Rt-1979-530

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1979-05-26
Publisert:	Rt-1979-530
Stikkord:	Skogkonsesjonsloven av 18
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 54/1979
Parter:	Våler kommune (høyesterettsadvokat Bjørn Dalan) mot Håkon Melsnes (advokat Asbjørn Finholt - til prøve).
Forfatter:	Skåre, Løchen, Schweigaard Selmer, Christiansen, Stabel
Lovhenvisninger:	Skogkonsesjonsloven (1909) §13, §30, §29, Jordkonsesjonsloven (1920) §11, §27, §28

Dommer Skåre: I august 1974 kjøpte Håkon Melsnes av Inga Kristiansens dødsbo eiendommene Strætkvern, gnr. 60 bnr. 1, og Velteplass, gnr. 58 bnr. 86 i Våler kommune for kr. 655.000,-. Eiendommene er på ca. 85 dekar dyrket mark og ca. 190 dekar skog.

I samsvar med skogkonsesjonsloven av 1909 §13 ble konsesjonssøknaden sendt til skogutvalget. Skogkonsesjonsloven ble opphevet ved lov av 31. mai 1974 nr. 19 - konsesjonsloven - som imidlertid

Side:531

ikke trådte i kraft før 1. januar 1975, og som ikke har betydning for denne sak.

Skogutvalget behandlet saken i møte 16. september 1974. Deretter ble saken sendt jordstyret, hvor den ble journalført 18. september. Jordstyret behandlet saken i møte 4. oktober. Den ble deretter sendt kommunen og journalført ved formannskapets kontor 7. oktober 1974.

Kommunestyret vedtok 2. november 1974 å gjøre forkjøpsrett gjeldende til fordel for August og Bernt Olaf Embretsen. Vedtaket ble truffet med atten mot to stemmer. De dissenterende medlemmer stemte for at staten skulle anbefales å benytte forkjøpsrett etter jordloven. Foranlediget av Håkon Melsnes har saken vært behandlet av kommunestyret også senere, men vedtaket er blitt fastholdt.

I 1976 reiste Melsnes søksmål mot Våler kommune med påstand om at vedtaket 2. november 1974 om å gjøre forkjøpsrett gjeldende skulle kjennes ugyldig. Prinsipalt ble det hevdet at kommunestyrets vedtak ikke var truffet innen den frist på seks uker som var fastsatt i skogkonsesjonslovens §30 annet ledd. Subsidiært ble det hevdet at vedtaket bygde på uriktig lovanvendelse og uriktige forutsetninger.

Solør herredsrett avsa 1. februar 1977 dom med slik domsslutning:

«1. Våler kommunestyres vedtak av 2. nov. 1974 i sak 119/1974 om å gjøre forkjøpsrett gjeldende til erverv av Strætkvern, gnr. 60 bnr. 1 og Velteplass, gnr. 58 bnr. 86, begge i Våler, kjennes ugyldig.

2. Saksomkostninger tilkjennes ikke.»

Dommen bygger på at kommunen hadde oversittet fristen for å gjøre forkjøpsrett gjeldende.

Våler kommune anket dommen til Eidsivating lagmannsrett, som 16. desember 1977 avsa dom med slik domsslutning:

«Solør herredsretts dom av 1. februar 1977 stadfestes.

Våler kommune dømmes til å erstatte Håkon Melsnes hans saksomkostninger for lagmannsrett med ialt 9.000 - nitusen - kroner.

Oppfyllesesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom.»

Lagmannsretten fant i motsetning til herredsretten at fristen for å gjøre forkjøpsrett gjeldende ikke var oversittet. To av dommerne kom imidlertid til at det ikke forelå hjemmel for å bruke forkjøpsretten til fordel for brødrene August og Bernt Olaf Embretsen i stedet for å gi konsesjon til Håkon Melsnes. En dommer ville frifinne kommunen.

Våler kommune har anket over dommen til Høyesterett. Anken gjelder rettsanvendelsen.

Om saksforholdet og partenes anførsler for de tidligere instanser viser jeg til de to dommene. Før jeg gjengir partenes anførsler for Høyesterett, finner jeg grunn til å peke på følgende:

Verken kommunestyrets vedtak eller de uttalelser og innstillinger som ligger til grunn, viser hvilken lovhjemmel som var forutsatt

Side:532

benyttet. Det var på det rene at forkjøpsrett kunne gjøres gjeldende med hjemmel i skogkonsesjonslovens §29 første ledd, men også jordkonsesjonsloven av 1920 §28 første ledd hadde bestemmelser om forkjøpsrett for kommunen.

Under prosedyren for lagmannsretten la partene til grunn at kommunens vedtak ville være gyldig om det kunne anses hjemlet i en av disse lover. Med dette utgangspunkt drøfter lagmannsretten gyldighetsspørsmålet i forhold til begge lover. Under prosedyren for Høyesterett har partene vært enige om at vedtaket om forkjøpsrett må anses bygd på skogkonsesjonslovens §29 første ledd, og at det derfor ikke er grunn til å komme inn på jordkonsesjonslovens bestemmelser. Dette må utvilsomt være riktig. Etter skogkonsesjonslovens §29 første ledd gjaldt forkjøpsretten ikke bare skogen, men også dyrket mark som inngikk i eiendomssalget. Det framgikk av jordkonsesjonslovens §27 nr. 1 at jordkonsesjonsloven ikke kom til anvendelse hvor salget var konsesjonspliktig etter annen lov.

