Rt-1970-571

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1970-05-09
Publisert:	Rt-1970-571
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 48/1970
Parter:	1. A/S Lundemo Bruk, 2. Sør-Trøndelag Elektrisitetsverk (advokat Sverre Dragsten - til prøve) mot Horg Østre Bygdealmenning (høyesterettsadvokat O. Trampe Kindt) og Arne Einum m.fl. (16 parter) (høyesterettsadvokat O. Trampe Kindt) mot A/S Lundemo Bruk (advokat Sverre Dragsten - til prøve).
Forfatter:	Anker, Mellbye, Bendiksby, Nygaard, Bahr
Lovhenvisninger:	Skogloven (1863) §35, §36, Kirkegårdsloven (1897)0, Tvistemålsloven (1915) §98, Fjelloven (1920) §20, Vassdragsloven (1940) §1

Dommer Anker: Ved avtale av 20. april 1899 ble en privatallmenning i Horg (nå Melhus) benevnt Bjørndals, Kjerstads og Skjelbreddalens allmenninger delt mellom eierne og de bruksberettigede. De sistnevntes andel, som ligger nærmest bygda, har siden da hett Horg bygdeallmenning. Eierens andel er i de to sakene som Høyesterett nå pådømmer benevnt Bruksallmenningen fordi A/S Lundemo bruk er eier. Foranledningen til at sakene ble reist, var spørsmål om ekspropriasjonserstatningene i forbindelse med regulering av Lundesokna, også kalt Sokna. Skjønn i den anledning var begjært av eksproprianten Sør-Trøndelag Elektrisitetsverk, og underskjønn (men ennå ikke overskjønn) var holdt da sakene ble innledet.

Den ene saken gjelder erstatningen for fallrettighetene i Sokna og sideelven Skjelbreia innenfor bygdeallmenningen, den andre gjelder spørsmålet om rett for seterbrukere til fiske og til småviltjakt uten hund i Bruksallmenningen. Sakene ble i de tidligere instanser forent til felles behandling og pådømmelse i medhold av tvistemålslovens §98, og i Høyesterett er sakene behandlet på liknende måte. De benevnes i det følgende som fallrettsaken (nr. 21/1969) og fiske- og jaktsaken (nr. 22/1969).

Gauldal herredsrett - den konstituerte sorenskriver med domsmenn - avsa 28. juli 1967 dom med slik domsslutning: «A. I sak nr. 4/1966 A:

1. Saksøkerne kjennes ikke å være eneberettiget til utnyttelse av vassdragene i den del av den tidligere Bjørndals, Kjerstads og Skjelbreddalens almenninger som ved mindelig deling den 20. april 1899 ble tillagt de bruksberettigede.

2. Horg Østre Bygdealmenning kjennes eneberettiget til den ved reguleringsoverskjønnet fastsatte fallerstatning i Lundesokna på strekningen fra Slettvollbekken og Skjellbreia til og med Sokna inntaksmagasin.

3. Horg Østre Bygdealmenning kjennes eneberettiget til erstatning for fallet i Skjellbreia for den halvdel av elven på bygdealmenningens side som inntas i Håen kraftverk.

4. Horg Østre Bygdealmenning kjennes berettiget til erstatning for fisket innenfor de vassdragene som finnes i bygdealmenningen.

Side:573

B. I sak nr. 25/1966 A:

1. De saksøkte fra Arnt Einum til Reidar Helgemo, kjennes berettiget til fiske innen den del av Bjørndals, Kjerstads og Skjelbreddalens almenninger som i dag eies av A/S Lundemo Bruk. De samme saksøkte kjennes berettiget til almenningsjakt på småvilt i området.

2. De saksøkte fra Olaf O. Kvernmo til Per B. Røsbjørgen kjennes uberettiget til fiske og jakt innen den del av Bjørndals, Kjerstads og Skjelbreddalens almenninger som i dag eies av A/S Lundemo Bruk. C. Saksomkostninger tilkjennes ikke.»

Dommene i begge saker ble påanket til lagmannsretten, i fallrettsaken av A/S Lundemo Bruk og Sør-Trøndelag Elektrisitetsverk, parter som i realiteten er identiske, i fiske- og jaktsaken av A/S Lundemo Bruk. De seterberettigede som tapte i herredsretten anket ikke. Frostating lagmannsrett, satt uten domsmenn, avsa 28. oktober 1968 dom med denne domsslutning: «A. Ankesak nr. 121/1967:

I herredsrettens dom gjøres disse endringer:

Punkt I. Herredsrettens dom oppheves. Punkt 2 og 3. Herredsrettens dom stadfestes. Punkt 4. Horg Østre Bygdealmenning kjennes uberettiget til erstatning for tapt fiske i forbindelse med de skjønn som har vært påstevnet i anledning av utbyggingen av Sokna og Håen kraftverker.

B. Ankesak nr. 122/1967:

Ankemotpartene Arnt Einum, eier av gnr. 194 bnr. 1, Arne Solberg Helgemo, eier av gnr. 193, bnr. 1, Anders Krogstad, eier av gnr. 206, bnr. 2, Arnt J. Eggen, eier av gnr. 189, bnr. 5 og 6, Rolf Eggen, eier av gnr. 189, bnr. 4, John Østbyhaug, eier av gnr. 189, bnr. 3, Arnt A. Eggen, eier av gnr. 189, bnr. 2 og 1, Arnt Rambraut, eier av gnr. 191, bnr. 2, John og Magnar Renå, eier av gnr. 190, bnr. 2 i sameie, Torleif Slåen, eier av gnr. 190, bnr. 1, Reidar Helgemo, gnr. 193, bnr. 3, alle adr. Melhus, Erling T. Grytdal, eier av gnr. 14, bnr. 1, Erling P. Grytdal, eier av gnr. 15, bnr. 1, Halvor Bjørgen, eier av gnr. 9, bnr. 1, Ole Bjørgen, eier av gnr. 10, bnr. 1 og 2, Ivar Rønningen, eier av gnr. 12, bnr. 1, alle adr. Midtre Gauldal, har rett til fiske men ikke til j akt i den del av de tidligere Bjørndals, Kjerstads og Skjelbreddalens almenninger, gnr. 265 bnr. 1 i Melhus, som idag eies av A/S Lundemo Bruk.

C. For begge ankesakers vedkommende:

Saksomkostninger for lagmannsretten tilkjennes ingen av partene.

Herredsrettens omkostningsavgjørelser stadfestes.»

Det var dissens i fallrettsaken, idet en av lagdommerne fant

Side:574

at Bygdeallmenningen ikke var berettiget til erstatning for fallverdiene.

Om saksforholdet i de to sakene og partenes tidligere anførsler viser jeg til herredsrettens og lagmannsrettens domsgrunner.

A/S Lundemo Bruk og Sør-Trøndelag Elektrisitetsverk har påanket dommen i fallrettsaken til Høyesterett. Det gjøres gjeldende at lagmannsretten har tatt feil når den har lagt til grunn at den rett eierne av Bruksallmenningen hadde etter delingsforretningen av 1899 er begrenset til utbygging av ett eller flere krappe fall til kraftproduksjon for eget behov og at den stedfunne utbygging ligger utenfor den rett som er forbeholdt. De ankende parter slutter seg i det vesentlige til den dissenterende lagdommers begrunnelse, og de fastholder ellers sine tidligere anførsler. Hva fisket angår, gjøres ikke gjeldende at dette omfattes av de ankende parters rett til vassdraget innenfor Bygdeallmenningen, men det hevdes at utbygging kan skje uten at eksproprianten skal betale erstatning for skade på fisket.

A/S Lundemo Bruk og Sør-Trøndelag Elektrisitetsverk har nedlagt slik påstand:

«1. Horg Østre Bygdealmenning kjennes uberettiget til erstatning for fallrettigheter i Lundesokna og Skjellbreia i anledning av utbyggingen av Sokna og Håen kraftverker.

2. Lagmannsrettens dom stadfestes for så vidt angår erstatning for fiske.

3. Horg Østre Bygdealmenning dømmes til å erstatte de ankende parter saksomkostninger for alle retter.»

Ankemotparten Horg Østre bygdeallmenning fastholder sine tidligere anførsler og har nedlagt denne påstand:

«Lagmannsrettens dom stadfestes, dog således at A/S Lundemo Bruk og Sør-Trøndelag Elektrisitetsverk tilpliktes å betale Horg Østre Bygdealmenning sakens omkostninger for alle retter.»

Lagmannsrettens dom i fiske- og jaktsaken er påanket fra begge sider.

Arnt Einum m.fl. har anket fordi de er frakjent jaktretten og fordi fiskeretten er begrenset til husbehovet under seterdriften.

