LE-1992-2156
| Instans: | Eidsivating lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1993-06-03 |
| Publisert: | LE-1992-02156 |
| Stikkord: | Miltærnekting |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | - Toten herredsrett Nr. 92-00027A - Eidsivating lagmannsrett LE-1992-02156 A. Anket til Høyesterett - Nektet fremmet - HR-1993-00666K . |
| Parter: | Ankende part: A (Prosessfullmektig: Advokat Harald Gjølme, Gjøvik). Motpart: Staten v/Justisdepartementet (Prosessfullmektig: Regjeringsadvokaten v/advokat Frode Innjord, Oslo). |
| Forfatter: | Lagdommer Lars-Jonas Nygard, Lagdommer Jan Martin Flod - Mindretall: Lagdommer Wilhelm Omsted, formann |
| Lovhenvisninger: | Militærnekterloven (1965) §1, §5, §8 |
Saken gjelder spørsmål om fritak for militærtjeneste av overbevisningsgrunner etter militærnekterloven av 19. mars 1965 §1.
A, født xx.xx.1950, er vernepliktig major i Forsvaret. Han gjorde førstegangstjeneste i 1969-1970 som elev ved befalsskolen for Infanteriet i Nord-Norge. Etter endt plikttjeneste gjennomgikk han Krigsskolen i 1971-1974. Deretter var han fast tjenestegjørende offiser i Forsvaret ved forskjellige avdelinger frem til 1980.
I 1987 fikk han engasjement som stabsoffiser med majors grad i de norske FN-styrker i Libanon (UNIFIL). Etter en tids tjenestegjøring oppsto det en tjenestekonflikt, idet A ønsket å offentliggjøre sin oppfatning om at det foregikk israelske overgrep og brudd på menneskerettigheter i flyktningeleirene i Gaza-stripen. As foresatte i den norske FN-bataljon nedla forbud mot dette, men A meddelte at han ikke ville overholde forbudet. På bakgrunn av dette ble han så repatriert og senere avskjediget fra sin stilling etter kontrakten om FN-tjeneste. A reiste sak mot Staten v/Forsvarsdepartementet om avskjedens gyldighet, men dette søksmål førte ikke frem.
Under behandlingen av avskjedssaken, søkte A den 4. september 1989 om å bli fritatt for videre militærtjeneste av overbevisningsgrunner. Søknaden ble avslått av Justisdepartementet den 21. mai 1990. Da A ikke avga villighetserklæring etter militærnekterloven §5, ble det reist søksmål mot ham ved Toten herredsrett for å få fastslått at vilkårene for fritak ikke var til stede.
Herredsretten avsa den 17. juli 1992 dom med slik domsslutning:
Vilkårene for å frita A, født xx.xx.1950 for militærtjeneste av overbevisningsgrunner er ikke til stede.
A har påanket herredsrettens dom.
Ankeforhandlingen ble holdt i Gjøvik den 19. mai 1993. Den ankende part avga partsforklaring. Om bevisførselen henvises for øvrig til rettsboken.
Bortsett fra at den ankende part for lagmannsretten har gjort gjeldende at han også må bli å frita for militærtjeneste på et rent pasifistisk grunnlag, står saken i det vesentlige i samme stilling for lagmannsretten som for herredsretten.
Den ankende part, A, har for lagmannsretten i det vesentlige anført:
Det er to hovedelementer i hans grunnlag for å nekte å gjøre militærtjeneste. For det første det rent forkastelige i å ta andre menneskers liv, og for det annet at man ikke kan se bort fra at masseødeleggelsesvåpen vil bli tatt i bruk under en krig. Konsekvensene av at masseødeleggelsesvåpen blir tatt i bruk, går langt ut over å ramme militære styrker. Også sivilbefolkningen og andre rent sivile mål vil bli rammet i betydelig grad.
A er nå ikke villig til å fortsatt å stå innrullert i Forsvaret, idet han ser det slik at han da, som en konsekvens av det militære kommandosystem, vil motta ordrer om å ta medmenneskers liv, direkte eller indirekte.
