LA-1992-234

Instans:	Agder lagmannsrett - Overskjønn
Dato:	1993-04-20
Publisert:	LA-1992-00234
Stikkord:	Ekspropriasjon Overskjønn vedr
Sammendrag:
Saksgang:	Flekkefjord herredsrett Nr.: 91-00022 - Agder lagmannsrett LA-1992-00234 B. Rettskraftig.
Parter:	Saksøker: Statens Vegvesen i Vest-Agder Prosessfullmektig: Adv. Ove Chr. Lyngholt, Kristiansand. Saksøkt: Hans Anton Helland, Odd Kjell Tesaker, Ola Austad, Anne Lise Kongevold, Eivind Schiander, Lars S. Skailand, Austad Bedehus v/Hans Lønning (Prosessfullmektig: H.r.advokat Anders Rekve, Stavanger). Saksøkt: Sverre Austad, Bjørn Reidar Netland (Prosessfullmektig: Advokat Kristian G. Andersen).
Forfatter:	1. Lagmann Ola Rygg, skjønnsstyrer. Skjønnsmenn: 1. Bonde/tømmermann Johannes Garvik, Gyland 2. Takstmann Olav Try, Søgne 3. Bonde Inger M. Jensen, Vanse 4. Bygningssjef Einar Vatne, Farsund
Lovhenvisninger:	Skjønnsprosessloven (1917) §54, §54a, Fylkeskommuneloven (1961)5-§2, Lov om hermetiseringsanlegg for fiskevarer (1963)3-§41, Ekspropriasjonserstatningsloven (1984) §5, §7, Plan- og bygningsloven (1985) §20-6

År 1993 den 20. april ble lagmannsrett holdt i rettslokalet i Flekkefjord sparebank til behandling av overskjønn for Vest-Agder lagsogn.

År 1993 den 21. og 22. april fortsatte forhandlingene.

År 1993 den 2. juli ble rett satt på ny på sorenskriverkontoret i Flekkefjord med den samme skjønnsstyrer og de samme skjønnsmenn. Etter rådslagning og stemmegivning for lukkede dører ble det avhjemlet slikt overskjønn:

Flekkefjord herredsrett avhjemlet 27. desember 1991 skjønn til fastsettelse av erstatning for grunnavståelse m.v. i forbindelse med omlegging av E 18 på strekningen Trøngsla - Trolldalen utenfor Flekkefjord. Saksøker ved skjønnet var Staten v/Statens Vegvesen i Vest-Agder. Saksøkt var eiere og rettighetshavere til ialt 22 takstnumre, 14 representert ved h.r.advokat Anders Rekve og 8 representert ved advokat Kristian G. Andersen.

Ved begjæring av 17. februar 1992 fra h.r.advokat Rekve har 8 av de saksøkte begjært overskjønn. Denne begjæringen gjelder Hans Anton Helland som eier av takstnr. 1 (gnr. 102 bnr. 1), Odd Kjell Tesaker som eier av takstnr. 4 (gnr. 102 bnr. 69), Ola Austad som eier av takstnr. 5 (gnr. 102 bnr. 7 og 12), Anne Lise Kongevold som eier av takstnr. 8 (gnr. 102 bnr. 94), Ingeborg Hoffmann som eier av takstnr. 10 (gnr. 102 bnr. 91), Eivind Schiander som eier av takstnr. 14 (gnr. 102 bnr. 4), Austad Bedehus v/styreformann Hans Lønning som rettighetshaver til takstnr. 18 (gnr. 102 bnr. 5) og Lars S. Skailand som eier av takstnr. 19 (gnr. 102 bnr. 58 og 88), samtlige eiendommer beliggende i Flekkefjord kommune.

Ved begjæring av samme dag fra advokat Kristian G. Andersen har også Turid Dybvik Eie og Rolf Harry Dybvik som eiere av takstnr. 2 (gnr. 102 bnr. 3 og 11), Hans Dybvik som eier av takstnr. 11 (gnr. 102 bnr. 61), Sverre Austad som eier av takstnr. 16 (gnr. 102 bnr. 14) og Bjørn Reidar Netland som eier av takstnr. 31 (gnr. 103 bnr. 138) begjært overskjønn.

Ved Agder lagmannsretts kjennelse av 5. juni 1992 er overskjønnsbegjæringene fra Turid Dybvik Eie og Rolf Harry Dybvik og fra Hans Dybvik avvist.

Overskjønnsforhandling ble holdt i Flekkefjord Sparebanks lokaler i Flekkefjord 20., 21. og 22. april 1993. For saksøkeren møtte overingeniørene Torgny Valborgland og Kristian Sandsmark sammen med prosessfullmektigen advokat Ove Chr. Lyngholt. Av de saksøkte møtte Hans Anton Helland, Odd Kjell Tesaker, Ola Austad, Anne Lise Kongevold, Eivind Schiander, Hans Lønning (for Austad Bedehus), Lars S. Skailand, Sverre Austad og Bjørn Reidar Netland sammen med prosessfullmektigene h.r.advokat Rekve og advokat Andersen.

Befaring av eiendommene ble foretatt 21. april. Vedkommende saksøkte møtte under befaringen av de respektive takstnumre.

Under overskjønnsforhandlingene ble det oppnådd minnelige ordninger av de spørsmål som gjelder takstnr. 18 Austad Bedehus og takstnr. 31 Bjørn Reidar Netland. Overskjønnet blir etter dette å heve for disse to takstnumrenes vedkommende. Det gjenstår etter dette 7 takstnumre ved overskjønnet.

De alminnelige skjønnsforutsetningene er uforandret i forhold til herredsrettens skjønn, hvor de er gjengitt på 6-11 i rettsboken fra skjønnet.

H.r.advokat Rekve har på vegne av sine parter i hovedsak anført:

Overskjønnsbegjæringen gjelder herredsrettens bevisbedømmelse og rettsanvendelse, samt dens fastsettelse av skjønnsomkostningene.

Kommuneplanen for Flekkefjord forutsetter utbygging til boliger og industri m.v. av arealer på nordsiden av E 18. De arealer som avstås her kreves følgelig erstattet etter utbyggingsverdi.