A/S Lundemo Bruk har i sin anke gjort gjeldende at lagmannsretten har tatt feil når den er kommet til at seterrettighetene omfatter såkalt seterfiske.

Fra begge sider er anførslene i alt vesentlig de samme som i de tidligere instanser for så vidt angår de parters forhold som fremdeles er med i saken.

Arnt Einum m.fl. har fått Justisdepartementets bevilling til fri sakførsel for Høyesterett, dog ikke for jaktspørsmålets vedkommende og ikke for bevisopptak. De har nedlagt denne påstand:

«1. De ankende parter fra nr. 1-16 kjennes berettiget til fiske innen den del av Bjørndal, Kjerstads og Skjelbreddalens almenninger som idag eies av A/S Lundemo Bruk. De ankende parter kjennes berettiget til jakt på småvilt uten hund i området.

Side:575

2. De ankende parter tilkjennes saksomkostninger for herreds- og lagmannsrett og Høyesterett i den utstrekning saken ikke er benefisert.

3. Det offentlige tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett fra og med anketilsvaret som om saken ikke hadde vært benefisert.»

A/S Lundemo Bruk har nedlagt sådan påstand:

«De ankende parter - 1-16 - kjennes uberettiget til jakt og fiske innen Bjørndals, Kjerstads og Skjelbreddalens almenninger, gnr. 265, bnr. 1 i Melhus, samt dømmes til å erstatte A/S Lundemo Bruk saksomkostninger for alle instanser.»

I begge saker er holdt bevisopptak til bruk for Høyesterett, der vitner er avhørt uten at det er fremkommet noe vesentlig nytt. I fiske- og jaktsaken er dokumentert en del skriftlige partserklæringer. Det er også ellers, i begge saker, fremlagt atskillige nye dokumenter som jeg ikke finner grunn til å regne opp. Ett av de nye dokumenter i fiske- og jaktsaken, en protokollutskrift fra møte i Bygdeallmenningens styre 6. mars 1899, kommer jeg tilbake til.

Jeg behandler først fallrettsaken. Jeg kommer her til samme resultat som lagmannsrettens mindretall, men jeg former begrunnelsen noe annerledes enn han har gjort.

Som påpekt av de tidligere retter, avhenger resultatet av hvordan man skal tolke punkt 3 i delingskontrakten av 20. april 1899, sammenholdt med punkt 4. Dette er da også partene enig om. Kontrakten kan etter min mening vanskelig forstås annerledes enn at den avtalte enerett måtte omfatte adgangen til å utnytte vassdragene også med produksjon av elektrisitet for øye - jeg viser til bestemmelsen om kraftledninger i punkt 4. Spørsmålet blir da om uttrykket «brugsdrift» i punkt 3 innebærer en begrensning. Jeg legger ikke mer i ordet enn at det først og fremst var Lundemo Bruks eget energibehov man hadde i tankene, men jeg finner ikke at bestemmelsen kan tolkes så snevert at en mer omfattende utbygging, med sikte på salg av elektrisk kraft, faller utenfor. Det ville være en svært lite naturlig ordning at Bruket vel skulle ha eneretten til å bygge ut vassdraget for å tilfredsstille sitt eget behov for elektrisk energi, mens grunneieren Horg bygdeallmenning skulle tre inn hvis det ble spørsmål om utbygging utover dette. Det synes vanskelig å innpasse slike råderetter i hverandre. Fra Bygdeallmenningens side er pekt på at kontrahentene i 1899 iallfall ikke kunne ha i tankene en slik vidtgående utbygging som den der nå foregår og som bare er muliggjort av en avansert teknikk. Dette stemmer vel, men det er etter mitt syn ikke avgjørende. Forholdet blir så vidt det samme som ved overdragelser av vassdrag i utbyggingsøyemed. De som i sin tid avhendet vassdragene, kan ikke melde seg med krav om å disponere deler av vasskraften fordi utbyggingsmulighetene er vesentlig økt siden overdragelsen.

Både flertallet og mindretallet i lagmannsretten har lagt en viss vekt på uttrykksmåten i skjøtene ved Brukets frasalg av

Side:576

parseller i tiden før delingskontrakten av 1899. På dette punkt mener jeg at mindretallets syn er det som har mest for seg, men finner det ikke nødvendig å gå nærmere inn på dette.

Som en særskilt innvending har Bygdeallmenningen gjort gjeldende at det dreier seg om en realservitutt knyttet til Lundemo Bruks behov og derfor uoverdragelig. Jeg finner at heller ikke dette kan føre fram og viser til min tolking av «bruksdrift» i avtalen.

Jeg oppfatter Bygdeallmenningen slik at den subsidiært mener seg berettiget til erstatning for forringelse av fisket. Jeg er enig med lagmannsrettens mindretall i at heller ikke et slikt krav kan føre fram. Dette følger, mener jeg, av at jeg anser Bruket berettiget i medhold av delingskontrakten til den utbyggingen ekspropriasjonen gjelder.

I fiske- og jaktsaken kommer jeg for fiskets vedkommende til et resultat som avviker både fra lagmannsrettens og herredsrettens.

Jeg er enig med de tidligere retter i at allmenningsstyret hadde kompetanse til å inngå avtale om en fullstendig deling av den gamle privatallmenning, slik at alle allmenningsretter bortfalt på eierens del. Og jeg er enig med lagmannsretten i at partenes mening i 1899 var å inngå en slik avtale om fullstendig deling av allmenningen, bortsett fra seterrettighetene. Jeg slutter meg i det vesentlige til den begrunnelse lagmannsretten har gitt for dette. I prinsippet må det føre til at delingen også omfattet fiske- og jaktretten. At dette har vært forutsetningen, fremgår også av det protokollerte i møte Bygdeallmenningens styre holdt 6. mars 1899. Her er anført: «All Jagtret og Fiskeri paa den vestre side af den foreslaaede Grændselinie tilfalder de Brugsberettigede.» Jeg peker også på protokollen fra styremøte 13. april 1899, der det er uttalt at rett til jakt bare kan «meddeles som en personlig Rettighed for Eieren, der maa fornyes hvert Aar og da benyttes kun paa Gjennemfarten til og fra sine Privatskove». Deling av fiske og j aktrett i samsvar med delingen av allmenningen i to har også etter det opplyste stort sett vært praktisert. Med ett viktig unntak: De seterberettigede som er parter i saken og deres forgjengere har fortsatt sitt fiske i Bruksallmenningen, så vidt skjønnes på samme måte som før delingen i 1899.

Lagmannsrettens oppfatning er at det fiske som de seterberettigede har utøvd må betraktes som en nødvendig og integrerende del av selve seterdriften. Dette er lagmannsrettens begrunnelse for at fiskeretten er i behold og også for den begrensning i omfanget av retten som lagmannsretten i sine premisser er kommet til. Jeg finner at fiskerett består, men jeg bygger på et annet grunnlag. Det er vel så at seterdriften og husværet på setra har skapt den faktiske forutsetning for den ikke ubetydelige utøvelse av fiske som de seterberettigede har foretatt gjennom tiden. Men etter de foreliggende opplysninger fra parter og vitner har fisket ikke vært begrenset til å gjelde seterfolkenes behov under seterdriften. Fisken har også vært ført til bygds og

Side:577

brukt på gardene. Jeg antar som berørt at det dreier seg om et fiske som har vært drevet fra langt tilbake i tiden, uten at opprinnelsen er kjent, og som er fortsatt på samme måte også etter delingsforretningen av 1899. Fisket må antas å være utøvd i den tro hos brukerne at de hadde rett til det. Det må da være grunnlag for å konstatere en rett som er hjemlet ved alders tids bruk, og en rett som ikke er begrenset til seterbehov, men må omfatte også gardsbehov. Men når dette er grunnlaget, og etter mitt syn det eneste mulige grunnlag for retten, medfører det en stedlig begrensning. Det kan bare være spørsmål om det fisket med garn og andre redskaper som er utøvd i Håen og Samsjøen. I de dokumenterte parts- og vitneforklaringer har man ganske fyldige opplysninger om slikt fiske i Håen, mens opplysninger om fiske i Samsjøen praktisk talt mangler. Da det ikke fra Brukets side er fremkommet noe i saken om at de to vatnene skal vurderes forskjellig i denne sammenheng, er jeg blitt stående ved at det må gis dom for fiskerett i begge vatn - for Samsjøens vedkommende gjelder det bare den snippen av vatnet som ligger innenfor Bruksallmenningen. De seterberettigedes stangfiske i elver og bekker synes å ha vært uten særlig betydning. Det har etter det som er opplyst ikke vært utøvd på en måte som berettiger en til å se bruken som utslag av en rett.

