HR-1999-20 - Rt-1999-369 - UTV-1999-526
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1999-03-03 |
| Publisert: | HR-1999-00020 - Rt-1999-369 (86-99) - UTV-1999-526 |
| Stikkord: | (Bøckmanndommen), Skatterett, Eiendomsskatt |
| Sammendrag: | Saken gjaldt gyldigheten av vedtak om å pålegge eiendomsskatt på maskiner i en industribedrift. Dissens: 4-1 |
| Saksgang: | Fredrikstad byrett 15.05.1997 - Borgarting lagmannsrett LB-1997-2152 A/01 - Høyesterett HR-1999-00020, nr 122/1998 |
| Parter: | Yngvar Bøckmann AS (advokat Thorvald Fr Grindstad - til prøve) mot Fredrikstad kommune (advokat Odd R Tvedt) |
| Forfatter: | Dolva, Gussgard, Flock, Holmøy, Dissens: Aarbakke |
| Lovhenvisninger: | Eigedomsskattelova (1975) §4, §3, Lov om landkommunernes skattevæsen (1882) §14, Lov om bykommunernes skattevæsen (1882), Skatteloven (1911) §18, §8, Byskatteloven (1911) §1, §3, §5, Endringslov til byskatteloven (1912), Tvistemålsloven (1915) §172, §176, §180 |
Dommer Dolva: Saken gjelder gyldigheten av vedtak om å pålegge eiendomsskatt på maskiner i en industribedrift, jf bestemmelsene i lov 6 juni 1975 nr 29 om eigedomsskatt til kommunane §4 annet ledd om skatteplikten for "verk og bruk". Tvisten knytter seg til forståelsen av paragrafens annet ledd 3. og 4. punktum som lyder slik:
"Bygningar og anlegg skal reknast saman med verket eller bruket når dei høyrer til eller trengst til verksdrifta. Arbeidsmaskinar og tilhøyrsle og ting som kan setjast i klasse med slikt, skal derimot ikkje reknast med utan tingen er ein part av sjølve føretaket."
Eiendomsselskapet Yngvar Bøckmann AS eier Habornveien 50 i industriområdet Øra i Fredrikstad kommune. På eiendommen er det oppført et såkalt kombinasjonsbygg på 16 400 m2. Eiendommen er i sin helhet utleid til Brødrene Bøckmann AS som i en årrekke har drevet hovedsakelig med produksjon av isolerglass på basis av innkjøpte glassplater, men i noen utstrekning også glassmester - og annen virksomhet. Brødrene Bøckmann AS var opprinnelig et datterselskap av eiendomsselskapet, men ble i 1993 overdratt til et fransk konsern.
Lokalene har helt fra oppførelsen i 1987 vært benyttet til produksjon av isolerglass med videre. Produksjonen av isolerglass som er blant de største i Europa, foregår i hovedsak i tre produksjonslinjer i en hall på 8.000 m2. I tillegg er det i bygget fire mindre haller med engroslager, glassmesterverksted, produksjon av aluminiumsfasader og noe spesialisert isolerglassproduksjon med eldre maskinutstyr. Videre er det en egen kontordel og noen enkle kontorer for øvrig. Taket bæres av stålsøyler. Det er ingen bærende skillevegger. Innvendige vegger består av stålplater festet til noen av stålsøylene. Det er lasteramper i hver ende av bygget og i alt 12 kjøreporter. Takhøyden er dels 8, dels 4 meter. Det er fire traverskraner i bygget, samt to kompressorer for produksjon av trykkluft som føres i et rørsystem til maskiner og uttak for verktøy. Kompressorene eies av leietakerne. Maskinene i produksjonslinjene bruker ikke trykkluft.
De tre produksjonslinjene for isolerglass er på henholdsvis 38, 46 og 51 m og består hver av fire hovedmaskiner for henholdsvis vasking, påsetting av mellomromslister, sammenpressing og fuging, atskilt av buffersoner av varierende lengder for transport og oppsamling. De
Side:370
enkelte maskinene i produksjonslinjene veier opptil 1 500 kg med lengde 1,10 - 3,5 m. De er til dels festet i gulvet med bolter.
Ved fastsettelsen av eiendomsskatt for 1995 ble eiendomsskattetaksten for Habornveien 50 først satt til kr 63.750.000, hvorav produksjonsutstyret utgjorde kr 18.750.000. Etter klage fra Yngvar Bøckmann AS ble taksten av overskattetakstnemnda satt til kr 56.100.000, hvorav produksjonsutstyret utgjorde kr 16.100.000. Reduksjonen vedrørende produksjonsutstyret skyldes at maskiner og utstyr i glassmesterverkstedet og avdelingen for produksjon av aluminiumsfasader, foruten småmaskiner og enkeltstående umoderne maskiner, ble holdt utenfor ved overtaksten. Det er akseptert at fire traverskraner og to kompressorer omfattes av taksten.
