LE-1993-460
| Instans: | Eidsivating lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1994-09-09 |
| Publisert: | LE-1993-00460 |
| Stikkord: | Skadeserstatning |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Eidsivating lagmannsrett LE-1993-00460 A. |
| Parter: | Ankende part: Lege Bernt W. Gundersen (Prosessfullmektig: Advokat Jon Christophersen). Ankemotpart: Akershus Fylkeskommune v/SiA (Prosessfullmektig: Advokat Elisabeth Heien Berg). |
| Forfatter: | Lagmann Raamund Stuhaug, formann Lagdommer Hans Petter Lundgaard Lagdommer Ola Melheim |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §172, §180, §213 |
Saken gjelder krav om erstatning i forbindelse med at overlege Bernt W. Gundersen ansatt ved Sentralsykehuset i Akershus (SiA), kom til skade ved at en kvinnelig pasient kastet seg ut fra 11. etasje i en bygning på sykehusområdet og traff ham i skulderen mens han spiste lunsj utenfor sykehusets kantine.
Nedre Romerike herredsrett avsa dom i saken den 18. november 1992 med slik domsslutning:
1. Saksøkte frifinnes.
2. I saksomkostninger betaler Bernt W. Gundersen til Akershus Fylkeskommune kr 49990.- førtinitusennihundreognitti - innen 2 - to - uker.
Dommen ble påanket i rett tid til Eidsivating lagmannsrett av Bernt W. Gundersen, og Akershus Fylkeskommune tok til gjenmæle.
Ankeforhandling i saken ble avholdt den 31. august og 1. september 1994. Bernt W. Gundersen møtte med sin prosessfullmektig og avgav forklaring. Akershus Fylkeskommune var representert ved sin prosessfullmektig. Førstekonsulent ved SiA, Knut Bakken, fikk anledning til å være til stede på vegne av ankemotparten, jfr. tvistemålsloven §213. Det ble avhørt 9 vitner. Dokumentasjonen fremgår av rettsboken.
Hva saken gjelder fremgår av herredsrettens dom som lagmannsretten viser til. Saken står i det alt vesentlige i samme stilling for lagmannsretten som for herredsretten.
Den ankende part har i det vesentlige gjort gjeldende:
Akershus Fylkeskommunes ansvar kan baseres på tre ulike grunnlag:
For det første fordi Sia erkjente ansvar gjennom sitt brev av 5. juni 1990. I brevet, som er gjengitt i sin helhet i herredsrettens dom, skriver SiA bl.a.: Sykehuset vil ta ansvaret for og konsekvensene av at De ble brakt i en slik situasjon.
Etter den ankende parts mening innebærer ikke dette bare at sykehuset viser imøtekommenhet ved at Bernt W. Gundersen ble tilbudt fast overlegestilling. I brevet ligger også en ansvarserkjennelse. Sykehuset påtar seg ikke bare et moralsk, men også et rettslig ansvar.
For det annet er SiA erstatningsansvarlig på culpagrunnlag. Ved denne vurderingen må tre forhold ses i sammenheng.
Det første forholdet var innrettelsen av uteplassen ved kantinen. Sitteplassene ble lagt umiddelbart inntil veggen. Man hadde tidligere hatt et tak som i alle fall delvis, tok av for gjenstander og annet som falt ned fra vinduene. Senere har man fått et mer permanent tak. På det tidspunktet da ulykken inntraff, i 1989, var det imidlertid ingen beskyttelse over denne spiseplassen. Bare den omstendighet at man både før og senere følte behov for å ha et tak der, viser at SiA var klar over den risikoen som var ved å plassere spiseplassene tett inn til veggen.
SiA var ikke bare oppmerksom på faren for at flasker, blomsterpotter o.l. kunne falle ned. Selvmord ved at pasienter kastet seg ut fra et vindu var dessverre ikke et ukjent fenomen ved SiA. Fra 1988 hadde hele 18 pasienter tatt livet av seg på den måten. Det var uaktsomt av SiA å innrette utespiseplassene slik så lenge det ikke var sørget for beskyttelse av dem.
