RG-2000-920

Instans:	Agder lagmannsrett - Overskjønn
Dato:	1999-11-09
Publisert:	RG-2000-920 (128-2000)
Stikkord:	Ekspropriasjon
Sammendrag:
Saksgang:	Kristiansand byrett nr.: 98-00774 B - Agder lagmannsrett LA-1999-00631 B.
Parter:	Saksøker: Svein Haugland, Kari Willcox (Prosessfullmektig: Advokat Svenn Aagestad). Saksøkt: Salmine Gumpen (Prosessfullmektig: Advokat Ståle Myhre).
Forfatter:	Lagmann Ola Rygg. Skjønnsmenn: Gårdbruker Britt Mari Drønen. Takstmann Olav Try. Ingeniør/takstmann Sigrid Bjoraa. Siv.ing. Harald Hertzberg
Lovhenvisninger:	Lov om hermetiseringsanlegg for fiskevarer (1963)3-§53, Grunnloven (1814) §105, Skjønnsprosessloven (1917) §42, §54, §54a, Oreigningsloven (1959), Ekspropriasjonserstatningsloven (1973) §4

Kristiansand byrett avhjemlet 8. januar 1999 skjønn etter vegloven §53, med slik slutning:

1. Gnr. 152, bnr. 396 (Hamreheia 56 a) som skal deles i to tomter (Hamreheia 56 a og b) samt gnr. 152, bnr. 681 (Kuholmsveien 27 A) - alle i Kristiansand kommune, gis bruksrett til del av eksisterende vei over gnr. 152, bnr. 401 mot å betale et vederlag på kr 15.000,-.

2. Saktsøkte tilkjennes ikke dekning av pådratte juridiske utgifter.

3. Saksøkeren betaler de lovbestemte utgiftene forbundet med skjønnet.»

Bakgrunnen for skjønnet var at Svein Haugland, som er eier av den ubebygde eiendommen Hamreheia 56 A i Kristiansand, har fått tillatelse til å dele eiendommen i to - Hamreheia 56 A og B. Hauglands søster Kari Willcox eier den ubebygde eiendommen Kuholmveien 27 A, som skal bli Hamreheia 56 C. I henhold til tomtedelingsplan godkjent av Kristiansand kommune 19. april 1995 forutsettes de tre nevnte eiendommene, som til nå bare har hatt atkomst via en gangveg fra Kuholmsveien, gitt bruksrett til en veg som tilhører Borgar Haugland som eier av Hamreheia 54 og Salmine Gumpen som eier av Hamreheia 64. Begge de nevnte eiendommene er bebygd og bebodd. Den aktuelle vegen er fra før atkomstveg til eiendommene Hamreheia 70 (utskilt i 1939), samt Hamreheia 56 og Hamreheia 58 som begge er utskilt fra Hamreheia 70.

Med Borgar Haugland er forholdet bragt i orden ved avtale. I forhold til Salmine Gumpen er det begjært skjønn etter vegloven §53.

Om enkelthetene i saksforholdet for øvrig, partenes anførsler og påstander for byretten og dennes vurdering av de omtvistede spørsmål, vises til byrettens skjønnsgrunner.

Salmine Gumpen v/advokat Ståle Myhre har begjært overskjønn.

Overskjønn ble holdt i Kristiansand Tinghus tirsdag 9. november 1999, med skjønnskonferanse samme dag. Saksøker Svein Haugland møtte sammen med advokat Svenn Aagestad. Saksøker Kari Willcox, som er bosatt utenlands, møtte ikke, men var representert ved advokat Aagestad. For saksøkte Salmine Gumpen møtte datteren Rita Gumpen, sammen med advokat Ståle Myhre. Det ble ført ett vitne, som ble avhørt på telefon. Retten var sammen med partene på befaring til Hamreheia, hvor den omtvistede vegen, partenes eiendommer og forholdene for øvrig på stedet ble påvist og besiktiget.

Tvistespørsmålet i saken er om Salmine Gumpen har krav på erstatning for avståelse av bruksrett til vegen, ut over den erstatning for ulempe som hun er tilkjent av Kristiansand byrett. Det er også - subsidiært - uenighet om omfanget av ulempene og om den tilkjente erstatning på kr 15 000,- tilsvarer de ulempene som inngrepet faktisk medfører for Salmine Gumpens boligeiendom.

