HR-1993-26-A - Rt-1993-496

Instans:	Høyesterett - Kjennelse
Dato:	1993-02-11
Publisert:	HR-1993-00026-A - Rt-1993-496 (199-93)
Stikkord:	Ekspropriasjonsrett
Sammendrag:
Saksgang:	Agder lagmannsrett LA-1991-00021 - Høyesterett HR-1993-00026 A, nr 91-00343.
Parter:	Bamble kommune (Advokat Ove Chr Lyngholt - til prøve) mot Walter Christensen m.fl. (10 parter) (Advokat Thorstein Vale).
Forfatter:	Langvand, Røstad, Bugge, Gussgard, Smith
Lovhenvisninger:	Ekspropriasjonserstatningsloven (1984) §5, Grunnloven (1814) §105, Skjønnsprosessloven (1917) §4, §54b, Ekspropriasjonsloven (1918) §4, §5, Oreigningsloven (1959) §2, Lov om hermetiseringsanlegg for fiskevarer (1963)3-§53, §4, §5, Plan- og bygningsloven (1985) §43

Dommer Langvand: Saken gjelder fastsettelse av vederlag for grunn og rettigheter som avstås til gjennomføring av reguleringsplan stadfestet 3 september 1984, med endringer vedtatt 19 desember 1989, for områdene rundt Ivarsand - Prisgrunn - Halvorsodden i Bamble kommune. Reguleringsplanen er angitt å gjelde ett av de fineste strandområdene i Grenland. Formålet med planen er å sikre områdene til bruk for allmennheten. Denne sak gjelder første etappe av gjennomføring av planen og omfatter ca 40 dekar regulert til friområde, ca 12 da regulert til trafikkområde, samt et areal på 30-40 dekar, også regulert til friområde, som er begjært innløst.

Som ledd i gjennomføringen av reguleringsplanen har Bamble kommune inngått avtaler med en rekke grunneiere og rettighetshavere. Ved disse avtaler er bl.a. bestemt at erstatning for inngrep, skader og ulemper skal fastsettes ved skjønn i samsvar med skjønnsloven §4 og etter vanlige ekspropriasjonsrettslige prinsipper.

Bamble kommune begjærte 20 januar 1990 skjønn som omfattet 13 takstnummer. Underskjønn ble avhjemlet ved Skien og Porsgrunn byrett 30 august 1990.

Byretten la til grunn at det dreide seg om et utbyggingsområde. For arealer som ble avgitt til veier, parkeringsplasser, småbåthavner og friområder, ble erstatningen fastsatt på grunnlag av strøkspris for bebyggelig grunn, idet retten fant at det måtte ses bort fra at arealene som følge av reguleringsplanen ikke kunne bebygges. Når det gjaldt en opparbeidet vei - Elvikveien - fant byretten at det ikke var grunnlag for erstatning til eierne av den grunn veien går over. Rettighetshaverne til selve veien ble tilkjent erstatning for veiens tekniske verdi, uten fradrag for de fordeler rettighetshaverne får ved kommunens overtakelse av veien.

Bamble kommune begjærte overskjønn for 12 av de 13 takstnummer underskjønnet gjaldt. Eieren av takstnummer 7 og eieren av takstnummer 9 begjærte på sin side overskjønn. Eieren av takstnummer 3 begjærte aksessorisk overskjønn for to forholds vedkommende. Agder lagmannsrett avhjemlet 11 september 1991 overskjønn.

Lagmannsretten la til grunn at reguleringsplanen var bindende ved utmålingen av grunnerstatningen. Verdsettelsen kunne derfor ikke skje under den forutsetning at grunnen kunne bebygges. Når verdsettelsen etter vederlagsloven §5 skulle skje ut fra salgsverdien - noe partene var enige om - måtte utgangspunktet tas i salgsverdien for arealene som trafikkområde og friområde. Lagmannsretten bemerket at det ikke er "noe marked for frivillig omsetning av trafikk- og friområder slik at det byr på problemer for retten å fastsette en riktig erstatning". Etter en konkret vurdering av den enkelte parsell og under henvisning til vederlagsloven av 6 april 1984 nr 17 §5 annet ledd første punktum, kom retten til at det burde fastsettes ens kvadratmeterpris for alt som ble avstått til friområder, dog slik at det måtte gis en tilleggsverdi for arealer som grenset til sjøen. Fagdommeren dissenterte med hensyn til de priser som skulle legges til grunn. For veiavståelsen fastsatte lagmannsretten samme erstatning som byretten.

