HR-1993-53-B - Rt-1993-396

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1993-04-21
Publisert:	HR-1993-00053-B - Rt-1993-396 (167-93)
Stikkord:	Skatterett
Sammendrag:	Dissens: 4-1
Saksgang:	Agder lagmannsrett LA-??? - Høyesterett HR-1993-00053 B, nr 311/1992.
Parter:	Tinfos Jernverk A/S (Advokat Hans Olav Rostveit - til prøve) mot Kvinesdal kommune (Advokat Helge Tofte).
Forfatter:	Holmøy, Lund, Dolva, Christiansen, Dissens: Aasland
Lovhenvisninger:	Skatteloven (1911) §44, Tvistemålsloven (1915) §172, §180

Dommer Holmøy: Saken gjelder spørsmålet om Tinfos Jernverk A/S har krav på fradrag ved inntektsligningen for tap på aksjer i Øye Havbruk A/S etter de særlige skatteregler som gjaldt for aksjer i næring før skattereformen av 1992, jf skatteloven §44 første ledd bokstav d.

Jernverket eier Øye smelteverk og Øye varmekraftverk i Kvinesdal. I varmekraftverket, som er bygget i tilknytning til smelteverket, utvinnes energi i avgassene fra smelteverket i form av elektrisk strøm som føres tilbake til smelteverket. I 1983 startet Jernverket driften av et havbruk særlig med sikte på oppdrett av piggvar og andre "varmekjære fiskearter". Driften var bl a basert på det varme kjølevannet i det vesentlige fra varmekraftverket som tidligere ikke hadde vært utnyttet.

I 1985 ble havbruket lagt til et eget selskap, Øye Havbruk A/S. Hele aksjekapitalen, 5 millioner kroner, ble skutt inn av Jernverket. Driften av Havbruket gikk med underskudd, og aksjene ble i 1988 overdratt til Tinfos Papirfabrikk A/S (nå Tinfos A/S) uten vederlag. Papirfabrikken hadde aksjemajoriteten i Jernverket.

Ved inntektsligningen for 1988 krevet Jernverket fradrag for tap på aksjer i Havbruket med fem millioner kroner. Etter at dette var nektet av Kvinesdal ligningsnemnd, anla Jernverket sak for Flekkefjord herredsrett som avsa dom 22 mars 1991 med slik domsslutning:

"1. Kvinesdal kommune frifinnes.

2. Saksomkostninger ilegges ikke."

Jernverket anket herredsrettens dom til Agder lagmannsrett som 15 juli 1992 avsa dom med slik domsslutning:

"Herredsrettens dom stadfestes.

Tinfos Jernverk A/S dømmes til innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av lagmannsrettens dom å betale til Kvinesdal kommune 70.000 - syttitusen - kroner som erstatning for saksomkostninger for lagmannsretten."

Saksforholdet og partenes anførsler for de tidligere retter fremgår av domsgrunnene.

Jernverket har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett. Anken gjelder bevisbedømmelsen og rettsanvendelsen.

Til bruk for Høyesterett har tre vitner, som også forklarte seg for lagmannsretten, forklart seg ved bevisopptak. Det er fremlagt en del nye dokumenter som jeg ikke finner grunn til å spesifisere.

Den ankende part, Tinfos Jernverk A/S, har til dels endret sine anførsler i forhold til hva som ble gjort gjeldende for de tidligere retter. For Høyesterett er i det vesentlige anført:

Stiftelsen av Havbruket skyldtes utelukkende hensynet til Jernverket. For Høyesterett er det en hovedanførsel, som er ny, at Jernverkets motiv var å få avkastning av den energi som lå i det varme vannet. Først etter at Jernverket forgjeves hadde forsøkt å få avsetning for det varme vannet til utenforstående, startet verket opp med havbruk i egen regi. At virksomheten ble skilt ut til et eget selskap, skyldtes hensynet til en bedre økonomistyring, og at man ville bedre muligheten for å få fagfolk i ledelsen for virksomheten. Man ville derved styrke havbruket.

Energien i det varme vannet var meget betydelig, og var selve fundamentet for Havbruket. Den driftsavtale som ble inngått mellom Jernverket og Havbruket åpnet mulighet for at Jernverket på lengre sikt ville få betaling for det varme vannet.