Det andre forholdet var den manglende sikring av vinduene. Disse var i den grad usikret at enhver pasient kunne åpne dem og hoppe ut. Dette var dessverre en stadig tilbakevendende risiko, og det ville ikke vært noe stort problem å sikre vinduene på forsvarlig måte. Andre sykehus gjør det, og er det slik at det er økonomien som hindrer det, må til gjengjeld sykehuseieren finne seg i å erstatte de skader som denne økonomiseringen forårsaker. At det er behov for slik sikring, vises også ved at sykehuset siden ulykken har utstyrt et rom ved den aktuelle avdeling med vinduer som kan sperres. Det må anses uaktsomt at ikke de nødvendige forholdsregler i så måte ble tatt før ulykken.
Det tredje forholdet var at denne pasienten var så pass spesiell at sykehuset burde ha truffet de nødvendige tiltak for å hindre at hun gjorde noe overilet. Det var en rekke tegn som til sammen burde ha fått dem som arbeidet ved avdelingen og som hadde et felles ansvar for henne, til å forstå at hun burde passes spesielt på slik at hun verken skadet seg selv eller andre. Det som skjedde var en følge av at de som var på avdelingen ikke tok de ulike tegn alvorlig nok. Det førte til det tragiske resultat at pasenten tok sitt eget liv på den måten som skjedde, uten at noen hindret henne. Dette må bebreides sykehusets ansatte som uaktsomt selv om man ikke kan legge ansvaret på noen enkelt.
Finner man først at det foreligger culpaansvar kan det ikke være tvilsomt at det foreligger en påregnelig årsakssammenheng mellom dette og skaden. Slik spiseplassen var innrettet er det ikke upåregnelig at noen blir skadet om noen kaster seg ut av et vindu.
For det tredje mener den ankende part at Akershus Fylkeskommune er ansvarlig på objektivt grunnlag. På et sykehus er folk i en spesiell situasjon og det foreligger en jevnlig risiko for skade. Det skjer mange ulykker. Det er imidlertid ikke hyppigheten av skadene som er avgjørende, men risikoen for dem, jfr Lødrup: Lærebok i erstatningsrett (2. utg. 1987) 161. Særlig gjelder dette om skaden skyldes teknisk feil eller ufullkommenhet. Ved den interesseavveiningen som må gjøres i slike tilfeller, jfr. Lødrup l.c. 168 - 169, bør, etter den ankende parts mening, risikoen påhvile sykehuset og ikke den tilfeldig skadelidte.
Etter den ankende parts mening er Bernt W. Gundersen påført et vesentlig økonomiske tap. Riktig nok har han fått beholde sin overlegestilling ved SiA. Han er imidlertid fortsatt varig invalid med en invaliditetsgrad mellom 15 og 24 %. Selv om han fortsatt klarer å utføre sitt hovedarbeid, er han i praksis, fordi han ikke orker bl.a. på grunn av smertene, og fordi han blir fort trett, blitt avskåret fra å ta slikt ekstraarbeid som svært mange andre leger gjør og som utgjør en vesentlig del av inntektsgrunnlaget deres, så som å ta ekstravakter, kjøre legevakt ol. Inntektstapet anslår den ankende part skjønnsmesig til 100000 kr pr. år, eller til ca 2 millioner kroner over en 20 års periode.
Bernt W. Gundersen har nedlagt slik påstand:
1. Akershus Fylkeskommune v/ Sentralsykehuset i Akershus dømmes til å betale erstatning til Bernt W. Gundersen med et beløp oppad begrenset til 2.2. mill. kroner.
2. Akershus Fylkeskommune v/ Sentralsykehuset i Akershus dømmes til å betale saksomkostningene for herredsrett og lagmannsrett til Bernt W. Gundersen.
Ankemotparten, Akershus Fylkeskommune har i det vesentlige anført:
Etter ankemotpartens mening er det ikke grunnlag for å gjøre Akershus Fylkeskommune ansvarlig i denne saken verken på culpagrunnlag eller etter reglene om objektivt ansvar.
Det er således ikke grunnlag for å bebreide SiA i denne saken. Vinduene var sikret i samsvar med byggeforskriftene av 1987 pkt. 43:23 og mer kan man ikke kreve.
Det er ikke grunnlag for å bebreide de ansatte noe i forbindelse med den tragiske hendelsen. Pasienten kom inn til sykehuset alene med henvisning. Hun bodde på dette tidspunkt hjemme. Hun hadde riktig nok tidligere, i 1975, vært innlagt ved Blakstad sykehus med diagnose "psykose", men hun var utskrevet derfra, og en slik diagnose hefter ikke ved en pasient for resten av livet. Pleierne fant henne tung, kanskje senil, men ikke aggressiv/ikke suicidal. Det forelå etter pleierne Englund og Vatovecs vitneprov ikke noe tegn på at hun kunne skade seg eller andre. Så sent som en halv time før hun kastet seg ut, var hun i kontakt med Englund og mottok hilsen fra datteren med takk og et smil.
