LE-1989-232

Instans:	Eidsivating lagmannsrett - Dom
Dato:	1990-10-01
Publisert:	LE-1989-00232
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	LE-1989-00232 D Dom av 1. oktober 1990 i ankesak nr. 232/89, hl.nr. 383/89.
Parter:	Ankende parter: 1. Ola T. Haugen 2. Arvid Kvam 3. Anders Gjevre Kvam 4. Ola O. Kvåle 5. Leif Jan Hammerstad 6. Marit Windingstad 7. Maren og Thomas Kvåle 8. Magnhild og Haldor Hestekind 9. Jørgen Haugen 10.Olav Ellingbø (hevet ved kjennelse 23. august 90) 11.Magne Bøe 12.Anna Bergliot Sandved 13.Kjell A. Dalåker 14.Erlend Nefstad 15.Jon Katevold 16.Turid Kattevoll (Prosessfullmektig: H.r.advokat Gunnar Rohr Torp, Jevnaker). Motparter: 1. Opplysningsvesenets fond v/Valdres Skogforvaltning 2. Thomas Katevold 3. Kjell Hagerup (Prosessfullmektig: Advokat Olav Felland).
Forfatter:	Lagdommer Jan Martin Flod. Kst. lagdommer Karl Eilert Sundt-Ohlsen. Ekstraordinær lagdommer Tor Holtan
Lovhenvisninger:	Jordskifteloven (1979) §27, Jordskifteloven (1882) §33, Tvistemålsloven (1915) §174, §180

Saken gjelder tvist om delingsgrunnlag i sameie.

Smådalen sameie ligger i Vang kommune, Valdres, sør-vest for Helinvannet. Arealet er ca 70000 dekar, i det alt vesentlige snaufjell, men med noe bjerkeskog i den søndre delen. Området ligger i sameie mellom 25 gårdsbruk, alle i Vang. Tidligere har det vært flere grensetvister, særlig i sør mot Grunke sameie, men i de siste 40 år har grensene ligget fast. I de tidligere omstridte områder har sameiet i dag grense mot Vestre Slidre kommune og Buskerud fylke.

Det er 6 setergrender innenfor sameiestrekningen; Njukestølen, Nordre Smådalen, Midtre Smådalen, Søndre Smådalen, Storlistølen (nordre og søndre) og Øynadn. Setervollene med påstående seterhus er undergitt eksklusiv eiendomsrett. Vollene ble utlagt og avmerket under et jordskifte som pågikk fra 1935 til 1973.

Det er kjørevei frem til setergrendene. Veien er bygget etappevis og er forbundet med Helinveiens hovedlinje, som går fra Helinvannets nordre ende og ned til gårdsveinettet på Grindaheim. Samlet veilengde innenfor sameiet med forbindelsesveier, er ca 25 km. Helinveiens hovedlinje er ca 4 km.

Sameiet har vært organisert med vedtekter og fjellstyre siden 1933. Man har dessuten et særskilt jaktstyre som ble etablert noe tidligere, antagelig en gang i 1920-årene.

Den 5. desember 1986 fremmet Mads Haugen, Kjell A. Hagerup, Olav Ellingbø, Nils Leine Thune, Jon Katevold og Thomas Katevold, krav om nytt jordskifte. Kravet ble tatt til følge av Valdres jordskifterett som 5. januar 1989 avsa dom med slik domsslutning:

"1. Delingsgrunnlaget i Smådalen sameige er den skatteskylda som galt før 17. desember 1836. 2. Sakskostnader vert ikkje tilkjent." 14 av sameierne påanket i rett tid jordskifterettens dom. Ytterligere 2 sameiere har senere sluttet seg til anken. I prosesskrift 11. juni 90 begjærte Olav Ellingbø saken hevet for seg og ved kjennelse 23. august 90 ble begjæringen tatt til følge. Etter dette er følgende 15 sameiere ankende parter i saken:

