Rt-1976-1166

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1976-10-23
Publisert:	Rt-1976-1166
Stikkord:	Militærnektersak
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 144/1976
Parter:	A (høyesterettsadvokat Ole Jakob Bae) mot Staten v/Justisdepartementet (regjeringsadvokaten v/høyesterettsadvokat Gunnar Aasland).
Forfatter:	Holmøy, Elstad, Endresen, Blom, Mindretall: Bendiksby
Lovhenvisninger:	Militærnekterloven (1965) §1

Dommer Holmøy: Jon Mostad, født xx.xx.1942, cand.theol. og lektor, har avtjent militær førstegangstjeneste i feltprestkorpset i 1962,1964 og 1966/67.

Den 12. oktober 1973 søkte han om å bli fritatt for fremtidig militærtjeneste. Justisdepartementet avslo søknaden i brev av 29. januar 1974 med den begrunnelse at Mostads overbevisning ikke var av det absolutte innhold som loven krever.

Da Mostad fastholdt sin vegring, reiste politimesteren i Oslo sak mot ham. Oslo byrett avsa den 18. desember 1974 dom med denne domsslutning:

«Vilkårene for å frita Jon Mostad, f. 21/4 1942 for militærtjeneste etter lov av 19/3 1965 §1 er ikke til stede.»

Side:1167

Jon Mostad anket. Eidsivating lagmannsrett avsa den 9. januar 1976 enstemmig dom med denne domsslutning:

«Byrettens dom stadfestes.»

En av lagmannsrettens dommere gav i en særuttalelse uttrykk for at han hadde funnet saken meget tvilsom.

Saksforholdet fremgår av byrettens og lagmannsrettens domsgrunner.

Jon Mostad har anket over lagmannsrettens dom. For Høyesterett har han fremholdt følgende synspunkter:

Han har en klart pasifistisk grunninnstilling, basert på kristen tro. Han har også påberopt politiske motiver, men de er av sekundær betydning. Hans reservasjoner gjelder nødvergesituasjoner av ekstrem karakter. De går for øvrig ut på at han i tilfelle kunne overveie å delta i voldsaksjoner; han har ikke i dag tatt det standpunkt at han ville delta. Han hevder at voldsbruk i de ekstreme situasjoner det er spørsmål om, er så fjernt fra norsk virkelighet at det ikke er «militærtjeneste» i lovens forstand. Videre hevdes at loven ikke krever en absolutt og reservasjonsløs pasifisme. Han stiller seg skeptisk til avgjørelsen i Hokstad-dommen ( Rt-1969-1285). Ved vurderingen av rettstilstanden i dag er det ikke grunn til å legge større vekt på Hokstad-dommen enn på senere dommer hvor enkelte reservasjoner er akseptert. Rettstilstanden er i dag uklar, og det må være mulig å trekke opp klargjørende linjer i rettspraksis. Mostad bør da fritas for militærtjeneste. Det absolutte pasifistiske standpunkt er i dag ikke representativt for de pasifister som har en mer reflektert holdning. Det kan ikke være riktig å anvende loven slik at denne gruppe utelukkes fra å bli fritatt. Fritakelse av Mostad vil heller ikke være i strid med rettspraksis. Mostad påberoper seg særlig dommer i Rt-1971-769 (Såheim), Rt-1973-1044 (Berge), Rt-1974-674 (Ofstad) og kjennelse i Rt-1970-1375 (Vik-Hansen). Når det gjelder dom i Rt-1974-1068 (Solli), peker han blant annet på at denne er avsagt under dissens.

Jon Mostad har nedlagt denne påstand:

«Vilkårene etter lov av 19. mars 1965 nr. 3, §1 for å frita Jon Mostad for militærtjeneste er tilstede.»

Staten v/Justisdepartementet har hevdet at vilkårene for å frita Mostad for militærtjeneste ikke er til stede. Staten bestrider ikke at Mostad har en alvorlig overbevisning, men det bestrides at han har en slik konsekvent pasifistisk innstilling som lover krever. Den viser til Hokstad-dommen som den grunnleggende dom etter gjeldende lov. At Mostad har høyverdige motiver for sitt standpunkt, er uten betydning for den rettslige vurdering. Heller ikke har det ved denne vurdering betydning at det kan oppstå en samvittighetskonflikt for Mostad. En samvittighetskonflikt kan oppstå også for situasjonsbestemte militærnektere som ikke kan oppnå fritakelse. Så vidtgående reservasjoner som Mostad har gitt uttrykk for, har ikke tidligere vært akseptert i rettspraksis. Spesielt hevdes at det ikke er

Side:1168

grunnlag for en ulik vurdering av Mostad og Solli, jfr. dom i Rt-1974-1068.