Bamble kommune har påanket overskjønnet til Høyesterett for takstnummer 1, 2, 3, 6, 9 og 17. Seks av ankemotpartene har for Høyesterett vært representert ved felles prosessfullmektig. De øvrige ankemotparter har fra Høyesteretts kontor vært innkalt til ankeforhandlingen, men har ikke møtt. Avgjørelsen vil få virkning også for dem.

Anken gjelder rettsanvendelsen og saksbehandlingen - mangelfulle skjønnsgrunner.

Kommunen har frafalt anken over avgjørelsen av kravet fra takstnummer 3 om innløsning etter plan- og bygningsloven §43 nr 1. Anken over erstatningsfastsettelsen er opprettholdt.

To vitner har forklart seg ved bevisopptak. Det er fremlagt noen nye dokumenter som jeg ikke spesifiserer.

Den ankende part, Bamble kommune, har i hovedtrekk anført:

Lagmannsretten har med rette lagt til grunn at reguleringsplanen er bindende ved utmåling av erstatningen for de arealer som avstås til friområde og trafikkområder. Men lagmannsretten synes å ha misforstått hvilke følger dette må få ved erstatningsutmålingen. Etter vederlagsloven §5 første ledd skal omsetningsverdien fastsettes til hva "vanlege kjøparar ville gje for eigedomen ved friviljug sal". Når lagmannsretten har konstatert at det ikke er "noe marked for frivillig omsetning av trafikk- og friområder", må dette innebære at det er den bruksverdi eller omsetningsverdi som bygger på den aktuelle bruk som skal legges til grunn ved utmåling av erstatningen. Lagmannsretten synes imidlertid å ha bygget på en hypotetisk markedsverdi som trafikkområde og friområde. Dette er i så fall en uriktig rettsanvendelse som må lede til opphevelse av overskjønnet. Under enhver omstendighet er skjønnsgrunnene på dette punkt så mangelfulle at overskjønnet av den grunn må oppheves.

Erstatningsfastsettelsen for takstnummer 3 for avstått strand- og sjøområde rammes av de samme innvendinger som erstatningsfastsettelsen for fri- og trafikkområder.

Når det gjelder Elvik-veien, gjør kommunen gjeldende at erstatningsfastsettelsen må skje etter vederlagsloven regler. Dersom rettighetshaverne kan påvise et tap, må det gjøres fradrag for de særfordeler kommunens overtakelse av veien innebærer. Subsidiært gjøres gjeldende at det såkalte Eikelandsprinsippet, jf Rt-1976-1362, må komme analogisk til anvendelse, slik at erstatningen fastsettes etter samme kriterier som i nevnte avgjørelse, med fradrag for de fordeler rettighetshaverne får.

Bamble kommune har nedlagt denne påstand:

"Agder lagmannsretts overskjønn i sak LA-1991-00021 oppheves så langt det er påanket og hjemvises til ny behandling."

Ankemotpartene, Walter Christensen m. fl., har i det vesentlige anført:

Byretten så med rette bort fra reguleringsplanen ved fastsettelsen av erstatningen, og bygde, ut fra påregnelighetsbetraktninger, på verdien ved frivillig salg som bebyggelig grunn - det såkalte parkprinsipp. Det er ankemotpartenes prinsipale standpunkt at en ved ekspropriasjonsinngrep av den art det her er tale om - også kalt ervervsekspropriasjoner - skal se bort fra reguleringsplanen når erstatning for inngrepet skal fastsettes. Alternativt må erstatningen bygges på et utvidet parkprinsipp. Etter ankemotpartenes oppfatning var det påregnelig med en viss utbygging i området, dersom reguleringsplanen ikke var kommet. Til støtte for sitt syn har ankemotpartene vist til kjennelse i Rt-1925-47 - Rådhuskjennelsen - som hevdes å være lagt til grunn i senere rettspraksis.

Subsidiært gjør ankemotpartene gjeldende at reguleringsplanen iallfall ikke kan anses bindende lenger enn til at formålet med planen - utnyttelse til friområde og trafikkområde - må tillegges vekt. Detaljreguleringen i planen må det ses bort fra. Planen legger til rette for utbygging til friluftsformål i offentlig regi. En utbygging for friluftsformål kan imidlertid også realiseres i privat regi. Det dreier seg om ett av de mest attraktive utfartsområdene i Grenland, og grunneierne har lenge lagt opp til å utnytte området som turist- og friluftsområde. Det er i høy grad påregnelig at denne utvikling ville ha fortsatt dersom inngrepene i henhold til reguleringsplanen ikke var kommet. Det er ankemotpartenes syn at erstatningen i samsvar med vederlagsloven §5 må fastsettes ut fra den verdi arealene ville ha hatt ved en privat utbygging til friluftsformål.

