LE-1995-1463

Instans:	Eidsivating lagmannsrett - Dom
Dato:	1996-11-26
Publisert:	LE-1995-01463
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Nord-Østerdal herredsrett NR: 94-00226 A - Eidsivating lagmannsrett LE-1995-01463 A
Parter:	Ankende part: Wiviann og Jon Follstad (Prosessfullmektig: Advokat Johannes Thallaug) Ankemotpart: Brynjulf Neslund (Prosessfullmektig: Advokat Anne Marie Sejersted) Ankesak nr 95-01464 A Ankende part: Brynjulf Neslund (Prosessfullmektig: Advokat Anne Marie Sejersted) Ankemotpart: Wiviann og Jon Follstad (Prosessfullmektig: Advokat Johannes Thallaug)
Forfatter:	Lagdommer Inger Marie Dons Jensen Lagdommer Ragnar Askheim Tilkalt dommer Sorenskriver Einar Thomesen
Lovhenvisninger:	Odelsloven (1821) §14, Odelsfrigjøringsloven (1907) §1, Odelsfrigjøringsloven (1907), Odelsloven (1974) §14, §79, §12, §13, Odelsloven (1821), Tvistemålsloven (1915) §174, §180, Odelsloven (1974)

Saken gjelder spørsmålet om Brynjulf Neslund har rett til å løse på odel eiendommen Nordli, gnr 24 bnr 22, i Alvdal kommune, fra sin fetter, Jon Follstad, og dennes ektefelle, Wiviann Follstad, eventuelt mot å tilby en annen eiendom i bytte.

Nordli ble i 1941 utskilt fra eiendommen Neslund, gnr 24 bnr 1. Delingen skjedde i forbindelse med at bestemor til Brynjulf Neslund og Jon Follstad, Ingeborg Tharaldsteen, ønsket å fordele all fast eiendom hun satt med, på de sju barna, Kjerstine, Marit, Jon, Magna, Emma, Morten og Ingebjørg. Ingeborg Tharaldsteen satt i uskiftet bo etter at mannen, Brynjulf Tharaldsteen, døde i 1939.

Jon, eldste sønn og far til Brynjulf Neslund, overtok hovedbølet Neslund, Kvernhusøisætra og to fiskelotter i Sølensjøen. Morten overtok Nordli og en fiskelott i Sølensjøen. Kjerstine, Magna og Ingebjørg overtok hver sin tredjedel av skogeiendommen Brækbækteigen. Marit overtok Skammelsbergteigen. Emma, som er mor til Jon Follstad, overtok Måneggteigen. I forbindelse med skiftet kjøpte Jon Kjerstines andel i Brækbækteigen.

Brynjulf Neslund har overtatt Neslund, Kvernhusøisætra, de to fiskelottene i Sølensjøen og en tredjedel av Brækbækteigen fra sin far. Da Morten døde i 1992, testamenterte han Nordli til Wiviann og Jon Follstad. De fikk tinglyst hjemmel til Nordli 12 juli 1993.

Ved stevning 29 august 1994 reiste Brynjulf Neslund løsningssak mot Wiviann og Jon Follstad og krevde å få overta Nordli i kraft av sin beste odelsrett. Det ble vist til odelsloven §14 og anført at hver søskenlinje i forbindelse med skiftet etter besteforeldrene hadde overtatt en eiendom, slik at Brynjulf Neslund som best odelsberettiget nå hadde førsteretten til å overta eiendom nummer to.

Wiviann og Jon Follstad avviste løsningskravet og anførte at Nordli var et bureisningsbruk som ikke kunne løses på odel. Subsidiært ble det anført at Brynjulf Neslunds linje allerede hadde overtatt flere eiendommer, slik at hans linje måtte stå tilbake når det ble ledig eiendommer i familien.

Nord-Østerdal herredsrett avsa dom i saken 27 januar 1995 med slik slutning:

"1. Brynjulf Neslund har odelsløsningsrett til eiendommen Nordli, gnr. 24 bnr. 22 i Alvdal under forutsetning av at han avstår annen eiendom etter odelsloven §14 tredje ledd.