Staten v/Justisdepartementet har nedlagt slik påstand:

«Lagmannsrettens dom stadfestes.»

Til bruk for Høyesterett er det holdt bevisopptak ved Oslo byrett 4. juni 1976. Mostad har her med mindre presiseringer akseptert lagmannsrettens fremstilling av hans prinsipielle syn. - Videre er det for Høyesterett fremlagt en uttalelse, datert 24. mars 1976, av dosent, dr. theol. Torleiv Austad, som gir en vurdering av (1) «Jon Mostads nektelsesstandpunkt sett fra en faglig teologisk synsvinkel», og (2) «forholdet mellom Jon Mostads og Hans Magnus Sollis standpunkt, slik sistnevntes syn fremgår av Høyesteretts dom i 1974». Mostad har i bevisopptaket sluttet seg til den analyse og vurdering som er gitt i denne uttalelse.

Jeg er kommet til samme resultat som byretten og lagmannsretten og kan i det vesentlige tiltre deres begrunnelse.

Det må som utgangspunkt være klart at militærnekterloven krever en klart pasifistisk holdning som vilkår for fritakelse. Rettspraksis har dog i enkelte saker akseptert reservasjoner i det absolutt pasifistiske standpunkt utover de rent private nødvergesituasjoner. Som det fremgår av rettspraksis, er det noe tvilsomt i hvilken utstrekning reservasjoner kan aksepteres etter loven. Avgjørelsen må i prinsippet bero på en helhetsvurdering av søkerens holdning til militærtjeneste. Enkeltmomenter som er tillagt vesentlig betydning i en sak, kan ikke uten videre tillegges tilsvarende betydning i en annen. På grunn av de enkelte avgjørelsers konkrete karakter, er det vanskelig å trekke opp mer generelle retningslinjer på grunnlag av rettspraksis.

Jeg vil dog understreke at de reservasjoner som kan aksepteres, må ha et sterkt begrenset innhold. De reservasjoner som har vært anerkjent i tidligere dommer, har en så spesiell og begrenset karakter at de etter min vurdering ikke kan sies å innebære et brudd med det krav til en absolutt pasifistisk holdning som er forutsatt i Høyesteretts dom i Rt-1969-1285 (Hokstad m. fl.). En endring av praksis krever etter min mening lovendring.

Om karakteren av Mostads reservasjoner viser jeg til lagmannsrettens fremstilling.

Mostad har hevdet at de situasjoner hvor han kan tenke seg å bruke vold, er så ekstreme og så fjernt fra vår virkelighet at de ikke kan anses som militærtjeneste i vår lovs forstand. På grunnlag av rettspraksis finner jeg at dette synspunkt ikke kan aksepteres. Jeg viser særlig til vurderingen av spørsmålet i Høyesteretts dom i Rt-1973-170 (Dahl). Med hensyn til dette argument vil jeg ellers gi uttrykk for at hva som er ekstremt og virkelighetsfjernt, her må vurderes på bakgrunn av en tenkt krigssituasjon. Argumentet synes da å tape mye av sin tyngde. Dette synspunkt må man også ha for øye når man

Side:1169

på annet grunnlag skal vurdere hvilke reservasjoner som kan aksepteres etter loven.

Mostads reservasjoner går etter min mening lenger enn hva Høyesterett tidligere har akseptert. I dom i Rt-1971-769 (Såheim) aksepterte man under dissens reservasjoner som gikk ut på at søkeren kunne «tenke seg å stille opp i formasjon og under militær kommando» og også kunne «tenke seg å delta i geriljaaksjoner for å bli kvitt et despotisk styre». Flertallet la til grunn at det gjaldt forhold som lå «nær opp til de rene nødvergesituasjoner, og at de aksjoner som søkeren selv kunne tenke seg å delta i, gjaldt «spontane livsreddende aksjoner hvor vapenbruk og det å ta liv fremstillet seg som en siste utvei for å unngå utryddelse». I dom i Rt-1973-1044 (Berge) aksepterte man en reservasjon om «spontant, uorganisert våpenbruk i tilfelle av et isolert angrep på Norge i hensikt å underkue folket». - I begge disse saker hvor reservasjoner hittil har vært akseptert, var det spørsmål om motstandsaksjoner som en følge av væpnet angrep. Mostad ville også kunne tenke seg å delta i aksjoner for å bekjempe mer permanente tilstander av undertrykkelse («stille vold»). Han ville også kunne tenke seg å delta på den side som først griper til våpen. Ved en sammenligning med Berge-saken kan det også pekes på at Berge - i motsetning til Mostad - ikke ville akseptere militær kommando.