Det er tvist om maskinene i de tre produksjonslinjene for isolerglass i hovedhallen og enkelte andre maskiner skal omfattes. Tvisten ble av Yngvar Bøckmann AS brakt inn for Fredrikstad byrett, som 15 mai 1997 avsa dom med denne domsslutning:
"1. Fredrikstad kommunes overskattetakstnemnds vedtak av 30. september 1996 oppheves forsåvidt gjelder maskiner/maskintekniske anlegg. Ved ny ansettelse av takstverdien medtas kun 4 stk traverskraner og 2 stk luftkompressorer.
2. Fredrikstad kommune dømmes til innen 2 - to - uker fra forkynnelsen å betale Yngvar Bøckmann A/S saksomkostninger med kr 35.000 - kronertrettifemtusen."
Etter anke fra Fredrikstad kommune avsa Borgarting lagmannsrett, satt med to fagkyndige meddommere, dom 18 februar 1998 med denne domsslutning:
"1. Fredrikstad kommune frifinnes.
2. Saksomkostninger tilkjennes ikke, verken for byrett eller lagmannsrett."
Saksforholdet og partenes anførsler for de tidligere retter framgår av byrettens og lagmannsrettens dommer.
Yngvar Bøckmann AS har anket til Høyesterett. Anken gjelder rettsanvendelsen og bevisbedømmelsen.
Det er ikke foretatt bevisopptak for Høyesterett, men det er framlagt skriftlige forklaringer fra Gunnar Bøckmann, styreformann i Yngvar Bøckmann AS, Rune Antonsen, daværende leder av eiendomsskattekontoret i Fredrikstad kommune, ingeniør Hans Andersen, maskinkyndig takstmann ved den første eiendomsskattetaksten og ingeniør Dag Edler, maskinkyndig takstmann ved takseringen for overskattetakstnemnda, foruten enkelte andre dokumenter. Det ble vist et omfattende billedmateriale og en videofilm av bygget. Saken står i det vesentlige i samme stilling for Høyesterett som for lagmannsretten.
Den ankende part, Yngvar Bøckmann AS, er enig i byrettens dom. Overskattetakstnemndas vedtak er ugyldig. Kommunen har gått ut over hjemmelen i eiendomsskatteloven §4 annet ledd ved å ta med i takstgrunnlaget maskiner i den utstrekning som her er gjort.
Lovteksten er vag og uklar og gir begrenset veiledning. Det samme gjelder forarbeidene, som imidlertid ikke gir grunnlag for særlig vid
Side:371
tolkning av skattegrunnlaget. Man må holde fast ved at man står overfor en spesiell form for skatt på fast eiendom, hvor det avgjørende må være avhengighetsforholdet mellom bygningen og maskinene. Den nærmere grensedragning følger av rettspraksis som for det vesentlige er av eldre dato, men som likevel fremdeles er relevant. Ved gjennomgåelsen av rettspraksis er det viktig å se på faktum sammenholdt med dommens resultat, mens Høyesteretts generelle formuleringer i noen tilfeller gir liten veiledning. Dommene i Rt-1924-922, Nydalen, og Rt-1933-1182, Moestue, er av særlig interesse, og viser at vårt tilfelle klart faller utenfor det som skal skattlegges.
Tilknytningen mellom bygning og maskiner må ha et visst særpreg og styrke for at maskinene skal medtas ved eiendomsskattlegging. Den tilknytning som alltid vil følge av at maskiner installeres i et lokale ved etablering av en virksomhet, er åpenbart utilstrekkelig.
Det er ikke særlig uenighet om faktum i saken, men lagmannsrettens bevisbedømmelse er feil ved at den betoner at bygget er spesialtilpasset produksjonen av isolerglass. Kostnadene ved flytting av produksjonen eller endring i bruken av bygningen er overvurdert. Lagmannsretten la særlig vekt på størrelsen både av bygget og hovedhallen, deres utforming og traverskranene. Ingen av disse hovedmomentene er avgjørende. For så vidt gjelder traverskranene er det enighet om at de skal medtas i skattegrunnlaget, men de brukes ikke ved produksjonslinjene og skaper ikke avhengighet mellom bygningen og maskinene for øvrig.
