Rt-1982-501

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1982-03-18
Publisert:	Rt-1982-501 (78-82)
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 56B/1982
Parter:	Oslo kommune (kommuneadvokat v/høyesterettsadvokat Per Sandvik) mot A/S Awilco (advokat Erik Hirsch - til prøve).
Forfatter:	Syvertsen, Røstad, Schweigaard Selmer, Michelsen, Tønseth
Lovhenvisninger:	Skatteloven (1911) §44, Byskatteloven (1911) §38, §42, §43, §45, §36, §37, §39

Kst. dommer Syvertsen: A/S Awilco, som er et skipsaksjeselskap under Anders Wilhelmsen & Co., ble stiftet i 1938. Selskapet hadde i 1974 et tap ved salg av aksjer på kr. 5770686. Selskapet mener dette er «tap i næring» og at tapet derfor kan trekkes fra i årsinntekten for 1974. Da ligningsmyndighetene ikke gav Awilco medhold i dette, reiste selskapet sak ved Oslo byrett mot Oslo kommune med følgende påstand:

«1. A/S Awilcos ligning for 1974 oppheves. Ved den nye ligning legges til grunn at kr. 5770686,- godkjennes som fradragsberettiget tap.

2. Saksøkeren tilkjennes saksomkostninger.»

Ved byrettens dom av 5. september 1979 ble Oslo kommune frifunnet. Saksomkostninger ble ikke tilkjent.

Awilco påanket byrettens dom til Eidsivating lagmannsrett. Lagmannsrettens dom er av 22. september 1980 og har denne domsslutning:

«1. A/S Awilcos ligning for 1974 oppheves. Ved ny ligning legges til grunn at kr. 5770686,- godkjennes som fradragsberettiget tap.

2. Oslo kommune dømmes til å betale A/S Awilco saksomkostninger for byretten med 7100,- - sjutusenetthundre - kroner og for lagmannsretten med 12650,- - tolvtusensekshundreogfemti - kroner. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom.»

De nærmere omstendigheter ved saksforholdet vil fremgå av byrettens og lagmannsrettens dommer, som også gjengir partenes anførsler for disse instanser.

Oslo kommune har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett. Anken gjelder rettsanvendelsen.

Den ankende anfører:

Lagmannsretten har tatt feil når den er kommet til at tapet ved salget av aksjene var et tap i næring og som følge av dette har godkjent fradragsrett for selskapets tap. I denne forbindelse pekes det særlig på følgende forhold som må tillegges vekt ved avgjørelsen:

De aksjene som ble solgt med tap, hadde ikke tidligere noen næring. kortsiktige gevinster. Aksjer som på denne måte kjøpes med henblikk på

Awilcos virksomhet kan ikke likestilles med bankers eller tilknytning til Awilco. Kravet om tilknytning som betingelse for salg med fortjeneste, bedømmes som verdipapirer og ikke som aksjer i Rt-1962-273, får ikke dette isolert sett den følge at aksjene anses

Aksjene ble solgt etter kort tid. Awilco tok altså sikte på medføre at selgeren får fradragsrett for tap. fradragsrett, er derfor ikke oppfylt. som eiet i næring. Uansett omfanget vil kjøp og salg av aksjer ikke

Aksjesalg ble foretatt i stor utstrekning. Etter Solvang-dommen, forsikringsselskapers kjøp og salg av aksjer.

Det var ikke midlertidig ledig driftskapital som ble brukt til kjøpet av aksjene, og det forelå ikke noen «binding» av midlene til bestemte formål ved salget av aksjene, slik som i den dom som er inntatt i Rt-1958-1262 flg. (Laboremusdommen).

Det avgjørende synspunkt for lagmannsretten synes å være at aksjevirksomheten har en funksjon for Awilco generelt, og at dette er tilstrekkelig for fradrag. Dette ville i tilfelle være noe helt nytt i denne del av skatteretten og ville bety en sterk utvidelse av når aksjene blir regnet «i næring».

Oslo kommune har for øvrig for Høyesterett gjort gjeldende det samme som for lagmannsretten.

Når det gjelder det subsidiære grunnlaget som Awilco har fremkommet med for Høyesterett, nemlig at kjøp og salg av aksjer i hvert fall er integrert i Awilcos finans- og forvaltningsvirksomhet, anfører kommunen at man ikke på den måte kan splitte opp Awilcos virksomhet og søke tilknytning bare til en del av den.

Oslo kommune har nedlagt slik påstand:

«1. Oslo kommune frifinnes.

2. Oslo kommune tilkjennes saksomkostninger for byretten, lagmannsretten og Høyesterett.»

Ankemotparten, A/S Awilco, mener at lagmannsrettens dom er riktig og har for Høyesterett i det vesentlige anført det samme som for lagmannsretten. Det gjøres således gjeldende at disse aksjeinvesteringer er en integrert del av selskapets samlede virksomhet, slik at tapet ved salget av aksjer i 1974 av den grunn er tap i næring. Særlig viktig i denne forbindelse er at selskapets aksjebeholdning er en likviditetsreserve. Midlene er midlertidig anbrakt i aksjer. Det var særlig grunn til å ha en slik likviditetsreserve under de urolige økonomiske forhold i 1970-årene.

For lagmannsretten hadde Awilco den subsidiære anførsel at selskapets finans- og forvaltningsvirksomhet hadde et så betydelig omfang at den må bedømmes som en selvstendig næring. Dette er ikke opprettholdt for Høyesterett. Men som nevnt ovenfor gjøres det subsidiært gjeldende at Awilcos aksjeinvesteringer er en del av selskapets finans- og forvaltningsvirksomhet. Dette er, hevdes det, med det betydelige omfang denne virksomhet har, tilstrekkelig til at aksjene må sies å være «i næring».

