Rt-1966-1269

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1966-10-28
Publisert:	Rt-1966-1269
Stikkord:	Patenter
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 107 B
Parter:	Firma Naturbetong, Dyrhoff og Nestande (høyesterettsadvokat Per Brunsvig) mot Edith Ellingsen (høyesterettsadvokat J.C. Mellbye). Hjelpeintervenienter: 1. Den Norske Ingeniørforenings Naturbetongfond, 2. Norske Arkitekters Landsforbunds Naturbetongfond (høyesterettsadvokat Per Brunsvig).
Forfatter:	Gaarder, Bendiksby, Anker, Leivestad, Berger
Lovhenvisninger:	Tvistemålsloven (1915) §150, §151, §98

Dommer Gaarder: I sak anlagt mot entreprenør Olaf Ellingsen av firmaet Naturbetong, Dyrhoff og Nestande for påstått patentinngrep avsa Ringerike herredsrett - sorenskriveren med fagkyndige domsmenn - den 4. november 1961 enstemmig dom med slik domsslutning:

«1. Entreprenør Olaf Ellingsen frifinnes.

2. Firma Naturbetong, Dyrhoff og Nestande, dømmes til innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom å betale til entreprenør Olaf Ellingsen erstatning for saksomkostninger med kr. 2 500,- to tusen fem hundre kroner.»

Naturbetong, Dyrhoff og Nestande påanket dommen til Eidsivating lagmannsrett. Lagmannsretten, som ble satt med to fagkyndige domsmenn, pådømte saken 10. mai 1965. Dommen, som var enstemmig, hadde denne domsslutning:

«1. Herredsrettens dom stadfestes.

2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Firma Naturbetong til fru Edith Ellingsen 6 000 - sekstusen - kroner.

3. Oppfyllelsesfristen for saksomkostningene er 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom.»

Side:1270

Om hva saken gjelder og om dens nærmere sammenheng henvises til de to avsagte dommer.

Firma Naturbetong, Dyrhoff og Nestande har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett for så vidt angår rettsanvendelsen og bevisbedømmelsen. De ankende hevder at lagmannsretten har tatt feil i tolkingen av det omtvistede patent, og videre at den har feilvurdert den fremgangsmåte som ankemotparten eller rettere hennes senere avdøde mann har benyttet ved byggingen av Norderhov rådhus. I det enkelte refererer jeg av de ankendes anførsler:

Både herreds- og lagmannsretten har anvendt en altfor restriktiv tolking av patentet. Det er forskjell på et patents gjenstand og dets verneområde. Det siste kan være videre enn det første. Patentpåstanden må ikke undergis en bokstavfortolking, men man må se hen til hvilken teknisk lære det gir fagmannen, og som er ny, karakteristisk og vesentlig. I nærværende tilfelle er det galt å legge dominerende vekt på ordet «hvorpå», idet alternativet «vibrering» som er nevnt i samme forbindelse, utelukker at ordet «hvorpå» kan ha noen realitet. - Ved støpningen av ytterveggene i Norderhov ble det brukt sand og singel i forholdet 1 til 2, og det ble brukt partikkelsprang fra ca. 3-5 mm til ca. 18-20 mm, dvs. at de største sandkorn i mørtelen hadde et tverrsnitt på opptil 3-5 mm, mens de minste steiner i singelen hadde et tverrsnitt ned til ca. 18-20 mm. Før patentets prioritetsdag var det ukjent å bygge yttervegger med denne betongblanding og med dette partikkelsprang, og når lagmannsretten nevner at det også tidligere var brukt overskudd av stein like opp til den størrelsesorden som ble brukt ved Norderhov, og med partikkelsprang, så gjelder ikke dette yttervegger i hus. Lagmannsretten har uriktig ikke skjelnet mellom støpning av yttervegger i hus og andre støpeobjekter. Man må imidlertid for å bedømme patentet se både på produktet og fremgangsmåten. Det oppfinnerne har gjort, er å ta en steinrik blanding - som i og for seg var kjent fra før - og bruke den til bærevegger i hus, og så frigjøre fasaden. Av patentpåstanden fremgår at 1) singelen skal pakkes godt sammen, 2) mellomrommene mellom steinene fylles med mørtel, 3) forskalingen fjernes før betongen er helt herdnet og 4) steinene i den ytre flaten frilegges.

