HR-1999-64-B - Rt-1999-1762

Instans:	Høyesterett - Kjennelse
Dato:	1999-11-30
Publisert:	HR-1999-00064-B - Rt-1999-1762 (415-99)
Stikkord:	Sivilprosess, Tvangsfullbyrdelse, Ærekrenkelse, Ytringsfrihet, Midlertidig forføyning
Sammendrag:	Saken gjaldt krav om at det ved midlertidig forføyning skulle gis forbud mot salg og annen utlevering av eksemplarer av et bokverk («Den hemmelige krigen») inntil rettelse var inntatt i eksemplarene, og at det skulle gis påbud om å sende rettelse til biblioteker og andre offentlige institusjoner som hadde ervervet eksemplarer av bokverket på faglig grunnlag. Bokens påstand om at Haakon Bingen var en av kommunisten og motstandsmannen Peder Furubotns «betrodde menn», var usann og ærekrenkende, mente Bingen, og fikk medhold i Høyesterett.
Saksgang:	Oslo namsrett saknr 1999-130 D - Borgarting lagmannsrett LB-1999-1153 K - Høyesterett HR-1999-00064B, kjæremålssak jnr. 187/1999
Parter:	Cappelen Akademisk Forlag AS, Trond Bergh og Knut Einar Eriksen (advokat Vidar Strømme) mot Haakon Bingen (advokat Morten Steenstrup)
Forfatter:	Aarbakke, Utgård, Bruzelius, Dolva, Holmøy
Lovhenvisninger:	Grunnloven (1814) §100, Straffeloven (1902) §246, §247, §253, §430, §430a, Plenumsloven (1926) §6, §4, EMK A10, Tvangsfullbyrdelsesloven (1992) §15-1, §15-2, §15-6, §15-8, §13-14, §15-9, Domstolloven (1915) §38, Tvistemålsloven (1915) §180, §403, §404

Dommer Aarbakke: Saken gjelder krav om at det ved midlertidig forføyning skal gis forbud mot salg og annen utlevering av eksemplarer av et bokverk inntil rettelse er inntatt i eksemplarene, og at det skal gis påbud om å sende rettelse til biblioteker og andre offentlige institusjoner som har ervervet eksemplarer av bokverket på faglig grunnlag.

I juni 1998 utga Cappelen Akademisk Forlag AS bokverket «Den hemmelige krigen» i to bind på til sammen 1132 sider. Bokverket er en historisk undersøkelse av «norske overvåkings- og etterretningsmyndigheters samarbeid med bl.a politiske organisasjoner/ miljøer i etterkrigstiden», utført av faghistorikerne Trond Bergh og Knut Einar Eriksen etter oppdrag fra Justisdepartementet. Førsteopplaget av bokverket er på 3500 eksemplarer. Av dette opplaget er avgitt 724 frieksemplarer og solgt 2004 eksemplarer. På lager nå er således 772 eksemplarer. Det er usikkert om det vil bli utgitt flere opplag av bokverket.

I bokverket bind 2 side 416 forekommer i et «Kapittel 12 - Samarbeid og politisk påvirkning» under en selvstendig overskrift «"Et høyt og ualminnelig spill"» - som i seg selv er et sitat fra et kildenotat - følgende avsnitt:

«Det var flere årsaker til at både Hjelm Nilsen og overvåkingstjenesten i 1962-63 viste en spesiell interesse for Peder Furubotn. En av hovedårsakene var at han og hans nærmeste medarbeidere hadde kastet seg inn i det tverrpolitiske samarbeidet mot Fellesmarkedet. Det ble oppfattet både som en politisk og overvåkingsmessig utfordring. I enkelte kretser i DNA ble Furubotns virksomhet sett som et ledd i et framstøt for å danne en slags folkefront på venstresiden i norsk politikk. Et trekk i den forbindelse var, het det i en analyse, at Furubotn ville forsøke å utvikle en ny kraftig venstreopposisjon innen Arbeiderpartiet. Han hadde derfor, het det videre, plassert noen av sine mest betrodde menn i partiet, som Ragnar Kalheim, Håkon Bingen og Ulf Knudsen. Han skulle også selv ha ønsket å gå inn i partiet. Haakon Lie skal ha stilt seg velvillig, men som for Arvid G. Hansen skal særlig Nordahl ha satt foten ned.»

Haakon Bingen gjorde i brev 29. juni 1998 til Trond Bergh gjeldende at det som var sagt om ham i det siterte avsnitt, var usant og ærekrenkende.

Om Haakon Bingen er opplyst at han i alder nå nærmer seg 82 år. Han er utdannet sosialøkonom. Etter en innsats under krigen 1940-1945

Side:1763

var han i tidsrommet 1950-1988 sekretær for Stortingets finanskomité. Bingen har gjennom Sosialistiske økonomers forening og Sosialistisk forum vært medlem av Det norske Arbeiderparti. I 1960-årene var Bingen aktiv deltaker i en aksjon som ble en forløper til Folkebevegelsen mot norsk medlemskap i Fellesmarkedet. Fra stiftelsen av Folkebevegelsen i 1970 var Bingen aktiv innen denne, frem til folkeavstemningen i 1972.

