RG-2000-1288

Instans:	Agder lagmannsrett - Dom
Dato:	2000-02-14
Publisert:	RG-2000-1288 (179-2000)
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Vest-Telemark herredsrett Nr.: 98-00151 A - Agder lagmannsrett LA-1999-01166 A. Kjæremål om saksomkostninger forkastet, se HR-2000-00411.
Parter:	Ankende part: Randi Solli (Prosessfullmektig: Advokat Trond Kleiven). Ankemotpart: Knut Rønningen (Prosessfullmektig: Advokat Nils Juel).
Forfatter:	Lagdommer Dag Bugge Nordén, formann. Lagdommer Jan Villum. Ekstraord. lagdommer John Årseth
Lovhenvisninger:	Skjønnsprosessloven (1917) §42, Odelsloven (1974) §19, §42, §59, §66, §79, Rettsgebyrloven (1982) §8, Grunnloven (1814) §97, Odelsloven (1821) §2, §9, Tvistemålsloven (1915) §172, §177, §180, LOV-1974-06-28-§42, §16, §43, §45, §60, §64, §65, §77, §78, §11

Saken gjelder tvist om retten til odelsløsning av gården Midtgarden, gnr. 146 bnr. 1 i Tokke kommune.

Saken er reist av Randi Solli ved stevning til Vest-Telemark herredsrett den 11. desember 1998. Det er enighet om at hun har hatt nedarvet odelsrett til eiendommen etter sin morfar, Tarjei Midtgarden, og at Knut Rønningen ikke har odelsrett. Partene er enige om at Randi Solli har rett til å løse eiendommen fra ham med mindre hennes odelsrett er bortfalt. Bakgrunnen er i korthet følgende:

Knut Midtgarden er eldste sønn av Tarjei Midtgarden og onkel (morbror) til Randi Solli. Knut overtok gården etter faren i 1964 og eide den med odel inntil han i 1974 overdro den videre til sin sønn Gunnar Midtgården. I 1987 overdro Gunnar eiendommen tilbake til faren, som satt med den til sin død i 1996. Gjenlevende ektefelle Astrid Midtgarden i uskiftet bo solgte gården til Knut Rønningen i 1997.

Herredsretten avsa 20. april 1999 dom i løsningstvisten med slik slutning:

«1. Knut Rønningen frifinnes.

2. Saksomkostninger tilkjennes ikke.»

Herredsretten kom til at Randi Sollis odelsrett bortfalt som følge av at hun unnlot å løse eiendommen fra Knut Midtgarden etter at han fikk den tilbake i 1987. Begrunnelsen er at overgangsreglene i odelsloven §79 første ledd fører til at rettsvirkningene av overdragelsen i 1974 fullt ut skal bedømmes etter reglene i odelsloven av 1821, og at Knut Midtgarden da hadde tapt sin odelsrett ved preskripsjon og var odelsløs i 1987.

Om saksforholdet for øvrig og partenes anførsler for herredsretten, vises til herredsrettens dom.

Randi Solli har i rett tid påanket herredsrettens dom. Anken gjelder dommens innhold og retter seg nærmere bestemt mot rettsanvendelsen. Knut Rønningen har tatt til gjenmæle for lagmannsretten.

Ankeforhandling ble holdt i Skien 27. januar 2000. Partene møtte og ga forklaring. Om bevisførselen for øvrig vises til rettsboken. Saken står i samme stilling som for herredsretten, idet Randi Solli ikke gjorde gjeldende en anførsel som hun hadde tatt forbehold om i anken, med det innhold at overføringen til Gunnar Midtgarden i 1974 ikke var reell.

Randi Solli har i hovedsak anført:

Det følger av gjeldende odelslov §42 første ledd at Knut Midtgardens odelsrett ikke skulle regnes for å være tapt ved tilbakeskjøtingen av gården til ham i 1987, og at odelsrekkefølgen er den samme som om han hadde eid eiendommen hele tiden. Bestemmelsen kommer til anvendelse her og leder til at Randi Sollis odelsrett ikke er tapt.