Fiskeretten må ha samme innhold for de seterberettigede fra Melhus og Midtre Gauldal. Etter det grunnlag jeg bygger på tillegger jeg det ingen betydning at de sistnevntes forgjengere ikke var med på delingskontrakten av 1899.

Hva jakten angår - det gjelder småviltjakt uten hund - kommer jeg til samme resultat som lagmannsretten, hvis begrunnelse jeg for så vidt i alt vesentlig tiltrer.

Jeg finner at avgjørelsene i begge saker har budt på så stor tvil at saksomkostninger ikke bør tilkjennes for noen av rettene.

Jeg stemmer for denne

dom: Sak nr. 21/1969:

Horg Østre Bygdealmenning kjennes uberettiget til erstatning for fallrettigheter i Lundesokna og Skjelbreia i anledning av utbyggingen av Sokna og Håen kraftverker.

For øvrig stadfestes lagmannsrettens dom.

Saksomkostninger for Høyesterett tilkjennes ikke. Sak nr. 22/1969:

De ankende parter

Arnt Einum, eier av gnr. 194, bnr. 1, Arne Solberg Helgemo, eier av gnr. 193, bnr. 1, Anders Krogstad, eier av gnr. 206, bnr. 2, Arnt J. Eggen, eier av gnr. 189, bnr. 5 og 6, Rolf Eggen, eier av gnr. 189, bnr. 4, John Østbyhaug, eier av gnr. 189, bnr. 3, Arnt A. Eggen, eier av gnr§. 189, bnr. 2 og 1,

Side:578

Arnt Rambraut, eier av gnr. 191, bnr. 2, John og Magnar Renå, eiere av gnr. 190, bnr. 2 i sameie, Torleif Slåen, eier av gnr. 190, bnr. 1, Reidar Helgemo, eier av gnr. 193, bnr. 3, alle i Melhus, Erling T. Grytdal, eier av gnr. 14, bnr. 1, Erling P. Grytdal, eier av gnr. 15, bnr. 1, Halvor Bjørgen, eier av gnr. 9, bnr. 1, Ole Bjørgen, eier av gnr. 10, bnr. 1 og 2, og Ivar Rønningen, eier av gnr. 12, bnr. 1, alle i Midtre Gauldal, kjennes berettiget til å fiske til gardsbehov i Håen og den del av Samsjøen som tilhører A/S Lundemo Bruk. Utover dette kjennes de uberettiget til fiske innen den del av Bjørndals, Kjerstads og Skjelbreddalens tidligere allmenninger som tilhører A/S Lundemo Bruk.

For øvrig stadfestes lagmannsrettens dom.

Saksomkostninger for Høyesterett tilkjennes ikke.

Dommer Mellbye: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Bendiksby, Nygaard og Bahr: Likeså.

Av herredsrettens dom (kst. sorenskriver Tor G. Christensen med domsmenn):

- - -

Saksforholdet er følgende:

I 1799 ble de kongelige almenninger Bjørndalen, Kjærstad og Skjelbreddalen i Guldal fogderi solgt til sekretær Hans Hornemann. Salget skjedde bl.a. på følgende vilkår: «samt at Almuen herefter som hidtil tilstædes den Ret til Sætter, Fieldslaatter, Fiskeri, Brændeved, Gierdefang og fornøden Hustømmer med videre Rettighed, som loven hiemlede dem...» Hornemann var videre eier av en rekke andre eiendommer, bl.a. gården Lundemo med to priviligerte sager. På 1800-tallet skiftet eiendommene eiere flere ganger. - - -I 1918 ble så eiendommen solgt til A/S Lundemo Bruk. Dette selskaps aksjer eies for den alt vesentlige del av Sør-Trøndelag fylke. På generalforsamling i selskapet 12/6-1964 er det overlatt til Sør-Trøndelag Elektrisitetsverk å disponere de av brukets eiendommer og rettigheter, herunder fallrettigheter som trengs for utbygging og regulering av Lundesokna, og for drift av kraftverk og andre anlegg Sør-Trøndelag Elektrisitetsverk bygger ved og i vassdraget.

Som foran nevnt ble Horg østre Bygdealmenning utskilt fra almenningen i 1899. Utskillingen kom i stand på følgende måte: I brev av 17. april 1897 til Søndre Trondhjems Amt som viser til et tidligere brev anmoder eierne om «Udskiftning af den Lundemo Brug i Horg Herred tilhørende Almindings-Skov, hvori en Del af Bygdens Almue har Hugstrett». Som grunn for dette andragende ble det oppgitt at det i lange tider og særlig i de senere år hadde vært drevet en voldsom hugst av de hugstberettigede som gikk langt ut over behovet. Det heter videre at en del av almuen som fryktet for at skogen skulle bli ødelagt, hadde henvendt seg til eierne og bedt dem sørge for utskiftning. Eierne uttalte

Side:579

at de delte ønsket om en utskiftning og bad den iverksatt snarest mulig. I brevet som her er gjengitt innholdet av, står intet om noe ønske om utskiftning av skoggrunnen eller av noen form for rettigheter som tillå de bruksberettigede.

Ved kongelig resolusjon av 25. juli 1897 ble det så i medhold av skoglovens §36 oppnevnt en kommisjon «til Deling af de Lundemo Brug tilhørende Bjørndalens, Kjerstad og Skjelbreddalens Almenninger i Horg Herred, Søndre Trondhjems Amt, mellem Eierne D'Herr. Klem Hansen & Co. samt Joh. Gudde og de Brugsberettigede».

Så foreligger en ubekreftet «Udskrift af den til deling af Bjørndalens, Kjerstads og Skjelbreddalens privatalmenninger nedsatte kgl. kommisionshandlingsprotokol» fra et møte som ble avholdt 26. mai 1899. I dette møte besluttet kommisjonen å innstille sitt arbeid, idet avtale om minnelig deling var inngått 20. april 1899 mellom eierne av almenningen og den valgte almenningsbestyrelse. Om det foretatte valg av bestyrelse heter det:

«Valgforretningen av 28/1 d.a. (bil. 2) er publiceret paa lovlig maade (bil. 4). At der ved valget ikke er taget hensyn til de udenbygds sæterberettigede i almenningerne, formenes ikke at være en feil, der kan gjøre dette ugyldigt, specielt naar det udtrykkelig i den mindelige overenskomst er fastsatt at disse rettigheder forbliver upaavirkede af delingen.»

Den avtale som 20. april 1899 ble inngått mellom eierne og de bruksberettigede har følgende ordlyd:

«Mindelig deling.

De i Horg beliggende Bjørndals, Skjerstads og Skjelbreddalens almenninger deles efter mindelig overenskomst mellom undertegnede eiere og den under 28. januar d.å. i henhold til lov af 3die august 1897 valgte almenningsbestyrelse i overensstemmende med skovlovens §35 saaledes:

1. Alle sæterrettigheder bliver upaavirket af udskiftningen, idet hver sæter erholder sit brænde, gjærdefang samt nødvendig hustømmer fra den del af skovene inden sæteren er beliggende og hvorfra den naturlig søger sit trævirke.

2. De brugsberettigede tillægges af almenningerne som eiendom (se skovlovens §36) den vestlige del af disse, der bliver at forvalte efter de regler, som gjælder for bygdealmenninger, medens almenningseierne som privatskov tillægges den øsflige del. Skillet dannes på sydsiden af Lundesokna, af Skjelbredbækken og paa nordsiden af Sletdalsbækken (tilløbet til nordenden af Langvandet langs dette til bækken, der danner udløbet, videre langs denne til Lilletjernet, efter længden af dette vand til udløbsbækken, der følges til Sokna).

3. Almennings-eierne (de nuværende) tilstaaes eneret til vasdragenes benyttelse gjennem den de brugsberettigede tillagte del saavel for flødning som for brugsdrift.

4. Forsaavidt som arbeider til udnyttelse af vandkraften, saasom brugsbygninger, dæmningsanlægg, kraftledninger og lignende skulde blive nødvendige indenfor den de brugsberettigede tillagte dels grænser, er almenningseierne berettiget til at forlange afgivet den dertil fornødne grund efter lovlig skjøn, ved hvilket skjøn bestemmes erstatning

Side:580

for den bevirkede skade uden at hensyn faar tages til den nytte anlæget vil medføre for eierne.