2. Hver av partene bærer sine egne saksomkostninger."

Wiviann og Jon Follstad påanket i rett tid dommen til Eidsivating lagmannsrett. Brynjulf Neslund erklærte aksessorisk motanke. Under saksforberedelsen i ankesaken reiste også Astrid Gjelten odelsløsningssak mot Wiviann og Jon Follstad. Denne saken er stanset i påvente av resultatet i ankesaken.

Ankeforhandlinger ble holdt i Alvdal 22 og 23 oktober 1996. Partene møtte med sine prosessfullmektiger og avga forklaring. Retten var på befaring, og det ble foretatt slik dokumentasjon som rettsboka viser.

Wiviann og Jon Follstad har i det vesentlige anført:

Brynjulf Neslund kan ikke løse Nordli på odel fra Wiviann og Jon Follstad fordi Nordli ble odelsfri da den ble utskilt og overført til Morten Neslund i 1941, jf odelsfrigjøringsloven fra 1907 §1 nr 2 bokstav b. Formålet med delingen var at Morten skulle etablere et småbruk. Han fikk lån i Småbruk- og bustadbanken til bureisning og etablerte et bureisningsbruk som rundt 1950 hadde bolighus, driftsbygning og 14,5 da oppdyrket areal. I dag er 60 da oppdyrket. Nordli er et typisk småbruk og har aldri vært et eget gårdsbruk. Situasjonen ved delingen må legges til grunn.

Nordli er utskilt fra hovedbølet Neslund som er et betydelig større bruk. Neslund var på 4114 da før Nordli ble skilt ut, og hadde 114 da dyrket areal og 3000 da produktiv skog ved jordbrukstellingen i 1939. I tillegg ligger Kvernhusøisetra og to fiskelotter i Sølensjøen til hovedbølet. Kvernhusøisetra har et fjellområde på ca 32000 da. Etter at Nordli var fraskilt, ga Neslund fortsatt næringsgrunnlag for en familie.

Vilkåret i odelsfrigjøringsloven om at småbruket skal være "solgt", må anses oppfylt. Morten betalte et visst vederlag for Nordli, og overføringen i 1941 har preg av gavesalg. Ervervsmåten er ellers ikke avgjørende, også gave og arv må gå inn under ordlyden, jf Skeie i Odelsretten og åsetesretten side 199 og Rt-1965-407 på side 409.

Ingeborg Tharaldsteen som overførte Nordli til Morten, må anses som "nærmeste odelsmann", slik at også dette vilkåret er oppfylt. Brynjulf Tharaldsteen og hans far hadde ikke hatt sammenhengende hjemmel eller full eiendomsrett til eiendommen i 20 år da Ingeborg og Brynjulf giftet seg 20 februar 1903. Neslund må derfor anses samodlet av ektefellene. Far til Brynjulf fikk først tinglyst hjemmel 9 desember 1884. Det er ikke ført bevis for at eiendommen faktisk ble tiltrådt i 1882, og at første del av kjøpesummen ble betalt på det tidspunkt. Dessuten ble eiendommen på Brynjulfs fars hånd solgt på tvangsauksjon i 1990. Brynjulf kjøpte den tilbake, men fikk ikke tinglyst skjøte før 23 september 1902. I den mellomliggende perioden hadde verken far eller sønn full eiendomsrett med full faktisk og juridisk handlefrihet.

Subsidiært er det anført at de samodlede eiendommene som Ingeborg og Brynjulf Tharaldsteen ellers eide, ble drevet sammen med Neslund fra 1909, slik at eiendommene må sees som en gård. Det kan da ikke være tvil om at Ingeborg Tharaldsteen var nærmeste odelsmann sett i forhold til eiendommen som helhet.

Under enhver omstendighet kunne Ingeborg som lengstlevende ektefelle i uskifte dele Neslund og overføre Nordli til Morten med den virkning at odelsretten til Nordli falt bort. Det kan ikke brukes mot Follstad at Ingeborg ikke hadde odel til Neslund, i og med at de odelsberettigede samtykket i fordelingen, jf Rt-1949-248.