De to første trekkene angir for fagmannen at det må være et bestemt forhold mellom sand og singel og at det må brukes partikkelsprang. De praktiske utførelsesmåter som i påstanden er angitt for disse to trekk er imidlertid ikke vesentlige. Det er i og for seg likegyldig hvilken praktisk metode man bruker for å pakke steinene sammen og fylle mellomrommene med mørtel, og det er heller ikke nødvendig å lage et ideelt steinskjelett. Poenget er alene at det skal brukes en særlig steinrik betong med tett sammenpakket stein i forbindelse med trekk 3 og 4. Det var dette som ble gjort på Norderhov. Det var ikke - som lagmannsretten sier - «vanlig betongstøpning» som ble brukt der. Ved «vanlig betongstøpning» blander man sand og singel i forholdet 1 til 1 og

Side:1271

med kontinuerlig partikkelgradering. - Det er feil når lagmannsretten antar at det såkalte mørteloverskudd på Norderhov, dvs. den mengde mørtel i en m3 betong som overstiger det som er nødvendig for å fylle mellomrommene mellom steinene, utgjorde ca. 200 l. Det faktiske forhold er at mørteloverskuddet ikke var vesentlig større på Norderhov enn i regjeringsbygget, m.a.o. at steinene var omtrent like tett pakket sammen på begge bygg. Det må også legges vekt på at ankemotpartene før støpearbeidet på Norderhov lot utføre laboratorieeksperimenter for å finne ut det fordelaktigste mengdeforhold mellom sand og singel og det hensiktsmessigste partikkelsprang. Disse eksperimenter førte fram til i det vesentlig det samme blandingsforhold og partikkelsprang som tidligere var brukt ved regjeringsbygget, og må ses som en del av ankemotpartens utførelse av støpearbeidet.

Den Norske Ingeniørforenings Naturbetongfond og Norske Arkitekters Landsforbunds Naturbetongfond har opptrådt som hjelpeintervenienter for de ankende parter også for Høyesterett. De har hatt samme prosessfullmektig og har ikke nedlagt særskilt påstand.

De ankendes påstand lyder slik:

«1. Entreprenør Olaf Ellingsen v/ firmaets innehaver, fru Edith Ellingsen, kjennes å ha vært uberettiget til å benytte den fremgangsmåte ved betongstøpning for fremstilling av pussfrie fasadevegger som er anvendt ved oppførelsen av Norderhov Rådhus.

2. Firmaet Naturbetong, Dyrhoff og Nestande, tilkjennes saksomkostninger for alle retter.»

Ankemotparten har påstått lagmannsrettens dom stadfestet og seg tilkjent saksomkostninger for Høyesterett hos de ankende parter.

Til bruk for Høyesterett er det holdt bevisopptak ved Oslo byrett til avhør av en rekke personer, vesentlig ingeniører, som også har forfattet fremlagte erklæringer. Videre er fremlagt fotografier av veggpartier i regjeringsbygget, rådhuset på Norderhov og hybelhuset for stortingsmenn. I Høyesterett ble det også fremvist en film til illustrasjon av støpemetodene. Etter min vurdering foreligger imidlertid saken i alt vesentlig i samme skikkelse for Høyesterett som for de tidligere instanser. Problemstilling og vurderingsgrunnlag er i alt vesentlig det samme.

Jeg er kommet til samme resultat som herredsretten og lagmannsretten og kan i de vesentlige deler tiltre disse retters begrunnelse.

Jeg nevner først at det som er gjenstand for patent, er en bestemt fremgangsmåte. Målet for den patenterte støpeprosess er i patentpåstanden angitt å være «fremstilling av pussfrie vegger, søyler og andre bygningsdeler», i ankeerklæringen gjengitt som «fremstilling av homogene, konstruktive yttervegger med pussfrie fasader av natursten». Heri må ligge - som ankemotparten har uttrykt det - at det det har vært spørsmål om, er å få steinene fram i overflaten, en formulering som også stemmer med