"1. Ola T. Haugen, gnr. 30, bnr. 1 2. Arvid Kvam, gnr. 32, bnr. 4 3. Anders Gjevre Kvam, gnr. 32, bnr. 3 4. Ola O. Kvåle, gnr. 38, bnr. 1 og 3 5. Leif Jan Hammerstad, gnr. 38, bnr. 2 6. Marit Windingstad, gnr. 38, bnr. 5 og gnr. 44, bnr. 3 7. Maren og Thomas Kvåle, gnr. 38, bnr. 8 og gnr. 39, bnr. 1 og 3. 8. Magnhild og Haldor Hestekind, gnr. 38, bnr. 9 9. Jørgen Haugen, gnr. 39, bnr. 2 10. Magne Bøe, gnr. 43, bnr. 9 11. Anna Bergliot Sandved, gnr. 47, bnr. 1 12. Kjell A. Dalåker, gnr. 49, bnr. 1 og 2 13. Erlend Nefstad, gnr. 50, bnr. 1 14. Jon Katevoll, gnr. 44, bnr. 1 15. Turid Kattevold, gnr. 44, bnr. 4." 3 av sameierne, Opplysningsvesenets fond v/ Valdres skogforvaltning, gnr. 32, bnr. 1, Thomas Katevold, gnr. 45, bnr. 1 og Kjell Hagerup, gnr. 36, bnr. 2, har tatt til motmæle mot anken og er gjort til ankemotparter.

Ankeforhandlingen ble holdt på Vang kommunehus, Grindaheim, 11.- 12. september 1990. De ankende parter møtte med prosessfullmektig høyesterettsadvokat Gunnar Rohr Torp. Tilstede var Arvid Kvam, Anders Gjevre Kvam, Maren Kvåle, Jørgen Haugen, Haldor Hestekind, Kjell A. Dalåker samt Torstein Haugen som møtte for Ola T. Haugen. Jørgen Haugen, Anders Gjevre Kvam og Torstein Haugen avga forklaring. Ankemotpartene møtte med prosessfullmektig advokat Olav Felland. Tilstede var Thomas Katevold, Kjell Hagerup og skogforvalter Arnulf Ranum for Opplysningsvesenets fond. Thomas Katevold og Kjell Arne Hagerup avga forklaring. Ytterligere avhør var det ikke.Det ble foretatt befaring og slik dokumentasjon som fremgår av rettsboken.

De ankende parter har under ankeforhandlingen nedlagt slik endelig påstand:

"Prinsipalt:

I Smådalen sameie skal delingsgrunnlaget være det som er benyttet for Helinveiens hovedlinje.

Subsidiært:

I Smådalen sameie skal delingsgrunnlaget være eiendommenes matrikkelskyld.

I begge tilfeller:

Ankemotpartene dømmes til å betale saksomkostninger til de ankende parter for jordskifterett og lagmannsrett."

Ankemotpartene har under ankeforhandlinger nedlagt slik endelig påstand:

"1. Punkt 1 i slutningen for dom II i sak nr. 28/86 - Smådalen sameie v/Valdres jordskifterett frå 5. januar 89 blir stadfest.

2. Dei ankande partane betaler sakskostnadene for ankemotpartane for lagmannsretten."

De ankende parter har i det vesentlige anført:

Sameiets opprinnelse ligger langt tilbake i tid. Det var først etter århundreskiftet at sameiet i sin nåværende form oppsto. Det innebærer at delingsgrunnlaget prinsipalt skal fastsettes etter reglene i jordskifteloven §27, 1.pkt., subsidiært etter 2.pkt. Regelen i §27, 3.pkt. om naturalskyld er uanvendelig etter som annen skatteskyld - matrikken fra 1887 - forelå da sameiet ble etablert. Man er følgelig utenfor den situasjon som regelen om naturalskyld gjelder for.