Herredsretten har ved uriktig tolkning av overgangsbestemmelsene i odelsloven §79 første ledd anvendt gammel odelslov på forholdet. Ingen fikk «høve til å bruke odelsrett» som følge av overdragelsen til Gunnar i 1974. Gunnar hadde best odelsrett, og faren kunne på grunn av hjemmelsansvaret ikke løse eiendommen fra ham. Saken ligger derfor annerledes an enn i Høyesteretts dom i Rt-1991-548.

Om påbegynt preskripsjon likevel skulle være skjæringspunkt etter odelsloven §79 første ledd, gjøres det gjeldende at overdragelsen til Gunnar i 1974 ikke medførte at preskripsjonsfristen begynte sitt løp. Herredsretten har tatt feil av rettstilstanden etter gammel odelslov. Ordlyden i aktuelle bestemmelser taler mot preskripsjon i et tilfelle som dette, i det eiendommen ikke kan anses å ha vært «ude af et Ætlæg» i henhold til §9, jf. §2. I Rt-1948-428 (Holthdommen), er spørsmålet reist, men ikke løst. Dommen inneholder imidlertid uttalelser som tyder på at man har motforestillinger mot at det skulle løpe preskripsjonsfrist ved slike overdragelser mellom generasjonene. Noe prejudikat foreligger ikke.

Reelle hensyn tilsier at det ikke bør løpe noen frist. Det ville vært helt urimelig om Randi Solli for ikke å miste sin odelsrett, måtte løse eiendommen fra sin onkel i 1987. Familien rådførte seg også med advokat og fikk opplyst at dette ikke var nødvendig. Disse hensyn ligger nå til grunn for §42 første ledd i gjeldende odelslov, men den ankende part mener at bestemmelsen bare presiserer tidligere rettstilstand uten å endre denne.

I juridisk teori har meningene vært delte. Skeie (Odelsretten og åseteretten, 1950, side 142-144) uttaler seg mot at det løp preskripsjon i et tilfelle som dette. Falkanger (Odels- og åsetesrett, 1984, side 121-122) uttaler seg i tilknytning til et konkret eksempel under hjemmelsansvaret der eiendommen ble solgt til fremmede. Heller ikke Voss (Odels- og åsætesretten, 6. utg. 1949, side 33) uttaler seg spesielt om den situasjon at eiendommen overdras til odelsberettiget barn.

En uttalelse i forarbeidene til odelsloven av 1974 §42, Rådsegn 10 fra Sivillovbokutvalget (NOU 1972:22) side 84 kan ikke tillegges avgjørende vekt.

Den ankende part har nedlagt slik påstand:

«1. Randi Solli har rett til å løse eiendommen «Midtgarden» gnr. 146 bnr. 1 i Tokke fra Knut Rønningen på odel.

2. Knut Rønningen tilpliktes å betale Randi Sollis saksomkostninger for herredsrett og lagmannsrett.»

Knut Rønningen har gjort gjeldende at herredsrettens dom er riktig i resultat og begrunnelse og har opprettholdt de anførsler som ble gjort gjeldende. Disse kan oppsummeres slik:

Før odelsloven av 1974 var det alminnelig antatt, blant annet etter Holthdommen, at det løper preskripsjonsfrist også ved overdragelse fra far til odelsberettiget barn. Det er vanskelig å finne rettsavgjørelser om spørsmålet, men i RG-1952-189 har skifteretten med en utførlig begrunnelse lagt til grunn at det løp preskripsjonsfrist. At dette var alminnelig antatt, er uttalt i Rådsegn 10 side 84. I samme retning går uttalelser hos Voss og Falkanger som det er vist til fra den ankende parts side.