Ankemotpartene mener at lagmannsretten har vurdert strand- og sjøområdene ut fra den bruksverdi de har som ledd i en videre utnyttelse i privat regi, og at dette er en riktig problemstilling.

Lagmannsretten har bygget på en riktig rettsoppfatning når den er kommet til at det må tilkjennes erstatning for selve veianlegget. Dersom veien ikke hadde eksistert, måtte kommunen ha bygget ny vei. Det er med rette lagt vekt på at eierne av veien har vært berettiget til å utnytte den økonomisk ved krav om refusjon av omkostninger ved bortfeste av hyttetomter og ved innkreving av veiavgifter. Det er riktig at det ikke er gjort fradrag for de "alminnelige" fordeler veieierne måtte ha av å benytte veien etter at den er blitt kommunal. Når det gjelder det rettslige grunnlag for å fastsette erstatning til eierne av veien, har ankemotpartene vist til avgjørelsen i Rt-1956-493 angående Den Ankerske Marmorforretning A/S og til Rt-1976-1362 - Eikelanddommen.

Ankemotpartene hevder således at lagmannsrettens erstatningsfastsettelse bør bli stående, selv om de ikke helt ut er enige i de begrunnelser lagmannsretten har gitt.

Ankemotpartene har lagt ned slik påstand:

"1. Overskjønnet stadfestes.

2. Walter Christensen m.fl. v/h.r.adv. Thorstein Vale tilkjennes saksomkostninger hos Bamble kommune for Høyesterett."

Jeg er kommet til at anken må tas til følge.

På bakgrunn av prosedyren for Høyesterett finner jeg først å burde gå noe inn på de prinsippspørsmål som oppstår når ekspropriasjonsarealet omfattes av en reguleringsplan.

Som det fremgår av førstvoterendes bemerkninger i plenumsdommen i Rt-1977-24 (Østensjødommen), har det siden avgjørelsen i Rt-1925-47 (Rådhuskjennelsen) vært lagt til grunn i rettspraksis at det ved ekspropriasjon av grunn til gater, veier, lekeplasser m.v. i henhold til en reguleringsplan for områder som skal bebygges, skal ses bort fra at visse arealer ikke skal kunne bebygges. Det fremgår imidlertid under pkt 2 i førstvoterendes bemerkninger at forholdet er annerledes når det dreier seg om en reguleringsplan som mer generelt fastlegger hvilke områder som skal kunne bebygges og hvilke som skal bevares ubebygd. Eiere av områder som skal være ubebygd, vil ikke da kunne kreve erstatning med den begrunnelse at områdene ville være mere verd om de kunne bebygges. I de sistnevnte tilfellene viste Høyesterett til den dagjeldende ekspropriasjonserstatningslov §5 nr 3, men det ble antatt at resultatet heller ikke var i strid med rettspraksis før denne loven. Det fremgår av forarbeidene til vederlagsloven at det ikke var meningen å fravike den rettspraksis som forelå om betydningen av reguleringsplaner, jf Ot prp nr 50 (1982-83) 51 spalte 2 der det bl.a. uttales:

"Særlige spørsmål reiser seg dersom ekspropria- sjonen skjer til gjennomføring av en regulerings- plan, og det er denne planen som hindrer en endret utnytting av eiendommen. Det er imidlertid ikke meningen med proposisjonens lovutkast å endre rettstilstanden på dette området slik den er kommet til uttrykk i rettspraksis. Det kan her særlig vises til Rt-1976-1 (Kløftasaken), Rt-1976-464 (Skaarsaken) og Rt-1977-24 (Østensjøsaken)."

En tilsvarende uttalelse finnes i Innst O nr 27 (1983-84) 2 spalte 1 jf Ot.tid. 1983-84 side 297 spalte 1. Senere rettspraksis har da også lagt til grunn at spørsmålet om reguleringsplanens betydning for erstatningen ikke står i noen annen stilling etter den någjeldende lov §5 enn etter den tidligere lovgivning og praksis, se særlig Rt-1988-120 og Rt-1992-55. Ankemotpartene kan således ikke få medhold i det rettslige syn de har gjort gjeldende med utgangspunkt i kjennelsen i Rt-1925-47, og som går ut på at erstatningen i dette tilfellet skal fastsettes ut fra en strøkspris, uavhengig av den vedtatte regulering.