I brevet til Trond Bergh krevde Bingen en offentlig rettelse og beklagelse og også at det skulle utarbeides en trykt rettelse til å klistre inn på side 416 i bind 2 av bokverket. I et brev 14. juli 1998 fra Bergh og Eriksen til Bingen er uttalt blant annet:

«Etter vår oppfatning må det som en generell regel være legitimt i en historisk fremstilling å referere kilder uten at forfatterne skal avklare sannhetsgehalten i dem. Dette gjelder i særdeleshet når det så tydelig som i dette tilfelle fremgår at det ikke dreier seg om forfatternes egen oppfatning.

Vi finner ingen grunn til å tvile på at du selv ikke kjente Furubotn. Vi tviler selvsagt heller ikke på din opplysning om at du aldri har vært medlem av NKP. Et slikt partimedlemskap kan da heller ikke leses ut av kildereferatet. Det kunne selvsagt ha vært av interesse å gå nærmere inn på hvorfor f eks nettopp ditt navn ble trukket fram, evt også hvorfor det feilaktig ble nevnt. Vi vil anta at en sannsynlig forklaring kan være at du, slik du selv har bekreftet, på denne tiden samarbeidet nært med Ragnar Kalheim i motstandsarbeidet mot norsk medlemskap i Fellesmarkedet. Det er hevet over tvil at Kalheim lenge tilhørte Furubotn-kretsen. Kalheims nære samarbeid med deg kan da ha vært oppfattet som et ledd i, eller sett i sammenheng med Furubotns strategi for å etablere kontakter i Arbeiderpartiet. At Furubotn systematisk arbeidet for å etablere slike kontakter nettopp på denne tiden er bekreftet bl a av Leif Vetlesen i det intervjuet med ham i Aftenposten den 18.6. d.å., som du selv refererer til.

Vi er selvsagt enige i at dette ikke gjør deg til en av Furubotns betrodde menn. Nå er det ikke vår oppfatning at det å bli assosiert med Furubotn i seg selv er å bli hengt ut eller å bli fremstilt i et dårlig lys, slik du skriver. Vi respekterer likevel at du opplever det som krenkende å bli omtalt på en måte som du selv vet er ukorrekt og som du ser som negativ eller belastende. Vi vil derfor å ta inn den nødvendige tilleggsopplysning i neste opplag av bokverket og samtidig gi en mer presis kildehenvisning til det dokumentet som refereres. Førsteopplaget av bokverket er på beskjedne 3000 eksemplarer og etter det forlaget opplyser er allerede, etter bare en drøy måneds salg, over halvparten av opplaget solgt. Vi vil derfor tro at det ikke vil vare lenge før det kan bli aktuelt med et nytt opplag.

Vi vil i et tilleggsforord til et nytt opplag også gi en redegjørelse for hvordan våre kildereferanser skal forstås og for de endringer som er foretatt fra første opplag. Det er ellers også slik at det alltid vil være det siste opplaget som brukes som referanse bl a i forskningsmessig sammenheng. Vi kan også opplyse at vi vurderer å skrive et innlegg i pressen som et svar på en del av de kommentarer som er kommet om bokverket. Da vil også din kommentar og vårt syn på den bli tatt opp.

Vi vil komme tilbake til saken straks den er ferdigbehandlet.»

Forfatterne kom ikke tilbake til saken, og en etterfølgende korrespondanse, hvor advokater var blitt koplet inn på begge sider, førte heller

Side:1764

ikke til et resultat som Haakon Bingen var tilfreds med. Bingen begjærte deretter midlertidig forføyning mot forlaget og forfatterne for å få rettet opp feilen vedrørende ham i bokverket. Sakene mot forfatterne ble reist ved deres respektive hjemting - Asker og Bærum namsrett for Trond Bergh og Indre Follo namsrett for Knut Einar Eriksen. Begge disse sakene ble i medhold av domstolsloven §38 overført til Oslo namsrett, og forenet med saken som der var reist mot Cappelen Akademisk Forlag AS. Etter muntlig forhandling tok Oslo namsrett begjæringen om midlertidig forføyning til følge og avsa 18. mars 1999 kjennelse med slik slutning:

«1. Cappelen Akademisk Forlag AS, Trond Bergh og Knut Einar Eriksen forbys å selge eller på annen måte levere ut fra lager bind II av «Den hemmelige krigen» inntil det i dette bindet tas inn ved innleggelse på s. 416 eller klistres inn på innsiden av omslag eller først i bindet en rettelse som går ut på under henvisning til s. 416, nest siste avsnitt at Haakon Bingen aldri kjente Peder Furubotn og derfor ikke var en av hans betrodde menn.

2. Trond Bergh, Knut Einar Eriksen og Cappelen Akademisk Forlag AS pålegges å sende slik melding om rettelse som omtalt under pkt. 1 til biblioteker og andre offentlige institusjoner som de vet har ervervet bokverket på faglig grunnlag samt Justisdepartementet spesielt, med henstilling om å legge beriktigelsen inn i «Den hemmelige krigen», bind II.

