Rt-1968-899
| Instans: | Høyesterett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1968-09-12 |
| Publisert: | Rt-1968-899 |
| Stikkord: | Alkoholnytelse etter biluhell |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 106B/1968 |
| Parter: | Statsadvokat Haakon Faanes, aktor mot A (forsvarer høyesterettsadvokat Trygve Norman). |
| Forfatter: | Stabel, Ryssdal, Anker, Bendiksby, Nygaard |
| Lovhenvisninger: | Veitrafikkloven (1965) §22, §31 |
Dommer Stabel: A, født xx.xx.1919, ble den 29. mai 1968 satt under tiltale av politimesteren i Senja for forseelse mot vegtrafikkloven av 18. juni 1965 §31 jfr. §22 annet ledd. Grunnlaget
Side:900
for tiltalen var at han «30/3 1968 ca. kl. 16.30 på sin hytte i X nøt alkohol, når han forsto eller måtte forstå at det kunne bli politietterforsking på grunn av kjøringen, idet han ca. kl. 15.30 underveis fra Harstad med varevogn X-62540 hadde kollidert med buss W-8504 ved Y i X, hvoretter det på stedet ble reist spørsmål bl.a. om han var påvirket av alkohol».
Ved Trondenes herredsretts dom av 14. juni 1968 ble A frifunnet for tiltalen, idet de to domsmenn ikke fant det godtgjort at tiltalte i lovens forstand forsto eller måtte forstå at det kunne bli politietterforskning på grunn av kjøringen. Rettens formann - dommerfullmektigen - dissenterte og gav uttrykk for at tiltaltes uaktsomhet med hensyn til muligheten for politietterforskning måtte anses så kvalifisert at den ble rammet av vegtrafikklovens §22 annet ledd.
Om saksforholdet og tiltaltes personlige forhold henviser jeg til domsgrunnene.
Politimesteren i Senja har anket til Høyesterett over dommen. Anken gjelder prinsipalt lovanvendelsen, og er grunngitt med at herredsretten - dens flertall - har bygget på en uriktig aktsomhetsnorm ved vurderingen av om tiltalte måtte forstå at det kunne bli politietterforskning. Det heter for så vidt i ankeerklæringen at «- - - også etter flertallets syn på hva som måtte anses bevist om situasjonen, måtte en riktig forståelse av loven ha ledet til fellelse. - - -» Subsidiært er det anket over saksbehandlingen idet det til slutt i ankeerklæringen heter: «- - - Flertallets begrunnelse for at tiltalte kunne være i god tro med hensyn til muligheten for politietterforskning er så uklar at det, subsidiært, må lede til opphevelse av dommen. - - -»
Til støtte for både den prinsipale og den subsidiære anke har aktor for Høyesterett gjort gjeldende at herredsretten ikke har foretatt en tilstrekkelig omfattende helhetsbedømmelse av alle relevante momenter. Den har innskrenket seg til å vurdere situasjonen på åstedet etter uhellet. Intet er sagt om omstendighetene ved tiltaltes kjøring som førte til kollisjonen og om i hvilken grad de kunne tenkes å være egnet til å motvirke hans angivelige gode tro på at politietterforskning ikke ville bli aktuell.
Jeg er kommet til at anken over lovanvendelsen må tas til følge.
Herredsrettens alminnelige bemerkninger om tolkingen av vegtrafikklovens §22 annet ledd kan jeg riktignok i det vesentlige slutte meg til, således uttalelsen om at «Den som ikke forsto at det kunne bli politietterforskning p.g.a. kjøringen, kan bare dømmes dersom retten finner at han ikke hadde noen rimelig unnskyldning for sin oppfatning». Dette stemmer godt med den oppfatning som Høyesterett har gitt uttrykk for i bl.a. Rt-1960-1409, Rt-1962-581 og Rt-1967-1025.