Jeg går så over til å behandle de konkrete ankepunkter.

1. Arealer som i reguleringsplanen er utlagt til friområde og trafikkområde:

Lagmannsretten uttaler at vederlaget må fastsettes ut fra grunnens salgsverdi og viser til at partene har erklært seg enige i dette. Den samlede lagmannsrett sier deretter i de generelle bemerkninger at den ikke kan se "at det såkalte strøkprinsippet, som følger av rettspraksis, jfr. bl.a. Rt-1977-24, Rt-1983-700 og Rt-1984-1331, i dette tilfellet gir grunnlag for å fravike hovedregelen om at grunnens verdi skal fastsettes på grunnlag av en slik utnyttelse av eiendommene som følger av en reguleringsplan." Etter min mening er dette et riktig rettslig utgangspunkt. Det følger da av vederlagsloven §5 at det er den pris vanlige kjøpere vil gi ved frivillig salg som skal danne grunnlaget for fastsettelsen av erstatningen. Lagmannsretten har imidlertid funnet at det ikke er "noe marked for frivillig omsetning av trafikk- og friområder slik at det byr på problemer for retten å fastsette en riktig erstatning." Til tross for dette uttaler lagmannsretten at den har "funnet det forsvarlig å fastsette ens kvadratmeterpris for alt det som avstås til friområde selv om de enkelte arealer er av noe forskjellig karakter". Flertallet i lagmannsretten har deretter satt erstatningen for avståtte friområder til kr 15 pr m2 og for trafikk- områder til kr 10 pr m2. Mindretallet - lagmannsrettens formann - stemte for henholdsvis kr 7,50 og kr 5 pr m2. Det fremgår intet om hvorledes lagmannsretten er kommet frem til et slikt vederlag. Hensett til det lagmannsretten har uttalt om at det ikke er noe marked for frivillig omsetning av trafikk- og friområder, og at retten heller ikke har angitt nærmere hva arealene vil kunne nyttes til og som under den gjeldende regulering kunne betinge en omsetningsverdi, finner jeg at skjønnsgrunnene ikke er tilstrekkelige til å bedømme om vederlagsloven §5 er riktig anvendt. Overskjønnet må for så vidt bli å oppheve.

2. Tilleggserstatning for arealer som grenser til sjøen:

Lagmannsretten har opprettholdt den tilleggserstatning som byretten ga. Jeg forstår lagmannsretten slik at den har funnet at gjennomsnittsprisen for friområdet ikke er dekkende for den verdi som ligger i det området som grenser til sjøen. Når overskjønnet oppheves på grunn av mangelfulle skjønnsgrunner for så vidt gjelder de arealer som er regulert til friområder, må overskjønnet ut fra de samme synspunkter oppheves også på dette punkt. Avgjørelsen om tilleggserstatning er ikke tilstrekkelig begrunnet til å fastslå at vederlagsloven er riktig anvendt.

3. Erstatningsfastsettelsen for Elvikveien, takst nr 17.

I reguleringsplanen er Elvikveien regulert til trafikkområde. Veien har flere eiere/rettighetshavere. Disse er enige om å kreve fastsatt en samlet erstatning for det veianlegg kommunen skal overta.

I de overenskomster som er grunnlaget for avtaleskjønnet, heter det bl a at kommunen skal overta drift og vedlikehold av veien, og at veien etter overtakelsen skal anses som en kommunal vei, åpen for alminnelig ferdsel. Dersom veien skulle bli nedlagt som kommunal vei, skal veien gå tilbake til "de tidligere veiberettigete".

Lagmannsretten la til grunn at kommunen skal overta full eiendomsrett til Elvikveien på den aktuelle strekningen. Det ble ikke gitt erstatning til eierne av grunnen som veien ligger på, idet retten fant at de pliktet å respektere den veiretten som hvilte på deres respektive eiendommer, og at deres stilling ikke ble endret ved at kommunen overtok veien.