Side:1272

arkitekt Viksjøs egen i hans forklaring under bevisopptaket. Men resultatet i seg selv er ikke patentets gjenstand, og det samme gjelder den innbyrdes proporsjonering av singel og sand i blandingen. Jeg kan derfor ikke legge vekt på at det på Norderhov er anvendt en steinrik blanding med partikkelsprang, idet disse trekk ikke omfattes av patentet. Avgjørende for patentets verneområde er hvordan man skal forstå patentpåstandens beskrivelse av den patenterte tekniske fremgangsmåte. Det springende punkt som det tvistes om, er om det i patentet ligger at steinen skal være anbrakt i forskalingen før mørtelen bringes inn, eller om patentet også omfatter samtidig innføring av stein og mørtel, eller med andre ord om det rammes av patentet at man fører ferdigblandet betongblanding inn i forskalingen. Hertil vil jeg si at når man leser patentpåstanden likefram, er det uten videre klart at den forutsetter at stein (singel eller pukk) først pakkes godt sammen «i vertikale støpeformer resp. forskalinger», «hvorpå» - heter det videre - sementvellingen føres inn «for utfylling av mellomrommene i singelen eller pukken». «Derpå» skal forskalingen fjernes og betongens overflate «umiddelbart efter» sandblåses. Dette kan ikke godt leses annerledes enn at påstanden skildrer en fortløpende prosess hvor de enkelte ledd under benyttelse av tidsbetegnelser («hvorpå», «derpå», «umiddelbart efter») er ordnet i kronologisk rekkefølge. Det kan etter denne beskrivelse ikke være tvilsomt at steinen skal være brakt på sin endelige plass i formen eller forskalingen før mørtelen bringes inn. Denne forståelse støttes etter min mening også på avgjørende måte av beskrivelsen i patentsøknaden. Beskrivelsen inneholder ingen indikasjon på at det kan brukes ferdigblandet betong, mens den på den annen side på en rekke punkter forutsetter en to-trinns innføring av stein og mørtel. Det samme fremgår av den korrespondanse med Patentstyret som fant sted før patentet ble gitt. Således uttaler oppfinnernes patentbyrå i et brev av 20. mars 1956: «Når singelen (pukken) blir fylt i formen før mørtelen, vil singelen alltid ligge an mot forskalingen (hva den ellers ikke gjør), og når det sandblåses vil steinene fort komme frem og de vil ligge «i flukt» i ytterflaten.» I denne sammenheng kan nevnes at det i patentbeskrivelsen som «et vesentlig poeng ved metoden» er uttalt at «steinmaterialene overalt ligger i flukt i overflaten slik at flaten etter behandlingen blir plan og presis». - Jeg kunne også til belysning nevne de parallelle patentpåstander i en del andre land. I det danske patentkrav sies det således at støpeformen eller forskalingen «først» fylles med «singels eller skærver», «hvorefter mellemrummene fyldes - - -». Den svenske, engelske og tyske påstand må oppfattes på samme måte.

De ankende parter har med styrke påberopt seg at patentpåstanden også nevner at mørtelen kan innføres i steinmassen gjennom vibrering. Dette alternativ viser etter deres mening at ordet «hvorpå» ikke har noen realitet, fordi vibreringsmetoden forutsetter at både stein og mørtel befinner seg i formen. Det lar seg ikke gjøre å fylle formen med stein og så vibrere mørtelen

Side:1273

ned i denne. - Dette moment er etter min mening det eneste som kan støtte de ankendes oppfatning av patentets verneområde, og det må medgis at det skaper en viss uklarhet. Men jeg kan ikke tillegge denne uklarhet avgjørende vekt. Beskrivelsen i patentsøknaden inneholder intet om denne vibreringsmetode. Det er uten tvil den såkalte prepacked-metode med innføring av mørtelen i den ferdipakkede steinmasse under trykk, som har vært den bærende tanke hos oppfinnerne. Alternativet «og/eller vibrering» forekommer først i brev av 12. mars 1957 fra A/S Bryns Patentkontor til Patentstyret, mens patentsøknaden i dens første form er av 28. februar 1955. Om sammenhengen med at vibreringsalternativet kom med i patentpåstanden forklarte arkitekt Viksjø under bevisopptaket følgende fra arbeidet på regjeringsbygget (forklaringen opptatt på lydbånd): «Og det som da først slo oss, det var jo Jystad som var betongeksperten da, det var at vi kunne gjøre det der ved å fylle formen med stein og så injisere den mørtelen som fylte ut mellomrommene. Da søkte vi patent, akkurat når vi hadde den. Så begynte vi da med prøvene på Regjeringsbygget og vi gjorde da forskjellige prøver. Vi gjorde også prøver med såkalt steinrik betong og med å ha mørtel først og så stein etterpå og omvendt og sånn, og det viste seg jo da vi begynte å bygge at, altså de vertikale søyler de injiserte vi, som var hovedideen, men da vi kom til de horisontale som er nokså lave, så viste det seg at det var litt upraktisk med å injisere, så der fant vi ut at det var bedre å blande singelen og mørtelen sammen. Det gjorde vi direkte i formen. Vi hadde, kan vi si, vi kalte det for bøttestøp, og det kom av at vi hadde en bøtte med singel og en bøtte med mørtel. Mørtelen var da preparert og var gått i en maskin på forhånd og så ble det blandet sammen i formen og vibrert. Og vi dro da til patentingeniøren og fikk forandret litt på den påstanden, så vi tok med også det vibreringsalternativet, den blandingen på stedet, for ellers ville vi risikere at de vertikale søylene var patentbeskyttet, men ikke de horisontale. Ja det var vel igrunnen forhistorien.»