Konsekvensene av at overdragelsen av Midtgarden fra Knut til Gunnar i 1974 utløste preskripsjonsfristen, er at gammel odelslov kommer til anvendelse i medhold av odelsloven av 1974 §79 første ledd. Det følger av Rt-1991-548, førstvoterendes uttalelser på side 552, at de odelsrettslige virkningene av overdragelsen i 1974 helt ut må reguleres av de tidligere gjeldende regler, og at bestemmelsen i den nye lovs §42 ikke kommer til anvendelse. Rygg-Skarpnes (Odelsloven, 3. utg. 1992, side 302) uttaler at Høyesterett ved dommen tolket §79 første ledd slik at bestemmelsene i §42, §43 og §45 bare kommer til anvendelse hvor preskripsjon er startet etter 1.1.1975. I de to første utgavene av boken inntok de et annet standpunkt.

Ankemotparten har nedlagt slik påstand:

«1. Herredsrettens dom pkt. 1 stadfestes.

2. Knut Rønningen tilkjennes saksomkostninger for herredsrett og lagmannsrett.»

Lagmannsretten er kommet til et annet resultat enn herredsretten. Lagmannsretten ser saken slik:

Den någjeldende odelsloven (lov av 28. juni 1974) inneholder i §42 første ledd følgende bestemmelse:

«Dersom ein eigar skøyter eigedomen tilbake til ein tidlegare eigar som han ættar frå, eller eigedomen fell tilbake til den tidlegare eigaren ved arv, blir den tidlegare eigars odelsrett ikkje rekna for å være tapt, endå om han hadde best odelsrett og det er gått meir enn 2 år sidan den andre fekk tinglyst heimel. Stoda blir i dette tilfelle den same som om den opphavelege avhendaren hadde ått eigedomen heile tida.»

Dersom bestemmelsen kommer til anvendelse på tilbakeskjøtingen av «Midtgarden» fra sønnen Gunnar til faren Knut Midtgarden i 1987, er det ikke tvil om at hans odelsrettslige stilling gjenopprettes slik den var før overdragelsen til Gunnar i 1974. Det oppsto i så fall ingen løsningsadgang for Randi Solli i 1987, og hennes odelsrett er i behold. Ankemotparten har ikke fremsatt noen andre innsigelser mot hennes løsningskrav, og erkjenner at dette fører frem hvis odelsloven §42 første ledd kommer til anvendelse.

Etter §77 i odelsloven av 1974 skal lovens bestemmelser anvendes fra ikrafttredelsesdagen, som var 1. januar 1975. Utgangspunktet er da at rettsvirkningene av en overdragelse som finner sted i 1987, reguleres av loven. Fra utgangspunktet er det imidlertid gjort enkelte unntak i §78 og §79, og i denne sak er det bestemmelsen i §79 første ledd som er aktuell. Den lyder:

«Denne lova får ingen verknad for tilhøve der det etter dei tidlegare gjeldande reglane er blitt høve til å bruke odelsrett før dei tilsvarande nye reglane har tatt til å gjelde.»

De viktigste forarbeider til bestemmelsen er Sivillovbokutvalets Rådsegn 10, NOU 1972:22, side 96-97. Utvalget tok ved utformingen av overgangsreglene utgangspunkt i forbudet mot tilbakevirkende lover i Grunnloven §97 og Høyesteretts plenumsdom i Rt-1948-1147. Ved dommen ble det lagt til grunn at det ikke var i strid med Grunnloven §97 å anvende endringslov av 16. juli 1907 om odelsfrihet for frasolgte tomter i forhold til en person som hadde odelsrett, hvis han ikke ved lovens ikrafttreden hadde en aktuell løsningsrett. Sivillovbokutvalet fant det klart at det ikke fra Grunnlovens side var noe til hinder for å la den nye loven få virkning for all odelsrett som ikke var blitt aktuell på det tidspunkt loven tok til å gjelde.