Bygningen passer meget bra for isolerglassproduksjon, men er fleksibel og kan lett tilpasses og deles opp for andre typer virksomhet. De enkelte maskiner er av begrenset størrelse og vekt og kan enkelt skiftes ut, og det gjøres med jevne mellomrom. Det at maskinene er plassert i tre produksjonslinjer bør ikke tillegges avgjørende vekt. Flytting av maskinene i produksjonslinjene fører ikke til at verdier går tapt, og medfører bare vanlige flytteutgifter.
Det påberopes ikke at det foreligger saksbehandlingsfeil fra kommunens side. De skriftlige forklaringene som er avgitt av takstmennene og lederen av kommunens eiendomsskattekontor gir imidlertid uttrykk for feil rettsoppfatning. Det gis her uttrykk for en helt uegnet forenkling av rettstilstanden. Takstene ble lagt uendret til grunn ved utskrivingen.
Yngvar Bøckmann AS har nedlagt denne påstand:
"1. Byrettens dom, domsslutningens punkt 1, stadfestes.
2. Fredrikstad kommune tilpliktes å erstatte Yngvar Bøckmann AS selskapets saksomkostninger for byretten, lagmannsretten og Høyesterett med oppfyllelsesfrist 2 - to - uker fra dommens forkynnelse."
Ankemotparten, Fredrikstad kommune, er enig i lagmannsrettens begrunnelse og resultat.
Det er bedriften som produksjonsbedrift som er grunnlaget for eiendomsbeskatningen. Det avgjørende er om maskinene er "part av sjølve føretaket". Produksjonslinjene hører økonomisk, forretningsmessig og funksjonelt sammen med eiendommen for øvrig. Det dreier seg om en bygning som er bygget for produksjon av isolerglass. Anlegget er spesialutformet og dimensjonert for en av Europas største produksjonsenheter i sitt slag og må ses i sammenheng med de tilstøtende virksomhetene
Side:372
selv om de sistnevntes maskiner ikke gir grunnlag for eiendomsskatt. Også leiekontrakten understreker sammenhengen mellom eiendommen og produksjonen, jf særlig punkt 6 siste avsnitt om at eiendommen skal benyttes "til den produksjon som eiendommen er bygget for". At eiendommen og maskinene har forskjellige eiere har ingen betydning.
Det bestrides ikke at bygningen vil kunne benyttes til andre formål, men det er neppe andre som vil kunne benytte en så stor hall. Endret bruk vil kreve kostbar ombygging, og nye leietakere vil vanskelig kunne nyttiggjøre seg installasjoner som alle traverskranene. Lagmannsrettens vurdering av kostnadene ved ombygging er riktig, og flytting av isolerglassproduksjonen vil medføre uforholdsmessige kostnader og tap. Maskinene er store, fastmonterte og verdifulle, og produksjonslinjene må ses som et hele. Det er ikke avgjørende at den enkelte maskin kan skiftes ut eller flyttes.
Det vedtak som overskattetakstnemnda har truffet er gyldig. Det er benyttet erfarne takstmenn, og lagmannsretten var satt med fagkyndige meddommere. Resultatet stemmer med det som ellers legges til grunn i praksis.
Det er riktignok så at det ikke ble tilsiktet noen endring i forhold til tidligere ved vedtakelsen av eiendomsskatteloven av 1975 §4 annet ledd. Men den nye ordlyden "part av sjølve føretaket" gir uttrykk for rettstilstanden slik den er utviklet gjennom rettspraksis. Den nye formuleringen må anses mer dekkende og peker noe klarere på virksomheten enn det tidligere "en integrerende del av anlegget", som imidlertid heller ikke var synonymt med "bygningen". Den ankende part fokuserer for sterkt på den fysiske samhørigheten. Lovverket må tolkes i forhold til den teknologiske utvikling.
Ved analysen av rettspraksis er det dommene i Rt-1934-465, Rjukanfos, og Rt-1948-818, Norsk Aluminium Company, som har størst prinsipiell interesse. Det avgjørende blir en skjønnsmessig vurdering i det enkelte tilfelle, men med utgangspunkt i formålet med anlegget og i hvilken grad maskinene er nødvendige for å realisere dette formålet og deres forretningsmessige og økonomiske samhørighet med foretaket.
Fredrikstad kommune har nedlagt denne påstand:
"1. Lagmannsrettens dom pkt. 1 stadfestes.
2. Fredrikstad kommune tilkjennes saksomkostninger for byrett, lagmannsrett og Høyesterett."
Jeg er kommet til et annet resultat enn lagmannsretten.