Den ankende part - Våler kommune - har i det vesentlige anført:

Fristen etter skogkonsesjonslovens §30 annet ledd for å gjøre forkjøpsretten gjeldende begynte å løpe den dag saken var kommet til kommunen. Jordstyret er et organ under fylkeslandbruksstyret, og den omstendighet at saken kom til jordstyret 18. september 1974 medførte ikke at fristen begynte å løpe. Utgangspunktet for fristberegningen må være 7. oktober 1974 da saken ble journalført ved formannskapets kontor, og med dette utgangspunkt er vedtaket truffet innen fristens utløp. Hvis man alternativt finner å måtte se det slik at den tid som medgår til jordstyrets saksbehandling skal gå til fradrag i kommunens frist, er det fra kommunens side subsidiært blitt framholdt at det ikke kan gjøres fradrag for hele den tid saken var i jordstyret. Om jordstyret hadde opptrådt som et rent ekspedisjonsorgan, og sendt saken videre til kommunen uten realitetsbehandling, ville saken ikke ha blitt journalført på formannskapets kontor før tidligst 4 dager etter 18. september, dvs. 22. september. Kommunens frist kan i hvert fall tidligst regnes å løpe fra denne dag, og også med dette utgangspunkt er vedtaket truffet innen fristens utløp.

Etter kommunens oppfatning er vedtaket om å bruke forkjøpsretten til fordel for August og Bernt Olaf Embretsen ikke i strid med skogkonsesjonsloven og de forutsetninger den bygger på. Kommunen slutter seg til det som er anført av lagmannsrettens mindretall, og har særlig framhevet:

Kommunen ønsket å prioritere innenbygdsboende. Brødrene Embretsen ble foretrukket fordi de var født og oppvokst på en plass som var utskilt fra de solgte eiendommer, og som de skulle overta. Plassen var for liten til å være et bærekraftig bruk. De solgte eiendommer hadde dessuten tidligere vært i Embretsen-slektens eie. På eiendommene var det dessuten grusforekomster som kommunen kunne utnytte. Alle disse momenter er relevante ved avgjørelse om å benytte forkjøpsretten.

Kommunens vedtak bygger ikke på uriktige forutsetninger. August Embretsen flyttet til Elverum i 1973 etter at han hadde giftet seg og ikke fikk bolig i Våler. Utflyttingen er midlertidig i påvente av at

Side:533

han kan bygge på de eiendommer som skal erverves. Han har hele tiden - sammen med broren - arbeidet i Våler på onkelens torvbedrift som ligger like ved den plass hvor de er født og oppvokst. Om kommunestyret var ukjent med utflyttingen, kan forholdet ikke ha hatt betydning for vedtaket. Heller ikke kan det ha hatt betydning for vedtakets innhold at kommunestyremedlemmene kan ha hatt en noe ulik oppfatning av Embretsen-slektens tilknytning til de solgte eiendommer. Det er på det rene at eiendommene var i slektens eie iallfall i ca. 40 år i slutten av forrige århundre.

Heller ikke kan det gjøre kommunens vedtak ugyldig at kommunen etter anmodning fra brødrene Embretsen har påtatt seg å avvirke skogen før området overdras til dem. Tilsvarende avtaler har vært. inngått også tidligere. Det er ikke noe som tyder på at kommunen vil tape på dette. Loven gir for øvrig ikke holdepunkt for å hevde at videresalg må skje til selvkost.

Våler kommune har nedlagt slik påstand:

«1 Våler kommune frifinnes.

2. Håkon Melsnes dømmes til å betale Våler kommune sakskostnader for alle retter.»

Ankemotparten - Håkon Melsnes - har i det vesentlige gjort gjeldende:

Fristen for å benytte forkjøpsretten må - som anført også av den ankende part - regnes fra den dag saken kom til kommunen etter å ha vært behandlet i skogutvalget. Jordstyret må imidlertid i denne forbindelse regnes som en del av den kommunale administrasjon. Fristen må derfor regnes fra 18. september 1974, og fristen var oversittet da kommunen traff vedtak om å bruke forkjøpsretten.

Subsidiært hevdes at skogkonsesjonsloven ikke kan brukes til å tilgodese en bestemt interessent til skade for konsesjonssøkeren. Dessuten kan skogkonsesjonsloven ikke benyttes for å oppnå mer rasjonelle jordbruksenheter - slike hensyn kan bare ivaretas ved anvendelse av jordloven.

Forkjøpsvedtaket er dessuten truffet på sviktende grunnlag, dels fordi kommunestyret ikke kjente til at den ene av brødrene bodde på Elverum, dels fordi noen kommunestyremedlemmer trodde slektstilknytningen var sterkere enn tilfellet i virkeligheten er. Som ytterligere ugyldighetsgrunn er anført at kommunens avtale om å avvirke skogen før eiendommene overtas av brødrene Embretsen, vil gi kommunen tap. Skogkonsesjonsloven forutsetter at videresalg skjer til selvkost.

Håkon Melsnes har nedlagt slik påstand:

«1. Lagmannsrettens dom stadfestes.

2. Håkon Melsnes tilkjennes saksomkostninger for alle retter.»

Til bruk for Høyesterett er holdt bevisopptak ved Solør herredsrett, som har mottatt forklaringer fra kommunens ordførere, Håkon Melsnes og 9 vitner. Ingen av vitnene er nye. Saken foreligger i

Side:534

faktisk henseende på samme måte som for lagmannsretten.

Jeg er kommet til at anken må tas til følge, og vil bemerke:

Etter skogkonsesjonslovens §30 annet ledd bortfalt forkjøpsretten hvis ikke vedtak om å gjøre den gjeldende var truffet av kommunestyret innen seks uker etter at «ordføreren har mottatt saken fra skogutvalget». Under prosedyren for Høyesterett har ingen av partene villet legge vekt på om ordføreren personlig hadde mottatt saken: Bestemmelsen var etter partenes mening slik å forstå at fristen løp fra den dag da saken kom til «kommunen», jfr. den uttrykksmåte som er benyttet i §13 i konsesjonsloven av 1974, som i dag fastsetter fristen for å benytte den kommunale forkjøpsrett.