Jeg mener at Mostads reservasjoner også går lenger enn hva flertallet har akseptert i saken mot Finstad, som Høyesterett har behandlet i sammenheng med saken mot Mostad.

Mostads holdning har vesentlige likhetspunkter med Sollis, jfr. Høyesteretts dom i Rt-1974-1068 hvor fritakelse under dissens ble nektet. Jeg mener at den rettslige vurdering av disse to saker må bli den samme.

Når det gjelder Mostads reservasjoner, har den ankende part anført at de ikke gjelder hans standpunkt i dag, men hva han kunne overveie i en tenkt fremtidig situasjon. Det ville i så fall bli spørsmål om en endring av hans aktuelle standpunkt som er absolutt pasifistisk. Fra statens side er anført at Mostads reservasjoner gjelder hans standpunkt i dag. Jeg finner ikke at nyanser på dette punkt kan tillegges vesentlig betydning. Selv om man legger til grunn at Mostad ikke har tatt standpunkt til hva han vil gjøre i en fremtidig situasjon, men holdt dette spørsmål åpent for videre overveielse, finner jeg at hans reservasjoner ut fra en rettslig vurdering er så vidt vesentlige at de ikke kan aksepteres. Det synspunkt Mostad her har påberopt, ble for øvrig tillagt vekt av mindretallet i Solli-dommen.

Den ankende part har videre påberopt en ulikhet i teologisk resonnementsmodell for Mostads og Sollis vedkommende. Denne ulikhet skulle innebære at Mostad i sitt aktuelle standpunkt går mer absolutt mot våpenbruk enn Solli. Når det gjelder disse teologiske resonnementsmodeller og deres betydning for den rettslige vurdering, er jeg i det vesentlige enig i lagmannsrettens

Side:1170

tens vurdering. Jeg finner ikke å kunne tillegge de ulikheter det er spørsmål om på dette punkt nevneverdig betydning ved en rettslig vurdering.

Jeg stemmer for denne

dom:

Lagmannsrettens dom stadfestes.

Dommer Elstad: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Endresen og Blom: Likeså.

Dommer Bendiksby: Jeg har funnet denne sak meget tvilsom, men er blitt stående ved at vilkårene for å frita Mostad for militærtjeneste er til stede.

Jeg finner det ikke synderlig tvilsomt at Mostad med bestemt forankring i sin kristentro har en klart pasifistisk grunnholdning og en bestemt motvilje mot å ta liv. Jeg finner i denne forbindelse grunn til - for å utfylle helhetsbildet - å gjengi hans ankeerklæring til Høyesterett, som det er opplyst at han selv har formulert:

«På religiøst-politisk grunnlag er jeg motstander av vold som middel til løsning av konflikter. Som kristen tar jeg utgangspunkt i Bibelens normer på dette området, og finner at både ut fra nestekjærlighetsbudet og mer konkret bibelsk materiale blir det umulig å være med på å ta andre menneskers liv. Som rene unntak eller grensetilfeller har jeg i retten anført nødvergelignende situasjoner hvor jeg måtte kunne overveie å handle annerledes. Ut fra kristen etikk er det et anerkjent prinsipp at en i enhver ny situasjon må anvende de bibelske normene på den situasjonen, og da kan også overveielser av politisk karakter komme med i bildet. Likevel står det fast at jeg idag under ingen omstendighet kan tenke meg å gjøre militærtjeneste uten å komme i konflikt med min alvorlige overbevisning.»

Min tvil i saken knytter seg til spørsmålet om de reservasjoner Mostad har tatt, går videre enn det rettspraksis hittil har godtatt. Mostad kan, som nevnt i lagmannsrettens dom, «tenke seg å være med i organisert væpnet opprør mot undertrykkelse», men har også gitt uttrykk for at det er vanskelig å ta endelig standpunkt så lenge en slik situasjon ikke foreligger; han vil i enhver situasjon underkaste seg Guds vilje slik den er åpenbaret i Bibelen. Han har karakterisert slikt opprør som nevnt som «kollektivt nødverge», og han har skarpt presisert at deltaking i slikt opprør må være den «eneste mulighet» eller «den siste utveg» til å få slutt på de forhold han vil være med å bekjempe. Han har også gjort gjeldende at han bare har tenkt på rent «ekstreme» situasjoner som ikke eksisterer her og nå og som neppe blir aktuell virkelighet.