Partene er enige om at det er reglene om skattlegging av "verk og bruk" i eiendomsskatteloven av 1975 §4 annet ledd som her kommer til anvendelse, og som er avgjørende for om de omtvistete maskinene skal medtas ved eiendomsskattutskrivingen for Habornveien 50. Jeg er enig i det, og viser til lagmannsrettens drøftelse, hvor forholdet til byskatteloven av 1911 §5 behandles.
Partene er videre i stor grad enige i byrettens og lagmannsrettens beskrivelse av faktum, og jeg viser til den. Uenigheten går særlig på mer skjønnsmessige vurderinger av tilpassing/samhørighet mellom eiendommen og maskinene. Som nevnt er det enighet om at byggets fire
Side:373
traverskraner som tilhører eiendomsselskapet, og to kompressorer som tilhører leietakeren, skal medtas ved eiendomsskattutskrivingen, og at en rekke mindre eller umoderne maskiner i bygget ikke skal medtas. Tvisten gjelder særlig maskinene i tre produksjonslinjer for isolerglass, samt enkelte andre maskiner. Prosedyren har vært fokusert på maskinene i produksjonslinjene.
Etter eiendomsskatteloven av 1975 §4 annet ledd 3. og 4. punktum, skal arbeidsmaskiner bare tas med ved skattelikningen dersom "tingen er ein part av sjølve føretaket". Det framgår av Ot.prp.nr.44 (1974-75) at bestemmelsene i §4 annet ledd svarer til tidligere regler i landsskatteloven 18 august 1911 nr 8 §8 første ledd bokstav b, som ga hjemmel for å skrive ut eiendomsskatt på "verker og bruk så som fabrikker ... og andre industrielle anlegg", og i byskatteloven 18 august 1911 nr 9 §3, som ga hjemmel for å skrive ut eiendomsskatt på "faste eiendomme ... industrielle anlægg". I landsskatteloven §8 tredje ledd og i byskatteloven §5 annet ledd var det bestemmelser om den nærmere avgrensning av skatteobjektet. Etter en lovteknisk endring ved lov 28 juni 1912 nr 3 lød byskatteloven §5 annet ledd 1. og 2. punktum slik:
"Ved værdsættelse av fabrikker og andre industrielle anlæg medtages maskiner og andet, som hører anlægget til og er nødvendig for anlæggets øiemed. Dog medtages ikke arbeidsmaskiner med tilbehør, eller hvad dermed kan sættes i klasse, som ikke utgjør en integrerende del av anlægget."
Landsskatteloven §8 tredje ledd 1. og 2. punktum hadde en noe annerledes ordlyd, men reelt sett det samme innhold som byskatteloven §5 annet ledd 1. og 2. punktum. Reglene her har i sin tur sammenheng med tidligere skattelover.
Den endrete ordlyden i 1975-loven §4 i forhold til tidligere lover er ikke kommentert i proposisjonen. De tidligere lovtekster og forarbeider er nærmere analysert i den foreliggende rettspraksis, og selv om de mest relevante avgjørelsene ligger noe tilbake i tid, er det i rettspraksis man finner den nærmere grensedragning for hvilke maskiner som skal medtas ved eiendomsskattutskrivingen.
Eiendomsskatt på "verk og bruk" er en spesiell form for eiendomsskatt, og det er på det rene at det kreves en tilknytning mellom produksjonsmaskinene og den faste eiendommen for at maskinene skal inngå i takstgrunnlaget. Jeg understreker dette forhold selv om det framgår av det følgende at det er flere elementer som kan komme inn ved den skjønnsmessige avgjørelsen som etter praksis blir avgjørende for skattepliktens omfang.
Noe helt tilsvarende tilfelle som det foreliggende kan jeg ikke se at vi har i rettspraksis. Etter mitt syn vil det være best i samsvar med rettspraksis ikke å ta med de aktuelle maskinene i takstgrunnlaget.