Sivillovbokutvalet uttalte dernest at det var tre tidspunkter som det kunne bli spørsmål om å legge til grunn: det tidspunkt da det ble høve til å løse eiendommen (a), det tidspunkt da preskripsjonsfristen tok til (b) eller det tidspunkt da løsningssak ble innledet (c). Utvalget la til grunn at det neppe ville være i strid med Grunnloven §97 å velge det mest vidtgående alternativ c, men kom til at det prinsipielt riktigste måtte være å knytte rettsvirkningene av den nye loven til det tidspunkt da retten til odelsløsning oppsto, og la alternativ a til grunn.

Høyesterett har i en dom i Rt-1991-548 (Enger) behandlet spørsmålet om anvendelsen av overgangsreglene i odelsloven §79 første ledd i et tilfelle hvor eiendommen i 1973 ble solgt til odelsmannens fem barn i sameie. Disse overdro den i 1979 i fellesskap til eldste sønn, og han solgte den dernest ut av slekten i 1987. Saken gjaldt løsningskrav mot kjøperne fra det nest eldste av barna. Ved Høyesteretts dom, avsagt under dissens 3-2, førte kravet ikke frem. Flertallet la til grunn at overgangsregelen i odelsloven §79 første ledd medførte at rettsvirkningene av salget i 1973 helt ut måtte reguleres av de tidligere regler, og at bestemmelsene i den nye odelslovs §42, §43 og §45 ikke kom til anvendelse. Dette ledet til at den odelsrettslige stilling ikke ble gjenopprettet i medhold av §42 annet ledd ved salget til eldste sønn i 1979. Mindretallet kom til at odelsloven §42 annet ledd fikk anvendelse ved overdragelsen i 1979.

Herredsretten har lagt til grunn at flertallets standpunkt i Engerdommen leder til at odelsloven §42 første ledd ikke får anvendelse i denne saken hvor overdragelsen fra Knut til Gunnar Midtgarden fant sted i 1974. Lagmannsretten finner spørsmålet tvilsomt, men er kommet til at dommen ikke gir grunnlag for å utlede en bindende slutning om dette.

Om anvendelsen av odelsloven §79 første ledd uttaler førstvoterende som talsmann for flertallet blant annet på side 551-552:

«Ved overdragelsen i 1973 oppsto det adgang for de av søsknene Østengen som hadde bedre odelsprioritet til å kreve løsning av andeler fra søsken med dårligere odelsprioritet, og deres odelsrett falt bort når den ikke var benyttet innen mai 1976. Av ordlyden i §79 første ledd følger at det ikke skulle gjøres noen endring i dette. Helt klart er det når det gjelder løsningsretten, men jeg anser det best i samsvar med overgangsbestemmelsens ordlyd at rettsvirkningene av salget helt ut reguleres av de tidligere gjeldende regler. Jeg finner det ikke avgjørende at reglene i §42, §43 og §45 vil kunne anvendes uten at man derved kommer i konflikt med Grunnloven §97. Det ble bevisst valgt overgangsregler som ikke lå nær opp mot de grenser som følger av Grunnloven, jf. NOU 1972:22 side 96-97. Jeg finner at overgangsreglene bør tolkes i samsvar med ordlyden i den utstrekning en annen tolking ikke har holdepunkter i forarbeidene, eller grunner av vekt taler for en annen tolking. Det kan jeg ikke se er tilfelle her.»

I nærværende sak skjedde overdragelsen av Midtgarden i 1974 til den som nest etter selgeren hadde best odelsrett. Overdragelsen aktualiserte ingen løsningsrett for noen, idet Knut Midtgarden som selger ikke kunne løse eiendommen tilbake. Dette følger av det som er kalt hjemmelsansvaret, og som nå er regulert i odelsloven §19 tredje ledd, men som var sikker rett også tidligere. I og med at ingen hadde aktuell løsningsrett til eiendommen da den nye odelsloven trådte i kraft, er det best i samsvar med ordlyden i odelsloven §79 første ledd at den nye loven kommer til anvendelse fullt ut. Denne tolkningen støttes også av forarbeidene.

