LE-1990-578

Instans:	Eidsivating lagmannsrett
Dato:	1991-12-20
Publisert:	LE-1990-00578
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Oslo byrett Nr. 1630/1989 - Eidsivating lagmannsrett LE-1990-00578. HR-1992-00188 (Lagmannsrettens domsslutning punkt 1, stadfestes. Saksomkostninger tilkjennes ikke for noen instans).
Parter:	Ankende part: Bobygg AS, dets konkursbo v/bobestyrer (Prosessfullmektig: Advokat Tom H. Glosimot, Oslo). Motpart: Christiania Bank og Kreditkasse (Prosessfullmektig: Advokat Carl R. Heber, Oslo).
Forfatter:	1. Lagdommer Hilde Wiesener Haga, formann 2. Lagdommer Hans Petter Lundgaard 3. Ekstraordinær lagdommer Ingrid Solheim
Lovhenvisninger:	Panteloven (1980) §4-10, Dekningsloven (1984) §8-1, Tvistemålsloven (1915) §180, §1-3, Konkursloven (1984) §120, §8

Dom:

Saken gjelder om en banks pant etter panteloven §4-10 omfatter pantsetters innskudd i banken, og om banken har motregningsrett.

Entreprenørfirmaet Bobygg A/S, senere bare kalt Bobygg, inngikk 26. mars 1981 factoringavtale med Bergen Bank i henhold til panteloven §4-10. Avtalen ble tinglyst 7. april 1981. Den ble senere transportert til Lørenskog Sparebank og den 2. juli 1984 videre til Christiania Bank og Kreditkasse, senere bare kalt Kreditkassen. I følge avtalen pantsatte firmaet "enkle pengekrav i næringsvirksomheten", nærmere definert som "krav den næringsdrivende har og får". Det er anført i avtalen at den gjelder "hele næringsvirksomheten".

Bobygg A/S eide bl.a. de faste eiendommer Vestvollveien 10 i Skedsmo og Industriveien 6 i Lørenskog. På firmaets konto nr. 6205-09-51060 gikk det inn husleie vedrørende Vestvollveien 10, og innestående på kontoen ble brukt til betaling av renter og avdrag på lån som hvilte på eiendommene.

Den 9. januar 1989 ble det åpnet konkurs i Bobygg A/S. Kreditkassen, som hadde store engasjementer i firmaet, meddelte ved brev av 15. februar 1989 til bobestyreren at banken samme dag hadde benyttet innestående på kto. 6205-09-51060 kr 2234370,28 til delvis dekning av sitt tilgodehavende i firmaet. Ved brev av 26. april 1989 til bobestyreren anmeldte banken sine fordringer. I bankens kravoppstilling var ovennevnte beløp fratrukket saldo på kassakredittkontoen som etter dette utgjorde kr 37580235,51,-.

Spørmålet om bankens rett til innskuddet ble av konkursboet bragt inn for Oslo byrett som den 6. juni 1990 avsa dom med slik domsslutning:

1. Christania Bank og Kreditkasse frifinnes.

2. Bobygg A/S, dets konkursbo, dømmes til å betale kr 32000,- i saksomkostninger til Christiania Bank og Kreditkasse innen 14 dager fra dommens forkynnelse.

Konkursboet har i rett tid påanket dommen, og Kreditkassen har tatt til gjenmæle. Ankeforhandling ble holdt 26. november 1991. Bare prosessfullmektigene møtte, og det ble ikke ført vitner. Dokumentasjonen fremgår av rettsboken.

Saksforholdet fremgår av byrettens dom og av lagmannsrettens fremstilling.

Bobygg har nedlagt slik påstand:

1. Christiania Bank og Kreditkasse tilpliktes å betale Bobygg A/S dets konkursbo, NOK 2223174,28 med tillegg av 18 % rente p.a. fra 15. februar 1989 til betaling skjer.

2. Christiania Bank og Kreditkasse tilpliktes å betale sakens omkostninger.

Kreditkassen har nedlagt slik påstand:

a) Byrettens dom stadfestes.

b) Christiania Bank og Kreditkasse tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten.