Herredsretten har misforstått "differanseprinsippet" når den har avvist at hver avstått m2 av en bebygd tomt har samme verdi som restarealet.

Herredsretten har undervurdert støyulempene som de saksøkte påføres ved at en stor del av tungtrafikken som tidligere har gått over Tonstad nå vil gå over E 18. De foreliggende prognoser for denne trafikkutviklingen er usikre. Fartsgrensen på den aktuelle strekningen er hevet fra 60 km/time til 80 km/time. De økte ulempene som følge av dette er forårsaket av ekspropriasjonen. Det samme gjelder ulemper ved økt innsyn som følge av at trafikken kommer nærmere inn til boligene enn før omleggingen, jfr. Rt-1964-1124. Det er maksimalverdiene av støynivå som har mest å si når ulempene skal vurderes. Den nye bestemmelsen i granneloven §2 fjerde ledd bør gis anvendelse.

Overskjønnsbegjæringen fra h.r.advokat Rekves parter gjelder også tilkjente saksomkostninger ved underskjønnet. Om dette er blant annet vist til RG-1992-894 flg. på 898.

H.r.advokat Rekve har nedlagt slik endelig påstand:

"1. For de arealers vedkommende som i kommuneplanens arealdel er forutsatt benyttet til boliger, industri, forretninger, kommunalteknisk anlegg, friområder, fastsettes erstatningen på grunnlag tomtepris.

2. I tillegg til tomteverdien kommer ulempeserstatning ved støy, innsyn og reduserte tomtearealer.

3. I den utstrekning bruksverdien legges til grunn kommer i tillegg til alminnelig ulempeserstatninger marginalprinsippet til grunn, og spesielt ved de problemer som oppstår, arronderingsvanskeligheter og også ved kryssing av veien i forbindelse med fortsatt jordbruksdrift.

4. Bygninger som må fjernes, erstattes etter gjenanskaffelsesverdien. I den utstrekning det legges til grunn gjenanskaffelsesverdien av mindre arealer enn det som avståes, betales omsetningsverdien for differansen. For Austad Bedehus og Lars S. Skailand kommer i tillegg flyttingsutgifter, og spesielt for Lars S. Skailand renteutgifter i tidsrommet inntil gjenanskaffelse er fullført.

5. Ved tilkjennelse av felleserstatning til de grunneiere som får økede problemer ved utvidelse og delvis omleggelse av den bekk som renner gjennom dalen som følge av mer konsentrert og derved økende flomvannsføring.

6. Når det gjelder Anne Lise Kongevold tilpliktes eksproprianten å innløse hennes eiendom etter gjenanskaffelsesprinsippet.

7. De samlede ulemper som følger av veiutvidelsen og veiomleggingen må forøvrig erstattes for den enkelte eiendom.

8. De saksøkte som er representert av undertegnede tilkjennes saksomkostninger for underskjønnet med et samlet beløp av kr 70.113,60, hvorav er dekket kr 55.013,60, slik at det gjenstår å utbetale kr 15.100,00. Av sistnevnte beløp tilkjennes 18 % rente p.a. med virkning fra 15. januar 1992. Forøvrig tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten med 18 % rente p.a. med virkning fra 14 dager etter dommens forkynnelse."

Advokat Andersen har nedlagt slik påstand:

"1. Takst nr. 16 - Sverre Austad - gnr. 102 bnr. 14.

Sverre Austad tilkjennes full erstatning for

1. Utgifter til nødvendige fasadetiltak på bolighus.

2. Verdiforringelse på bolighus (Støy - soleplass - lengere snømåking - innsyn m.v).

3. Oppsetting av nytt redskapsskur.

4. Nytt blomster- og hageanlegg.

5. Avståelse av kartfig. nr. 7.

6. Do av nr. 8.

7. Do av nr. 9.

2. Staten v/Statens Vegvesen i Vest-Agder tilpliktes å betale de lovbestemte utgifter ved skjønnet og å erstatte saksomkostningene ved skjønnet forøvrig."

Advokat Lyngholt har for saksøkeren i det vesentlige anført:

Overskjønnet gjelder i hovedsak stripeavståelser fra bebygde boligeiendommer. Omleggingen medfører etter Statens oppfatning ingen økte nærføringsulemper for noen av de saksøkte, og i hvert fall ingen alminnelige ulemper som overstiger tålegrensen etter granneloven. Om dette er vist til Rt-1981-343 flg. på 346, Rt-1983-513 flg. på 519 og Rt-1990-526 flg. på 530. I 1990 ble det på den aktuelle strekningen registrert 4.300 forbikjørende kjøretøyer pr. døgn. Ifølge foreliggende prognoser vil tilsvarende antall kjøretøyer være 5.100 i år 2000. Akseptabelt støynivå for boliger er i praksis fastlagt til 55-60 dBA. Det er fremlagt støyberegninger utarbeidet av konsulentfirmaet Via Nova. Disse ble fremlagt også for herredsretten. Med forbehold for takstnr. 16 (Sverre Austad) er forholdet at støysituasjonen blir bedre etter omleggingen enn den var før. De øvrige saksøkte har for øvrig også oppført sine bygninger etter at E 18 ble anlagt på strekningen, slik at støyulempene må anses "ventelege etter tilhøva på staden", jfr. granneloven §2 tredje ledd. Når det gjelder anvendelsen av den nye §2 fjerde ledd, er vist til uttalelser i Ot.prp. nr. 33 (1988-89) 36 flg.

Etter at herredsretten avhjemlet skjønn har kommunen anlagt vann- og kloakkledning på nordsiden av E 18. I den utstrekning det utmåles tomteerstatning for avstått areal her, må det i tilfelle gjøres fradrag for verdistigning etter vederlagsloven §5 fjerde ledd. Noen reguleringsplan for området foreligger ikke, - det som foreligger av planer er en kommuneplan godkjent av bystyret 10. desember 1987 og en noe mer detaljert kommunedelsplan godkjent 17. januar 1989. Kommunedelsplanen er bindende for grunnutnyttelsen, jfr. plan- og bygningsloven §20-6. For øvrig ville det ikke blitt gitt tillatelse til avkjørsler ved oppføring av nye boliger på nordsiden av E 18, med reservasjon for takstnr. 14 (Eivind Schiander). For tiden er det heller ikke noe marked som gjør det særlig aktuelt med utbygging her.