Det kan ikke antas at tilføyelsen om vibrering, der som nevnt ikke er kommentert i beskrivelsen, kan ha den virkning å åpne nye muligheter for kronologien i den patenterte fremgangsmåte. Vibreringsalternativet omfattes språklig sett fullt ut av påstandens trinnvise beskrivelse av de suksessive trekk. Å anta at trekk 1 og 2 på grunn av vibreringsalternativet skal slås sammen, ville være å tolke patentet i klar strid både med påstanden og beskrivelsen. Dersom det skulle være så at vibrering er ubrukbar etterat steinene er kommet i formen, må følgen etter mitt skjønn bli at patentet for så vidt er unyttig. Jeg føler meg slett ikke sikker på at patent overhodet ville blitt meddelt hvis søknaden klart hadde gått ut på at man skulle fylle ferdigpakket betongblanding i forskalingen, selv med tilføyelse av at blandingen skulle være steinrik og med partikkelsprang. Iallfall måtte dette ha ført til en gransking fra Patentstyrets side ut fra andre forutsetninger enn skjedd. Jeg kan derfor heller ikke innse at den fremgangsmåte

Side:1274

som er brukt på Norderhov, er patentrettslig ekvivalent med den patenterte metode.

Jeg tilføyer at jeg ikke er sikker på at vibreringsmetoden er uanvendelig ved støpning av horisontale flater med innføring av stein og mørtel i to trinn. Vibrering kan ifølge en fremlagt brosjyre om betongarbeider (utgitt av Den Norske Ingeniørforening) bestå enten i formvibrering, dvs. at formen eller forskalingen settes i vibrasjon, i overflatevibrering eller i stavvibrering, hvor stavformede vibrasjonslegemer stikkes ned i betongen. I en fremlagt artikkel i tidsskriftet «The Architeet & Building News» av R. M. Diamant, hvor forfatteren beskriver fremstillingen av naturbetong, nevner han først hvordan steinene pakkes tett sammen og at det sprøytes mørtel inn (hvorpå han tilføyer: «With horizontal casting the mould is agitated so as to permit the concrete to penetrate all the voids between the pebble ballast.» Her er det vibrering av formen (the mould) det tenkes på, og det er ikke antydet at metoden er ugjennomførlig eller ikke kan ha det beskrevne ønskede resultat (å gjennomtrenge - fylle - hulrommene i småsteinmassen).

Jeg finner etter dette at lagmannsrettens dom må bli å stadfeste. Det er etter min mening unødvendig å gå nærmere inn på enkelte omtvistede punkter av mindre vesentlig betydning i lagmannsrettens begrunnelse, således størrelsen av mørteloverskuddet på Norderhov. Det følger av min begrunnelse at jeg ikke anser den vibrering som er brukt på Norderhov for å være i strid med patentet. Heller ikke er det grunnlag for å anta at de laboratorieforsøk som ankemotpartens ingeniør foretok i Oslo, representerte noe patentinngrep, verken isolert bedømt eller sett i forbindelse med det senere støpearbeid.

De ankende parter må betale saksomkostninger for Høyesterett.

Jeg stemmer for denne dom:

Lagmannsrettens dom stadfestes.

I saksomkostninger for Høyesterett betaler Firma Naturbetong, Dyrhoff og Nestande til fru Edith Ellingsen 15 000 - femten tusen - kroner.

Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom.

Dommer Bendiksby: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Anker, Leivestad og Berger: Likeså.

Av herredsretten dom (sorenskriver Otto Rømcke med fagkyndige domsmenn overingeniør Olav Haavardsholm og sivilingeniør Asle Rudjord):

I henhold til patentkrav inngitt 28/2 1955 fikk sivilingeniør Sverre

Side:1275

Jystad og arkitekt Erling Viksjø den 7/9 1957 norsk patent nr. 90310 på en fremgangsmåte ved betongstøpning. Patentet er bevilget med følgende hovedpåstand:

«Fremgangsmåte ved betongstøpning for fremstilling av pussfrie vegger, søyler og andre bygningsdeler, karakterisert ved kombinasjonene av følgende trekk: at vertikale støpeformer resp. forskalinger fylles med singel eller pukk som pakkes godt sammen, f. eks. ved vibrering, hvorpå en bindemasse (sementvelling) innføres under trykk og/eller vibrering for utfylling av mellomrommene i singelen eller pukken, at forskalingen derpå fjernes før betongen er helt herdnet, og at betongens overflate umiddelbart efter sandblåses, stålbørstes eller behandles på annen måte inntil singelen eller pukken blir synlig og fremtredende i ønsket grad.»

Oppfinnerne har overdratt til firma Naturbetong, Dyrhoff og Nestande, Oslo, eneretten til å nytte den beskrevne oppfinnelse ved produksjon i Norge. Avtale herom er inngått den 10/4 1958. Avtalen inneholder i §6B en bestemmelse om at firma Naturbetong for sin rett til å benytte patentet, skal betale en avgift stor kr. 5.- pr. m2 sandblåst betongflate som utføres etter patentet i Norge. Det heter videre bl.a. at hvis prisindeksen for leveomkostninger stiger eller faller med minst 10 % i forhold til dens nivå ved avtalens inngåelse, har partene rett til å kreve avgiften regulert tilsvarende. I avtalens §10, som angår tilfelle av inngrep i patentet og eventuelle ugyldighetsklager overfor dette, er det bl.a. foreskrevet følgende:

«Eventuelle erstatningsbeløp som følge av sådanne inngrep eller ugyldighetsklager tilfaller entreprenøren, dog således at oppfinnerne, i tilfelle, av erstatning som blir tilkjent for patentinngrep, etter at entreprenørens omkostninger ved saken er dekket, skal ha et beløp svarende til den under pkt. 6 B angitte avgift for hver kvadratmeter som berøres av inngrepssøksmålet.»

Ved avtale av 28-10 1959 mellom sivilingeniør Jystad og arkitekt Viksjø på den ene side og Den Norske Ingeniørforenings Naturbetongfond på den annen, har Jystad og Viksjø overdratt det omhandlede patent til Ingeniørforeningens Naturbetongfond og Norske Arkitekters Landsforbunds Naturbetongfond. - - -

Etter begjæring fra partene besluttet retten i medhold av tvml. §98, jfr. §150 og §151 å dele sakens behandling og pådømmelse således at man først avgjør om det foreligger patentinngrep. - - -

Før retten gjengir partenes anførsler finner den å burde gi en kort redegjørelse for det faktiske saksforhold, som etter bevisførselen må anses på det rene og som retten legger til grunn:

Under utførelsen av støpearbeidet på Norderhov rådhus hadde saksøkte sakkyndig bistand av sivilingeniør Gunnar Dagestad i Norsk Teknisk Byggekontroll, og støpearbeidet ble utført etter hans anvisning og under kontroll av nevnte firma.

Arbeidet ble utført på følgende måte:

Singel, sand, sement og vann ble blandet i blandemaskin. Såvel singel som sand ble innkjøpt fra Hen sandtak. På byggeplassen var det 2 siloer som inneholdt singel, og 1 som inneholdt sand. Etter hva saksøkte har opplyst, hadde tilslaget i et partikkelsprang fra 5-18/20 mm., og betongsammensetningen var pr. m3: 320 kg. sement, 610 kg. sand,

Side:1276

1245 kg. singel og 0.8 l Betokem LP. Når dette ikke stemmer med det som sivilingeniør Isaachsen har opplyst etter inspeksjonen den 28/6 1960, kan det forklares ved at trillebårens vekt var blitt medregnet i hans oppgave over sand og singel. Betongblandingen ble heist opp i bøtte og deretter styrtet i formene. Etter at det var gjort, ble betongen forsiktig vibrert med stavvibrator. Det anses på det rene at det ikke har funnet sted noen separasjon i betongen, og det finnes ikke bevist at vibratoren ble brukt på utsiden av armeringen. Forskallingen ble så fjernet mens betongen ennå var lite herdnet, og flaten deretter sandblåst. Resultatet er blitt meget pent, men dog ikke så perfekt som det kanskje kunne ha blitt ved å benytte sandblåsing i forbindelse med Prepakt-metoden. - - -

Av lagmannsrettens dom (lagdommerne Kristian Strømsted, Arne Jahren og Hans Østgaard med fagkyndige domsmenn, sivilingeniør Finn Assev og overingeniør R. Johnsteen):

- - -

Den ankende parts prosessfullmektig hevder at herredsretten har tatt feil både når det gjelder tolkingen av patentet og når det gjelder vurderingen av den fremgangsmåte som er nyttet ved støpingen av veggene på Norderhov rådhus. Han anfører i det vesentlige følgende:

Når man skal bedømme det forhold som her foreligger til behandling må man ta sitt utgangspunkt i at et oppnådd patent gir oppfinnerne en enerett til å utnytte patentet i patenttiden, og patentet må ikke beklippes ved en restriktiv fortolkning. Prosessfullmektigen har for så vidt henvist til høyesterettsdommer i Rt-1932-587, Rt-1933-529 og Rt-1957-1123.

Man må søke å finne frem til den generelle idé som er det nye ved patentet, og til løsningen av den oppgave som patentet tar sikte på. Fortolkingen av patentpåstanden skal riktignok være objektiv, men det er ikke riktig å henge seg i en bokstavfortolking. Tolkingen må være fornuftig og basert på en helhetsvurdering, om nødvendig med veiledning i patentbeskrivelsen. Prosessfullmektigen henviser for så vidt til den såkalte «Ostehøveldom» i 1930 og til høyesterettsdom i Rt-1964-1217.

Den oppgave som oppfinnerne i nærværende tilfelle satte seg var, som det heter i patentbeskrivelsen, å nå frem til en fremgangsmåte ved på en billig måte å oppnå «et byggemateriale av høy kvalitet og med et i arkitektonisk henseende fordelaktig utseende» og, som det videre heter i beskrivelsen:

«Ved den foreslåtte støpemetode vil en oppnå et ensartet og homogent værbestandig materiale som kan stå ubeskyttet. Det er av særlig stor betydning at selve det konstruktive byggemateriale - betongen - ikke av estetiske grunner behøver å overdekkes med andre og i grunnen mindreverdige materialer som puss, teglstein etc., men kan tre frem i sin naturlige og rene skikkelse.

Løsningen ble, som angitt i patentpåstanden, støping med følgende 4 trekk:

1. Vertikale støpeformer resp. forskalinger fylles med singel eller pukk som pakkes godt sammen, f. eks. ved vibrering.

Side:1277

2. En bindemasse (sementvelling) innføres derpå under trykk og eller vibrering for utfylling av mellomrommene i singelen eller pukken.

3. Derpå fjernes forskalingen før betongen er helt herdnet.

4. Umiddelbart deretter blir betongens overflate å sandblåse, stålbørste eller å behandle på annen lignende måte.

Prosessfullmektigen peker på at påstanden ikke nevner noe om et «stenskjelett», men bare at singelen eller pukken skal pakkes godt sammen. Det nye er at man ved en kombinasjon av de fire riktignok hver for seg kjente trekk, løser den oppgave oppfinnerne hadde satt seg, slik som nevnt i beskrivelsen, og patentet betinger ikke at det skulle oppnås et ideelt stenskjelett. Om det i det enkelte tilfelle oppnås et mer eller mindre fullgodt resultat for så vidt er således uten betydning. Patent gis ikke på et prinsipp uten at det angis iallfall én løsningsmåte. Patentet er imidlertid ikke bundet bare til denne ene løsningsmåte. Det er således uten betydning om rekkefølgen av trinn i den løsningsmåte som patentpåstanden gir anvisning på endres eller at trinn sløyfes hvis man allikevel oppnår å løse den oppgave som er patentets løsningsidé.

Tolker man patentet på denne måte må man, hevder prosessfullmektigen, komme frem til at det er foretatt patentinngrep fra Olaf Ellingsens side. Han har riktignok blandet alle betongens komponenter i blandemaskin før innføringen i forskalingen, altså behandlet i ett trinn den innføring i to trinn som patentet gir anvisning på. Dette har imidlertid ingen betydning, idet det er likegyldig i hvilket «lokale», blandemaskin eller forskaling, blandingen av singel og mørtel foregår. Det er ikke riktig, mener prosessfullmektigen, at ordet «hvorpå» i patentpåstanden betyr at blandingen av singel og mørtel nødvendigvis må skje i to trinn. Ordet tar sikte på injiseringsmetoden. Patentpåstanden foreskriver imidlertid også vibrering i begge trinn, og da er ordet hvorpå uten betydning. I denne forbindelse har prosessfullmektigen gjort oppmerksom på at herredsretten har uttalt at den ankende part fremholdt at det teknisk sett spiller en vesentlig rolle for resultatet om man varierer rekkefølgen. Dette er ikke riktig, og må skyldes misforståelse fra herredsrettens side.

Det man kan si om blandingen i blandemaskin ved støpingen av rådhuset er at dette var en unødvendig omvei, men noen avvikelse av patentrettslig betydning er det ikke at blandingen ble foretatt på denne måte. Det avgjørende er at de samme karakteristiske trekk som patentet innebærer foreligger ved rådhuset, således den overveiende større mengde singel i forhold til sand som er brukt, med partikkelsprang og med naturbetong som resultat. Resultatet er kanskje ikke fullt så godt som på Regjeringsbygget, men som nevnt har det ingen betydning om resultatet er mer eller mindre fullgodt. At det var naturbetong byggherren ønsket viser anbudsinnbydelsen til Firma Naturbetong, og prosessfullmektigen hevder at Olaf Ellingsen har tatt sikte på, iallfall så tilnærmet som mulig, å nå frem til naturbetong. At anbudsprisene differerte har ingen rettslig betydning. Om betydningen av at «karakteristiske trekk» foreligger har prosessfullmektigen henvist til høyesterettsdommer i Rt-1952-107, Rt-1957-1123, Rt-1964-1217 og til høyesterettsdommer Schjelderups artikkel i Rt-1937-241.

Prosessfullmektigen har subsidiært anført at det foreligger

Side:1278

patentinngrep selv om man legger ankemotpartens snevre tolking av patentpåstanden til grunn. Påstandens trinn 1 og 2 gir fagmannen opplysning om at det her dreier seg om en betongmasse med et betydelig overskudd av sten i forhold til sand og med partikkelsprang. Dette er noe annet enn det man mener med «vanlig betong», hvor forholdet mellom sand og singel er 1 til 1 med jevn gradering av sand. Før patentet ble slik stenrik masse som patentet gir anvisning på ikke brukt til husvegger, og prosessfullmektigen mener at det er begått inngrep når det ved rådhuset er brukt et blandingsforhold på 1 til 2 med partikkelsprang. Prosessfullmektigen hevder i denne forbindelse at den størrelsesorden ankemotparten regner med når det gjelder overskuddet av mørtel ligger for høyt.

Den Norske Ingeniørforenings Naturbetong-fond og Norske Arkitekters Landsforbunds Naturbetong-fond har ved sin prosessfullmektig sluttet seg til det som er anført av den ankende parts prosessfullmektig. Han tilføyer at det på Norderhov rådhus er brukt samme slags tilslagsmateriale, samme partikkelsprang og samme singelmengde i forhold til sand som på Regjeringsbygget med sikte på å oppnå det samme resultat som på dette bygg. Her foreligger således en ekvivalent metode, som innebærer inngrep i patentet. - - -

Ankemotpartens prosessfullmektig hevder at herredsrettens dom er riktig og er enig i den begrunnelse herredsretten har gitt. Han anfører for øvrig i det vesentlige følgende:

De spørsmål som reiser seg er for det første hva det er som er patentert og for det annet om den støping som er nyttet ved Norderhov rådhus rammes av patentet.

Når det gjelder det første spørsmål, tolkingen av patentpåstanden, tar prosessfullmektigen sitt utgangspunkt i innledningen i patentbeskrivelsen, hvor det heter:

«Ved vanlig betongstøpning ved hvilken man som støpemasse benytter en blanding bestående av singel, sand, sement og vann har betongmassens tyngste deler en tilbøyelighet til å synke til bunns mens sementvellingen blir liggende øverst. At betongmassen på denne måte skiller seg gjør det vanskelig å benytte den ferdige betongs overflate i dekorativt øyemed, uten å foreta en kostbar etterbehandling ved murpuss av en eller annen form eller forblenning med naturstein eller brent stein.»

Problemet for oppfinnerne var å finne frem til en støpingsmetode som ville bringe betongmassens tyngste deler, stenene, på plass, sten mot sten, eller med andre ord, til å nå frem til en homogen stenmasse fra nederst til øverst i ytterflaten. Løsningen ble den totrinns innføring av massen som patentpåstanden gir anvisning på, nemlig først fylling av forskalingen med singel eller pukk som pakkes godt sammen, og deretter innføring av bindemassen bare i en mengde tilstrekkelig til å fylle luftrommene mellom stenene.

Prosessfullmektigen hevder at det som er patentbeskyttet utelukkende er denne fremgangsmåte, innføringen av massen i to atskilte trinn, kombinert med fjernelse av forskalingen før betongen er helt herdnet med etterfølgende sandblåsing el. lign.

At det bare er en fremgangsmåte patentet beskytter fremgår, anfører prosessfullmektigen, uttrykkelig av patentpåstanden, hvor det innledningsvis heter: «1. Fremgangsmåte ved betongstøpning...» Her er

Side:1279

således ikke tale om patent hverken på betongens konsistens f. eks. større eller mindre mengder av sten med partikkelsprang, eller på resultatet av støpingen.

Når det så gjelder støpingen av Norderhov rådhus hevder prosessfullmektigen at det her dreier seg om vanlig betongstøping slik som nevnt i den foran siterte innledning i patentbeskrivelsen. Massen er blandet i blandemaskinen på forhånd, og etterat massen ble hellt i forskalingen er hverken tilført ytterligere sten eller fjernet mørtel. Det dreier seg ikke her om å oppnå noe stenskjelett. Her er, i motsetning til f. eks. i Regjeringsbygget, et overskudd av mørtel dvs. mørtel utover det som går med til å fylle luftrommet mellom stenene som ligger mot hverandre, på ca. 200 liter pr. m3, slik at stenene flyter omkring i mørtelen mer og mindre tilnærmet hverandre, og det står enhver fritt for i en betongblanding å anvende den mengde sten med det nødvendige partikkelsprang han måtte finne formålstjenlig når det bare ikke skjer kombinert med den to trinns behandling som patentet gir anvisning på.

Når det hevdes at det her foreligger vanlig betongstøping mener prosessfullmektigen at dette støttes hensett til de innhentede og avgitte anbud. Det ble innhentet anbud på støping i naturbetong, men da Firma Naturbetongs anbud fantes å være for dyrt ble Olaf Ellingsens anbud som lå ca. kr. 250 000.- under Firma Naturbetongs anbud antatt.

Ved støpingen av Norderhov rådhus er det, hevder prosessfullmektigen i ett og alt brukt ortodokse midler. Når man er kommet frem til så vidt godt resultat uten å ha tatt sikte på å få stenene tett sammenpakket, slik som på Regjeringsbygningen skyldes det de omhyggelige analyser og prøver med hensyn til blandingsforholdet som ble foretatt før støpingen ble satt i gang, og den omhyggelighet som er blitt utvist under utførelsen av arbeidet, bl.a. den meget forsiktige vibrering som ble foretatt utelukkende med det formål å få forskalingen helt fylt. Det er imidlertid, som nevnt, ikke resultatet som er patentert.