Herredsretten har lagt vekt på at preskripsjonsfristen for Knut Midtgardens odelsrett begynte sitt løp ved overdragelsen til Gunnar i 1974, selv om han ikke hadde løsningsrett. Dette er et tvilsomt spørsmål som lagmannsretten foreløpig lar stå hen. Selv om man antar at fristen løp, bør dette ikke være avgjørende etter overgangsreglene.

I de aller fleste tilfelle vil en omstendighet som aktualiserer løsningsretten samtidig utløse preskripsjonsfristen. Som motstykke vil det som hovedregel ikke løpe preskripsjon uten en korresponderende adgang til løsning. Det er imidlertid unntak i begge retninger, også etter rettstilstanden før odelsloven av 1974. Preskripsjon av selgerens odelsrett i et tilfelle hvor han på grunn av hjemmelsansvaret ikke kan løse eiendommen, er et eksempel på det siste. Ved Høyesteretts plenumsdom i Rt-1961-1145 (Hovin) ble det avgjort at løsningsadgang etter gammel odelslov §16 ikke var forbundet med løsningsplikt i et tilfelle hvor den odelsberettigede hadde latt sin odelsløse mor og dårligere odelsberettigede stefar sitte med eiendommen i mer enn tre år etter at han fylte 25 år.

På dette punkt ligger saken annerledes an enn i Rt-1991-548, hvor det ikke er tvilsomt at salget av Enger i 1973 aktualiserte løsningsrett til de sameieandeler som ble ervervet av søsken med dårligere odelsprioritet. Det dreide seg om et normaltilfelle hvor løsningsrett og preskripsjon fulgtes ad. Høyesterett har ikke uttalt seg om den eventualitet at det løp preskripsjon uten at løsningsrett var aktualisert.

I forarbeidene til §79 første ledd har man imidlertid, som henvisningen ovenfor viser, uttrykkelig vurdert å bruke preskripsjonsfristens begynnelse som skjæringspunkt, Sivillovbokutvalets alternativ b, men på prinsipielt grunnlag foretrukket aktualiseringen av løsningsretten. Dette er i godt samsvar med det innrettelseshensyn at man ikke vil gripe inn i aktuelle rettighetsposisjoner. Flertallet i Justiskomitéen uttalte i Innst.O.nr.60 (1973-1974) side 11 at overgangsreglene burde utformes slik at de man med rimelig grunn må gå ut fra har innrettet seg på den eldre lovgivningen, ikke skal bli skuffet. Uttalelsen gjaldt en annen problemstilling, men er egnet til å understreke at fokus her var på rettighetshaverens situasjon. At den nye odelsloven ikke leder til at odelsrett som allerede var preskribert ved ikrafttredelsen, vekkes til live igjen, er riktignok så, men det er ikke situasjonen her.

Ankemotparten har særlig påberopt en uttalelse i annet avsnitt på side 552 i Engerdommen hvor førstvoterende konkluderer med at «de odelsrettslige virkninger av overdragelsen i 1973 helt ut må reguleres av de tidligere gjeldende regler». Uttalelsen knytter seg imidlertid direkte til den problemstilling som ble reist ved innledningen av avsnittet; nemlig hvorvidt odelsloven §42 annet ledd kom til anvendelse på overdragelsen i 1979 selv om odelsretten var preskribert etter gammel odelslov. Dette var fra ankemotpartens side en subsidiær anførsel. Flertallet tok avstand fra at rettsvirkningene av overdragelsen i 1973 kunne modifiseres på en slik måte. Uttalelsen har imidlertid som forutsetning at overdragelsen i 1973 aktualiserte løsningsrett, og at det derfor fulgte av odelsloven iht. §79 første ledd at rettsvirkningene av salget, også med hensyn til preskripsjon, helt ut skulle bedømmes etter tidligere rett. Dette var fastslått i det foregående avsnitt av dommen. Heller ikke i denne del av premissene i Engerdommen kan det etter lagmannsrettens oppfatning utledes noen bindende slutning for den situasjon at det ved den nye lovens ikrafttreden løp preskripsjon uten at noen løsningsrett var blitt aktuell.