Jeg viser særlig til dommene i Rt-1924-922 om veveriet Nydalens Companie og Rt-1933-1182 om trykkeriet Emil Moestue AS hvor resultatet i begge tilfeller ble at maskinene ikke skulle medtas i takstgrunnlaget. I det førstnevnte tilfelle dreiet det seg om et stort antall vevstoler ordnet i grupper i store sammenhengende saler. Det ble i dommen understreket at maskinene ikke skulle tas med ved takseringen med
Side:374
mindre de utgjorde "en integrerende del av anlægget, det vil si det faste anlæg". Det var ikke tilstrekkelig at maskinene var nødvendige for den bedrift som hadde sin virksomhet i anlegget. Anlegg og bedrift måtte i tilfelle være så nøye forbundne at de praktisk eller forretningsmessig sett ikke kunne skilles fra hverandre. Det ble i dommen vist til at bygningene med hensyn til byggemåte og utstyr var uten særpreg og var tjenlige også til annen fabrikkdrift. Synspunktene fra denne dommen ble utviklet i Rt-1934-465 om A/S Rjukanfos, hvor det også ble foretatt en grundig gjennomgang av forarbeidene, og hvor resultatet ble at maskinene skulle medtas ved taksering. Det ble lagt vekt på den forretningsmessige eller økonomiske forbindelse og at maskiner og anlegg ikke kunne skilles fra hverandre uten uforholdsmessige økonomiske ofre, og dessuten på muligheten for annen økonomisk utnyttelse av bygningene.
Jeg nevner at jeg har funnet lite veiledning om de spørsmål som saken reiser i de teoretiske framstillingene av eiendomsskattelovgivningen.
Jeg går etter dette over til å vurdere forholdene i vår sak. Habornveien 50 ligger i et industriområde og er oppført med sikte på den isolerglassproduksjon med tilknyttete virksomheter som foregår i bygget også i dag. Slik bygningen er utformet lar den seg imidlertid bygningsmessig tilpasse annen produksjon, og det heter i styreformann Gunnar Bøckmanns forklaring at: "En hovedidé var at bygget måtte kunne benyttes til andre typer virksomhet, og at det måtte kunne oppdeles." Jeg legger til grunn at bygget fungerer meget godt med dagens produksjon, men finner at også annen virksomhet er en fullt realistisk mulighet.
Lagmannsretten har således uttalt at: "Ombygging av et slikt kombinasjonsbygg kan gjennomføres på en enklere måte, og er mindre kostnadskrevende enn for mange andre typer industrilokaler". Lagmannsretten har imidlertid lagt til grunn at endret bruk vil kreve "ombygningskostnader av relativt betydelig omfang". Disse er ikke tallfestet. Jeg må likevel ut fra bygningens karakter anta at de ligger innen rammen av det forsvarlige, selv om det her dreier seg seg om store arealer. Det er endog mulig at det ikke vil være nødvendig med noen vesentlig ombygging her. Etter mitt syn har lagmannsretten lagt for stor vekt på arealenes størrelse og egnethet/tilpassing til isolerglassproduksjon i forhold til byggets generelle anvendelighet.
Når det gjelder maskinene, legger jeg vekt på at de enkelte maskinene er av begrenset vekt, opptil 1500 kg, og omfang. Selv om de til dels er boltet fast i gulvet, krever de ikke noen spesialfundamentering, og det er etter det opplyste forholdsvis enkelt å skifte dem ut, eventuelt å flytte dem. Flyttingen medfører ikke i seg selv noen verdireduksjon, og selve flytteutgiftene må antas å være overkommelige. Det forhold at maskinene er montert i produksjonslinjer er ikke til hinder for flytting, og slik flytting ble gjennomført i forbindelse med innflyttingen i bygget i 1987. Jeg legger nok større vekt på disse forhold i retning av at maskinene ikke skal medtas, enn lagmannsretten har gjort. At maskinene representerer betydelige verdier, kan ikke i seg selv føre til at de medtas i takstgrunnlaget. Det forhold at bygningen og maskinene har forskjellige eiere, kan som påpekt av lagmannsretten etter omstendighetene ha betydning for vurderingen av om det foreligger et tilstrekkelig tilknytningsforhold.
Side:375
Jeg finner som lagmannsretten at dette ikke er avgjørende her, men nevner likevel at leiekontrakten er inngått for 10 år.
Jeg finner etter dette at kommunen ved å medta maskinene ved eiendomsskattutskrivingen har gått lenger enn man har dekning for i den foreliggende rettspraksis. Etter det krav som må stilles til klarhet når det gjelder hjemmel for beskatning, finner jeg at anken må tas til følge.
Anken har ført fram, og ankemotparten må pålegges å erstatte den ankende parts saksomkostninger for alle retter, jf tvistemålsloven §180 annet ledd jf §172 første ledd. Saksomkostninger for Høyesterett er krevd med kr 221.182, hvorav kr 37.182 er utgifter. Under henvisning til tvistemålsloven §176 finner jeg at salærkravet på kr 184.000 må settes ned til kr 120.000. I tillegg kommer omkostningene for byretten og lagmannsretten. Samlet tilkjennes saksomkostninger med kr 243.236.