Det aksepteres at utsiktene for så vidt var langsiktige. Det bestrides imidlertid at man tok sikte på noen avkastning av aksjekapitalen. En betaling for det varme vannet ville nullstille et hvert tenkelig økonomisk resultat av Havbrukets virksomhet. For Jernverket var aksjene i Havbruket bare et middel for å få utnyttet en ressurs.

Som for de tidligere retter er det også for Høyesterett gjort gjeldende at Jernverket ville markere seg som en miljø- og ressursbevisst bedrift overfor myndighetene og lokalsamfunnet. Ved å vise til at egne energiressurser ble utnyttet maksimalt, håpet man å bedre sine muligheter for å få tildelt energi til en tredje ovn i smelteverket, noe som var av stor betydning for bedriften. Ved at kjølevannet fra varmekraftverket, som tidligere ble sluppet ut i sjøen, kunne nyttes i havbruk, ville man vise at verket ikke forurenset sjøvannet. Jernverket la også vekt på å fremstå som en attraktiv arbeidsplass for kvalifiserte fagfolk. Rekruttering av fagfolk til små lokalsamfunn er vanskelig. De forhold som her er nevnt, er for Høyesterett anført som støtteargumenter for at Jernverkets motiv for å opprette Havbruket var hensynet til Jernverkets egen virksomhet.

Ved den helhetsvurdering som skal foretas, må det også legges vekt på at Jernverket først drev havbruk i egen regi, og at nøkkelpersoner i Jernverket nedla en betydelig innsats i virksomheten også etter at den var skilt ut i et eget selskap. Også enkelte administrative funksjoner ble ivaretatt av Jernverket.

Det må i utgangspunktet være motivene da Havbruket ble opprettet, som er avgjørende for om det foreligger "aksjer i næring". At driften gikk med underskudd, må være uten betydning. Overdragelsen til Papirfabrikken skyldtes at Jernverket ikke fant å kunne satse mer på havbruk, og er ikke noe argument mot at det var aksjer i næring på Jernverkets hånd.

Lagmannsretten bygger på en uriktig rettsanvendelse når den har lagt vekt på utviklingen i Havbruket etter aksjeoverdragelsen til Papirfabrikken. Den "konsern-betraktning" som lagmannsretten bygger på, er i strid med Høyesteretts dom i Rt-1990-958 (Quatro).

Når det gjelder rettspraksis for øvrig, er det etter den ankende parts mening først og fremst dommen i Rt-1977-143 (Hav og Havtank) som har betydning i denne sak. Dommen hevdes å gi klar støtte for at det her foreligger aksjer i næring.

Den ankende part har nedlagt slik påstand:

"1. Kvinesdal ligningsnemnds vedtak for inntektsåret 1988 av 22. mars 90 vedrørende Tinfos Jernverk AS oppheves.

2. Ved ny ligning for inntektsåret 1988 gis Tinfos Jernverk AS fradrag for sitt tap på aksjene i Øye Havbruk AS stort kr 5.000.000,-.

3. Tinfos Jernverk AS tilkjennes saksomkostninger for herredsretten, lagmannsretten og Høyesterett."

Ankemotparten, Kvinesdal kommune, slutter seg til lagmannsrettens resultat og begrunnelse og har i det vesentlige gjort gjeldende:

Jernverket kan ikke høres med at det var utsikten til å få betaling for energien i det varme vannet som var motivet for satsingen på havbruk. Jernverket kan heller ikke høres med at goodwill og miljøhensyn hadde noen betydning i denne forbindelse, iallfall er det her tale om helt perifere forhold.

Jernverkets begrunnelse har endret seg fra ligningsbehandlingen til rettssaken, og senere gjennom instansene. At motivet var å få betaling for det varme vannet, påberopes først for Høyesterett. Denne anførsel har ikke støtte i bevisopptakene og heller ikke i dokumentene fra konsesjonsbehandlingen. En slik endring i anførslene må få betydning for saksøkerens bevisbyrde.

Jernverkets reelle motivering må sees på bakgrunn av at havbruk i midten av 80-årene var en næring i voldsom utvikling. Dokumentene fra konsesjonsbehandlingen gir inntrykk av et prosjekt som skulle ha livets rett i kraft av sin egen økonomi. Jernverkets vektlegging på energiøkonomisering og bruken av spillvannet fra varmekraftverket er nevnt, men man finner ikke noe om at Jernverket skulle ha betaling for vannet. Det varme vannet var nok en fordel, men det var en fordel på Havbrukets og ikke på Jernverkets hånd.