Den her nevnte forståelse av loven har etter min mening de beste grunner for seg, og den har tidligere vært hevdet av Landbruksdepartementet, se Ot.prp. nr. 6 (1972-73) side 41. Det er etter dette ikke grunn til å gå inn på betydningen av at kommunens ordfører var medlem av jordstyret.

Med dette utgangspunkt skulle fristen etter skogkonsesjonslovens §30 annet ledd i sin alminnelighet begynne å løpe når saken var kommet inn til det kontor i kommunen som under rådmannens (kontorsjefens) ledelse skulle forberede sakens behandling i kommunestyret. I den foreliggende sak skjedde dette 7. oktober 1974. Den omstendighet at saken kom til jordstyret 18. september skulle, med det nevnte utgangspunkt, ikke ha noen fristutløsende virkning. Den oppfatning jeg her bygger på, kommer til uttrykk i Ot.prp. nr. 6 (1972-73) side 41, og den ligger til grunn for utformingen av §13 i den gjeldende konsesjonslov.

Spørsmålet er imidlertid om det ikke i nærværende sak foreligger slike særlige omstendigheter at det er grunn til å fravike det utgangspunkt som her er tatt.

Etter skogkonsesjonslovens §13 skulle konsesjonssøknader sendes skogutvalget som skulle «behandle andragendet saa snart som efter omstændighetene mulig», og sende saken til kommunestyret. Jordstyret er ikke nevnt som noe saksforberedende organ i denne forbindelse.

I Våler kommune og visstnok i flere andre kommuner i Hedmark hadde det imidlertid i noen år vært vanlig praksis at konsesjonssakene ble sendt fra skogutvalget til jordstyret og derfra til kommunen. Bakgrunnen for denne praksis er uklar. Det er blitt henvist til et rundskriv fra fylkesmannen 12. mai 1966 om behandlingen av konsesjonssaker, men dette rundskriv sa ikke noe om at saken burde passere jordstyret før den behandles av kommunestyret. Hvordan det enn forholder seg med dette, er det her tale om en innarbeidet praksis som var kjent i den kommunale administrasjon og blant kommunestyrets medlemmer.

Spørsmålet er så om den saksforberedelse som fant sted i jordstyret, under disse omstendigheter bør anses for å være et ledd i den kommunale saksforberedelse, som forutsetningsvis må finne sted innenfor seksukersfristen på grunnlag av skogutvalgets innstilling, sml. de synspunkter som kommer til uttrykk i førstvoterendes votum i Rt-1961-193 på side 195. Saken gjaldt forståelsen av jordlovens §13, jfr.

Side:535

§19 slik bestemmelsen lød før lovendring 26. mars 1965. Etter §13 skulle fylkeslandbruksstyrets vedtak om bruk av forkjøpsretten treffes innen tre måneder etter skriftlig melding fra partene, men meldingen skulle sendes gjennom jordstyret. Førstvoterende tok som utgangspunkt at fristen ikke ville begynne å løpe før fylkeslandbruksstyret hadde mottatt melding, og at jordstyret etter §19 bare var forutsatt å skulle være et ekspedisjonsorgan. Det uttalels imidlertid at

- - - skulle det være en av fylkeslandbruksstyret tolerert praksis at jordstyret foretar en virkelig behandling av spørsmålet om bruk av forkjøpsretten straks meldingen innløper, ville det være en behandling som foretas på vegne av fylkeslandbruksstyret, og det ville da være nærliggende å tolke §13, jfr. §19 derhen, at det er mottagelsen i jordstyret som danner utgangspunktet for fristen.»

Saken ble for øvrig avgjort på et noe annet grunnlag.

Etter min mening er det ikke tilstrekkelig grunnlag til å anvende slike identifikasjonssynspunkter i det foreliggende tilfelle.

Jeg kan for det første ikke legge avgjørende vekt på forutsetningen i skogkonsesjonsloven om at saken skal ekspederes direkte fra skogutvalget til kommunen, og heller ikke på at en mellomliggende behandling i jordstyret ville kunne forsinke saken. Det var ikke satt noen bestemt frist for behandlingen av saken i skogutvalget, og som påpekt av lagmannsretten kunne jordstyrets uttalelse vært innhentet før skogutvalget gjorde seg ferdig med saken og sendte den til kommunen. Meget taler for at valget av framgangsmåte i så henseende ikke bør få betydning for resultatet. Dessuten kan jeg ikke se at jordstyrets medvirkning uten videre kan ses som et ledd i kommunens saksforberedelse. Saksbehandlingen i jordstyret kan det være grunn til å se i sammenheng med den forkjøpsrett staten subsidiært kunne gjøre gjeldende etter jordloven.

På bakgrunn av det som her er anført, finner jeg ikke tilstrekkelig grunnlag for å fravike den løsning som var mest nærliggende etter lovens ordlyd, og som jeg foran har tatt mitt utgangspunkt i. Det er grunn til å tro at dette er den forståelse av loven som de kommunale tjenestemenn normalt innrettet seg etter. Jeg tilføyer at det ikke er noe som tyder på at den bruk som ble gjort av jordstyret representerte et bevisst forsøk på å oppnå en fristforlengelse som kommunen mente det var behov for.

Etter dette ble kommunens vedtak truffet i tide, og det blir nødvendig å ta standpunkt til de spørsmål som gjelder vedtakets gyldighet for øvrig.

Jeg kan i disse spørsmål i det vesentlige slutte meg til det dissenterende medlem av lagmannsretten.