3. Denne forføyning gjelder ikke utover den 1. juni 1999 dersom Haakon Bingen ikke har anlagt sak om mortifikasjon og eventuelt inndragning for de ordinære domstoler eller partene ikke har inngått forlik innen denne dag.

4. Cappelen Akademisk Forlag AS, Trond Bergh og Knut Einar Eriksen som solidarisk ansvarlige betaler saksomkostninger til Haakon Bingen med kr 56.130, - kronerfemtisekstusenetthundreogtretti - innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelse.»

Etter kjæremål fra Cappelen Akademisk Forlag AS, Trond Bergh og Knut Einar Eriksen avsa Borgarting lagmannsrett 11. mai 1999 kjennelse med slik slutning:

«1. Namsrettens kjennelse stadfestes.

2. Cappelen Akademisk Forlag AS, Trond Bergh og Knut Einar Eriksen betaler - en for alle og alle for en - saksomkostninger for lagmannsretten til Haakon Bingen med kr 8.000 - kroneråttetusen -innen 2 - to - uker fra forkynnelse av denne kjennelse.»

Da namsretten og lagmannsretten behandlet saken, hadde Bingen ikke formalisert sine materielle krav. Ved stevning til Oslo byrett 31. mai 1999 har Haakon Bingen overfor Cappelen Akademisk Forlag AS, Trond Bergh og Knut Einar Eriksen fremsatt formelt krav om mortifikasjon, oppreisning og rettelse og - subsidiært - inndragning av restopplaget av bokverket. Vilkåret for at den midlertidige forføyning skal gjelde utover 1. juni 1999, som er fastsatt i punkt 3 i namsrettens kjennelse og stadfestet av lagmannsretten, er således oppfylt.

Cappelen Akademisk Forlag AS, Trond Bergh og Knut Einar Eriksen har rettidig påkjært lagmannsrettens kjennelse om midlertidig forføyning til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Samtidig har de fremsatt

Side:1765

begjæring om at kjæremålet gis oppsettende virkning. I prosesskrift 22. juni 1999 er denne begjæringen frafalt. Det er uttalt at de kjærende parter vil avstå fra ytterligere utgivelse eller salg av bokverket inntil kjæremålet er avgjort.

Kjæremålsutvalget besluttet 16. september 1999 at kjæremålssaken i sin helhet skal avgjøres av Høyesterett etter reglene i lov 25. juni 1926 nr. 2 §6 annet ledd, jf. tvistemålsloven §403 fjerde ledd. Høyesteretts justitiarius har 29. september 1999 bestemt at partsforhandling skal finne sted etter de regler som gjelder for ankesaker. Både for de kjærende parter og for kjæremålsmotparten er det oppnevnt prosessfullmektiger i medhold av lov 25. juni 1926 nr. 2 §6 tredje ledd jf. §4 fjerde ledd. For begge parter har oppnevnelsen vært begrenset til å få dekket saksomkostninger om saken tapes, jf. kjæremålsutvalgets kjennelse i Rt-1989-1037.

Som følge av den behandling saken har fått for Høyesterett, er de spørsmål Høyesterett kan prøve blitt prosedert i større bredde enn for lagmannsretten. Dette gjelder særlig forholdet til de internasjonale menneskerettighetskonvensjonene, og i noen grad andre lands rett.

De kjærende parter, Cappelen Akademisk Forlag AS, Trond Bergh og Knut Einar Eriksen, har i hovedtrekk gjort gjeldende:

Lagmannsrettens tolkning av de aktuelle ytringer i bokverket er utslag av saksbehandlingsfeil og feil anvendelse av de prinsipper for tolkning av utsagn som følger av rettspraksis. Det er vist til Rt-1955-695, Rt-1987-1529, Rt-1990-173, Rt-1990-257 og Rt-1994-506. Lagmannsretten har ikke lest den aktuelle ytringen i sin sammenheng, ikke gått inn på bakgrunnen for den historiske undersøkelsen og formålet med utgivelsen av bokverket og heller ikke vurdert hvem som vil være lesere av ytringen og brukere av bokverket. Lagmannsretten har dessuten lagt en annen mening inn i ytringen enn det objektivt sett er grunnlag for.

Den forføyning lagmannsretten har besluttet anvendt, mangler lovhjemmel. Tvangsfullbyrdelsesloven §15-8 må tolkes med Den europeiske menneskerettighetskonvensjon (EMK) artikkel 10 annet ledd og De forente nasjoners internasjonale konvensjon om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter (SP) artikkel 19 nr. 3 som bakgrunn. Begge konvensjonsbestemmelsene stiller et krav om lovhjemmel for inngrep i ytringsfriheten, og dette kravet er ikke oppfylt for den retting av bokverket som er besluttet. Det bestrides at straffeloven §430 og §430a kan tillegges betydning i saken.

Forføyningen er reelt sett så nær beslektet med forhåndssensur at den strider mot Grunnloven §100 1. punktum, EMK artikkel 10 første ledd og SP artikkel 19 nr. 1. Iallfall må dette nære slektskapet gi grunnlag for innskrenkende tolkninger av de hjemmelsbestemmelser som anvendes i saken.