Bobygg har anført i det vesentlige:

Bankkontoen ble opprettet for å betjene firmaets lån vedrørende de to eiendommer. Konkursboet bestrider både at kontoen omfattes av bankens factoringpant og at banken har motregningsrett.

Uttalelse fra Lovavdelingen i brev av 6. desember 1982 til Kreditkassen viser hva en factoringavtale etter panteloven §4-10 omfatter. Det sies bl.a. at man er tilbøyelig til å anta at slik avtale bare omfatter kundefordringer i forbindelse med virksomhetens omsetning av varer og tjenester, - videre at det av praktiske grunner iallfall må ha formodningen mot seg at eventuelle bankinnskudd skal anses omfattet av factoringavtalen, når dette ikke uttrykkelig er sagt. Sentralmyndighetens oppfatning av hvordan loven skal forståes, må tillegges betydning. Det vises også til Bobyggs anførsler gjengitt i byrettsdommen side 5, om sondringen mellom en bedrifts inntekter og dens beholdninger. Det vises også til "Enok-dommen" ( Rt-1987-98), hvor det også ble referert til "Eltema-dommen" ( Rt-1987-35). Dommene støtter ikke noen innskrenkende tolkning av §4-10. Pantsettelsesadgangen er ikke begrenset til rene kundefordringer, men kan omfatte f.eks. også krav på arealtilskudd og statstilskudd til lærlinger. Men domsresultatene er kritisert av Brækhus i hans bok: Omsetning og kreditt, Pant og annen realsikkerhet 2, der han anfører at bankinnskudd er noe av det en panthaver med hjemmel i §4-10 vil kunne beslaglegge etter disse dommene. I rettspraksis har man imidlertid ikke fått noen avklaring i spørsmålet om bankinnskudd omfattes av factoringpant, heller ikke om det er forskjell mellom innskudd i egen og annen bank.

I boken "Factoringpant" har Jens Edvin Andreassen gjort seg til talsmann for at bankinnskudd ikke bør anses omfattet av factoringpant.

Det blir også vist til at det i postgiroreglementet er satt forbud mot overdragelse av innskudd på postgirokonto. Bestemmelsen i panteloven §1-3 annet ledd medfører at innskudd da heller ikke kan pantsettes. Det ville være underlig om det skulle gjelde andre regler i slik sammenheng for innestående på postgirokonto enn for innskudd på vanlig bankkonto.

Den såkalte Eta-dommen ( Rt-1983-910) synes å legge til grunn at en banks sikkerhet i en lånekundes innskudd ikke naturlig kan anses som en panterett, men nærmest har karakter av en motregningsrett.

Bobygg har også vist til Ot.prp. nr. 53 (1990-91) om bl.a. visse endringer i panteloven. Lovendringene vil innebære en innskrenkning av begrepet factoringpant i forhold til tidligere dommer, og det må anses klart at f.eks. arealtilskudd vil falle utenfor.

For så vidt gjelder motregning, er vist til dekningsloven §8-1. Av bestemmelsens annet ledd går det frem at adgangen til motregning er den samme i konkurs som utenfor, og at en fordrings beskaffenhet kan gjøre motregning utelukket. Fremlagt kontospesifikasjon viser at det er husleie som har gått inn, og at kontoen er brukt så og si utelukkende til å betjene gjeld. Bobygg har selv hatt kontorer i Vestvollveien 11, og mislighold av pantet ville være svært lite ønskelig.

Det erkjennes at grunnvilkårene for motregning er oppfylt. Men mot motregning taler det forhold at kontoen var øremerket til bruk for gjeldsbetjening.

Kontoen må også anses som en betalingsformidlingskonto til spesiell bruk og har slik hatt en beskaffenhet som utelukker motregning. Det vises i denne sammenheng til forarbeider til dekningsloven, Ot.prp. nr. 50 (1980-81) 192 og 194.