Jeg kan således ikke slutte meg til den oppfatning at forkjøpsretten etter skogkonsesjonsloven bare kunne benyttes for eiendom som kommunen selv skulle drive eller utnytte. Forarbeidene viser at forkjøpsretten også er forutsatt benyttet for å skaffe jord og skog til private, se om forarbeidene Rt-1963-271. Jeg viser også til Rt-1966-20.

Side:536

Også lovteksten gir støtte for resultaltet. Jeg viser til §35a annet ledd, som gir kommunen anledning til å selge den ervervede eiendom til blant annet «gaardsbruk eller til opdyrkning». Det kan ikke være noe til hinder at forkjøpsretten brukes samtidig med at eiendommen disponeres til fordel for en eller flere interessenter.

Spørsmålet blir så om den begrunnelse som er benyttet i det foreliggende tilfelle er uforenlig med lovens formål.

Kommunestyrets vedtak 2. november 1974 er ikke begrunnet, men spørsmålet om hva medlemmene la til grunn er belyst ved senere behandling av samme sak i kommunestyret og ved vitneforklaringer. I hovedtrekkene synes det ikke å være noe uenighet mellom partene om hva som var det avgjørende. Det må legges til grunn at kommunestyret ønsket at eiendommene skulle overtas av innenbygdsboende, og at brødrene Embretsen ble foretrukket blant de innenbygdsboende som hadde søkt om å komme i betraktning. Brødrene var født og oppvokst på en plass som i sin tid ble utskilt fra de solgte eiendommer og som grenser til denne. Denne plassen - som det er meningen de skal overta - er ganske liten, men sammen med de solgte eiendommer vil brødrene få et bærekraftig bruk. Det ble også lagt vekt på at de solgte eiendommer hadde tilhørt slekten. Fra kommunens side er som nevnt også henvist til de grusforekomster som skal finnes på eiendommen, men jeg enig med ankemotparten i at dette moment neppe har hatt noen betydning.

Jeg kan ikke se at noen av de synspunkter som har vært avgjørende er av slik karakter at de ikke kunne brukes som begrunnelse for vedtaket. Det synes klart at skogkonsesjonsloven kunne brukes til å prioritere innenbygdsboende fremfor andre, og det er heller ikke galt å legge vekt på slektens tilknytning til eiendommen. Jeg kan heller ikke være enig med Håkon Melsnes når det fra hans side er anført at de rasjonaliseringssynspunkter som kan inngå i begrunnelsen, bare kan fremmes med hjemmel i jordloven. Dette synspunkt har Høyesterett tidligere tatt avstand fra, se Rt-1964-209.

Når lagmannsrettens flertall er kommet til et annet resultat, skyldes det at kommunene, etter flertallets mening, ikke aktivt kunne «gripe inn i konkurransen mellom to tilsynelatende likeverdige private interessenter, idet en slik disposisjon går lenger enn det som er nødvendig for å fremme egentlige kommunale formål». Om de to interessenter var «likeverdige», er et skjønnsspørsmål. Det er dessuten innebygd i forkjøpsrettsordningen at det i mange tilfeller vil bli spørsmål om å prioritere en blant flere likeverdige interessenter. Den konkrete avveining kan ikke overprøves av domstolene.

Jeg kan heller ikke se at saken var utilstrekkelig belyst da kommunen traff sitt vedtak. Jeg er enig med kommunen i at verken August Embretsens utflytting til Elverum eller de mulige uklarheter med hensyn til slektens tilknytning til de solgte eiendommer, kan ha hatt betydning for sakens utfall i kommunestyret. Jeg kan heller ikke se at det har noen betydning for gyldigheten av vedtaket om forkjøpsrett, at kommunen i et senere vedtak har påtatt seg å avvirke skogen før overdragelsen. Jeg kan dessuten ikke se at skogkonsesjonsloven

Side:537

var til hinder for at kommunen solgte videre til en pris som lå under selvkost.

Saken har vært tvilsom, og hver av partene bør bære sine omkostninger for alle retter.

Jeg stemmer for denne

dom:

Våler kommune frifinnes.

Saksomkostninger tilkjennes ikke.

Dommer Løchen: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Schweigaard Selmer, Christiansen og Stabel: Likeså.

Av herredsrettens dom (sorenskriver Johs. Risting): - - -

Retten skal bemerke:

Om saksbehandlingen når det gjelder konsesjonssaker gir skogkonsesjonsloven regler i §13, I ledd. Det heter her:

«Andragende om koncession efter denne lov skal indeholde oplysning om salgssum, betalingsvilkaar og øvrige salgsbetingelser. Det skal være ledsaget av fornødne beskrivelser og opgaver, som vedkommende departement kan forlange supplert. Andragendet indsendes til skogutvalget. Dette skal behandle andragendet saa snart som efter omstændighetene mulig og sende det videre til herredsstyret, - - - som indsender det til vedkommende departement.» - - -

Jordkonsesjonsloven har slike regler i §11:

«Ansøkning om tillatelse efter denne lov skal være ledsaget av fornødne beskrivelser og opgaver, som vedkommende myndigheter kan forlange supplert. Hvis der er spørsmål om erhvervelse til eiendom, skal ansøkningen inneholde oplysning om salgssum, betalingsvilkår og øvrige salgsbetingelser. Foreligger skriftlig kontrakt, skal denne eller bekreftet avskrift medsendes. Ansøkningen innesendes til skogutvalget. Dette skal behandle den så snart som efter omstendighetene mulig og sende den videre til herredsstyret, som uten unødvendig ophold behandler den og innsender den til vedkommende departement.»

Om fristene for kommunen til å treffe vedtak om bruk av kommunal forkjøpsrett har skogkonsesjonsloven regler i §30, som bestemmer:

«Adgang for kommunen til å gjøre forkjøpsrett gjeldende til en eiendom oppstår:

1. når søknad om tillatelse er inngitt til skogutvalget. - - -

«Forkjøpsretten bortfaller hvis ikke beslutning om å gjøre den gjeldende blir fattet i lovlig kommunestyremøte innen 6 uker etter at ordføreren har mottatt saken fra skogutvalget.