Herredsrettens anvendelse av "differanseprinsippet" er rettslig korrekt.

Når det gjelder spørsmålet om påregnelig fremtidig bruk, er vist til uttalelser i Ot.prp. nr. 50 (1982-83) 48 sp. 2. Herredsrettens erstatningsutmåling basert på jord- og skogbruksverdi (ca. kr 7,- pr. m2 for dyrket mark) aksepteres.

Når det gjelder tilkjente saksomkostninger ved underskjønnet for h.r.advokat Rekves parter, mener saksøkeren at herredsrettens avgjørelse er riktig. De tilleggsomkostningene som ikke ble erstattet, er ikke nødvendige omkostninger i loven forstand.

Saksøkeren har nedlagt slik påstand:

"1. Overskjønnet fremmes for de gjenstående takstnumre.

2. Hver av partene bærer sine overskjønnsomkostninger."

Lagmannsretten skal bemerke:

Det er ikke reist noen innsigelser mot ekspropriasjonsgrunnlaget eller mot at overskjønn fremmes for de 7 takstnumre som gjenstår.

Hva den aktuelle vegomleggingen består i, og hvilke generelle virkninger den vil få for de berørte eiendommene, er beskrevet i skjønnsbegjæringen til Flekkefjord herredsrett og i herredsrettens skjønn.

Det er nå anlagt ny kloakkledning på nordsiden av E 18. Dette får imidlertid ingen betydning for erstatningene, idet lagmannsretten i likhet med herredsretten ikke har funnet grunnlag for erstatning etter tomteverdi for noen av de aktuelle saksøkte.

Herredsretten har på 12-18 redegjort for de alminnelige prinsipper som er lagt til grunn ved erstatningsutmålingen. Lagmannsretten har ikke noe spesielt å bemerke til det som her er sagt, og legger de samme rettslige synspunkter til grunn for overskjønnet.

Når det spesielt gjelder anvendelsen av "differanseprinsippet", er lagmannsretten enig med herredsretten i at det avståtte areals betydning for utnyttelsen av resteiendommen må vurderes konkret og at det ikke uten videre kan legges til grunn en enhetspris for både avstått og gjenværende areal.

Når det gjelder vurderingen av støyulempene, er lagmannsretten enig med h.r.advokat Rekve i at prognosene med hensyn til økning i tungtrafikken kan være usikre, og også i at det maksimale støynivået kan være av like stor eller større interesse i erstatningsmessig sammenheng enn gjennomsnittsverdiene. Det er videre så at støyulempene ved trafikken på avlastningsvegen er upåvirket av støyskjermene, og disse ulempene er det ikke foretatt noen beregning av.

Erstatningsutmåling:

I pkt 3.1. B i de alminnelige skjønnsforutsetningene er det bedt om at grunnerstatningene fastsettes pr. arealenhet. Herredsretten har imidlertid valgt å utmåle erstatning med samlet beløp, og det er ikke anmodet om at det gjøres på noen annen måte ved overskjønnet.

Takst nr. 1, gnr. 102 bnr. 1 - eier Hans Anton Helland:

Helland er tilkjent kr 7.000,- i erstatning for reduksjon av utmarksareal som leies bort til lagerplass, kr 500,- i tilpasningstap p.g.a. reduksjon av areal han selv leier av Ola Austad, og kr 12.000,- i grunnerstatning for 1.210 m2 dyrket mark og beitemark med påstående 7,78 m3 skog.

De spesielle skjønnsforutsetningene er uforandret.

For herredsretten krevde Helland erstatning for tap ved at han ikke lenger kan drive beitedyr over E 18. Dette kravet ble avvist av herredsretten, med den begrunnelse at kryssing av E 18 med beitedyr også før omleggingen av E 18 var svært risikabelt og at kravet ikke har erstatningsvern. Det er særlig dette som har vært fremholdt som uriktig fra Hellands side ved overskjønnet.

H.r.advokat Rekve har fremholdt at det her er spørsmål om atkomst knyttet til utøvelse av næring, og at avskjæringen i praksis innebærer at Helland må avskrive leiearealet som driftsareal.

Advokat Lyngholt har anført at herredsrettens avvisning av dette erstatningskravet er riktig, både fordi stengningen må ses som en atkomstregulering begrunnet i trafikkhensyn og fordi tap knyttet til forventninger om forlenget leierett ikke har erstatningsvern ved ekspropriasjon, jfr. Kolrud i Lov og Rett 1975 147 flg. Det er om dette vist til vegloven §41 tredje ledd og uttalelser i Ot.prp. nr. 49 (1978-79) 14, samt til avgjørelser i Rt-1974-352 og Rt-1988-51 flg. på 54-55.

For lagmannsretten er fremlagt en beregning fra Flekkefjordregionen Forsøksring av 2. april 1993, hvor årlig tapt beiteverdi for Helland er beregnet til kr 15.216,- og samlet tap over en 10 års-periode til kr 152.160,-. Til denne beregningen har saksøkeren anført at den er basert på tap av leieretten som helhet og ikke tar hensyn til den restverdien som Helland vil kunne utnytte uten kryssing av E 18 og til hans alminnelige tilpasningsplikt som ekspropriat.

Lagmannsretten er enig med herredsretten i at Helland ikke under noen omstendighet ville kunne basere seg på å drive sine beitedyr over E 18 som en varig driftsform. Leiekontrakten med Ola Austad er på 10 år regnet fra 1. april 1989. Lagmannsretten anser det klart at uavhengig av den omleggingen av E 18 som overskjønnet gjelder, kunne Helland ikke regne med å utnytte leiearealet på tradisjonell måte i hele leietiden. Avstengningen må i hovedsak ses på som en følge av trafikkutviklingen, og som noe Helland i 1989 måtte være forberedt på. Lagmannsretten er likevel, under en viss tvil, kommet til at Helland bør gis erstatning for tap som følge av plutselig opphør av den tidligere driftsformen, idet dette med tidspunktet for omstillingen må sies å være en følge av vegomleggingen og dermed av ekspropriasjonen. Erstatningsbeløpet settes til kr 5.000,-. For de øvrige tapsposter opprettholdes herredsrettens erstatningsfastsettelse uforandret, idet Staten for sitt vedkommende har akseptert de tilkjente beløp og overskjønnsforhandlingene ikke har gitt grunnlag for noen påplussing.

Samlet erstatning for takstnr. 1 blir etter dette kr 24.500,-.

Takst nr. 4, gnr. 102 bnr. 69 - eier Odd Kjell Tesaker:

Tesaker er av herredsretten tilkjent kr 20.000,- i differanseerstatning for 320 m2 boliggrunn og kr 12.000,- i erstatning for en bod i tilfelle av innløsning, alternativt kr 2.000,- for 390 m2 grunn medregnet 0,91 m3 skog hvis boden blir flyttet til ny tomt.

Det er nå klarlagt at boden vil bli flyttet til ny tomt uten omkostninger for Tesaker, slik at erstatningsalternativet kr 12.000,- ved innløsningen av boden er uaktuelt. Pkt. 4 i skjønnsforutsetningene er endret i samsvar med dette, forøvrig er de spesielle skjønnsforutsetningene for dette takstnummer uforandret.

I overskjønnsbegjæringen er spesielt utmålingen av differanseerstatningen angrepet, idet det er anført at nærføringsulempene er undervurdert. Det er ikke anført noe spesielt vedrørende tilkjent erstatning på kr 2.000,- for grunn med påstående skog (ny tomt for boden). Det som er aktuelt å vurdere for Tesakers vedkommende, er følgelig differanseerstatningen på kr 20.000,- for 320 m2 boliggrunn samt nærføringsulemper. Etter skjønnsforutsetningene skal det anordnes støyskjerm mellom E 18 og ny kommunal veg.

Advokat Lyngholt har anført at selv uten støyskjerming blir støynivået redusert i husets annen etasje.

Lagmannsretten er kommet til at verdireduksjonen for Tesakers eiendom er noe større enn den er vurdert til av herredsretten, og fastsetter erstatningen til kr 30.000,-.

Samlet erstatning til takstnr. 4 blir etter dette kr 32.000,-.

Takst nr. 5, gnr. 102 bnr. 7 og 12, eier Ola Austad:

Ola Austad er av herredsretten tilkjent kr 4.500,- i erstatning for 630 m2 bortleid dyrket mark, kr 6.000,- i erstatning for 1.070 m2 bortleid dyrket mark medregnet ulemper for resteiendommen, kr 7.500,- for en utløe og kr 10.000,- for 1.200 m2 dyrket mark og veggrunn medregnet trær og ulemper.

Utløen på eiendommen er brent ned etter at herredsretten avhjemlet skjønn. Partene er enige om at denne erstatningsposten da bortfaller som skjønnstema ved overskjønnet. Etter ekspropriatens ønske er det foretatt en endring av et punkt i de spesielle skjønnsforutsetningene om anlegg av terrenggrøft. For øvrig er skjønnsforutsetningene uendret.

Ola Austad har sagt fra at han ikke ønsker anlagt støyskjerm.

H.r.advokat Rekve har anført at Austad avstår ca 1/4 av eiendommens dyrkede areal, og at tilkjent erstatning for tap av dyrket mark bør forhøyes vesentlig. Videre er anført at eiendommens verdi blir betydelig redusert ved fjerning av trær som tidligere dannet en alle opp til bebyggelsen.

Advokat Lyngholt har anført at tilkjent erstatning dekker Austads økonomiske tap fullt ut.

Lagmannsretten er kommet til høyere erstatning enn herredsretten for to av tapspostenes vedkommende.

Når det gjelder avståelsen av 630 m2 dyrket mark, bedømmer lagmannsretten forholdet slik at et på forhånd lite areal blir enda mindre og får en dårligere arrondering etter avståelsen. Ulempene for resteiendommen er overveiende i forhold til verdien av selve det avståtte areal. Erstatningen fastsettes til kr 6.000,-.

Forsåvidt angår de 1.200 m2 dyrket mark og veggrunn, medregnet trær og ulemper, oppfatter lagmannsretten det slik at også klausuleringen av 70 m2 dyrket mark skal inngå i erstatningen for denne parsell (takst nr. 5 C i herredsrettens skjønn), og at tilkjent erstatningsbeløp på kr 10.000,- også omfatter klausuleringen. Erstatningen er etter lagmannsrettens vurdering satt noe lavt, og forhøyes til kr 12.000,-.

Erstatningen på kr 6.000,- for 1.070 m2 bortleid dyrket mark opprettholdes uforandret. Arronderingsulempene er mindre her enn for den teigen hvor det avstås 630 m2.

Samlet erstatning for takstnr. 5 blir etter dette kr 24.000,-.

Takst nr. 8, gnr. 102 bnr. 60 - eier Anne Lise Kongevold:

Anne Lise Kongevold krevde for herredsretten innløsning av den boligeiendommen dette takstnummer gjelder. Hun nådde ikke frem med innløsningskravet, men ble tilkjent kr 40.000,- i differanse-erstatning. Herredsretten har sagt at eiendommen påføres betydelige nærføringsulemper, og at Kongevold må sies å være særlig hardt rammet i så henseende. Lagmannsretten er enig i det. Kravet om innløsning er opprettholdt ved overskjønnet.

Partene er enige om at ved overskjønnet skal det utmåles erstatning for 10 poppeltrær som ved et skjønn i 1980 ble taksert til kr 5.000,- men som siden ble stående inntil de ble fjernet i forbindelse med vegomleggingen nå. Disse trærne var ikke skjønnstema ved herredsrettens skjønn. Skjønnsforutsetningene ellers er uforandret for dette takstnummer, bortsett fra at det er tatt inn et tillegg til pkt. 1 om at den der omhandlede avkjørsel er til felles bruk for takstnr. 7 og takstnr. 8.

Eiendommen har tilhørt Anne Lise Kongevolds foreldre, men står for tiden ubebodd. Hun har fått godkjent plan om utvidelse av bebyggelsen, men dette er stillet i bero etter at vegomleggingen ble besluttet. Eiendommens totalareal er ikke opplyst, men det er en relativt stor del (430 m2) som avstås og den nye tilførselsvegen kommer ganske nær inntil boligen.

H.r.advokat Rekve har anført at eiendommen utvilsomt må sies å ha mistet en vesentlig del av sin verdi på grunn av inngrepet. Det blir oppført en støyskjerm rett utenfor vinduene som tar bort utsikt uten å fjerne trafikkstøyen i boligens annen etasje. Den planlagte utvidelsen har ikke lenger noen hensikt. Eiendommen er ikke lenger salgbar, og bør tilpliktes innløst.

Advokat Lyngholt har anført at betingelsene for innløsning ikke foreligger, og at den tilkjente erstatning er for høy og bør reduseres. Bygningen er ført opp etter at E 18 ble anlagt. Støyskjermen vil bli beplantet. Selv uten støyskjerm vil støynivået bli lavere enn før vegomleggingen, fordi tyngden av trafikken kommer i lengre avstand fra boligen.

Lagmannsretten er enig med herredsretten i at eiendommen påføres ganske betydelige nærføringsulemper, som - sett i sammenheng med en relativt stor reduksjon av tomtearealet - aktualiserer spørsmålet om innløsning. At eiendommen, som herredsretten sier, fremdeles lar seg utnytte som bolig, er ikke til hinder for innløsning. Det er imidlertid ikke slik at alle nærføringsulempene eiendommen nå vil få, er en følge av vegomleggingen og ekspropriasjonen. Som påpekt av Vegvesenet er huset på eiendommen oppført etter at E 18 på strekningen ble anlagt, og de ulempene som må sies å være "ventelege" som følge av dette må det i utgangspunktet ses bort fra. Lagmannsretten er som herredsretten kommet til at verdireduksjonen i dette tilfelle ikke er så stor som det etter tidligere praksis er stillet krav om for at en ekspropriat skal kunne kreve resteiendommen innløst. Kravet om innløsning tas etter dette ikke til følge.

Lagmannsretten har imidlertid funnet grunnlag for en noe høyere erstatning til Kongevold enn fastsatt av herredsretten. Medregnet verdien av de 10 poppeltrærne som partene er enige om skal inngå i erstatningsutmålingen nå, fastsettes erstatningen for dette takstnummer til kr 60.000,-.

Takst nr. 14, gnr. 102 bnr. 4 - eier Eivind Schiander:

Schiander er av herredsretten tilkjent kr 22.000,- i erstatning for avståelse av 3.010 m2 skogsmark m.v. (hvorav 150 m2 er innløst ved et skjønn avholdt i 1980), samt 28,83 m3 skog og et antall frukttrær som senere er oppgitt til ca 25. Forholdene på stedet er nå sterkt endret, men det er fremlagt fotografier som gir et inntrykk av forholdene slik de var før vegomleggingen.

De spesielle skjønnsforutsetningene er uforandret for dette takstnummer.

I overskjønnsbegjæringen er tapet av ca 25 frukttrær og klausulering av en mulig byggetomt fremholdt som de vesentligste tapsposter for dette takstnummer. Under overskjønnsforhandlingene er det særlig tapet av byggetomt som har vært trukket frem.

H.r.advokat Rekve har påpekt at terrengforholdene på stedet er sterkt endret på grunn av vegomleggingen. Med henvisning til blant annet fremlagte fotografier fra før vegarbeidene ble satt i gang, kreves lagt til grunn at klausulering av eiendommen har medført tap av en byggetomt. Videre er erstatningen for 25 frukttrær påstått forhøyet.

Advokat Lyngholt har fremholdt at det neppe ville vært noe marked for en byggetomt utskilt fra bnr. 4, selv om det er tenkbart at tillatelse til avkjørsel i dette tilfelle ville blitt gitt. Erstatningen er i høyeste laget og bør settes noe ned.

Lagmannsretten er kommet til at det for dette takstnummeret ikke er grunn til å foreta noen endring i herredsrettens erstatningsutmåling. Det anses ikke sannsynliggjort at Schiander ville ha kunnet fradelt og solgt en byggetomt hvis ekspropriasjonen ikke var kommet. I h.r.advokat Rekves påstandsskrift til herredsretten er det ikke sagt noe om tap av byggetomt, det sies her tvertimot at for dette takstnummer er det intet spesielt å bemerke utover tap av eikeskog og frukthagetrær. I herredsrettens skjønnsgrunner er bare sagt generelt at "Det kreves erstatning for grunn og ulemper." Den tilkjente erstatning på kr 22.000,- gjelder avstått grunn, påstående skog og frukttrær samt arronderingsulemper på resteiendommen. Lagmannsretten må legge til grunn at dette med tap av en byggetomt først er tatt opp i overskjønnsbegjæringen. Som nevnt anses det ikke sannsynliggjort at Schiander har tapt noen byggetomt på grunn av ekspropriasjonen.

Vurderingsgrunnlaget blir da det samme for lagmannsretten som for herredsretten. Erstatningen opprettholdes uforandret med kr 22.000,-.

Takst nr. 16, gnr. 102 bnr. 14 - eier Sverre Austad:

Sverre Austad avstår i alt 7.360 m2 grunn (140 m2 hage/tun, 1.390 m2 dyrket mark, 2.480 m2 annet areal og 3.350 m2 skogsmark). I tillegg skal han ha erstattet 10,42 m3 skog (2,95 m3 gran og 7,47 m3 lauvskog). Han er av herredsretten tilkjent kr 98.000,- i samlet erstatning, hvorav erstatningen for tun/hage og nærføringsulempene for bolighuset utgjør kr 65.000,-. Overskjønnet gjelder for hans vedkommende de nevnte kr 65.000,- for tun/hage og nærføringsulemper, og dessuten en skogteig på 2.070 m2 som er erstattet med kr 7.000,- og 630 m2 annet areal som er erstattet med kr 2.500,-. De øvrige utmålingene for dette takstnummer er endelige.

Skjønnsforutsetningene er de samme som ved underskjønnet, bortsett fra at pkt. 6 om felles adkomstveg/driftsveg med opplagsplasser for dette takstnummer samt takst nr. 12 og takst nr. 17 er tatt ut.

Ifølge pkt. 4 i skjønnsforutsetningene skal Vegvesenet anordne en 2,5 m høy støyskjerm. Austad har imidlertid sagt fra at han ikke ønsker anlagt støyskjerm. Istedet har han, både ved underskjønnet og ved overskjønnet, krevd erstatning for diverse fasadetiltak som er kostnadsberegnet til kr 96.000,-. Herredsretten har om dette sagt følgende:

"Retten legger til grunn at slik erstatning ikke kan kreves. Det er i norsk ekspropriasjonsrett ikke hjemmel for et krav om å bli stillet bruksmessig som om inngrepet ikke var skjedd, jfr. Nybrottvegdommen i Rt-1980-309. Det kan også hevdes at Sverre Austad har plikt til å innrette seg når det gjelder forebyggelse av ulemper på billigst mulig måte, i dette tilfellet støyskjermer. Det må bli opp til ham selv om han vil ha disse skjermene eller ikke."

Det er kravet om fasadetiltak som har stått i forgrunnen ved overskjønnet når det gjelder dette takstnummer.

Advokat Andersen har anført at det gjelder et 300 år gammelt hus i meget god stand og av stor personlig verdi for familien Austad. De hadde små ulemper av naboskapet med E 18 før omleggingen. I Vegvesenets egen planbeskrivelse av 28. juni 1989 er det sagt om denne eiendommen at det er aktuelt med fasadetiltak for å redusere støyulempene. Selv med de krevde fasadetiltakene vil eiendommens alminnelige verdi være betydelig redusert - anslagsvis med ca kr 100.000,-. Den nye bestemmelsen i granneloven §2 fjerde ledd må antas å ta sikte nettopp på slike tilfelle som dette. Også 13 frukttrær som ble fjernet inngår i beløpet på kr 65.000,-. Erstatningen må forhøyes betydelig.

Advokat Lyngholt har anført at de tilkjente erstatningsbeløp dekker inngrepene på dette takstnummer fullt ut, og at erstatningsbeløpet for tun/hage og nærføringsulemper er i høyeste laget og bør reduseres noe. Det er vist til avgjørelser i Rt-1980-309 og Rt-1983-940 flg. på 947.

Lagmannsretten bemerker at det på dette takstnummer er foretatt inngrep som nokså sterkt endrer eiendommens karakter, selv om det er gjort betydelige tiltak fra Vegvesenets side for å avdempe skadevirkningene mest mulig. For dette takstnummer er det på det rene at bygningen ble oppført lenge før E 18 ble anlagt, jfr. granneloven §2 tredje ledd.

Lagmannsretten er enig med herredsretten i at det ikke er adgang til å tilkjenne erstatning for omkostninger til fasadetiltak som overstiger det rent økonomiske tap som er påført ved inngrepet. Dette er utvetydig fastslått i den dommen i Rt-1980-309 som herredsretten har vist til, hvor også de rimelighetshensyn som kan tale imot en slik begrensning som nevnt er vurdert (Rt 318-319). Det avgjørende argument synes å ha vært at det ikke er rimelig å sette ekspropriater i en annen stilling enn andre som rammes av trafikkstøy.

I dette tilfelle er den tilbudte støyskjerm ikke knyttet til skjerming av andre eiendommer enn Austads. Når Austad har sagt fra at han ikke ønsker anlagt støyskjerm, innebærer det at det ikke blir anlagt noen støyskjerm på dette stedet. I nevnte dom i Rt-1980-er det på 319 sagt at det generelt vil være en "uhensiktsmessig anvendelse av de forhåndenværende ressurser" å erstatte omkostninger til fasadetiltak på den enkelte bolig fremfor anlegg av støyskjerm "som må planlegges og oppsettes for større områder". Denne begrunnelsen passer altså ikke på situasjonen i Sverre Austads tilfelle, hvor det kan ligge nær å se det slik at de omkostninger Vegvesenet sparer ved å slippe å anlegge støyskjerm burde Austad kunne benytte til slike fasadetiltak som han selv ønsker for å redusere støyulempene. Som påpekt av advokat Andersen er det også sagt i Vegvesenets planbeskrivelse av 28. juni 1989 at fasadetiltak er en aktuell løsning for denne boligen. Lagmannsretten forstår likevel begrunnelsen i dommen i Rt-1980-309 slik at erstatningen også i et tilfelle som det foreliggende må begrenses til det rent økonomiske tap som inngrepet antas å ha medført. Det blir med andre ord spørsmål om en differansebetraktning, i prinsippet ut fra salgsverdien av eiendommen med slik anlagt støyskjerm som Austad er tilbudt.

Lagmannsretten anser det tvilsomt om salgsverdien av eiendommen ville vært noe høyere med støyskjerm enn slik eiendommen fremsto ved befaringen, på grunn av de negative virkninger en slik skjerm ville få og som er årsaken til at Austad ikke ønsker den anlagt. I differanseerstatningen inngår verdien av en lagerbod. Lagmannsretten er kommet til at verdireduksjonen er en del større enn antatt av herredsretten, og fastsetter differanseerstatningen til kr 85 000,-. De øvrige tapspostene er det sagt lite om under overskjønnet, og lagmannsretten finner ikke grunnlag for noen endring av tilkjente erstatningsbeløp for disse postenes vedkommende.

Samlet erstatning for dette takstnummer blir etter dette kr 118.000,-.