Utviklingen etter stiftelsen av A/S Havbruk i 1985 bekrefter at man ville bygge opp en ny og selvstendig næring. Både Jernverket og Papirfabrikken foretok betydelige investeringer i virksomheten, og Havbruket engasjerte seg også ved virksomhet i Spania. Papirfabrikken har nå i alt investert ca 100 millioner kroner. Det er ikke holdepunkter for at overdragelsen til Papirfabrikken skyldtes at Jernverket ikke fant å kunne investere mer i Havbruket. Ole Holta, som hadde en sentral posisjon i begge selskaper, har uttalt i bevisopptaket at Havbruket tross alt hadde livets rett på lang sikt.

Saksøkerens kritikk av lagmannsrettens "konsernbetraktning" er ugrunnet. Lagmannsretten har lagt vekt på utviklingen etter at Papirfabrikken overtok aksjene fordi denne utvikling også kaster lys over Jernverkets motiv. Dette er bevisvurdering, ikke rettsanvendelse.

Det kan ikke være riktig å forutsette at et eventuelt overskudd i Havbruket først skulle gå til betaling for det varme vannet. Under enhver omstendighet er utnyttelsen av det varme vannet ikke av en slik vesentlig betydning i forhold til Jernverkets virksomhet at Jernverkets aksjer var aksjer i næring - en viss betydning er ikke nok, se Aarbakke: Skatt på inntekt (1990) 155-156 og dommer i Rt-1936-390 (Grieg), Rt-1977-143 (Hav og Havtank), Rt-1986-1033 (Lervik/ Nesheim) og Rt-1988-1244 (Osmond). Dommen i Rt-1986-1033 har en særlig interesse i denne sak, idet den viser at det ikke er tilstrekkelig at et selskap har brukt en av sine ressurser som innsatsfaktor i det nye selskap.

At nøkkelpersoner i Jernverket arbeidet aktivt i Havbruket, kan ikke ha betydning, se Rt-1986-58 fl, særlig 64 (Asdahl).

Selv om det etter ankemotpartens mening ikke har betydning i denne sak, pekes det på at aksjers status som eiet i næring kan endres etter ervervet. I 1988, da Jernverket avhendet aksjene, var de under enhver omstendighet ikke aksjer i næring.

Ankemotparten har nedlagt slik påstand:

"Agder lagmannsretts dom av 15. juli 1992 stadfestes, dog slik at Kvinesdal kommune tilkjennes saksomkostninger også for herredsrett og Høyesterett."

Jeg finner at anken ikke kan føre frem.

Forut for skattereformen av 1992 var utgangspunktet at en aksjeeier etter skatteloven §44 første ledd bokstav d ikke kunne føre tap på aksjer til fradrag i sin inntekt. Tilsvarende ble gevinst ved avhendelse heller ikke ansett som skattepliktig inntekt, jf §43 annet ledd bokstav b. Et unntak fra disse regler gjaldt for hva som i alminnelighet betegnes som "aksjer i næring".

Reglene om dette er først og fremst utviklet i rettspraksis. Generelt gjelder at det stilles relativt strenge vilkår for at aksjer skal anses eiet i næring. Det kreves "en særlig og nær tilknytning mellom aksjeervervet og aksjonærenes egen virksomhet", se førstvoterendes uttalelse i Rt-1976-1467 (Løiten Brænderi). Dette er et utgangspunkt som også er lagt til grunn i senere rettsavgjørelser. Utenfor enkelte typetilfeller må det foretas en konkret vurdering, på grunnlag av flere momenter. Har motivet, eller det dominerende motiv, vært hensynet til egen virksomhet, er aksjene blitt ansett som eiet i næring. Se Rt-1977-143 (Hav og Havtank) og Rt-1983-923 (West Coast Trading) der det også ble lagt vekt på enkelte andre forhold. Har det dominerende motiv vært kapitalplassering eller ønsket om å starte ny virksomhet, er resultatet blitt det motsatte, se Rt-1934-347 (Jerndahl), Rt-1982-501 (Awilco) og Rt-1986-1033 (Lervik/Nesheim). I Rt-1986-58 (Asdahl) ble presisert at vurderingen av motivet fortrinnsvis må forankres i hvorledes forholdet fremtrer utad, objektivt sett, og ikke i antakelser om hvilke subjektive forestillinger den enkelte skattyter kan ha hatt. I enkelte dommer synes man å ha tatt utgangspunkt i en rent objektiv vurdering av om aksjeervervet har vært nødvendig, eller iallfall av vesentlig betydning for skattepliktiges egen virksomhet, se bl a Rt-1976-1467 (Løiten Brænderi) og Rt-1988-1244 (Osmond). Av andre forhold som er tillagt vekt, nevnes et organisasjonsmessig samarbeid mellom de to selskaper. Jeg nevner videre at det ikke skal skje noen skatterettslig identifikasjon mellom selskaper i et konsernforhold; også her gjelder kravet om "en særlig og nær tilknytning", se Rt-1990-958 (Quatro).

