LF-2001-1098
| Instans: | Frostating lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 2002-06-19 |
| Publisert: | LF-2001-01098 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Sør-Trøndelag jordskifterett nr. 00-00028 - Frostating lagmannsrett LF-2001-01098 A. |
| Parter: | Ankende part: Ingrid Hamnes Haltland, Melandsjø (Prosessfullmektig: Advokatfirmaet Schjødt AS v/ advokat Anders Dyrseth, Trondheim). Motpart: Jan Ulrik Kjølsø, Melandsjø (Prosessfullmektig: Advokat Bjørn Hovstad, Støren). |
| Forfatter: | Lagdommer Randi Grøndalen, formann. Lagdommer Arne K. Uggerud. Kst. lagdommer Hilda Gerd Kolbjørnsen |
| Lovhenvisninger: | Servituttlova (1968) §1, Tvistemålsloven (1915) §172, §176, §180, §2, Jordskifteloven (1979) §81 |
Saken gjelder tvist om innholdet av en rett til oppdemning av Nessavatnet på Hitra.
Ingrid Hamnes Haltland eier gårdsbruket Haltland, gnr. 9 bnr. 2, i Barmannsfjorden på Hitra. På eiendommen ligger Nessavatnet, som er vel 1 km langt og ca 200 meter bredt. Høyden over havet er oppgitt til 31 meter. Nessavatnet har sitt utløp i den østre enden, hvor det renner ut en bekk. Etter ca 200 meter fortsetter bekken inn på Jan Ulrik Kjølsøs gårdseiendom Svenes, gnr. 9 bnr. 1, og følger denne til den renner ut i sjøen, ca 1 km øst for utløpet. Ved utløpet av bekken er det funnet rester av en mølle.
I 1868 ble det i området påbegynt utskiftning av utmarka som lå i fellesskap mellom flere eiendommer. Utskiftningsforretningen ble sluttført i 1871. Fra denne gjengis:
«... Det bemærkes her, at Eieren af Svenæs ingen Hindring skal lægges i Veien for at dæmme op saa høit som han vil det saakaldte Næsvandet for at benytte samme til sit Møllebrug. Hertil er taget fornødent Hensyn under Udlodningen, thi Eieren af Svenæs har erstattet Naboerne rundelig for Havningen nærmest Vandet.- ...»
Eierne av Svenes drev møllebruk fram til 1920-tallet.
For å styrke inntektsgrunnlaget, har Jan Ulrik Kjølsø de senere år lagt en rekke planer for sin eiendom. Blant annet ønsker han å bygge et landbasert fiskeoppdrettsanlegg, utnytte fallet fra Nessavatnet til kraftproduksjon gjennom et mikrokraftverk og etablere et mindre privat vannverk. Disse planene forutsetter imidlertid at Kjølsø kan ta oppdemmet vann fra Nessavatnet. Etter søknad har Norges vassdrags- og energidirektorat 16. oktober 2000 på nærmere vilkår gitt Kjølsø tillatelse til «bygging og drift av dam og tappeledning i Nessatjønna .... for regulering og uttak av vann til oppdrett av fisk, mikrokraftverk og vannforsyning ...»
Jan Ulrik Kjølsø har overfor Ingrid Hamnes Haltland hevdet at han har en generell oppdemningsrett på grunnlag av servitutten som ble gitt hans eiendom ved utskiftningen i 1871. Haltland er uenig i at en slik rett kan utledes av utskiftningsforretningen.
Jan Ulrik Kjølsø fremsatte 18. august 2000 krav om rettsutgreiing etter kapittel 11 i jordskifteloven for Sør-Trøndelag jordskifterett. Jordskifteretten avsa 25. september 2001 dom med slik slutning:
«1. Jan Kjølsø har som eier av gnr. 9 bnr. 1 i Hitra i forhold til Ingrid Haltland som eier av gnr. 9 bnr. 2 og Sverre Joar Aune som eier av gnr. 10 bnr. 2 ubegrenset rett til oppdemning av Nesvatnet til drift av mølle.
2. Demningsretten nevnt i pkt. 1 kan utnyttes også til bruk for kraftproduksjon, fiskeoppdrett, og andre lignende, tidsmessige utnyttingsmåter.
3. Jan Kjølsø har som eier av gnr. 9 bnr. 1 i Hitra, rett til nødvendig atkomst over gnr. 9 bnr. 2 til bygging, drift og vedlikehold av demning, og ellers så langt det er nødvendig for utøvelse av rettigheten nevnt under pkt. 1 og 2.
4. Hver av partene bærer sine saksomkostninger.»
Ingrid Hamnes Haltland har anket dommen til Frostating lagmannsrett for så vidt gjelder slutningen pkt. 2, 3 og 4 på grunn av feil ved bevisbedømmelsen og rettsanvendelsen. Jan Ulrik Kjølsø tok til motmæle. Sverre Joar Aune har ikke angrepet dommen.
Ankeforhandling fant sted 4. april 2002 i kommunestyresalen på Hitra. Jan Ulrik Kjølsø avga partsforklaring. Det ble hørt to vitner, herunder Ingrid Hamnes Haltlands nevø Johan Haltland som møtte som hennes partsrepresentant. Det ble foretatt slik dokumentasjon som fremgår av rettsboka. Retten befarte de aktuelle områder på partenes eiendommer.
Ingrid Hamnes Haltland har i hovedsak gjort gjeldende:
Til tross for at retten til møllebruk ikke er utøvet på ca 80 år, aksepteres det at denne er i behold. Anken omfatter derfor ikke pkt. 1 i slutningen.
Retten er imidlertid begrenset til møllebruk. Dette fremgår klart av ordlyden i utskiftningsforretningen. Ordvalget er bevisst, særlig fordi servitutten omhandler igangværende møllebruk.
Bruken som har vært utøvet, er også i samsvar med ordlyden. Det har ikke funnet sted avvikende bruk. Servitutten har ikke vært brukt siden 1920-tallet slik at det ikke har funnet sted noen «glidende overgang og utvikling» til annen utøvelse.
Bruken har vært tidsbegrenset til en viss tid på året. Det må legges til grunn at oppdemning kun fant sted en kort periode om høsten i forbindelse med at kornet ble malt. Møllebruken skjedde i samdrift med Haltlands uttak av brenntorv på vestsiden av Nessavatnet, hvilket krevde sikker is. Kjølsøs planer om oppdemning gjelder helårs virksomhet.
Servitutten er videre begrenset til utnyttelse av selve fallet, og ikke bruk av vann som sådant. Dersom vann skal brukes til oppdrettsanlegg og vannverk, vil det pålegge eieren av Haltland et særlig ansvar for vannkvaliteten.
Retten til møllebruk er en typisk naboservitutt som utelukkende skulle sikre eieren av Svenes fortsatt tilgang på kraft til maling av korn. Kjølsøs planer gjelder industrietablering av et helt annet omfang. Rett til oppdemning for slike formål faller derfor utenfor servitutten.
Dommene som jordskifteretten har lagt avgjørende vekt på, RG-1990-1196 og RG-1991-708, er ikke særlig relevante for vår sak. I førstnevnte dom var mølledriften svært omfattende og hovednæringsvei for rettighetshaverne. I dommen fra 1991forelå det intet skriftlig stiftelsesgrunnlag som fastla utnyttelsesmulighetene.
Relevant rettspraksis finnes i Rt-1956-271, Rt-1965-272 og Rt-1965-1140 og Rt-1966-752.
Det kan heller ikke utledes noen aksessorisk rett til atkomstvei over bnr. 2 til demningen, ei heller rett til å grave ned vannledning det være seg i grunnen eller bekken.
Ingrid Hamnes Haltland har nedlagt slik påstand:
«1. Eier av Svenes, gnr. 9 bnr. 1 i Hitra kommune er uberettiget til å benytte oppdemmingsrett i Nesavatnet til kraftproduksjon, fiskeoppdrett og andre lignende utnyttelsesmåter.
2. Eier av gnr. 9 bnr. 1 i Hitra kommune er uberettiget til å anlegge vei og uberettiget til å legge ledning i grunnen, herunder i bekken, over gnr. 9 bnr. 2 for etablering av demning i Nesavatnet.
3. Ingrid Judit Haltland tilkjennes sakens omkostninger for jordskifterett og lagmannsrett.»
Jan Ulrik Kjølsø har i hovedsak gjort gjeldende:
Jordskifterettens dom er i sin slutning og i sine premisser korrekt og påstås derfor stadfestet, men likevel slik at saksomkostninger tilkjennes.
Det er selve retten til oppdemning som er det sentrale innholdet av servitutten. Det foreligger ingen begrensninger i kvantitet. Rettighetshaveren kan demme opp «saa høit som han vil».
Servitutten inneholder heller ingen begrensninger knyttet til når på året bruken kan finne sted. At bruken skjedde om høsten kom av at det var da kornet ble malt, men dette kan ikke legge noen begrensninger for rettighetshaveren.
Når stiftelsesgrunnlaget i dag skal tolkes, må det tas hensyn til at gamle utnyttelsesmåter blir avleggs og nye oppstår. Det fremgår av servituttloven §2 at det skal tas hensyn til en mer tidsmessig utnyttelse. Da servitutten ble stiftet, var møllebruk den eneste praktiske utnytting og må derfor ikke forstås som en begrensning av bruken, men kun en forklaring på et formål.
Det må også vektlegges at eieren av Svenes ved utskiftningsforretningen har gitt overkompensasjon til naboene for oppdemningsretten, jf. formuleringen «erstattet rundelig».
Stiftelsesgrunnlaget gir et uttrykkelig påbud om at «ingen Hindring skal lægges i Veien» for eieren av Svenes. Dette må forstås slik at det ikke skal foretas en interesseavveining av fordeler og ulemper ved oppdemningen i forhold til eiendommene.
Uansett medfører ikke Kjølsøs planer økte ulemper for bnr. 2. Haltlands ansvar for vannkvaliteten følger av offentligrettslige regler. Utnyttelsen til oppdrettsanlegg og vannverk medfører ikke ytterligere belastning. Uttaket av vann er dessuten svært begrenset, beregnet til 10 liter vann pr sekund. En eventuelt forringet utsikt fra hyttetomter på bnr. 2, må betraktes som en ulempe av naborettslig art som følge at det bygges et oppdrettsanlegg, og ikke som følge av oppdemningsretten.
I tillegg til dommene som jordskifteretten har vist til, er dommene i Rt-1968-750 og Rt-1973-229 relevante.
Retten til atkomstvei over bnr. 2 er en aksessorisk rett som tilligger bnr. 1 i kraft av oppdemningsretten. For å kunne utnytte denne retten, er det nødvendig å komme fram til vannet med gravemaskin. En slik trase vil imidlertid ikke være permanent. Det vil heller ikke de sår i terrenget være som nedgraving av vannledninger vil medføre.
Jan Ulrik Kjølsø har nedlagt slik påstand:
«1. Jordskifterettens dom, slutningens punkt 2 og 3, stadfestes, dog slik at retten i henhold til pkt. 3 også omfatter rett til å legge rørledning i grunnen på gnr. 9 bnr. 2 fra demningen og fram til egen eiendom.
2. Ingrid Hamnes Haltland dømmes til innen 2 - to - uker å erstatte Jan Ulrik Kjølsø v/adv. Bjørn Hovstad sakens omkostninger for jordskifteretten med tillegg av 12% pr anno renter fra 10.10.01 til betaling skjer, samt saksomkostninger for lagmannsretten. Ved forsinket betaling påløper morarenter med 12% pr. anno.»
Lagmannsretten bemerker:
Lagmannsretten skal ta stilling til om Jan Ulrik Kjølsø på grunnlag av utskiftningsforretningen fra 1871 kan demme opp Nessavatnet for å sikre vann til de etableringer han planlegger på sin eiendom; fiskeoppdrettsanlegg, mikrokraftverk og vannverk. Planene omfatter bygging av en mindre demning og legging av vannrør på Ingrid Hamnes Haltlands eiendom. Dette krever bruk av gravemaskin som igjen forutsetter etablering av en midlertidig anleggsvei.
Servitutten som er påberopt, er nedfelt i utskiftningsforretningen fra 1871. Hvilke rettigheter eieren av Svenes har i dag, vil derfor først og fremst bero på en tolkning av sevitutten, jf. servituttloven §1 annet ledd. Dersom man ikke kommer fram til et klart tolkningsresultat på dette grunnlag, vil den deklaratoriske bestemmelsen i servituttloven §2 kunne komme til anvendelse.
Lagmannsretten er kommet til at anken må føre fram.
Ordlyden i servitutten peker etter lagmannsrettens syn klart i retning av oppdemningsretten var ment å gjelde et bestemt formål, nemlig møllebruk. Det må legges til grunn at eieren av Svenes drev møllebruk også før utskiftningen, jf. formuleringen «sit Møllebrug». Begrunnelsen for servitutten synes derfor utelukkende å ha vært å sikre at Svenes kunne fortsette med møllebruk også etter at Nessavatnet ble en del av Haltland.
Etter lagmannsrettens oppfatning underbygger den etterfølgende bruk av demningsretten en slik forståelse. Vitnet Trygve Martin Haltland, som er født i 1911, forklarte at fram til 1920-tallet ble Nessavatntet oppdemmet om høsten for å kunne male kornet som ble høstet på Svenes og eventuelt noen få andre gårder i området. Det er ikke holdepunkter for at vannet har vært oppdemmet til andre formål, eller for den saks skyld at eierne av Haltland har utnyttet demningsmulighetene.
Etter 1920-tallet har ikke servitutten vært utnyttet. Det er først i de senere år at eieren av Svenes har villet utøve bruk på grunnlag av servitutten. Det har således ikke funnet sted noen jevn eller glidende overgang til nye formål. Slik lagmannsretten ser det, taler dette for å tolke servitutten etter sin ordlyd.
Lagmannsretten legger ikke avgjørende vekt på at servitutten ikke inneholder kvantitative begrensninger med hensyn til mengde vann som kan uttas og til hvilken tid. Det må legges til grunn at det rent faktisk forelå begrensninger ut fra at servitutten ble stiftet alene for å tilfredsstille behovet for å male en begrenset mengde korn.
Lagmannsretten er kommet til et klart tolkningsresultat på bakgrunn av utskiftningsforretningen, og finner det derfor ikke nødvendig å foreta noen rimelighetsvurdering etter servituttloven §2.
Lagmannsretten er for øvrig enig med advokat Dyrseth i at den rettspraksis jordskifteretten synes å ha lagt stor vekt på, ikke er særlig opplysende for vår sak. I RG-1990-1196 hadde virksomheten en helt annen karakter og omfang. Mølledriften var omfattende og var hovednæringsvei for rettighetshaverne. I RG-1991-708 ble det lagt vekt på at det ikke forelå et skriftlig stiftelsesgrunnlag og at den tjenende eiendom hadde akseptert en endret utnyttelse til kraftproduksjon.
Med det resultat lagmannsretten er kommet til, er det ikke nødvendig å komme nærmere inn på de aksessoriske krav er som reist.
Saksomkostningsspørsmålet
Anken har i sin helhet ført fram. Saksomkostningene for lagmannsretten avgjøres etter tvistemålsloven §180 annet ledd, jf. §172. Avgjørelsen har ikke frembudt tvil og saksomkostninger blir å tilkjenne. Advokat Dyrseth har fremlagt omkostningsoppgave på til sammen 37.444 kroner, hvorav salær utgjør 25.500 kroner eks. merverdiavgift. Angitt gebyr for jordskifteretten, 2.400 kroner, gjelder fordelte jordskiftekostnader, og trekkes derfor ut. I tillegg er det krevet ankegebyr for lagmannsretten, som utgjør 16.375 kroner. Det er ikke innkommet protester mot kravet. Lagmannsretten anser utgiftene som nødvendige, jf. tvistemålsloven §176. Totalt tilkjennes omkostninger med 51.419 kroner
Saksomkostninger i tvisten for jordskifteretten avgjøres etter jordskifteloven §81 første ledd jf. tvistemålsloven §172. Lagmannsretten finner ikke grunnlag for å gjøre unntak fra hovedregelen i bestemmelsens første ledd, og tilkjenner saksomkostninger. For jordskifteretten fremla advokat Dyrseth en omkostningsoppgave på til sammen 43.863,50 kroner, hvorav salær utgjør 37.050 eks merverdiavgift. I jordskifteretten representerte advokat Dyrseth også Sverre Joar Aune. Skjønnsmessig reduseres derfor salæret til 30.000 kroner, hvorav den ikke merverdiavgiftspliktige delen utgjør 20.000 kroner. Med tillegg av omkostninger og merverdiavgift tilkjennes saksomkostninger for jordskifteretten med 36.093 kroner.
Saksomkostningene for begge instanser utgjør til sammen 87.512 kroner. Det er ikke påstått renter.
Dommen er enstemmig.
Domsslutning:
1. Eier av Svenes, gnr. 9 bnr. 1 i Hitra kommune, er uberettiget til å benytte oppdemningsrett i Nessavatnet til kraftproduksjon, fiskeoppdrett og andre lignende utnyttelsesmåter, herunder uberettiget til å anlegge vei og legge ledning i grunnen og i bekken over gnr. 9 bnr. 2.
2. Jan Ulrik Kjølsø dømmes innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse til å betale saksomkostninger til Ingrid Hamnes Haltland for jordskifteretten og lagmannsretten med 87.512 - åttisyvtusenfemhundreogtolv - kroner.