5. Om veianlæg gjennem den de brugsberettigede tillagte del langs Lundesokna blir paakrævet for brugstrafik, erholder dette dertil fri grund samt ret til at aavirke i skoven de fornødne tømmer til broovergange, rækværk og lignende for veianlæget tiltrængende trævirke, medens de brugsberettigede i sameiet erholder adgang til at benytte veien for deres trafik. I tilfælde af at saadan vei skulde blive bygget, blir veivedlikeholdet at bestemme ved senere overenskomst og i mangel af mindelig saadan at fordele efter skjøn paa de trafikanter der benytter veien.

6. Bruget har fremdeles ret til indenfor den de hugstberettigede tillagte del at bryde al den bygningssten det maatte tiltrænge til byggearbeider, ligesom ogsaa retten til at bryde den sten en muligens senere fremkaldt fabrikdrift maatte kræve som materiale for sin produktion. I bægge tilfælde betaler bruget erstatning for mulig forvoldt skade paa skov, havnegang m.m. efter skjøn.

7. De ved den paagaaende udskiftning paaløbne udgifter tilsvares af almenningseierne og de brugsberettigede med en halvpart hver.

Horg den 20. april 1899.

A. S. Skjefstad. A. Einum, L. Midtlyng. I. Aasenhus.

Ole Løhre. Joh. Gudde. Klem Hansen & Co.» - - -

Rettens bemerkninger:

Mellom partene er det enighet om at både skogen og skoggrunnen er delt i og med avtalen av 20. april 1899.

Det er videre enighet mellom partene om at avgjørelsen av de foreliggende tvistespørsmål må treffes ut fra en fortolkning av den nevnte avtale. - - -

Det er uten videre klart at avtalen er bindende for eierne av bruksalmenningen og for de bruksberettigede som var representert på lovlig måte gjennom valget av almenningsstyre i 1899. Som det går frem av det som foran er sitert fra forhandlingsprotokollen fra delingskommisjonens møte 26. mai 1899, var det ved valget av almenningsstyre ikke tatt hensyn til de utenbygds seterberettigede i almenningen. Det er for retten opplyst at de seterberettigede som ikke var representert ved valget av almenningsstyre er rettsforgjengerne til de saksøkte nr. 12 til nr. 16 i sak nr. 25/1966 A. Disse saksøkte har setre på bruksalmenningens område mens de er bosatt i Midtre Gauldal kommune. Under hovedforhandlingen har de foran nevnte saksøkte nr. 12 til nr. 16 gjort gjeldende at avtalen ikke kan være bindende for dem siden de ikke var representert ved sine rettsforgjengere i 1899. Dette spørsmål vil retten komme tilbake til.

At et almennlngsstyre hadde kompetanse til å inngå avtale om hel eller delvis deling av almenningen finner retten på det rene, jfr. en artikkel av arkivkonsulent Gunnar Tank i Rt-1921-3 ff.

Når det gjelder spørsmålet om hva avtalen av 1899 omfatter, vil retten vise til at opptakten til delingen var ønsket om å dele skogen, slik at man kunne få en rimeligere utnyttelse av den. Det var skogen som den gang betød en virkelig verdi for partene. Verken i brevet til fylket av 17. april 1897 eller i forhandlingsprotokollen fra kommisjonens

Side:581

avsluttende møte 26. mai 1899 er det nevnt noe om andre rettigheter, bortsett fra seterrettighetene.

Til forståelse av selve delingsavtalen vil retten i det følgende behandle de momenter som den legger vekt på.

Når det gjelder avtalens ordlyd er det å merke at verken jakt- eller fiskerett er nevnt med et ord. Det går imidlertid frem at eierne av almenningen sikret seg en rekke rettigheter over bygdealmenningens område, jfr. således bestemmelsene i avtalens punkt 3, 4, 5 og 6. Retten får det inntrykk av avtalen at den i første rekke tar sikte på å sikre eiernes rettigheter i anledning av skogsdriften. Det er av saksøkerne i en annen forbindelse fremhevet at eierne var fremsynte og driftige menn som nok visste å ivareta sine interesser. Etter rettens mening er det derfor neppe grunn til å tvile på at det var eierne som om de vel ikke dikterte avtalens bestemmelser, hadde den avgjørende inhflytelse på utformingen av avtalen. Retten må anta at det var eierne som var mest øvet i å sette opp avtaler. Retten ville derfor funnet det naturlig at eierne - om hensikten med delingen hadde vært utskiftning også av jakt- og fiskeretten som de bruksberettigede hadde rett til, hadde tatt med en bestemmelse om disse rettigheter. Begge parter har i denne forbindelse påberopt seg en høyesterettsdom i Rt-1895-147, til fordel for sitt syn. Spørsmålet i denne høyesterettsdom som det vises til, var om en delingsavtale også omfattet jaktrett som ikke var særskilt nevnt i avtalen. Denne avtale er gjengitt i Rt-1895-147 på side 147-148. I punkt 2 i denne avtale er likefrem sagt at bygdens bruks rettighet «for Æftertiden ophører og Hovedcit.s Del saaledes bliver fri for den paahvilende Brugsrettighed». To av almenningsstyrets medlemmer forklarte videre som vitner at hensikten var fullstendig deling. Den førstvoterende i Høyesterett synes å ha lagt avgjørende vekt på disse to omstendigheter. Dommen er avsagt under dissens. I avtalen i nærværende sak foreligger det ingen tilsvarende bestemmelse om at eiernes del eller bruksalmenningen for ettertiden skulle være fri for bruksrettigheter. Så sterkt som almenningsretten sto i kraft av lovens bestemmelser og i folks bevissthet, ville det for fremsynte menn som før nevnt være naturlig å nevne det uttrykkelig hvis hensikten hadde vært at jakt- og fiskerett for de bruksberettigede på bruksalmenningens område skulle falle bort.

På bruksalmenningen skulle ifølge avtalens punkt 1 hvile seterrettigheter, idet «Hver sæter erholder sit brænde, gjerdefang samt nødvendigt hustømmer fra den del av skovene inden sæteren er beliggende og hvorfra den naturlig søger sit trævirke». At disse seterrettigheter er uttrykkelig nevnt mener saksøkeren taler for at det foreligger en fullstendig deling, idet det var nødvendig uttrykkelig å nevne hvilke rettigheter som fortsatt skulle hvile på bruksalmenningen. Etter rettens mening kan dette imidlertid like gjerne forklares ut fra at skogshugsten for øvrig var helt utskiftet og at det da var nødvendig å pointere setrenes rett til trevirke i bruksalmenningen.

I avtalens punkt 2 er det gjort en henvisning til skoglovens §36. Da imidlertid avtalens øvrige bestemmelser ikke synes å tyde på at noen fullstendig deling ble foretatt, finner retten ikke ut fra innholdet eller ordlyden av avtalen å kunne bygge på at fiskeretten er utskiftet.

Side:582

Til støtte for sitt syn har saksøkerne fremhevet at de bruksberettigede ved delingen oppnådde så store fordeler at de til gjengjeld gav avkall på bl.a. retten til jakt og fiske i bruksalmenningen. Retten vil til dette bemerke at slik som forholdene i de to forskjellige skogområder er i dag, så er det på det rene at bygdealmenningens skog er langt bedre enn bruksalmenningens. Det gjelder både med hensyn til beliggenhet, tilvekst og produksjonsevne. Hvorvidt forholdene med hensyn til tilvekst og produksjonsevne var de samme på delingstiden har retten ingen sikker formening om. Etter det som er kommet frem under hovedforhandlingen må retten anta at det i tiden fra ca. 1900 til 1907 mens major Krefting eide bruksalmenningen og i tiden fra 1911 til 1918 mens interessentskapet fra Gjøvik var eier, må ha foregått en meget sterk hugstvirksomhet i bruksalmenningen, enkelte av de saksøkte har hevdet den rene rovdrift. Etter rettens mening kan derfor skogen i bruksalmenningen ha vært av langt bedre kvalitet på delingstiden enn den er i dag. Det må videre antas at den opprinnelige hugst frem gjennom forrige århundre for en stor del må ha foregått i bygdealmenningen som ligger nærmest bygda. Det er vel ikke urimelig videre å anta at bygdealmenningens skog på tiden for delingen kan ha vært av ringere kvalitet enn den er i dag. For retten er det som nevnt umulig å ha noen sikker formening om dette, men den er av den oppfatning at det ikke er riktig å gå ut fra at forholdet mellom de to skogområders kvalitative tilstand var den samme i 1899 som den er i dag.

Saksøkeren har også pekt på at bygdealmenningen ved siden av sin relativt gunstige beliggenhet og påståtte bedre kvalitet også er relativt vid av utstrekning. Bygdealmenningen er oppmålt til 37.000 dekar mens bruksalmenningen er oppmålt til 55.000. Retten antar for sitt vedkommende at partene ved delingen har hatt for øye muligheten for økt fremtidig behov for trevirke for de bruksberettigede. Videre må det jo også tas i betraktning hvilke fordeler eierne oppnådde ved avtalen.