Svein Haugland og Kari Willcox v/advokat Aagestad har i hovedsak anført:

Tvisten gjelder en vegstump på ca 4-5 x 20 meter, hvorav halvparten av vegbredden tilhører Salmine Gumpens boligeiendom Hamreheia 64. Den andre halvparten tilhører Borgar Hauglands boligeiendom Hamreheia 54. Saksøkerne har inngått minnelig avtale med Borgar Haugland. Hva Borgar Haugland har fått for avståelse av vegrett til sin halvpart av vegen, er uten betydning i forhold til Salmine Gumpen. Salmine Gumpen har avslått tilbud om en noe mindre erstatning enn Borgar Haugland fikk. At tilbudet til Gumpen var noe mindre enn tilbudet til Borgar Haugland, skyldtes at ulempene for hennes eiendom ved økt trafikk ble bedømt å være mindre enn ulempene for Borgar Hauglands eiendom.

Den aktuelle vegen er så gammel at ingen kjenner opprinnelsen til den. Verken Salmine Gumpen eller Borgar Haugland har hatt noen omkostninger til anlegg eller vedlikehold av vegen.

De har da ikke krav på erstatning for annet enn eventuell ulempe, jf. Gauer: Vegloven (3. utgave) s. 264.

Det er vist til dom i Rt-1998-29.

Svein Haugland og Kari Willcox har nedlagt slik påstand:

«1. Byrettens skjønn stadfestes.

2. Svein Haugland og Kari Willcox tilkjennes in solidum omkostninger for lagmannsretten.»

Salmine Gumpen v/advokat Myhre har i hovedsak anført:

Både byretten og saksøkerne har misforstått den såkalte «Eikelandsdommen» i Rt-1976-1362. Etter saksøktes mening fremgår det av denne dommen at det skal betales erstatning for selve vegretten i et tilfelle som det foreliggende. Foruten «Eikelandsdommen» er det vist til dom i Rt-1991-418.

Det er videre også vist til at Borgar Haugland ble tilbudt og aksepterte kr 65.000,- for vegrett på sin halvpart av vegen. Opplysningene om avtalen med Borgar Haugland ble nektet fremlagt for byretten.

For øvrig er vist til en avtale mellom Øyvind Borgen og Agderbygg Prosjekt AS av 20. januar 1997 vedrørende en annen veg på Hamreheia, hvor erstatningen ble satt til kr 107 000,-.

Det bestrides bestemt at Salmine Gumpen har avslått noe tilbud fra saksøkerne. Salmine Gumpen var tvertimot innstilt på å godta tilbudet om kr 55.000,- i erstatning, selv om hun var kjent med at Borgar Haugland hadde fått kr 65.000,-. Salmine Gumpen ventet på tilbakemelding fra advokat Aagestad, da det isteden helt uventet kom en skjønnsstevning.

Subsidiært er anført at erstatning for ulempe må settes vesentlig høyere enn kr 15.000,-. Det bestrides at ulempene for Gumpen er noe mindre enn ulempene for Borgar Haugland.

Salmine Gumpen har nedlagt slik påstand:

«1. Gnr 152 bnr 396 som skal deles i to tomter samt gnr 152 bnr 681 - alle i Kristiansand kommune, gis bruksrett til del av eksisterende vei over gnr 152 bnr 401 mot full erstatning fastsatt ved rettens skjønn.

2. Salmine Gumpen tilkjennes saksomkostninger for by- og lagmannsrett.»

Lagmannsretten skal bemerke:

For byretten fremsatte Salmine Gumpen prinsipalt påstand om at skjønnet ikke skulle fremmes, idet betingelsene for å gjennomføre inngrepet ikke forelå. Denne påstand er ikke opprettholdt ved overskjønnet.