Jeg stemmer for denne
dom:
1. Byrettens dom, domsslutningens punkt 1, stadfestes.
2. I saksomkostninger for byretten, lagmannsretten og Høyesterett betaler Fredrikstad kommune til Yngvar Bøckmann AS 243.236 - tohundreogførtitretusentohundreogtrettiseks - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom.
Dommer Aarbakke: Jeg er kommet til samme resultat som lagmannsretten, og vil begrunne mitt standpunkt slik:
Selv om det i det vedtaket som står til prøvelse er vist til eiendomsskatteloven i sin alminnelighet, er spørsmålet i saken - som påpekt av førstvoterende - om vedtaket har hjemmel i eiendomsskatteloven §3 jf §4 annet ledd, alternativet "verk og bruk ... fabrikkar ... industrielle verk".
Til tross for at eiendomsskatteloven §4 har en annerledes ordlyd enn de tidligere bestemmelsene i landsskatteloven og byskatteloven, som førstvoterende har gjort rede for, oppfatter jeg bestemmelsen slik at den har det samme innhold som disse. Jeg ser forholdet mellom bestemmelsene slik, selv om det i Ot.prp.nr.44 (1974- 75) side 7 og side 12 er brukt uttrykk som "stort sett å halda oppe" og "svarer til" om forholdet til den eldre rettstilstand, og selv om eiendomsskatteloven §4 annet ledd sier at "Arbeidsmaskinar ... skal ... ikkje reknast med utan tingen er ein part av sjølve foretaket". Ordet "føretaket" leser jeg altså som "anlegget".
Skatteobjekter etter bestemmelsen om "verk og bruk ... fabrikkanlegg ... industrielle verk", er faste anlegg for alle typer av produksjonsvirksomhet. Til et fast anlegg hører ikke bare grunneiendom, produksjonsbygning og annet som er fast forbundet med grunnen eller bygningen, men også eiendeler som har en løsere tilknytning til anlegget. Avgjørende er i prinsippet ikke tilknytningen til bygningen, men tilknytningen til anlegget, om eiendelene utgjør en "integrerende del" av dette. Navnet "eiendomsskatt" er for så vidt ikke helt dekkende, men var det heller ikke under den eldre rettstilstand. Jeg skyter inn at skatteobjektet "verk og bruk" etter eiendomsskatteloven §4 annet ledd et
Side:376
stykke på vei er avgrenset på samme måten som objektet for stedbunden formuesskatteplikt, jf skatteloven §18 første og annet ledd, men de sistnevnte bestemmelser omfatter endel mer. Således omfattes bare fysiske eiendeler - fast eiendom og løsøre - av eiendoms skattelovens begrep "fabrikkar ... industrielle verk", derimot ikke finansielle og immaterielle eiendeler. Og når det gjelder fysiske eiendeler, kreves det en særskilt tilknytning, som jeg kommer tilbake til.
Jeg finner ved tolkningen å måtte legge betydelig vekt på den historiske utviklingen av reglene om eiendomsskatt, og peker derfor på følgende:
Ordningen med at eiendomsskatt kan utskrives på "verk og bruk" kom inn i det alminnelige kommune- og fylkesskattesystemet ved skattelovene 15 april 1882 nr 1 og 2. Etter landsskatteloven 1882 §14 første ledd bokstav b kunne eiendomsskatt i landkommuner utlignes på "Værker", forskjellige slag bruk, "Fabriker" og mer allment på "industrielle Anlæg". Tidligere hadde lignende utskrivning av eiendomsskatt skjedd etter særlover, blant annet lov 27 desember 1862 "angaaende Skat paa faste Eiendomme i Skien", som jeg kommer tilbake til.
Ordningen i skattelovene 1882 vedrørende industrielle anlegg ble videreført i skattelovene 1911. I den første proposisjonen til skattelovene 1911 er det til forklaring uttalt at det "Ved værdsættelse av egentlige industrielle anlæg skal alene tages i betragtning værdien av anlæggets bygninger og faste indretninger, indbefattet maskiner og andet fast tilbehør", jf Ot.prp.nr.5 (1909) side 33. Lovutkastet brukte uttrykket "maskiner og andet, der maa ansees som fast tilbehør til anlægget". I den første odelstingsinnstilling om nye skattelover, jf Indst O VI (1909) side 104, ble det presisert at et anlegg skulle omfatte "... ikke alene alt, hvad der hører til anlægget paa en saadan maade, at det kun ved sønderbryden eller nedriven kan skilles derfra, men overhovedet alt, som ifølge sin bestemmelse er uadskillelig knyttet til anlægget og ingen fornuftig anvendelse kan have uden i forbindelse med dette. Maskiner bliver saaledes at medtage, naar de ansees som en integrerende del af den bygning eller anlæg, hvor de er anbragt. Jfr. høiesteretsdom af 11te september 1890 (Retst. for s. a. side 685)".