Det er, mener jeg, nærliggende å sammenligne Mostads sak med Såheim-saken, Rt-1971-769 - jeg viser særlig til side 774-775, og Berge-saken, Rt-1973-1044, særlig side 1046,

Side:1171

samt saken mot Oddgeir Finstad som Høyesterett har pådømt i dag. Både Såheim, Berge og Finstad er blitt fritatt for militærtjeneste. Mostad har riktignok et annet utgangspunkt for sin militærnekting enn Såheim og Berge hadde - nemlig sin kristentro, og det er - kanskje av den grunn - visse forskjeller i den måten reservasjonene er formulert på. Men jeg kan ikke se at det totalbilde sakene gir er så forskjellig at det bør - eller kan - begrunne et forskjellig resultat. Det dreier seg etter mitt syn om nyanser basert på enkeltformuleringer som det ikke er naturlig å legge avgjørende vekt på.

Etter stemmegivningen avsa Høyesterett dom overensstemmende med førstvoterendes konklusjon.

Av byrettens dom (dommer F. A. Zimmer): - - -

Ved brev av 12/10 1973 til Justis- og politidepartementet søkte han om å bli slettet av de militære ruller. I brevet gjør han nærmere rede for sitt syn «på voldsbruk i sin alminnelighet og på det norske forsvaret». Det sies herom i brevet:

«Etter kristent menneskesyn, som jeg føler meg forpliktet på, er det klart at såvel «fiendens» som «våre egne» liv er mye mer verdt enn seier i krig. Bibelen anbefaler andre metoder enn drap og voldsbruk til å løse konflikter mennesker imellom, og slik må det også være statene imellom.

Skal det kunne tenkes unntak fra denne enkle regelen, må det være i situasjoner der undertrykte folk griper til våpen som en siste nødutvei for å avbryte en kjede av vold som kan bestå av en kombinasjon av menneskeuverdige levevilkår og militær/politisk undertrykkelse for mulighetene til å forandre på det. Slike situasjoner kan i første rekke være aktuelle i en del U-land, og det kan vel forsvares å anerkjenne folkelig «motvold» under slike forhold som en nødvergerett. Det er derimot ikke uttrykk for noen nødvergerett at Norge har organisert et militærvesen med den hensikt å tilintetgjøre dem som våre makthavere til enhver tid måtte definere som «fiender» eller å være med på et «fellesforsvar» sammen med de land vi er alliert med. Det er vold ovenfra, organisert gjennom et rigid kommandosystem hvor den enkeltes samvittighet er satt helt utenfor. Forsvaret kan lett bli en «stat i staten» som kan komme til å krenke demokratiske rettigheter istedenfor å forsvare dem. Det fikk vi en anelse om nylig gjennom de meldingene som lekket ut om øvelser med henblikk på å uskadeliggjøre lovlige politiske grupper.

Også internasjonalt står vårt forsvar som ledd i en voldsbruk ovenfra. Det er tilknyttet NATO og er dermed en del av et internasjonalt undertrykkelsesredskap. Klarest viser krigene i Indo-Kina og de portugisiske koloniene i Afrika at NATO i dag i første rekke er en trusel mot den tredje verdens krav om en mer rettferdig internasjonal politikk. Forsvarssamarbeidet med bl.a. USA og Portugal kunne i verste fall tvinge vårt eget forsvar direkte med i liknende konflikter som disse landene idag er oppe i. Blokkpolitikken har dessuten ført oss inn i en meningsløs kapprustning som både representerer en uansvarlig ressursutnyttelse

Side:1172

og har skapt våpen som ved et «uhell» kan utslette det meste liv på jordkloden.

Jeg er rulleført i Feltprestkorpset og har dermed blitt tildelt en oppgave i forsvaret som fra en side sett er kristen sjelesørger- og forkynnertjeneste. Fra militær synsvinkel er imidlertid presten en slags ideologisk garantist for forsvaret. Han er militær befalingsmann, og må i alle fall oppfattes som en som solidariserer seg med systemet. Bl. a. pålegger Feltprestkorpsets instrukser ham å foreholde eventuelle militærnektere «vår kirkes syn» på forsvaret, slik FPK oppfatter det. Det må være klart at med det synet jeg har trukket opp hovedlinjene av ovenfor, kan jeg ikke være med på denne siden av feltprestens virke eller andre former for militærtjeneste uten å komme i konflikt med min alvorlige overbevisning.»