I sammendraget av Engerdommen i Rettstidende er det uttalt at «Det fulgte av odelsloven §79 at §42, §43 og §45 ikke skulle anvendes i tilfelle hvor preskripsjonsfristen var begynt før odelsloven av 28/6-1974 nr. 58 trådte i kraft». Standpunktet er uttrykk for redaktørens oppfatning av dommen og har ikke selvstendig rettskildeverdi. Som det vil ha fremgått av premissene ovenfor, finner lagmannsretten at utsagnet ikke gir et presist uttrykk for hva som var den bærende begrunnelse for flertallets standpunkt. Samme innvending kan rettes mot den tolkning av dommen Rygg og Skarpnes gir uttrykk for i Odelsloven, 3. utgave 1992 side 302.

Lagmannsretten er etter dette blitt stående ved at Engerdommen ikke gir grunnlag for en annen løsning enn den som finnes riktig i henhold til lovens ordlyd og forarbeider. Å la gammel lov komme til anvendelse hvis løsningsrett var blitt aktuell eller preskripsjonsfristen var begynt sitt løp, ville innebære en utvidende tolkning av odelsloven §79 første ledd, og en begrensning i anvendelsen av de nye reglene i strid med hva reelle hensyn tilsier.

Lagmannsretten har ovenfor latt det stå åpent hvorvidt Knut Midtgardens hadde mistet sin odelsrett og måtte anses som en fremmed i 1987, dersom spørsmålet skal løses etter odelsloven av 1821. I og med at lagmannsretten har kommet til at odelsloven §42 første ledd får anvendelse, er det strengt tatt ikke nødvendig å avgjøre dette. Lagmannsrettens tolkning av overgangsbestemmelsen i §79 første ledd er imidlertid ikke udiskutabel, og retten finner grunn til å bemerke i tillegg:

Spørsmålet om det etter §9 2. punktum i odelsloven av 1821 løp preskripsjonsfrist for farens odelsrett ved overdragelse til den av barna som hadde best odelsrett, kan ikke anses løst ved avgjørende rettspraksis. I Høyesteretts dom i Rt-1948-428 (Holth) ble problemstillingen reist, men løsningen ble uttrykkelig holdt åpen og saken avgjort på et annet grunnlag.

I 1948 var det sikker rettsoppfatning blant annet etter høyesterettsdommer i Rt-1936-70 og Rt-1939-328 at overskridelse av treårsfristen for odelsløsning medførte tap ikke bare av løsningsretten, men også av selve odelsretten, i de tilfeller hvor en rettighetshaver hadde latt en slektning i en dårligere prioritert linje, f.eks. yngre bror, sitte med eiendommen. Denne rettsoppfatningen er også fulgt senere, blant annet i Rt-1991-548, og på det dette punkt representerer §42 annet ledd i odelsloven av 1974 en utvilsom realitetsendring. At spørsmålet om foreldelse av farens odelsrett ved overdragelse nedover i samme ættlegg, likevel uttrykkelig ble holdt åpent i Holthdommen, tilsier at Høyesterett reserverte seg mot at prejudikatene fra 1936 og 1939 var avgjørende i denne relasjonen, og senere kan spørsmålet ikke ses å være forelagt Høyesterett.

I juridisk teori har noe forskjellige oppfatninger vært hevdet, slik redegjørelsen for partenes anførsler ovenfor viser. I motivene til odelsloven av 1974, Rådsegn 10 side 84-85, har Sivillovbokutvalets flertall lagt til grunn at farens odelsrett etter tidligere rett ble preskribert i et tilfelle som dette, og man forutsetter derfor at utkastet til §37 første ledd, tilsvarende det som er blitt lovens §42 første ledd, innebærer en realitetsendring. Flertallet har imidlertid henvist til Holthdommen på en måte som er egnet til å skape uklarhet om hva man anser avgjort ved denne, og som svekker vekten av utsagnet.