Den høyesterettsdommen det ble vist til, gjaldt tolkningen av særloven 27 desember 1862 for Skien, som jeg har nevnt, og som hjemlet adgang til å skrive ut eiendomsskatt på "faste Eiendomme, hvad enten de bestaa i Bygninger" m v. Det nevnte uttrykk i særloven ble - med støtte i uttrykket "Fabriker" i skattelovene 1882, jf foran - tolket slik at det var adgang til å skattlegge et tresliperi som sådant, og at eiendommen da omfattet "... det Maskineri i Bygningen, uden hvilket Eiendommen ikke vilde kunne benyttes efter sin Bestemmelse, og som giver Bygningen dens Karakter. Er det omhandlede Maskineri borte, saa er det ikke længere noget Træsliberi. Det Maskineri, hvorom der her er Spørgsmaal, er aldeles nødvendigt, for at Eiendommen skal kunne tjene for sin Bestemmelse."
Selve lovutkastet i den første odelstingsinnstillingen til skattelovene
Side:377
1911 brukte uttrykket "maskiner og andet, som hører anlægget til og er nødvendige for anlæggets øiemed", jf Indst O VI (1909) side 269. Den sistnevnte formulering ble opptatt i den andre proposisjonen til skattelovene 1911, jf Ot.prp.nr.43 (1910) side 42. I odelstingsinnstillingen vedrørende denne fremmet et mindretall i Stortingets budsjettkomité et forslag om å begrense skatteobjektet slik at "arbeidsmaskiner" generelt ikke kunne regnes med, jf Innst O VI (1911) side 5. Under debatten i Lagtinget ble dette forslaget modifisert, og det modifiserte forslaget fikk tilslutning fra et flertall. Også Odelstinget ga i annen runde sin tilslutning til det modifiserte forslag, slik at skatteobjektet "fabrikkanlegg" skulle omfatte kraftmaskiner og dessuten arbeidsmaskiner "som utgjør en integrerende del av anlægget", som ble uttrykket i skattelovene 1911. Jeg tilføyer at objektet for eiendomsskatt - som i 1882-lovene - generelt var angitt noe forskjellig i landsskatteloven og byskatteloven: Mens landsskatteloven §8 første ledd bokstav b anga som skatteobjekt blant annet "verker og bruk saasom fabrikker ... og andre industrielle anlæg", anga byskatteloven §1 og §3 "faste eiendomme ... industrielle anlæg". I verdsettelsesreglene i begge skattelover - landsskatteloven §8 tredje ledd og byskatteloven §5 annet ledd - som er nevnt av førstvoterende, var det imidlertid foretatt den samme nærmere avgrensning av skatteobjektet.
Tolkningen av landsskatteloven §8 tredje ledd 2. punktum og byskatteloven §5 annet ledd 2. punktum, har vært drøftet i flere høyesterettsdommer. Jeg legger for min del - foruten på resultatene i dommene - særlig vekt på de allmenne uttalelser som fremkommer i Rt-1934-465. Førstvoterende, dommer Klæstad, forholdt seg i disse allmenne uttalelser både til skattelovenes tekster og forarbeider og til den rettspraksis som forelå da. Jeg tolker uttalelsene slik at spørsmålet om en arbeidsmaskin skal anses som en integrerende del av et foreliggende fast anlegg, skal avgjøres skjønnsmessig. Ved skjønnsutøvelsen skal det tas utgangspunkt i karakteren av den virksomhet som det faste anlegget konkret benyttes til. Det skal så legges vekt på det rent fysiske og tekniske forhold mellom maskinen og det faste anlegget for øvrig. Men dette forhold er ikke avgjørende isolert sett. Det skal også legges vekt på det funksjonelle forhold mellom maskinen og det faste anlegget for øvrig. Ved denne del av vurderingen skal maskinens og det faste øvrige anleggets tilpasning til hverandre stå sentralt. Heller ikke dette forhold er avgjørende isolert sett. I tillegg til de nevnte forhold skal det økonomiske forhold mellom maskinen og det faste anlegget for øvrig tillegges betydning. I dommen er det således uttalt at skattelovenes uttrykk "integrerende del av anlegget" sikter til "... den forretningsmessige eller økonomiske forbindelse, saaledes at arbeidsmaskiner maa antas at utgjøre en integrerende del av anlegget i alle tilfeller, hvor maskiner og anlegg ikke kan skilles fra hverandre uten økonomiske ofre, som fra et forretningsmessig synspunkt maa anses som uforholdsmessige."