Mot dette står vitnet Bergedals observasjon i løpet av helgen hvoretter pasienten først virket tung og sløv, deretter glad og oppstemt, noe som etter hennes mening tydet på en manisk depressiv tilstand. Det foreligger imidlertid ingen komparentopplysninger om dette, og da dr. Skår før utskrapningen spurte om han kunne hjelpe henne med noe og hun svarte at hun gjerne ville ha hjelp til å forlate dette liv, ble det oppfattet som en spøkefull bemerkning. Den ble referert på rapportmøtet, men ikke notert, da bemerkningen ikke var av en slik art at man fant grunn til å ta den på alvor. Heller ikke fant man hennes ønske om å ville snakke med presten, som er notert i journalen den 18.8., spesielt alarmerende.
Etter ankemotpartens oppfatning kan man ikke bebreide sykehusets ansvarlige at de ikke forutså det som skjedde og tok forholdsregler i den forbindelse.
Etter Akershus Fylkeskommunes mening kan man heller ikke rette bebreidelser mot SiA når det gjelder innrettelsen av spiseplassen. Det er helt naturlig at man innretter en utespiseplass i forbindelse med en kantine i nær forbindelse med bygningen, og risikoen for at noen som sitter ute og spiser skal få en pasient i hodet må anses som så liten at det ikke for alvor kan hevdes at det er uaktsomt ikke å ha beskyttelse mot en slik eventualitet. De lette takkonstruksjoner som man før og etter har hatt til beskyttelse mot vær og nedfallende blomsterpotter, flasker o.l. ville ikke ha vært særlig beskyttelse mot det som hendte, og det kan i alle fall ikke være uaktsomt ikke å ha slik beskyttelse.
Etter ankemotpartens mening kan den ankende part heller ikke gis medhold i at brevet fra sykehusdirektøren skulle være et selvstendig ansvarsgrunnlag. Brevet er gjengitt i herredsrettens dom, og lest i sammenheng kan det ikke ses som annet og mer enn et tilbud om fast overlegestilling. Det var utelukkende ansettelsesforholdet sykehuset var opptatt av, og brevet gir uttrykk for det.
Det er heller ikke grunnlag for å ilegge Akershus Fylkeskommune ansvar på objektivt grunnlag.
Det følger bl.a. av "Gesimsdommen", Rt-1939-766, at det kan ilegges ansvar uten hensyn til skyld dersom det som faller ned kan regnes som et særpreget og ekstraordinært faremoment ved bygningen, og hvor eieren må regne med at en slik nedstyrtning lett vil kunne føre til en ulykke. Det er ikke tilfellet i denne saken. Alle typer mennesker kommer på sykehus. De er verken ekstraordinære eller spesielt farlige i forhold til folk flest. Det er ingen stadig risiko for at folk faller ut, eller kaster seg ut av vinduer i sykehus og derved skader mennesker som befinner seg nedenfor. Det er overhodet ikke kjent noe tilfelle som tilsvarer denne saken. Det man står overfor i dette tilfellet er et hendelig uhell. Skaden er ikke en følge av den risiko som sykehusdrift normalt normalt, og ansvar kan ikke begrunnes ved at det foreligger et utslag av noen permanent eller stadig risiko for skade, jfr. Lødrup 161-162. Noe generelt grunnlag for å pålegge sykehus objektivt ansvar for skader som voldes av pasienter er det ikke, jfr. også dommene i Rt-1949-688 og Rt-1950-448.
Endelig hevder ankemotparten at Bernt W. Gundersen ikke har lidt noe økonomisk tap. Han ha fått utbetalt engangserstatning fra yrkesskadetrygden og fra sykehusets ulykkesforsikringsordning med i alt kr 67130, og han tjener mer som overlege nå enn han gjorde den gangen, og i henhold til vitneprovet fra hans direkte overordnede, utfører han sitt arbeid høyst tilfredsstillende. Det er ikke noe ved hans helsetilstand som er til hinder for eventuelt opprykk. Det er heller ikke sannsynliggjort at Bernt W. Gundersen ville ha tatt ekstravakter eller ekstraarbeid i form av legevaktkjøring e.l. dersom han ikke var blitt skadet. Gundersen har fem barn, bl.a. tvillinger på tre år med sin nye kone. Det er mer trolig at han i denne situasjon, uansett skade, ville ha prioritert familielivet fremfor overtid, ekstravakter og legevaktkjøring.