Takst nr. 10 og 19, gnr. 102 bnr. 58, 88 og 91 - eier Lars S. Skailand:

Skailand, som er maskinfører med blant annet eget verksted, fikk ved underskjønnet innløst sin tidligere eiendom gnr. 102 bnr. 58 og 88. Erstatning ble gitt i form av gjenerverv ved kjøp av eiendommen gnr. 102 bnr. 91 (takst nr. 10, tidligere eier Ingeborg Hoffmann). Skailand fikk ved underskjønnet erstattet kjøpesummen for bnr. 91, kr 580.000,-, med tillegg av et såkalt "mellomlegg" på kr 100.000,- samt et ikke nærmere angitt beløp for renter og andre omkostninger i forbindelse med ervervet av bnr. 91. I tillegg ble Skailand tilkjent kr 225.000,- i erstatning for gjenerverv av garasje og verksted.

Skjønnsforutsetningene for disse to takstnumre er uforandret på de punkter som er av betydning for overskjønnet.

H.r.advokat Rekve har anført at Skailand har fått en betydelig mindre eiendom enn den han avsto (ca. 2.000 m2 mot 3.320 m2). Han har videre fått en dårligere bolig og et mindre garasje/verkstedbygg enn han hadde tidligere. Det måtte legges helt nytt tak på det nye bolighuset, sprekker i murene måtte utbedres, en rekke vinduer er blitt skiftet ut og diverse rørlekkasjer måtte ordnes. Det er fremlagt en oppstilling over utførte og gjenstående utbedringsarbeider på bnr. 91 med en totalsum på kr 1.235.236,-. Det er likeledes fremlagt en takst avholdt 24. oktober 1990 over Skailands tidligere eiendom, hvor salgsverdien er anslått til kr 1.150.000,-.

Advokat Lyngholt har anført at de to eiendommene som tomter er omtrent likeverdige, og at bestemmelsen i vederlagsloven §7 tredje ledd kommer inn både i relasjon til bolighuset og i relasjon til det garasje/verkstedbygget som Skailand tidligere hadde. Det erkjennes at Skailand må anses å ha kjøpt bnr. 91 slik denne eiendommen var før ekspropriasjonen, slik at Skailand skal ha den erstatningen som ellers ville ha tilfalt Ingeborg Hoffmann.

Begge eiendommene ble befart av lagmannsretten.

Lagmannsretten bemerker: Opprinnelig påsto Vegvesenet erstatningen satt ned. Under overskjønnsforhandlingene er dette frafalt, og Skailand er tilbudt et beløp på kr 1.000.000,- som samlet oppgjør.

Som påpekt av herredsretten, har vegomleggingen medført en verdireduksjon også på Ingeborg Hoffmanns eiendom bnr. 91 - en verdireduksjon som det er erkjent skal inngå i den erstatning som utmåles til Skailand. Det er imidlertid uklart for lagmannsretten om dette er tatt med i det tilkjente beløp på kr 905.000,-. H.r.advokat Rekve har både i overskjønnsbegjæringen og i et senere prosesskrift anført at dette ikke kan være tatt med, og mye taler for at han har rett i det. Herredsretten har om dette sagt at Skailand, i tillegg til å få erstattet utgiftene til sitt gjenerverv, må få kr 100.000,- i mellomlegg før han kan få en bolig av tilsvarende standard og karakter. Skailand er etter dette tilkjent kr 680.000,- i erstatning for boligen og kr 225.000,- for garasje og verksted - tilsammen kr 905.000,-. I tillegg er han tilkjent et ukvantifisert beløp for renter og andre gjenervervsomkostninger. For bnr. 91 (takst nr. 10) er det ikke utmålt noen erstatning, under henvisning til at dette hører under vurderingen av takst nr. 19.

Mellomlegget på kr 100.000,- kan vanskelig skjønnes å omfatte verdireduksjonen for takst nr. 10 - det ligger nærmest å oppfatte dette som nødvendige bygningsmessige omkostninger for å gjøre det nye bolighuset bruksmessig noenlunde likeverdig med den innløste boligen som Skailand hadde før. Oppfattes herredsrettens skjønnsgrunner slik, er den konstaterte verdireduksjonen på takst nr. 10 (avståelse av 690 m2 grunn samt ulemper for resteiendommen) ikke erstattet ved underskjønnet. Hvis herredsretten skulle ha ment at mellomlaget også skal omfatte erstatning til takst nr. 10, er beløpet etter lagmannsrettens mening satt vesentlig for lavt. Under enhver omstendighet må dette tas i betraktning ved den erstatning som skal utmåles til Skailand nå. Dessuten må det foretas en beløpsmessig kvantifisering av Skailands gjenervervsomkostninger, som også skal inngå i den samlede erstatning for dette takstnummer. Skailand har oppgitt de samlede renteomkostningene til bortimot kr 100.000,- og dokumentavgift og tinglysingsgebyr til kr 15.175,-. Flyttingsomkostninger og forskjellig annet kommer i tillegg.

Lagmannsretten fastsetter etter dette den samlede erstatning til Skailand til kr 1.100.000,-.

Omkostningsfastsettelsen ved underskjønnet:

H.r.advokat Rekve har i overskjønnsbegjæringen også trukket inn herredsrettens fastsettelse av skjønnsomkostningene for de saksøkte som han representerte. H.r.advokat Rekve krevde disse omkostningene erstattet med kr 70.013,60, mens det tilkjente beløp var kr 55.013,60. Herredsretten har begrunnet nedsettelsen med at en del av det forarbeid og etterarbeid som var oppført - og som det i detalj var redegjort for i omkostningsoppgaven - var unødvendig, samt at h.r.advokat Rekve fikk en halv arbeidsdag under skjønnet til disposisjon for annet arbeid ved at han ikke deltok i hele befaringen. H.r.advokat Rekve har, både i overskjønnsbegjæringen og under overskjønnsforhandlingene, utførlig begrunnet kravet om å få omkostningsoppgaven lagt til grunn.

Advokat Lyngholt har under overskjønnsforhandlingene vist til at noe av forarbeidet som krevdes erstattet besto i klarlegging av eksisterende vegbredde - et spørsmål som falt bort av seg selv da det kort tid før skjønnsforhandlingene ble tatt opp med saksøkeren. Hadde dette blitt tatt opp av h.r.advokat Rekve tidligere, ville dette forarbeidet vært uaktuelt. Det kan heller ikke sies å være nødvendig i loven forstand å belaste saksøkeren med omkostninger til 3 forhåndsbefaringer samt 2 dagers etterarbeid. Advokat Lyngholt har sagt seg enig i herredsrettens omkostningsavgjørelse og påstått denne stadfestet.

Lagmannsretten bemerker at den aktuelle nedsettelsen av h.r.advokat Rekves salær er begrunnet i en skjønnsmessig vurdering av hva som var nødvendig av for- og etterarbeid for en forsvarlig ivaretakelse av de saksøktes interesser. Når det gjelder utført arbeid med klarlegging av eksisterende vegbredde, har det vært uenighet om faktum. Ut fra det som fremgår av saksdokumentene har advokat Lyngholt rett med hensyn til på hvilket tidspunkt spørsmålet om vegbredden ble tatt opp av h.r.advokat Rekve. Det ble først tatt opp av ham i prosesskrift av 4. november 1991 - umiddelbart før overskjønnsforhandlingene. Det er videre på det rene at en av de 3 forhåndsbefaringene hadde sammenheng med at saksøkte Lars S. Skailand opprinnelig var representert ved en annen advokat. H.r.advokat Rekve meldte seg som prosessfullmektig for Skailand ved prosesskrift av 1. oktober 1991. Dette medførte en ekstra forhåndsbefaring. Selv om dette anses nødvendig i forholdet mellom parten og prosessfullmektigen, er det ikke uten videre gitt at slike ekstraomkostninger må anses som nødvendige i loven forstand med den konsekvens at de belastes motparten. Lagmannsretten må si seg enig med advokat Lyngholt i at 3 forhåndsbefaringer ikke kan anses som nødvendig forarbeid i denne betydning. Når det derimot gjelder etterarbeidet, er det etter lagmannsrettens mening ikke noe å si på det tidsforbruk som er oppført. Det må godtas at h.r.advokat Rekve reiste til Flekkefjord og holdt møte med partene for å orientere dem angående blant annet spørsmålet om å begjære overskjønn.

Samlet vurdert kan ikke lagmannsretten se å ha grunnlag for å endre herredsrettens omkostningsavgjørelse.

Omkostningene ved overskjønnet:

Av de 7 saksøkte som overskjønnet omfatter har 6 oppnådd et bedre resultat enn ved underskjønnet. Det følger da uten videre av skjønnsloven §54a sammenholdt med §54 at disse 6 saksøkte skal ha erstattet sine nødvendige omkostninger i forbindelse med overskjønnet.

For Eivind Schianders vedkommende er den tilkjente erstatning opprettholdt uendret. Betingelsene for å tilkjenne ham dekning av omkostningene etter skjønnsloven §54a første ledd bokstav b) foreligger heller ikke. Schiander må derfor selv bære sin del av h.r.advokat Rekves salær og av rettsgebyret.

H.r.advokat Andersen har inngitt omkostningsoppgave pålydende kr 24.500,-, hvorav kr 10.000,- refererer seg til takst nr. 10 (Sverre Austad) og kr 14.500,- til takst nr. 31 (Bjørn Reidar Netland). Advokat Lyngholt har opplyst at saksøkeren ikke har noen innvendinger mot oppgaven, og retten legger denne til grunn.

H.r.advokat Rekve har inngitt omkostningsoppgave pålydende kr 51.956,-, hvorav kr 44.800,- er advokatsalær og kr 7.156,- utlegg til porto, reise og opphold. Det er gitt nærmere begrunnelse for oppgaven. Det er beregnet 8 arbeidsdager a 8 timer og en timesats på kr 700,-. Advokat Lyngholt har anført at salæret er beregnet for høyt og må reduseres til forslagsvis kr 35.000,-. Lagmannsretten vurderer det angitte tidsforbruk som høyt, men er blitt stående ved å legge h.r.advokat Rekves oppgave til grunn. Eivind Schianders andel av advokatomkostningene settes skjønnsmessig til kr 2.500,-, og hans andel av rettsgebyret til kr 750,-. Resten av rettsgebyret fordeles med kr 6.250,- på h.r.adv. Rekves parter og kr 2.000,- på adv. Andersens parter. Omkostningene til skjønnsmenn fordeles med 2/3 på h.r.advokat Rekves parter og 1/3 på advokat Andersens parter.

Herredsretten har fastsatt en rentesats på 12 % for erstatninger som utbetales etter tiltredelsen. Denne avgjørelsen omfattes ikke av overskjønnsbegjæringene.

Overskjønnet er enstemmig.

Slutning :

1. Overskjønnet heves i forhold til takst nr. 18 Austad Bedehus v/styreformann Hans Lønning og takst nr. 31 v/Bjørn Reidar Netland.

2. For de øvrige saksøkte fastsettes erstatningen til de beløp som er angitt foran, tillagt 12 % rente fra tiltredelsen og til betaling skjer.

3. Herredsrettens fastsettelse av skjønnsomkostninger til h.r.advokat Rekves parter opprettholdes uforandret.

4. I overskjønnsomkostninger betaler Staten v/Statens Vegvesen i Vest-Agder:

a) til Sverre Austad og Bjørn Reidar Netland v/advokat Kristian G. Andersen kr 26.500,- - tjuesekstusenfemhundre -,

b) til Hans Anton Helland, Odd Kjell Tesaker, Ola Austad, Anne Lise Kongevold, Austad Bedehus og Lars S. Skailand v/h.r.advokat Anders Rekve kr 55.706,- - femtifemtusensjuhundreogseks -, innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av overskjønnet. I tillegg skal Staten v/Statens Vegvesen i Vest-Agder betale godtgjørelse samt reise- og oppholdsutgifter til skjønnsmennene etter oppgave fra retten.