I underskjønnet ble rettighetshaverne, uten særskilt begrunnelse, tilkjent erstatning for veiens tekniske verdi, vurdert til 450 kroner pr løpemeter. Lagmannsretten uttalte at den fant det tvilsomt om rettighetshaverne hadde krav på slik erstatning, og i tilfelle hvilke kriterier som skulle legges til grunn ved erstatningsfastsettelsen. Retten kunne ikke se at spørsmålene var løst i lov eller rettspraksis, men fant noen støtte i avgjørelsene inntatt i Rt-1956-493 og Rt-1976-1362. Resultatet ble at lagmannsretten opprettholdt underskjønnets erstatningsfastsettelse og uttalte at det avgjørende for rettens vurdering var "alminnelige rettsgrunnsetninger - herunder Grunnloven §105 - og reelle hensyn".

Rettighetshaverne til veien har for Høyesterett ikke hevdet at det er oppstått noe økonomisk tap ved at kommunen overtar veien. Det anføres imidlertid at kommunen må betale et vederlag for veianlegget, og som rettslig grunnlag er det særlig vist til de avgjørelsene lagmannsretten har funnet støtte i.

I avgjørelsen i Rt-1956-493, som gjaldt Den Ankerske Marmorforretning A/S, ble det lagt til grunn at dersom det på den eksproprierte eiendom var foretatt arbeider som eksproprianten kunne nyttiggjøre seg, ville dette være et moment av betydning for erstatningsfastsettelsen. Avgjørelsen la grunnlaget for det som er kalt "forhandlingsmaksimen". Den erstatningsrettslige regel som fulgte av denne, ble det imidlertid tatt avstand fra i forbindelse med vedtakelsen av ekspropriasjonserstatningsloven av 26 januar 1973 nr 4, noe som kom til uttrykk i loven §4 nr 2 tredje punktum. Det er redegjort for dette i forarbeidene til vederlagsloven av 1984. Jeg viser til Ot prp nr 50 (1982-83) side 33.

Vederlagsloven har ingen bestemmelse som direkte svarer til §4 nr 2 tredje punktum i ekspropriasjonserstatningsloven. Om dette heter det i nevnte odelstingsproposisjon side 34:

"Justisdepartementet mener at bestemmelsen i gjeldende lov §4 nr. 2 tredje punktum også etter Høyesteretts avgjørelse i Rt-1976-1362 må antas å ha selvstendig betydning, jfr. ovenfor. Men departementet antar at det er unødvendig å opprettholde bestemmelsen i den nye lov. Slik proposisjonens lovutkast er utformet, vil det være helt klart at det skal ses bort fra hva eksproprianten ut fra sitt særlige behov kunne være villig til å gi for eiendommen. Regjeringsadvokatens synspunkter skulle være ivaretatt ved at det uttrykkelig presiseres i §5 første ledd at salgsverdien skal fastsettes på grunnlag av hva vanlige kjøpere antas å ville gi for eiendommen ved salg."

Under stortingsbehandlingen ble det ikke foretatt endringer i departementets lovforslag på dette punkt.

På denne bakgrunn finner jeg at avgjørelsen i Rt-1956-493 ikke kan gi noen direkte støtte for lagmannsrettens resultat når det gjelder erstatning for veianlegget.

Avgjørelsen i Rt-1976-1362 - Eikelanddommen - gjaldt spørsmålet om en ekspropriant må betale erstatning for bruken av en vei, utover erstatning for skader og ulemper. Høyesterett kom til at ekspropriasjonserstatningsloven §4 nr 2 tredje punktum ikke regulerte dette spørsmålet. Etter å ha redegjort for en del tidligere og dagjeldende lovbestemmelser, uttalte førstvoterende bl a :

"Som jeg ser det, er det en etablert rettsregel at det ved tvangsavståelse av rett til å bruke anlegg og innretninger skapt ved kapital- og arbeidsinnsats også skal betales erstatning for selve bruken. Jeg finner imidlertid grunn til å presisere at det må dreie seg om foretatte investeringer som har verdi, og verdi utenom den som er skapt ved ekspropriasjonsformålet. Det må dreie seg om en bruksrett til et kapitalgode som representerer en aktuell økonomisk verdi uavhengig av hva eksproprianten ut fra sitt aktuelle behov kunne være villig til å betale. Jeg legger da til grunn at det ved erstatningsfastsettelsen i dette tilfelle på den ene side skal tas hensyn til veiens standard og lengde og kostnader ved bygging av veien - dens rent tekniske verdi, på den annen til brukens omfang og arten av den transport det er tale om."