De siste par år har bygdealmenningen gitt overskudd på grunn av salg av tømmer. Dette kan etter rettens mening i stor utstrekning skyldes tilfeldigheter, bl.a. kan de bruksberettigede ha gått inn for å innskrenke driften til eget behov for bl.a. å skaffe midler til en mer moderne skogskjøtsel i bygdealmenningen. At bygdealmenningen har hatt en viss inntekt av jakten på sitt område er av forholdsvis liten økonomisk betydning. Det er i all fall på det rene at bruksalmenningen har det langt beste jaktterreng for småviltjakt.

Ved siden av at avtalen gav de bruksberettigede fordeler finner retten også grunn til å peke på at bygdealmenningen ifølge avtalens bestemmelser i nokså stor utstrekning ble pålagt servitutter til fordel for eierne, jfr. avtalens punkt 3, 4, 5 og 6.

Det er særlig bestemmelsene i avtalens punkt 3 som har gitt anledning til nærværende tvist. - - -

Den enerett til vassdragenes benyttelse som her ble tillagt eierne gjelder etter rettens mening bare for benyttelse av elven til fløtning og til produksjonsvirksomhet. De ord som er brukt gir etter rettens mening ikke grunn til å anta at eierne også ble tilsikret eneretten til fisket.

Til nærmere belysning av hvordan almenningseierne i tiden før

Side:583

1899 så på elven Sokna og dens muligheter som kilde til drivkraft i en eller annen form i eiernes produksjonsvirksomhet er lagt frem avskrifter av en del gamle skjøter. I årene før 1899 solgte interessentskapet en del områder til forskjellige personer. I de skjøter som da ble opprettet, tok interessentskapet forbehold om at det fortsatt skulle ha enerett til elven Sokna. Disse forbehold må forståes slik at interessentskapet overdrog verken eiendomsrett eller rett til noen form for bruk av elven. - - -

Retten vil i denne forbindelse peke på at det i skjøtene er brukt andre ord og en annen uttrykksform enn de tilsvarende ord og former som er inntatt i avtalens punkt 3. Av forskjellen i ord og uttrykksformer mellom skjøtene på den ene side og avtalens punkt 3 på den annen side har retten fått det inntrykk at almenningseierne gjennom skjøtene er sikret langt videregående rettigheter over elven enn de sikres gjennom avtalens punkt 3. I forbindelse med avtalens punkt 3 er det av saksøkerne hevdet at interessentskapets medlemmer var driftige og fremsynte menn som ville sikre seg alle rettigheter over vassdragene med tanke På fremtidige behov. Riktignok var vannkraftutbygning til elektrisk kraftproduksjon på det tidspunkt i sin spede begynnelse, men det var alminnelig kjent at det i fossefall og vassdrag lå store verdier. Det var derfor naturlig at de forsøkte å sikre seg sine rettigheter. Retten vil til dette uttale at hvis det hadde vært meningen med avtalens punkt 3 å sikre eierne full eiendomsrett og full utnyttelsesrett til vassdragene i bygdealmenningen, ville retten funnet det naturlig at det var brukt klarere ord og da slike ord som eierne tidligere hadde brukt i de siterte bestemmelser fra skjøtene. Det er jo nemlig etter avtalens punkt 2 på det rene at det her skjedde en overdragelse i likhet med et salg.

Retten antar at meningen med avtalens punkt 3 er å slå fast at eierne av bruksalmenningen skulle ha en utnyttelsesrett eller bruksrett til vassdragene. Det tales bare om enerett til benyttelse og intet er sagt om at eiendomsretten ble forbeholdt, jfr. det som er nevnt i forrige avsnitt. Etter bestemmelsen skulle denne enerett til utnyttelse gjelde «saavel for Flødning som for Brugsdrift». På tiden for avtalens inngåelse og i flere år etter ble det drevet sagbruksdrift i elven nedenfor bygdealmenningens område. Tømmeret ble fløtet nedover elven til sagbruket. Etter rettens mening må det være denne form for «brugsdrift» avtalen tar sikte på, jfr. henvisningen etter ordet Almenningseierne i punkt 3 til «de nuværende» som står i parantes. I punkt 4 i avtalen som sikrer eierne rett til grunn på bygdealmenningens område til forskjellige arbeider som er nødvendig for utnyttelse av vannkraften er også nevnt ordet kraftledninger. Partene har vært uenige om hvilken form for kraftledninger det her dreier seg om, men retten finner det mest sannsynlig at det menes elektriske kraftledninger. Man må derfor gå ut fra at partene hadde tenkt seg muligheten av elektrisk kraftproduksjon i forbindelse med bruksdriften. Retten er enig med saksøkerne i at selv om vannkraftutbygningen omkring 1899 bare var i sin spede begynnelse, er det ikke urimelig å regne med at i all fall interessentskapet hadde sin oppmerksomhet henvendt bl.a. på disse muligheter. Men selv om partene hadde tenkt seg en form for elektrisk energi-produksjon er det klart at de på ingen måte hadde forestilt seg enn si regnet med den form for utbygning av elven som er foretatt i og med at elven er tatt ut av sitt

Side:584

naturlige leie og ført i tunnel flere kilometer. Ordene i punkt 3 «saavel til Flødning som til Brugsdrift» viser at de hadde tenkt seg elven utnyttet både til fløtning og som energikilde for brukets virksomhet og det vil si den form for virksomhet som den gangen ble drevet, sagbruksvirksomhet, mølle m.v. Det er på det rene at denne form for virksomhet for lengst er opphørt. Retten er av den mening at den form for utnyttelse av vassdragene som i dag faktisk er skjedd ikke kan antas å gå under ordet «Brugsdrift» i avtalen. En slik benyttelse av vassdraget var det i 1899 umulig å tenke seg. Retten kan derfor ikke finne at saksøkerne i forhold til bestemmelsene i avtalens punkt 3 var berettiget til å foreta en slik utbygning.

Etter vassdragslovens §1 tilhører et vassdrag eieren av den grunn vassdraget går over med mindre særlige rettsforhold foreligger. I dette tilfelle foreligger etter rettens mening ikke slike særlige rettsforhold og retten antar følgelig at saksøkte eier vassdragene på sin eiendom. Erstatningen for fallrettighetene må derfor tilfalle saksøkte. Det samme må gjelde erstatning for fisket i vassdragene. - - -

Som foran nevnt kan retten ikke ut fra innholdet og ordlyden i avtalen finne at den også omfattet jakt- og fiskerett. Heller ikke den hensikt som retten antar partene hadde med avtalen synes å tyde på dette. For partene gjaldt det først og fremst å dele skogen for å unngå fremtidig rov-hugst. Det var skogen som den gangen representerte en virkelig verdi for partene. De bruksberettigedes utøvelse av jakt og fiske i almenningen betød etter rettens mening betydelig mindre for eierne omkring 1899 enn en slik bruksutøvelse gjør i dag. Heller ikke de fordeler de bruksberettigede oppnådde ved avtalen kan etter rettens mening føre til noe annet resultat.

Saksøkerne har hevdet at det ved rettspraksis er slått fast at når en statsalmenning er solgt og utskiftet, er den gått over til å bli privat eiendom, slik at det ikke lenger hviler bruksrettigheter på den. Saksøkerne har i denne forbindelse vist til høyesterettsdom i Rt-1931-1045, og de dommer det der er henvist til. Til dette vil retten bemerke at de nevnte dommer synes alle å gjelde offentlig utskiftede almenninger. Etter rettens mening kan ikke en slik regel som påberopt av saksøkerne automatisk gis anvendelse på et tilfelle som nærværende der almenningen er solgt og senere delt i henhold til minnelig avtale.

Etter det som er fremkommet under hovedforhandlingen finner retten det å være på det rene at de saksøkte like til i dag har utøvd fiske og til en viss grad også jakt på bruksalmenningens område. Saksøkerne og deres rettsforgjengere har heller ikke i dette spørsmål vist noen konsekvent holdning, idet denne bruksutøvelse i all fall synes å ha vært tolerert over ganske lange tidsrom.

Etter en samlet vurdering av avtalen er retten således - dog under tvil - kommet til at avtalen ikke tok sikte på en fullstendig deling eller utskiftning av alle rettigheter. Retten antar at verken jakt- eller fiskeretten omfattes av avtalen.

I den utstrekning de saksøkte hadde rett til jakt og fiske i den opprinnelige almenning må de fortsatt ha denne rett i såvel bruksalmenningen som bygdealmenningen.