Det er antatt at aksjenes karakter som eiet i eller utenfor næring, kan endres etter ervervet ved at tilknytningen til aksjonærenes egen virksomhet styrkes eller svekkes. Videre er antatt at det er den som hevder at aksjene var eiet i næring - i dette tilfelle skattyteren, som har bevisbyrden for dette. Det vises til Harboe i "Håndboken Aksjeselskapet", 4 utg 219-220 og side 222.

Jernverket har anført at motivet for å engasjere seg i havbruksnæring utelukkende var hensynet til Jernverkets virksomhet. Dette er for Høyesterett først og fremst begrunnet med at man ville ta i bruk den tidligere, ikke utnyttede energiressurs man hadde i det varme kjølevannet fra varmekraftverket. Det er således tale om en utvidelse av Jernverkets egen virksomhet.

Jeg legger for mitt vedkommende til grunn at dette forhold var et moment av betydning for Jernverket. Man kan også si det slik at forholdet var en del av Jernverkets motivering for å etablere Havbruket. Dette underbygges bl a ved at Jernverket på forhånd hadde forsøkt å finne avsetning på det varme vannet til utenforstående uten å lykkes i det, og at det var tale om en form for havbruk som var spesielt tilpasset den ressurs man hadde i det varme vannet, nemlig oppdrett av piggvar og andre "varmekjære fiskearter". Jeg peker videre på at etter den driftsavtale som ble inngått mellom Jernverket og Havbruket, skulle Havbruket få levert elektrisk strøm til selvkost og gratis oppvarmet vann til oppdretts- og forsøksbasseng, men hver av partene kunne kreve forhandlinger om prisfastsettelse for disse ytelser etter tre år. Driftsavtalen ga således et grunnlag for at Jernverket på lengre sikt kunne få betaling for det varme vannet.

Selv om det var en avgjørende forutsetning for opprettelsen av Havbruket at Jernverket disponerte den ressurs som lå i energien i kjølevannet, kan dette etter min mening ikke føre til at aksjene var eiet i næring. For dette spørsmål må det være avgjørende hvilken betydning de var forutsatt å ha for Jernverkets egen virksomhet.

Selv om det aksepteres at en ny energiutnyttelse som denne må vurderes på lang sikt, finner jeg det ikke godtgjort at dette forhold var tilsiktet å få en så vesentlig betydning for Jernverkets egen virksomhet som må kreves etter de regler som er utviklet for "aksjer i næring".

Bedriftens vektlegging av miljøhensyn og den goodwill-effekt man håpet å oppnå, finner jeg ikke å kunne tillegge nevneverdig betydning i denne sammenheng. Det samme gjelder muligheten for å rekruttere kvalifiserte fagfolk. Om den nærmere vurdering av disse forhold viser jeg til lagmannsrettens begrunnelse. For Høyesterett er disse forhold bare påberopt som støtteargumenter.

Om motivene for Jernverkets engasjement skal jeg ellers bemerke:

Det inntrykk man får av dokumentene fra konsesjonsbehandlingen og av Jernverkets investeringer, er at man ville bygge opp en ny og selvstendig næring. Det er nærliggende å se dette i sammenheng med den meget sterke vekst i havbruksnæringen på den tid. Jernverket startet opp med en forsøksdrift, men søkte i 1984 om konsesjon til et permanent anlegg av relativt betydelig størrelse. I Jernverkets eiertid ble det investert et så vidt stort beløp som 18 millioner kroner i Havbruket. Den ankende part har for Høyesterett gitt uttrykk for at det reelle beløp er lavere. Nevnte beløp bygger imidlertid på den ankende parts tidligere opplysninger. Jeg nevner videre at Havbruket allerede i Jernverkets eiertid engasjerte seg i fiskeoppdrett i Spania.