Også Krüger har uttalt seg mot motregningsrett for banken i tilfelle innskudd er øremerket for bestemt formål, f.eks. til dekning av angitt tredjemann, jfr. "Pengekrav", 2. utg. 35354.

I sin oppsummering kommenterer Krüger "Ruud & Ziener-dommen" ( Rt-1984-191), som etter hans oppfatning synes å gjøre det klart at banken kan motregne i bankinnskudd "for så vidt det ikke foreligger avtaler eller forutsetninger i motsatt retning" eller eventuelt lovhjemlet motregningsforbud. Brækhus gir uttrykk for samme oppfatning i sin bok "Konkursrett" 217, der han også viser til "Sviatagor-dommen" ( Rt-1927-767) og "Bjugn Gamlehjem-dommen" ( Rt-1936-828). I nærværende sak må det sies å ha vært en klar forutsetning at kontoen var opprettet for gjeldsbetjening.

Eta-dommen kan ikke tas til inntekt for rett for banken til å motregne i bankinnskudd. I nevnte dom fant Høyesterett at banken måtte sies å ha betinget seg sikkerhet i Etas eget innskudd og at denne sikkerhet måtte anses som en motregningsrett. Men dette er ikke tilfellet i nærværende sak.

Når det gjelder rentespørsmålet, må banken være den nærmeste til å bære risikoen for tilbakebetaling av innskuddet, og Bobygg mener at renter må betales fra det tidspunkt da motregning ble foretatt, dvs. fra 15. februar 1989, subsidiært fra uttak av stevning 14. juni 1989.

Kreditkassen har anført i det vesentlige:

Den aktuelle bankkonto er betegnet som en 09-konto og har særlig vært anvendelig for bankens gode kunder med overskuddslikviditet. Banken oppfattet det slik at Bobygg ønsket best mulig forrentning på ledig likviditet, jfr. at kontoen forrentes relativt høyt. Det normale ville ellers vært at husleieinngang og betjening av lån hadde gått over kassakredittkontoen. Denne ville, som også en foliokonto, vært forrentet med 5-6 %, mens 09-kontoen har vært forrentet med fra 13 til 10 %.

Kontoen har vært benyttet relativt sjelden, gjennomsnittlig bare en gang pr. måned. Vanlige driftsutgifter har ikke vært belastet kontoen. Den var ikke opprettet etter krav fra noen kreditor. Det var ingen bestemt forutsetning at den skulle brukes til betjening av lån.

Banken mener prinsipalt at kontoen omfattes av factoringpantsettelsen etter panteloven §4-10, subsidiært at banken har motregningsrett.

Panteloven var meget godt forberedt gjennom flere år og var altså ingen hastelov. Alle rettspolitiske hensyn var vurdert, ikke minst hensynet til personalkreditten. Når det gjelder rettstilstanden etter loven som den lød før siste endring sommeren 1991, har også Justisdepartementet gitt uttrykk for at §4-10 ikke gir annen begrensning enn den som førstvoterende i Enok-dommen har pekt på: at kravet må ha sammenheng med virksomheten i næringen. Banken mener at det i så fall går inn under §4-10, og legger her til grunn at kravet, dvs. bankinnskuddet, er oppstått i Bobyggs næringsvirksomhet. Sondring mellom krav og beholdninger er uten betydning. Det er vist til fremlagt dom i Agder lagmannsrett av 15. oktober 1990, der en lånekundes innestående på foliokonto i annen bank ble ansett omfattet av lånebankens factoringpant. Det nevnes også en dom av Toten herredsrett av 20. juni 1991, der innestående på en kassakredittkonto i den långivende bank ble ansett omfattet av bankens factoringpant.

Brækhus' oppfatning av Enok-dommen og Eltema-dommen støtter bankens syn, mens altså Andreassen, som den eneste av teoretikerne, går i mot at bankinnskudd omfattes av factoringpant.

Det vises til anmeldelse av Andreassens bok i Lov og Rett 1991, 188-191, der anmelderen O.J. Giertsen går imot forfatterens oppfatning av factoringpant i forhold til bankinnskudd. Det samme gjør C. B. Kjelstrup i en anmeldelse i Juristkontakt nr. 8/90 509-511.