Mostad gir videre i brevet forskjellige personlige opplysninger og forklarer deretter hvor lenge han har hatt den overbevisning som ligger til grunn for søknaden. Det sies herom:

«Det var mot slutten av avtjeningen av min førstegangstjeneste som feltprestassistent at det for alvor begynte å rakne i det synet jeg inntil da hadde på militærtjenesten. Det var ikke noe klart nytt syn som det gikk an å formulere f. eks. i en søknad om fritaking, bare en mer diffus følelse av at jeg var med på noe jeg egentlig ikke ville. Tvilen var likevel så sterk at jeg kuttet ut emnet «kristendom og krig» av mitt program for «prestens time». I løpet av året i Bergen 1967/68 klarnet min overbevisning mer og mer i retning av det jeg har gjort greie for ovenfor i søknaden, og jeg tror at jeg en eller flere ganger i denne tiden i private samtaler ga uttrykk for at jeg ville nekte å møte dersom jeg ble innkalt til rep. øvelse. Første gang jeg kan huske helt klart å ha gitt uttrykk for det syn jeg har trukket opp i søknaden, var i et brev til min kone i juni 1969. Også overfor de klassene jeg underviste i etikk i Nordhordland folkehøyskole 1970/71 måtte jeg selvsagt gi uttrykk for mitt syn når vi diskuterte emner som militærtjeneste, den enkeltes forhold til staten o. l.

3. juni 1970 sendte jeg et brev til Feltprestkorpset hvor jeg ga uttrykk for mitt syn på militærtjenesten. Det var formet som en søknad om fritakelse, men FPK kunne ikke oversende det til Justisdepartementet, p.g.a. at det var stilet til FPK og dessuten manglet noen tilleggsopplysninger. Jeg ble innkalt til en samtale med feltprost Finn Guttormsen noen dager senere, og fikk samtidig tilsendt rettledning for søknad om fritakelse. At det har drøyet så lenge før jeg sender denne søknaden henger sikkert sammen med at jeg har avtjent den militære førstegangstjenesten og ikke senere blitt utkalt til rep.øvelse. Da er ikke forholdet til militærtjenesten noen hastesak, og blir lett skjøvet i bakgrunnen til fordel for mangfoldigheten av andre gjøremål.»

I en senere politiforklaring av 20/11 1973 hvor han angir at motiveringen for søknaden er religiøst/politisk uttales videre:

«Primært ser han på voldsbruk som forkastelig, men vil ta følgende reservasjon - i en undertrykkelsessituasjon vil han helst kjempe mot undertrykkerne med andre midler enn vold. Var det ikke andre muligheter til stede tør han ikke si et prinsipielt nei til å delta i væpnet kamp. Dette mener han er et tenkt tilfelle som ikke gjelder her og nå,

Side:1173

når det gjelder mere utfyldende synspunkter om dette forhold, så vil han her vise til sin søknad hvor han har omhandlet dette tema.

Vil her bemerke at forholdet som han her har omhandlet, betrakter han som nødverge.

Slik som han ser det i dag her i Norge - så kan han ikke se en situasjon hvor han kunne tenke seg å gripe til våpen. Hvis landet skulle bli angrepet av en fremmed makt, ser han det slik idag at han ikke kan tenke seg å gripe til våpen, eller være med å forsvare landet med våpen i hånd.

Ved en eventuell okkupasjon - så vil han her henvise til sin søknad hvor han tar reservasjoner mot visse undertrykkelser.

Når det gjelder tjenester i overnasjonale militære styrker, slik som f. eks. i FN's regi, og det er tale om fullverdige militære operasjoner, så vil han ikke kunne tenke seg å delta i en slik militær styrke.

Hvorvidt det er galt av andre å utføre sin verneplikt, så vil han si at det naturligvis må stå opp til enhver å følge sin overbevisning, men vil si at han ser med skepsis på selve opplegget.

Sier at dette med Natoalliansen ikke er avgjørende alene, tror ikke standpunktet han her har tatt ville ha vært anderledes om han hadde vært svensk statsborger».

Søknaden ble avslått av Justis- og politidepartementet den 29. januar 1974. Etter å ha sitert 2. avsnitt av det som er gjengitt ovenfor fra søknaden av 12/10 1973 og 4. siste avsnitt i politirapporten av 20/11 1973 anføres det i avslaget som er stilet til Politimesteren i Oslo:

«Såvidt forstås er mannskapets overbevisning således ikke av det absolutte innhold som §1 i lov nr. 3 av 19. mars 1965 forutsetter. Justisdepartementet har derfor avslått søknaden.

Man viser for så vidt til forarbeidene til loven Ot. prp. nr. 42 (1962-1963) side 8 og 9 og til Høyesteretts dom av 29. november 1969 ( Rt-1969-1285 flg.) og 10. februar 1973 ( Rt-1973-170 flg.) og de avgjørelser av Høyesterett som der er vist til.»