I jordkonsesjonslovens §33 heter det:

«Adgang for kommunen til å gjøre forkjøpsrett gjeldende til en eiendom oppstår:

1. når søknad om tillatelse er inngitt til skogutvalget.» - - -

Side:538

«Forkjøpsretten bortfaller, hvis ikke beslutning om å gjøre den gjeldende blir fattet i lovlig herredsstyremøte i de under nr. 1 og 2 foran samt i §18 annet ledd omhandlede tilfelle innen 6 uker, efterat ordføreren har mottatt ansøkningen.»

Vedtagelsen av jordloven medførte ingen endringer av jord- og skogkonsesjonslovens saksbehandlingsregler. Ved behandlingen av spørsmål om bruk av kommunal forkjøpsrett er det ikke påbudt at det skal innhentes uttalelse fra jordstyret. Det er således ikke nødvendig etter konsesjonslovene at jordstyret har fått høve til å uttale seg.

Den frist som er satt i de foran gjengitte bestemmelser fra skog- og jordkonsesjonslovene er absolutt slik at vedtak om bruk av forkjøpsrett blir ugyldig om vedtaket er fattet etter utløpet av 6 ukersfristen. Det er denne frist saksøkeren hevder er oversittet.

Retten finner at saksøkeren må gis medhold i dette. Det følger av det brudd på konsesjonslovens saksbehandlingsregler som ble begått og det kjennskap daværende ordfører, Arve Nyberg fikk om konsesjonssøknaden og skogutvalgets innstilling under Våler jordstyres behandling av saken hvor han var formann.

Etter skogkonsesjonslovens §31, jfr. jordkonsesjonslovens §11 skal skogutvalget behandle saken «så snart som etter omstendighetene mulig og sende den videre til herredsstyret.»

Etter å ha behandlet saken i møte den 16. sept. 1974 sendte skogutvalget saken til Våler jordstyre, i strid med konsesjonslovens påbud i de nevnte bestemmelser, men i samsvar med vanlig praksis i Våler kommune i flere år, etter det som ble opplyst under hovedforhandlingen.

Saksøkte understreket at den ekspedisjonsmåten Våler kommune har brukt skyldtes praktiske behov og at den er rasjonell.

Retten kan ikke se at det foreligger noe praktisk behov som er til hinder for at konsesjonslovens saksbehandlingsregler blir fulgt, slik at saken fra skogutvalget sendes herredsstyret direkte. Denne ekspedisjonsmåte medfører at 6 ukersfristen utløses så snart saken mottas av herredsstyret ): journalføres på formannskapskontoret. Dette må antas å ha vært tilsiktet. En slik ekspedisjonsmåte er ikke til hinder for at jordstyrets uttalelse innhentes om det finnes ønskelig eller nødvendig. Det kan ikke sees at dette behøver å medføre noen forsinkelse av saksbehandlingen, og det vil da ikke oppstå slik usikkerhet om når seks ukersfristen begynner å løpe, slik som denne sak gir eksempel på. Kontrollen med at fristen overholdes blir lagt under den myndighet den rettslig hører under og som kan påse at herredsstyrets vedtak treffes innen fristen er utløpet.

Fristen er såvidt romslig at det etter rettens syn ikke byr på noen problemer å få jordstyrets uttalelse og herredsstyrets behandling og avgjørelse av forkjøpsspørsmålet innen fristens utløp.

Utøvelsen av kommunal forkjøpsrett medfører et vesentlig offentlig inngrep i private rettigheter. Av hensyn til de berørte parter, særlig hensynet til kjøperens interesse er det av stor betydning at den uvisshet som bruken av forkjøpsretten medfører begrenses til det som er strengt nødvendig.

Ut fra dette legges det til grunn at kommunen ikke har noen adgang til å forlenge denne lovbestemte frist. Etter rettens syn kan dette heller ikke skje ved å endre de lovbestemte saksbehandlingsregler for å utskyte utgangspunktet for fristens løp.

Side:539

Den saksbehandlingsfeil skogutvalget her har gjort skyldes den behandlingsordning som Våler kommune har valgt og som må antas å ha til formål å hindre at fristen tar til å løpe ved å ekspedere saken utenom herredsstyret.

Den feil som foreligger kan ikke på noen måte bebreides saksøkeren.

Under disse forhold kan det etter rettens syn ikke være riktig å regne 6 ukersfristen fra det tidspunkt saken etter å være jordstyrebehandlet ble journalført ved formannskapskontoret.

I relasjon til 6 ukersfristen taler de beste grunner for å se bort i fra den feilekspedisjon som skogutvalget i samsvar med Våler kommunes praksis har begått, og anse saken innkommet til herredsstyret til samme tid den kom frem til jordstyret. Saken ble der journalført inn 18. sept. 1974 og det er på det rene at den ville ha nådd formannskapskontoret på denne tid om saken var sendt dit.

Våler kommune må antas å være den nærmeste til å bære følgende av feilen som skyldes den ekspedisjonsmåte kommunen har valgt. Retten finner adskillig støtte for dette i dom inntatt i Rt-1961-193. Retten er oppmerksom på at denne avgjørelse direkte bare gjelder jordloven, men den antar at de generelle hensyn avgjørelsen bygger på, har gyldighet i den foreliggende sak og gir grunnlag for analogisk anvendelse. Dette gjelder også det som er uttalt om tvilsrisikoen.

Som foran nevnt, var daværende ordfører i Våler også formann i Våler jordstyre og i denne egenskap fikk han kjennskap til konsesjonssøknaden og skogutvalgets innstilling før saken kom til formannskapskontoret.

Ifølge Rt-1955-849 på side 851 nederst er dette tilstrekkelig kunnskap hos ordføreren til at seks ukersfristen begynner sitt løp.

Retten kan ikke se at loven gir noe holdepunkt for at man kan se bort fra den kunnskap ordføreren på denne måte har fått.

Under hovedforhandlingen forklarte han at han var fullt klar over konsesjonslovens regel om at skogutvalget skulle sende saken til herredsstyret. Han var også klar over at jordstyret ikke var noe nødvendig behandlingsorgan i slike saker. Når dette var forholdet burde han etter rettens syn, ha sørget for at saken ble oversendt til den etter loven riktige behandlingsinstans, herredsstyret.

Tvist om utgangspunktet for seks ukersfristen ville derved vært unngått.

Når daværende ordfører Nyberg, personlig fikk kjennskap til saken er etter de foreliggende opplysninger adskillig usikkert. Han har som vitne erkjent at han iallefall fikk kjennskap til den, da saklisten for jordstyremøte den 4. okt. 1974 ble satt opp. Dette fant sted den 23. sept. 1974. Denne oppfatning bygget han på at en gjenpart av saklisten som han nu hadde funnet frem, var datert denne dag, og han tilføyet at han personlig hadde regnet seks ukersfristen fra denne dag. Han forklarte videre at han ikke kunne ha fått kjennskap til den så tidlig som 18. sept. 1974 da han mente å ha vært på Hamar denne dag.

Om han hadde fått kjennskap til konsesjonssøknaden fra saksøkeren og skogutvalgets innstilling i dagene 19. - 22 sept. 1974 kunne han hverken benekte eller bekrefte.

Retten antar at utgangspunktet for en frist av denne art ikke kan knyttes til det tidspunkt han som ordfører fikk personlig kjennskap til saken, når det er så usikkert som dette, og det er på det rene at tidspunktet ikke er sikret ved samtidig, skriftlig notering.

Side:540

Av rent rettstekniske grunner antar retten at utgangspunktet for 6 ukersfristen bør knyttes til journalføringen i jordstyret i dette tilfelle.

Når Landbruksdepartementet i dette tilfelle regner utgangspunktet for 6 ukersfristen fra 7. okt. 1974, den dag saken ble journalisert som innkommet på formannskapskontoret, regner retten med at dette skyldes rettstekniske hensyn.

Ordføreren behøver ikke nødvendigvis å ha fått personlig kjennskap til saken samtidig med journaliseringen.

Under henvisning til det foran anførte legger retten derfor til grunn at seks ukersfristen i det foreliggende tilfelle må regnes fra 18. sept. 1974. Kommunestyrets vedtak ble truffet 2. nov. 1974, slik at fristen var oversittet da vedtaket ble truffet.

At oversittelsen av fristen er ubetydelig er uten rettslig betydning. - - -

Av lagmannsrettens dom (lagdommerne Jørgen Wilberg, Agnes Nygaard Haug og Bjarne Lende): - - -

Lagmannsretten er når det gjelder utgangspunktet for seksukers fristen i skogkonsesjonslovens §30 og jordkonsesjonslovens §33 kommet til et annet resultat enn herredsretten. Selv om begge de to lover etter sin ordlyd forutsetter en saksbehandling der søknaden ekspederes direkte fra skogutvalget til kommunestyret, er det på det rene at det i mange kommuner - særlig i Hedemark og Oppland fylke - hadde utviklet seg den praksis at det også ble innhentet uttalelser fra jordstyret før kommunestyret traff sin avgjørelse. Dersom skogutvalget hadde følt behov for en uttalelse fra jordstyret, og selv innhentet en slik før det tok søknaden under behandling, kan en slik saksbehandling ikke antas å være i strid med loven. Etter lagmannsrettens oppfatning bryter heller ikke den fremgangsmåte som ble fulgt i nærværende sak med systemet i de tidligere konsesjonslover. Etter en forberedende saksbehandling - bl.a. i skogutvalget - var det mottagelsen hos ordføreren som etter lovens ord satte fristen igang. Det var tale om en kort frist, og det er ikke noe som tyder på at nærværende sak var blitt trenert eller unødig sent behandlet i noe kommunalt organ på veien til ordføreren. Melsnes har påberopt seg høyesterettsdom i Rt-1961-193 til støtte for sitt syn om at fristen er overskredet. I den nevnte sak skulle imidlertid jordstyret bare ekspedere saken videre til fylkeslandbruksstyret, og det er i dommen nettopp lagt vekt på at dette «bringer tanken hen på en kontinuerlig forsendelsesmåte», (1. c. 195). I nærværende sak var jordstyret bragt inn som et naturlig saksbehandlende ledd. Søknaden ble deretter mottatt av ordføreren qua ordfører 7. oktober 1974 og kommunestyrets vedtak av 2. november 1974 er etter lagmannsrettens oppfatning truffet innenfor lovens seksukers frist.

Det blir da nødvendig å ta standpunkt til ankemotpartens øvrige anførsler om vedtakets eventuelle gyldighet, først og fremst til påstanden om at vedtaket mangler nødvendig hjemmel i jordkonsesjonsloven og skogkonsesjonsloven. Lagmannsrettens flertall, lagdommer Nygaard og hjelpedommer Lende, er enig med Melsnes i at jordkonsesjonslovens §28 ikke hjemler forkjøpsrett i dette tilfelle. Den skriftlige uttalelse som Melsnes avga i selve konsesjonssøknaden må være tilstrekkelig til at han likestilles med en innenbygdsboende,

Side:541

jfr. jordkonsesjonslovens §28 annet ledd, 1. og 2. pkt. Dersom kommunen mente at en særskilt erklæring var nødvendig, burde Melsnes ha vært varslet om dette. Overfor innenbygdsboende kan forkjøpsrett bare gjøres gjeldende dersom eiendommen skal benyttes til «småbruk eller boligtomter eller til særlige kommunale formål». Kommunen har selv lagt opp til en avvirkning av skogen og en oppdyrking av hele arealet. Sammen med de ca. 13 da. som brødrene Embretsen allerede eier, vil eiendommen utgjøre ca. 290 da. dyrket mark. Etter flertallets oppfatning er det ikke naturlig å karakterisere en såvidt stor eiendom som et småbruk. Heller ikke kan kommunen få medhold i at eiendommen aktes benyttet til «særlige kommunale formål» utelukkende på grunn av de grusforekomster som finnes og som kommunen ønsker å sikre seg. Kommunen påberopte seg først en interesse i disse forekomstene lenge etter at forkjøpsretten var gjort gjeldende, og det er ikke gitt nevneverdige opplysninger om omfanget av forekomstene.

Spørsmålet blir etter dette om skogkonsesjonslovens §29 første ledd gir tilstrekkelig hjemmel for forkjøpsvedtaket. Det er på det rene at man i denne lovbestemmelse ikke - som i den tilsvarende bestemmelse i jordkonsesjonsloven - har noen klar angivelse av hvilke formål som kan tilgodeses med forkjøpsretten. Utgangspunktet må derfor være at kommunen står temmelig fritt. Dette bestyrkes også av bestemmelsen i skogkonsesjonslovens §35a, som ble vedtatt ved endringslovens i 1915. Etter denne paragrafs annet ledd kan grunn som er ervervet ved forkjøpsrett etter skogkonsesjonsloven, uten samtykke av Kongen avhendes til «byggetomt med tun og have, til gaardsbruk, eller til opdyrkning». Det er således på det rene at det ikke er noen betingelse for anvendelse av forkjøpsrett etter denne lov at kommunen tar sikte på å fremme formål som har med rene skoginteresser å gjøre. Den rettspraksis som finnes på området, og da særlig den ovenfor refererte høyesterettsdom i Rt-1963-271, viser også at det kan være fullt berettiget å ta andre hensyn enn de skogmessige når en kommune gjør forkjøpsrett gjeldende etter skogkonsesjonsloven.

Etter flertallets oppfatning står imidlertid ikke kommunen helt fritt i et tilfelle som det foreliggende. For det første må det rimeligvis settes en grense ved det som kan karakteriseres som åpenbart myndighetsmisbruk, f.eks. dersom kommunen søker å erverve en eiendom til en helt urealistisk lav pris (jfr. den såkalte Nesgutudommen i Rt-1973-49), eller dersom kommunen stiller sin forkjøpsrett til disposisjon for private interessenter utelukkende av partipolitiske grunner.

Etter flertallets mening er det ikke tilstrekkelig å konstatere at slikt åpenbart myndighetsmisbruk ikke foreligger. Etter selve hensikten med skogkonsesjonsloven - både slik den ble vedtatt i 1909 og under hensyntagen til endringsloven i 1915 - må det være rimelig å forlange at visse offentlige formål tilgodeses med forkjøpsretten. Flertallet finner støtte for en slik oppfatning både i den dom som er referert i RG-1954-1 - der det ble lagt vekt på at kommunen hadde søkt å fremme særinteresser som ingen forbindelse hadde med skogkonsesjonsloven - og på uttalelsen i Høyesteretts dom referert i Rt-1966-20 på side 25 der det heter: «Det må antas å være rettsstridig om kommunen bruker sin forkjøpsrett til fordel for private særinteresser».

Flertallet mener at de uttalelser som her er referert - og også den høyesterettsdom som er gjengitt i Rt-1934-656 må forstås slik at en

Side:542

kommune for det første har adgang til å disponere et ervervet skogareal til beste for kommunens egentlige skoginteresser, og at den dernest også i vid utstrekning kan benytte arealet til andre alminnelige og anerkjente kommunale formål (boligtomter, skoler, aldershjem o.s.v., men også f.eks. som tilleggsarealer til allerede eksisterende bruk i kommunen for å gjøre disse bærekraftige). Derimot følger det ikke av konsesjonslovene at kommunen aktivt kan gripe inn i konkurransen mellom to tilsynelatende likeverdige private interessenter, idet en slik disposisjon går lenger enn det som er nødvendig og naturlig for å fremme egentlige kommunale formål. Forkjøpsvedtaket vedrørende eiendommen Strætkvern var nettopp av en slik karakter, og flertallet er kommet til at denne disposisjon ikke kan være hjemlet i skogkonsesjonslovens §29. Flertallet har i denne forbindelse også lagt en viss vekt på at kommunen gjennom de tilsagn om skattemessig bistand som er gitt brødrene Embretsen, på en kunstig måte har søkt å skaffe disse eiendommen på særlig fordelaktige økonomiske vilkår.

Lagmannsrettens flertall er således kommet til at forkjøpsvedtaket av 2. november 1974 ikke er hjemlet verken i jordkonsesjonsloven av 1920 eller i skogkonsesjonsloven av 1909. Vedtaket må derfor anses ugyldig, og det er for lagmannsretten ikke nødvendig å gå inn på Melsnes' siste anførsel om at vedtaket hviler på uriktige faktiske forutsetninger. - - -

Mindretallet, lagdommer Wilberg,» finner at Våler kommune må bli å frifinne og skal bemerke:

Jeg er enig med flertallet i at fristen etter dagjeldende jord- og skogkonsesjonslov ikke kan antas oversittet i dette tilfelle, og spørsmålet blir om forkjøpsvedtaket er hjemlet i konsesjonslovene.

Den ankende part har fremholdt at kommunen har sett det som et kommunalt formål å sikre bygdens egne innvånere arbeid og fremtidsmuligheter i kommunen. Dette formål har stått sentralt i bildet som begrunnelse for forkjøpsvedtaket. I tillegg kommer så at det på eiendommen Strætkvern ligger et åpnet grustak som kommunen har behov for til eget bruk. Endelig har det vært kommunens hensikt å vareta visse rasjonaliseringshensyn ved forkjøpet.

Av de interesserte innenbygdsboende utpekte brødrene Embretsen seg som de naturlige overtagere av eiendommen. Disse har slektstilknytning til gården. De er eiere av et mindre nabobruk og har klart behov for Strætkvern og Velteplass for å få en bærekraftig jordbruksenhet. De har endelig arbeid på onkelens torvfabrikk som ligger rett ved. Den kombinasjon av arbeidsmuligheter som således foreligger, vil sikre disse to et rimelig utkomme. Kommunen har ikke funnet at den omstendighet at den ene av brødrene midlertidig er flyttet til Elverum har noen betydning i saken. Flyttingen skyldes at vedkommende nylig har giftet seg, og at han ikke har kunnet skaffe seg familiebolig i Våler. Han har ikke villet bygge før denne sak er avgjort. Hans arbeidsplass er fremdeles Våler. Realiteten er at han har den samme tilknytning til Våler nå som han alltid har hatt og som broren har.

Jeg finner at Våler kommunes forkjøpsvedtak er hjemlet i skogkonsesjonsloven.

Overdragelsen av Strætkvern og Velteplass til Melsnes er konsesjonspliktig etter skogkonsesjonslovens §3 annet ledd, idet konsesjonsgrensen etter denne bestemmelsen er nedsatt til 50 da, jfr. Kgl. res. av 18.1.52. Kommunen har da forkjøpsrett etter skogkonsesjonslovens §29. Verken

Side:543

skogkonsesjonslovens §6 annet ledd eller §31 kommer til anvendelse. Kommunen har rett til å avhende eiendommen uten tillatelse av Kongen, slik kommunen i hovedsak har til hensikt å gjøre, jfr. skogkonsesjonslovens §35a, annet ledd. Hvis eiendommene avhendes til de to brødre, skjer det til gårdsbruk eller oppdyrking.

Spørsmålet blir dermed om de formål som kommunen har ønsket å fremme ved forkjøpet, helt eller delvis strider mot formålet i skogkonsesjonsloven på en slik måte at vedtaket må kjennes ugyldig.

Skogkonsesjonsloven har ingen formålsbestemmelse. Helt fra 1909 har den stillet bygdens egne innvånere annerledes og bedre enn andre norske borgere i relasjon til konsesjonsplikt. Selv om dette forhold ble noe moderert ved senere lovendringer, sto - helt frem til loven ble opphevet - også de som erklærte å ville bosette seg i kommunen i en noe dårligere stilling enn de som hadde botid i kommunen. Riktignok ble denne forskjell ytterligere redusert ved de arealgrenser som for Våler kommune ble innført 18.1.1952. Jeg finner imidlertid at det ikke har vesentlig betydning når spørsmålet er om det er i strid med skogkonsesjonsloven å benytte sin forkjøpsrett til fordel for innenbygdsboende i konkurranse med folk uten tilknytning til kommunen.

På andre områder, hva jeg finner kaster et visst lys over problemene i nærværende sak, er det akseptert at en kommunes egne innvånere stilles bedre enn utenbygdsboende. Jeg henviser for så vidt til de botidsbestemmelser som praktiseres i en flerhet av kommuner når det gjelder tildeling av tomter og leiligheter.

I dette tilfelle er kommunens forkjøpsrett i og for seg klart hjemlet i loven og selv om loven nok først og fremst har tatt sikte på andre forhold enn å tilgodese innenbygdsboende i forhold til folk som erklærer å ville bosette seg i kommunen, finner jeg ikke at det strider mot konsesjonsloven å tilgodese innenbygdsboende fremfor innflyttere. I alle fall finner jeg etter en helhetsvurdering av kommunens hensikt med forkjøpsvedtaket i dette tilfelle ikke bevirker dets ugyldighet. Jeg finner det godtgjort at formålet har vært det som kommunen påberoper, først og fremst å sikre bygdens egne innvånere; dernest har det vært meningen å fremme visse rasjonaliseringshensyn og tilgodese kommunens eget behov for grus.

Jeg finner ikke at den avskogingsordning som kommunen har gått med på etter henstilling fra brødrene Embretsen, bevirker eller medvirker til at forkjøpsvedtaket må kjennes ugyldig. Det er uimotsagt anført at dette ikke er noen uvanlig praksis i kommunen. Det er vist til konkrete tilfeller der man har gått frem på samme måte. I konsesjonsloven av 1974 er det et uttalt formål å fremme en samfunnsmessig forsvarlig prisutvikling vedrørende fast eiendom. De gamle konsesjonslover ble praktisert på samme måte. En bruksmessig uforsvarlig pris var ansett som et argument mot konsesjon.

All den stund jeg finner at kommunens hensikt - i det vesentlige å videreselge eiendommen til brødrene Embretsen, - ikke gjør forkjøpsvedtaket ugyldig, behøver jeg ikke å ta standpunkt til hvilken betydning det har at kommunen subsidiært - hvis brødrene Embretsen falt ut av bildet - ville ha overdratt eiendommen til andre innenbygds liebhabere hvor så vidt forstås rasjonaliseringshensyn innen jord og skogbruk kommer sterkere inn.

Etter mitt syn på skogkonsesjonsloven behøver jeg ikke ta standpunkt til om jordkonsesjonsloven også hjemler forkjøpsvedtaket. - - -