Awilcos påstand er:

«1. Lagmannsrettens dom stadfestes.

2. A/S Awilco tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett.»

Til bruk for Høyesterett er det ved Oslo byrett holdt bevisopptak hvor styreformannen i Awilco, Arne Wilhelmsen, og to vitner gav forklaring. Saken foreligger for Høyesterett i samme stilling som for lagmannsretten.

Jeg er kommet til samme resultat som byretten.

Jeg bemerker først at de lovregler som får anvendelse, er den tidligere byskattelov §36 og §38 og §37 og §39. Disse paragrafer svarer til den gjeldende skattelovs §42 og §44 og §43 og §45. Som lagmannsretten finner jeg det hensiktsmessig å henvise til paragrafene i den nye skatteloven.

Etter §43 skal gevinst ved salg av verdipapirer ikke skattlegges, og tilsvarende kan tap etter §45 ikke fratrekkes. En unntaksbestemmelse er gitt i §44d. Etter denne bestemmelse er tap ved omsetning av aksjer, som er et ledd i selskapets næring, fradragsberettiget ved skatteligningen.

I loven er ikke gitt noen nærmere forklaring på hva som ligger i uttrykket «i næring». Man er derfor henvist til rettspraksis og ligningspraksis. Men denne praksis er meget lang og også omfangsrik.

Når det gjelder hvilke krav som stilles for at virksomheten med kjøp og salg av aksjer skal være skjedd i selskapets egen næring, viser jeg til Løiten-dommen, Rt-1976-1467 flg., hvor førstvoterende blant annet uttaler:

«Etter omstendighetene er erverv av aksjer i selskaper ansett som utgifter til inntekts ervervelse, sikring eller vedlikehold, og gevinst og tap på aksjene ansett som inntekt og tap i næring. Således er bankers og forsikringsselskapers kjøp og salg av aksjer og andre verdipapirer ansett som ledd i egen næring, jfr. blant annet Høyesteretts dommer i Rt-1920-54 og Rt-1927-490. Det samme gjelder i konsernforhold erverv av aksjer i datterselskaper, jfr. blant annet dom i Rt-1929-214. Utenfor disse grupper er praksis ikke så klar. Men det synes å være trukket et skille mellom erverv av aksjer som selvstendig kapitalplassering med sikte på lønnsom avkastning, og erverv av aksjer i annen virksomhet for å oppnå forretningsmessige fordeler i skattyterens egen næringsvirksomhet. I tilfelle av sistnevnte art er gitt inntektsfradrag, men ikke i de førstnevnte. I grensetilfellene kan dommene synes å gå i forskjellig retning. Jfr. på den ene side dommer i Rt-1927-506 og Rt-1934-347, hvor inntektsfradrag ble nektet, på den annen side dommer i Rt-1936-390 og Rt-1951-768, hvor fradrag ble innrømmet. Avgjørelsene er imidlertid konkret forankret. Generelt kan man si at det stilles forholdsvis strenge vilkår for at en skattyter skal kunne føre til fradrag i egen inntekt tap på aksjer i selvstendige selskaper. Det kreves en særlig og nær tilknytning mellom aksjeervervet og aksjonærens egen virksomhet.»

Jeg slutter meg i det vesentlige til det som her er sagt om betingelsene for å oppnå fradrag. Jeg finner det klart at Awilcos aksjeerverv ikke kan likestilles med den virksomhet som drives av banker og forsikringsselskaper. Heller ikke er det her tale om erverv i konsernforhold av aksjer i datterselskaper. Spørsmålet i saken blir da om det ellers foreligger en slik særlig og nær tilknytning mellom aksjeervervet og aksjonærens egen virksomhet at tapet på aksjesalget må anses som skjedd i næring. I denne forbindelse er det også spørsmål om aksjene er ervervet for midlertidig ledig driftskapital eller om midlene må anses å være «tatt ut» av bedriften. Dette må avgjøres ved en totalvurdering, konkret forankret, hvor en rekke momenter kan spille inn. I denne forbindelse har derfor visse faktiske opplysninger interesse.

Jeg nevner først at Awilcos formål ifølge vedtektene er skipsfart og dermed sammenhengende virksomhet. Etter de opplysninger som er gitt for Høyesterett, har selskapet utvidet sin virksomhet, slik at den har omfattet følgende: Rederi, havfiske, cruise-fart, databehandling, entreprenørvirksomhet, offshore-virksomhet, ferjetrafikk og finans- og forvaltningsvirksomhet. Entreprenørvirksomheten og ferjetrafikken er imidlertid nå nedlagt. - Selv om selskapets virksomhet således er utvidet på forskjellige felter, er dette noe som har vært vanlig i denne bransjen. Selskapet fremstår i dag som et rederi i den moderne, utvidede forstand.

Hva Awilco i gjennomsnitt hadde plassert i aksjer i årene 1975 til 1978, er gjengitt i lagmannsrettens dom. I tillegg til disse tall nevner jeg at beløpet i 1973 var kr. 18883000, og i 1974 kr. 9891000. For 1979 var det kr. 7535000 og for 1980 kr. 7576000. Som det vil ses, gikk aksjeporteføljen sterkt ned fra 1973 til 1974 og videre til 1975. Senere har den vært stabil på rundt 7 millioner kroner.

Også når det gjelder nettogevinst av aksjevirksomheten i årene 1975 til 1978, viser jeg til lagmannsrettens dom. Tallet for 1979 var kr. 523000 og for 1980 kr. 1134000. Nettogevinsten på aksjer i forhold til Awilcos hele nettooverskudd før skatter og årsoppgjørsdisposisjoner var i 1979 59% og i 1980 antatt 45%.