Side:585

Gårdene til de saksøkte nr. 1 til nr. 11 i sak nr. 25/1966 A ligger i det bygdelag almenningen hørte under og de har alle sine setre liggende på bruksalmenningens område. For disse saksøktes vedkommende antar retten at deres rett til jakt og fiske i almenningen var etablert før delingen. Selv om fiske og vel muligens også jakt har vært utøvd i forbindelse med seterdriften, antar retten at verken fiske eller jakt kan sies å være en naturlig del av seterdriften. Den rett disse saksøkte etter rettens mening har må derfor være hjemlet i henhold til situasjonen før delingen, nemlig i vanlig almenningsrett.

De saksøkte fra nr. 12 til nr. 16 i samme sak har også alle sine setre på bruksalmenningens område mens deres gårder ligger i et bygdelag et stykke fra, nemlig i Midtre Gauldal. Etter rettens mening må imidlertid disse saksøkte ha samme rett som de saksøkte fra nr. 1 til nr. 11, idet forholdet i realiteten er det samme. Det blir således ikke nødvendig for retten å ta stilling til spørsmålet om hvorvidt disse saksøkte er bundet av avtalen av 20. april 1899. - - -

Av lagmannsrettens dom (lagdommer Harald Sund, kst. lagdommer Rolf Theisen og kst. hjelpedommer Nanne Kindt Grut):

- - -

Lagmannsretten er kommet til samme resultat som herredsretten og kan i det vesentlige slutte seg til dens grunner. Man skal i tilslutning hertil bemerke:

Da almenningen ble delt i 1899 sto elektrisitetsutbyggingen i Norge ennu ved sin begynnelse. En rekke mindre fossefall var dog utbygget rundt i landet, og av større fall kan nevnes at de nedre fall i Nidelven ble utbygget på denne tid. Man behersket en relativ rasjonell utbygging av korte, steile fall, med anvendelse av kortere jern- eller trerør som ledet vannet til turbinene.

Men det er ikke opplyst at man dengang benyttet seg av vannføring gjennom tunnel, i hvert fall ikke over lengere strekninger, og spesielt ikke til utnyttelse av slakere fall. Den moderne reguleringsteknikk, karakterisert ved at størstedelen av vannføringen, også helt slake elver og små bekker, ved omfattende tunnelsystemer, og endog nyttiggjøring av atskilte nedslagsfelt, begynte å komme til anvendelse først på et langt senere tidspunkt, og til full anvendelse først etter siste krig. Det er mulig at man i 1899 nok hadde teknisk innsikt til å kunne tenke seg slik utbygging, men en slik omfattende vannutnyttelse for elektrisitetsproduksjon var i hvert fall i økonomisk henseende utenkelig i 1899.

Man så nok allerede dengang langt fremover, i den forstand at man så tydelige tegn på den senere så omfattende «fossespekulasjon» d.v.s. erverv av utbyggbare fossefall med henblikk på en utnyttelse til elektrisitetsproduksjon på et senere tidspunkt. Men det må understrekes at denne spekulasjon gjaldt «fosser», d.v.s. bratte fall som man i og for seg anså utbyggbare, men som ikke kunne bygges ut straks, dels p.g.a. manglende kapital, dels fordi samfunnets elektrisitetsbehov ennu var lite, og dels fordi strømoverføringer over lengere avstander ennu ikke var kjent. Det var faktisk en forutsetning for el-utbygging at konsumsjonen fant sted i fossens umiddelbare nærhet.

Side:586

Det er opplyst at samlet fallhøyde i Lundesokna, fra Samsjøen til Gaula utgjør ca. 449 m. Herav utgjør fallet gjennom Bygdealmenningen ca. 100 m. og gjennom Bruksalmenningen ca. 190 m. Over de avstander det her dreier seg om må fallene karakteriseres som «slake», og det i den grad at de ikke etter vanlig oppfatning i 1899 kunne forventes å skape en slik interesse i fremtidig utbygging som skissert ovenfor.

På denne bakgrunn finner lagmannsretten ikke grunnlag for den antagelse at Bruket i 1899 med bestemmelsen i forretningens pkt. 3 kunne ha for øye el-produksjon i større målestokk. Brukets virksomhet gikk ut på tømmerdrift, med tillegg av en beskjeden kraftutnyttelse til sagbruk og andre lokale formål ved Lundesokna nedenfor bygdealmenningen. Til disse formål hadde man kraft nok. Men tømmerdriften var sterkt hemmet p.g.a. de vanskelige transportforhold. Det manglet vei til bygds, og for fremdriften av tømmeret var man stort sett henvist til fløtning i Lundesokna. Men elven var, på grunn av mange og krappe små stryk og kroker, en dårlig fløtningselv, og det var derfor nødvendig å forbedre fløtningsmulighetene ved innretning av utslippingsdammer og andre tiltak.

Lagmannsretten antar at det er på denne bakgrunn man må forstå de nærmere bestemmelser i delingsforretningen. Rådighetsforbeholdet går ut på en «benyttelse» av «vassdragene» både for «flødning» og «brugsdrift». Det er klart at kontraktspartene med «brugsdrift» måtte mene noe mere enn tømmertransport, d.v.s. fløtning. Men sett på bakgrunn av Brukets samlede virksomhet, kan ikke lagmannsretten se annet enn at man herved siktet til sådan drift som i det vesentlige var bestemt ut fra form og omfang av den drift Bruket hadde i 1899, og innenfor rammen av den energiproduksjon som dengang kunne utvinnes på regningssvarende måte. Man finner ikke å kunne se bort fra at en sådan energiproduksjon også dengang kunne utbygges via elektriske generatorer. Men disse måtte bli meget beskjedne og umiddelbart knyttet til enkelte krappe fall. Forsåvidt antar lagmannsretten at det måtte ligge innenfor rammen av den omtalte «brugsdrift» om et eller flere krappe fall på Bygdealmenningens område ble omsatt til elektrisk kraft og ledet ned til bygds for anvendelse i Brukets virksomhet nede i dalen.

Av en viss interesse i så henseende er de forbehold om vannrettigheter Bruket gjorde ved de frasalg som ble gjort nedenfor Bygdealmenningen i 1896, 1897 og 1898, og som er omhandlet i herredsrettens dom. Lagmannsretten viser til herredsrettens omtale av disse vannrettsforbehold, og slutter seg til herredsrettens forståelse av disses betydning for tolkningen av delingsavtalens pkt. 3.

I årene fremover til 1919 ble Bruksalmenningen tre ganger solgt uten at de foreliggende opplysninger gir noe bidrag til forståelsen av karakteren av de vassdragsrettigheter eierne av Bruksalmenningen hadde over Bygdealmenningen. Intet av vassdraget over disse to eiendommer ble utbygget, og tømmerdriften fortsatte i det vesentlige som før.

Først etter at Sør-Trøndelag fylke i 1919 ervervet aksjene i Bruket synes det som om man begynner å interessere seg for kraftutbygging. Men bortsett fra en mindre regulering av Samsjøen i 1923 (for å sikre vannforsyningen til den lille kraftstasjonen som i 1912 ble bygget ved

Side:587

Nedre Møllefoss, for lokale bruksbehov), var det først omkring 1950 at planene begynte å skyte fart og ledet frem til fullstendig reguleringstillatelse i 1962. Den utbygging som nu er foretatt, og ikke minst tatt i betraktning de tillegg som forestår, er en moderne, omfattende utbygging som nyttiggjør seg vannføringen på en helt annen måte enn fremgangsmåten var 50 år tidligere. Ved hjelp av et omfattende system av dambygging og lange tunnelgjennomslag nyttiggjøres nu det alt vesentlige av vannet i Lundesoknas totale nedslagsdistrikt, og det planlegges endog å øke vannmengden ved å trekke inn vann fra andre nedslagsfelt. Dermed er den samlede energiproduksjon kommet opp i en størrelsesorden som ikke er sammenlignbar med hva man kunne makte å utvinne i 1899. Denne energiproduksjon er langt høyere enn hva man kan utnytte lokalt innenfor rammen av «brugsdrift». Dette er da heller ikke hensikten. Formålet med produksjonen er å føre den elektriske energi bort fra området, inn på det landsomfattende samkjøringsnett, og til anvendelse for det alminnelige konsum over hele fylket. Noen kraft til «brugsdrift» har man ikke behov for lenger. Det er nu, i forbindelse med anleggsdriften, bygget bilvei helt til Samsjøen, som muliggjør nedtransport av alt tømmer uten at det blir nødvendig med fløtning, og den lokale bruksdrift er også nedlagt.