Det ligger en lang utvikling bak hans standpunkttagen, den kan spores tilbake til 1982, men den mer klassiske pasifisme som han nå påberoper seg for lagmannsretten, har utviklet seg i den senere tid.
A fastholder det synspunkt han gjorde gjeldende for herredsretten, og som går ut på at gjeldende folkerett inneholder elementer som gjør det umulig for ham å tjenestegjøre i noe militært forsvar. Han fremhever at enhver person er forpliktet til å hindre overgrep av folkerettsstridig art. Dette utleder han av de dommer som ble avsagt under Nünrbergprosessene etter annen verdenskrig. Det var dette forhold som lå bak den konflikt som oppsto mellom ham og ledelsen i den norske FN-bataljon i Libanon, men selv handlinger som etter dagens folkerett ikke er rettsstridige, vil være i strid med hans samvittighet. Han tenker da særlig på prinsippet om tillatt gjengjeldelse av folkerettsstridige handlinger, for eksempel bruk av gass som gjengjeldelse av et gassangrep. Det såkalte proporsjonalitetsprisipp, som skal sette grenser for slike gjengjeldelsesaksjoner, mener A er sovende, slik at det ikke innebærer noen reell begrensing av den bruk av masseødeleggelsesvåpen som kan tenkes satt i verk i ly av folkeretten. Det grunnlag for vern av menneskerettigheter i krig som ble utviklet ved Nürnberg-prosessene, og som for A fremstiller seg slik at den enkelte har ansvar for og plikt til aktivt å forhindre krigsforbrytelser, kan han ikke forene med å delta aktivt i en militær organisasjon.
Hans grunnlag for å nekte å gjøre militærtjeneste på dette grunnlag, faller sammen med den tilføyelse militærnekterloven §1 fikk ved lovendringen av 22. juni 1990. De problemer som knytter seg til folkerettens prinsipper om gjensidighet og proporsjonalitet ble ikke drøfte under behandlingen av lovendringen, men det standpunkt A har må antas å være dekket av de synspunkter som begrunnet endringen. For øvrig bemerkes det at byrettens dom er misvisende med hensyn til As holdning når det gjelder de folkerettslige spørsmål.
For lagmannsretten har A også erklært seg som pasifist. Det gjorde han ikke for herredsretten. Den holdning han ga uttrykk for i herredsretten, dekket nok også den klassiske pasifisme som fritaksgrunnlag, slik at han allerede for herredsretten egentlig skulle vært fritatt for militærtjeneste på dette grunnlag. Imidlertid har han videreutviklet sin pasifistiske holdning, og han er nå kommet til at han må erklære seg som pasifist. Han anerkjenner nå ikke bruk av våpen, men anser passiv motstand som den relevante form for motstand i en krig. Han vil ikke innordne seg under militær kommando. De reservasjoner han tar for å bruke våpen i nødverge og nødvergelignende situasjoner, faller inn under de reservasjoner som er godtatt i rettspraksis, jf Rt-1971-769, Rt-1973-1044, Rt-1976-1157 og Rt-1982-684.
Hans overbevisning har den tilstrekkelige styrke og fasthet; den har resultert i at han av samvittighetsgrunner måtte ta en meget alvorlig konflikt med Forsvaret i forbindelse med sin tjenestegjøring i Libanon. De alvorlige konsekvenser dette medførte for ham, innebærer at man ikke kan trekke hans generelle troverdighet i tvil. For øvrig dreier det seg om en lang tids modningsprosess. Hans overbevisning er velbegrunnet og stadig mer gjennomtenkt, det gjelder også den delen av hans overbevisning som knyttes til den rene pasifisme.
Den ankende part har nedlagt slik påstand:
A fritas for militærtjeneste av ovebevisningsgrunner.