Også herredsretten i denne saken har lagt vekt på det retten mener har vært «den rådende rettsoppfatning etter Holthdommen». Lagmannsretten ser ikke bort fra at dette kan være en dekkende beskrivelse, men det rettskildemessige grunnlag for denne rettsoppfatningen er imidlertid spinkelt og har iallfall ingen støtte i Holthdommen. Det kan anføres ganske tungtveiende innvendinger mot at faren ved tilbakeskjøting fra sønnen i et slikt tilfelle som dette, anses odelsløs med den virkning at nære slektninger må løse eiendommen fra ham for ikke å miste sin odelsrett. Disse hensynene har nå fått lovgiverens tilslutning og begrunner de nye reglene i odelsloven §42 - §43. Også før odelsloven av 1974 hadde imidlertid Høyesterett gitt grunnlag for rettsutvikling på feltet ved plenumsdommen i Hovinsaken, Rt-1962-1145, som er nevnt ovenfor. Selv om dommen direkte gjelder en annen problemstilling, er den uttrykk for den samme hovedtanke: At man bør unngå å fremtvinge odelsløsning mellom nære slektninger i tilfelle hvor dette ville kunne gi uheldige og støtende resultater. Høyesterett fravek ved dommen et tidligere prejudikat, og dommen er derfor uttrykk for at dette hensynet tillegges økt vekt.

Om man idag skal ta standpunkt til dette nå rettshistoriske spørsmålet 25 år etter at den nye odelsloven trådte i kraft, taler etter lagmannsrettens oppfatning de beste grunner for å løse spørsmålet i samsvar med de reelle hensyn som ligger til grunn for odelsloven §42 første ledd. Lagmannsretten er derfor blitt stående ved at avgjørelsen subsidiært kan gis en slik begrunnelse.

Randi Solli gis etter dette medhold i sitt løsningskrav.

Avgjørelsen har som begrunnelsen viser, reist rettsspørsmål som ikke er avklart, og hvor løsningen frembyr betydelig tvil. Dette taler for at saksomkostninger ikke tilkjennes verken for herredsretten eller lagmannsretten ved anvendelse av unntaksregelen i tvistemålsloven §180 annet ledd, jf. §172 annet ledd. Konkrete omstendigheter tilsier imidlertid at lagmannsrettens skjønnsmessige adgang til å anvende unntaksregelen ikke benyttes. Ved salget av Midtgarden fra Astrid Midtgarden til Knut Rønningen i 1997 ble det forutsatt at eiendommen var odelsgods. I kjøpekontraktens punkt 2 ble kjøperen blant annet gjort kjent med at det hviler odelsrett på eiendommen til flere familiemedlemmer. Knut Rønningen tok opp med slektningene, blant disse Randi Solli, om de ville fraskrive seg odelsretten, men de var ikke villige til dette. Kjøpekontrakten inneholder bestemmelser i punkt 6 om rett for kjøperen til å få kjøpesummen på kr 1.100.000 refundert i sin helhet dersom odelsløsning finner sted, og om rett til å sette 25 % av kjøpesummen inn på sperret konto til delvis sikkerhet for oppgjøret. Når Rønningen likevel valgte å bestride Randi Sollis odelsrett uten å vinne frem med dette, finner lagmannsretten at han bør bære hennes saksomkostninger for begge retter i henhold til hovedregelen i tvistemålsloven §172 første ledd, selv om han i og for seg hadde fyldestgjørende grunn for sitt standpunkt.

