervervet kommunen et område som senere er oppmålt til ca. 6 dekar, beliggende som et belte på nordvestsiden av begyggelsen. Langs veilegemet er det ovenfor bebyggelsen og noe til hver side oppført en enkel støyskjerm, som befinner seg i underkant av 10 m fra våningshuset. Veien ligger omtrent i samme høyde som taket på våningshuset. Mellom støyskjermen og den nåværende eiendomsgrense er det ca. 3 m. Den gjenværende eiendom består av to deler. For det første hva man kan kalle boligeiendommen, på ca. 11 dekar, hovedsakelig innmark. Ved kommunens grunnerverv er det dessuten blitt liggende et mindre grunnstykke for seg selv på nordsiden av veien.

2. Veien/reguleringsmessige forhold

Den veiutbygging saksøkte er blitt berørt av, gjelder en ca. 2 km lang del av Rv. 550, bygget som to-feltsvei i tilnærmet avkjørselsfri motorvei B-standard. Som underskjønnet legger lagmannsretten til grunn at veistrekningen, også for så vidt angår saksøktes eiendom, i det alt vesentlige er anlagt innenfor det trafikkregulerte området til en fire-felts motorvei gjennom Fyllingsdalen. Veien er tilsluttet Løvstakktunellen som forbinder Fyllingsdalen med den sentrale del av Bergen. Det legges til grunn at veistrekningen primært har karakter av gjennomfartsåre, bl.a. til/fra Bergen Lufthavn, men at veien også har en viss sekundær funksjon av betydning for det aktuelle området, bl.a. i form av avlastning av det lokale veinett.

Når det gjelder den planmessige bakgrunn for veiutbyggingen, samt tidligere og någjeldende offentlig arealdisponering med hensyn til gjenværende eiendom, vises til det som ovenfor er sagt, samt til underskjønnet 2.

3. Virkningene av grunnavståelsen og tiltaket på den aktulle eiendom.

3.1 Nærføringsulemper

I og med veianlegget har den gjenværende eiendom mistet en betydelig del av sitt preg som fredelige bo-omgivelser og landlig

Side:909

«perle». Som boligeiendom betraktet, noe lagmannsretten legger til grunn er det realistiske alternativ også i fremtiden, er eiendommen sterkt påvirket av nærheten til veianlegget. I ikke ubetydelig grad skyldes dette at veianlegget er blitt liggende like opp i bebyggelsen.

Størst betydning har utvilsomt støyen fra den forbipasserende trafikk. Til bruk ved underskjønnet var det foretatt beregninger av støynivået utført av Kilde Akustikk A/S, som viste et utendørs ekvivalentnivå ved boligenhetens mest utsatte vindu på ca. 61-62 dBA etter at støyskjerm var satt opp. Beregningen er foretatt på grunnlag av en årsdøgntrafikk på 11.000 kjøretøy pr. døgn, skilthastighet 80 km pr. time og et innslag av tungtrafikk på 10%. Siden beregningen ble foretatt har det vært en viss utvikling i trafikken, men lagmannsretten legger de nevnte tall til grunn som relevante for sin avgjørelse. Lagmannsretten legger på bakgrunn av de omtalte beregninger og den foretatte befaring til grunn at støyen fra veien, sammenlignet med situasjonen før veianlegget, rent faktisk utgjør en vesentlig ulempe på den gjenværende eiendom. Støyen representerer bortimot i sin helhet en mer-eksponering ut fra de tidligere fredelige forhold på eiendommen. Den økonomiske og juridiske betydning av støyulempen blir vurdert nedenfor i pkt. 4.

Lagmannsretten legger videre til grunn at det på den gjenværende eiendom på grunn av tiltaket gjør seg gjeldende ulemper i form av forurensning støv, skitt og avgasser - samt estetiske ulemper i form av mindre pen utsikt. Partene har for lagmannsretten ikke utdypet disse forhold i nevneverdig grad.

3.2 Skade på bærbusker/avling

Partene er enige om at saksøkte i forbindelse med avståelsen/tiltaket er blitt påført skade i form av ødelagte bringebærplanter og tapt potetavling.

3.3 Arronderingsulempe

Som nevnt er det ved grunnavståelsen oppstått den situasjon at en mindre del, fra saksøkte uimotsagt opplyst å utgjøre drøyt ett dekar, av den gjenværende eiendom er blitt liggende for seg selv på oppsiden av veien. Området ligger i forholdsvis sterkt skrånende terreng. Saksøkte har krevd erstatning for den arronderingsmessige ulempe forbundet med den oppståtte situasjonen. Det aktuelle området var tidligere, herunder på avståelsestidspunktet arealdisponert til jordbruksformål, men er i den någjeldende kommuneplan disponert til industriformål.

