Rt-1982-55
| Instans: | Høyesterett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1982-01-15 |
| Publisert: | Rt-1982-55 (19-82) |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 15/1982 |
| Parter: | Statsadvokat Thorbjørn Gjølstad, aktor mot A (forsvarer høyesterettsadvokat Trygve Norman). |
| Forfatter: | Løchen, Bølviken, Røstad, Skåre, justitiarius justitiarius Ryssdal |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §45, Veitrafikkloven (1965) §17, §31 |
Dommer Løchen: Politimesteren i Sarpsborg reiste 24. juli 1981 tiltale mot A for overtredelse av veitrafikkloven §31, jfr. §17 annet ledd, ved at tiltalte mandag 5. januar 1981 ca kl. 23.40 lot B føre sin personbil AR 29693 på diverse veier i Askim til tross for at B var påvirket av alkohol.
Ved Heggen og Frøland herredsretts dom av 21. oktober 1981 ble A frifunnet.
Saksforholdet og domfeltes personlige forhold fremgår av herredsrettens domsgrunner.
Politimesteren i Sarpsborg har påanket dommen på grunn av feil ved saksbehandlingen - uklare og mangelfulle domsgrunner. Det ankes også over lovanvendelsen, idet det anføres at herredsretten har stilt for små krav til aktsomhetsnormen. Det heter i anken:
«Hva angår domsgrunnene har påtalemyndigheten vanskeligheter med å forstå hva retten har lagt til grunn for frifinnelsen. Det fremgår av premissene at tiltalte kan ha vært for beruset til å skjønne hva som foregikk, og at det ikke er tilstrekkelig at han var med i bilen. Det heter videre i dommen at tiltalte skal bedømmes ut fra hvordan en edru mann ville vurdert situasjonen, men «på den annen side» kan ikke retten se at aktoratet har ført bevis for at tiltalte har latt B (sjåføren) bruke bilen.
Såfremt dette er slik å forstå at tiltalte har vært betraktet som bevisstløs burde dette ha vært nærmere drøftet i relasjon til straffeloven §45, jfr. avgjørelse inntatt i Rt-1979-1.
Har tiltalte ikke vært ansett bevisstløs ansees retten å ha stilt for små krav til aktsomhetsnormen.»
Forsvareren for Høyesterett har anført at når herredsretten har funnet at tiltalte «kan ... ha vært for beruset til å skjønne hva som foregikk», må det være riktig at han ikke kan straffes for overtredelse av veitrafikkloven §17 annet ledd. En motorvogneier kan etter denne bestemmelse bare straffes dersom han forsømmer sin plikt til å forvisse seg om at den som han «lar bruke motorvognen» fyller vilkårene for å føre den. Forsvareren har fremholdt at man i dette tilfelle ikke kan legge til grunn at tiltalte har gitt tillatelse til eller samtykket i bruken. Det er i denne forbindelse vist til avgjørelse i Rt-1980-1142, hvor en bileier ble frifunnet for tiltale etter §17 annet ledd.
Jeg finner at anken må tas til følge.
Saksforholdet i den foreliggende sak avviker vesentlig fra saksforholdet i den sak som er gjengitt i Rt-1980-1142. I den saken hadde herredsretten funnet det bevist at eieren av motorvognen sov da en annen startet opp bilen, og at han ikke våknet før politiet stanset den. Eieren hadde heller ikke samtykket i den annens bruk av bilen før han sovnet.
I den foreliggende sak har herredsretten lagt til grunn at tiltalte sammen med sin halvbror drakk atskillig alkohol under et besøk hos C, og at de begge deretter forlot hennes hjem. De kjørte derfra sammen i tiltaltes bil - med halvbroren ved rattet - til D. Etter et opphold der kjørte de - fremdeles med tiltaltes halvbror ved rattet - til tiltaltes hjem. Herredsrettens domsgrunner gir ikke noe holdepunkt for at tiltalte sov under disse kjøreturer, og det sier i grunnen seg selv at han ikke kan ha sovet da han flere ganger gikk til og fra bilen. Herredsrettens henvisning til tiltaltes forklaring om «at han intet husker, bortsett fra at han ikke ville forlate stedet» er under de foreliggende omstendigheter ikke tilstrekkelig til å utelukke straffansvar etter §17 annet ledd.
I anledning av herredsrettens bemerkning om at tiltalte «kan ... ha vært for beruset til å skjønne hva som foregikk», viser jeg til at prinsippet i straffeloven §45 - om at bevisstløshet som er en følge av selvforskyldt rus utelukker ikke straff - også gjelder for selvforskyldt beruselse som ikke har karakteren av bevisstløshet, jfr. Rt-1961-547, Rt-1961-553 og Rt-1961-774.
Da jeg ikke kan se at det fremgår av dommen noe som skulle utelukke ansvar for tiltalte, må den frifinnende dom oppheves.
Jeg stemmer for denne kjennelse:
Herredsrettens dom med hovedforhandling oppheves.
Dommer Bølviken: Jeg er enig med førstvoterende.
Dommerne Røstad, Skåre og justitiarius Ryssdal: Likeså.