Hovedspørsmålet i saken er om det i et tilfelle som det foreliggende kan kreves erstatning for avståelse av selve bruksretten, eller om erstatningen er begrenset til ulemper som følger av inngrepet. Kristiansand byrett har, med henvisning til «Eikelandsdommen» i Rt-1976-1362, begrenset Salmine Gumpens krav til «en erstatning som holder saksøkte skadesløs», og som skjønnsmessig er fastsatt til kr 15.000,-. Byretten har, slik lagmannsretten forstår skjønnsgrunnene, bare tilkjent erstatning for ulempe, idet byretten har sett det slik at erstatning ut over dette vil være ensbetydende med å erstatte det verdielement som betegnes som erstatning etter den såkalte «forhandlingsmaksimen» og som det etter både tidligere og någjeldende rett skal ses bort fra ved utmåling ev ekspropriasjonserstatning.

Om problemstillingen, slik den ble vurdert før vedtakelsen av ekspropriasjonserstatningsloven av 1973, kan vises til Husaasutvalgets innstilling s. 129-133, til Lov og Rett 1969 s. 476-477 og 1970 s. 288 og 290 og s. 459-460, samt til dommer i Rt-1956-109 og s. 493 og Rt-1959-1239.

Argumentasjonen fra NVE's side ved overskjønnet i Eikelandsaken, slik den er gjengitt i Rt-1976-1363 nederst, og argumentasjonen for Høyesterett slik den er gjengitt på s. 1364-1365, er prinsipielt sammenfallende med saksøkernes anførsler i nærværende sak. Saksforholdet avviker fra nærværende sak på tre punkter: I Eikelandsaken var det spørsmål om erstatning for bruk av private veger i en anleggsperiode, mens nærværende sak gjelder erverv av permanent atkomst til boligeiendommer. Videre var det såvidt skjønnes i Eikelandsaken spørsmål om veger som grunneierne hadde hatt omkostninger til anlegg og vedlikehold av. Salmine Gumpen har ikke selv hatt slike omkostninger, men inngrepet gjelder en opparbeidet veg som hun eier halvparten av. Hvem som har opparbeidet vegen eller når det ble gjort, vet man intet om. Endelig var det i Eikelandsaken spørsmål om ekspropriasjon med hjemmel i oreigningsloven, mens det i nærværende sak er spørsmål om inngrep etter vegloven §53. At hjemmelsgrunnlaget for inngrepet var oreigningsloven og ikke vegloven, ble anført som et argument mot erstatning i Eikelandsaken, jf. Rettstidende midt på s. 1365.

En annen sak med rettslig problemstilling tilsvarende Eikeland-saken, er omhandlet i Rt-1956-109.

Såvidt lagmannsretten kan se, følger det ikke av «Eikelands- dommen» at Salmine Gumpen ikke kan kreve noe mer enn erstatning for ulempe. At den såkalte «forhandlingsmaksimen» ikke skal kunne anvendes ved ekspropriasjon, betyr ikke at all erstatning ut over økonomisk tap ved skade og ulempe er avskåret. Det som er sagt om dette i forarbeidene til ekspropriasjonserstatnings-loven av 1973 tar, som fremholdt i «Eikelandsdommen» på s. 1369, «alene - - sikte på å avskjære ekspropriaten muligheten for ved erstatningsfastsettelsen å skaffe seg fordeler ved å utnytte ekspropriantens særlige behov for den rettighet som eksproprieres.» På s. 1371 karakteriseres det som en etablert rettsregel at det ved tvangsavståelse av rett til å bruke anlegg og innretninger skapt ved kapital- eller arbeidsinnsats, også skal betales erstatning for selve bruken.

I det aktuelle tilfellet er det som nevnt spørsmål om bruksrett til en veg som ikke påstås å være verken anlagt eller vedlikeholdt av de nåværende eierne. Spørsmålet blir om det da ikke kan kreves noe vederlag for selve bruken, slik saksøkerne anfører. Saksøkerne har anført at erstatning ut over økonomisk tap ved skade/ulempe under enhver omstendighet må begrenses til anleggs- og/eller vedlikeholdskostnader, og at mererstatningen da i denne saken må bli null ettersom Salmine Gumpen ikke har hatt noen slike kostnader.

Dette spørsmålet må etter lagmannsrettens mening anses avgjort ved dom inntatt i Rt-1981-418, hvor det var spørsmål om be-tydningen av at veger som ble benyttet var bygget med statlige tilskudd. Det sies her i domsgrunnene på s. 422-423:

«Nærværende sak gjelder spørsmålet om det ved fastsettelsen av vederlaget for bruk som nevnt i dommen i 1976 skal tas hensyn til at staten har ytet tilskudd til bygging av vegen.»