Ankemotparten, Staten v/Justisdepartementet, har i det vesentlige anført:
Den begrunnelse A ga i sin søknad om å bli fritatt for militærtjeneste, er åpenbart ikke holdbar. Den var i det vesentlige knyttet til hans syn på plikten og adgangen til å rapportere om folkerettsbrudd, men ikke til motstand mot selve det å gjøre militærtjeneste. Heller ikke As syn om å nekte å gjøre militærtjeneste ut fra folkerettslige betraktninger, slik han har gjort dette gjeldende for herredsretten og for lagmannsretten, kan danne grunnlag for å frita ham for militærtjeneste. Dette synspunkt fører ham ikke lenger enn til en betinget avvisning av å utføre militærtjeneste. De situasjoner A skisserer som grunnlag for å nekte å gjøre militærtjeneste ut fra sine betraktninger om folkerettens innhold, medfører ikke at han ikke kan gjøre militærtjeneste av noen art. Dersom gjensidighetsprinsippet og proporsjonalitetsprinsippet praktiseres slik A mener prinsippene bør praktiseres, hindrer disse forhold ham ikke i å gjøre militærtjeneste ut fra overbevisningsgrunner. Hans overbevisning er da ikke så betingelsesløs at loven krav for fritak er oppfylt. I denne sammenheng er det vist til Rt-1973-170 (særlig side 172), Rt-1974-1307 (særlig side 1308), Rt-1980-1184 (særlig side 1186-87) og Rt-1983-477 (særlig side 486-87).
Det dilemma som da egentlig oppstår for A er at han med denne oppfatning står i den tvangssituasjon at han må gjøre tjeneste i Forsvaret under de aktuelle forutsetninger, også med hensyn til praktiseringen av folkerettslige regler. Situasjonen har for så vidt stor likhet med den som forelå i Høyesteretts dom inntatt i Rt-1965-565.
Når det gjelder det pasifistiske standpunkt som A har gjort rede for i lagmannsretten, godtar ankemotparten at dette, etter sitt innhold, tilfredsstiller de krav som må stilles for å blir fritatt på et slikt grunnlag. Når Staten allikevel mener at A ikke kan fritas for militærtjeneste, skyldes det at dette standpunkt ikke har den tilstrekkelige fasthet og dybde. I denne forbindelse pekes det på As langvarige militære karriere. Han gikk inn i denne etter en meget moden overveielse av det grunnleggende spørsmål om å utføre militærtjeneste. Problemstillingene fra hans ungdomstid syntes løst en gang for alle. Hans endrede innstilling er i realiteten skjedd på meget kort tid. Hverken hans søknad av 4. september 1989 eller hans uttalelser i politiavhøret den 12. januar 1990 inneholder noe som kan tolkes i retning av at han har en pasifistisk holdning. Heller ikke i byretten har han tilkjennegitt noe standpunkt som viser at han nekter å gjøre militærtjeneste på det rent pasifistiske grunnlag som han nå angir for lagmannsretten. Det hevdes ikke at den sene tilkjennegivelse av dette standpunkt skyldes en bevisst tilpasning av argumenter for å oppnå fritak. Men A må oppfattes som søkende i sin holdning, og de stadige skiftninger i hans holdning i løpet av de siste fire år, viser at det ikke foreligger noen festnet oppfatning hos ham. Den oppfatning han har tilkjennegitt i lagmannsretten fremstår mer som en tilbakekopling til det standpunkt han hadde i 1992, og som fremstår som sentralt ved herredsrettens behandling av hans sak. Det er for øvrig uklart hva A bygger sin pasifistiske holdning på. Forankringen av hans pasifistiske syn har bare vært fremme i liten grad. Den absolutt forpliktende overbevisning synes ikke å foreligge.
Staten har nedlagt slik påstand:
Herredsrettens dom stadfestes.