Uansett har lagmannsretten tolket tvangsfullbyrdelsesloven §15-6 første ledd jf. §15-1 og §15-2 første ledd bokstav b feil når den har funnet at det foreligger et krav som er sannsynliggjort. Lagmannsretten bygger på en uriktig tolkning av straffeloven §246, §247 og §253 nr. 1 når den har lagt til grunn at det foreligger en «straffbar ærekrenkelse» og krav på mortifikasjon og oppreisning som kan utledes av dette. Ikke enhver uriktig opplysning i et faghistorisk verk er straffbar. Lagmannsretten

Side:1766

har ikke lagt tilstrekkelig vekt på den rettsstridsreservasjonen som er fastslått i rettspraksis også når det gjelder tolkningen av straffeloven §247 og §253 nr. 1. Det må legges til grunn at Bingen på det tidspunkt ytringen refererer til, opptrådte i det offentlige liv. Det er særlig vist til Rt-1990-257 og Rt-1994-506.

Heller ikke har lagmannsretten lagt tilstrekkelig vekt på den nødvendighetsreservasjonen som følger av tvangsfullbyrdelsesloven §15-2 første ledd bokstav b, EMK artikkel 10 annet ledd og SP artikkel 19 nr. 3. Spesielt har lagmannsretten ikke lagt tilstrekkelig vekt på de særlige hensyn vedrørende ytringsfrihet som gjør seg gjeldende på det politiske og det vitenskapelige område. Det er vist til Rt-1997-1821 og Den europeiske menneskerettighetsdomstols (EMDs) dom 27. oktober 1978 i Sunday Times-saken, Series A no. 30 §65 (EMD-1979-6538). Der er det om forståelsen av EMK artikkel 10 uttalt: «The Court is faced not with a choice between two conflicting principles but with a principle of freedom of expression that is subject to a number of exceptions which must be narrowly interpreted.» Det er også vist til NOU 1999:27 «Ytringsfrihed bør finde Sted» sidene 24, 29-31 og 121.

Endelig har lagmannsretten feiltolket uttrykket «åpenbart misforhold» i tvangsfullbyrdelsesloven §15-2 annet ledd, og lagt for liten vekt på den forholdsmessighetsreservasjonen som følger av bestemmelsen.

Ved utformingen av selve forføyningen har lagmannsretten bygget på en uriktig tolkning av tvangsfullbyrdelsesloven §15-8 første ledd, som også må forstås med de begrensninger som følger av Grunnloven §100, EMK artikkel 10 første ledd og SP artikkel 19 nr. 1. Uttrykket «unnlate, foreta eller tåle en handling» må forstås slik at en forføyning med reell karakter av forhåndssensur ikke kan komme til anvendelse. Det er vist til EMDs dommer 27. oktober 1978 i Sunday Times-saken, Series A no. 30 (EMD-1979-6538), og 26. november 1991 i Spycatcher-sakene, Series A no. 216 (EMD-1991-13166) (EMD-1991-13585), til NOU 1999:27 side 165 flg. og side 197 flg., hvor det er gitt en oversikt over fremmed rett, og til juridisk teori. Under enhver omstendighet har lagmannsretten tolket forholdsmessighetsreservasjonen i tvangsfullbyrdelsesloven §15-2 annet ledd feil da den fastsatte forføyningen.

For øvrig må en midlertidig forføyning gå ut på noe man kan få dom for. Det er vist til det som er sagt om hovedkrav i Th. Falkanger mfl.: Tvangsfullbyrdelsesloven med kommentarer II, 2. utg. 1995 side 882 med referanse til Ot.prp.nr.65 (1990-1991) side 290 og J. Hov: Rettergang i sivile saker, 2. utg. 1994 side 126 flg. Innholdet av en historisk fremstilling kan ikke fastsettes i en dom.

De kjærende parter, Cappelen Akademisk Forlag AS, Trond Bergh og Knut Einar Eriksen har nedlagt slik påstand:

«1. Lagmannsrettens kjennelse oppheves.

2. De kjærende parter tilkjennes saksomkostninger for alle instanser.»

Kjæremålsmotparten, Haakon Bingen, henholder seg til lagmannsrettens kjennelse og har - med særlig understrekning av sin alder og de personlige hensyn som gjør seg gjeldende - i hovedtrekk anført:

Det hefter ingen saksbehandlingsfeil ved kjennelsen. Kjennelsesgrunnene oppfyller de krav som må stilles for at lagmannsrettens

Side:1767

lovtolkninger kan prøves. Lagmannsretten har referert den omtvistede ytring, vist til den sammenhengen den forekommer i og gitt sin tolkning av ytringen, som ikke kan prøves i det videre kjæremål.