Akershus Fylkeskommune har nedlagt slik påstand:
1. Herredsrettens dom av 18. november 1992 stadfestes.
2. Akershus Fylkeskommune v/Sentralsykehuset i Akershus tilkjennes saksomkostninger, også for lagmannsretten.
Lagmannsretten bemerker først at den ikke finner at SiA har pådratt ankemotparten noe erstatningsansvar gjennom ansvarserkjennelse. Lagmannsretten er enig med herredsretten i at det aktuelle brevet av 5. juni 1990 lest i sammenheng ikke gir uttrykk for annet enn et tilbud om overlegestilling.
Spørsmålet er så om sykehuset og derved Akershus Fylkeskommune kan pålegges objektivt ansvar for skade som er en følge av at pasienter kaster seg ut et vindu i en sykehusblokk. Lagmannsretten har ikke kunnet finne rettspraksis som direkte tilsvarer forholdet i denne saken. At bygningseiere kan bli ansvarlig på objektivt grunnlag for skader som voldes av at "noe" faller ned fra tak eller vegger, fremgår av "Gesimsdommen" i Rt-1939-766 og "Mønepannedommen" i Rt-1972-965. I den første dommen ble det fremhevet at gesimsen representerte et særpreget og ekstraordinært risikomoment ved bygningen. I den andre ble det sagt at det forelå en betydelig risiko for at stener kunne falle ned uten at noen kunne bebreides for det. I begge dommer ble det tillagt vekt at bygningen lå til en beferdet gate.
At ansvar kan ilegges selv om skader ikke inntreffer hyppig er fremhevet av Lødrup l.c. 161 i forbindelse med "Løftekrandommen" ( Rt-1969-109). Ansvar kan ilegges dersom skaden er en typisk følge av virksomheten, og særlig dersom det foreligger teknisk feil eller en teknisk og sikkerhetsmessig ufullkommenhet jfr. Rt-1970-1452 (Aust-Agder kraftverk). Det er videre antatt at det må kunne ilegges objektivt ansvar dersom skaden er en følge av en uforsvarlig anordning, jfr. "Radiatordommen" ( Rt-1970-1192 på 1195). I slik tilfeller ligger man i grenselandet mellom det anonyme uaktsomhetsansvar og det objektive ansvar. Høyesterett har imidlertid veket tilbake for betegnelsen culpanasvar i slike tilfeller. Også for lagmannsretten synes det riktigst å vurdere ansvar basert på slike forhold som et særlig objektivt ansvar idet det ofte ikke vil være mulig å finne noen enkelt person eller personer som eventuelt har utvist uaktsomhet.
I dette tilfelle er det hevdet fra den ankende part at så vel innrettelsen av vinduene og plasseringen av utekantinen var uforsvarlig.
Ved vurderingen av om det skal pålegges objektivt ansvar i dette tilfellet må det til syvende og sist foretas en interesseavveining, jfr. Lødrup l.c. 168 - 169.
Etter lagmannsrettens mening kan men ved denne vurdering ikke legge særlig vekt på at vinduene er lette å åpne slik at pasienter faktisk har mulighet for å kaste seg ut. Vinduer til å åpne er det i de fleste norske bygninger, også høyhus, og kan ikke innebære at bygningen derved lider av tekniske eller sikkerhetsmessige ufullkommenheter. Så lenge de er i samsvar med byggeforskriftene, representerer slike vinduer heller ikke et slikt risikoelement at gårdeieren av den grunn bør pålegges objektivt ansvar. Det er mulig at vurderingen vil falle annerledes ut dersom det foreligger helt spesielle behov for sikring slik som det vil kunne være på en barneavdeling eller psykiatrisk avdeling ved et sykehus. En gynekologisk avdeling er imidlertid ikke spesielt utsatt i så måte.