I denne dommen var ekspropriasjonen hjemlet i oreigningsloven av 23 oktober 1959 §2 nr 19, som gjelder ekspropriasjon til kraftanlegg mv. I et slikt tilfelle fremstår det som rimelig at eksproprianten, når de vilkår som fremgår av dommen er oppfylt, kan tilpliktes å betale vederlag for selve bruksretten, etter kriterier som i det vesentlige svarer til det vederlag som kan pålegges for erverv av bruksrett til vei etter vegloven §53.

Det spørsmål som oppstår i forbindelse med kommunens veiovertakelse i vår sak, er om de synspunkter som lå til grunn for resultatet i Eikelanddommen, bør føre til at rettighetshaverne i Elvikveien har krav på erstatning utmålt etter tilnærmet samme retningslinjer som angitt i dommen, eller om vederlagsloven utmålingsregler må legges til grunn.

I Eikelanddommen er det vist til en rekke lover som positivt fastsetter vederlag ved tvangsinngrep på annen måte enn ved henvisning til at rettighetshaver har krav på erstatning for merutgifter eller for oppstått tap. Det er således vist til regler om erstatningsfastsettelse i bygnings-, vassdrags- og veilovgivningen. Slik jeg leser dommen, er det disse lovbestemmelser som utgjør grunnlaget for at det anses som en etablert rettsregel at det ved tvangsavståelse av bruksrett skal betales "for selve bruken". Eksproprianten må betale det samme som enhver annen som vil erverve bruksrett til eksisterende anlegg.

Når det særskilt gjelder veilovgivningen, gir vegloven av 21 juni 1963 §53 skjønnsretten adgang til, når det kreves avstått bruksrett til en eksisterende vei, å fastsette at vederlaget skal omfatte en forholdsmessig andel av utgiftene til anlegg og vedlikehold av veien. Denne erstatningsbestemmelsen, som i hovedsak svarer til §92 i den gamle veiloven av 1912, ble tatt inn i loven under stortingsbehandlingen som følge av en henvendelse fra to av høringsinstansene. Disse fryktet at en interessert ville kunne stille seg passiv til veibyggingen, for så å ekspropriere bruksrett når veien var ferdig, og dermed slippe utgifter til anlegget. Jeg viser til Innst.O. XIV (1962-63) side 38-39. Dette synspunkt har relevans ved erverv av bruksrett til andre tekniske anlegg, og jeg antar at dette ihvertfall er en del av begrunnelsen for tilsvarende bestemmelser i andre lover. Forholdet stiller seg annerledes når kommunen - som her - som ledd i gjennomføringen av en regulering, overtar en privat vei for å åpne den for alminnelig ferdsel.

Ved full overtakelse av veien går kommunen ikke inn i et fellesskap der rettigheter og plikter fordeles, slik det normalt vil være ved erverv av bruksrett. Kommunen erverver ikke bare en rettighet, men overtar det hele og fulle ansvar for veien, uten at de tidligere rettighetshavere blir hindret i å utnytte den til de formål den hadde før overtakelsen, samtidig som de ikke lenger påføres utgifter i forbindelse med veien. Ekspropriasjon av vei til offentlig formål fremstår som et særegent tilfelle i forhold til det som normalt skjer ved en ekspropriasjon, nemlig at ekspropriaten fratas muligheten til å bruke ekspropriasjonsgjenstanden til egne formål.

Den situasjon som foreligger ved overtakelsen av Elvikveien, blir derfor en annen enn den man har når bruksrett til vei avstås. Etter min mening tilsier dette at det ikke er grunn til ved erstatningsutmålingen å anvende de erstatningsrettslige prinsipper som følger av Eikelanddommen. Erstatningen må utmåles etter vederlagsloven regler. Hvorvidt det ved ekspropriasjon av andre anlegg enn veianlegg kan være grunn til å bygge på tilsvarende prinsipper som i Eikelanddommen, finner jeg det unødvendig å gå inn på.

Etter mitt syn må lagmannsrettens avgjørelse for så vidt gjelder takst nr 17 opphev es på grunn av feil rettsanvendelse.

Ankemotpartene har krevet seg tilkjent saksomkostninger i medhold av skjønnsprosessloven §54b. Kravet tas til følge, og beløpet settes til 99.810,- kroner, herav 13.310,- kroner for utgifter.

Jeg stemmer for denne kjennelse:

Overskjønnet oppheves så langt det er påanket og hjemvises til ny behandling.

I saksomkostninger for Høyesterett betaler Bamble kommune til ankemotpartene ved advokat Thorstein Vale 99.810,- - nittinitusenåttehundreogti - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts kjennelse.