Lagmannsretten har ikke tolket tvangsfullbyrdelsesloven §15-2 jf. §15-6 første ledd feil når den har funnet at krav og sikringsgrunn er sannsynliggjort. Den faktiske siden av dette er på det rene og uomtvistet. Og lagmannsretten har ikke tolket straffeloven §246, §247 og §253 nr. 1 feil når det er lagt til grunn at ytringen om Bingen i bokverket er en usann beskyldning som er straffbar, slik at det foreligger slike hovedkrav som nå er angitt i stevningen 31. mai 1999 til Oslo byrett. Lagmannsretten har foretatt den rettsstridsvurdering som er foreskrevet i §246 og som følger av rettspraksis når det gjelder §247 og §253 nr. 1. Det dreier seg om ytringer om rent faktiske forhold, ikke om vurderinger. Ved rettsstridsvurderingen må det i denne saken legges særlig vekt på behovet for personvern, jf. Rt-1952-1217. Det er ellers vist til lagmannsrettens uttalelser om at forfatternes kildebruk har vært ukritisk og ikke i samsvar med fagetiske standarder for historieforskning. Det er videre vist til Rt-1993-537 og Høyesteretts dom 27. oktober 1999, lnr. 72/1999 (Rt-1999-1541), og til oversikten over EMDs praksis i Særskilt vedlegg nr 1 til NOU 1999:27 side 232 flg. Lagmannsretten har tatt tilbørlig hensyn til Grunnloven §100 og EMK artikkel 10.

Subsidiært er de ulovfestede regler om personlighetsvern, jf. Rt-1952-1217, påberopt som selvstendig grunnlag for de krav Bingen gjør gjeldende.

Lagmannsretten har heller ikke tolket tvangsfullbyrdelsesloven §15-8 første ledd jf. §15-2 annet ledd feil. Den midlertidige forføyning som er fastsatt, er adekvat for å hindre at uriktige opplysninger om Bingen fortsetter å spre seg ved at bokverket leses og brukes som kilde. Forføyningen er skånsom overfor de kjærende parters interesser og rimelig i forhold til ytringsfriheten. Den forføyning lagmannsretten har fastsatt, er tilpasset tvangsfullbyrdelseslovens krav om forholdsmessighet.

Det er ikke tale om forhåndssensur. Det er heller ikke tale om at domstolene fastsetter innholdet i et historisk verk. Kjæremålsmotparten har dessuten vist til straffeloven §430 og §430a om redaktørers plikt til å trykke imøtegåelser og dommer, og gjort gjeldende at bestemmelsene er uttrykk for et prinsipp om plikt til å rette feilaktige ytringer om faktiske forhold. Det er anført at uttalelser i Rt-1996-1663 støtter dette.

Kjæremålsmotparten, Haakon Bingen har nedlagt slik påstand:

«1. Borgarting lagmannsretts kjennelse stadfestes.

2. Haakon Bingen tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett.»

Jeg er kommet til at kjæremålet må forkastes.

Lagmannsrettens kjennelse er avsagt etter kjæremål. Høyesteretts kompetanse er da begrenset ved tvistemålsloven §404 første ledd. Høyesterett kan ikke prøve lagmannsrettens bevisbedømmelse og heller ikke lagmannsrettens konkrete anvendelse av lovregler. Kjæremålet retter seg mot lagmannsrettens saksbehandling - særlig mangelfulle kjennelsesgrunner - og lagmannsrettens lovtolking. Begge deler kan prøves av Høyesterett.

Side:1768

Før jeg går inn på lagmannsrettens saksbehandling og lovtolking, nevner jeg at lagmannsretten ved sin fastsettelse av saksforholdet, som Høyesterett altså ikke kan prøve, innledningsvis har gjengitt det vesentligste av det avsnittet i bokverket som jeg har sitert tidligere:

«[...] I enkelte kretser i DNA ble Furubotns virksomhet sett som et ledd i et framstøt for å danne en slags folkefront på venstresiden i norsk politikk. Et trekk i den forbindelse var, het det i en analyse, at Furubotn ville forsøke å utvikle en ny kraftig venstreopposisjon innen Arbeiderpartiet. Han hadde derfor, het det videre, plassert noen av sine mest betrodde menn i partiet, som Ragnar Kalheim, Håkon Bingen og Ulf Knudsen. Han skulle også selv ha ønsket å gå inn i partiet. Haakon Lie skal ha stilt seg velvillig, men som for Arvid G. Hansen skal særlig Nordahl ha satt foten ned.»

Som egne bemerkninger om ytringen har lagmannsretten uttalt:

«Beskyldningen mot Bingen gikk ut på at han skulle ha latt seg plassere i Arbeiderpartiet for å drive påvirkningsarbeid innenfra, i den hensikt å utvikle en ny, kraftig venstreopposisjon. Årsaken til at han ble valgt til dette sammen med Kalheim og Knudsen, skulle være at han var en av Peder Furubotns betrodde menn.

Lagmannsretten tolker det objektive meningsinnhold i dette utsagnet slik: Haakon Bingen lot seg bruke som infiltratør for å fremme interessene til venstrekreftene i norsk politikk. En beskyldning om infiltratørvirksomhet innebærer samtidig en beskyldning om uærlighet i forhold til omgivelsene. Man søker posisjoner for å fremme andre krefters interesser. I politikkens verden må en slik adferd karakteriseres som meget kritikkverdig, samtidig som det karakteriserer den som lar seg bruke i et slikt ærend. Lagmannsretten legger til grunn at en beskyldning om slik virksomhet vil kunne være helt ødeleggende i dagens politiske klima, og at slik adferd ville ha blitt sett på med enda større alvor på den tiden boken omtaler, da det gikk et meget skarpt skille mellom venstresiden i norsk politikk og Arbeiderpartiet. Redselen for et kommunistisk styresett satt i mange i flere tiår etter krigen.»