Lagmannsretten er i noe mer tvil nå det gjelder plasseringen av kantineuteplassen. Ved innrettelsen av en slik plass like under en vegg med mange vinduer, vil det kunne være en viss risiko for at noe eller noen faller ut eller blir kastet ut. Lagmannsretten finner likevel at denne risikoen ikke er av en slik art at det bør pålegges gårdeieren (sykehuseieren) objektivt ansvar i tilfeller hvor det direkte ansvar påhviler den egentlige (men ofte anonyme) skadevolder.
Lagmannsretten finner heller ikke at det foreligger grunnlag for å pålegge sykehusets eier et objektivt ansvar for skader som voldes ved at pasienter kaster seg ut og skader andre. Dette er ikke en slik nærliggende og typisk følge av sykehusdriften at det ved den konkete risikoavveining som må foretas, er grunnlag for å pålegges sykehuseieren objektivt ansvar, jfr. også Lødrup l.c. 160.
Etter dette finner ikke lagmannsretten at det er grunnlag for å pålegge Akershus Fylkeskommune ansvar på objektivt grunnlag.
Det neste spørsmål er om Akershus Fylkeskommune kan bebreides for skaden slik at det foreligger uaktsomhetsansvar. På dette punkt har lagmannsretten vært i tvil.
Pasienten som var 64 år ved ankomsten ble betegnet som en "uklar" pasient som det var vanskelig å komme i kontakt med. Hun har tidligere hatt opphold på Blakstad som er et psykiatrisk sykehus. Dr. Dørum ved SiA krysset ved mottagelsen av pasienten av for psykiatrisk lidelse med spørsmålstegn og doserte henne med 300 mg Nozinan, noe som klart er en dose for psykisk lidende pasienter. Vitnene Englund og Vatovec mente at hun virket litt senil. Hun var svært passiv og trengte hjelp til det meste. De fant ikke noe som kunne få dem til å mistenke henne for å kunne være suicidal slik at hun måtte passes på spesielt. På den annen side har vitnet Bergedal som førte tilsyn med henne i løpet av helgen uttalt at etter hennes mening var hun manisk depressiv. Hun var klart depressiv da hun kom inn, men søndag morgen var hun "i hundre". Det innebar etter vitnets klare oppfatning at hun da var gått over i den maniske fase noe som medfører en økende risiko for selvmord. Bergedal mente å ha notert dette i journalen.
I journalen er det imidlertid bare anført at pasienten denne søndagen hadde fått voldsom matlyst, ikke noe om de øvrige mistanker. Lagmannsretten vil ikke utelukke at et journalnotat fra Bergedals side om hennes observasjoner og mistanker, kunne ha ført til at spesielle sikkerhetstiltak ville ha blitt igangsatt, eller til at dr. Skår tok pasientens anmodning om å bli hjulpet ut av dette livet mer alvorlig. Lagmannsretten finner imidlertid at en eventuell uaktsomhet fra hennes side er så liten og i alle fall så fjern fra den skadefølge som faktisk inntraff, at den ikke er tilstrekkelig til at sykehuset på dette grunnlag kan ilegges ansvar. Lagmannsretten finner heller ikke, etter omstendighetene at det kan bebreides dr. Skår at han ikke tolket pasientens ytring som et mulig selvmordssignal, selv om lagmannsretten i ettertid har noe vanskelig for å forstå det humoristiske i situasjonen.
Lagmannsretten finner heller ikke at de øvrige påberopte momenter kan danne grunnlag for at sykehusets ansvarlige og dermed sykehuset kan pålegges culpanansvar. I og med at lagmannsretten verken kan finne at den omstendighet at vinduene lar seg åpne, eller den manglende sikring av uteplassene spesielt uforsvarlig hensett til skaderisikoen, sier det seg selv at disse omstendigheter heller ikke kan føre til ansvar på culpagrunnlag.
Etter dette må Akershus Fylkeskommune frifinnes for erstatningskravet. Saken er imidlertid spesiell og berører prinsipielle spørsmål som ikke kan sees å ha vært oppe i rettspraksis tidligere, og saken har budt på tvil. Lagmannsretten finner at det foreligger slike særlige omstendigheter som tilsier at saksomkostningene bør oppheves for begge retter, jfr. når det gjelder omkostningene for lagmannsretten tvistemålsloven §180 første ledd i.f., og §172 annet ledd vedrørende omkostningene for herredsretten.
Dommen er enstemmig.
Slutning:
1. Akershus Fylkeskommune frifinnes.
2. Saksomkostninger tilkjennes ikke, verken for herredsretten eller lagmannsretten.