Lagmannsretten bemerker:
A er oppvokst i et strengt religiøst og pasifistisk miljø. Foreldrene var pinsevenner. Allerede i tenårene innebar dette at han måtte ta et standpunkt til om han ville gjøre militærtjeneste eller ikke. Resultatet av disse overveielser var at han bestemte seg for aktivt å gå inn i Forsvaret. Han søkte derfor befalsskole og gjennomførte sin militære karriere slik det er redegjort for foran. I sin tjenestetid, særlig som elev ved Krigsskolen, fikk han undervisning i folkerett, og han ble etterhvert opptatt av det ansvar han i egenskap av befalingsmann, hadde for sine handlinger som militær. For lagmannsretten har han særlig fremhevet en hendelse i 1982, en massakre i flyktningeleirene Sabra Shatila, som vakte hans engasjement for menneskerettigheter. Før dette hadde han et projødisk syn på konfliktene i Midt-Østen, men etter 1982 betraktet han seg mer som nøytral. Da han i 1987 søkte om tjenestegjøring i den norske UNIFIL-styrke, hadde han ikke noe annet syn på det å utføre militærtjeneste enn han tidligere hadde hatt. Under sin tjenestetid i Libanon gjorde han imidlertid erfaringer som ga ham en følelse av å stå maktesløs i det autoritære system som det militære representerer. Dette førte til konflikten mellom han og UNIFIL-styrkens norske ledelse, og til avskjedssaken mot ham. Han satte seg ytterligere inn i de folkerettslige regler om krigføring, og mens avskjedssaken verserte bestemte han seg for å søke om å bli fritatt for videre militærtjeneste.
Hans søknad om fritak ble inngitt etter at han hadde tapt avskjedssaken ved Oslo byretts dom av 31. august 1989. Fra søknaden hitsettes:
"Av overbevisningsgrunner kan jeg ikke lenger stå mobiliseringsdisponert i de militære ruller. I tråd med gjeldende praksis, krever jeg meg strøket fra og med i dag.
Videre saksbehandling må avdekke om nektingsgrunnlaget mitt er holdbart.
Selv om nektingsgrunnlaget ikke er holdbart, er min overbevisning så sterk at jeg ikke vil stå til det militære forsvars disposisjon. Derimot motsetter jeg med ikke overførsel til sivilforsvaret.
I en nylig avsagt dom i Oslo Byrett har Staten fått medhold i det syn at rapportering av krigsforbrytelser ikke er en absolutt rettighet som norske offiserer/mannskaper har. Slik rapportering er opp til den lokale sjef å avgjøre.
Dette bryter med den oppfatning jeg tidligere hadde. Nemlig at hensyn til ofrene for overgrep stod over kommandolinjer, gitte ordrer el. Tidligere oppfattet jeg også åpenhet innad i tjenesteveisystemet som en absolutt forutsetning for taushetsplikten utad."
I politiavhør den 12. januar 1990 forklarte A at han søkte om fritak for videre militærtjeneste "av overbevisningsgrunner som går på at hans oppfatning om folkerett er annerledes enn Statens oppfatning i samme spørsmål". I avhøret fremholdt han videre at han "betrakter sitt folkerettslige ansvar som absolutt. Etter søkerens oppfatning vil han miste sin anstendighet ved å stille seg likegyldig til krigsforbrytelser. For søkeren er det verre å miste sin anstendighet enn at nasjonen mister sin frihet. Søkeren, som ikke er pasifist, kan som alternativ til fortsatt militærtjeneste godta overførsel til sivilforsvaret. Men han vil ikke møte til noen form for militærtjeneste før Staten har endret sin oppfatning av krigens folkerett og norske befal/mannskapers ansvar i forhold til denne.
Søkeren mener at det norske forsvar fremdeles bør eksistere, men at det blir laget folkerettslige regler som gjør det mulig for den som i pasifismens grenseland gjør det mulig å gjøre militærtjeneste. Krigens folkerett er nemlig den eneste moralske garantien vi har innenfor et så grusomt felt som krig.
Dersom Norge skulle bli angrepet av en fremmed makt, ville søkeren slik det er i dag ikke ty til våpen fordi han ikke selv kan forutse når krigsforbrytelser vil oppstå. For eksempel mishandling av krigsfanger på norsk jord, eller overgrep mot sivile på fiendtlig jord.