Området tvisten gjelder har opprinnelig vært en bygdealmenning. Bøndene i Grindaheim utnyttet fjellet etter behov og uten nærmere fastleggelse av den enkeltes rett. Etter hvert kom imidlertid seterbruk i gang og i Smådalen, som ellers i Vang, utviklet det seg særskilte seterlag, som lå i sameie mellom setereierne. Seterlagene oppsto ved at man anla setre og i fellesskap utnyttet fjellet til beite. Antall enkeltsetre i hvert lag ble tilpasset beitets kapasitet. Beiteområdets utstrekning svarer til det daglige trekk for de dyr man hadde på setrene. At utviklingen i Smådalen har vært denne viser plasseringen og avstanden mellom setergrendene.

Utnyttelsen av Smådalen til seter og beite var helt frem til århundreskiftet den dominerende bruk. Det er følgelig denne bruk som danner grunnlaget for det rettsforholdet som oppsto mellom de berettigede, jf. Rt-1974-468 og Rt-1977-1017. Man fikk små, avgrensede sameier.

Etablering av særskilte seterlag i sameie er det vanlige i Vang og er lagt til grunn i flere rettsavgjørelser, jf. Rt-1951-417 (særlig 421) og Rt-1974-468 flg. Utviklingen er forøvrig beskrevet av Knut Hermundstad i et skriv til Institutt for sammenlignende kulturforskning. At Hermundstad senere skal ha reservert seg for så vidt gjelder sameiene i Smådalen, er det ikke tilstrekkelige holdepunkter for å anta.

Det er intet som peker i retning av at utviklingen har vært en annen i Smådalen enn ellers i Vang. De geografiske forhold, setrenes antall og beliggenhet, samt de opplysninger som foreligger om dyrehold og bruksmåter, viser at seterdriften har vært tradisjonell. Rett nok er det 2 setre som i dag ligger i andre seterlag enn de opprinnelig tilhørte, men bakgrunnen for flyttingen viser at man var seg bevisst at området var oppdelt i særskilte sameier. Også det forhold at seterlagene i sør på egen hånd har ført flere grensetvister, peker i samme retning. Et kart utarbeidet i 1924 for Høyfjellkommisjonen, viser flere mindre sameier i Smådalen.

Annen utnyttelse enn seter og beite har det i tidligere tider vært lite av. Det var først etter århundreskiftet at området ble tatt i bruk til andre formål. Da oppsto også behovet for en organisert fellesutnyttelse. Særlig gjelder dette for utleie av arealer til jakt. Man kom også i gang med bygging av veier. Etterhvert gled de enkelte seterlag over i et større sameieforhold. Antagelig kan prosessen anses fullført i 1933 da man fastsatte vedtekter for sameiet og etablerte et fjellstyre.

Fellesutnyttelsen, som utviklet seg etter århundreskiftet har skjedd i samsvar med den fordelingsnøkkel som ble avtalt i forbindelse med byggingen av Helinveiens hovedlinje. Denne veistrekningen ble bygget i henhold til kontrakt av 20. mars 1913 og de aller fleste av sameierne i Smådalen deltok. I kontrakten er byggingen og senere vedlikehold fordelt etter en skala basert på skatteskylden fra 1887 med en viss justering. Fordelingen er senere lagt til grunn i andre sammenhenger i sameiet. Således har jaktstyret benyttet delingsgrunnlaget og sameievedtektenes §7 er basert på samme fordeling. At det bare en gang, i 1955, er foretatt kontantutbetaling til sameierne er uten betydning. For de øvrige år har sameiets overskudd gått med til vedlikehold av veiene. Det har vært praktisk å dekke utgiftene direkte fremfor å foreta utbetaling til sameierne for så å overlate veivedlikeholdet til disse. Sameiet har gjort opp for den enkelte sameiers plikt til å vedlikeholde veiene og utbyttet må anses fordelt overenstemmende med dette.

Fordelingsgrunnlaget har vært akseptert av sameierne i alle år. Det har aldri vært protestert mot selve delingsgrunnlaget eller vært fremsatt forslag om andre delingstall. Den uenighet som kan spores, gjelder andre spørsmål.

Under jordskiftet i 1935-1973 ble et annet delingsgrunnlag lagt til grunn, men det må sees i lys av det særskilte formål; utleggelse av setervoller til den enkelte setereier. Det var forøvrig et forlik som lå til grunn for jordskifterettens fordeling. At en grunneier angivelig fremholdt at skinnskyld skulle anvendes, kan mot denne bakgrunn ikke tillegges vekt. Anførselen fremstår ikke som en påstand om at et avvikende delingsgrunnlag gjaldt for sameiet.

Etter dette må delingsgrunnlaget settes til den enkeltes andel i Helinveiens hovedlinje, jf. jordskifteloven §27, 1. pkt. Subsidiært må skatteskylden av 1887 legges til grunn i det dette var den skatteskyld som gjaldt på den tid sameiet kom til.

Selv om det legges til grunn at sameiet er vesentlig eldre, vil det likevel være naturlig å anvende eiendommenes skatteskyld etter matrikken av 1887. Den bruk sameierne har gjort av skatteskylden i forbindelse med veibygging og ellers etter århundreskiftet, indikerer et rettsforhold mellom dem som svarer til den innbyrdes fordeling skatteskylden gir. Hadde man fra gammelt av hatt en avvikende avtale eller en annen rettsoppfatning om eierandelene ville det ha kommet til uttrykk. I alle fall i forbindelse med organiseringen av sameiet. Man har følgelig et kjent delingsgrunnlag og forutsetningen for å anvende regelen i Jordskifteloven §27, 3. pkt., er dermed ikke tilstede. Fordeling etter skatteskylden fra 1887 gir dessuten et rimelig resultat.

Det er en misforståelse fra jordskifterettens side, når det er stilt krav om bevisovervekt for å anvende et annet delingsgrunnlag enn naturalskylden. Dommen i Rt-1930-817, kan ikke forstås slik. Dommen gjelder §33 i den tidligere jordskiftelov av 1882 og denne bestemmelse hadde en annen utforming enn någjeldende lovs §27. At det er en ordinær bevisvurdering som skal foretas fremgår bl.a. av Rt-1975-563. Den langvarige og faste rettsoppfatning om delingsgrunnlaget tilfredsstiller imidlertid også det overvektsprinsipp som tilsynelatende fremgår av Rt-1930-817.

Dersom skatteskyld etter matrikken av 1887 legges til grunn, vil det være naturlig å la det få konsekvenser for saksomkostningene i det de ankende parter ga et tilbud om slik fordeling under jorskiftet, jf. tvistemålsloven §174, annet ledd.

Ankemotpartene har i det vesentlige anført:

Jordskifterettens dom er riktig. Rett faktum er lagt til grunn og rettsanvendelsen er korrekt.

Smådalen sameie har en særegen opprinnelse. Det er grunn til å anta at fjellstrekningen har tilhørt en av de opprinnelige gårder i Grindaheim og at de bruk som i dag er eiere, har utgått fra dette gårdsbruk. Forholdet kan således best karakteriseres som en bondealmenning til forskjell fra en tradisjonell bygdealmenning hvor et bygdelag er berettiget.

Hvorledes rettsforholdet i starten var er imidlertid uten betydning etter som hele området i meget lang tid har ligget i sameie. Det kan ikke legges til grunn at Smådalen har vært oppdelt i flere mindre sameier, knyttet til setergrendene, som så har gått over til et større sameie etter århundreskiftet.

Rett nok har seterdrift og beite vært knyttet til de enkelte setergrender, men avstanden mellom grendene og terrengets karakter gjør at det må antas at beitestrekningen ikke har vært oppdelt, men har vært utnyttet i fellesskap. Både melkekyr, ungdyr og sauer fra ulike setergrender har beitet på de samme områder. Man har ikke hatt adskilte beitestrekninger.

Videre må antas at samtlige setereiere har skaffet seg nødvendig trevirke og brensel i skogen i sør. Det er ikke skog andre steder. Her har man også sanket løv som tilskudd til vinterfor. Det har vært mosetak i andre områder.

Forholdene i Smådalen er således annerledes enn mange andre steder i Vang, hvor man har hatt adskilte seterlag med avgrensede bruksområder. Rettsavgjørelser om seterlag ved Bygdin og Tyin og i Øye vestfjell, jf. Rt-1951-417 og Rt-1974-468 kan ikke tillegges vekt. Forholdene må vurderes konkret, jf. Rt-1988-612.

Det er videre grunn til å merke seg at Knut Hermundstad, som har gitt en beskrivelse av seterdriften i Vang til Institutt for sammenlignende kulturforskning, i et særskilt notat har omtalt Smådalen som et større sameie og et avvik fra den ellers gjeldende ordning. Det er ikke tvil om at notatet er utarbeidet av Hermundstad.

Sameieområdet, som omfatter store arealer utover beitestrekningene, har aldri ligget i statsalmenning idet det hele bestandig har vært anerkjent underlagt privat eiendomsrett.

Det har vært adskillig jakt og fiske i området. Denne utnyttelse har ikke vært knyttet til bestemte områder tilhørende de ulike seterlag.

Området har i alle år konsekvent vært betegnet som "Smådalen sameie" og det er ikke tvil om at betegnelsen refererer seg til hele området.

Hadde man oppfattet seterlagene som adskilte sameier er det påfallende at man har akseptert flytting av setre. Det har skjedd ved 2 anledninger.

Påfallende er det også at det ikke tidligere har vært gjort gjeldende at området har vært oppdelt i særskilte sameier. Med den utvikling som fant sted etter århundreskiftet og som ledet til en organisering med fjell- og jaktstyre, samt vedtekter, ville det vært naturlig at spørsmålet kom opp. Likeledes under jordskiftet som pågikk i 1935-1973.

Grensetvistene som setereierne i sør har ført på egen hånd er intet avgjørende bevis for adskilte sameier. Bl.a. har man søkt og fått dekket prosessomkostninger av sameiets inntekter.

Utgangspunktet i jordskifteloven §27, er at eierforholdet som gjaldt da sameiet ble etablert -eventuelt korrigert for senere endringer- skal legges til grunn. De vanlige regler for overgang og erverv av eiendomsrett gjelder. Om delingsgrunnlaget ikke lar seg fastsette, anvendes skatteskyld, eventuelt naturalskyld, som gjaldt før loven av 5. desember 1836. Ettersom Smådalen sameie er etablert før denne loven, er naturalskyld det eneste aktuelle alternativ om annet delingsgrunnlag ikke lar seg påvise. Den som påstår annen fordeling enn naturalskyld har bevisbyrden og det stilles strenge krav til beviset, jf. Rt-1930-817 og Agder lagmannsretts dom av 6. juni 1990. Jordskifteloven av 1979 innebærer ingen realitetsendring på dette punkt og tidligere rettspraksis er følgelig relevant.

Det er all grunn til å anta at sameierne i Smådalen opprinnelig har basert seg på en fordeling svarende til de enkelte bruks skinnskyld. Denne skyld var anerkjent og respektert på landsbygda i eldre tider.

Sameierne har ikke senere avtalt en annen fordeling og det er heller ikke påvist annet grunnlag for en endring av eierforholdene i Smådalen.

Jordskifteretten har rett når det er lagt til grunn at endring av delingsgrunnlaget ikke kan skje ved flertallsvedtak. At sameierne i Smådalen i noen utstrekning har anvendt en fordeling svarende til deres andeler i Helinveiens hovedlinje er ikke avgjørende. Det fremgår at det ikke har vært enighet om å anvende dette delingsgrunnlag og det er dessuten slik at grunnlaget stort sett bare har vært benyttet til utgiftsfordeling. Bare en gang, i 1955, har man foretatt kontantutbetaling etter denne fordeling. Veiavtalen passer dårlig som generelt delingsgrunnlag. Avvikene fra matrikkelskylden er tilpasset avtalens begrensede formål; bygging og vedlikehold av vei. Avtalen omfattet heller ikke alle sameierne i Smådalen. Dersom avtalen hadde vært aktuell som generelt delingsgrunnlag, ville det rimeligvis ha vært tatt opp på et tidligere tidspunkt. I alle fall under jordskiftesaken i 1935-1973.