Som det fremgår av ovenstående oppstilling, har Awilco hele tiden fra 1973 hatt betydelige beløp plassert i aksjer. De midlene man startet med, var opptjent av rederiets skip Wilstar. Det var således ledig kapital.

Når det gjelder selskapets kapitalplasseringer og aksjevirksomhet, viser jeg til finansdirektør Finn Wies forklaring, hvor det blant annet uttales:

«En vesentlig del av den samlede kapital plasseres av A/S Awilco fortløpende, fortrinnsvis i større banker og større forsikringsselskaper for øremerkede formål i overensstemmelse med oppsatte totalbudsjetter. Dessuten foretas «frie» plasseringer - pengeplasseringer i større banker og forsikringsselskaper samt aksjeplasseringer - for å oppnå høyest mulig avkastning under hensyntagen til bestemte sikkerhetskriterier ...»

Noe senere i forklaringen heter det:

«For om mulig å heve totalavkastingen på den samlede kapital har det i hvert fall siden 1968 vært foretatt systematisk allokering til aksjeplasseringer gjennom A/S Awilco.»

Wie nevner videre at i tilknytning til det å oppnå størst mulig avkasting, har et motiv vært gjennom aksjeplasseringer å oppnå beskyttelse for en del av den ledige kapital mot inflasjonen, og videre at man ved aksjeplasseringene har holdt en likviditetsmessig reserve. Den gjennomsnittlige omsetningshastighet for kjøp/salg av aksjene er relativt kort - som regel under ett år.

Slik jeg etter dette bedømmer forholdet, har Awilco allerede fra begynnelsen av 1970-årene hatt en overlikviditet. Disse ledige midler er helt eller delvis plassert i aksjer. Aksjene har ingen tilknytning til Awilcos øvrige virksomhet. Omløpshastigheten har vært meget stor. Hovedmotivet er å oppnå størst mulig avkasting. Men det tas ikke unødige sjanser. Man handler hele tiden innenfor bestemte sikkerhetsmarginer. En følge av dette er at Awilco på denne måte beskytter en del av kapitalen mot virkningene av inflasjonen, samtidig som selskapet også i aksjeporteføljen har en likviditetsreserve. Når det gjelder aksjesalgene i 1974, antar jeg - slik det fremgår av byrettens dom - at den egentlige grunn til salgene var at Awilco, på grunn av den svikt som hadde vist seg på aksjemarkedet, fant det hensiktsmessig å foreta en større utskiftning av aksjer, og da særlig av de norske. Tapet i 1974 ble stort. Men ser man de forløpne år under ett, har vinning og tap omtrent gått opp i opp. De midlene som er brukt til aksjekjøp, er således ikke en midlertidig driftskapital, men midler som hele tiden har vært «tatt ut» av bedriften.

Det er fra Awilcos side også hevdet at aksjeinvesteringene i USA gir en nyttig og nødvendig innsikt i forholdene på det amerikanske marked, som selskapet er avhengig av, og at aksjene derfor må anses ervervet for å oppnå forretningsfordeler i skattyterens næringsvirksomhet. Det vises for så vidt til cruisefarten og biltransporten mellom Japan og USA. Jeg finner det klart at en slik innsikt kunne selskapet skaffe seg på annen og enklere måte enn ved kjøp og salg av amerikanske aksjer. Noe særskilt og nært tilknytningsforhold mellom aksjeinvesteringene og Awilcos egen virksomhet kan derfor ikke sies å foreligge av den grunn.

Tilbake står da spørsmålet om vi har for oss en ny gruppe av tap i næring som rettspraksis ikke tidligere har behandlet. Jeg kan ikke finne at dette er tilfelle.

Som nevnt foran er hovedformålet med aksjevirksomheten å skaffe selskapet størst mulig avkasting. Dette oppnås ved en hurtig omsetning av aksjer som ikke har noen tilknytning til selskapet. Midlene ble i sin tid ledige grunnet overlikviditet, og etter en nedgang i 1973 og 1974 har det beløp som har vært plassert i aksjer, vært stabilt siden 1975. Det som er anført av Awilco, at selskapets virksomhet ikke lenger er begrenset til skipsfart, at aksjeporteføljen er en likviditetsreserve, at den beskytter mot virkningene av inflasjonen, at plasseringen skjer med egne midler opptjent av selskapet, at midlene er plassert i lett realiserbare aksjer, at aksjevirksomheten administrativt og regnskapsmessig ligger under selskapets finansavdeling, og at den har stor økonomisk betydning for selskapets økonomi, finner jeg ikke kan føre til at aksjevirksomheten har en slik særlig og nær tilknytning til selskapet at aksjene kan sies å være «i næring».

Når det gjelder Awilcos subsidiære grunnlag for sitt krav, er jeg enig i kommunens anførsel. Spørsmålet er om aksjevirksomheten har særlig og nær tilknytning til Awilco, ikke til enkelte deler av selskapets virksomhet.

Anken har ført frem, og Oslo kommune har vunnet saken. Saken reiser spørsmål som ikke tidligere har vært prøvet for domstolene. Jeg mener derfor at saksomkostninger ikke bør tilkjennes for noen instans.

Jeg stemmer for denne Dom:

Oslo kommune frifinnes.

Saksomkostninger tilkjennes ikke.

Dommer Røstad: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Schweigaard Selmer, Michelsen og Tønseth: Likeså.