Odelsfrigjøringsloven er en spesiallov som går foran bestemmelsen i den tidligere odelsloven §14. Odelsloven §13 om endringer i odelsprioriteten ga bare en begrenset beskyttelse mot odelsløsning, mens odelsfrigjøringsloven ga beskyttelse mot alle, jf Skeie side 200 og Rt-1965-407. Se også Rt-1949-967.

Brynjulf Neslund har overtatt flere eiendommer. Dersom retten skulle komme til at Nordli ikke er odelsfri, må Brynjulf - for å kunne løse Nordli på odel - tilby Wiviann og Jon Follstad en annen eiendom i bytte, jf den nye odelsloven §14 tredje ledd. I henhold til overgangsbestemmelsen i odelsloven §79 tredje ledd skal man ved anvendelsen av den nye lovens §14 ta hensyn til tidligere overtakelser. Dette må gjelde alle overtakelser som er relevante i forhold til den nye loven, også overtakelser som har skjedd ved salg, jf Rygg og Skarpnes i Odelsloven med kommentarer side 302-303.

Wiviann og Jon Follstad har nedlagt slik påstand i hovedanken og motanken:

"Wiviann og Jon Follstad frifinnes og tilkjennes saksomkostninger for herredsrett og lagmannsrett."

Brynjulf Neslund har i det vesentlige anført:

Den fordelingen av eiendommer som skjedde i 1941, inkludert delingen av Neslund, var et ordinært skifteoppgjør etter §12, §13, §14 i den gamle odelsloven. Det er helt normalt ved slike skifteoppgjør at noen av arvingene må innbetale penger til boet. §13 i den gamle odelsloven ga regler om endringer i odelsprioriteten som i nødvendig grad beskyttet mot odelsløsning. Ved fordelingen i 1941 fikk hver søskengren en eiendom. Brynjulf Neslund har da som best odelsberettiget i eldste sønns linje førsteretten når Nordli blir ledig ved Mortens død.

Selv om Ingeborg ikke hadde odelsrett til Neslund som Nordli ble utskilt fra, var det tale om en deling etter §14 i den gamle odelsloven. Det er tilstrekkelig at de odelsberettigede har godkjent skifteordningen, jf Rt-1949-248. I et slikt tilfelle blir det ikke plass for odelsfrigjøringsloven som regulerer en helt annen situasjon, og har spesialbestemmelser for salg.

Odelsfrigjøringsloven, som griper sterkt inn i en grunnlovsbeskyttet rett, må tolkes strengt. Ingeborg er ikke "nærmeste odelsmann", jf odelsfrigjøringsloven §1 nr 2 i f. Neslund er ikke samodlet av ektefellene. Odelshevd ble påbegynt allerede i 1882 da Brynjulfs far i henhold til kjøpekontrakt tiltrådte eiendommen og begynte å betale renter og avdrag av kjøpesummen, jf RG-1987-936. Tvangsauksjonen innebar ikke noe brudd i odelshevden, jf Rygg og Skarpnes side 53. Eiendommen gikk fra far til sønn uten at andre i en overgangsperiode satt med eiendomsretten. Brynjulf Tharaldsteen ervervet da odel i 1902, mens ekteskapet med Ingeborg først ble inngått i februar 1903. Neslund kan heller ikke anses samodlet av ektefellene selv om resten av eiendommene ble samodlet. Hver eiendom må sees for seg, jf Rygg og Skarpnes side 80. Prinsippet i Rt-1949-248 kan heller ikke få anvendelse. De odelsberettigede har ikke godtatt at Nordli ved delingen av Neslund skulle bli odelsfri.

Det har ellers formodningen mot seg at odelsfrigjøringsloven som gjelder "salg", skulle gripe inn i en odelsdeling etter odelsloven §14, jf RG-1955-681. Selv om Høyesterett har stilt seg noe friere til salgsvilkåret i Rt-1965-407, sondrer man fortsatt mellom §14 situasjoner og andre skiftelignende transaksjoner. Rt-1965-407 omhandler ikke en §14 situasjon og er derfor ikke parallell til den foreliggende sak.