Hvorvidt avtalen vil være et rimelig delingsgrunnlag - hvilket bestrides - er uten betydning, jf. Rt-1983-320.

Etter dette må jordskifterettens dom stadfestes. Enten slik at skinnskyld anses som kjent delingsgrunnlag etter jordskifteloven §27, 1. pkt., eller fastsettes etter 3. pkt. i samme bestemmelse.

Lagmannsretten har kommet til samme resultat som jordskifteretten og kan i store trekk tiltre domsgrunnene.

Det legges til grunn at Smådalen sameie har en opprinnelse som ligger langt tilbake i tid. Hvorvidt sameiet har utgått fra en tidligere almenning - enten en ordinær bygdealmenning eller en mer avgrenset form (bondealmenning) - er det ikke nødvendig å ta standpunkt til. Sameie har det uansett vært tale om i så vidt lang tid at en eventuell forutgående almenningsbruk er uten betydning.

Som jordskifteretten finner lagmannsretten at hele området har ligget i sameie og at det ikke tidligere har vært oppdelt i mindre sameier knyttet til setergrendene i området.Rett nok har seterdrift og beite vært den sentrale bruksutøvelse, og som ellers i Vang ligger setrene i grupper, men avstanden mellom setergrendene er kort og beiteområdet er en slakk fjellskråning uten naturlige hindringer for beitedyr.Det må følgelig antas at såvel melkekyr som andre dyr det var vanlig å ha på setrene, har beitet utenfor områdene i direkte tilknytning til grendene. Særlig ungdyr og sauer er det rimelig å anta at har beitet over store områder. Videre må behovet for trevirke og brensel til seterdriften ha vært dekket utenfor seterlagene. Det er bare i den søndre delen av Smådalen det er skog.

Seterdriften i Smådalen har følgelig hatt en annen karakter enn mange andre steder i Vang hvor det etterhvert dannet seg særskilte sameier med anerkjente grenser for beite og annen utnyttelse, jf. Rt-1951-417 (fjellet nord for Bygdin og Tyin) og Rt-1974-468 (Øye-Vestfjell).

Også annen bruksutøvelse har skjedd uavhengig av tilhørigheten til setergrendene. Således sanking av løv som tilskudd til vinterfor og mosetak. Videre jakt og fiske. Særlig synes jakten å ha hatt betydning, ikke minst fra århundreskiftet og fremover. Felles utleie av jaktterreng kom etterhvert i gang på denne tiden, dvs. før sameiet ble organisert med fjellstyre og vedtekter i 1933. Jaktutleie har stått for en vesentlig del av inntektene i sameiet.

Smådalen sameie er videre betegnet og beskrevet som et større, ikke oppdelt sameie i flere dokumenter. Avvikende oppfatninger har ikke kommet til uttrykk i nevneverdig grad. Dette til tross for at det ved flere anledninger ville ha vært naturlig å ta det opp. Særlig bemerkelsesverdig er det at spørsmålet ikke er berørt under jorskiftet som pågikk i 1935-1973. Innad i sameiet kan det således under ingen omstendighet ha vært en særlig utbredt oppfatning at området var oppdelt i flere mindre sameier. At 2 setre har vært flyttet fra en grend til en annen er for så vidt et tegn på det samme. På den annen side er det på det rene at setereierne i sør har ført flere grensetvister mot naboeiendommer. En almenn festnet rettsoppfatning om eierforholdet kan likevel ikke antas å ligge i dette. Retten har forøvrig merket seg at dekning av prosessutgiftene ble tatt opp med de øvrige sameiere allerede forut for organiseringen av sameiet i 1933, jfr.jaktsameiets protokoll av 21. juli 1931.