Jeg er enig med lagmannsretten i at utviklingen av Havbruket etter overdragelsen til Papirfabrikkken også kaster lys over Jernverkets motiver. Jeg viser om dette til lagmannsrettens domsgrunner. Det er her tale om en bevisvurdering. Lagmannsretten har således ikke bygget på en skatterettslig identifikasjon mellom Jernverket og Papirfabrikken som anført av den ankende part.

At det var et organisasjonsmessig samarbeid mellom Havbruket og Jernverket, kan etter forholdene ikke få noen utslagsgivende betydning.

Bakgrunnen for at havbruket i 1985 ble skilt ut til et eget selskap, og at aksjene i 1988 ble overdratt fra Jernverket til Papirfabrikken, får etter mitt syn ingen selvstendig betydning i saken. Jeg går derfor ikke inn på disse forhold.

Min konklusjon er etter dette at Jernverkets aksjer i Havbruket ikke var aksjer i næring ved ervervet i 1985, og dette er enda klarere ved overdragelsen til Papirfabrikken i 1988.

Jeg finner at saken har vært så tvilsom at saksomkostninger ikke bør tilkjennes for noen instans, jf tvistemålsloven §172 annet ledd og §180 første ledd.

Jeg stemmer for denne dom:

1. Lagmannsrettens dom stadfestes bortsett fra saksomkostningsavgjørelsen.

2. Saksomkostninger tilkjennes ikke for noen instans.

Dommer Aasland: Jeg er kommet til et annet resultat enn førstvoterende. Jeg har intet å innvende mot førstvoterendes redegjørelse for de generelle utgangspunkter som på bakgrunn av Høyesteretts praksis må gjelde for avgjørelsen av spørsmålet om det i dette tilfelle er tale om "aksjer i næring". Derimot ser jeg annerledes på den konkrete vurdering av aksjenes tilknytning til Tinfos Jernverks næringsvirksomhet.

Et hovedsynspunkt ved avgjørelsen av om aksjer må anses eiet i næring, er - som fremhevet av førstvoterende - om det foreligger "en særlig og nær tilknytning mellom aksjeervervet og aksjonærens egen virksomhet", jf Rt-1976-1467 (Løiten Brænderi) på side 1471 og en rekke andre avgjørelser. Som vurderingstema har også vært angitt hva som var "det dominerende og utslagsgivende motiv" for etableringen av den bedrift aksjene knyttet seg til, se bl a Rt-1977-143 (Hav og Havtank) på side 145, nærmere bestemt om hovedmotivet har vært kapitalanbringelse med sikte på avkastning, eller om det har vært å oppnå fordeler i skattyterens egen virksomhet, jf f eks Rt-1986-58 (Asdahl) på side 64. Med utgangspunkt i disse måter å stille spørsmålet på, finner jeg det for min del mest nærliggende å anse aksjene i Øye Havbruk for å ha vært eiet av Tinfos Jernverk i næring.

Slik jeg ser det, var det en avgjørende forutsetning for etableringen av Øye Havbruk at Jernverket disponerte den ressurs for havbruksvirksomhet som lå i det varme kjølevannet fra Jernverkets øvrige virksomhet. Riktignok kan det synes påfallende at dette forhold ikke har vært klart fremhevet fra Jernverkets side på de tidligere stadier av saken, men jeg finner det likevel godtgjort at sammenhengen er slik.

Det varme vannet var en betydelig ressurs. I søknadene om konsesjon for fiskeoppdrett er det oppgitt at det oppvarmede kjølevannet utgjorde ca 2.500 kubikkmeter pr time og representerte en varmemengde i størrelse 20.000 kilowatt. Det foreligger i saken opplysninger om en rekke andre smelteverk som har utnyttet slik overskuddsenergi på forskjellig vis, enkelte også til havbruk. Jernverket søkte først å organisere en utnyttelse av det varme kjølevannet gjennom et gartneriprosjekt som skulle drives av utenforstående interessenter, deretter søkte bedriften å få utenforstående til å starte fiskeoppdrett med Jernverket som leverandør av varmtvannet.

Først da dette ikke lyktes, besluttet bedriften å starte havbruk i egen regi. Ut fra de opplysninger som foreligger, må jeg legge til grunn at virksomheten ikke ville ha blitt etablert dersom bedriften ikke hadde hatt denne ressurs, som man ønsket å utnytte.