Som ovenfor nevnt finner ikke lagmannsretten at elektrisk energiproduksjon i seg selv ligger utenfor rammen av den forbeholdte «brugsdrift». Men når energiproduksjonen får det omfang den har idag, og i sin helhet får en slik anvendelse som ovenfor nevnt, antar lagmannsretten at en slik forføyning av vassdragsrettighetene over Bygdealmenningen går ut over hva delingsforretningens pkt. 3 forutsetter.

At almenningseierne forbeholdt seg «eneret» til bruksretten forteller etter lagmannsrettens oppfatning intet om omfanget av utnyttelsen. Denne klausul viser alene at de begrensede bruksrettigheter almenningseierne forbeholdt seg, skulle disse være alene om. Hverken Bygdealmenningens eiere eller 3. mann skulle kunne «benytte» vassdraget til bruk.

Ut fra ovenstående betraktninger er lagmannsretten således kommet til - dog under atskillig tvil - at det ikke finnes tilstrekkelige holdepunkter for å kunne anta at partene i 1899 mente å forbeholde annet enn en begrenset bruksrett til vassdraget for de tidligere almenningseiere, mens eiendomsretten til fallrettighetene må følge eiendomsretten til grunnen, jfr. vassdragslovens §1.

En annen vurdering måtte, som også antatt av herredsretten ha vært betinget av at delingsavtalen hadde gitt uttrykk for et klart eiendomsforbehold i fallrettighetene. Lagmannsretten mener for sin avgjørelse å finne noen støtte i HRD i Rt-1965-272, og 1140, samt Rt-1966-752.

Man kunne reise det spørsmål om ikke Bygdealmenningens fallinteresser må være begrenset til forskjellen mellom disses fulle verdi, og verdien av de i forretningens pkt. 3 angitte vassdragsrettigheter, som altså Bruket hadde hatt full rett til å utnytte innenfor den ovenfor angitte ramme. Lagmannsretten savner imidiertid adgang til å gå nærmere inn på dette spørsmål, idet ingen av partene har anført subsidiære anførsler som faller sammen med slike synspunkter. - - -

Når det gjelder pkt. 1 har ingen av partene for lagmannsrett nedlagt

Side:588

påstand som dekker dette krav. For dette punkts vedkommende antas det derfor at dommen bør oppheves.

Når det gjelder dommens pkt. 4 må dette krav betraktes som frafalt fra Bygdealmenningens side, idet det er angitt som subsidiært i forhold til de krav som dekkes av pkt. 2 og 3. Bruket har på dette punkt påstått Bygdealmenningen kjent uberettiget. Det antas da riktigst å gi Bruket medhold på dette punkt.

Dommer Theisen er i ankesak nr. 121/1967 kommet til et annet resultat enn flertallet og vil bemerke:

Likesom lagmannsrettens flertall antar jeg at det avgjørende i saken er hvordan man tolker delingsforretningen av 1899. Denne må sees i lys av forholdene på den tid, men for å forstå delingen må man også se hen til hvordan Brukets eiere har opptrådt tidligere og hvordan de har sett på forholdene ved senere anledninger.

Frem til delingen eide Brukets eiere også den grunn som nå tilhører Bygdealmenningen. I 1897 var det oppnevnt en offentlig kommisjon som skulle dele den daværende almenning. Hvis denne kommisjon hadde fått fullført sitt arbeide, ville sannsynligvis almenningen ha blitt fullstendig delt og Bruket ville ikke ha fått noen rettigheter i den del av vassdraget som går over den nåværende bygdealmennings grunn. Det ser ut til at Bruket har hatt sterk interesse av å sikre seg rettighetene til vassdragene, og det er ikke usannsynlig at dette var årsaken til at en minnelig deling kom i stand. Ved denne sikret Bruket seg «eneret til vassdragenes benyttelse gjennem den de bruksberettigede tillagte del». Dessuten hadde det ved delingen sikret seg eneretten til å utnytte vassdragene på det område som Bruket selv fikk tillagt.

For meg ser det ut til at Brukets eiere har opptrådt konsekvent og etter en sikker plan. Det vesentligste for dem var å sikre seg eneretten til å utnytte størst mulig del av vassdragene.

Når man sammenholder pkt. 3 i delingsforretningen med pkt. 4, synes det klart å fremgå at Brukets eiere også har villet sikre seg eneretten til utbygging av elektrisk kraft. Jeg antar at Bruket ikke bare tok sikte på utbygging av elektrisk kraft til eget behov. Det skulle i så fall ikke ha vært nødvendig å sikre seg eneretten i så stor utstrekning, det dreier seg her om atskillig km av vassdragene.

Denne oppfatning synes å støttes av den opptreden Bruket har vist ved tidligere anledninger. Ved skjøte av 26.10.1897 solgte Bruket parsellen «Østre Løkken». l skjøtet heter det bl.a.: «Den forbi eiendommen flydende «Sokna» elv tilhører ikke eiendommen, men heretter som hidtil Lundemo brugs interessentskab.» Videre står det i skjøtet at «i tilfælde salg af vandkraften eller egen benyttelse deraf - at lade lægge kraftledninger, telefontraade e.l.». Det synes av dette klart å fremgå at Brukets eiere har tenkt på salg av elektrisk kraft, eventuelt å benytte denne selv i større eller mindre utstrekning.

Ved et annet skjøte som også er datert 26.10.1897 solgte Bruket parsellen «Lundebroen». I skjøtet heter det bl.a.: «ligesom Lundemo brug herefter som før disponerer over vasdragene Gulelven og Sokna i enhver anvendelse». Videre står det: «forbeholdes ret til at kraftledninger, telefontraade eller lignende uhindret kan oplægges.»

I skjøte av 3.5.1898 heter det bl.a.: «ligesom Lundemo interessentskab

Side:589

herefter som hidtil beholder enhver ret over vassdraget Sokna». Det tas også forbehold om at «kraftledninger, telefontraade og lignende kan oplægges over eiendommen».

Ved skjøte av 9.6.1898 solgte Bruket eiendommen «Lundemo Gaard». Her heter det bl.a.: «Undtaget fra Salget er: 9. Elven «Sokna» med Vandfald samt enhver Brug av samme. For utnyttelse av vannfallene forbeholdes «Ret til Anlæg af Kraftledninger og Veie».»

Også etter 1899 ser det ut til at Brukets eiere har hatt den oppfatning at de var eneinnehavere av vassdragsrettighetene, jfr. således fredlysningene av 1910 og 1917, hvor det bl.a. innskjerpes at fisket i Sokna er forbudt.

I 1919 ervervet Sør-Trøndelag Elektrisitetsverk aksjene i Bruket. Hovedårsaken til dette måtte være at man anså at Bruket var eneberettiget til å utnytte vassdragene.

Brukets eiere kunne i 1899 neppe ha tenkt seg elektrisk utbygging i et slikt omfang og av en slik art som utviklingen har ført med seg. Men hvis forbeholdet om enerett til utnyttelse av vassdragene også tar sikte på elektrisk utbygging, antar jeg at det ikke kan ha betydning at utbyggingen blir anderledes enn forutsatt i 1899.

Etter dette finner jeg at Bygdealmenningen ikke er berettiget til erstatning for fallverdiene. Jeg antar at eneretten til vassdragenes benyttelse også omfatter fisket, og at almenningen heller ikke kan få erstatning for tapt fiske. - - -

Ankesak nr. 122/1967. (Herredsrettssak nr. 25/1966A:) - - -

Saken gjelder spørsmålet om ankemotpartene har jakt- og fiskerett innen A/S Lundemo Bruks område, senere kalt Bruksalmenningen.

Om det nærmere saksforhold og den historiske utvikling av eierforholdene vedrøronde den gamle Kongealmenning og dennes deling, vises til herredsrettens domsgrunner.

Stevning i denne sak ble tatt ut av A/S Lundemo Bruk den 11. juli 1966. Saksøkte var da ialt 32 gårdbrukere i Melhus (tidl. Horg) og Midtre Gauldal, (tidl. Støren) herreder. Det ble nedlagt påstand om at disse skulle kjennes uberettiget til fiske på Brukets eiendom. Dette negative fastsettelsessøksmål ble senere utvidet til også å gjelde jaktrett (underforstått småviltjakt uten hund).

Av disse 32 gårdbrukere var de 16 førstnevnte seterberettigede innenfor Bruksalmenningen. De 11 førstnevnte var oppsittere fra Melhus (Horg) og almenningsberettiget før almenningen ble delt i 1899. Disse 11 oppsittere er følgelig idag medberettiget i Horg Østre bygdealmenning, som nu eier den del av den tidligere privatalmenning som i 1899 ble tillagt de bruksberettigede. Det er omtvistet om disse 11 derved fremdeles har visse almenningsretter i det gjenværende område, Bruksalmenningen.