Søkeren vil ty til motstand også med våpen, dersom han personlig ble angrepet av en soldat i en krigssituasjon fordi han ikke er pasifist. I en slik situasjon er det han selv som har oversikt over handlingen. I et kommandosystem er han underlagt andres ordrer.
Det ville være like ille for søkeren å tjenestegjøre i en nøytralitetsvakt som i det norske forsvar, så lenge det foregår på premisser der en kan bli pålagt å stille seg likegyldig til krigsforbrytelser."
I det vesentlige er det dette nektingsgrunnlag som er kommet frem for herredsretten, og lagmannsretten viser for så vidt til herredsrettens fremstilling av hans anførsler.
I sin forklaring for lagmannsretten har A gått nærmere inn på dette grunnlag for å nekte å gjøre militærtjeneste. Han har særlig utdypet sitt syn på det folkerettslige prinsipp om lovlig gjengjeldelse (represalier). Han har en klar oppfatning om at dette prinsipp vil medføre at han i tilfelle av en krig kan bli delaktig i å utføre handlinger som objektivt sett er i strid med folkeretten. Dette er forhold som han anser som en fullt realistisk mulighet, for eksempel ved at et folkerettslig ulovlig angrep med gass lovlig kan gjengjeldes med et tilsvarende gassangrep og at et folkerettsstridig angrep mot sivile mål, f. eks. terrorbombing, lovlig kan gjengjeldes med tilsvarende angrep. Det er også hans overbevisning at et eventuelt gjengjeldelsesangrep lett vil kunne gå ut over det tillatelige etter proporsjonalitetsprinsippet, uten at det medfører noen reaksjoner. Også det militære ordresystem vil, realistisk sett, kunne føre til at det blir foretatt folkerettsstridige handlinger på grunn av svikt i de overordnede militære kommandoledd. A oppfatter det også slik at den allierte krigføring mot Irak under konflikten i Kuwait i 1991, luftangrepene mot byer i Irak, viste at proporsjonalitetsprinsippet ikke kan påregnes å bli fulgt i praksis.
I sin forklaring for lagmannsretten har A også gått inn på at selve det militære ordresystem setter ham i en uløselig samvittighetskonflikt som, slik lagmannsretten forstår ham, kan formuleres dithen at han ved å følge sin samvittighet og på det grunnlag avvise å utføre en ordre, kan sette andres liv i fare. Han har da særlig hatt i tankene egne underordnede hvis liv kunne ha vært beskyttet dersom han hadde utført en militæraksjon i strid med sin samvittighet.
Han ser en klar forskjell på det å drepe soldater i kamp, og det å foreta handlinger som vil være rettet også mot sivilbefolkningen. Slik krig og det militære system fungerer tillates også det siste, - og det fører til hans standpunkt om ikke å kunne gjøre militærtjeneste. Under forutsetning av at både gjensidighetsprinsippet og proporsjonalitetsprinsippet blir forstått slik at han ikke kunne pålegges å utføre handlinger som etter dette fremstår som moralsk forkastelige for ham, det vil si også handlinger som vil være tillatt etter gjeldende folkerett, mener han, slik lagmannsretten har oppfattet ham, at denne delen av hans standpunkt vil kunne tillate ham å gjøre militærtjeneste.
Imidlertid har den senere tids utvikling i Baltikum og Balkan medført at han etterhvert har endret sitt syn slik at motstand ved ikke-vold nå er blitt et mer sentralt punkt for ham. Hans syn er at utviklingen i Baltikum representerer den fredelige omveltning som han sympatiserer med. Når det gjelder utviklingen på Balkan, har partenes valg av forsvarslinjer bare utviklet krigshandlingene. Han tror at han ville ha valgt å bruke fredelige midler, også om det skulle føre til undertrykkelse. Men han innser at det her foreligger en situasjon som også er preget av selvforsvar. Erfaringen viser imidlertid at diktaturer og tyrannier har falt, også uten bruk av vold. Han har mer tro på obstruksjon enn på bruk av organisert vold.
