LE-1987-671
| Instans: | Eidsivating lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1989-03-17 |
| Publisert: | LE-1987-00671 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Dom av 17. mars 1989 i ankesak nr. 671/1987, hl.nr. 1062/1987. |
| Parter: | Ankende part: B (Prosessfullmektig: H.r.advokat Stein Halle, Oslo). Motpart: A (Prosessfullmektig: Advokat Regine Ramm Bjerke, Oslo). |
| Forfatter: | Lagdommer Sverre Bjørnsen, formann. Lagdommer Georg Lund. Ekstraordinær lagdommer Knut J. Hougen |
| Lovhenvisninger: | Sameigelova (1965) §2, Tvistemålsloven (1915) §180, §174 |
A og B traff hverandre sommeren 1977. De hadde begge et ekteskap bak seg og hadde hvert sitt barn som de hadde omsorg for. Barna er begge født i 1969. B bodde på den tid i en innskuddsleilighet på X i Y og A leiet en leilighet i en eldre gård i Z uten innskudd og på rimelige leievilkår.
Kort tid etter at partene traff hverandre ble de enige om å flytte sammen. B hadde før han traff A sett seg om etter eget hus. Sammen med A forsøkte han å finne et passende hus, og resultatet ble at han kjøpte et hus på Æ. B undertegnet kjøpekontrakt 1. september 1977, og skjøtet ble utstedt av selger 28. oktober 1977. Salgssummen for huset var kr. 525000, med omkostninger ialt kr. 552407. B opptok lån i anledning huskjøpet med kr. 434397. Egenkapitalen kr. 118010 hadde B skaffet til veie ved blant annet salg av leiligheten på X, en bil og en campingvogn.
A og B er uenige om at det besto et egentlig samboerforhold mellom dem allerede fra august 1977. De flyttet imidlertid enten samtidig eller omtrent samtidig inn i det nye huset i ...veien .. ved månedsskiftet oktober/november 1977. De innrettet seg slik at B fortsatte i sin heldagsstilling, mens A hadde deltidsarbeid, tok seg av det vesentlige av husarbeidet, matlagningen og innkjøpene m.m.. Samlivet varte i noe under 8 år, idet partene flyttet fra hverandre ca 1. april 1985.
A mener at samboerforholdet hadde en slik varighet og en slik karakter at den faste eiendom og innboet som var skaffet i samboertiden, måtte ansees som sameie mellom partene og deles med en halvdel på hver. B mener at det ikke er grunnlag for sameie. A anla derfor sak ved Indre Follo herredsrett med påstand om å være eier av halvdelen av eiendelene Herredsretten avsa 21. august 1987 dom i saken med slik domsslutning:
"1. Innbo og løsøre innkjøpt under samlivet er i sameie mellom partene etter forholdet 50% - 50%. Arv og gaver holdes utenfor.
2. Den faste eiendom gnr. .., bnr. ..., ...vn. .., er i sameie mellom partene etter forholdet 60% til B og 40% til A.
3. B dekker A hennes saksomkostninger."
Om det nærmere saksforhold henvises til herredsrettens dom.
B har i rett tid anket dommen til lagmannsretten for så vidt gjelder rettsanvendelsen og bevisbedømmelsen. A har tatt til motmæle og har motanket.
Ankeforhandling fant sted i Oslo 28. februar og 1. mars 1989. Kort tid i forveien var partene blitt enige om fordelingen av innbo og løsøre, slik at dette ikke lenger er omfattet av tvisten for lagmannsretten.
Under ankeforhandlingen møtte partene med sine prosessfullmektiger og avga partsforklaringer. Det ble avhørt 8 vitner, hvorav 7 hadde gitt forklaring også i herredsretten.
Under ankeforhandlingen la B ned slik påstand:
"B frifinnes og tilkjennes saksomkostninger for herredsretten og lagmannsretten."
A la ned slik påstand:
"1. Den faste eiendom gnr. .. bnr. ... ...vn. .. er sameie mellom partene med en idell halvpart på hver dog slik at B før delingen gis anledning til forlodds uttak av restgjeld ved samboerforholdets opphør med kr. 323897.
2. Den ankende part dekker ankemotpartens omkostninger så vel for herredsrett som for lagmannsrett.
Om det som ble dokumentert henvises til rettsboken.
B har i det vesentlige gjort gjeldende de samme anførsler som for herredsretten og det henvises for så vidt til herredsrettens fyldige redegjørelse.
B traff A sommeren 1977, men noe egentlig samboerforhold ble ikke etablert før hun flyttet inn i hans hus på Æ i begynnelsen av november 1977. Det bestrides ikke at A og hennes sønn, C, overnattet i hans leilighet på X mange ganger høsten 1977, men hun hadde fortsatt sin egen leilighet i Z og noe samboerforhold var ikke avtalt den gang.
Når det gjelder huset på Æ, er det han alene som har forhandlet om kjøpet av det, undertegnet kontrakter, betalt kontantbeløpet ca kr. 118000 og som har forpliktet seg vedrørende låneopptakene. Han hadde allerede før han traff A sett seg om etter eget hus og samboerforholdet med henne gjorde ingen annen forandring enn at hun ble tatt med på råd angående hvilket hus han burde velge fordi han ønsket at hun og sønnen skulle bo sammen med ham og hans datter. Hun hadde ingen formue og har ikke finansiert noen del av huset.
De hadde ingen skriftlig eller muntlig avtale om hvordan de skulle ordne seg økonomisk etter at de flyttet sammen. Han hadde en fast stilling og så det slik at han ikke ville ha noen vanskeligheter med å betale renter og avdrag på lån og for øvrig dekke alle boutgifter og andre faste utgifter. Hun, som hadde kortere arbeidsuke og lange ferier, skulle bidra med det hun kunne til husholdning, klær m.m. Men også han har bidratt både økonomisk og med arbeid til innkjøp og daglige gjøremål. Når hun innrettet seg slik hun gjorde, var det fordi hun syntes dette var en praktisk og grei ordning. B fant det ikke nødvendig at hun var meget hjemme for å se til barna, som da var 8 år gamle og vant til å klare seg selv etter skoletid. B ser det slik at A og C hadde en langt bedre levestandard under samboerforholdet enn de hadde hatt tidligere. Hun har ikke tapt noe økonomisk ved å flytte sammen med ham.
Partene i et papirløst samboerforhold kan i prinsippet ta med seg ut av forholdet det de bragte inn, hvis det opphører. Det er dessuten i slike situasjoner en klar presumsjon for at de formelle eierforhold også er de reelle. I dette tilfelle er det ingen vanskeligheter med å klarlegge hvem som eier hva.
Det rettslige grunnlag for As krav om eiendomsrett til halvdelen av den faste eiendom påstås å være at de skal ha hatt en sammenblandet økonomi og at begge har bidratt økonomisk til dekning av de felles utgifter. B er uenig i det. Som nevnt betalte han selv alle faste utgifter. Sammenblandingen av økonomien gjaldt i tilfelle bare rene husholdningsutgifter. De hadde ikke felles bankkonti og ingen felles husholdningskasse. Det kan ikke påvises noen konkret eller påviselig sammenheng mellom As innsats økonomisk eller arbeidsmessig som husmor som knytter seg til den faste eiendom. Noe sameie er ikke oppstått. Det er vist til rettsavgjørelser inntatt i Rt-1984-497, særlig side 503/504, samt RG-1984-1403. Det er uriktig når A hevder at uten hennes innsats kunne han ikke beholde eiendommen.
B bestrider likeledes at den faste eiendom ble anskaffet etter avtale for å tjene som felles bolig. Han ønsket riktignok at A og sønnen ville bo hos ham, men hun har ikke økonomisk medvirket til huskjøpet og kan da ikke bli medeier. Når det gjelder saksomkostningene, er B enig i at retten ser bort fra at noen del av omkostningene knytter seg til fordelingen av innbo og løsøre.
A har også i stor utstrekning gjort de samme anførsler for lagmannsretten som for herredsretten, og det henvises for så vidt til herredsrettens gjengivelse av disse.
A hevder at samboerforholdet mellom partene begynte allerede i august 1977. Etter den tid har hun ikke bodd i leiligheten i Z i det hele tatt. Hun og sønnen C flyttet til B på X.
Partene ønsket å være samboere. Av økonomiske grunner ønsket de ikke å inngå ekteskap. De var begge på visning på Æ i august 1977 før huset ble kjøpt. De var enige om at huset skulle tjene som felles bolig for B, henne og barna.
Partene flyttet samtidig til Æ, og de var etablert der 1. november 1977, da begge barna begynte på skolen. Den fremstilling B har gitt om finansieringen av boligen, bestrider hun ikke.
Før partene bestemte seg for å flytte sammen, diskuterte de hvordan de skulle ordne seg økonomisk, men de satte ikke opp noen avtale. B hadde sagt at han kunne greie renter og avdrag på huset hvis hun kunne dekke de løpende utgifter til husholdningen. Det fant hun både naturlig og rimelig i den situasjon som forelå. Hun hadde for øvrig et aktivum som B ikke hadde, idet hun hadde sitt innbo og utstyr i behold, mens han hadde lite igjen etter skiftet med sin tidligere hustru.
A mener at det ikke kan legges avgjørende vekt på at B har hjemmel til den faste eiendom og at lånene står på hans navn, selv om formell hjemmel er et moment som kan tale for at sameie ikke består. Det er vist til flere rettsavgjørelser om dette. Det kan heller ikke være avgjørende at B har dekket egenkapitalen ved huskjøpet og senere betalt avdrag og renter på lån. Det er i rettspraksis lagt stor vekt på hustruens eller samboerens innsats, som kan ha hatt betydning for mannens mulighet til å betale disse utgifter.
Det som i første rekke taler for at hun er blitt sameier i den faste eiendom, er det langvarige samboerforhold. Hun og B har levd sammen som om de har vært gift, opptrådt utad som ektefeller og de har hatt felles husholdning. Det anføres ikke at varigheten av samboerforholdet i seg selv er rettsstiftende. Men jo fastere og varigere et samboerforhold er, dess mindre skal det til av andre momenter. Ofte er det kvinnen som er den svakere part i samboerforholdet og reelle hensyn tilsier at det legges vekt på samboerforholdets varighet.
For det annet må det legges vekt på at boligen var innkjøpt for å tjene som felles bolig for B, henne og de to barna. Hun var selv med på valget av hus og bodde hos B allerede før kjøpekontrakten ble undertegnet. Partene var forelsket og var overbevist om at forholdet ville bli varig. At partene i lang tid har hatt bolig sammen, er særlig viktig for avgjørelsen av om et sameie er etablert. Rettspraksis har lagt stor vekt på dette som et rettsstiftende moment.
For det tredje har partene hatt felles husholdning med integrert økonomi. Deres økonomi har riktignok ikke vært fullstendig sammenblandet, men det har vært tilfeldig hvem som har dekket hva. Særlig utgiftene til daglig hushold, klær og løsøregjenstander ble dekket av den som faktisk sto for innkjøpene. Alle hennes inntekter har gått med til husholdet og klær til så vel B som henne og barna. Hun regner med å ha dekket minst 70 % av disse utgiftene. Hun har bidratt med hele sin lønnsinntekt som hun mener har vært ca 25% av hans. Dette er det i rettspraksis lagt vekt på.
Endelig har A understreket betydningen av hennes innsats som husmor. Husarbeidet er i det alt vesentlige utført av henne. Hun har vasket og holdt orden, stelt tøy, laget mat og foretatt praktisk talt alle innkjøp til husholdningen. Hun har vært sparsom og foretatt rimelige innkjøp. Videre har hun tatt seg av begge barna, slik at han kunne tjene noe ekstra på trenervirksomhet 2 kvelder i uken. Dessuten har hun deltatt i oppussing av huset.
Hennes husmorinnsats er i seg selv et rettsstiftende moment. Det er en klar sammenheng mellom hennes husmorvirksomhet og hans ervervsinntekter. Det er nok å vise til "husmordommen" ( Rt-1975-220).
Etter sameieloven §2 er det en presumsjon for likedeling med mindre det foreligger omstendigheter som tilsier noe annet. Det er ingen grunn til i denne saken å fravike prinsippet om likedeling. Det må være utslagsgivende at hver av partene under hele samlivsperioden har bidratt økonomisk og arbeidsmessig etter evne og muligheter. Selv om B har bidratt med egenkapital for innkjøp av huset og har bidratt med 3/4 av økonomien ved sin lønnsinntekt, har hun i tillegg til 1/4 av lønnsinntekten bidratt med arbeidsinnsats i huset. Deres innsats må kunne ansees som likeverdig.
As prosessfullmektig har i prosedyren foretatt en meget omhyggelig og uttømmende gjennomgang av rettspraksis på det området saken gjelder. Lagmannsretten har ikke funnet det nødvendig å gå nærmere inn på dette i forbindelse med gjengivelsen av ankemotpartens anførsler. De viktigste dommer som er trukket frem og diskutert er dommer inntatt i Rt-1978-1352, Rt-1982-1102, Rt-1984-497, samt Rt-1975-220, Rt-1977-330, Rt-1978-871 og Rt-1980-1403. Det er også vist til dommer i samboerforhold inntatt i RG-1982-910, RG-1985-416 og Rt-1986-474.
Når det gjelder teori på dette området, har ankemotpartens prosessfullmektig særlig vist til NOU 1980: 50 Samliv uten vigsel side 20 og 21, og NOU 1987: 30 Ny ekteskapslov. Videre er det vist til en artikkel av Jon Lyng om oppløsning av samliv uten vigsel, inntatt i Lov og Rett 1980 389 flg. og til Helge J. Thue: Samliv og Sameie side 98 flg.
Også A er enig i at lagmannsretten ved avgjørelsen av omkostningsspørsmålet ikke tar hensyn til at tvisten for herredsretten også omfattet fordelingen av løsøret.
Lagmannsretten skal bemerke:
Ved vurderingen av spørsmålet om A gjennom sitt samboerskap med B har fått rett til en sameieandel i ...veien .., tar lagmannsretten utgangspunkt i situasjonen slik den forelå på tidspunktet for deres innflytning i huset ca 1. november 1977. Det var B som skjøt inn egenkapitalen på ca kr. 118000, og det var han som opptok nødvendige lån i eget navn. Han hadde allerede i september 1977 undertegnet kjøpekontrakt på huset og hadde før innflytting også fått hjemmel til eiendommen. A hadde ingen penger hun kunne skyte inn, men hadde mer løsøre og innbo enn B.
Selv om det ikke foreligger noen skriftlig eller muntlig avtale mellom partene når det gjelder ordningen av deres felles økonomi etter innflyttingen i boligen i november 1977, må det etter lagmannsrettens mening være omtalt dem imellom eller iallfall stilltiende forutsatt fra begge parters side, hvordan de ville innrette seg. Lagmannsretten legger til grunn den fremstilling A har gitt i sin partsforklaring der det gikk frem at det ikke var noen uenighet om at B skulle betale de faste utgiftene, herunder også renter og avdrag på lån, mens hun skulle dekke de løpende utgifter til mat, klær og mindre innkjøp til hus og hjem. Det legges også til grunn at det ikke var noen uenighet om at A skulle fortsette i sin deltidsstilling som tannlegeassistent og at hun på sin fritid skulle ha ansvar for hjem og barn slik det ellers er vanlig i samfunnet.
Ved innflytningen i ...veien .. høsten 1977 hadde B en lønn på ca kr. 115000 pr. år. I tillegg hadde han kr. 27000 for trenervirksomhet. As inntekt var på den tid ca kr. 23700 årlig. Lagmannsretten finner at As inntekter ??? og at det i stor grad var forutsetningen at hun skulle ta seg av de daglige gjøremål i huset, foreta rimelige innkjøp, lage mat etc., kan ha hatt betydning for valget av det hus B bestemte seg for å kjøpe. Det forhold at de innrettet seg på en tradisjonell, men likevel praktisk og naturlig måte når det gjaldt deres felles økonomi og arbeidsfordeling dem imellom, taler sterkt for at partene i realiteten har hatt utstrakt felles økonomi. Lagmannsretten er kommet til at A i direkte tilknytning til boligen iallfall har bidratt økonomisk med å betale halvparten av avdragene på gjelden under samboertiden. Dette dreier seg om ca kr. 50000, som igjen svarer til ca 10% av det det kostet B å kjøpe huset. Han betalte den gang innskudd med ca kr. 118.000; også han må godskrives halvparten av avdragene med ca kr. 50000. Dessuten står han fortsatt ansvarlig for restgjelden på ca kr. 330000.
Etter dette er lagmannsretten blitt stående ved at A er blitt sameier i eiendommen gnr. .. bnr. ... ...veien .. og at sameieandelen kan settes til 10%.
Hovedanken fra Bs side må etter dette ansees som dels vunnet og dels tapt, idet hans påstand om frifinnelse for As krav ikke har ført frem. På den annen side har As motanke vært forgjeves. B har imidlertid ikke lagt ned påstand om saksomkostninger for så vidt angår motanken. Hver av partene bør da bære sine egne omkostninger for herredsretten og for lagmannsretten i hovedanken og motanken, jfr. tvistemålsloven §180 annet ledd og §174 første ledd.
Dommen er enstemmig.
Domsslutning:
1. Den faste eiendom gnr. .. bnr. ... ...veien .. er i sameie mellom B og A etter forholdet 90 - nitti - prosent til B og 10 - ti - prosent til A.
2. Hver av partene bærer sine egne omkostninger for herredsretten og lagmannsretten.