Jeg kan ikke se at det av dommen i 1976 kan utledes noe om løsningen av dette spørsmål. Dommen fastslår at det skal betales vederlag også for selve bruken, og at veiens standard, lengde og kostende - veiens tekniske verdi - ved siden av den bruk som gjøres av veien, har betydning når vederlaget skal fastsettes. Hvorvidt det skal regnes med en redusert teknisk verdi fordi veien er bygd med tilskudd fra det offentlige, sies det intet om. Spørsmålet ble dengang ikke reist. Jeg kan heller ikke se at vi har noen ekspropriasjonsrettslig regel eller noe alminnelig ekspropriasjonsrettslig prinsipp gående ut på at det bare er egen kapital- og arbeidsinnsats som skal tas i betraktning ved erstatningsfastsettelsen.» - Statens anke over et skjønn hvor det ikke var tatt hensyn til statlige tilskudd, ble med ovennevnte begrunnelse ikke tatt til følge.

Det må etter lagmannsrettens mening være klart at når det ikke skal gjøres fradrag i erstatningen for den del av vegens verdi som offentlig tilskudd representerer, kan det heller ikke oppstilles noe krav om kostnader til anlegg og/eller vedlikehold som alminnelig vilkår for å tilkjenne erstatning.

I lagmannsrettens dom i denne saken ( Rt-1981-427) sies det om forståelsen av «Eikelandsdommen» fra 1976 at

«Når Høyesterett fastslår at eieren må få vederlag for bruken av vegen, må dette leses som en motsetning til det NVE forfektet i saken: At det bare skulle betales erstatning for direkte skader og ulemper, et resultat man utledet av ekspropriasjonserstatningsloven av 1973.»

Lagmannsretten i nærværende sak tiltrer den siterte bemerkning, som har gyldighet også i forhold til byrettens skjønnsgrunner i den foreliggende sak og til saksøkernes anførsler ved overskjønnet.

Det synes å følge av foranstående at i et tilfelle hvor også andre enn saksøkerne hadde interesse av å kunne benytte den aktuelle vegen, ville saksøkerne måtte betale erstatning svarende til hva disse andre var villige til å betale - også om ulempen for Salmine Gumpen ved å avstå vegrett var null. Det saksøkerne i en slik tenkt situasjon ikke kunne pålegges å erstatte, er bare den eventuelle tilleggsverdi vegretten kunne tenkes å representere spesielt for dem.

I det foreliggende tilfellet er det ikke påstått at andre enn saksøkerne har interesse av å erverve bruksrett til vegen. Noen alminnelig markedsverdi for bruksrett til denne vegen lar seg således ikke påvise. Men at dette er situasjonen, kan etter lagmannsrettens mening ikke gjøre noen forskjell. Salmine Gumpen kan ikke pålegges å avstå vegretten vederlagsfritt fordi det tilfeldigvis ikke er andre enn saksøkerne som har noen aktuell bruksinteresse knyttet til vegen, slik at det bare er deres behov som gir vegretten noen økonomisk verdi. I en slik situasjon må det etter rettens mening stipuleres en tenkt «alminnelig salgsverdi» for det formuesgode som vegretten representerer. Det vises om dette til Rt-1956-493 flg. på s. 498-499, hvor det sies følgende:

«Etter min mening kan man ikke ubetinget gå ut fra at en eiendom mangler omsetningsverdi bare fordi den ikke har verdi for andre enn eksproprianten. Spørsmålet må bedømmes konkret. Jeg er enig med ankemotparten i at det - som også Høyesterett har fastslått ved flere dommer - i alminnelighet ikke skal tas hensyn til den særlige verdi som ekspropriasjonsformålet gir eiendommen. Erstatningen skal ikke kunne skrues i været av den grunn. Men på den annen side kan jeg ikke uten videre finne det rimelig, og heller ikke stemmende med Grunnloven §105, om eksproprianten i et tilfelle som det foreliggende skulle oppnå å få eiendommen for en pris som ligger lavere enn det ville ha vært naturlig og forretningsmessig riktig å betale for den ved frivillig kjøp.»