Etterat avgjørelsen var forkynt for Mostad og han var blitt spurt om han nå ville oppfylle sin militære tjenesteplikt, erklærte Mostad i brev av 25.2 1974 til Krigskommisariat Akershus at han fortsatt ikke var villig til «å stå innrullert som rep./mob.-disponert».

Sak er deretter reist ved stevning av 22. mars d. å. innkommet til retten 4. april d. å. - - -

Saksøkte har i sin partsforklaring utdypet sitt standpunkt som i det vesentlige er i samsvar med den skriftlige formulering som ble fremlagt i retten. Det fremgår av det her anførte at saksøkte på den ene side bygger sin motstand mot å gjøre militærtjeneste «på kristent menneskesyn og Bibelens anvisninger» men på den annen side trekker inn «mer aktuelle og konkrete politiske overveielser». Det vises til fremstillingen som derfor ikke gjengis i dommen. Forøvrig har saksøkte svart på en del spørsmål uten at det kan sies å ha frembragt noe ytterligere til belysning av hans syn. Han kan under ingen omstendighet tenke seg å gjøre militær tjeneste idag under de nåværende forhold hensett til sitt religiøse og politiske syn. Hvorledes han vil forholde seg i en konkret hypotetisk situasjon som han idag ikke har oversikt over, kan han ikke si.

Side:1174

Saksøkte har på spørsmål uttalt at han ikke står tilsluttet noe politisk parti men at han sympatiserer med venstresiden i norsk politikk idag. - - -

Retten skal bemerke:

Det er ikke grunn til å tvile på at Mostads utgangspunkt er rent pasifistisk ut fra hans religiøse innstilling. At det etterhvert også er kommet til momenter av politisk karakter rokker ikke ved at hans overbevisning må sies å være alvorlig, slik at han ut fra dette syn tar avstand fra å bruke vold i konfliktsituasjoner av forskjellig art - også militære konflikter. Det kan imidlertid vanskelig sees bort fra at det i den pasifistiske grunninnstilling etterhvert er kommet inn momenter som gir rimelig grunn til tvil om hans nåværende innstilling er så absolutt og reservasjonsløs at den kan føre til fritak etter lovens §1. Hans argumentasjon på det politisk-sosiale plan skiller seg ikke særlig fra det som anføres i de fleste militærnektersaker. Rettspraksis stiller strenge krav til en overbevisning om ikke å kunne gjøre militærtjeneste av noen art og har bare godtatt unntak for en mulig våpenbruk i nødsituasjoner av ekstrem art som fremstiller seg som den siste utvei til å redde andres liv, jfr. dom i Rt-1971-769, særlig side 774. Selv våpenbruk innen ganske snevre grenser er ikke tilstrekkelig til fritak, jfr. Rt-1973-170, særlig 173 2. avsnitt. At en situasjonsbestemt militærnektelse ikke dekker «militærtjeneste av noen art» er senest fastslått av Høyesteretts flertall i Solli-dommen av 26. oktober d. å. Solli som også er teolog, hadde en pasifistisk innstilling på religiøst grunnlag, men med reservasjoner som etter flertallets mening ikke kunne føre til fritak.

Etter rettens oppfatning avviker Mostads forhold ikke vesentlig fra Sollis. Heller ikke hans pasifisme kan sies å være absolutt, men må ansees situasjonsbestemt.

Betingelsene for fritak er således ikke tilstede etter lovens §1. - - -

Av lagmannsrettens dom (lagdommerne Erik Jørgensen, Christian Borchsenius og Bjarne Lende):

Jon Mostad er født xx.xx.1942. Han tok teologisk embetseksamen ved Menighetsfakultetet høsten 1965 og har også musikkutdannelse fra Musikkonservatoriet. Han er for tiden lektor ved Frydenberg gymnas i Fredrikstad. Han avtjente sin militærtjeneste som feltprest i 1962, gjennomgikk offiserskurs i 1964 og gjorde tjeneste som feltprestassistent 1966/67. Han har ikke senere vært innkalt til militærtjeneste. - - -

Den ankende part har i sin partsforklaring og ved den oppnevnte prosessfullmektig i hovedsaken kommet med de samme anførsler for lagmannsretten som for byretten og det vises til gjengivelsen av dette i byrettens domsgrunner. For lagmannsretten er anført at byretten har stilt for strenge krav til en absolutt og reservasjonsløs pasifistisk holdning. Militærtjenestebegrepet kan ikke dekke enhver form for våpenaktivitet hvor som helst og under hvilke som helst forhold. Dette ville være å gi begrepet en urimelig fortolkning.