Slik saksforholdet er beskrevet i domsgrunnene, er jeg derimot uenig i herredsrettens konkrete lovanvendelse når flertallet er kommet til at tiltalte i dette tilfelle hadde en akseptabel unnskyldning for sin uriktige oppfatning av muligheten for at
Side:901
politietterforskning ville finne sted. Flertallet har her etter min mening stillet for små krav til tiltaltes aktsomhet. Herom skal nærmere bemerkes:
Av den faktiske fremstilling som alle rettens medlemmer står samlet om, fremgår at det etter bilkollisjonen var diskusjon på åstedet om ansvarsforholdet og at det herunder ble antydet overfor tiltalte at det luktet alkohol av ham. Det fremgår også - og det legger jeg særlig vekt på - at det ble sendt bud etter lensmannen. Også dette var tiltalte klar over slik jeg leser flertallets begrunnelse. Likevel forlot han etter en stund åstedet uten at ansvarsforholdet var avklaret. Om han på dette tidspunkt visste at lensmannen ikke var truffet hjemme, fremgår ikke av domsgrunnene, men det er etter min mening uten betydning for bedømmelsen av tiltaltes aktsomhet. Selv om man - i samsvar med hva flertallet synes å ha lagt til grunn - bygger på at tiltalte da han forlot åstedet regnet med at mistanken om promillekjøring var eliminert hos dem som var til stede der, så hadde han etter min mening allikevel ikke noen akseptabel unnskyldning for sin manglende forståelse av at lensmannen kunne komme, etter kortere eller lengre tid, for å etterforske årsaken til uhellet. Hans erfaringer fra lignende biluhell om at politiet er lite villig til å rykke ut - som flertallet har nevnt i sin begrunnelse - kan det i så henseende ikke legges synderlig vekt på. For så vidt henviser jeg til førstvoterendes uttalelser om et beslektet spørsmål i Rt-1966-1106. Jeg understreker at det etter loven er tilstrekkelig at tiltalte må forstå at det kan bli politietterforskning på grunn av kjøringen; at politietterforskning må fremstille seg som sannsynlig kreves ikke.
Det fremgår av hva jeg har sagt, at herredsrettens - flertallets - domsgrunner etter min mening er tilstrekkelige til at Høyesterett kan prøve riktigheten av den aktsomhetsnorm som er anvendt. Etter mitt syn på lovanvendelsen, som jeg har redegjort for, har jeg ikke oppfordring til å gå nærmere inn på den subsidiære anke over domsgrunnene og hva som i denne forbindelse er anført av aktor for Høyesterett.
Det blir mitt resultat at herredsrettens dom med hovedforhandling må oppheves.
Jeg stemmer for denne
kjennelse:
Herredsrettens dom med hovedforhandling oppheves.
Dommer Ryssdal: Jeg er enig med førstvoterende.
Dommerne Anker, Bendiksby og Nygaard: Likeså.
Av herredsrettens dom (dommerfullmektig Oddvar Leira med doms menn):
- - -
Tiltalte var på vei til sin hytte i X lørdag 30/3 1968 da han med sin
Side:902
bil kolliderte med en buss tilhørende - - - Trafikklag ved Y i X. Begge biler hadde liten fart, så det oppstod ikke særlige betydelige skader ved uhellet, men begge biler fikk skader i lakken og bussen en bulk foran da sjåføren svingte inn mot fjellveggen for å unngå front mot front kollisjon. Etter kollisjonen ble det noen diskusjon mellom tiltalte, bussjåføren og en del andre tilstedeværende, bl.a. om skyldsspørsmålet. Etter en stund fortsatte imidlertid tiltalte fra åstedet og opp til sin hytte. Det er på det rene at han der nøt et halvt melkeglass Brandy Special. Utpå ettermiddagen kom lensmannsbetjent Torbjørnsen opp i hytta og tok tiltalte med til lege for blodprøveuttak idet han var mistenkt for å ha kjørt bil i alkoholpåvirket tilstand. Denne mistanken er ikke opprettholdt.
Det er etter §22 annet ledd ikke nødvendig for fellelse at tiltalte innså muligheten for politietterforskning. Men vanlig uaktsomhet i så henseende er på den annen side ikke tilstrekkelig. Den som ikke forsto at det kunne bli politietterforskning p.g.a. kjøringen, kan bare dømmes dersom retten finner at han ikke hadde noen rimelig unnskyldning for sin oppfatning. Det er altså et kvalifisert uaktsomhetskrav loven oppstiller. - Avgjørende for skyldsspørsmålet blir derfor hva det var som utspant seg etter uhellet, og tiltaltes forestillinger om dette. Retten har her delt seg i et flertall og et mindretall.
Flertallet, domsmennene, legger til grunn at det etter kollisjonen oppsto diskusjon om skyldsspørsmålet. Herunder ble det antydet av noen av de omkringstående at det luktet alkohol. Bussjåføren B, ba A ånde mot seg. Han forklarer selv som vitne at han etterpå uttalte at han ikke med sikkerhet kunne si om det luktet alkohol av tiltalte, men at han var tilbøyelig til å tro det og at han derfor ville tilkalle lensmannen. Ett av vitnene gikk for å tilkalle lensmannen, men denne var ikke hjemme. A hevder at han forsto B slik at denne ikke kunne kjenne alkohollukt av ham, og at mistanken om promillekjøring dermed var borte. Domsmennene mener at når lensmannen likevel ble tilkalt, kunne A godt forstå dette som et forsøk på å få avsluttet diskusjonen om skyldsspørsmålet. A har imidlertid selv 3 ganger tidligere vært med i biler som har hatt uhell i trafikken. Han har hver gang ringt til politiet og anmeldt forholdet, men har fått til svar at dersom det ikke var personskade, rykket ikke politiet ut. Flertallet mener at disse hendingene ga ham grunn til å stole på at lensmannen ikke ville komme nå heller, når altså mistanken om promillekjøring var avkreftet. Minst ett av vitnene - bussjåfør C, som var passasjer i bussen og deltok i diskusjonen - hadde også fått den bestemte oppfatning at lensmannen ble tilkalt utelukkende på grunn av kollisjonen. Selv om andre mente at mistanken om promillekjøring enda på det tidspunkt var levende, vil ikke flertallet utelukke at tiltalte - alterert som han var etter uhellet - kunne ha oppfattet situasjonen som han nå forklarer. - Hans forestillinger om mulighetene for politietterforskning skyldtes kanskje uaktsomhet, men etter omstendighetene ikke en uaktsomhet tilstrekkelig til fellelse etter §22 annet ledd. Tiltalte må derfor frifinnes.
Rettens mindretall, dens formann, mener at da A forlot åstedet var han klar over at skyldsspørsmålet ikke var avklaret, og over at han ikke hadde fått støtte for sitt syn på skyldspørsmålet hos noen. Videre
Side:903
visste han at oppmåling og avmerking ikke var skjedd, og at lensmannen var tilkalt. (Vel er det så at politiet nødig rykker ut når et trafikkuhell ikke har medført personskade - dette har A erfaring for - men dette betyr jo ikke etter mindretallets mening at politiet aldri rykker ut i slike tilfelle. Det vil alltid være en mulighet for utrykning, varierende i grad etter det enkelte tilfelles beskaffenhet.) Det var videre reist spørsmål om hvorvidt A var alkoholpåvirket. Selv om sjåfør B ikke kunne si noe bestemt om dette etter at A hadde åndet på ham, er jo ikke ånding noen pålitelig måte å avgjøre dette på. - Rettens formann kan være enig i at A kanskje ikke forsto at det ville bli politietterforskning. Men tiltaltes uaktsomhet med hensyn til muligheten for politietterforskning er etter hans mening så kvalifisert at den rammes av vegtrafikklovens §22 annet ledd, jfr. Høyesteretts praksis i slike saker, sist Rt-1968-103 og side 154. - - -