Lagmannsretten vil bemerke, i tilknytning til det som sies i sitatet foran om at spørsmålet må bedømmes konkret, at avtalen med Borgar Haugland åpenbart forutsetter at den aktuelle vegretten har en økonomisk verdi. I et fremlagt brev av 18. januar 1998 fra Borgar Haugland til advokat Svein A. Hagen, er gitt følgende opplysning om det aksepterte tilbudsbeløpet til ham på kr 65.000: «Beløpets størrelse er utregnet etter ca pris for parkeringsplasser i byen, som jeg har fått opplyst ligger på fra 30 til 40.000. Jeg regner med å miste 2 plasser.»

Av det siterte fremgår at i hvert fall Borgar Haugland har oppfattet avtalen med saksøkerne slik at det ble betalt for tap av parkeringsplasser, etter markedsverdi. Lagmannsretten bemerker til dette at det nettopp var spørsmålet om tap av parkeringsmuligheter forhandlingene mellom saksøkerne og Salmine Gumpen strandet på, og at dette også var grunnlaget for at Salmine Gumpen påsto skjønnsbegjæringen avvist. For byretten ble det fra saksøkernes side bestridt at Gumpen hadde noen rett til parkering. Gumpen må imidlertid antas å ha samme adgang til parkering som Borgar Haugland hadde, og eiendommene vil også bli likestillet i så henseende etter ekspropriasjonen.

Bestemmelsen i ekspropriasjonserstatningsloven av 1973 §4 nr. 2 tredje punktum («forhandlingsmaksimen») gir uttrykk for et prinsipp som også gjaldt før 1973 og som er gjeldende fortsatt. Lovgrunnen for bestemmelsen var at utmåling av erstatning ved ekspropriasjon ikke skal baseres på hva som kan oppnås ved det som anses som mislig utnyttelse av en sterk forhandlingsposisjon. Det er ikke noen mislig utnyttelse av forhandlingsposisjon å kreve en betaling tilsvarende en tenkt alminnelig markedsverdi. Lagmannsretten tiltrer det som er anført om dette nederst på s. 2 og øverst på s. 3 i overskjønnsbegjæringen. Det vises for øvrig til Fleischer: Norsk Ekspropriasjonsrett (1978) s. 105, hvor det sies at «Dersom det er et gode med «allmenn» verdi, kan vurderingen og erstatningen bli å knytte til hva det er naturlig å betale for verdien i frivillig omsetning. Dette er en vanlig beregning av omsetningsverdi - ikke «forhandlingsmaksimen». Avgrensningen her kan imidlertid volde tvil.»

I et påfølgende avsnitt med overskriften «Særlig om verdsettingen av veirett» sies det på samme side i boken:

«Veiretten er et økonomisk gode, som har en helt vanlig omsetnings- eller bruksverdi - i form av det retten er verd ved overdragelse eller utleie til andre. Ut fra denne synsvinkel kan det være hjemmel for erstatning i samsvar med det eieren oppnådde i Rt-1956-109, uansett at den særlige «forhandlingsmaksime» er opphevet. Høyesterett synes å ha bygd på denne løsning, jf. Rt-1976-1362.»

Som påpekt av saksøkerne har Gauer i sin kommentar til vegloven §53 (3. utgave) på s. 264 anført følgende:

«Annet punktum gjelder vederlag for bruksrett til eksisterende veg, «inngangsbilletten» eller «innpåkjøp» om man vil, jf. første ledd, annet og tredje punktum. Som regel vil slikt vederlag bare omfatte merslitasje og ulemper ved økt trafikk. Har det forekommet kostnader til vederlag for grunn- og kapitalinvesteringer kan skjønnet ta hensyn til dette, og skjønnet kan fastsette at vederlaget også skal omfatte part av anleggsutgiftene og av vedlikeholdsomkostningene. Denne regel er det eneste sted i lovteksten der fordeling av anleggskostnadene mellom de bruksinteresserte forekommer, og er mest praktisk der vegen er noenlunde ny eller investeringene er forholdsvis nye. Det er en forutsetning at det rent faktisk har vært utgifter til anlegg.»