Av byrettens dom (byrettsjustitiarius Conrad Clemetsen):

Saken gjelder ligningen for 1974 av A/S Awilco som er et skipsaksjeselskap under Anders Wilhelmsen & Co. Selskapet er blitt nektet fradrag i inntekt av kr. 5,770686 som refererer seg til tap på selskapets salg av aksjer i 1974.

Selskapet Awilco ble stiftet i 1938 og eies av skipsrederne Arne og Gert Wilhelmsen. I vedtektene er fastsatt:

«Selskapets formål er skipsfart og enhver dermed sammenhengende virksomhet, derunder også deltagelse i andre foretagender direkte eller ved finansiering ved lån eller garantistillelse, samt å eie og drive faste eiendommer.»

Fram til ca 1960 drev firmaet så å si utelukkende rederivirksomhet, men det ønsket etterhvert å utvide virksomheten til andre felter. Det ble etablert virksomhet i havfiske, cruisefart, databehandling, husbygging samt finansieringsvirksomhet. - - -

Når det gjelder investeringer i norske og utenlandske aksjer, har beløpet som nevnt i notatet om finans- og finansieringsvirksomheten i de senere år ligget på ca kr. 8 mill. Det har vært investert i såvel norske som utenlandske aksjer. I den senere tid skal det særlig ha dreiet seg om amerikanske aksjer. Inntil 1974 skulle det ha vært et overveiende antall norske aksjer. Aksjene var ikke konsentrert til særlige virksomheter, men var spredt over en rekke felter. Man hadde etter hvert ervervet seg god ekspertise på aksjeomsetning innen A/S Awilco og selskapet hadde også god bistand fra Andresens bank hvor banksjef Nils Adolf Jensen i særlig grad arbeidet med disse sakene for A/S Awilco. Det er fremhevet at den ekspertise som således var brukt var noe av den beste som kunne skaffes. Omløpshastigheten mellom kjøp og salg var vanligvis kort, i alminnelighet fra 1 til 2 år. I 1974 fant man det hensiktsmessig på grunn av den svikt som hadde vist seg på aksjemarkedet å foreta en større utskifting av aksjer og da særlig av de norske. Tapet på dette ble som nevnt kr. 5,770686. Ligningsmyndighetene har ikke hatt noe å bemerke til beløpets størrelse.

Det er opplyst at firmaet i 1968 oppga «gevinst i næring» kr. 25000,-, i 1969 gevinst i næring kr. 45000,- og i 1970 tap i næring kr. 82000,- alt ved salg av aksjer. I tiden 1971-1973 ble det oppgitt nettogevinst for salg av aksjer utenfor næring. Det er opplyst at inntekten for 1972 utgjorde kr. 15000,- og for 1973 kr. 183000,- ved samme slags salg.

Selskapets selvangivelse for 1974 ble fraveket idet det som nevnt ble nektet fradrag i inntekten på kr. 5770686,- som refererer seg til det nevnte tap på salg av aksjer i 1974.

Avgjørelsen ble påklaget til overligningsnemnda som opprettholdt avgjørelsen. Overligningsnemnda har i sin kjennelse anført følgende:

«Høyesterettsadvokat Owing påklager videre at tap på verdipapirer (aksjer) ikke er godkjent til fradrag ved ligningen - kr. 5770686,- idet aksjeposten utvilsomt må betraktes som eiet i næring etter gjeldende bestemmelser. I denne forbindelse vises til selskapets skriv av 20. mars 1975 (bilag til selvangivelsen), der det heter:

«Som det vil fremgå av ovennevnte selskaps regnskap, drives der en betydelig finansieringsvirksomhet i selskapets regi. Foruten at A/S Awilco nå fungerer som finansieringssentral for samtlige selskaper i konsernet, foregår det også en betydelig plassering av midler som lån og i verdipapirer.

Bl.a. har A/S Awilco etter hvert etablert en betydelig aksjeportefølje i norske og utenlandske aksjeselskaper uten direkte tilknytning til A/S Awilco's egen virksomhet. Hensikten med disse aksjeinvesteringer har vært å beskytte en del av selskapets ledige kapital mot inflasjonsutviklingen. Aksjeinvesteringer er imidlertid ikke uten risiko, og i 1974 med de vanskelige forhold som da rådet på aksjemarkedene, medførte disse transaksjoner et større tap for selskapet. Vi har gått ut fra at dette tap ligningsmessig vil måtte bli å betrakte som ledd i næring.»»

Videre påpeker høyesterettsadvokat Owing at selskapets betydelige investeringer i aksjer representerer en midlertidig anbringelse av selskapets ledige driftskapital. Salget av aksjer i 1974 med tap fant sted for å finansiere betaling av kontraktsmessige avdrag på skipskontrakter. Det vises videre til Laboremus-dommen i Utv. 1958 30, og til Fagernæs Skattehåndbok I, side 368, 2. spalte, med videre henvisninger og høyesterettsadvokat Owing anfører at etter gjeldende teori og rettspraksis må således en slik midlertidig anbringelse av ledig driftskapital betraktes som ledd i næringsvirksomheten, slik at gevinst/tap ved salg skal tas hensyn til ved inntektsansettelsen. Etter dette påstås tap i næring godkjent med kr. 5770686.

Overligningsnemnda skal bemerke at det ikke er reist tvil om tapets egentlige størrelse - kr. 5770686,- og klagen gjelder således utelukkende spørsmålet om tapet er lidt i næring.