Det er tilføyd at man også skal
Side:378
"... se hen til hvilke følger en ... fjernelse "av de arbeidsmaskiner det gjelder" kan faa for en bedrift som er knyttet til anlegget, og for den økonomiske utnyttelse av de bygninger eller andre faste anlegg som vedkommende maskiner er blitt fjernet fra."
I vår sak er det ingen tvist om at vi står overfor et fabrikkanlegg, og at anlegget benyttes til isolerglassproduksjon. Den bygningen som er hovedelementet i anlegget, har fra oppførelsen i 1987 vært tilpasset dette formålet, så langt tilpasning har vært nødvendig, og den har hele tiden vært benyttet til isolerglassproduksjon. Bygningen skiller seg fra de bygninger det har vært tale om i endel tidligere saker om "verker og bruk", ved at dens tilpasning til det aktuelle formålet ikke går like langt. Bygningen i vår sak kan derfor lettere tilpasses andre formål. Jeg finner at bygningen i vår sak i mindre grad er tilpasset de øvrige deler av anlegget enn bygningene i Rt-1934-465 og Rt-1948-818 var. På den annen side finner jeg at bygningen i vår sak er mer tilpasset anlegget for øvrig enn bygningene i sakene i Rt-1924-922 og Rt-1933-1182 var. Graden av tilpasning av bygningen er likevel bare et skjønnsmoment og således ikke avgjørende, etter den rettsoppfatning som er uttalt i Rt-1934-465.
De maskinene som er tvistens gjenstand, har vært plassert og anvendt til isolerglasspro duksjon i bygningen i mer enn ti år. At enkelte maskiner eller deler av maskiner har vært skiftet ut, endrer ikke dette. Maskinene er uomtvistet tilpasset den isolerglassproduksjonen som hele tiden har vært anleggets formål. På samme måten som i Rt-1890-685, som gjaldt maskiner i et tresliperi, Rt-1913-957, som gjaldt maskinflåteapparater i et vassdrag og Rt-1936-877, som gjaldt en kullkran på et kaianlegg, er det i vår sak maskinene - vel så mye som bygningen - som gir anlegget som helhet dets karakter av industrielt anlegg. Om maskinene viser jeg ellers til førstvoterendes redegjørelse, og peker på at maskinene er boltet til gulvet i bygningen. Det er tale om betydelige og kostbare maskiner - ved taksten er de verdsatt etter teknisk verdi redusert med faktor 0,25, til 16,1 mill kroner. Vesentlig er dessuten etter min mening at maskinene ikke er rene slike arbeidsmaskiner - som motsetning til kraftmaskiner - som eiendomsskatteloven §4 annet ledd 4. punktum på visse vilkår unntar fra skatteplikten. Maskinene fremstår som kombinerte eller integrerte kraft- og arbeids- eller produksjonsmaskiner. Produksjonsdelene av maskinene drives av elektromotorer som styres elektronisk og er montert i fast forbindelse med produksjonsdelene. Kraftmaskinen og produksjonsmaskinen er således i dette tilfellet ikke atskilt, slik bestemmelsene i eiendomsskatteloven har for øye, men fremstår som deler av en og samme maskin. Dette har gitt arbeidsmaskinene en sterkere teknisk tilknytning til anlegget enn arbeidsmaskiner i loven forutsettes å ha. Ved den samlede vurdering som må være avgjørende, kan jeg ikke finne at de maskinene det er tale om, omfattes av unntaket i eiendomsskatteloven §4 annet ledd 4. punktum.
Jeg finner at lagmannsrettens saksomkostningsavgjørelse bør bli stående. For Høyesterett må ankemotparten etter det resultat jeg er kommet til, tilkjennes saksomkostninger.
Side:379
Dommer Gussgard: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende, dommer Dolva.
Dommer Flock: Likeså.
Dommer Holmøy: Likeså.
Etter stemmegivningen avsa Høyesterett denne
1. Byrettens dom, domsslutningens punkt 1, stadfestes.
2. I saksomkostninger for byretten, lagmannsretten og Høyesterett betaler Fredrikstad kommune til Yngvar Bøckmann AS 243.236 - tohundreogførtitretusentohundreogtrettiseks - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom.