RG-1994-1218

Instans:	Agder lagmannsrett - Dom
Dato:	1993-10-18
Publisert:	RG-1994-1218 (184-94) *
Stikkord:	Familierett
Sammendrag:
Saksgang:	Kragerø herredsrett - Agder lagmannsrett LA-1993-00216 A og LA-1993-00217. Anket til Høyesterett. Anken nektet fremmet. HR-1994-00108K .
Parter:	Ankende part: A (Prosessfullmektig: Advokat Dag Bjørvik, Sandefjord). Motpart: B (Prosessfullmektig: Advokat Jan Erik Granmo, Skien).
Forfatter:	Lagdommer Gunnar Hanssen, formann, eks.ord.lagdommer Finn Elseth, eks.ord.lagdommer Bjørn A. Poulson
Lovhenvisninger:	Ektefelleloven (1927) §1, Barneloven (1981) §34, Tvistemålsloven (1915) §174, §180, §33, §44

Det ble avsagt slik dom:

Tvisten gjelder omsorg for tre felles barn i alderen 13-3 år og eiendomsretten til en bil.

A, født xx.xx.1954, og B, født xx.xx.1951, ble viet 5. desember 1980. Umiddelbart før ekteskapet ble inngått hadde partene opprettet ektepakt med fullstendig særeie. Partene har fellesbarna C, født xx.xx.1980, D, født xx.xx.1983, og E, født xx.xx.1989. B har vært gift tidligere og har to sønner fra første ekteskap, den ene er født i 1971 den andre i 1972.

B har eksamen artium og utdanning som bilmekaniker og lokomotivfører. B arbeidet som lokomotivfører i NSB fra han ble ferdig med denne utdannelsen rundt 1980 til han fikk en lungesykdom i 1987. B oppgir nå å være pensjonert fra NSB med en samlet månedlig utbetaling på ca kr 16000,-. A har i tillegg til ungdomsskole, yrkesskole i søm, folkehøgskole og husmorskole. Hun har hatt huspost og vært ansatt på kontor frem til kort tid etter at eldstebarnet C ble født i 1980. Deretter har A hovedsaklig hatt omsorgsarbeid i hjemmet, bortsett fra den siste tiden da hun har hatt kontorarbeid.

Partene flyttet i 1979 sammen i Bs leilighet på X i Oslo. B hadde da daglig omsorg for sine to sønner, noe han har vært alene om fra han kom tilbake fra et opphold i Canada i 1975. Partene flyttet fra Oslo til Y der de bodde noen år før de ved årsskiftet 1985-86 flyttet til - - -veien 19 i Z, der B fortsatt bor sammen med fellesbarna. Hans sønner fra første ekteskap flyttet ut fra hjemmet etter at partene var kommet til Z. Den yngste bor fortsatt i Z.

I mars 1992 brøt A ut av ekteskapet og flyttet til en leilighet i - - -veien 15 F, ca 2 km unna eneboligen i - - -veien 19. Etter samlivsbruddet har B hatt daglig omsorg for alle fellesbarna. Fra sommeren 1992 har A hatt jevnlig samvær med barna.

På vegne av B reiste h.r. advokat Christopher Frøstrup sak ved Kragerø herredsrett med påstand om at ektefellene skilles, at B tilkjennes foreldreansvar og daglig omsorg for fellesbarna, at A skal ha samværsrett og å betale bidrag, at skifte mellom partene er gjennomført, og at den omtvistede bilen tilhører ham. Advokat Dag Bjørvik tok til motmæle på vegne av A med påstand om at ektefellene skilles, at de skal ha felles foreldreansvar over fellesbarna, men at hun tilkjennes daglig omsorg, at B skal ha samværsrett og betale bidrag, at skifte ikke er gjennomført og at bilen tilhører henne. Det ble samtidig anmodet om at barna skulle bo hos mor inntil saken er endelig avgjort.

Etter muntlige forhandlinger, der A frafalt kravet om midlertidig omsorg for fellesbarna, avsa Kragerø herredsrett den 24. juni 1992 kjennelse om en midlertidig samværsordning. A ble tilkjent feriesamvær med barna 4 uker sommeren 1992, annenhver helg og en kveld hver uke. Samværsordningen har vært fulgt.