At Smådalen sameie har hatt en avvikende eierstruktur enn vanlig i Vang er også antydet i et fremlagt notat fra Institutt for sammenlignende kulturforskning. Lagmannsretten legger til grunn at notatet er utarbeidet av Knut Hermundstad som i et annet skriv til Instituttet har gitt en generell redegjørelse for seterdriften i Vang.

Et kart utarbeidet av overrettsakfører Bredok Erichsen i 1924 til bruk for Høyfjellskommisjonen viser oppdelte sameier i Smådalen, men finnes å ha liten bevisverdi. Det er påvist flere andre feil og unøyaktigheter i kartet.

Etter dette kan de ankende parter, som nevnt, ikke gis medhold i at sameiet tidligere var oppdelt i mindre seterlag og at et større sameie først oppsto etter århundreskiftet.

Lagmannsretten finner videre at det ikke er ført bevis for et kjent delingsgrunnlag i sameiet.

Det lar seg ikke gjøre å gi et noenlunde sikkert anslag om hvor lenge sameiet har eksistert, men det er i alle fall meget gammelt. Hva som opprinnelig har vært avtalt eller praktisert med hensyn til eierandeler, er det ikke mulig å fastslå nå.

Det er videre ikke ført tilstrekkelig bevis for at det senere har vært avtalt eller på annen måte vært fastsatt et bestemt delingsgrunnlag i sameiet. Rett nok har en avtale fra 1913 om bygging og vedlikehold av Helinveiens hovedlinje vært benyttet i noen utstrekning innad i sameiet, men det kan ikke innebære en bindende fastsettelse av delingsforholdet. Avtalen fra 1913 omfattet ikke samtlige eiere i Smådalen, og var tilpasset det særlige formål; bygging og vedlikehold av vei. Bare en gang, i 1955, har det vært foretatt kontantutbetaling til sameierne etter denne fordelingsnøkkel. For øvrig har det alt vesentlige av inntektene i sameiet vært benyttet til vedlikehold av veiene og spørsmålet om fordeling har følgelig ikke kommet på spissen. At man ikke har hatt noen klar oppfatning om eierandeler kommer også til uttrykk ved at setervollene ble utlagt etter andre prinsipper under jordskiftet i 1935-1973.

Lagmannsretten er ellers enig med jordskifteretten i at eierforholdet ikke kan anses fastlagt ved flertallsvedtak truffet av sameierne. Henvisningen til delingsgrunnlaget for Helinveiens hovedlinje i sameievedtektenes §7, vedtatt med 15 mot 2 stemmer i 1933, er følgelig ikke avgjørende.

Delingsgrunnlaget kan heller ikke fastsettes ut fra rimelighetsbetraktninger, jf. Rt-1983-320.

Etter dette finner lagmannsretten at regelen i jordskifteloven §27, 3.pkt. får anvendelse idet sameiet må anses etablert før 1836 og intet kjent delingsforhold lar seg påvise. Eierandelene må fastsettes etter gammel naturalskyld. Slik lagmannsretten vurderer saken er det ikke nødvendig å komme inn på om det stilles særlige krav til bevis for å legge til grunn et kjent delingsgrunnlag.

Jordskifterettens dom blir å stadfeste. Det gjelder også saksomkostningsavgjørelsen.

Anken har vært forgjeves. Det foreligger ingen særlige omstendigheter som tilsier at den ankende part bør fritas for å betale saksomkostninger til ankemotpartene. I medhold av tvistemålsloven §180, første ledd, pålegges de ankende parter in solidum å erstatte ankemotpartenes saksomkostninger. Prosessfullmektigen har fremlagt omkostningsoppgave på kr 57300,-, herav kr 50000,- i salær, resten er diverse utgifter. Retten legger oppgaven til grunn.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

1. Valdres jordskifteretts dom stadfestes.

2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler de ankende parter in solidum til ankemotpartene kr 57300,- -kronerfemtisyvtusentrehundre - innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom.

Karl Eilert Sundt-Ohlsen Jan Martin Flod Tor Holtan