Nordli faller heller ikke inn under betegnelsen "småbruk". Det er ikke tilstrekkelig at det er tale om et bureisningsbruk. Nordlis areal er for stort, jf Voss i Odelsretten og åsetesretten side 117 og Pedersen og Strøm i Kommentar til odelsloven av 1974 side 68. Nordli ligger på gjennomsnittet for gårdsbruk i Alvdal i dag når det gjelder jord, og godt over gjennomsnittet når det gjelder skog. Gården er et fullverdig gårdsbruk med 922 da produktiv skog og 60 da dyrket mark. Det er utnyttingsmulighetene som er relevante, jf Rt-1993-1456. Det er uutnyttede dyrkingsmuligheter på gården. I tillegg til de arealmessige utnyttingsmulighetene har Nordli også beiterett i Neslunds utmark og fiskelott i Sølensjøen. Follstad mener dessuten at Nordli har rett til seter på Kvernhusøisetra.

Det forhold at Morten fikk lån i Småbruks- og bustadbanken er bare et moment ved vurderingen av om Nordli er et småbruk. Det kan for øvrig reises spørsmål om Nordlis riktige areal var kjent for banken da den ga lån i 1949, samme år som Nordli ved jordbrukstellingen ble oppgitt med et totalareal på 464,5 da, ca halvparten av det reelle areal.

Nordli er heller ikke utskilt fra et "betydelig større" bruk. Neslund er bare 2-3 ganger større enn Nordli, og det er langt bedre skog på Nordli enn på Neslund. Morten var alene og trengte ikke mer oppdyrket mark eller bygninger enn det som er på Nordli. Eiendommen kan imidlertid utnyttes langt bedre. På Neslund er det begrenset hva som kan dyrkes opp.

Brynjulf Neslund har bare overtatt en eiendom som skal telle med ved fordelingen etter den nye odelsloven §14, nemlig Neslund. Kvernhusøisetra må anses som en del av hovedbølet. Follstads linje har også tidligere overtatt eiendom, slik at Brynjulf som best odelsberettiget har førsteretten til å overta eiendom nummer to som blir ledig. Den tredjedelen av Brækbækteigen som Brynjulf kjøpte av sin søster Kjerstine, kan ikke telle som en egen eiendom. Den ble overtatt ved et ordinært salg, og var ikke ledd i skiftet. Brynjulf ville ikke ha kjøpt denne sameiedelen dersom han hadde visst at den ville bli betraktet som en eiendom nummer to. §79 tredje ledd i den nye odelsloven må forstås slik at overtakelser som ikke telte med etter den tidligere lovs §12, §13, §14, heller ikke kan telle med nå. I motsatt fall ville man gripe inn i fordelinger som partene har innrettet seg etter. En slik løsning ville også innebære at Brynjulf ville vært avskåret fra å løse Nordli dersom han hadde solgt sameiedelen i skogteigen videre. Dette må være et helt urimelig og utilsiktet resultat. Odelsloven må tolkes forsiktig når man bryter inn i eldre rettstilstand, jf Rt-1981-278.

Subsidiært anføres at Brynjulf Neslund kan løse Nordli mot å tilby 1/3 del av Brækbækteigen i bytte.

Brynjulf Neslund har nedlagt slik påstand:

I hovedanken:

"1. Brynjulf Neslund har odelsrett til gnr 24 bnr 22, Nordli, og kan løse denne på odel fra Wiviann og Jon Follstad mot å tilby dem å overta sameieandelen (1/3) i eiendommen gnr 7 bnr 108 Brekkbekkteigen, jfr odelsloven §14 tredje ledd.

2. Brynjulf Neslund tilkjennes saksomkostninger for både herredsretten og lagmannsretten, med tillegg av 12 % rente regnet fra 14 dager etter domsavsigelsen i lagmannsretten og frem til betaling skjer."

I motanken:

"1. Brynjulf Neslund har odelsrett til gnr 24 bnr 22, Nordli, og kan løse denne på odel fra Wiviann og Jon Follstad.