4. Juridisk vurdering

4.1 Undersjønnets avgjørelse

Som grunnlag for å tilkjenne saksøkte kr. 100.000,- i samlet ulempeserstatning inkludert bærplanter og avlingstap er det i underskjønnets premisser uttalt (s. 18):

«Når det gjelder ulempesituasjonen, bemerkes at eiendommen er et av de gjenværende gårdsbruk som det vesentligste av Fyllingsdalen i sin tid besto av. Ulempesituasjonen for dette bruk må derfor erstatningsmessig vurderes mer uavhengig av de eksisterende reguleringsplaner enn de berørte eiendommer ellers. Disse fremtrer i det vesentlige som bebygget i samsvar med de senere stadfestede reguleringspianer og vil ha kunnet innrettes ut fra planenes eget innhold - herunder det

Side:910

som er nevnt om det regulerte trafikkområdet til en fire felts motorvei som inngrepet her stort sett ligger innenfor rammen av. Hva som har vært «venteleg» på stedet, kan derfor etter rettens oppfatning ikke vurderes på samme måte for dette takstnummer som for den bebyggelse som senere er oppført under de stadfestede reguleringsplaner.

Selv om der også for denne eiendom er utført støyregulerende tiltak, slik det går frem av enkelthetene, medfører inngrepet etter rettens oppfatning en ulempesbelastning på eiendommen som går ut over det ventelige - og dermed ut over en tålegrense for denne eiendom. Ut fra en differansebetraktning basert på eiendommens salgsverdi erstattes merbelastningen for dette med en sum av kr. 100.000 - jfr. Vederlagslovens §8. Beløpet anses å innbefatte erstatning for noen bringebærplanter og et mindre avlingstap på 1 dekar i 1 år.»

4.2 Særulempe eller alminnelige ulempe

Etter vederlagsloven §8 har grunneier krav på vederlag for skade og ulempe på den gjenværende eiendom. Dette gjelder imidlertid bare så langt den tilståtte grunnerstatning ikke også dekker nevnte poster, og - for ulemper av alminnelig karakter - bare for så vidt den naborettslige tålegrense er overskredet.

For så vidt gjelder de såkalte særulemper, skal erstatningsfastsettelsen skje uten hensyntaken til noen tålegrense. Som et av flere generelle vilkår gjelder at skaden/ulempen på den gjenværende eiendom må ha gitt seg utslag i verdiforringelse - det må foreligge et økonomisk tap. I dette ligger bl.a. at redusert subjektiv bruksnytelse - eierglede m.v. - som ikke gir seg slikt utslag ikke er erstatningsmessig i forhold til vederlagsloven §8.

Underskjønnet har som det framgår ikke drøftet spørsmålet om særulempe/alminnelig ulempe, men forutsetningsvis lagt til grunn at det er tale om alminnelige ulemper. Når bortses fra tap i forbindelse med bærbusker/avlingstap er kun støy nærmere vurdert av underskjønnet. Videre er spørsmålet om arronderingsmessig ulempe ikke uttrykkelig tatt opp.

Lagmannsretten finner det ut fra partenes prosedyre nødvendig først å ta stilling til om nærføringsulempene i denne sak utgjør særulempe eller ulemper av alminnelig karakter. I tråd med partenes opplegg konsentrerer lagmannsretten seg om støyulempen.

Lagmannsretten tar i rettslig henseende utgangspunkt i sondringen mellom såkalt avståelses- og tiltaksulempe. De såkalte avståelsesulemper er slike som oppstår direkte som følge av selve grunnavståelsen, uavhengig av om det tiltak det eksproprieres/erverves grunn til, kommer til utførelse. Arronderingsulemper brukes her gjerne som eksempel. Ved avståelsesulempene foreligger utvilsomt den nødvendige ekspropriasjonsrettslige årsakssammenheng, slik at det økonomiske tap skal erstattes fullt ut uten tålegrensevurdering.

Støy og andre nærføringsulemper faller imidlertid utenfor kategorien avståelsesulemper. Det er her tale om såkalte tiltaksulemper, som bl.a. fordi de kan ramme naboeiendommer som ikke avstår grunn, generelt sett anses for å stå i et mer avledet årsaksforhold til selve ekspropriasjonsinngrepet/grunnavståelsen. Som det klare utgangspunkt

Side:911

punkt vil slike tiltaksulemper bli å regne som alminnelige ulemper og følgelig bare være erstatningsmessige så langt de oveskrider den naborettslige tålegrense.