Av brevet 20. mars 1975 (sitert foran) synes å fremgå at selskapet selv mener at plassering av midler i verdipapirer etter hvert har inngått som en del av eller tilknyttet rederinæringen, idet hensikten har vært å beskytte en del av selskapets ledige kapital mot inflasjonsutviklingen. Under henvisning til lagmannsrettsdom i Utv. 1976 6, finner overligningsnemnda at praksis synes å stille strenge krav til den tilknytning kapitalplasseringen må ha til skattyterens næring. Idet den foreliggende sak dreier seg om mange ulike aksjeposter for spredte felter finner overligningsnemnda etter dette ikke å kunne anse aksjeinvesteringene som direkte tilknyttet næringen.

I klagen av 17. desember 1975 er investeringene karakterisert som «midlertidig anbringelse» under henvisning til forholdene i Laboremus-dommen. I denne sak - gjengitt i Utv. 1958 30 - skriver den altoverveiende del av saksgjenstanden seg fra verdipapirer som er innkjøpt for den forliserstatning selskapet fikk utbetalt i 1947 og 1948, dvs. selskapet oppnådde betinget skattefritagelse for beløpet mot å forplikte seg til å reinvestere beløpet. Det er videre anført i dommen at «selskapet i de påfølgende år har gjort hva det med rimelighet har kunnet, for å skaffe skip til erstatning for det forliste». Dessuten er trukket frem i begrunnelsen at noe «moment av spekulasjon som skulle føre til at kapitalen må ansees for å være tatt ut av bedriften, kan jeg ikke se at det har foreligget» - hvoretter sammenligningen med den midlertidige anbringelse i «Irgens-dommen» (Utv. II, side 621) trekkes frem. Til slutt i dommen anføres at den eldre aksjeportefølje (som ikke inngikk i forliserstatningen) skattemessig ikke kunne bli å behandle på noen annen måte enn den første. Aksjesalgsgevinsten ble således ansett som skattepliktig inntekt.

Overligningsnemnda finner at forholdene i den foreliggende sak ikke synes å være av slik midlertidig karakter uten spekulasjonsaspekter, da det her dreier seg om mange aksjeposter som er kjøpt og solgt gjennom lengre tid. Det vises således bl.a. til at selskapet både for inntektsåret 1972 og 1973 har innsendt oppgave over salg av aksjer utenfor næring og er blitt skattlagt for nettogevinst, henholdsvis ca kr. 15000 og ca kr. 183000. Etter overligningsnemndas syn representerer dette en indikasjon på at selskapet mer varig har tatt ut kapitalmidler for å oppnå kursgevinst ved salg av verdipapirer. Grunnen til at kapitalen måtte «hentes inn igjen», synes å ligge i det forhold at selskapets skip, M/T «Wilstar» hadde et større havari som må ha krevd tilgjengelige likvider etter reparasjon (slutten av 1974) sammen med de termininnbetalinger som er nevnt i klagen. Det vises også til at aksjeporteføljen både for norske og utenlandske aksjer i selskapets eie, har sunket betydelig fra 1973 til 1974. Videre finner overligningsnemnda i denne sammenheng grunn til å trekke frem følgende uttalelse fra flertallets begrunnelse i «Dalfonn-dommen» - Utv. 1967 80, følgende:

«Et innkjøp av aksjer foretatt i den hensikt å oppnå fordel ved deres anvendelse, faller - under de omstendigheter som forelå - så helt utenfor rederiets formål og naturlige operasjonsområde, at det etter min mening ikke går inn under rederiets næring. Et rederi står i denne henseende i en annen stilling enn en bank eller et forsikringsselskap, og det forelå heller ingen slik ekstraordinær situasjon som i Laboremus-dommen. Det naturlige ville - om det var hensynet til rederinæringen som var avgjørende - være å anvende de midler som ble brukt til aksjekjøp til nedbetaling på kassakredittgjelden, slik det også skjedde da aksjene ble solgt ... Uansett om en slik forretning finansieres med midler tilhørende et rederiselskap, har den sitt eget formål - nemlig å skaffe gevinst ved kjøp og salg av aksjer - og det er ikke holdepunkt for at dette i det foreliggende tilfelle kan sees som et ledd i selve rederinæringen mer enn i andre tilfelle hvor selskapet i gevinstøyemed måtte foreta kjøp og salg av formuesgjenstander som ligger utenfor rederivirksomheten.

Etter overligningsnemndas skjønn er den foreliggende sak nokså parallell til det her siterte. Idet de uttalelser og dommer som fremkommer i Fagernæs Håndbok, I, er nokså likeartede med det som her er sitert, finner overligningsnemnda at plassering av kapitalmidler i verdipapirer i A/S Awilco, ikke har vært en slik midlertidig anbringelse av driftskapital at tap ved salg av aksjene kan godkjennes som tap i næring.

Til slutt vil overligningsnemnda for dette punkts vedkommende gi uttrykk for at det faktum at midlene eventuelt måtte trekkes inn i virksomheten igjen for å innfri selskapets forpliktelser, ikke kan sees å påvirke foranstående synsmåter.