Det ville være urimelig om banken skulle kunne ta dekning i innskudd i annen bank og ikke i egen bank. Det meste av innestående på kontoen kom fra husleieinnbetaling. Det er ikke bestridt at krav på husleie går inn under §4-10. Saldoen på kontoen er rester av tidligere innbetalt husleie. Når krav på husleie omfattes av §4-10, må også faktisk innbetalt leie omfattes av bestemmelsen.

Når det gjelder motregning er det ikke bestridt at de vanlige vilkår er oppfylt. Motregningsadgangen er den samme i og utenfor konkurs.

Verken lovteksten i dekningsloven §8 eller motivene sier noe om når en fordrings beskaffenhet skal gjøre motregning anvendelig. I utgangspunktet kan en kreditor motregne uten motpartens samtykke, og det blir spørsmål om det gjelder unntak for bankinnskudd. Rettspraksis synes å gå langt i retning av å tillegge bankene motregningsrett, jfr. Ruud & Ziener-dommen. Blant hensyn som begrenser bankenes motregningsrett nevnes: 1. at innskudd er klart øremerket for et bestemt formål, 2. at innskuddet representerer skyldnerens betalingskanal, og 3. behovet for kontantkassesubstitutt.

Det vises til fremstilling hos Siri K. Arntzen (NORAS) om bankenes motregningsrett.

Etter Kreditkassens oppfatning er ingen av disse hensyn relevante i denne sak. Banken må ha rett til å motregne i bankinnskuddet.

Til rentespørsmålet anføres at banken ikke fikk krav om tilbakebetaling før ved stevningen. Utgangspunkt for renteberegningen skal være 1 måned etter påkrav, dvs. 25. juli 1989.

Subsidiært anføres at boet ville få urimelig og utilsiktet fordel om rentene skal beregnes til 18% i stedet for til løpende sats. Atter subsidiært anføres at morarenter ikke kan overstige 9%, idet løpende rente ved konkursåpningen var 10,5% og er senere sunket til 8 %.

Lagmannsretten vil først ta for seg spørsmålet om bankinnskuddet omfattes av pantsettelsen etter panteloven §4-10. Paragrafen ble endret ved lov av 20. juli 1991 nr. 68, men etter sin tidligere ordlyd, som er aktuell i saken, har den gitt hjemmel for en næringsdrivende til å pantsette de enkle pengekrav som han har eller får i sin virksomhet eller en særlig del av denne.

Ifølge factoringavtalen fra 1981 har Bobygg pantsatt alle enkle pengekrav som firmaet har eller får i sin næringsvirksomhet. Det er enighet om at definisjonen i loven §4-4 på enkelt pengekrav også må gjelde for §4-10. Det er også enighet om at nevnte innskudd er et enkelt pengekrav som retter seg mot banken. Mer usikkert er det om det er et krav som Bobygg har i sin næringsvirksomhet.

Det er på det rene at det hovedsaklig er husleie som har gått inn på kontoen. Retten legger til grunn at krav på husleie er krav i Bobyggs næringsvirksomhet og ville vært omfattet av pantsettelsen. Spørsmålet blir om den akkumulerte leie i form av bankinnskuddet også omfattes av pantsettelsen.

Som anført av Bobygg har Justisdepartementets lovavdeling i sitt brev av 6. desember 1982 til Kreditkassen uttalt seg mot at bankinnskudd skulle omfattes av pantsettelse etter §4-10. Ved lovendringen av 20. juli 1991 er objektet for pantsettelse etter §4-10 nå begrenset til "enkle pengekrav på vederlag for varer og tjenester som han har eller får i sin virksomhet eller i en særlig del av denne". Spørsmålet om bankinnskudd i denne sammenheng synes likevel ikke avklart.