For byretten ble det oppnevnt en spesialpsykolog til å uttale seg om tvistespørsmålene vedrørende barna. Under hovedforhandling i herredsretten den 1. og 2. desember 1992 ble partene enige om fordeling av de omtvistede løsøregjenstandene med unntak av bilen. På dette punkt ble saken hevet. Den 14. samme måned ble det avsagt dom med slik domsslutning:

"1. B og A skilles.

2. De skal ha felles foreldreansvar for barna.

C f. xx.xx.1980

D f. xx.xx.1983

E f. xx.xx.1989

3. B skal ha den daglige omsorgen for barna.

4. A skal ha samsvar med barna overensstemmende med det som er angitt på 11 i dommen.

5. A tilpliktes å betale oppfostringsbidrag for barna. Bidragets størrelse fastsettes av trygdemyndighetene.

6. Bil Toyota reg.nr. - - - tilhører A.

7. Saksomkostningene oppheves.

8. Dommen gis foregrepet tvangskraft for så vidt gjelder pkt. 4."

Når det gjelder sakens bakgrunn for øvrig, partenes anførsler for herredsretten og dens avgjørelsesgrunner, vises det til herredsrettens dom.

På vegne av A har advokat Dag Bjørvik i rett tid påanket herredsrettens dom - domsslutningens pkt. 3-5 - til Agder lagmannsrett. På vegne av B har advokat Jan Erik Granmo, også innen ankefristens utløp, påanket dommen - domsslutningens pkt. 6. Begge partene har tatt til gjenmæle.

Ankeforhandling i saken ble holdt i Skien 28. og 29. september 1993. Partene, som møtte sammen med sine prosessfullmektiger, avga forklaringer. Det ble avhørt 11 vitner. Rettens medlemmer hadde dessuten en samtale med det eldste fellesbarnet C utenfor rettsmøte. For øvrig ble det foretatt slik dokumentasjon som retten vil komme tilbake til i den utstrekning den har betydning for saken.

A har ved sin prosessfullmektig sammenfatningsvis gjort gjeldende:

Det er enighet om felles foreldreansvar for alle barna, men uenighet om hvem som skal ha daglig omsorg. Det følger av barneloven §34 tredje ledd siste punktum at dette skal avgjøres på bakgrunn av det som er best for barna. I denne vurderingen må retten legge vekt på en rekke hensyn.

Overføring av barna til moren vil representere et miljøskifte for dem. Farene ved dette er imidlertid meget begrenset fordi moren bor i Z og tar sikte på å bli boende der, jf. Rt-1982-1200.

Barna hadde størst kontakt med sin mor frem til ekteskapsbruddet i 1992. Deretter har faren hatt en mer sentral plass, selv om gjennomføring av samværsretten har vært med på å gjenopprette kontakten med moren. Farens kontakt med barna etter ekteskapsbruddet blir under ingen omstendighet avgjørende.

Mor har de aller beste personlige forutsetninger for å ha daglig omsorg for barna. Hun kan gi dem kjærlighet, nærhet og omtanke og har dessuten både utdannelse og yrkeserfaring som gjør henne godt skikket. A har til overmål hatt omsorg ikke bare for egne barn, men også for Bs særkullsbarn.

Det kan derimot reises innvendinger mot Bs forutsetninger som omsorgsperson, i første rekke hans personlige egenskaper. Mye tyder på at B ikke har full realitetsinnsikt. Han har ikke sett problemene i ekteskapet. Han er dessuten en individualist, sær og har en tendens til å såre sine nærmeste. B har en egen evne til å sette egne interesser foran barnas, er meget kritisk, er lite fleksibel og velger dessuten konfrontasjon fremfor samarbeid. Det er vist til at han skiftet låser slik at A ikke kom inn i huset, at han avskar samvær mellom mor og barn den første tiden, og at han helt unødvendig og på en krenkende måte viste frem As venn til barna kort tid etter samlivsbruddet. Når det gjelder betydningen av slike momenter er det vist til Inge Lorange Backer: Barneloven - Kommentarutgave side 217 og Rt-1973-1113.