Klagen tas derfor ikke til følge på dette punkt.» - - -

Retten skal bemerke:

Det er som nevnt i vedtektene bl.a. bestemt at selskapets formål er å drive skipsfart og enhver dermed sammenhengende virksomhet. Imidlertid er det klart at selskapet i en årrekke har engasjert seg i forretningsdrift langt ut over den ramme som formålsbestemmelsen angir. Dette faktiske forhold bør da legges til grunn ved vurderingen av den foreliggende sak. Kjøp og salg av aksjer har vært en del av firmaets virksomhet og der er hevdet at dette særlig har hatt tilknytning til den finans- og finansieringsvirksomhet firmaet driver og som særlig har betydning for den samlede virksomhet firmaet driver. De verdipapirer selskapet har engasjert seg i har imidlertid ikke noen tilknytning til forretningsvirksomheten for øvrig. Det har ikke gjennom denne virksomhet vært hensikten å knytte virksomhet til seg eller skaffe selskapet fordeler ut over den økonomiske interesse aksjene representerer. Det er derfor ikke spørsmål om aksjeomsetningen har noen direkte tilknytning til virksomheten slik at denne omsetning kan komme inn under skatteloven bestemmelser om inntekt eller tap i næring. Ved vurdering av den foreliggende sak kan det ikke være grunn til å legge noen særlig vekt på at selskapet tidligere til ligningsmyndighetene oppga inntekten av aksjesalget som inntekt utenfor næring. I alle tilfelle bør saken nå vurderes på det faktiske grunnlag som er lagt fram.

Den rettspraksis som har betydning for vurdering av den foreliggende sak tar ofte sitt utgangspunkt i spørsmålet om tilknytningen eller betydningen av vedkommende investering for vedkommende skatteyters virksomhet. De fleste dommer som er avsagt har derfor liten direkte betydning. Retten er enig med overligningsnemnda i at rettspraksis synes å stille strenge krav til den tilknytning kapitalplasseringen må ha til skattyterens næring. Det er i den forbindelse henvist til lagmannsrettsdom i Utv. 1976 56.

Kjøp og salg av aksjer har vært foretatt for å få mest mulig utbytte. Det har ikke vært spørsmål om å foreta investering av ledig kapital, men hensikten har vært å gjøre den mest mulig fruktbringende ved en hurtig omsetning. Det har vært kursdifferanseinntekter selskapet først og fremst har vært interessert i. Omløpshastigheten har derfor vært stor. Virksomheten har vært drevet ved hjelp av stor faglig ekspertise såvel innen firmaet som ved bistand utenfra. Denne virksomhet skal etter det som har vært opplyst gjennomgående gitt godt utbytte og avkastningen har ligget høyere enn ved vanlig utlån. Om dette har vært tilfelle over en lengre periode når det tas hensyn til det store tap som selskapet hadde på aksjeomsetningen i 1974, er noe uklart. Det er fra saksøkerens side hevdet at aksjeomsetningen må sees i sammenheng med den finans- og finansieringsvirksomhet som firmaet ellers driver og for øvrig sees i sammenheng med selskapets samlede virksomhet. Det er formentlig riktig at den kompetanse som er ervervet ved aksjeomsetningen også vil ha en viss betydning for den finans- og finansieringsvirksomhet firmaet driver. Det antas allikevel at det ikke er tilstrekkelig grunn til å sidestille denne virksomhet med den øvrige virksomhet selskapet driver i relasjon til skatteloven næringsbegrep. Det har såvel i litteraturen som i rettsavgjørelser vært lagt vekt på det såkalte spekulasjonsmotiv.

I Laboremus-dommen Rt-1958-1262 var det spørsmål om disponering av forliserstatning og om denne etter at den hadde vært investert gikk inn under selskapets næring som skipsrederi. Kapitalen var anbragt i lett realiserbare aksjer og obligasjoner. Det ble av førstvoterende bl.a. anført at «noe moment av spekulasjon som skulle føre til at kapitalen må ansees for å være tatt ut av bedriften, kan jeg ikke se at det her foreligger.» Spekulasjonsmotivet har hatt betydning i en rekke dommer. Det vises således bl.a. til Rt-1932-886 (Clyde-saken). Videre vises til Dalfonn-dommen, Rt-1967-402. Skipsaktieselskapet Dalfonn hadde i 1958, 1960 og 1963 solgt amerikanske aksjer med gevinst. Under sterk dissens antok Høyesterett at gevinstene var skattefrie som spekulasjonsgevinster utenfor virksomhet.

Solvang-dommen Rt-1962-273 fastslår at spekulasjonsgevinst ved kjøp og salg av verdipapirer ikke ble regnet som skattepliktig inntekt.

Spekulasjonsmomentet må også tillegges adskillig vekt i den foreliggende sak og retten er derfor enig i Overligningsnemndas uttalelse om «at forholdene i den foreliggende sak ikke synes å være av slik midlertidig karakter uten spekulasjonsaspekter, da det her dreier seg om mange aksjeposter som er kjøpt og solgt gjennom lengre tid». Kjøp og salg av aksjer har imidlertid hatt et profesjonelt preg. Omfanget av virksomheten har også vært stor og det har dreiet seg om store beløp. Omfangsmessig og beløpsmessig kan virksomheten på mange måter sidestilles med den flere banker utøver. Imidlertid vil det allikevel være vanskelig å trekke en direkte sammenligning. Bank- og forsikringsvirksomhet er undergitt de samme skatteregler og vurderinger som andre skattytere. Bank- og forsikringsvirksomhet går ut på å forvalte kapital og avkastning får man såvel ved kjøp og salg av verdipapirer som ved plassering av midler av mer fast karakter. Det er da vanskelig å trekke et skille mellom den delen som angår kjøp og salg av verdipapirer og andre deler av virksomheten. Dette fremgår av en rekke høyesterettsdommer, jfr. bl.a. Rt-1927-490 og Rt-1931-819. Det vises også til Aarbakke: Skatt på inntekt, del 2, 148.

Den virksomhet som A/S Awilco har drevet kan neppe sies å stå i samme stilling som den banker og forsikringsselskaper utøver.

Den forvaltningskapital banker og forsikringsselskaper forvalter antas å stå i annen stilling enn den kapital A/S Awilco disponerer til de foretatte verdipapirtransaksjoner.

Lovendringen i skatteloven §43 annet ledd fra 1. januar 1975 kan ikke i noe tilfelle ha noen betydning for løsningen av den foreliggende sak som dreier seg om virksomhet foretatt i 1974. - - -

Av lagmannsrettens dom (lagdommerne Odd H. Friberg, Trond Dolva og ekstraordinær lagdommer John Qvale): - - -

For så vidt gjelder den faktiske side av saken er det enighet mellom partene, og saken står i faktisk henseende i samme stilling for lagmannsretten som for byretten, bortsett fra at enkelte tall er ajourført fram til lagmannsrettsbehandlingen, og man viser til den fremstilling som er gitt innledningsvis i byrettens dom. Tvisten gjelder sakens rettslige side, idet den ankende part mener at det tap som A/S Awilco fikk ved aksjesalg i 1974, må anerkjennes som fradragsberettiget etter den tidligere byskattelov §38 bokstav d, som tilsvarer den nåværende skattelov §44 bokstav d. Da partene i sine innlegg har henvist til reglene i gjeldende skattelov, vil lovhenvisningene nedenfor gjelde den nåværende skattelov, idet det er på det rene at innholdet av de aktuelle paragrafene tilsvarer de tidligere reglene. - - -

Lagmannsretten vil innledningsvis bemerke at det er på det rene at selskapets vedtekter ikke omfatter aksjeinvesteringer av den type som saken gjelder. Lagmannsretten antar likevel som byretten at dette ikke er avgjørende. Det er virksomheten slik den faktisk er drevet som man må legge vekt på i denne forbindelse.

Den ankende part påstår at det tap som selskapet hadde på aksjer i 1974 er tap «i næring» etter daværende byskattelov §38 bokstav d, nå avløst av skatteloven §44 bokstav d med samme innhold. For å ta standpunkt til dette er det ikke tilstrekkelig å se på loven ordlyd, jfr. Per Sandviks artikkel om «Tap på aksjer i næring - fradrag ved inntektsligningen», trykt i Lov og Rett 1979 291 følgende hvor det heter: «Problemet med tap i næring er ... i alminnelighet om den investering tapet knytter seg til, har den nødvendige tilknytning til næringen. Særlig vanskelig er dette spørsmål hvor skattyteren har investert i aksjer. For en næringsdrivende vil kjøp av aksjer svært lett fortone seg som en investering «i næring», og det vil i tapstilfelle være overraskende for ham at han ikke uten videre får fradrag, slik som for driftsomkostninger». Det foreligger her en omfattende praksis og teori som behandler nærmere de forskjellige spørsmål som oppstår i denne sammenheng, jfr. den oversikt over «Retningslinjer fra praksis» som er inntatt i Norsk Skattebetalerforenings Aksjehåndbok, 1978 161 som partene har vist til og hvor partene særlig har påberopt seg henholdvis Laboremus-dommen, Rt-1958-1262, og - i negativ retning - Dalfonn-dommen, Rt-1967-402 som begge i oversikten nevnes under rubrikken «Midlertidig ledig driftskapital er anbragt i aksjer uten at midlene kan sies å være «tatt ut» av næringsvirksomheten».

Selv om disse dommene inneholder elementer av interesse i den foreliggende sammenheng, synes det imidlertid etter lagmannsrettens syn som om det i den foreliggende sak er trekk som ikke kan sees å ha vært særskilt vurdert tidligere, og som bør telle med ved avgjørelsen. For så vidt gjelder Laboremus-dommen hvor fradrag ble anerkjent, forelå det en binding av midlene som man ikke har parallell til her, men dommen kan likevel gi noen støtte også i den foreliggende sak, idet den - som også andre dommer, bl.a Løiten-dommen Rt-1976-1467 og Petamor-dommen Rt-1977-143 - er uttrykk for en konkret vurdering av transaksjonenes forhold til skattyterens virksomhet for øvrig og hvor man har kommet til at det er en tilstrekkelig sterk reell tilknytning slik at tapet anses skjedd «i næring» - selv når vurderingen skjer i lys av lovgiverens restriktive holdning på dette felt. Man nevner her at overligningsnemnda for å belyse den strenge praksis vedrørende tap «i næring» viser til lagmannsrettsdommen i Utv. 1976 56. Denne dommen ble imidlertid omgjort av Høyesterett (Petamor-dommen).

Når det foretas en slik vurdering av de aksjeinvesteringer som A/S Awilco har foretatt i forhold til de øvrige deler av virksomheten innen selskapet, er lagmannsretten - riktignok under adskillig tvil - blitt stående ved at tapet må ansees som skjedd «i næring» slik at det er fradragsberettiget. Det vil ut fra en reell vurdering være lite hensiktsmessig å skille dette ut fra virksomheten for øvrig i ligningsmessig sammenheng når det er en så sterk reell sammenheng med en omfattende næringsvirksomhet for øvrig både næringsmessig, regnskapsmessig og administrativt. Dette må vurderes på bakgrunn av at det her dreier seg om aksjeinvesteringer som er av betydelig omfang som inngår som viktig ledd i en omfattende finansvirksomhet innen et stort selskap med forskjelligartet virksomhet, og som etter omstendighetene vil kunne gi et betydelig bidrag til selskapets driftsresultat sett under ett.