2. Brynjulf Neslund tilkjennes saksomkostninger for både herredsretten og lagmannsretten, med tillegg av 12 % rente regnet fra 14 dager etter domsavsigelsen i lagmannsretten og frem til betaling skjer."

Lagmannsretten bemerker:

Lagmannsretten legger til grunn at den eiendomsdelingen som skjedde da Nordli ble utskilt fra Neslund i 1941 og overført til Morten, var en deling i samsvar med den gamle odelsloven §14. Dette må gjelde enten Ingeborg Tharaldsteen hadde odelsrett til Neslund eller ikke, i og med at arvingene godtok delingen av Neslund som et ledd i det skiftet som ble gjennomført i 1941, jf Rt-1949-248. Dette har forsåvidt begge parter akseptert.

Et sentralt tvistetema i saken er imidlertid om det ved odelsdeling etter §14 er plass for odelsfrigjøring etter odelsfrigjøringsloven §1 nr 2 bokstav b.

Lagmannsretten er enig med de ankende parter i at en deling i samsvar med §14 ikke nødvendigvis utelukker at odelsfrigjøringsloven §1 nr 2 bokstav b kan få anvendelse. Høyesterett lot spørsmålet stå åpent i Rt-1965-407, men sa uttrykkelig at bestemmelsen kan få anvendelse ved overdragelser som er ledd i skiftelignende transaksjoner ellers. Forholdet til §14 kom ikke på spissen fordi den aktuelle transaksjonen hadde preg av handel og langt større likhet med det forhold som omhandles i odelsfrigjøringsloven §1 nr 2 bokstav b, enn med odelsloven §14.

Rt-1965-407 viser at uttrykket "solgt" i odelsfrigjøringsloven §1 nr 2 ikke skal tolkes så strengt at bare ordinære salg omfattes av bestemmelsen. Et annet eksempel på en mer fleksibel tolking ser man etter lagmannsrettens mening i plenumsdommen i Rt-1948-1147 hvor den odelsberettigede solgte hovedbølet og selv ble sittende med en hustomt, som likevel av Høyesteretts flertall ble ansett odelsfri etter odelsfrigjøringsloven §1 nr 2 bokstav a. 

Lagmannsretten finner ikke at overdragelsen av Nordli til Morten Neslund er en parallell til det tilfellet som er omhandlet i Rt-1965-407. Delingen av Neslund og overføringen av Nordli til Morten, bærer mer preg av å være et ledd i et ordinært skifteoppgjør, enn av handel. Om odelsfrigjøringsloven overhodet er aktuell, avhenger for øvrig av om vilkårene ellers er oppfylt.

Det anses tvilsomt om Ingeborg Tharaldsteen i forhold til odelsfrigjøringsloven kan anses som "nærmeste odelsmann". Kjøpekontrakten fra 1882 og skjøtet fra 1884 indikerer at odelshevden ble påbegynt allerede i 1882. Tvangsauksjonen representerer etter lagmannsrettens mening ikke noe avbrudd i odelshevden. Odelsrett ble da ervervet i 1902 av Brynjulf Tharaldsteen alene, og Neslund kan ikke anses samodlet av ektefellene Ingeborg og Brynjulf. Dette må gjelde selv om de øvrige eiendommene i boet er samodlet, jf Rygg og Skarpnes side 80. Arvingenes godkjennelse av skifteordningen antas heller ikke å omfatte en odelsfrigjøring, som representerer et helt annet og sterkere inngrep i arvingenes odelsrettslige stilling.

Det sentrale vilkår etter odelsfrigjøringsloven §1 nr 2 bokstav b, er om Nordli kan anses som et "småbruk" i odelsfrigjøringsloven forstand. Småbruk er ikke definert i lovgivningen, men må forutsettes å ha et begrenset areal, jf Voss side 117 og Pedersen og Strøm side 68. Man skal se på hva som tradisjonelt har vært ansett som småbruk på stedet, men ta hensyn til utnyttingsmuligheter og endret oppfatning over tid.