At havbruket var basert på den særskilte ressurs som lå i det varme vannet, fremgår også av at oppdrettet etter hvert ble konsentrert om piggvar, som er en "varmekjær" fiskeart. Jeg nevner ellers at utnyttelsen av det varme vannet ble sterkt fremhevet i de søknader Jernverket sendte om konsesjon for fiskeoppdrett, og synes å være tillagt vekt da konsesjon ble gitt.

Etter at Øye Havbruk A/S var etablert, ble det inngått en driftsavtale mellom dette selskap og Jernverket, hvor det bl a var bestemt at Jernverket skulle levere oppvarmet vann gratis, men at det etter tre år kunne kreve forhandlinger om prisfastsettelse for denne ytelsen. Hvis virksomheten gikk godt, ville Jernverket således kunne oppnå vederlag for det varme vannet. Jeg har vanskelig for å følge kommunen i at det varme vannet bare utgjorde en fordel på Havbrukets hånd og ikke på Jernverkets hånd.

Jeg kan ikke se det annerledes enn at havbruksvirksomheten, på samme måte som det tidligere etablerte varmekraftverket som utnyttet avgasser fra smelteverket, må anses som en integrert del av Jernverkets virksomhet. Når havbruksvirksomheten i 1985 ble skilt ut i et eget aksjeselskap, helt ut eiet av Tinfos Jernverk, dreier det seg da etter min mening om "aksjer i næring". I denne sammenheng legger jeg også en viss vekt på at nøkkelpersoner i Jernverket fortsatte å arbeide med havbruksvirksomheten, og at en del administrative funksjoner var felles.

Jeg må medgi at den etterfølgende utvikling har elementer som gjør bedømmelsen noe mer usikker for så vidt gjelder situasjonen i 1988, da Jernverket avhendet aksjene. Men jeg kan ikke se at disse forhold, enkeltvis eller samlet, gir tilstrekkelig grunnlag for at aksjene i løpet av dette relativt korte tidsrom skulle ha tapt sin karakter av "aksjer i næring". Investeringene i Spania synes således å ha hatt sin bakgrunn i samarbeidsbehov som gjorde seg gjeldende i Øye Havbruk. Og de store investeringer som etter hvert ble gjort i havbruket, synes særlig å ha sammenheng med at det gikk tungt med å opparbeide virksomheten. Havbruksvirksomheten har imidlertid helt siden den startet, vært basert på den varmtvannsleveranse fra Tinfos Jernverk som var en nødvendig forutsetning for at virksomheten ble etablert. Slik jeg ser det, ville nok aksjenes karakter av "aksjer i næring" ha kommet klarere til syne dersom havbruksdriften i den tid Jernverket eide aksjene hadde vært vellykket, slik at Jernverket hadde fått vederlag for den innsatsfaktor det stilte til disposisjon. Men det kan ikke gjøre noen forskjell for bedømmelsen at det ikke lyktes å nå de resultater som var tilsiktet.

Jeg stemmer etter dette for at Tinfos Jernverks påstand tas til følge.

Dommer Lund: Jeg er i det vesentligste og i resultatet enig med førstvoterende, men finner grunn til noen tilleggsbemerkninger.

Aksjebesittelse kan gi grunnlag for et integrert samarbeid mellom aksjonær og selskap og derved etablere en særlig og nær tilknytning. Her var utnyttelsen av det varme avløpsvannet en nødvendig forutsetning for at havbruket ble etablert. Også oppstarten av bruket i Jernverkets regi og bruken av verkets administrative apparat i driften av havbruket gir i og for seg fra starten av inntrykk av virksomheter i integrert samarbeid. Når imidlertid den periode Jernverket satt med aksjene ses under ett, fremtrer havbruket først og fremst som en selvstendig virksomhet på et nytt satsingsområde i en ny virksomhetssektor. Jeg viser her til det førstvoterende har sagt om havbruksnæringen generelt, om etableringen i Spania og om de økonomiske investeringer som ble gjort, investeringer som for øvrig omfatter et ikke ubetydelig engasjement fra Papirfabrikkens side allerede før overdragelsen. I forhold til dette blir Jernverkets interesse i å utnytte varmtvannet og det øvrige samarbeid mellom bedriftene et mindre fremtredende element i helhetsvurderingen.

Dommer Dolva: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende, dommer Holmøy.

Dommer Christiansen: Likeså.

Etter stemmegivningen avsa Høyesterett denne dom:

1. Lagmannsrettens dom stadfestes bortsett fra saksomkostningsavgjørelsen.

2. Saksomkostninger tilkjennes ikke for noen instans.