Kjæremålet mot lagmannsrettens saksbehandling for så vidt angår tolkningen av den omtvistede ytringen kan etter min mening ikke føre frem. Lagmannsrettens utlegning av den omtvistede ytringen kan ikke sees som utslag av saksbehandlingsfeil.

For øvrig er lagmannsrettens kjennelsesgrunner tilstrekkelige til at lagmannsrettens lovtolkninger kan prøves. Lagmannsrettens kjennelse må leses i sammenheng, også slik at lagmannsrettens gjengivelse av partenes anførsler tas i betraktning. Det fremgår da at lagmannsretten har hatt klart for seg at den omtvistede ytringen forekommer i et faghistorisk bokverk, hvilken bakgrunn og hvilket formål den historiske undersøkelsen har hatt, hvilket opplag bokverket har og hvilke lesere som kan komme til å lese bokverket og eventuelt benytte det som kilde.

I forbindelse med kjæremålet mot lagmannsrettens kjennelsesgrunner peker jeg ellers på at saken gjelder en midlertidig forføyning, hvor det er spørsmål om å komme frem til en avgjørelse på kort tid. Jeg peker også på at lagmannsretten i samsvar med hovedregelen i tvistemålsloven §403 første ledd korrekt har behandlet kjæremålet skriftlig. For

Side:1769

Høyesterett, og som nevnt også for namsretten, har de kjærende parter gjennom den muntlige forhandling kunnet ha et bredere opplegg, med fremleggelse av et mer omfattende rettskildemateriale.

Når det gjelder lovtolkingen, kan jeg ikke se at lagmannsretten har tolket tvangsfullbyrdelsesloven §15-1 jf. §15-2 første ledd bokstav b jf. §15-6 første ledd feil når den har lagt til grunn at krav er sannsynliggjort. Det er ikke bevisvurderingen vedrørende det faktiske grunnlaget for Bingens krav som er det sentrale i denne saken, men den rettslige vurdering. Ordet «sannsynliggjort» i §15-6 første ledd går også på at kravene må ha tilstrekkelige rettslige grunner for seg, jf. Ot.prp.nr.65 (1990-1991) side 293 jf. side 275. Jeg finner at lagmannsretten har bygget på denne forståelse av bestemmelsen og ikke stilt for små krav til de rettslige grunner.

Ved sin rettslige vurdering av om Bingen har krav mot de kjærende parter har lagmannsretten funnet at ytringen om Bingen i bokverket er en overtredelse av straffeloven §247. Ytringen er etter lagmannsrettens syn egnet til å skade Bingens gode navn og rykte, og den er et angrep på Bingens hederlighet, vandel og moral. Lagmannsretten har videre lagt til grunn at beskyldningen var utilbørlig og rettsstridig og lå utenfor de grenser for ytringsfriheten som er trukket opp ved Grunnloven §100 og EMK artikkel 10. Lagmannsretten har sammenfattet sin vurdering slik:

«[...] Etter at Bingen tok kontakt med forfatterne om saken, og opplyste at han aldri hadde kjent Furubotn, fant forfatterne ikke grunn til å tvile på at hans opplysninger var korrekte. I dette ligger det implisitt en erkjennelse fra forfatternes side om at den fremsatte beskyldning er uriktig. En usann beskyldning kan ikke ha krav på vern etter reglene om ytringsfrihet. Lagmannsretten må videre legge til grunn at forfatterne har foretatt svært mangelfulle undersøkelser, bl a har de ikke foretatt kildeundersøkelser slik man burde kunne forvente når det dreier seg om opplysninger i et historisk bokverk. Beskyldningene fremkommer i et anonymt notat som er overlevert dem av en kilde som også ønsker å være anonym. Dette burde tilsi at man kryssjekket opplysningene i notatet. [...]

Lagmannsretten finner videre at Bingen har krav på å bli vernet mot slik omtale på lik linje med enhver annen person. Det kan ikke sees at han har søkt offentlighetens lys på en slik måte at hans personvern må vike for almenhetens interesse i fri meningsutveksling og trykkefrihet. Fra 1950 til 1988 innehadde han en partipolitisk nøytral stilling som sekretær for Stortingets finanskomité. Han engasjerte seg meget aktivt i forbindelse med fellesmarkedssaken, og var samfunnsengasjert ut over gjennomsnittet, men hadde han fremstått offentlig med sterke politiske synspunkter til fordel for ett enkelt parti, ville han ikke kunnet inneha stillingen som sekretær for finanskomiteen. [...]»

Betydningen av at Bingen skal stilles «på lik linje med enhver annen person», er utdypet i den etterfølgende del av avsnittet. Jeg kan ikke se at lagmannsretten har bygget på uriktige tolkninger av straffeloven §247 og §253 nr. 1 - den sistnevnte bestemmelse er ikke uttrykkelig nevnt av lagmannsretten - når den har funnet at ytringen i bokverket er en beskyldning som kan danne grunnlag for krav om mortifikasjon og krav om oppreisning. Det er ikke omstridt i saken at ytringen er usann. Den gjelder et rent faktisk forhold og er tale om en beskyldning som går

Side:1770

på Bingens personlige hederlighet, jf. Rt-1990-257 på side 264, Rt-1991-1069 på side 1078 og Rt-1993-537. Som fremhevet av lagmannsretten er det sentrale moment i denne sammenhengen Bingens stilling som sekretær for Stortingets finanskomité over 38 år. Jeg finner at lagmannsretten her har bygget på en riktig tolkning av bestemmelsene i straffeloven.

Forholdet til Grunnloven §100 og EMK artikkel 10 er nevnt av lagmannsretten, uten at den har gått nærmere inn på det generelle innholdet av bestemmelsene. De sentrale momenter i vår sak er - som lagmannsretten har fremhevet - at ytringen gjelder et faktisk forhold og at historikerne ikke har utøvet tilstrekkelig kildekritikk. Den kritikk lagmannsretten har rettet mot historikernes manglende kontroll av opplysningene som var hentet fra et anonymt notat må sees på bakgrunn av at det dreier seg om et historisk standardverk. Forfattere av et slikt verk arbeider heller ikke under tidspress som ellers kunne unnskylde manglende kontroll. Vår sak skiller seg for så vidt fra saken i Rt-1994-506. De kjærende parter har anført at bokverket er et historisk pionerarbeid, hvor enkelte feil ikke kan unngås i praksis. På bakgrunn av det som er uttalt om mangelfull kildekontroll finner jeg at dette moment ikke kan få noen nevneverdig betydning i saken. De kjærende parter har videre anført at formålet med ytringen ikke var å si noe om Bingens forhold. Jeg kan heller ikke se at dette moment kan få noen betydning. Momentet skulle heller føre til at det ikke var noe behov for å navngi Bingen. Når navngivelse skjer, skjerpes kravet til kildekritikk.

Etter at lagmannsrettens kjennelse forelå, har EMD avsagt (ennå utrykte) dommer mot Norge i Tromsø-saken 20. mai 1999 (EMD-1999-21980) og i Bratholm-saken 25. november 1999 (EMD-1999-23118). Dommene gir - slik jeg forstår dem - ikke grunnlag for å fastslå at lagmannsretten har tolket bestemmelsene i straffeloven feil i relasjon til saksforholdet i vår sak.

Lagmannsretten har ikke uttalt seg om den rettslige holdbarheten av de rent sivilrettslige krav om oppreisning, om å legge rettelse inn i eksemplarer av bokverket som selges heretter og om å sende rettelse til en del tidligere kjøpere. Disse kravene gjenspeiles i utformingen av den midlertidige forføyning, men er, som nevnt, formalisert først i stevningen 31. mai 1999, dvs. etter at lagmannsrettens kjennelse forelå. Det fremgår av namsrettens kjennelse at de materielle kravene ble skissert under behandlingen der, men de er ikke omtalt i prosesskriftene til lagmannsretten, og lagmannsretten har uttalt at det er et åpent spørsmål hvilke krav som vil bli fremmet. Ved behandlingen av det videre kjæremål er det ikke grunn for meg til å gå inn på de sivilrettslige krav som nå er fremmet.

Når det gjelder den midlertidige forføyning som er fastsatt, har lagmannsretten tatt det korrekte utgangspunkt at det er spørsmål om å gjennomføre en midlertidig ordning i et omtvistet rettsforhold, jf. tvangsfullbyrdelsesloven §15-2 første ledd bokstav b. Hva en slik midlertidig ordning kan gå ut på, følger av tvangsfullbyrdelsesloven §15-8 første ledd: «Midlertidig forføyning kan gå ut på at saksøkte skal unnlate, foreta eller tåle en handling, [...]«. Betydning i denne sammenhengen har også §15-9 første ledd, som bestemmer at en midlertidig forføyning må kunne gjennomføres etter reglene i lovens kapittel 13 avsnitt II-VI. Den forføyning som fastsettes, må derfor ligge innen de rammer som

Side:1771

det er fastsatt gjennomføringsregler for i de nevnte avsnitt i kapittel 13. Det fremgår av §13-14 første ledd at grensen for de aktuelle forføyninger i vår sak er «at namsretten ved kjennelse enten gir saksøkeren rett til å utføre handlingen, eller bestemmer at namsmyndigheten selv skal utføre den, eller pålegger saksøkte en løpende mulkt for hver dag eller uke som går uten at handleplikten er oppfylt». Jeg tilføyer at den midlertidige ordning ikke trenger å gå ut på noe det kan kreves dom for i den underliggende tvist. Dette fremgår etter min mening både av ordlyden i tvangsfullbyrdelsesloven §15-2 første ledd bokstav b og av lovforarbeidene. Jeg viser særlig til Ot.prp.nr.65 (1990-1991) side 290 og side 292. Jeg viser også til Th. Falkanger m.fl.: Tvangsfullbyrdelsesloven med kommentarer II, 2. utgave 1995 side 915 flg. Den forføyningen lagmannsretten har fastsatt, ligger etter min mening innen rammen av tvangsfullbyrdelsesloven §15-8 første ledd jf. §15-9 første ledd.

Det fremgår imidlertid av §15-2 annet ledd at en midlertidig forføyning ikke kan besluttes «dersom den skade eller ulempe som saksøkte blir påført står i et åpenbart misforhold til den interesse saksøkeren har i at forføyning blir besluttet». I den avveining som her foreskrives, må i en sak som vår også hensynet til de saksøktes ytringsfrihet stå sentralt, jf. Grunnloven §100, EMK artikkel 10 første ledd og SP artikkel 19 nr. 1. Av namsrettens kjennelse, som lagmannsretten har vist til på dette punkt, fremgår at en avveining som nevnt er foretatt i saken. Etter å ha referert tvangsfullbyrdelsesloven §15-2 annet ledd, har namsretten uttalt:

«[...] Denne interesseavveining er beroende på hva slags forføyning som besluttes. For den skade som voldes ved at nye bokverk kommer ut på markedet og selges, er den relevante forføyning at forlaget forbys å utlevere flere eksemplarer av «Den hemmelige krigen» fra sitt lager. Dersom de i de eksemplarer av bokverket som fortsatt er på lager, på en eller annen måte får inn en rettelse av det ukorrekte utsagn, gjelder ikke forbudet lenger. På bakgrunn av de få eksemplarer som er solgt i 1999, er det ingen uforholdsmessighet i en slik forføyning. De 2 andre saksøkte må også kunne underlegges dette forbudet. For dem vil det bety at de ikke kan motsette seg at det etterleves. Mot den skade som allerede er voldt ved at privatpersoner har ervervet verket, er det intet å gjøre på det nåværende tidspunkt. Derimot er retten enig med saksøkeren i at pkt. 2 i dennes påstand gir uttrykk for en relevant forføyning i forhold til biblioteker m.v. Den er ikke særlig inngripende. Det må dog presiseres at meldingen skal sendes til offentlige institusjoner som forlaget vet har ervervet bokverket av faglige grunner.»

Jeg kan ikke se at namsretten og lagmannsretten her har bygget på en uriktig tolkning av tvangsfullbyrdelsesloven §15-2 annet ledd. Den midlertidige forføyning representerer ikke en slik forhåndssensur som er forbudt ved Grunnloven §100 1. punktum. At lagmannsretten ikke har gått nærmere inn på forholdet til denne bestemmelsen, er etter forholdene ingen feil ved lagmannsrettens saksbehandling.

Det fremgår ellers at lagmannsretten har vurdert forholdet til EMK artikkel 10. Jeg kan ikke se at forføyningen kan representere en krenkelse av denne. Forføyningen gir et midlertidig vern mot spredning av en vitterlig usann ytring om rent faktiske forhold som innebærer en

Side:1772

ærekrenkelse. Med den holdning overfor Bingen som de kjærende parter viste sommeren og høsten 1998, og som de fortsatt opprettholder, fremstår bruken av den midlertidige forføyning som nødvendig når saken er brakt inn for domstolene.

Etter dette går jeg ikke inn på de ulovfestede regler om personvern.

Kjæremålet har ikke ført frem. Haakon Bingen må tilkjennes saksomkostninger for alle instanser, jf. tvistemålsloven §180 første ledd. Bingen har påstått stadfestelse av namsrettens og lagmannsrettens saksomkostningsavgjørelser, med til sammen 64.130 kroner. I tillegg har han krevet saksomkostninger for Høyesterett med 146.975 kroner. Av dette er 1.500 kroner utlegg. Alt i alt er det således krevet 211.105 kroner. Jeg finner at namsrettens og lagmannsrettens saksomkostningsavgjørelser bør bli stående. Saksomkostningskravet for Høyesterett er høyt, men dette har sin grunn i at saken har vært undergitt behandling etter reglene for ankesaker og at kjæremålsmotparten har måttet imøtegå flere rettslige anførsler enn for de tidligere instanser. Kravet tas derfor til følge.

Jeg stemmer for denne

kjennelse:

1. Kjæremålet forkastes.

2. I saksomkostninger for Høyesterett betaler Cappelen Akademisk Forlag AS, Trond Bergh og Knut Einar Eriksen én for alle og alle for én til Haakon Bingen 146.975 etthundreogførtisekstusennihundreogsyttifem kroner innen 2 to uker fra forkynnelsen av denne kjennelse.

Dommer Utgård: Eg er i hovudsak og i resultatet einig med førstvoterande.

Dommer Bruzelius: Likeså.

Dommer Dolva: Likeså.

Dommer Holmøy: Likeså.

Etter stemmegivningen avsa Høyesterett denne

K J E N N E L S E :

1. Kjæremålet forkastes.

2. I saksomkostninger for Høyesterett betaler Cappelen Akademisk Forlag AS, Trond Bergh og Knut Einar Eriksen én for alle og alle for én til Haakon Bingen 146.975 etthundreogførtisekstusennihundreogsyttifem kroner innen 2 to uker fra forkynnelsen av denne kjennelse.