Lagmannsretten forstår ikke sitatet fra Gauers bok slik at forfatteren mener å avskjære erstatning for selve bruksretten i alle tilfeller hvor ekspropriaten ikke har hatt noen anleggs- eller vedlikeholdsutgifter. Det er en problemstilling som det ikke sies noe direkte om. Hvis siste punktum i det siterte skulle være slik å forstå, gir det etter lagmannsrettens mening ikke noen korrekt beskrivelse av gjeldende rett på området.

Spørsmålet blir så hvilken alminnelig verdi den i saken aktuelle vegretten har; det er denne verdien som etter lagmannsrettens mening skal erstattes. I denne verdien vil erstatning for ulemper naturlig inngå, jf. Rt-1956-111. Lagmannsretten legger til grunn at erstatningen, slik det er formulert av advokat Myhre i overskjønnsbegjæringen, skal tilsvare «den verdi en normal aktør i markedet er villig til å betale for en slik veirett som det her er snakk om», jf. også her Rt-1956-111.

Etter lagmannsrettens mening er det ikke grunn til å sette erstatningen til Salmine Gumpen noe lavere enn det saksøkerne har tilbudt Borgar Haugland og som denne har akseptert. Verdien av selve vegretten må nødvendigvis være den samme i forhold til begge, og etter lagmannsrettens mening er det heller ikke noen forskjell - i hvert fall ikke noen markert forskjell - med hensyn til ulemper, herunder tap av parkeringsmuligheter.

Erstatningen fastsettes etter dette til kr 65.000,-.

Til spørsmålet om skjønnsomkostningene bemerkes:

Byretten har lagt til grunn at omkostningsspørsmålet reguleres av skjønnsloven §42, og har med hjemmel i unntaksbestemmelsen i §42 annet ledd unnlatt å tilkjenne Salmine Gumpen erstatning for advokatutgifter.

Lagmannsretten antar for sin del at omkostningene for byretten reguleres av skjønnsloven §54 og ikke av §42, jf. f.eks. RG-1995-630 flg. på s. 632. Det følger da av skjønnsloven §54 at Salmine Gumpen skal ha erstattet sine nødvendige omkostninger for byretten, herunder også advokatutgiftene. At rettsspørsmålet i saken er tvilsomt, gir ikke retten anledning til å frita saksøkerne for omkostningsansvar etter §54.

Etter resultatet ved overskjønnet følger det av skjønnsloven §54a første ledd bokstav a) at Salmine Gumpen også skal ha erstattet sine omkostninger i anledning overskjønnet.

Advokat Myhre har inngitt omkostningsoppgave for byretten pålydende kr 35.802,- og for lagmannsretten pålydende kr 28.000,-. Det er protestert mot begge oppgavene. Lagmannsretten er enig med advokat Aagestad i at oppgaven til byretten ikke kan legges til grunn - ikke fordi skjønnstemaet i denne saken er «særdeles enkelt» slik advokat Aagestad ses å ha anført i brev til byretten av 18. desember 1998, men fordi oppgaven innbefatter omkostninger som lagmannsretten mener ikke bør belastes saksøkerne. Det beløp Salmine Gumpen skal tilkjennes i skjønnsomkostninger for byretten, fastsettes skjønnsmessig til kr 25.000,-. For omkostningene ved overskjønnet legges oppgaven til grunn, med tillegg av kr 5.300,- i rettsgebyr og med tillegg av godtgjørelse til skjønnsmennene etter oppgave fra retten.

Overskjønnet er enstemmig.

Slutning:

1. Erstatningen som Svein Haugland og Kari Willcox skal betale for bruksrett til del av eksisterende veg over gnr. 152 bnr. 401 i Kristiansand, eier Salmine Gumpen, fastsettes til kr 65.000,- - sekstifemtusen.

2. I saksomkostninger for Kristiansand byrett betaler Svein Haugland og Kari Willcox, en for begge og begge for en, til Salmine Gumpen kr 25.000,- - tjuefemtusen - innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av overskjønnet.

3. I saksomkostninger for Agder lagmannsrett betaler Svein Haugland og Kari Willcox, en for begge og begge for en, til Salmine Gumpen kr 33.300,- - trettitretusentrehundre - innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av overskjønnet. I tillegg skal Svein Haugland og Kari Willcox erstatte Salmine Gumpen godtgjørelse til skjønnsmennene, etter oppgave fra lagmannsretten.