Av karakteristikken «tiltaksulempe» følger imidlertid ikke med nødvendighet at det også dreier seg om en alminnelig ulempe i vederlagslovens forstand. Visse tiltaksulemper vil følgelig kunne bli å anse som særulemper. Vilkåret må i så fall være at det består en særlig nær og kvalifisert sammenheng mellom ulempen og den omstendighet at det avgis grunn fra den konkrete eiendom.

Saksøkte har anført at det foreligger slike særtrekk ved situasjonen at det riktige må være å anse nærføringsulempene som særulemper. Lagmannsretten oppfatter kjernen i saksøktes anførsel på dette punkt slik at hvis man tenkte seg grunnavståelsen til kommunen borte, ville ikke eiendommen kunne blitt utsatt for de aktuelle ulemper. Nettopp på grunn av eiendommens størrelse og skjermede beliggenhet var den beskyttet mot tiltak på naboeiendom som kunne medføre slike ulemper som har oppstått. Ettersom dette er et særtrekk ved eiendommen, som skiller den fra øvrige eiendommer langs veien, må det etter saksøktes oppfatning være korrekt å anse støy m.v. fra den anlagte vei som særulempe.

Lagmannsretten er kommet til at støyulempen på saksøktes resteiendom ikke kan anses som en særulempe, idet den tilstrekkelige nærhet i årsakssammenheng i ekspropriasjonsrettslig forstand ikke kan anses å foreligge.

Høyesterett har i en rekke avgjørelser lagt til grunn at ulemper i form av støy, forurensning m.v. som følge av nærføring av trafikkanlegg er å anse som alminnelige ulemper, jfr. bl.a. Rt-1978-1369, Rt-1983-329 og Rt-1990-526. Det bemerkes at bruken av begrepet «særulempe» i Rt-1969-643 for så vidt må anses som atypisk i forhold til den i dag benyttede terminologi, idet man der hadde i tankene alminnelige ulemper som oversteg tålegrensen. Saksøkte har anført at de nevnte avgjørelser knyttet seg til utvidelse eller omlegging av eksisterende vei, og at man derfor ikke direkte kan overføre konklusjoner med hensyn til støy m.v. til denne sak. Lagmannsretten er for så vidt enig i at det her gjør seg gjeldende visse særtrekk, men finner ikke at disse kan tillegges avgjørende betydning for spørsmålet om særulempe/alminnelig ulempe.

Det avgjørende for hvorvidt en tiltaksulempe skal anses særulempe ligger etter lagmannsrettens syn ikke først og fremst i om en bestemt eiendom på grunn av beliggenhet m.v. kvantitativt sett blir rammet hardere av en bestemt type ulempe enn andre eiendommer i strøket. Avgjørende for vurderingen må snarere være om ulempen etter sin karakter bare rammer den som avstår grunn, eller om den også rammer andre i det relevante sammenligningsstrøk, og om i førstnevnte tilfelle avståelse fra nettopp denne eiendom er nødvendig for at ulempen skal oppstå.

I det foreliggende tilfellet er verken støy eller andre nærføringsulemper særegne for saksøktes eiendom, idet lagmannsretten bl.a. på grunnlag av befaringen må legge til grunn at andre eiendommer langs veien også rammes av de samme ulemper.

Side:912

Ved anleggelsen av motorvei har, slik lagmannsretten ser det, støyforholdene i hele området endret seg. Virkningene bl.a. i form av støyulempe rammer ikke bare ekspropriater og dermed likestilte eiere, men også naboer som ikke avstar grunn. Ikke alle vil bli rammet like sterkt, men om den enkelte eiendom rammes eller hvor sterkt den enkelte eiendom rammes står ikke i slik kvalifisert sammenheng med grunnavståelse at den nødvendige årsakssammenheng etter lagmannsrettens syn kan anses å foreligge.

Etter dette legger lagmannsretten til grunn at støyulempen og andre relevante nærføringsulemper må bli å anse som alminnelige ulemper.

Når det gjelder det eventuelle økonomiske tap i forbindelse med arronderingsulempe, legges til grunn at det er tale om en særulempe, jfr. pkt. 4.4.

4.3 Nærmere om den alminnelige ulempe.

Det rettslige utgangspunkt er at alminnelige ulemper bare er gjenstand for erstatning i den grad de «overstig det ein eigar eller rettshavar må finne seg i utan skadebot eller vederlag etter grannelova ...», jfr. vederlagsloven §8, 2. punktum. Lagmannsretten legger til grunn at spørsmålet om nabolovens tålegrense er overskredet, må bli å vurdere ut fra naboloven §2 slik den lød før lovendringen i 1989, jfr. vederlagsloven §10, annet punktum.

Avgjørende blir da om veianlegget med tilhørende nærføringsproblemer skal anses å medføre urimelig ulempe for saksøkte, jfr. naboloven §2, første ledd. Lagmannsretten legger til grunn at i den utstrekning ulempene var ventelige etter forholdene på stedet, må saksøkte finne seg i ulempene - og det eventuelle økonomiske tap forbundet med dette - uten erstatning. Dette under forutsetning av at det ikke foreligger særlige omstendigheter som gjør at det ventelige likevel må karakteriseres som urimelig.

I den foreliggende sak står en overfor et tilfelle der støykilden som sådan er ny, det har for så vidt inntruffet en i det ytre plutselig endring. En slik endring vil etter omstendighetene likevel være generelt påregnelig dersom det i kraft av den alminnelige samfunnsutvikling er ventelig at et tiltak av den aktuelle karakter vil kunne bli igangsatt. Vedrørende denne generelle påregnelighetsvurdering finner lagmannsretten at denne sak har vesentlige likhetstrekk med den såkalte Fana-sak, Rt-1969-643, hvor Høyesterett bl.a. uttalte:

«Overskjønnet har bygget på at de områder motorveien her går igjennom, har vært særlig fredelige; men de ligger nær Bergen, og en utvikling som innebærer anlegg av en moderne vei var noe man måtte regne med. Motorveiens naboer har ikke noe krav på erstatning for at omgivelsene ikke blir like rolige og fredelig som før.»

Det aktuelle området i denne sak har til tross for sitt landlige og fredelige preg før veien kom, en slik beliggenhet at det var generelt påregnelig, uavhengig av de foreliggende reguleringsplaner, at et veianlegg ville bli aktuelt. Såvel ved sin bynærhet som ved sin plassering mellom sentrum og flyplassen med tilliggende utbyggingsområder, finner lagmannsretten at man i området i kraft av den alminnelige samfunnsutvikling måtte regne med som sannsynlig at det ville komme

Side:913

et nytt veianlegg av de dimensjoner det nå er blitt tale om. Det bemerkes at ved denne vurdering spiller ikke etableringstidspunktet for grunneier noen rolle, jfr. Stordrange, «Ekspropriasjonserstatningsloven», 1992, 302 med domshenvisninger.

Det forhold at en ulempe er generelt påregnelig utelukker imidlertid ikke erstatning. Dersom de aktuelle ulemper ikke kan anses som konkret påregnelige, f.eks. fordi veien har kommet spesielt nær eller av andre grunner har rammet den aktuelle eiendom spesielt hardt, vil dette etter omstendighetene kunne medføre at tåle grensen må anses overskredet på tross av generell påregnelighet.

I denne vurdering vil etableringstidspunktet kunne få betydning, idet eksistensen av og innholdet i en vedtatt reguleringsplan regelmessig vil være av sentral betydning for den konkrete påregnelighet.

Det opprinnelige plangrunnlaget for Sandeidveien finnes i en stadfestet reguleringsplan fra 1959. Planen viser en fire-felts motorvei.

Av administrasjonens innstilling vedrørende denne planen om «regulering av hovedåre i Fyllingsdalen» framgår at:

«På grunn av de spesielle topografiske forhold i Fyllingsdalen, har det vært nødvendig på et tidlig stadium i planleggingen å klarlegge mulighetene for de viktigere veitraséer.»

Videre heter det i innstillingen:

«Det må antas at hovedåren gjennom Fyllingsdalen vil få betydning også for fremtidige større boligområder i Fana, vest og syd for Nordåsvannet. Dessuten vil veien gi en kort forbindelse til flyplassen på Flesland. Veien skal således være hovedatkomst til et helt byområde og vil dessuten få atskillig gjennomgangstrafikk.»

Den stadfestede planen ble noe endret i 1961/62, bl.a. ved at veitraséen ble flyttet fra øst- til vestsiden av vestre Sælen Gård. Ved denne planendring var det endelig planmessig grunnlag for den senere foretatte veibygging i realiteten på plass for så vidt angår saksøktes eiendom. I 1984 ble det bestemt at man skulle bygge en to-feltsvei, som i sin helhet ligger innenfor det tidligere veiregulerte området.

Det gårdsbruk som saksøktes resteiendom er en del av, ble etablert lenge før 1959-planen. Gårdsdriften ble imidlertid etter det opplyste nedbygd og endelig avviklet en gang i slutten av 1960-årene/begynnelsen av 1970-årene, og eieren har gjennom årene solgt/bygslet bort det vesentligste av den opprinnelige eiendom i forbindelse med utbyggingen av Fyllingsdalen. Under disse omstendigheter, herunder avviklingen av gårdsdriften og disponeringen av gårdens øvrige arealer, finner lagmannsretten at de aktuelle veianlegg - også med hensyn til plassering og medfølgende nærføringsulemper - for saksøkte måtte framstå som konkret påregnelig. Slik lagmannsretten ser det må den gjenværende eiendom i relasjon til vederlagsloven §8 ut fra et funksjonelt synspunkt anses etablert etter de nødvendige arealplaner forelå, og kan da ikke komme i en vesentlig annen stilling enn boligeiendommer som ellers er etablert i området etter at planene forelå.

I den foreliggende sak er det støy som er den sentrale nærføringsulempe. Ved ventelighetsvurderingen bør det da også tas hensyn til myndighetenes syn på hvilket støynivå som er akseptabelt i nærheten av boligbygg. Lagmannsretten legger til grunn at det relevante ekvivalente

Side:914

støynivå ligger i overkant av 60 dBA, som er angitt som veiledende øvre grense i Miljøverndepartementets rundskriv T-8/79. Denne veiledende norm er imidlertid ikke bindende uttrykk for den naborettslige tålegrense, og lagmannsretten finner etter en helhetsvurdering - der også øvrige ulemper i form av støv, skitt m.v. videre er medtatt - at tålegrensen ikke kan ses overskredet gjennom de nærføringsulemper saksøkte utsettes for. For ordens skyld bemerkes at den absolutte tålegrense som antas å ha vært gjeldende også før lovendringen i 1989 ikke kan anses overskredet.

Etter dette kommer lagmannsretten til at saksøkte ikke har krav på ulempeserstatning for nærføringsulemper forbundet med veianlegget, idet summen av de aktuelle ulemper etter omstendighetene ikke kan anses for å overstige den naborettslig tålegrense for den aktuelle gjenværende eiendom.

4.4 Arronderingsulempe m.v.

Lagmannsretten fastsetter ulempeserstatningen for den arronderingsmessige ulempe, jfr. pkt. 3.3 ovenfor, skjønnsmessig til kr. 35.000,-. Det legges i denne forbindelse til grunn at den av kommunen foretatte avgrensning av grunnavståelsen har medført at område på nordvestsiden av veien er blitt tilnærmet økonomisk unyttbart for saksøkte.

For økonomisk tap i form av ødelagte bærbusker og avlingstap fastsettes erstatning i samsvar med de partene er enige om til kr. 2.000,-.

4.5 Endelig erstatningsfastsettelse.

Saksøkte tilkjennes etter dette ulempeserstatning med i alt kr. 37.000,-. Beløpet forrentes i samsvar med underskjønnets avgjørelse på dette punkt, som det ikke er anvendt rettsmiddel mot, dvs. 14% p.a. fra 1.11.1985 til betaling skjer.

Saksomkostninger.

Saksøkte, som alene har begjært overskjønn, har ved overskjønnet oppnådd et dårligere resultat enn ved underskjønnet. Kommunen har nedlagt påstand om at saksøkte må bære egne saksomkostninger, men har akseptert betalingsplikt for de lovbestemte utgifter og utgiftene til skjønnsrettsmedlemmene. Lagmannsretten finner at kommunen må anses bundet av den underliggende avtale mellom partene juli/oktober 1985 hvor det i pkt. 2 heter at «kommunen... bærer alle kostnader med skjønnet og med eventuelt overskjønn». Ved denne forbeholdsløse bestemmelse anser lagmannsretten kommunen forpliktet til å bære saksøktes saksomkostninger også ved overskjønnet og uavhengig av utfallet av overskjønnsbehandlingen. Advokat Ståle Eeg Nielsen har framlagt saksomkostningsoppgave pålydende kr. 17.490,- derav kr. 690,- i utgifter. Oppgaven er akseptert av kommunen og legges til grunn.

Overskjønnet er enstemmig.

Slutning:

1. I ulempeserstatning betaler Bergen kommune til eierne av gnr. 22 bnr. 16 i Bergen kr. 37.000,- - kronertrettisjutusen - innen 2

Side:915

- to - uker fra forkynnelse av dette overskjønn.

2. Bergen kommune betaler de lovbestemte utgifter ved overskjønnet.

3. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Bergen kommune kr. 17.490,- - kronersyttentusenfirehundreognitti - til eierne av gnr. 22 bnr. 16 innen 2 - to - uker fra forkynnelse av dette overskjønn.