Ingen av partene har fast arbeid utenfor hjemmet og har derfor rikelig tid til omsorg for barna. På dette punkt stiller de ganske likt.

At A får omsorg for barna, vil føre til at de får best kontakt med den andre av foreldrene og begge foreldrenes familier. B har vist at han er lite samarbeidsvillig. Han oppmuntrer heller ikke til positiv kontakt mellom barna og mor, noe som må tilleggs vekt, jf. Rt-1982-116, Rt-1983-266, Rt-1989-176 og Rt-1991-1148 samt Justisdepartementets rundskriv G 57/89.

Barn over 12 skal høres i slike saker, og det må legges til grunn at C ønsker å bo i - - -veien 19. Dette ønsket er sterkere enn ønsket om å få bli hos far, en omstendighet retten må være klar over.

Utgangspunktet er at en søskenflokk ikke bør deles. Dette må imidlertid vurderes opp mot andre og sterke hensyn som gjør seg gjeldende i denne saken. Ulempene ved deling av en søskenflokk kan dessuten avdempes gjennom samværsordninger, f.eks. ved at alle barna er sammen hver helg og i ferier. I dette tilfellet vil det være lite betenkelig å skille de to eldste søsknene fra den minste, som har et langt sterkere behov enn de to andre for å være hos sin mor.

Den omtvistede bilen tilhørte A. Det var en gave fra B. Den ble registrert på henne, og hun brukte den og fremsto som eier utad. At A eide bilen, fremgår også av den avtale partene inngikk 17. mars 1992. Prinsipalt gjøres det gjeldende at hun ervervet bilen gjennom sin husmorinnsats, jf. ektefelleloven §33 og Kirsti Strøm Bull: Avtaler mellom ektefeller side 135. Overføring av bilen til A kan også sees som en oppfyllelse av Bs underholdsplikt. Slike ytelser krever ikke ektepakts form. Subsidiært gjøres det gjeldende at bilen må sies å representere en vanlig gave, slik at formkravene ikke kommer til anvendelse, jf. ektefelleloven §33. Atter subsidiært gjøres det gjeldende at det må foretas en rimelighetssensur av særeieavtalen, jf. Rt-1990-1094. B har formue mens A i tilfelle vil komme ut av ekteskapet uten annet enn gjeld til ham.

Det er nedlagt slik påstand:

"1. A tilkjennes den daglige omsorgen for C, født xx.xx.80, D, født xx.xx.83 og E, født xx.xx.89.

2. B gis samværsrett med barna tilsvarende vanlig samværsrett i barneloven §44.

3. B tilpliktes å betale oppfostringsbidrag for barna. Bidragets størrelse fastsettes av trygdemyndighetene,

4. Toyota med registreringsnummer - - - tilhørte A.

5. B tilpliktes å erstatte sakens omkostninger til det offentlige."

B har ved sin prosessfullmektig sammenfatningsvis gjort gjeldende:

Det er ikke uenighet om det rettskildebildet motparten har tegnet. B er derimot sterkt uenig i motpartens vurdering av hva som er til barnas beste.

Det følger av Backer l.c. side 218 at farene ved et miljøskifte må veie tungt, jf. Rt-1981-1154. Barna har idag en trygg og ordnet tilværelse hos sin far. Flytting av barna til moren er geografisk sett ikke noe langt sprang, men vil representere noe opprivende i en tilvant situasjon - et unødvendig stressmoment. Dette skal ikke gjøres uten gode grunner.

Tilknytningen til moren var sterkest i barnas første år. Etter at far ble hjemme fra 1987 har han deltatt på lik linje med mor. Fra samlivsbruddet har han hatt omsorgen alene.

As beskrivelse av Bs personlighetstrekk er ikke riktig. Det er ikke grunnlag for påstanden om at han mangler realitetsinnsikt, heller ikke at han er hustyrann. Begge foreldrene er godt skikkete omsorgspersoner. B har meget solide intellektuelle ressurser og en god utdannelse. Han vil kunne gi barna den støtte og hjelp de trenger til utdannelse og yrkesvalg, noe A har svakere forutsetninger for. B er ikke autoritær, men strukturert og ordentlig. Han ville f.eks. at rettens samværsavgjørelse skulle følges, ikke til stadighet endres slik A har villet. A på sin side er unnfallende og lar barna gjøre som de selv vil.

B er enig i at begge partene, ingen av dem har arbeid utenfor hjemmet, har gode muligheter for å ta seg av barna. Det er ikke riktig at B mangler fleksibilitet og omtanke. Han har lojalt fulgt opp rettens avgjørelse om samvær. I dette tilfellet der begge foreldrene er skikket må barnas ønsker tillegges avgjørende vekt. Det foreligger klare og gjentagne uttalelser fra de eldste barna om at de ønsker å bo hos far. Å overføre dem til moren vil bare skape unødvendige problemer.

Deling av søskenflokken vil virke meget uheldig i dette tilfellet, der det foreligger sterke søskenbånd mellom alle barna. C påtar seg dessuten et ansvar for å holde dem samlet. Barna ønsker å bo sammen hos far som representerer det sikre og trygge i deres tilværelse. De bor der nå og er inne i en god utvikling. Overføring av ett eller flere barn til mor representerer en risiko. Mors situasjon er dessuten langt mer usikker. Hun har lite utdannelse, dårlig bolig og ikke fast arbeid. Omregistrering av bilen i As navn representerte ingen gave, men skjedde av forsikringsmessige grunner, noe hun var fullt klar over. Bilen ble finansiert av lån opptatt av B, med sikkerhet i hans hus. Reelt sett var B eier.

Subsidiært gjøres det gjeldende at en mulig gaveoverføring krever ektepakts form, noe som ikke forelå i dette tilellet slik at overføringen er ugyldig. Gaveoverføringen kan ikke karakteriseres som noen vanlig gave. B hadde på denne tiden negativ formue.

En godtgjørelse for husmorinnsats forutsetter at det foreligger frie midler. Bs gjeld oversteg verdien av hans aktiva slik at det ikke var noe å overføre til A.

Det kan heller ikke etableres noen sameiekonstruksjon i dette tilfellet fordi gjelden på bilen oversteg dens verdi. Det kan heller ikke foretas noen rimelighetssensur av den foreliggende ektepakt, som for øvrig er helt ordinær.

Bilen er solgt, noe som må føre til at verdien av den må tilbakeføres B. Verdien settes til kr 86500,-. Det skal betales 15 prosent rente av beløpet fra 1. januar 1993.

Det er nedlagt slik påstand:

1. A dømmes til å betale B erstatning fastsett av retten, men begrenset oppad til kr 86500,- med 15 prosent rente av beløpet fra 1. januar 1993.

2. For øvrig stadfestes herredsrettsn dom så langt den er påanket.

3. A dømmes til å betale sakens omkostninger for herredsrett og lagmannsrett.

Lagmannsretten vil bemerke:

Som nevnt innledningsvis er herredsrettens avgjørelse av at partene skilles, og at de skal ha felles foreldreansvar, ikke angrepet. Det første hovedspørsmål lagmannsretten skal ta stilling til er hvem av dem som som skal ha daglig omsorg for fellesbarna C, født xx.xx.1980, D, født xx.xx.1983, og E, født xx.xx.1989. Avgjørelsen av dette spørsmål, som skal skje på grunnlag av barneloven §34 tredje ledd siste punktum, har lagmannsretten funnet vanskelig og tvilsomt.

Det foreligger ikke opplysninger som gir grunn til å anta at noen av partene er uskikket til å ha omsorg for barna. Tvert i mot må lagmannsretten legge til grunn at begge foreldrene har slike fysiske, intellektuelle og følelsesmessige kvaliteter som gjør dem vel egnet som omsorgspersoner for sine barn. De har dessuten begge sterke ønsker om å gjøre det som er best for barna. Bs lungesykdom er etter det opplyste ikke av en slik karakter at den begrenser hans omsorgsevne. Bortsett fra D, som har astma, og C, som er litt plaget av allergi, er det heller intet å bemerke til barnas fysiske og psykiske helse og utvikling. Lagmannsretten har forstått det slik at de to eldste gjør det godt på skolen. C er dessuten interessert i bl.a. fotball mens Ds interesser går i retning av sang og musikk.