Det foreligger en del rettspraksis som kan gi holdepunkter for hva som er småbruk/ gårdsbruk. De fleste gårdene som betegnes som småbruk, har mindre dyrket mark og langt mindre totalareal enn Nordli. Grensen mot gårdsbruk er imidlertid ikke lett å trekke. I Rt-1984-1266 er det uttalt at to bruk med 100 da innmark, og henholdsvis 900 og 300 da skog er gårdsbruk av normal størrelse i Kongsberg kommune. I RG-1982-802 er det uttalt at et bruk med 30 da dyrket mark og 330-340 da skog må anses som et småbruk i Aurskog-Høland området. I Rt-1991-67 ble gårder på henholdsvis 70 da dyrket mark/1480 da produktiv skog og 1240 da produktiv skog/300 da hytteområde ansett som gode gårder etter forholdene i Kongsvinger. I Rt-1993-1456 ble et bruk på 47 da innmark, 211 da skog ansett som småbruk i Vinje.

Nordli var i utgangpunktet en skogteig. Formålet med fradelingen må antas å ha vært at Morten som nest eldste sønn - i likhet med eldste sønn - skulle få anledning til å etablere sitt eget bruk. Morten ryddet mark og dyrket opp jorda suksessivt, slik at det ved hans død var dyrket 60 da. Rundt 1950 bygget han et enkelt bolighus og driftsbygning med låve, vognskur og sauefjøs.

Hensikten med bestemmelsen i odelsfrigjøringsloven §1 nr 2 bokstav b var å sikre bureiseren mot å bli berøvet frukten av sitt arbeid ved en odelsløsning. Morten var utvilsomt bureiser. Han fikk dessuten lån i Småbruk- og bustadbanken og økt statstilskudd som småbruker ved nydyrking. Disse forhold synes å trekke i retning av at man har med et småbruk å gjøre som kan bli odelsfritt etter odelsfrigjøringsloven.

Lagmannsretten finner likevel at det totale areal og utnyttingsmulighetene på Nordli tilsier at det ikke er tale om et småbruk i odelsfrigjøringsloven forstand. Det dyrkede arealet på 60 da er lettdrevet. Eiendommen har 922 da produktiv skog. Det er opplyst at årlig balansekvantum er 230 m3. Eiendommen har en fiskelott i Sølensjøen og beiterett i Neslunds utmark. Eiendommen har dessuten noe uutnyttet dyrkbart areal. I landbrukstellingen for 1949 ble dyrket og dyrkbart areal på eiendommen oppgitt til ca 110 da.

Gården ligger godt over gjennomsnittet for skogeiendommer i Alvdal og på gjennomsnittet for bruk i forhold til dyrket areal. Selv om dette ikke er avgjørende, finner lagmannsretten at odelsfrigjøringsloven ikke kan forstås slik at bruk i Alvdal med det areal og de utnyttingsmuligheter som Nordli har, skal anses som småbruk i relasjon til loven.

Både i Rt-1953-311 og Rt-1993-1456 ble det sett hen til om bruket fylte vilkårene for å få lån i Småbrukog bustadbanken. Lagmannsretten finner imidlertid at dette ikke kan tillegges avgjørende vekt i den foreliggende sak, hvor lånet ble opptatt i 1949. Vilkårene for lån i Småbruk- og bustadbanken ble gradvis endret i takt med synet på hva som var en hensiktsmessig bruksstørrelse. I sin uttalelse fra 1935 til forslaget til odelsfrigjøringsloven §1 nr 2 bokstav b uttalte Småbruk- og bustadbanken at småbruk belånt i banken kun var forholdsvis små parseller utskilt fra større hovedbruk. Fra å gjelde typiske småbruk gjaldt lånereglene imidlertid etter hvert større bruk. I 1947 ble det bestemt at et bruk for å få lån skulle være stort nok til å gi arbeid til en huslyd. Før 1953 var uttrykket "småbruk" tatt ut av formålsangivelsen og bare beholdt i bankens navn.