Ved vurderingen må det legges betydelig vekt på at fritakelsesreglene

Side:1175

har tatt sikte på de religiøse militærnektere. Den absolutte pasifisme møter man ikke idag hos de reflekterte kristne. Det rådende syn i den norske kirke er i overensstemmelse med det som Mostad hevder om at det må være akseptabelt å bruke vold i enkelte konfliktsituasjoner der den svakes rett står mot den sterkes og for å få slutt på den tilstand som Mostad har karakterisert som «stille vold». I de ekstreme grensesituasjoner som slike tilstander kan lede til, vil således anvendelse av vold idag være i samsvar med de reflekterte kristne militærnekteres syn. Hvis denne holdning skulle diskvalifisere, ville det bety at de mindre seriøse - de rent pasifistiske - ville bli fritatt, mens derimot de best funderte ikke ville bli det. Hvis videre disse ekstreme grensesituasjoner bare kan tenkes i andre politiske sammenhenger enn de som eksisterer idag, kan en slik reservasjon for disse grensetilfelle ikke diskvalifisere. For å kunne besvare et hypotetisk spørsmål på en meningsfylt måte, forutsetter dette at man må kunne leve seg inn i den spurte situasjon. Det er et særdeles vanskelig krav idet man forutsetter at man da er det samme menneske som idag. Det er ikke holdbart å forlange at Mostad idag skal kunne svare. Menneskene er ikke statiske, men endres med omstendighetene. Våre holdninger og vår personlighetsstruktur endres uten at vi idag kan si i hvilken retning. Man kan derfor ikke tillegge hypotetiske spørsmål særlig vekt og det vil være forsvarlig å unnlate å svare på slike spørsmål. Etter Mostads syn eksisterer det ikke idag noe sted tilstander som representerer et slikt grensetilfelle som ville gjøre voldsanvendelse berettiget ut fra hans syn. - - -

Lagmannsretten er kommet til det samme resultat som byretten.

I sin forklaring for lagmannsretten har Mostad gitt uttrykk for de samme synspunkter som for byretten og som danner begrunnelsen i hans søknad om fritaking av 12.10.1973 og i brevet av 3.12.1974. Lagmannsretten er, i likhet med byretten, av den oppfatning at hans forklaring gir uttrykk for hans faste og alvorlige overbevisning som han har kommet frem til gjennom et lengre tidsrom.

Spørsmålet er så om Mostads overbevisning idag har et slikt innhold at den ikke tillater ham å gjøre militærtjeneste av noen art. Hans standpunkt er at nestekjærligheten ikke kan nekte mennesker som er undertrykket og i materiell nød, å bruke væpnet kamp mot undertrykkerne for å få slutt på følgene av undertrykkelsen; den stille volden. En slik kamp karakteriserer han som kollektivt nødverge, og han kan ikke på forhånd utelukke at han kunne finne det riktig å delta i slik kamp. Til illustrering av sitt standpunkt har han for lagmannsretten stillet opp følgende tenkte situasjon:

Hvis 100 mennesker hindret 500 000 mennesker i å få det daglige brød, ville han etter forgjeves forsøk med ikke-voldelige midler, kunne tenke seg å være med på å drepe de 100 -. Hvis han nektet å være med på å drepe de 100, mener han at han derved ville være med på å drepe de 500 000.

På spørsmål fra retten har han svart bekreftende på at han kunne tenke seg å delta i en slik oppstand uten at det på forhånd forelå en akutt eller spesiell foranledning, idet han anser den bestående «stille vold» som tilstrekkelig foranledning. Han mener likeledes at nødvendigheten

Side:1176

av å delta i forhåndsplanlegging ikke ville føre til at han vil avstå fra å delta. Videre ville det ikke være til hinder for hans deltakelse at det eksisterte en viss grad av organisert gerilja. Han var villig til å ta sin plass i en organisert gruppe og til å ta imot ordrer og derved sette til side egne detaljvurderinger. Han mener at han når befrielsen var fullført og opprørsstyrkene etterhvert ville gå over til å bli regulære militære styrker, ville trekke seg ut. Han presiserer meget sterkt at det er nestekjærligheten som ligger til grunn for at han vil være med.

Mostad vil i en viss utstrekning ta standpunkt til hypotetiske spørsmål om fremtiden, men fremhever sterkt at de normer han bygger på, må prøves pånytt for at man skal kunne bli klar over hva som skal gjøres i den nye situasjon. Han likestiller med fysisk vold en, mer eller mindre, varig tilstand hvor folk eller folkegrupper holdes undertrykket og i materiell nød. Det er denne tilstand som etter hans syn berettiger til nødverge ved motvold på samme måte som nødverge mot direkte fysisk vold.