I rettspraksis fikk man en uttalelse om bankinnskudd i forhold til §4-10 i "Eta-dommen" ( Rt-1983-910). I denne saken var kontrabok for en såkalt marginkonto pantsatt til banken, som hevdet at denne panteretten ga grunnlag for rentekrav etter konkursloven §120 første ledd. Det vises til førstvoterendes uttalelse om at det etter hennes mening ikke var naturlig "å anse en banks sikkerhet i en lånekundes eget innskudd som en panterett i egentlig forstand" og om at bankens rett i realiteten "nærmest har karakter av en motregningsrett". Selv om pantsettelsen i Eta-saken hadde funnet sted før panteloven av 1980 og på et tidspunkt da det gjaldt andre rettsvernregler, har dommen etter lagmannsrettens oppfatning relevans også for pantsettelse etter panteloven §4-10.

Av de to senere dommer som partene har vist til; Enok-dommen og Eltema-dommen, går det frem at pantsettelse etter panteloven §4-10 etter Høyesteretts oppfatning ikke er begrenset til rene kundefordringer. I den enstemmige Enok-dommen ble det anført at lovtekstens henvisning til den næringsdrivendes virksomhet ville kunne innebære en begrensning. Krav på arealtilskudd og lærlingetilskudd ble imidlertid ansett å gå inn under pantsettelse etter §4-10, idet tilskuddene måtte anses som en "naturlig del av bedriftens driftsinntekter". Det vises også til dommens henvisning til generelle uttalelser i Eltema-dommen som bl.a. går ut på at lovteksten ikke gir holdepunkter for "at §4-10 skulle være begrenset til å omfatte bare pantsetting hvor det kan sies å foreligge en factoringavtale i tradisjonell forstand".

I nærværende sak foreligger det ikke noen factoringavtale i egentlig forstand, men en pantsettelse med sikkerhet i de enkle pengekrav som Bobygg har eller får i sin næringsvirksomhet.

De nevnte to dommer sier likevel intet om bankinnskudd i forhold til §4-10.

I Agder lagmannsretts dom, som Kreditkassen har vist til, var saksforholdet et noe annet enn i nærværende sak, idet pantsetteren, etter at banken, som hadde factoringpant, hadde sagt opp sitt engasjement, opprettet foliokonto i annen bank og lot sine kundefordringer gå inn der. Etter konkursen fikk boet ikke medhold i at nevnte foliokonto kunne unndras factoringpantet. Retten kan ikke se at dommen kan gis direkte virkning for denne sak.

Teoretikerne har ulik oppfatning om spørsmålet. Som anført av Bobygg har Brækhus i sin bok "Omsetning og kreditt" stilt seg kritisk til de to høyesterettsdommer fra 1987 og har særlig fremhevet deres uheldige virkning for personalkreditt og konkursbehandling. Brækhus oppfatter dommene slik at en panthaver med hjemmel i §4-10 vil "kunne "støvsuge" konkursboet for utestående krav av alle mulig slag: bankinnskudd, krav på tilbakebetaling av lån ..." osv.

Jens Edvin Andreassen har uttalt seg mot at bankinnskudd skal anses omfattet av pantsettelse etter §4-10. I boka " Factoringpant" har han redegjort for de praktiske hensyn og reelle grunner som taler mot en slik ordning og viser også til uttalelse fra Sivillovbokutvalet som omtaler objektet for avtaler om factoringpant som "uteståande krav". Også Andreassen viser til motregningsadgangen for de tilfelle da den bank hvor innskuddet er plassert, selv er factoringpanthaver.

Som påpekt av Kreditkassen, er Andreassens standpunkt kritisert i anmeldelser av hans bok. De nevnte to anmeldere er ikke enige i at bankinnskudd som regel ikke omfattes av factoringpant.

Det kan altså ikke vises til noen entydig oppfatning om spørsmålet hos teoretikerne.

Retten viser særlig til Eta-dommen og er blitt stående ved at Bobyggs pantsettelse etter §4-10 av sine enkle pengekrav ikke omfatter det omtalte bankinnskudd.