Når det fra den ankende parts side hevdes at det her foreligger ekvivalenter som rammes av patentet hevder prosessfullmektigen at dette ikke er riktig. Utgangspunktet er at ekvivalenter må knytte seg til den løsningsidé som er patentert. Det som er patentert her er en fremgangsmåte med den oppgave å sikre at singelen blir pakket godt sammen, sten mot sten, og bare med så meget mørtel at den fyller luftrommene mellom stenene. Selve betongen er ikke patentert og det foreligger derfor ikke ekvivalens om man ved en annen fremgangsmåte oppnår en betong hvor sten ikke ligger mot sten med en mørtelmengde som nevnt, selv om man oppnår en betong som mer eller mindre ligner naturbetong. Oppfinnerne har her øyensynlig gått ut fra at deres vei var den eneste brukbare, men det har altså vist seg at man ved Norderhov rådhus med ortodokse midler har oppnådd noe liknende. - - -

Lagmannsretten er kommet til samme resultat som herredsretten og slutter seg i det vesentlige til dens begrunnelse. Retten kan også i det vesentlige slutte seg til de refererte anførsler fra ankemotpartens prosessfullmektigs side. Retten skal tilføye:

Etter de opplysninger som foreligger, bl.a. den avgitte forklaring av 10. vitne, ingeniør Gunnar Dagestad, som var rådgivende ingeniør ved bygget og som foretok de analyser og prøver av betongens

Side:1280

sammensetning som førte til den masse som ble brukt, legger retten til grunn at alle betongens komponenter ble blandet i blandemaskin før den via en betongbeholder, «bøtten», ble styrtet i forskalingen, og at ikke ytterligere sten deretter ble tilført eller mørtel fjernet. Som foran nevnt har den ankende parts prosessfullmektig bestridt den mengde av overskuddsmørtel som ankemotparten har angitt, ca. 200 liter. Ingeniør Dagestad har imidlertid forklart at denne mengde, som fremgår av nøyaktig foretatte målinger, er den riktige. Dette mørteloverskudd vil nødvendigvis, forklarer han, medføre at det blir større og mindre avstand mellom stenene, og å oppnå en skjelettbetong var da heller ikke tilsiktet. Vibreringen var, forklarer han videre, meget forsiktig, bare tilstrekkelig til helt å fylle forskalingen med den homogene masse, idet en for sterk vibrering ville spolere homogeniteten ved separasjon av sten og mørtel. Lagmannsretten har ingen grunn til å tvile på riktigheten av at det er denne fremgangsmåte som ble brukt, og finner at det her dreier seg om vanlig betongstøping, idet lagmannsretten er enig med herredsretten i at det også før patenttiden ble brukt overskudd av sten i flere varianter, overskudd like opp til den størrelsesorden som er brukt ved Norderhov rådhus, med den nødvendige partikkelsprang, og likeså fjernelse av forskalingen før betongen er herdnet med etterfølgende sandblåsing eller annen behandling.

Rettens inntrykk fra åstedsbefaringen er at sten ligger på sten når det gjelder Regjeringsbygningen, men at dette ikke er tilfelle når det gjelder Norderhov rådhus. Retten antar det pene resultat, således som hevdet av ankemotparten, skyldes den omhyggelighet som er utvist ved de forutgående analyser og prøver og ved utførelsen av støpingen.

Retten tiltrer herredsrettens begrunnelse for at patentinngrep ikke foreligger og legger særlig vekt på at den form for vibrering som ble benyttet ved støpingen av Norderhov rådhus ikke kan anses ekvivalent med den form for vibrering som er foreskrevet i patentet. Under løsningen av den oppgave som er angitt i patentbeskrivelsen, er både injiseringen ifølge Prepackedmetoden og vibreringen ifølge varianter av denne metode anført å være av betydning for å føre sementvellingen inn i mellomrommene mellom stenene i singelen. Retten finner at den form for vibrering som ble benyttet under støpingen av Norderhov rådhus, er som anført i herredsrettens dom, «et alminnelig hjelpemiddel ved vanlig betongstøping for å sikre god komprimering av betongen, slik at den blir tett, uten steinreir, overalt omslutter armeringen og fyller formen». I denne forbindelse har retten lagt vekt på at denne form for vibrering, ifølge de avlagte vitneprov, ikke er egnet til å føre sementvellingen inn mellom stenene i singelen, og at den utførte vibrering derfor ikke kan anses for likeverdig med den form for vibrering som er foreskrevet i patentet under løsningen av den angitte oppgave. - - -