De neste 5 på listen var også seterberettigede i Bruksalmenningen, men hadde sine gårder på Rognes i Midtre Gauldal, og tilhørte ikke det bygdelag som danner Horg Østre bygdealmenning.

De sistnevnte 16 oppsittere har alle gårder i Midtre Gauldal, og har setre i Tiller sameie, et område som grenser til Bruksalmenningen.

De saksøkte tok til gjenmæle og påsto seg frifunnet, men nedla

Side:590

senere fastsettelsespåstand om at de var berettiget til fiske samt til «almenningsjakt på småvilt» i Bruksalmenningen.

Bortsett fra betegnelsen «almenningsjakt», kan det ikke av herredsrettens dokumenter eller av dommen sees om oppsitterne fra Midtre Gauldal bygget sine krav på almenningsrett.

Det bemerkes videre at de saksøktes påstander i virkeligheten innebar et motsøksmål, uten at det er rubrisert som sådant. Man finner imidlertid ikke grunn til å tillegge dette forhold noen betydning under ankesaken.

Når det gjelder de første 16 oppsittere (11 fra Melhus (Horg) og 5 fra Midtre Gauldal (Støren)) med setre innenfor Bruksalmenningen, tok herredsretten disses påstand (altså «motsøksmålet») tilfølge. Herredsretten begrunner sin avgjørelse - når det gjelder oppsitterne fra Melhus - med at såvel fiske som jaktrett var «hjemlet» i henhold til situasjonen før delingen, nemlig vaniig almenningsrett.

Forsåvidt angår de 5 oppsittere fra Midtre Gauldal bygger herredsretten på at «disse saksøkte (må) ha samme rett som de saksøkte fra nr. 1 til nr. 11, idet forholdet i realiteten er det samme. Det blir således ikke nødvendig for retten å ta stilling til spørsmålet om hvorvidt disse saksøkte er bundet av avtalen av 20. april 1899.»

For de siste 16 oppsittere fra Midtre Gauldal tok herredsretten Brukets påstand til følge, hvorfor de ble kjent uberettiget til jakt og fiske. For disse siste oppsitteres vedkommende er saken ikke påanket, og lagmannsretten finner derfor ikke grunn til å gå nærmere inn på deres søksmålsgrunnlag. - - -

Lagmannsretten har i denne sak delvis kommet til annet resultat enn herredsretten, og skal bemerke:

En vesentlig del av prosedyren for lagmannsretten har dreiet seg om spørsmålet om delingen i 1899 medførte en fullstendig avløsning av almenningsforholdet forsåvidt angår den del som nå eies av A/S Lundemo Bruk, eller om delingen bare omfattet grunnen og skogen.

Lagmannsretten er enig med herredsretten i at det valgte almenningsstyre hadde kompetanse til å inngå avtale om en fullstendig deling av den gamle privatalmenning, slik at alle almenningsretter skulle kunne bortfalle på den del som ble utlagt eierne.

I motsetning til herredsretten finner imidlertid lagmannsretten at det også var partenes mening å inngå avtale om slik fullstendig deling.

Etter teori og rettspraksis om privatalmenninger som er delt eller utskiftet, - jfr. G. Tanks artikkel i Retstidende 1921 side 33, høyesterettsdommer inntatt i Rt-1887-369 og Rt-1917-97, - og på bakgrunn av skoglovens bestemmelser i §35 og §36 om deling av privatalmenninger, synes det mest naturlig å tolke delingsavtalen av 1899 som en avtale om fullstendig deling, med den følge at den del som ble tillagt eierne ikke skulle være påheftet noen almenningsretter for fremtiden. Lagmannsretten kan ikke finne at den rettslige og faktiske situasjon i 1899 gir støtte for det syn at bare skogen ble delt hvis ikke annet uttrykkelig var sagt.

Heller ikke ordlyden i delingsavtalen gir holdepunkter for dette. Tvert om tyder utformingen av avtalen på det motsatte. I pkt. 1 holdes alle seterretter utenfor delingen. Dette må gjelde samtlige rettigheter

Side:591

de seterberettigede hadde som sådanne, ikke bare hugstrett. I pkt. 2 bestemmes at den nederste og vestligste del av privatalmenningen skal bli bygdealmenning, mens den øverste og østligste del skal tillegges eierne som privatskog. Det beskrives deretter en delingslinje. De neste punkter, 3-6, inneholder detaljerte bestemmelser om hvilke rettigheter eierne skal ha på Bygdealmenningen.

Avtalen inneholder intet om at delingen bare skulle gjelde skogen. Man legger ingen vekt på den omstendighet at almenningseiernes del er benevnt som «privatskov». Henvisningen til skoglovens §36 i pkt. 2 kan ikke ha noen betydning i den forbindelse. Delingen ble foretatt helt uavhengig av den oppnevnte delingskommisjon, og kommisjonen har etterpå godtatt delingen.

Kommisjonens kjennelse av 26. mat 1899 bestyrker også den oppfatning at delingen var fullstendig. Det påpekes bl.a. der at de utenbygds seterberettigede var holdt utenfor avtalen, og at det følgelig ikke var noen feil at de ikke var representert. Disse 5 utenbygds hadde ingen andre rettigheter i almenningen enn seterretten. Hele deres seterrett ble derfor holdt utenfor, ikke bare deres rett til hugst. Det samme må gjelde de øvrige seterbrukere. Meningen med forbeholdet om seterretten måtte derfor også være at seterrettene skulle påhvile bruksalmenningen som en servitutt, mens alle andre retter var avløst.

Lagmannsretten er enig med herredsretten i at man av den omstendighet at bygdealmenningens skog idag er den beste, ikke direkte kan slutte at bygdealmenningen i 1899 ble tildelt den beste skog som delvis kompensasjon for tap av almenningsretter på Bruksalmenningen. De opplysninger man har om skogens bonitet fra århundreskiftet og til idag er overhodet så usikre at man ikke finner å kunne tillegge dette moment betydning.

Alle almenningsretter på Bruksalmenningen må etter dette ansees som bortfalt, og hverken de bruksberettigede i Horg Østre bygdealmenning eller noen av seterbrukerne har følgelig jaktrett i Bruksalmenningen.

Lagmannsretten er kommet til et annet resultat forsåvidt angår de seterberettigedes fiskerett i vassdragene innenfor Bruksalmenningen.

Alle de omhandlede setre ligger langt fra bygden, og det var i 1899 meget tungvindt adkomst dit opp.

Det må ansees på det rene at seterbrukerne fra meget langt tilbake har utøvet fiske i ganske betydelig omfang, med stang, markline, garn og andre redskaper. Flere av setrene har hatt båt i Håen, og har hatt nedslåtte peler til feste for garn.

De har selv ansett seg berettiget til fiske, og har visstnok ikke i særlig grad brydd seg om de forsøk på fredlysning som Brukseierne iverksatte i begynnelsen av dette århundre. I de senere årtier har fisket praktisk talt ikke vært påtalt fra eiernes side.

De seterberettigede har ansett fisket som noe som tillå setrene, og har neppe reflektert over om de øvrige almenningsberettigede i Horg Østre Bygdealmenning har hatt noen fiskerett i området.

Lagmannsretten finner at det fiske som de seterberettigede har utøvet, må betraktes som en nødvendig og integrerende del av selve seterdriften. Så langt som det har vært tilbygds, må man regne med at

Side:592

seterfisket har utgjort et nyttig tilskudd til kostholdet. Seterdrift og fiske har pågått både i almenningstiden før 1899, og etter at seterretten gikk over til å bli en vanlig servitutt på Bruksalmenningen. Fiskeretten må derfor ansees som en del av seterretten.

Dette syn bestyrkes også av at de 5 utenbygds seterbrukerne uimotsagt hadde fiskerett før 1899. Når de ikke var representert ved delingen, kunne de ikke miste den fiskerett de hadde.

Etter dette finner lagmannsretten at i og med at seterrettighetene skulle bestå som en servitutt etter delingen i 1899, må disse rettigheter også omfatte seterfiske. Den påberopte HRD i Rt-1907-44 antas ikke å være avgjørende i motsatt retning.

Omfanget av seterfisket er bestemt av husbehovet under seterdriften. Dersom driften opphører, jfr. Fjellovens §20, faller også den dertil hørende fiskerett bort. De 16 navngitte seterbrukere innen Bruksalmenningen må etter dette gis medhold i sin påstand om fiskerett i vassdragene på A/S Lundemo Bruks eiendom. - - -