Når det gjelder deltakelse i militær virksomhet, avviser han å delta i dette, selv om det ikke skulle innebære bruk av våpen. Han kan for eksempel ikke akseptere å gjøre tjeneste som kokk, idet dette ville gjøre ham til en del av det militære system. Sanitetstjeneste fremstår for ham som noe mer problematisk på bakgrunn av det primært livreddende i denne tjenesten. A avviser helt å delta i geriljakrig, den er like blodig som annen krig og like forkastelig. Han aksepterer nødverge. Her vil han ha full kontroll over sin egen handling, og han aksepterer også oppbygging og organisering av paramilitær motstand i livstruende og mer nødvergelignede situasjoner, som for eksempel situasjonen i Warszawa under annen verdenskrig (1944).
Lagmannsrettens flertall, dommerne Nygard og Flod, er kommet til at herredsrettens dom må stadfestes.
Den nye anførsel om et pasifistisk nektingsgrunnlag gir etter flertallets mening ikke grunnlag for fritak. Det er ikke sannsynliggjort at hans overbevisning har det innhold som kreves for fritak; etter flertallets oppfatning innebærer hans standpunkter ikke en fullstendig avvisning av å gjøre militærtjeneste under enhver omstendighet. Hans holdninger er sterkt preget av sikkerhetsstrategiske hensyn; som velutdannet og erfaren høyere offiser vurderer han hvilke midler som er mest tjenlige i forskjellige konkrete konfliktsituasjoner. Hans tillit til konfliktløsninger uten bruk av vold og militære virkemidler - endog så langt at varig undertrykkelse fra voldsregimer bør møtes med ikke-voldelig motstand - kan ikke ses å innebære pasifisme av en art som gir grunnlag for fritak.
Avgjørende for flertallet er imidlertid at As standpunkt ikke kan sies å være festnet slik rettspraksis krever for fritak. Det var først ved prosesskrift av 14. mai 1993 - d v 5 dager før ankeforhandlingen - at A gjorde gjeldende at han også må bli fritatt på grunn av en pasifistisk grunnholdning. Tidligere under saken har han uttrykkelig erklært at han ikke er pasifist.
Flertallet legger til grunn at A for tiden vurderer dette spørsmål grundig, og - som Staten hevder - må betegnes som "søkende". Men det kan ikke etter det som er opplyst for lagmannsretten legges til grunn at han så langt har tilegnet seg en pasifistisk holdning av slik fasthet at den dype og alvorlige overbevisning foreligger, som lov og rettspraksis krever. I sin forklaring for lagmannsretten vedgikk A at han overhodet ikke har reflektert over en tenkt situasjon som menig soldat. Hans overlegninger er basert på offiserens ansvar og situasjon.
Det standpunkt A bygger på folkeretten, kan etter flertallets oppfatning heller ikke føre frem. Flertallet er enig med Staten i at dette standpunkt ikke utelukker enhver militærtjeneste i enhver situasjon. Dersom gjensidighetsprinsippet og proporsjonalitets-prinsippet praktiseres slik A mener det skal gjøres, er han ikke på grunn av slike forhold forhindret fra å gjøre militærtjeneste ut fra overbevisningsgrunner. En overbevisning av denne art er etter flertallets mening ikke så betingelsesløs at de rettslige krav for fritak er oppfylt, jf Rt-1973-174, Rt-1974-1308 og Rt-1983-487-88.
Lagmannsrettens mindretall, rettens formann, er under tvil kommet til at A må gis medhold i sin anke.
Mindretallet ser det slik at A fra og med sin tjenestetid i UNIFIL har gjennomgått en kontinuerlig utvikling i sitt syn på militærtjeneste helt generelt.