Det kan også være tvilsomt om Nordli oppfyller vilkåret i odelsfrigjøringsloven om at det skal være utskilt fra et betydelig større bruk. Neslund har 150 da dyrket mark og 2371 da produktiv skog, to fiskelotter i Sølensjøen og beiterett i Nordlis utmark. Det er opplyst at årlig balansekvantum på Neslund er 380 m3. Kvernhusøisetra som ligger til Neslund, er et stort fjellområde med en liten setervoll.

Et naturlig utgangspunkt kan være å sammenligne eiendommenes skyld. I Rt-1993-1456 kom Høyesterett under tvil til at et bruk med restskyld etter delingen på 4,58 mark var betydelig større enn den utskilte eiendom som hadde fått skyld på 1,35. I den foreliggende sak er Neslunds skyld 4,11 mark når fiskelottene og Kvernhusøisetra regnes med, mens Nordli har en skyld på 1. Lagmannsretten antar at også den foreliggende sak er et grensetilfelle i forhold til vilkåret om at bruket skal være "utskilt fra bruk som er betydelig større".

På bakgrunn av drøftelsen ovenfor legger lagmannsretten til grunn at vilkårene i odelsfrigjøringsloven ikke er oppfylt, og at Brynjulf Neslund har sin odelsrett til Nordli i behold.

Det spørsmålet som står igjen, er da om Brynjulf Neslund har overtatt flere odelseiendommer enn Neslund, slik at han må tilby en eiendom i bytte etter den nye odelsloven §14 tredje ledd dersom han vil løse Nordli fra Wiviann og Jon Follstad. I motsetning til den gamle odelsloven bestemmer den nye loven at alle søskengrenene har krav på en eiendom nummer to før den best odelsberettigede kan ta eiendom nummer tre. Etter overgangsbestemmelsene i odelsloven §79 tredje ledd, skal man også regne med overtakelser fra tiden før den nye odelsloven trådte i kraft. Rygg og Skarpnes legger side 302-303 til grunn at dette gjelder alle overtakelser som er relevante i forhold til den nye odelsloven, enten de har skjedd som ledd i skifte eller skiftelignende transaksjoner, eller ved salg. Lagmannsretten er enig i dette syn.

Lagmannsretten finner at Brynjulf allerede har overtatt to odelseiendommer, hovedbølet Neslund med tilliggende seter og fiskelotter og en tredjedel, tilsvarende 329 da skog, av Brækbækteigen. Brynjulf må da tilby Wiviann og Jon Follstad en av disse eiendommene i bytte dersom han vil overta Nordli.

I hovedanken blir herredsrettens avgjørelse av odelsspørsmålet etter dette å stadfeste. I motanken blir Wiviann og Jon Follstad å frifinne.

Verken hovedanken eller motanken har ført fram. Saksomkostningsspørsmålene for lagmannsretten skal da avgjøres etter tvistemålsloven §180 første ledd. Lagmannsretten finner at hovedanken reiser tvilsomme faktiske og rettslige spørsmål, og at det her foreligger slike særlige omstendigheter at partene bør bære sine egne omkostninger. I motanken finner lagmannsretten at hovedregelen bør følges, slik at Brynjulf Neslund må dekke Wiviann og Jon Follstads omkostninger. Arbeidet med motanken anses å ha vært meget begrenset i forhold til arbeidet med hovedanken, og omkostningene settes skjønnsmessig til kr 4000.

Ut fra det resultat lagmannsretten er kommet til, må saken for herredsretten sees som dels vunnet, dels tapt, jf tvistemålsloven §174. Retten finner at hver av partene bør bære sine omkostninger. Unntakene i annet ledd anses ikke anvendelige. Herredsrettens dom blir da å stadfeste også på dette punkt.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

I hovedanken:

1. Herredsrettens dom stadfestes.

2. Saksomkostninger for lagmannsretten tilkjennes ikke.

I motanken:

1. Wiviann og Jon Follstad frifinnes.

2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Brynjulf Neslund til Wiviann og Jon Follstad 4.000 - firetusen - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av lagmannsrettens dom.