Lagmannsretten er enig med herredsretten i at begge partene, som ikke har fast arbeid utenfor hjemmet, har slik tid, slike boforhold og økonomi som gjør dem vel skikket til omsorgsoppgaver. At B for tiden har en bedre bolig og en langt bedre økonomi enn A, er ikke egnet til å endre denne vurdering. Selv om hun har relevant utdanning for en omsorgsperson med yrkesskole i søm og husmorskole samt betydelig erfaring i omsorgsarbeid, er det lagmannsrettens oppfatning at også B er godt skikket til å utføre praktiske gjøremål i hjemmet. Dette har han vist i tiden etter samlivsbruddet.

Begge partene har opplyst at de tar sikte på å bli boende i Z. Dette er en omstendighet lagmannsretten legger vekt på. En overføring av omsorgen fra far til mor vil derfor ikke representere noe fullstendig miljøskifte. Barna vil kunne fortsette på samme skole eller barnehage og kunne beholde de samme vennene. Likevel vil flytting være en endring i en tilvant situasjon og derfor representere en risiko for barnas utvikling, selv om den neppe er stor.

Det som gjør avgjørelsen vanskelig er i første rekke partenes ganske forskjellige personlige egenskaper og kvaliteter, deres intellektuelle og følelsesmessige forutsetninger for å ta seg av barna. På dette punkt er lagmannsretten i første rekke henvist til å bygge på den fremlagte sakkyndige rapport fra spesialpsykolog Tron Kilnes og det inntrykk retten har fått av partene under ankeforhandlingen.

For lagmannsretten fremstår B som en velutrustet person med solide kunnskaper på en rekke områder. Med en slik bakgrunn vil han være i stand til å gi barna god hjelp og støtte til bl.a. skolearbeid, yrkesvalg og fritidsaktiviteter. Dette gjelder i første rekke de to eldste - C og D - men etter hvert også E. B antas videre å være en energisk, stø og prinsippfast far med tilstrekkelig autoritet og styrke til å sette nødvendige grenser for barna, noe lagmannsretten også finner viktig. På den annen side stiller retten seg mer tvilende til hans evner til følelsesmessig nærhet, å kunne forstå og akseptere barnas behov samt fleksibilitet i forhold til så vel disse som andre. På dette punkt fremstår B som litt spesiell. I sin vurdering her legger lagmannsretten begrenset vekt på enkeltepisoder, men kan ikke se bort fra den nevnte unødvendige hendelsen i mars 1992. Slike spesielle karaktertrekk hos B vil i første rekke gå ut over omsorgsevnen overfor E som ennå ikke har fylt fire år. Hun er så liten at hun setter store krav til følelsmessig nærhet og forståelse fra den som har daglig omsorg. A antas å ha meget gode forutsetninger for vise barna kjærlighet, nærhet, innlevelse og forståelse. Lagmannsretten har videre det inntrykk at hun har gode evner til fleksibilitet og å sette barnas behov foran egne. På den annen side faller det nok lettere for B enn for A å sette grenser for barnas virksomhet, en egenskap som særlig vil komme godt med i omsorgsarbeidet for de to eldste barna. Selv om A har mindre formell utdanning enn B, anser lagmannsretten henne godt skikket til å inspirere og veilede barna med bl.a. skolearbeid, yrkesvalg og fritidsaktiviteter. Lagmannsretten antar at A har best forutsetninger for å opprettholde kontakt med begge familier og venner.

Rettens medlemmer har hatt samtale med C, som ga uttrykk for at han ønsket å bo i - - -veien 19 sammen med sine søsken. Han foretrakk å bo sammen med far, men uttalte at han ikke hadde noe imot å bo sammen med mor. Lagmannsretten har inntrykk av at D deler hans syn. I denne saken, der de eldste barna er 13 og 10 år, finner lagmannsretten å måtte legge avgjørende vekt på deres ønske om å bo hos far. B tilkjennes således daglig omsorg for C og D.

Lagmannsretten har inntrykk av at det er et normalt godt forhold mellom alle tre søsknene. Dette taler for å holde søskenflokken samlet. Til tross for dette utgangspunkt, som må tillegges betydelig vekt, er lagmannsretten kommet til at det vil være best for E å få bo hos sin mor. Retten legger her avgjørende vekt på at E, som ennå ikke har fylt 4 år, trenger morens evne til å vise kjærlighet og nærhet, egenskaper som A har. En deling av søskenflokken vil i dette tilfellet være mindre betenkelig fordi begge partene bor i Z. Ulempene ved en deling kan dessuten kompenseres ved at alle søsknene tilbringer helger og ferier sammen, noe retten vil komme tilbake til under drøftelsen av samværsordninger. En deling av omsorgen vil også bety en mindre belastning for B, slik at han får bedre tid og mer krefter til å følge opp de to eldste. Lagmannsretten har forstått den sakkyndige slik at han har funnet en slik deling av søskenflokken forsvarlig. Etter en samlet vurdering er lagmannsretten således kommet til at A bør tilkjennes daglig omsorg for E.

Lagmannsretten ser det slik at en deling av omsorgsansvaret bør følges opp med en samværsordning som gjør det mulig for alle tre barna å være sammen hver helg og i alle ferier. Dette betyr at E skal være sammen med sin far de helgene og de feriene C og D er hos ham. På samme måte skal A ha samvær med de to eldste barna til tider da hun har omsorgen for E. Lagmannsretten antar at foreldrene bør ha samvær med barna annenhver helg fra fredag kl. 17.00 til søndag kl. 21.00.

B har gitt uttrykk for at samvær en kveld hver uke skaper en rekke problemer for barna. Lagmannsretten er noe i tvil om hvor omfattende disse problemene er, men finner etter omstendighetene ikke grunn til å pålegge midtukesamvær. Lagmannsretten vil for øvrig understreke betydningen av at partene på en positiv måte oppfordrer barna til å besøke sine foreldre, også utenom samværstidene.

Lagmannsretten finner et samvær på 3 uker i sommerferien passende. For øvrige ferier opprettholdes herredsrettens samværsfastsettelse. Dette betyr at barna skal være hos mor høstferien 1993, første del av juleferien samme år, vinterferien 1994 og hos far påskeferien samme år.

A tilpliktes å betale oppfostringsbidrag for C og D mens B skal betale bidrag for E. Bidragenes størrelser fastsettes av bidragsmyndigheten, slik partene har nedlagt påstand om.

Det andre hovedspørsmål for lagmannsretten er hvem som var eier av den omtvistede bilen, en liten Toyota lastebil med plass til 4 personer. Lagmannsretten ser det slik at det springende punktet er om bilen må anses som en gave eller om det er en ytelse som følger av den underholdsplikt B hadde overfor A så lenge de var gift.

Det er på det rene at bilen ble kjøpt av B 21. juli 1989 for kr 138600,-. Han finansierte kjøpet gjennom et låneopptak på kr 115000,- med pant i sin eiendom, - - -veien 19, og med midler fra sin bankkonto. Bilen ble registrert på B. Den 30. august samme år ble den registrert i navnet til A. Hun har hele tiden brukt bilen og fremstått som eier.

A tok med seg bilen da hun brøt ut av ekteskapet. Partene var uenige om hvem som eide bilen, og B fremsatte begjæring om midlertidig forføyning til Kragerø namsrett med påstand om at bilen skulle settes ut av As besittelse. Begjæringen ble tatt til følge ved namsrettens beslutning av 22. april 1992. Etter muntlige forhandlinger avsa namsretten kjennelse den 15. mai samme år om at forføyningen skulle begrenses til et forbud mot å selge bilen. B påkjærte namsrettens kjennelse til Agder lagmannsrett, men kjæremålet førte ikke frem.