Mindretallet finner ikke at det er grunn til tvil om at A i lagmannsretten har søkt å tilkjennegi en overbevisning som er dyp og alvorlig for ham. Rett nok virker det påfallende at han først umiddelbart før ankeforhandlingen uttrykker en pasifistisk holdning som ikke klart er tilkjennegitt på noe tidligere stadium i saken. Men mindretallet finner ikke noe grunnlag for å anta at dette skyldes taktiske overveielser, og er for så vidt enig med flertallet i at A fortsatt er i søken etter et mer fast og fullstendig standpunkt.
Det er åpenbart at den konflikt og de tanker A gjorde seg i Libanon og i tiden etter repatrieringen derfra, ikke kunne danne grunnlag for å frita ham for videre militærtjeneste. Hans søknad om fritak vektlegger heller ikke forhold som kan medføre fritak. Men ved bedømmelsen av om vilkårene for fritak er til stede er det situasjonen på tidspunktet for lagmannsrettens behandling av saken som må legges til grunn.
Mindretallet finner at det må foretas en samlet vurdering av de synspunkter A har gjort gjeldende. Mindretallet finner det derfor vanskelig å foreta et fullstendig skille mellom på den ene side det man kan kalle den folkerettslig begrunnede overbevisning, og på den annen side den rent pasifistiske. Etter mindretallets oppfatning må det heller ses slik at utgangspunktet for de vurderinger som kan føre til fritak ligger i As syn på at han under visse, ikke urealistiske, betingelser kan bli pålagt enten selv å utføre eller mer indirekte å delta i militære handlinger som står i strid med hans samvittighet. Hans henvisning til mulighetene for i et militært forband å måtte utføre lovlige represaliehandlinger er for så vidt illustrerende for den samvittighetskonflikt som oppstår for ham. Mindretallet er ikke i tvil om at det her ligger et alvorlig etisk dilemma for A.
Den risiko som A påpeker er av en slik generell art at den må føre til fritak. Riktignok uttrykker A i sitt opprinnelige standpunkt en form for betingelse, nemlig den at en fortsatt tjenestegjøring kan være mulig for ham dersom et militært forsvar ikke ville innbefatte gjengjeldelsesaksjoner (represalier) som folkeretten gir adgang til overfor folkerettsstridige bruk av kampmidler. Men en slik reservasjon er så praktisk utenkelig at As standpunkt mot å gjøre militærtjeneste i sin konsekvens må betraktes som tilnærmet absolutt. Mindretallet oppfatter A slik at hans motstand først og fremst knytter seg til den mulige bruk av masseødeleggelsesvåpen og de lidelser bruk av slike våpen vil kunne påføre sivilbefolkningen, men hans motstand gjelder også bruk av bakteriologiske og kjemiske stridsmidler i mindre omfang, men slik at bruken av disse stridsmidler, fordi de ikke er målrettet men rammer vilkårlig, også vil ramme sivile mål. På denne bakgrunn finner mindretallet at As reservasjoner mot å gjøre militærtjeneste må antas å falle inn under militærnekterloven §1 slik den må forstås etter endringsloven av 22. juni 1990.
Mindretallet bemerker videre at A ikke har angitt noe spesifikt grunnlag for sin overbevisning. Han har gitt klart uttrykk for at den ikke bygger på noe religiøst standpunkt, og det er heller ikke politiske overveielser som ligger til grunn for den. Mindretallet finner imidlertid at hans overbevisning er klart prinsipiell, og at den utvilsomt gir uttrykk for en alvorlig samvittighetskonflikt for ham på samme måte som hos den overbeviste og konsekvente pasifist.
Etter dette finner mindretallet at A har tilkjennegitt en slik varig og prinsipiell alvorlig overbevisning at det vil bryte med verdier som er fundamentale for ham om han skulle pålegges fortsatt militær tjenesteplikt.
I samsvar med flertallets standpunkt blir herredsrettens dom å stadfeste.
Staten har etter omstendighetene ikke villet påstå saksomkostninger ilagt, jfr militærnekterloven §8 annet ledd. Lagmannsretten er enig i dette.
Slutning:
Herredsrettens dom stadfestes.