A/S Awilco eies av Arne Wilhelmsen & Co. som er et ansvarlig selskap som eies av brødrene Arne og Gert Wilhelmsen. A/S Awilco er det største selskap i gruppen og har flertalls- og mindretallsinteresser i en rekke andre selskaper, jfr. det framlagte regnskap for 1974 for A/S Awilco. Som nevnt i byrettens dom spenner virksomheten over deltagelse i cruisefart, oversjøisk biltransport, havfiske, off-shore-virksomhet og data - og tidligere husbygging - foruten en omfattende finans- og finansieringsvirksomhet som også omfatter den aksjeinvestering som den foreliggende sak knytter seg til. Denne finans- og finansieringsvirksomheten er nærmere beskrevet i det notat av 20. januar 1977 som er sitert innledningsvis i byrettens dom. Under sakens behandling for lagmannsretten er det opplyst at Anders Wilhelmsen-gruppens totale årlige omsetning er på 430 mill. kr. og i tillegg kommer en del av omsetningen vedrørende Royal Caribbean Cruise Line. Størrelsen av den disponible kapital som plasseres av finansavdelingen og som da notatet ble satt opp var på 95 mill. kr. varierer mellom 60 og 140 mill. kr. Det ferskeste tall er 78 mill. kr. herav 6-8 mill. kr. i aksjer, nesten utelukkende amerikanske. Som ledd i finansavdelingens finansielle virksomhet hvor midlene plasseres på en måte som gjør at de er disponible til tidspunkter og i riktig valuta etter selskapets forpliktelser og behov, spiller også de midler som brukes til aksjeinvesteringer en rolle. Det er vist til en rekke tilfeller gjennom årene hvor deler av aksjeporteføljen er realisert av hensyn til andre deler av selskapets virksomhet, og det var også dette som skjedde i 1974. Det er på det rene at det innen finansavdelingen er bygget opp en omfattende ekspertise vedrørende aksjeinvestering - særlig på det amerikanske marked. Finansavdelingens engasjement ved realiseringen av finansiering av gruppens forskjellige nykontraheringer m.v. synes også mer omfattende enn vanlig.

I forbindelse med vurderingen av om aksjeinvesteringer er foretatt i eller utenfor næring vil det ofte bli brukt uttrykk som at midlene er «tatt ut» av virksomheten og eventuelt «hentet inn igjen», slik som overligningsnemnda gjør i sin kjennelse. Dette er uttrykk som dels kan være noe misvisende i retning av at ordbruken kan gi inntrykk av at det stilles bastante krav i retning av utskillelse for å anse aksjeinvesteringene foretatt utenfor næring. Dette er imidlertid ikke dekkende for den praksis som foreligger. Lagmannsretten vil likevel gi uttrykk for at det i det foreliggende tilfelle ville være klart misvisende å karakterisere de midler som er avsatt til aksjeinvestering som «tatt ut» av selskapets virksomhet.

Fra en praktisk synsvinkel må aksjeinvesteringene tvert om sies å være en integrerende del av selskapets omfattende virksomhet. På dette punkt synes forholdet å ligge annerledes an enn i Dalfonn-dommen, Rt-1967-402, hvor det synes å dreie seg om mer enkeltstående forhold hvor «spekulasjonsmomentet» ofte vil tre klarere frem. Dalfonnrederiet synes også å ha drevet mer tradisjonell rederivirksomhet i motsetning til A/S Awilco som har en meget omfattende virksomhet hvor det er særlig grunn til å fremheve finansvirksomheten.

Det kan på denne bakgrunn heller ikke legges avgjørende vekt på at de aktuelle aksjer ikke gjelder selskaper som har tilknytning til selskapets virksomhet for øvrig.

Når det fra kommunens side er hevdet at aksjeinvesteringene ikke var nødvendige for selskapets forvaltningsvirksomhet for øvrig, kan ikke dette være avgjørende i og med at aksjeinvesteringene faktisk har hatt en så viktig funksjon i selskapets totale virksomhet.

Den tvist saken dreier seg om, gjelder ligningen for 1974. For lagmannsretten er det gitt opplysninger om utviklingen fram til i dag. Eksempelvis kan nevnes at oversikten over hvilken prosentvis andel gevinsten på aksjene har av A/S Awilcos netto overskudd dekker tidsrommet 1975-1979, og at de to årene hvor denne andel overstiger 50% er 1978 og 1979, mens resultatet før 1975 var mer beskjedent (og ble i tiden 1971-1973 lignet utenfor næring), mens altså 1974 ga et betydelig tap. Aksjeporteføljen var imidlertid allerede i 1974 betydelig, og det er ikke skjedd en avgjørende omlegging av virksomheten - bortsett fra at man har gått over til nesten utelukkende å kjøpe amerikanske aksjer. Opplysningene fra de senere år kan derfor i noen grad underbygge vurderingen av situasjonen i 1974.

Etter det standpunkt lagmannsretten har kommet til og som er basert på at aksjeinvesteringene må sees i sammenheng med selskapets virksomhet for øvrig og som en integrert del av denne, er det ikke nødvendig å gå inn på den ankende parts subsidiære påstand som bygger på at finansforvaltningen må sees som en helt selvstendig virksomhet. Man vil likevel bemerke at de sammenlikninger som er gjort med vanlig bank- og forsikringsvirksomhet neppe er dekkende selv om virksomhetens betydelige omfang har spilt inn ved lagmannsrettens vurdering.

Etter lagmannsrettens syn bryter ikke det resultat man her har kommet til med Solvang-dommen, Rt-1962-273, som gjelder ren aksjeinvestering. Man behøver derfor ikke å ta standpunkt til de forskjellige syn på denne dommen som er kommet til uttrykk i teorien på bakgrunn av senere lovgivning i 1971 og 1974. Man viser her til at det for den aksjeinvestering som den foreliggende sak dreier seg om, etter lagmannsrettens syn må legges betydelig vekt på det forhold at den skjer integrert i en omfattende virksomhet for øvrig. - - -