Saksomkostningene for lagmannsretten fastsettes med utgangspunkt i oppgave fra advokat Kleiven til kr 31.040 med tillegg av rettsgebyret ved anke på kr 13.250, til sammen kr 44.290. Ankemotparten har gjort gjeldende at hans utlegg til vitnet Gunnar Midtgarden med kr 2.288,83, uansett sakens utfall skal dekkes av den ankende part. Bevistilbudet skyldes at det var tatt forbehold i anken om å gjøre gjeldende at eiendomsoverføringen i 1974 ikke var reell. Først under ankeforhandlingen ble det avklart at anførselen ikke ble fremsatt, og vitnet kunne derfor frafalles. Lagmannsretten er enig i at den ankende part må pålegges å dekke utgiftene til vitnet i medhold av tvistemålsloven §177. Omkostningene for lagmannsretten fastsettes derfor etter avrunding til kr 42.000.

Omkostningene for herredsretten fastsettes med utgangspunkt i advokat Kleivens oppgave av 14. april 1989 på kr 30.300.

Den ankende part har gjort gjeldende at rettsgebyret er uteglemt og skal legges til. Ankemotparten har bestridt dette og gjort gjeldende at gebyret skal anses som en nødvendig del av kostnadene ved odelsløsning som det følger av odelsloven §66 første ledd, jf. skjønnsloven §42, at Randi Solli skal dekke som saksøker.

Lagmannsretten er kommet til at Randi Solli har krav på å få dekket rettsgebyret for herredsretten. Det følger av odelsloven §59 at tvistemålslovens regler kommer til anvendelse i odelssaker så langt ikke annet er fastsatt i lovens kapittel XIV. Omkostningsregelen i skjønnsloven §42 kommer etter henvisningen i odelsloven §66 bare til anvendelse på «sjølve odelstaksten».

Odelssaker innledes alltid ved stevning i henhold til odelsloven §60, og i henhold til rettsgebyrloven §8 første ledd påløper det i utgangspunktet ordinært behandlingsgebyr for søksmål med seks ganger rettsgebyret. Av rettsgebyrloven §11 følger at det skal betales rettsgebyr for skjønn med fem ganger rettsgebyret for hver dag skjønnet varer.

Odelsprosessen innebærer en kombinasjon av prosessformene søksmål og skjønn i samme sak. Rettsgebyrloven har ikke noen egen bestemmelse om odelssaker. Den mest naturlige tolkning av bestemmelsene er etter lagmannsrettens oppfatning at det skal betales ett gebyr for søksmål etter §8 første ledd med tillegg av gebyr etter §11 for skjønnet. Denne løsningen er også lagt til grunn av Justisdepartementet i Rundskriv G-29/98 om rettsgebyrloven og rettsgebyrforskriften, se kommentarene til lovens §11 på side 32.

Departementet har likevel gjort den reservasjon at hvis løsningsspørsmålet kan behandles i samme rettsmøte som odelstaksten, jf. odelsloven §65 tredje ledd, skal det bare betales gebyr for taksten etter reglene for skjønn. Dette innebærer at i tilfelle hvor saksøkte ikke bestrider løsningskravet, betales det bare gebyr for taksten, og dette gebyret må saksøkeren dekke i medhold av skjønnsloven §42. I nærværende sak, hvor tvist om løsningsretten ble avgjort ved særskilt hovedforhandling i medhold av odelsloven §64, påløper det gebyr både for søksmål og takst. Gebyret for søksmålet er dermed en del av kostnadene ved tvisten, og odelsloven §59 innebærer at kostnadsansvaret i forholdet mellom partene avgjøres etter tvistemålslovens alminnelige saksomkostningsregler.

Rettsgebyret for herredsretten etter satsene i 1998 utgjorde kr 3.090, og samlet omkostningsansvar for herredsretten fastsettes etter dette til kr 33.390.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

1. Randi Solli har rett til å løse eiendommen «Midtgarden», gnr. 146 bnr. 1 i Tokke fra Knut Rønningen på odel.

2. Knut Rønningen betaler innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse saksomkostninger for herredsretten med 33.390 - trettitretusentrehundreognitti - kroner og for lagmannsretten med 42.000 - førtitotusen - kroner til Randi Solli.