Som nevnt fastslo Kragerø herredsrett i dommen av 14. desember 1992 at A var eier av bilen. Den 23. samme måned byttet hun inn bilen i en eldre personbil. Den pris hun da oppnådde for den omtvistede lastebilen var kr 80700,-, en verdi partene i og for seg er enige om. Kort tid før innbytte ble bilen skadet. Det er heller ikke uenighet om at denne skaden takseres til kr 6000,- slik at et eventuelt vederlagskrav er på kr 86700,-

Som nevnt har partene hatt fullstendig særeie i ekteskapet. Den felles boligen i - - -veien 19 har vært Bs særeie. Det samme gjelder en annen boligeiendom i Z som han overtok fra sin far. Pantegjelden har vært Bs særgjeld. A hadde ikke annet enn enkelte innbo- og løsøregjenstander i tillegg til en mulig eiendomsrett til den omtvistede bilen.

B har sørget for det alt vesentlige av familiens inntekter. Ut over barnetrygden har A bare mottatt sporadiske inntekter. Lagmannsretten har forstått det slik at A hele tiden har benyttet alle sine inntekter til kjøp av mat og klær til barna og seg selv. Hun har fått tilskudd fra B til det hun trengte, men har vært meget forsiktig med innkjøp til barna og seg selv. B, som dekket boutgifter o.l., har derimot brukt atskillige midler til bl.a. biler, hunder og modelljernbane.

Lagmannsretten legger As forklaring til grunn om at hun trodde bilen dels var et vederlag for det omsorgsarbeid hun hadde utført, herunder omsorgen for Bs gutter fra første ekteskap, og en hjelp i det videre arbeid. På denne tiden ventet hun E.

Mot en slik bakgrunn er lagmannsretten - riktig nok under sterk tvil - kommet til at bilen ikke bør betraktes som en gave. Retten vurderer bilen som en ytelse som følger av Bs underholdsplikt overfor A, jf. ektefelleloven §1 første ledd. Lastebilen, som hadde plass til 3 passasjerer, var et godt egnet transportmiddel for A. Etter omstendighetene finner lagmannsretten dessuten at bilens verdi representerte et naturlig og rimelig vederlag for det omfattende arbeid hun hadde utført i hjemmet fra partene flyttet sammen i 1980. At Bs nettoformue ikke var særlig stor er ikke egnet til å endre rettens vurdering på dette punkt. Lagmannsretten vil innskyte at det synes å være en alminnelig oppfatning i juridisk teori at en romslig oppfyllelse av underholdsplikten ikke innebærer en gave. Det vises til Kirsti Strøm Bull: Avtaler mellom ektefeller side 135 med henvisninger. Ytelser som er en følge av underholdsplikten krever ikke ektepakts form. Etter dette kan anken fra B ikke føre frem.

Anken fra A har ført delvis frem. I samsvar med hovedregelen i tvistemålsloven §180 annet ledd, jf. §174 første ledd oppheves omkostninger for denne del av ankesaken. Anken fra B har ikke ført frem. I samsvar med unntaksregelen i §180 første ledd oppheves også omkostninger for denne del av saken. Lagmannsretten har funnet at det foreligger slike særlige omstendigheter at omkostninger bør oppheves. Omkostninger bør heller ikke tilkjennes for herredsretten.

Dommen er enstemmig.

Slutning:

1.1. B skal ha daglig omsorg for C, født xx.xx.1980, og D, født xx.xx.1983.

1.2. A skal ha daglig omsorg for E født xx.xx.1989.

2.1. A skal ha følgende samvær med C og D

- annenhver helg fra fredag kl. 17.00 til søndag kl. 19.00

- 3 uker i skolens sommerferie

- halve juleferien

- annenhver vinterferie, påskeferie og høstferie.

Samværene skal finne sted slik at C, D og E kan være sammen.

2.2. B skal ha følgende samvær med E

- annenhver helg fra fredag kl. 17.00 til søndag kl. 19.00

- 3 uker i skolens sommerferie

- halve juleferien

- annenhver vinterferie, påskeferie og høstferie.

Samværene skal finne sted slik at C, D og E kan være sammen.

3.1. B dømmes til å betale oppfostringsbidrag for E.

Bidragets størrelse fastsettes av bidragsmyndigheten.

3.2. A dømmes til å betale oppfostringsbidrag for C og D.

Bidraget størrelse fastsettes av bidragsmyndigheten.

4. Bil Toyota med registreringsmerke - - - tilhørte A.

5. Saksomkostninger tilkjennes ikke, verken for herredsrett eller lagmannsrett.