Av herredsrettens dom (kst. sorenskriver Johs. Larsen med domsmenn): - - -
Ved tiltalebeslutning utferdiget 24. juli 1981 av Sarpsborg Politikammer er han satt under tiltale ved Heggen og Frøland herredsrett for forseelse mot
Vegtrafikkloven §31, jfr. §17 annet ledd, - - -
ved at han mandag 5. januar 1981, ca kl. 23.40, lot B føre sin personbil AR 29693 på diverse veier i Askim til tross for at han var påvirket av alkohol. - - -
Retten bemerker:
Tiltalte har forklart at han og hans halvbror B, mandag 5. januar 1981, hadde kjøpt drikkevarer på Vinmonopolet i Askim. Det fremgår videre av tiltaltes forklaring:
Umiddelbart deretter kjørte de to i tiltaltes bil til en bekjent, C. Han kan ikke huske hva tid dette var på dagen, men det kan jo ikke ha vært stort senere enn da Vinmonopolet stengte. Det var tiltalte som kjørte. De parkerte utenfor hos C og gikk deretter inn til henne. Han mener han som vanlig la bilnøklene i jakkelommen. De begynte straks å drikke. Han ble etter hvert svært beruset. Ved tidligere anledninger har han brukt å overnatte hos C, hvis han har vært for beruset til å gå til sitt hjem som ligger i nærheten. Det oppsto denne kveld en krangel hos C. Dette gjorde at han ikke ble der. Han kan ikke huske at han forlot C s hjem, men husker at han ikke ville forlate stedet. Etter hvert er han blitt klar over at han og B dro i tiltaltes bil til D, og at de etter oppholdet hos sistnevnte kjørte i tiltaltes bil hjem til tiltalte. Selv husker han intet fra kjøringen etter at de forlot C, heller ikke hvem som kjørte bilen. Tiltalte har også forklart at han ikke har tillatt B å kjøre tiltaltes bil etter at B mistet sitt sertifikat.
Politibetjent Bjørn Arnfinn Paulsen har som vitne forklart at Askim politistasjon om kvelden angjeldende dag, ca kl. 22.00-22.30-tiden, fikk oppringning fra C med opplysning om at tiltalte skulle ha kjørt bil i beruset tilstand. Av hans forklaring fremgår videre: På grunnlag av telefonhenvendelsen kjørte vitnet sammen med en kollega til D s bopel, og der så de at tiltaltes bil sto parkert utenfor. Vitnet og kollegaen kjørte et lite stykke videre, men da de kort tid etter kom tilbake, var tiltaltes bil borte. Vitnet visste hvor tiltalte bodde, og de kjørte dit. De ringte på, og det var - så vidt vitnet husker - B som åpnet. B sa det var han som hadde kjørt. D var også hjemme hos tiltalte. Tiltalte så ut som han sov, og det var vanskelig for politifolkene å «få liv i ham». De fikk dog tiltalte med til politistasjonen, sammen med B og D. D var med som vitne. Det ble tatt blodprøve av tiltalte og B på Askim sykehus kl. 23.40. De viste en middelverdi på henholdsvis 1,79 og 0,80 promille.
Retten anser det på det rene at tiltalte og halvbroren B var hos C 5. januar 1981, og at det ble drukket adskillig alkohol ved anledningen, særlig av tiltalte. Retten legger videre til grunn at de etter en tid kjørte derfra i tiltaltes bil til vitnet D, som har forklart at de ankom dit på kvelden. Derfra kjørte de, sammen med vitnet, til tiltaltes hjem. Vitnet D har forklart at det var B som kjørte bilen hjem dit. Retten anser det også på det rene at tiltaltes halvbror, B, kjørte bilen både fra C og fra D og hjem til A, og at B ved anledningen var påvirket av alkohol.
Retten bygger videre på at tiltalte og B ble hentet hjemme hos A en gang ved 22.30-23.00-tiden, og at B da opplyste - slik politibetjent Paulsen har forklart - at det var han som hadde kjørt tiltaltes bil.
På bakgrunn av de foretatte blodprøver og det som ellers foreligger for retten, finner retten det bevist at tiltaltes halvbror B har ført tiltaltes bil i beruset tilstand til tid og sted som anført i tiltalebeslutningen. Det anses også bevist at tiltalte ved anledningen var sammen med ham, og at tiltalte var påvirket av alkohol i langt sterkere grad enn halvbroren B.
Når det gjelder spørsmålet om tiltalte har overlatt sin bil til B, skal han bedømmes ut fra hvordan en edru mann ville ha vurdert situasjonen. På den annen side kan retten ikke se at aktoratet har ført bevis for at tiltalte har latt B bruke bilen. Det er etter rettens mening ikke tilstrekkelig at tiltalte ved anledningen var med i bilen. Retten vil her peke på at de må ha vært en god stund hos C, før de kjørte til vitnet D. En må da regne med at tiltalte kan ha begynt å drikke forholdsvis tidlig på kvelden. Ut fra det han har forklart, at det hendte han overnattet hos C hvis han var for beruset til å gå hjem, kan han ha drukket nettopp i tillit til at han skulle få bli der. Når så tidspunktet kom for at de kjørte derfra, kan tiltalte ha vært for beruset til å skjønne hva som foregikk. Han har selv forklart at han intet husker, bortsett fra at han ikke ville forlate stedet. Retten er ikke blitt overbevist om at tiltalte, verken gjennom aktiv handling eller passivitet, har forholdt seg slik som anført i tiltalebeslutningen.
På bakgrunn av det som foreligger for retten, er retten kommet til at det er til stede en begrunnet og vel fundert tvil om tiltaltes skyld, en tvil som må komme tiltalte til gode. Han blir derfor å frifinne.
Dommen er enstemmig. - - -