Lagmannsretten betrakter deltakelse i våpenbruk i en slik situasjon som Mostad har tenkt som illustrasjon, å være av en slik art at han ikke kan fritas, idet han kan tenke seg å være med i organisert væpnet opprør mot undertrykkelse. Dette går lenger enn godtatt i praksis, jfr. således Såheim-dommen, Rt-1971-769 og særlig 775, hvor flertallet har festet seg ved som det sentrale at Såheim bare kunne tenke seg å delta i «spontan våpenbruk for å avverge direkte angrep på menneskers liv». I en lignende stilling står Berge-dommen, Rt-1973-1044, hvor det er referert at Berge kunne tenke seg å delta i «spontant, uorganisert våpenbruk i tilfelle av et isolert angrep på Norge i hensikt å underkue folket».

Derimot synes Mostads holdning å ligge meget nær opp til det som Høyesterett har lagt til grunn når det gjelder Solli, Rt-1974-1068, særlig 1072.

Mostad og hans prosessfullmektig har anført at Sollis sak atskiller seg fra Mostads, derved at Solli bygger på en etisk norm som i motsetning til Mostad vil gjøre Sollis endelige standpunkt i en hypotetisk fremtidig situasjon rent situasjonsbestemt. Mostad vil når han tar standpunkt til hypotetiske situasjoner bygge på en modell som skal angi forholdet mellom de konkrete etiske valg og handlinger og normgrunnlaget i kristen etikk. Hans handlingsvalg atskiller seg fra Sollis derved at valget foretas når normene er anvendt på den foreliggende situasjon

Lagmannsretten antar at en slik «situasjonsetikk-modell» i visse tilfelle kan være veiledende for bedømmelsen av og forståelsen for grunnlaget for det handlingsvalg som vedkommende i en gitt situasjon ville foreta, men mener at modellen imidlertid vil være av sekundær interesse i de tilfelle hvor man mer direkte kan komme frem til hvordan vedkommende vil handle. Når han, som Mostad har gjort i denne sak, har gitt et klart konkret svar på hva han ville gjøre i en gitt situasjon, må man bygge på dette.

Selv om den type situasjon som danner grunnlag for svaret er en tenkt situasjon, og det gjelder både det spesielle eksempel og de situasjoner han mer generelt har beskrevet, er den dog, ut fra dagens forhold,

Side:1177

ikke så fjern og urealistisk at man ikke kan bygge på Mostads utsagn om hvordan han ville handle, som et uttrykk for hans oppfatning idag.

Det avgjørende for Mostads sak må da være at han i klare ordelag gir uttrykk for at han vil bruke våpen i situasjoner som ikke har det spontane preg som etter praksis har vært utslagsgivende for fritak. At han selv betrakter situasjonen som nødverge på samme måte som nødverge overfor direkte fysisk vold, kan ikke endre dette. Heller ikke kan det i og for seg meget høyverdige motiv for en slik handling, nestekjærligheten, ha fritakende virkning.

Etter dette blir byrettens dom å stadfeste.

Dommen er enstemmig. Lagdommer Borchsenius vil imidlertid for sitt vedkommende understreke at han har funnet denne sak meget tvilsom. Slik denne dommer oppfatter Mostads standpunkt, kan det ligge nær å si at den reservasjon Mostad har tatt for muligheten av å delta i væpnet kamp, tar sikte på så rent ekstreme og hypotetiske situasjoner at reservasjonen ikke er av den art at den kan diskvalifisere ham som militærnekter i lovens forstand. Som det fremgår av Mostads anførsler referert foran, eksisterer det idag ikke noe sted slike tilstander som representerer en så ekstrem situasjon at voldsanvendelse kunne være berettiget etter hans syn. Han har videre erklært at han, slik han ser forholdene idag, finner det utelukket å kunne gripe til våpen eller voldelig motstand for å forsvare Norge hvis landet blir angrepet eller okkupert. Han kan heller ikke tenke seg å delta i militære operasjoner i FN's regi. Under tvil har lagdommer Borchsenius likevel blitt stående ved ikke å oppta dissens, idet man ved en helhetsvurdering synes å være best i samsvar med Høyesteretts praksis når man bedømmer saken på den måte som lagmannsretten foran har gjort. Denne dommer vil i den forbindelse særlig peke på at Mostad ikke anser det ubetinget utelukket at han kan underordne seg et kommando-system innen visse grenser, (jfr. nærmere 7 nederst), og at det kan tenkes at han vil delta i aksjoner av ikke helt spontan karakter (jfr. 9 nederst). - - -