Til motregningsspørsmålet bemerkes: Det er enighet om at de generelle vilkår for motregning er oppfylt. Av dekningsloven §8-1 går det frem at motregningsadgangen i konkurs er den samme som utenfor konkurs. Om Bobygg skal vinne frem med sin protest, må det være påvist særlige forhold som taler mot motregning, jfr. §8-1, annet ledd om at motregning i konkurs ikke kan skje dersom motregning på grunn av fordringens beskaffenhet ville være utelukket overfor en solvent skyldner. I forarbeidene til dekningsloven, Ot.prp. nr. 50 (1980-81), er det sitert fra konkurslovutvalgets innstilling. Der ble det bl.a. uttalt at spørsmålet om når motregning utenfor konkurs skal anses for å være utelukket pga. fordringens beskaffenhet "må besvares på grunnlag av det som er avtalt mellom partene, det som kan innfortolkes i avtalen hensett til rettsforholdets natur, og det som følger av deklaratoriske rettsregler".

I nærværende sak er det ikke påvist noen avtale mellom partene om motregningsadgang og heller ikke deklaratoriske rettsregler som skulle være til hinder for motregning. Spørsmålet blir om særlige hindringer for motregning kan innfortolkes i pantsettelsesavtalen.

Det vises til partenes påpeking av slike forutsetninger som i rettspraksis har vært tillagt betydning og til drøfting hos Siri Arntzen i rapport nr. 26/1991 fra NORAS.

Man har for det første at et innskudd kan være øremerket for et bestemt formål, slik det ble ansett å være såvel i "Bjugn Gamlehjem-dommen" som i Sviatagor-dommen. I "Ruud & Zienerdommen ble det for en bankkontos vedkommende funnet at øremerking eller sperring var bortfalt, og for en annen kontos vedkommende at den var opprettet som sikkerhet for gitt garanti fra banken. Begge konti ble ved konkursen ansett som uklausulerte innskudd som kunne nyttes for motregning.

At øremerking for bestemt formål forhindrer motregning, er fremholdt både av Krüger og Brækhus.

Belastninger på den aktuelle konto i 1987 og 1988 gjaldt hovedsaklig gjeldsrenter med relativt lange perioder mellom utbetalingene, i 1987 fire ganger i 1988 tre ganger. Retten kan ikke se påvist at banken er gitt noen oppfatning av at kontoen var øremerket for gjeldsbetjening.

Retten finner det heller ikke naturlig å se kontoen som en vanlig betalingsformidlingskonto. Det er først og fremst folio- og kassakredittkonti som har vært ansett som betalingsformidlingskonti. Det vises til bankens anførsler om det særpregede ved kontoen og oppfatningen av at Bobygg ønsket bedre forrentning enn for en vanlig betalingsformidlingskonto. Det vises også til Siri Arntzens anførsel 61 om at det "muligens normalt også kreves at det dreier seg om fortløpende betalinger slik at kontoen i liten grad står urørt."

Mot at kontoen kan oppfattes som kontantkassesubstitutt taler både den relativt høye forrentning og den relativt sparsomme bruk firmaet har gjort av kontoen.

Retten er etter dette blitt stående ved at de hensyn som vanligvis taler mot motregningsrett for banken, ikke gjør seg gjeldende i denne sak.

Etter dette blir byrettens dom å stadfeste, idet lagmannsretten også er enig i dens omkostningsavgjørelse.

Anken har ikke ført frem, og den ankende part skal ifølge hovedregelen i tvistemålsloven §180, første ledd ilegges saksomkostningene for lagmannsretten. Retten kan ikke se at særlige omstendigheter bør frita for erstatningsansvaret. Advokat Heber har fremlagt omkostningsoppgave på kr 31000,- som tas til følge.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning :

1. Oslo byretts dom av 6. juni 1990 stadfestes.

2. Bobygg A/S, dets konkursbo, skal innen 14 -fjorten dagerfra dommens forkynnelse betale saksomkostninger for lagmannsretten til Christiania Bank og Kreditkasse med 31000 -trettientusen-kroner.

Hilde Wiesener Haga, Hans Petter Lundgaard, Ingrid Solheim.

Bekreftes for førstelagmannen: