RG-1964-765

Instans:	Eidsivating lagmannsrett
Dato:	1964-06-08
Publisert:	RG-1964-765
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Dom 8. juni 1964 i ankesak nr. 106/1962.
Parter:	De ankende parter I: Hjørdis Thronstad m.fl. (høyesterettsadvokat Odd V.B. Bugge), de ankende parter II: Erling Homen m.fl. (overrettssakfører Ragnvald Seim) mot motparter I og II: Bærum kommune (høyesterettsadvokat Kjell Haavind), ankende parter III: Bærum kommune (høyesterettsadvokat Kjell Haavind) mot motparter III: Rakel Gundersen m.fl. (høyesterettsadvokat Odd V.B. Bugge) motpart IV: Stener Torgersen.
Forfatter:	Lagmann Thor Breien, lagdommer T. Brun Fretheim, tilkalt dommer, byfogd K. Høvde
Lovhenvisninger:	Bygningsloven (1924) §30, §40, §43, §46, Grunnloven (1814) §105, Tvistemålsloven (1915) §172, §180, §375, Lov om hermetiseringsanlegg for fiskevarer (1963)3

Etter reguleringsplan stadfestet av Kommunal- og arbeidsdepartementet 28. april 1961 skal Brynsveien-Økriveien fra Løken bru til Ringeriksveien i Bærum rettes ut og utvides til 17 meters

Side:766

bredde. Ved reguleringen er det også fastsatt byggelinjer 20 meter fra veiens midtlinje. Ekspropriasjonsskjønn etter bygningslovens §43, jfr. §40, post 1 a, og refusjonsskjønn, jfr. lovens §46, begjært av Bærum kommune, ble avsagt av Bærum skjønnskommisjon 11. november 1961.

I alt 15 av de saksøkte ved skjønnet har innanket skjønnet for lagmannsretten. Ankene gjelder takst nr. 12, 19, 22, 24, 28, 30, 31, 34, 35, nr. 39 og 40 og nr. 43, tilhørende 12 saksøkte med prosessfullmektig høyesterettsadvokat Odd V. B. Bugge, og nr. 7, 15 og 16, nr. 41 og nr. 42, tilhørende 3 saksøkte med prosessfullmektig overrettssakfører Ragnvald Seim.

Også Bærum kommune har påanket skjønnet. I ankeerklæringen er oppført 17 ankemotparter med 16 takstnummer, men under ankeforhandlingen har kommunen frafalt anken overfor 3 av motpartene, og saken er for deres vedkommende i dag hevet ved kjennelse, slik at det i denne ankesaken er igjen 14 ankemotparter med 13 takstnummer. Advokat Bugge er prosessfullmektig for alle ankemotpartene unntatt Stener Torgersen, som opptrer uten prosessfullmektig.

De foran nevnte ankesaker er av retten forenet til felles forhandling og avgjørelse.

De ankende grunneiere gjør i det vesentlige gjeldende (de to prosessfullmektiger har tiltrådt hverandres generelle anførsler):

For alle takstnummer unntatt nr. 12, 24, 34, 7 og 16 ankes det over grunnerstatningene. De varierer fra kr. 5 til kr. 25 og 40 pr. m2, og det er satt høyst forskjellig grunnpris for naboeiendommer med noenlunde samme beliggenhet. Disse variasjonene er det ikke grunnlag for. Det er også galt når skjønnskommisjonen, som den sier, har fastsatt grunnerstatningene stort sett etter fallende priser fra Løken bru og utover (med stigning igjen ved Ringeriksveien). Grunnerstatningene er også altfor lave sett i forhold til flere salg av tomtearealer i nabolaget på den tid skjønnet ble holdt og senere. Det hevdes derfor at grunnerstatningene er vilkårlig fastsatt.

Det hevdes videre at grunnerstatningene ikke fyller Grunnlovens krav til full erstatning, fordi en må anta at skjønnskommisjonen har ansett seg bundet av pristakstene. Etter de nå gjeldende pristakstregler skal det tas samfunnsmessige hensyn, noe som selvsagt betyr redusert pris. Og reglene er bare gjort gjeldende i noen få kommuner. Det kan ikke stemme med Grunnloven at det skal ytes redusert erstatning i disse kommuner, mens det må svares full erstatning i andre. Høyesterettsdommen i Rt-1951-87 bygget på daværende regler og er ikke avgjørende for spørsmålet i denne saken.

For takst nr. 22, 28, 30, 31, 43, 41 (delvis) og 42 er gjerdeerstatning ikke fastsatt særskilt, men sies medtatt i erstatningen for grunn, som er fastsatt pr. m2 . For nr. 30 og 31 er også erstatning for beplantning med i grunnerstatningen. Dette er utilstedelig. De saksøkte har krav på å få se hva de får pr. m2 grunn og om de får nok erstatning for gjerde og eventuelt for beplantning.

Side:767

Erstatningene er også av forskjellig karakter og de skal dessuten behandles forskjellig ved beskatningen. Ved skjønnet var det også for disse takstnummer forlangt erstatning for gjerde, og til dels forlangt erstatning fastsatt pr. meter. Også etter skjønnsforutsetningene skal det fastsettes erstatning for gjerder.

Også for takst nr. 39 og 40 var det forlangt erstatning for gjerde, men gjerderstatning er ikke nevnt i skjønnet, som derfor må oppheves.

For takst nr. 24 er erstatning for beplantning tatt med i ulempeerstatningen, og heller ikke dette kan være riktig. - For øvrig vises til dom i RG-1957-451.

De ankende grunneiere gjør videre gjeldende at de ikke kan pålegges refusjon etter §46 i bygningsloven. Dette gjelder alle de foran nevnte takstnummer. Av hensyn til eiendommene langs veien var det ikke noe behov for å få den rettet ut og utvidet. Dette skjer ene og alene for å få avlastet Sandvika og Drammensveien for trafikk fra Ringeriksveien, og en må regne med at her vil bli en enorm trafikk. Økriveien vil bli en gjennomfartsvei som godt kan sammenlignes med de store innkjørselsveiene til Oslo. Her vil bli få avkjørsler tillatt og nødvendig å bygge parallelle samleveier for utnytting av tomtearealene. Veien var fylkesvei da skjønnet ble holdt, men er nå riksvei, og dermed er bl.a. byggeforbudsbeltet utvidet til 30 meter fra midtlinjen.

Det hevdes at det ikke har vært krevet refusjon ved utvidelse av riksveier og andre gjennomfartsveier av denne karakter, og at det ikke er hjemmel for det, selv om ekspropriasjon foretas etter bygningsloven og ikke etter veiloven. Reguleringen omfatter for øvrig her bare selve veien, det er ikke tale om noen alminnelig byplan eller bygningsmessig regulering ellers.

Iallfall må det være klart at veianlegg et ikke vil tilføre noen av eiendommene noen verdiforøkelse som kan dekke refusjonsbeløpet. Eiendommene vil tvert om bli sterkt redusert i verdi på grunn av den økede trafikk, vanskeliggjort atkomst og andre ulemper. For enkelte eiendommer medvirker også spesielle forhold til dette. Det er ikke holdbart når skjønnskommisjonen er kommet til at anlegget vil føre til verdiøkning for eiendommene. Og det er da ikke adgang til å pålegge refusjon.

Det hevdes også at refusjonsskjønnet er vilkårlig fordi det er regnet med for lang enhet ved fordelingen. På denne strekningen er det satt grunnpriser på fra 5 til 40 kroner pr. m2, og det er ganske urimelig at f. eks. takst nr. 41 med 7 kroner pr. m2 over en meget lang strekning, inklusive gjerde, skal være med å refundere grunnerstatninger på opptil 40 kroner pr. m2 . Det må velges enheter der det er noenlunde like forhold, jfr. uttalelser i Rt-1934-1002 nederst og side 1012 og i Rt-1930-348. Oslo skjønnskommisjon har i flere tilfelle foretatt oppdeling etter dette prinsipp.

For øvrig er bare utgifter til grunnervervelse og ulempeerstatning forlangt refundert av kommunen, men det er uklart hva kommisjonen har regnet med, hvis den da har foretatt beregning

Side:768

av refusjonsbeløpet for hver eiendom, noe den neppe har hatt grunnlag for å gjøre.

For de enkelte takstnummer er ytterligere anført:

Takst nr. 19: Grunnerstatningen, kr. 15 pr. m2, er meningsløst lav, da her var planlagt industribebyggelse som avståelsen nå hindrer, og på bakgrunn av at grunnerstatningen er kr. 25 pr. m2 på nabotomten (takst nr. 22) som har noenlunde samme kvalitet og beliggenhet. Gjerdeerstatningen kr. 1000 er vilkårlig satt, da innhentet pris for flytning var kr. 2500.

Takst nr. 22: Ulempeerstatningen kr. 5000 på grunn av bussholdeplass er for lav og vilkårlig fastsatt.

Takst nr. 24: Posten «Ulempeerstatninger, herunder for beplantning kr. 4000.» er for lav og vilkårlig fastsatt. Ved beskrivelsen kan en ikke se hva som er tatt med, og skjønnet må her oppheves også på grunn av utilstrekkelig begrunnelse. For dette takstnummer er refusjon spesielt urimelig, da veien kommer like inn på husveggen og eiendommen synker sterkt i verdi.

Takst nr. 35: Mens erstatningen for grunn her ellers er kr. 14 pr. m2 (som det ikke ankes over), er den for grunn til en sidevei fra Rykkinnveien bare kr. 5 pr. m2 . Dette er altfor lite og det kan ikke være riktig å stykke opp eiendommen vilkårlig på denne måten. Refusjon er spesielt urimelig for dette takstnummer, da Økriveien skal gå i høy skjæring gjennom villaens gårdsplass og deler eiendommen i to. Eiendommen blir betydelig verdiforringet.

Takst nr. 39 og 40: Grunnprisen er altfor lav og det skulle vært satt særskilt pris for forretningstomten eller gitt ulempeerstatning fordi tomten blir forskjøvet bakover og blir vanskelig bebyggelig og på grunn av busslommen utfor tomten. For andre tomter er nektet direkte avkjørsel, og refusjonen er derfor spesielt urimelig. Det er også feil når det ikke er gitt erstatning på grunn av vanskelig vei for beitedyr.

Takst nr. 15: Her er gitt erstatning for flytning av et hus med kr. 62 000. Beløpet er for lavt og hevdes å være vilkårlig fastsatt. Grunneieren hevder dessuten at han har krav på å få erstattet gjenanskaffelsesverdien. Skjønnskommisjonens premisser er selvmotsigende. Når den sier at det er tatt hensyn til mulig verdireduksjon, innrømmer den dessuten at eieren får igjen en driftsbygning som er mindre verd enn den han har. Men han har etter Grunnlovens §105 og dom i Rt-1960-568 krav på å få igjen en bygning av tilsvarende verdi. Det er heller ikke mulig å flytte dette gamle huset. - Anke over gjerdeerstatning kr. 2000 er frafalt under ankeforhandlingen.

Takst nr. 16: Erstatning for beplantning kr. 5000 og gjerdeerstatning kr. 600 er vilkårlig fastsatt. Det var fremlagt fagkyndig takst over plantene på kr. 14 940, og det må være klart at grunneieren har krav på nytt gjerde, det gamle kan ikke flyttes.

Takst nr. 41: Ulempeerstatning kr. 20 000 er vilkårlig satt. Huset må ombygges. Kommisjonen har ikke tatt hensyn til alle ulemper. Det er videre en feil når det ikke er gitt erstatning for

Side:769

driftstap, idet kommisjonen ikke har tatt standpunkt til om Økriveien med den større trafikk fortsatt kan brukes til høstingsvei og fegate. Anke over at beplantning er tatt med i grunnerstatning er frafalt.

De ankende grunneiere har lagt påstander om at skjønnet oppheves for så vidt det er påanket, og henvises til ny behandling av Bærum skjønnskommisjon med annen sammensetning, og at de ankende parter tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten.

Bærum kommune har tatt til gjenmæle.

Når det gjelder forholdet til prisforskrifter og pristakster hevder kommunen at det lovlige prisnivå som er skapt ved prisnemndenes virksomhet, må legges til grunn ved ekspropriasjon, se dom i Rt-1951-87, særlig side 91. Det samme må gjelde under de nåværende regler. I Rt-1962-692 er det vist til dommen av 1951. Hvis skjønnskommisjonen har gjort noen feil her, er det at den har kommet for høyt ved at den har gått ut fra at pristakstene «er snauere enn det er forsvarlig å legge til grunn ved tvangsavståelse.»

Kommunen peker på at det skal meget til for at en skjønnsmessig avgjørelse skal kunne oppheves som vilkårlig. Det må konstateres at avgjørelsen ikke hviler på forsvarlig skjønn, se for øvrig dom i Rt-1925-896. Kommunen hevder at det ikke er noe punkt i denne saken der en med rette kan si at skjønnskommisjonen ikke har utøvet forsvarlig skjønn. At grunnverditakstene varierer fra den ene eiendommen til den andre, viser nettopp at det er skjønnet omhyggelig. Også alle erstatninger for ulemper, for flytning av gjerder og hus og for beplantning m.m. er fastsatt ved forsvarlig skjønn.

Det samme gjelder i refusjonsspørsmålet. Her er det avgjørende om verdistigningen vil inntre, og dette er et rent skjønnsspørsmål. Bygningslovens utgangspunkt er at gategrunnervervelse skal betales av de tilstøtende eiendommer, men innenfor rammen av den verdistigning som anlegget tilfører den enkelte eiendom ( Rt-1934-997). Anleggets formål er uten betydning. At veianlegg reguleres uavhengig av tomteregulering er vanlig. Heller ikke har det noe å si at Økriveien senere er blitt riksvei, det henger sammen med omorganiseringen av landets veivesen og har ikke betydning for bruken av veien. Det er irrelevant at Bærum kommune ikke krever refusjon ved utvidelse av Drammensveien, som er hovedinnfartsåre og etter hvert skal bli fasadefri. Skjønnskommisjonen hadde på det rene alle fakta til bedømmelse av trafikkutviklingen. Det kan også skje ting som motvirker trafikkøkning på Økriveien, bl.a. at Ringeriksveien skal få ny, planfri innføring på Drammensveien. Om samleveier vet man fortsatt lite. Og det kan også være en fordel. Samling av avkjørsler er noe som skjer langs alle større veier etterhvert, ikke bare ved de større gjennomgangsveier.

At det fastsettes ulempeerstatning for en eiendom utelukker ikke at den kan pålegges refusjon. Kommunen tiltrer skjønnskommisjonens uttalelse om dette.

Side:770

Det er lovens forutsetning at refusjon skal beregnes for strekning som blir regulert under ett. Oppdeling har vært gjort, men det er ikke grunnlag for å kreve oppdeling. Det siste støttes ved uttalelser i Rt-1934-1005-6. At grunnverdiene er taksert forskjellig har for øvrig ikke noe å gjøre med verdistigningen på de enkelte eiendommer. Det er således ingen feil at veistrekningen er betraktet som en enhet, jfr. bygningslovens §46, post 2 (bortsett fra et stykke øverst ved Løken bru, der refusjon ikke er pålagt).

Skjønnskommisjonen har hatt det nødvendige grunnlag for å beregne refusjonsbeiøpet for hvert takstnummer, og det er ikke holdepunkt for å tro at den ikke har gjort det. Anførsler i motsatt retning er for øvrig ikke fremsatt før i overrettssakfører Seims duplikk under ankeforhandlingen, og påståes avskåret som for sent fremsatt.

Der skjønnskommisjonen har tatt gjerdeerstatningen med grunnerstatningen, gjelder det gjerde av høyst beskjeden verdi, der gjerdeerstatningen får svært liten innflytelse på kvadratmeterprisen. Tilsvarende gjelder beplantning. Kommisjonen hadde ingen plikt til å spesifisere ytterligere i slike tilfelle. Skjønnsvilkårene inneholder ikke noe pålegg om spesifikasjon, men tar bare sikte på å gjøre det klart at kommunen ikke selv flytter gjerdene. Heller ikke er det noen feil ved skjønnet at takstene ikke er spesifisert i samsvar med skattereglene. Gjerdeerstatning står i en annen stilling enn ulempeerstatning, som knytter seg til den gjenværende del av eiendommen. Ved utmålingen av erstatning for eksisterende gjerde må det tas hensyn til den forfatning et gjerde er i, erstatningen skal ikke dekke et nytt gjerde. Noe gjenanskaffelsessyn er det ikke plass for her.

Når gjerdeerstatning ikke er nevnt for takst nr. 39 og 40, er det trolig fordi den også her er medregnet i grunnerstatningen. Men kommunen samtykker i at det ved nytt skjønn legges til grunn at så ikke er tilfelle, slik at skjønnet for disse takstnummer blir å oppheve og henvise til ny behandling bare til fastsetting av erstatning for gjerde, men altså grunnerstatningen blir stående som den er.

Huset på takst nr. 15 har kommisjonen ved forsvarlig skjønn funnet kan flyttes, og har på samme måte fastslått hva dette koster. Deretter er erstatningen forhøyet under hensyn «til mulig verdireduksjon som følge av flyttingen». Dommen i Rt-1960-568 har ingen innflytelse i tilfelle som dette. At eieren får erstatning for den billigste måten å reparere skaden på, betyr ikke at han pålegges å flytte huset på denne måten.

Om skjønnet skulle bli opphevet, er det ikke grunn til å henvise til behandling av nye skjønnsmenn, iallfall ikke hvis det ikke oppheves på grunn av vilkårlige skjønnsavgjørelser.

Kommunen har som ankemotpart lagt ned slik påstand:

«1. Bærum skjønnskommisjons skjønn av 11. november 1961 stadfestes i den utstrekning det er påanket.

2. Subisidiært: Hvis skjønnet helt eller delvis blir opphevet og

Side:771

hjemvist, skal kommisjonen settes med samme medlemmer som under skjønnet av 11. november 1961.

3. Bærum kommune tilkjennes saksomkostninger hos de ankende parter.»

Bærum kommunes anke gjelder følgende forhold:

Når Økriveien blir rettet ut, vil deler av den gamle veien bli liggende utenfor den nye veitrasé, og enkelte steder blir det også et smalt grunnstykke mellom den gamle og den nye veitraséen. Skjønnskommisjonen er kommet til at grunn som umiddelbart grenser til den gamle veien og således ikke direkte støter til den nye veitraséen, ikke kan pålegges refusjon. Kommisjonen har funnet at disse grunneierne står i samme stilling som de øvrige når det gjelder verdiøkning m.v. som følge av veianlegget, men er blitt stående ved at det her ikke dreier seg om «tilstøtende grunner» og «linje til gaten» etter bygningslovens §46, post 1 og 2.

Etter at kommunen har frafalt anken overfor 3 av de opprinnelige ankemotparter, gjelder anken 3 atskilte strekninger. Kommunen hevder at refusjonsplikt foreligger fordi både den gamle veien og mellomliggende grunn på disse stedene omfattes av reguleringen, er en del av veianlegget og skal legges ut, slik at områdene står i direkte forbindelse med den nye veibanen. Det er ikke noe uvanlig at «tilstøtende grunner» ikke støter direkte til veibanen, det er f. eks. tilfelle ved veiskråninger. For øvrig er det bare en fordel å støte til en veisløyfe som her, istedenfor til selve veibanen. Skjønnskommisjonen har tatt feil når den har lagt vekt på og synes å ha funnet det avgjørende, at den mener kommunen har en adgang til ved senere endring av reguleringen å bruke arealene til annet enn veiformål. Slik endring av reguleringen kan det bli spørsmål om over alt. En grunneier som har ytet refusjon, vil kunne kreve beløpet tilbake hvis veien blir nedlagt uten at han får tilsvarende erstatningsvei. Det samme vil gjelde her.

Kommunen hevder videre at det er uten betydning for spørsmålet om refusjonsplikt om grunneierne har gitt gratis grunn til den gamle veien for 70 år siden. Det kan i tilfelle bare føre til fradrag for dette. At den gamle veien her ligger utenfor den nye traséen gjør ingen forskjell i så henseende. Men det må selvsagt dokumenteres at gratis grunn er gitt.

I denne saken har Bærum kommune lagt ned slik påstand:

«Bærum Skjønnskommisjons skjønn av 11. november 1961 oppheves for de ovennevnte saksøkte forsåvidt de er fritatt for refusjon for sine fasadelinjer langs den gamle veigrunn. Skjønnet hjemvises forsåvidt til ny behandling av Skjønnskommisjonen. Bærum Kommune tilkjennes saksomkostninger.»

Ankemotpartene gjør for det første gjeldende det samme som de ankende grunneiere generelt gjør gjeldende om adgangen til å pålegge dem refusjon, se ovenfor. De hevder også at veisløyfene blir egne veianlegg, som iallfall ikke vil gi verdiøkning for tilstøtende eiendommer.

Dessuten hevder de at eiendommene på vedkommende strekninger har fasadelinje til og støter til disse egne veianlegg og

Side:772

derfor ikke kan pålegges refusjon til hovedveien. Det viser seg nemlig nå at disse veisløyfene skal bli liggende som oppsamlingsveier, slik at eiendommene som støter til dem får disse veiene og ikke hovedveien som sin direkte atkomst. Å støte til en slik veisløyfe er noe annet enn å støte til en skråning for hovedveien, idet en veiskråning er en del av selve veien.

Ankemotpartene, unntatt Stener Torgersen, har lagt ned slik påstand:

«Bærum skjønnskommisjons skjønn av 11. november 1961 stadfestes forsåvidt angår ankemotpartene, som tilkjennes saksomkostninger.»

Stener Torgersen er, så vidt retten har forstått, enig i det vesentlige av det som er anført på vegne av de øvrige ankemotparter. Han har spesielt fremholdt bl.a. at Økriveien er blitt en ferdselsåre av rang, at hensikten med omleggingen var å ta av for gjennomgangstrafikk, og at hans eiendom ikke er tilført noen verdiøkning. Han antar at økriveien for en stor del vil bli gjort fasadefri og mener at det iallfall er sikkert at det da må nytt skjønn til. Det ville ha vært bra om man hadde fått vite hvor stor verdistigning skjønnskommisjonen mente det var for de enkelte eiendommer. Torgersen har lagt ned slik påstand:

«1. Bærum skjønnskommisjons skjønn av 11. november 1961 stadfestes.

2. Kirketjener Stener Torgersen tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten.»

Under ankeforhandlingen er avhørt 3 vitner. Lagmannsretten har foretatt befaring av veistrekningen og fått påvist forhold som ankene gjelder ved de enkelte takstnummer. Herunder møtte 16 av grunneierne på sine eiendommer. Om dokumentasjon viser en til rettsboken.

Lagmannsretten bemerker:

Når det gjelder forholdet til prisforskrifter og pristakster, er lagmannsretten enig med kommunen i at det lovlige prisnivå som er skapt ved prisnemndenes virksomhet, skal legges til grunn ved vurdering av fast eiendoms omsetningsverdi også ved ekspropriasjon under de nå gjeldende prisregler. At prisreglene bare er gjort gjeldende i de enkelte kommuner og derfor ikke direkte påvirker prisnivået for eiendommer i andre kommuner, gir etter rettens mening ikke grunn til å forlate det prinsipp som har fått uttrykk i dommen i Rt-1951-87. Etter dette kan en ikke se at skjønnskommisjonen her har gjort noen rettslig feil i kommunens favør. Den har etter sine premisser ved ansettelse av grunnerstatningene lagt til grunn egne tidligere takster, nyere pristakster for tomter i lignende strøk og opplysninger om omsetninger før prisregulering for tomter ble gjennomført i 1958. Og ved sammenligning med pristakster har den «gått ut fra at disse er snauere enn det er forsvarlig å legge til grunn ved tvangsavståelse, som følge av påbud i prisbestemmelsene om (at?) taksten skal være rimelig.» Om kommisjonen ved dette har gått for langt i kommunens disfavør, har retten ikke grunn til å gå inn på.

Side:773

Lagmannsretten finner ikke at skjønnskommisjonens ansettelse av grunnverdiene, enten en ser på hele strekningen og variasjonene innen denne, eller på de enkelte takstnummer, er så urimelig at det er grunnlag for å anta at takstene ikke er resultat av forsvarlig skjønn. Heller ikke er det opplyst noe som viser at kommisjonen ved vurderingen har bygget på uriktige opplysninger om faktiske forhold. Det samme gjelder de påankede ansettelser av ulempeerstatninger og erstatninger for beplantning og for flytning av bygning og gjerder. Retten har således ikke grunnlag for å oppheve noen del av skjønnet på grunn av vilkårlig fastsetting av erstatningsbeløp.

Hvor gjerdeerstatningen ikke er fastsatt særskilt, men er tatt med i grunnerstatningen, gjelder det i alle tilfelle strekninger der det stort sett også tidligere har vært gjerde. Det er ikke for lagmannsretten hevdet at behovet for gjerde på disse strekninger ikke har vært til stede før, men først vil oppstå ved omleggingen og utvidelsen av veien. Ved rettens befaring var de gamle gjerdene her i slik forfatning at det vel neppe kunne svare seg å reparere dem, og de må også ha vært i dårlig forfatning under skjønnet. Merutgiftene for grunneieren ved at gjerdet må flyttes istedenfor å kunne fornyes der det står, kan i slike tilfelle ikke bli betydelige, og det må være innlysende at grunneieren ikke har krav på å få dekket hele utgiften til nytt gjerde. I den generelle del av premissene har skjønnskommisjonen om gjerder bl.a. uttalt følgende:

«For en del eiendommer, særlig nær Bryn skole, gis erstatning for nytt gjerde. For øvrig gis erstatning for gjerde motsvarende hva det vil koste å flytte gjerdet eller få opp gjerde i utførelse og stand tilsvarende det gamle.»

Etter dette må en kunne gå ut fra at kommisjonen har regnet med temmelig lave gjerdeerstatninger i tilfelle der den har tatt gjerdeerstatningen med i grunnerstatningen. En må anta at gjerdeerstatningen representerer et forholdsvis ubetydelig tillegg til grunnerstatningen pr. m2 . At kommisjonen under disse omstendigheter ikke har fastsatt gjerdeerstatningen særskilt, er etter rettens mening ikke noen feil som kan føre til opphevning av skjønnet.

På takst nr. 16 vil det bli behov for gjerde på en noe lengre strekning enn før, fordi kommunens gjerdestykke til den gamle veien blir borte. Men en må anta at kommisjonen har tatt hensyn til dette når den har satt gjerdeerstatningen til kr. 600. Heller ikke er det noen feil at beplantning er tatt med i grunnerstatningen for takst nr. 30 og 31. For takst nr. 39 og 40 var gjerdeerstatning påstått, men slik erstatning er ikke nevnt i skjønnet, som derfor for så vidt blir å oppheve og hjemvise til ny behandling. Etter kommunens standpunkt medfører dette ikke at også grunnerstatningen oppheves.

For takst nr. 24 er foruten grunnerstatning kr. 15 pr. m2 og kr. 600 for portstolper, tilstått «Ulempeerstatninger, herunder for beplantning, kr. 4000». Det var nevnt i prosesskrift og ventelig

Side:774

også under selve skjønnet at veien kommer like inn på husveggen her, «avstanden blir bare 4,35 m., så den nye vei blir meget generende», at profilene av veien viser en skjæring på 85 cm ved innkjørselen og at huset ligger innenfor byggeforbudsbeltet. I skjønnskommisjonens premisser er bare det siste nevnt. Etter befaring finner retten at ulempeerstatningen er tilstrekkelig grunngitt. Erstatning for beplantning burde ikke ha vært tatt med her, men det gjelder bare 7 frukttrær og en kan ikke anta at forholdet har hatt betydning for skjønnsresultatet. Det er derfor ikke gjort noen feil som kan føre til opphevning av skjønnet.

For takst nr. 35 er grunnerstatningen ved Økriveien satt til kr. 14 pr. m2, mens erstatningen for grunn til en sidevei fra Rykkinnveien er satt til bare kr. 5 pr. m2 . Skjønnskommisjonen uttaler at sideveien «går gjennom ubebyggede arealer og medfører ikke at disse blir ubebyggelige. Ingen ulempeerstatning.» Det er uklart hva som menes med dette, og noen begrunnelse ellers for at grunnerstatningen her er satt så meget lavere enn ved Økriveien har kommisjonen ikke gitt. Så vidt retten har kunnet bedømme ved befaringen, utpeker ikke området ved sideveien seg umiddelbart som mindre godt skikket for villabebyggelse. Lagmannsretten finner at skjønnet på grunn av mangelfulle skjønnsgrunner må oppheves for så vidt angår erstatning for grunn til sideveien. Det synes heller ikke innlysende hvorfor det ikke skal gis ulempeerstatning her, da sideveien deler opp eiendommen; men på dette punkt er skjønnet ikke påanket.

For takst nr. 39 og 40 har skjønnskommisjonen ifølge premissene regnet med en viss mulighet for at en del av eiendommen, som ligger ved krysset Rykkinnveien-Økriveien, kunne bli utnyttet som forretningstomt. Men kommisjonen har fastsatt en gjennomsnittspris for de grunnarealer som skal avståes. I forbindelse med spørsmålet om ulempeerstatning uttaler kommisjonen:

«Ingen ulempeerstatning. Ingen del av saksøktes eiendom antas å bli ubebyggelig som følge av anlegget. Det har vært anført at utnyttelse av eiendommen blir vanskeliggjort av endrede skråningsforhold og spesielt fordi veien nær Rykkinnveien kommer vesentlig nærmere et bekkefar. Dette er forhold som skyldes eiendommens beskaffenhet og medfører ikke krav på ulempeerstatning.»

Etter dette har kommisjonen vært oppmerksom på bekkefaret som kan gjøre det bakenforliggende areal vanskelig eller kostbart å bebygge. Retten finner ikke at kommisjonen har gjort noen rettslig feil når den er kommet til at forholdene ikke gir krav på ulempeerstatning. Kommisjonen har tilstrekkelig grunngitt at det ikke er gitt erstatning for vanskeliggjorte driftsforhold.

Når det gjelder bygningen på takst nr. 15 som skal fjernes, er skjønnskommisjonen kommet til at den kan flyttes uten nedrivning, at det på eiendommen er plass til å flytte den og at flytningen antas å koste kr. 62 000, medregnet diverse utgifter i sammenheng med flytningen og «hensyn også da tatt til mulig

Side:775

verdireduksjon som følge av flytningen». Dette er skjønnsmessige avgjørelser som retten ikke kan prøve. At noen av avgjørelsene ikke er resultat av forsvarlig skjønn, kan en som før nevnt ikke anta. Retten kan ikke se at det da er grunnlag for å gi grunneieren medhold i at han ikke har fått full erstatning for at bygningen må fjernes. Han kan ikke antas å ha krav på at huset skal få absolutt like hensiktsmessig beliggenhet som før, når den mulige verdiforringelse blir tatt i betraktning ved utmålingen av erstatningen.

Under takst nr. 41 har kommisjonen tilstrekkelig grunngitt at den ikke har tilkjent erstatning for vanskeliggjorte driftsforhold.

Når det gjelder refusjonsskjønnet, er lagmannsretten enig med kommunen i at det ikke er direkte avgjørende for refusjonsplikten hva som har vært formålet eller hovedformålet med veianlegget. Heller ikke kan det være avgjørende at Økriveien er blitt riksvei.

Skjønnskommisjonen har ifølge premissene «bygget på at refusjonsplikten ikke skal overstige den verdiøkning som tilføres eiendommene ved veianlegget, Rt-1934-997».

Om trafikken på veien nå og senere uttaler skjønnskommisjonen:

«Veien er også nå atskillig trafikert. Særlig er det en betydelig gjennomgangstrafikk på veien søndager og andre utfluktsdager. Det bilende publikum benytter denne og andre veier for å unngå trafikken gjennom Sandvika og på Drammensveien, og trafikken dirigeres til dels av politiet utenom Sandvika.

Reguleringssjefen i Bærum opplyste under saken at veien er regulert som «lokal hovedvei», ikke som innfartsvei. Den skal ikke være fasadefri og eiendommene behold er atkomst til veien, og nye tomter kan få atkomst til denne.

Skjønnskommisjonen antar imidlertid at den nye vei, som har direkte tilknytning til eksempelvis Bærumsveien innover mot Oslo, vil få en betydelig gjennomgangstrafikk samt at hensikten med den nye vei bl.a. er å bedre mulighetene for fordeling av trafikken på Ringeriksveien.

Det er opplyst at det er planlagt en annen vei nærmere Sandvika, som skal ha til hensikt å avta trafikk til og fra Ringeriksveien. Det er usikkert når denne vei kommer, likesom det må antas at det selv med denne vei vil bli atskillig gjennomgangstrafikk på den nye Økriveien, som både m. h. t. bredde og trasé vil være vel egnet for sådan trafikk.»

Det går videre frem av kommisjonens premisser at de saksøkte har anført

«at samtlige saksøkte nå har vei som er fullt brukbar og tilstrekkelig som atkomstvei til deres eiendommer, og at den bedre vei som nå er planlagt, vesentlig vil bli anlagt av hensyn til trafikkavviklingen, uten å medføre fordeler og verdiøkning for disse saksøkte. Tvert imot vil den betydelige trafikk som veien ventes å få, medføre slike ulemper at de saksøktes eiendommer blir redusert i verdi.»

Kommisjonen uttaler om dette:

Side:776

«Etter kommisjonens mening er det ikke tvilsomt at det nye veianlegg med utstyr medfører en verdiøkning for de saksøktes eiendom, hvor ikke spesielle forhold foreligger, for så vidt angår strekningen Lommedalsveien-Ringeriksveien. Dette vil ganske spesielt gjelde de eiendommer som nå ikke er utparsellert, men også de bebyggede og ubebyggede tomter langs veien. En bred, moderne, god hovedvei, som også gir god forbindelse til landets kommunikasjonsnett, vil verdimessig sett bety en høyning for hele strøket, herunder de eiendommer som berøres direkte. - - -

Ved vurderingen av refusjonskravet har kommisjonen vært oppmerksom på det som har vært anført om de ulemper som den økede trafikk vil medføre for beboerne som sogner til veien. Kommisjonen antar at det periodevis kan bli besværlig å komme ut på eller krysse veien, eksempelvis, men finner generelt at de påståtte ulemper ikke er så tungtveiende at de ekvivalerer de verdiøkende fordeler ved anlegget.»

Retten kan ikke se at skjønnskommisjonen her har lagt uriktige eller ufullstendige opplysninger om faktiske forhold til grunn for sin vurdering. Heller ikke finner retten grunnlag for å fastslå at kommisjonens vurdering av den fremtidige utvikling av trafikken og andre forhold eller dens bedømmelse for øvrig av veianleggets betydning for eiendomsverdiene, ligger utenfor rammen for et forsvarlig skjønn.

Det er hevdet at refusjonspålegget virker spesielt urimelig for enkelte eiendommer, som etter eiernes mening er blitt særlig forringet i verdi som følge av veianlegg et. Det dreier seg imidlertid her om verdiforringelse som skal være ekvivalert ved ulempeerstatning, og lagmannsretten er enig med skjønnskommisjonen i at slike forhold ikke utelukker at eiendommen blir tilført verdiøkning ved veianlegget og kan pålegges refusjon, jfr. Rt-1936-269.

Ved refusjonsberegningen har skjønnskommisjonen ansett hele strekningen fra Løken bru til Ringeriksveien som en enhet, jfr. bygningslovens §46, post 2 (men noen eiendommer fra Løken bru og nedover er ikke pålagt refusjon, fordi veien tidligere var opparbeidet i stor bredde her). Retten finner det ikke nødvendig å gå inn på om kommisjonen hadde adgang til å dele opp strekningen i flere enheter. Om det var grunn til det, er et skjønnsspørsmål, og retten finner at det iallfall var forsvarlig å unnlate oppdeling. Med lovens regel om fordeling etter «linje til gaten» kan refusjon ofte bli pålagt i et helt annet forhold enn etter verdiøkningen for eiendommene. Og det er heller ikke så at verdiøkningen for gjenværende eiendom varierer i forhold til verdien pr. m2 av den grunn som blir avstått.

Umiddelbart før avslutningen av ankeforhandlingen har overrettssakfører Seim fremholdt at det er uklart hva skjønnskommisjonen har regnet med som refusjonsbeløp. For så vidt det i dette ligger en anførsel om mangler ved skjønnsgrunnene som må føre til opphevning av refusjonsskjønnet, er det tale om en

Side:777

ny ankegrunn, som må avvises etter tvistemålslovens §375, idet kommunen har motsatt seg at anførselen blir realitetsbehandlet.

De ankende grunneiere vil etter dette ikke vinne frem med sin anke over refusjonsskjønnet.

Når det gjelder kommunens anke, finner retten det godtgjort at de 3 veisløyfene med grunnen mellom den gamle og den nye veitrasé er medtatt i reguleringen og således regulert til veiformål. Dette går også frem av reguleringskartet, som viser den vedtatte og approberte regulering. En må gå ut fra at kommunen ikke kan legge ut veisløyf ene og den mellomliggende grunn til andre formål uten å få endret reguleringen. Etter det som er opplyst for retten, går de nærmere planer nå ut på at arealene skal bli liggende som egne atkomstveier for tilgrensende eiendommer, og for øvrig skal brukes til parkeringsplass og til veiskråning o. l. for hovedtraséen. Lagmannsretten finner det naturlig å anse de 3 veisløyfene og den mellomliggende grunn som deler av den nyregulerte vei, slik at grunn som støter til den gamle veitrasé på disse strekningene, ansees som «tilstøtende grunner» i forhold til den nye veien, og slik at eiendommene her har «linje til gaten», jfr. bygningslovens §46, post 1 og 2. Etter rettens mening kan det ikke være avgjørende for dette spørsmålet hvilke muligheter Bærum kommune kan ha for ved senere endring av reguleringen å få lagt ut den gamle veitraséen m. m. til annet enn veiformål. Heller ikke har det betydning i denne relasjon om grunneierne i sin tid har gitt fri grunn til den gamle veien; det blir i tilfelle et spørsmål om fradrag i refusjonsbeløpet.

Etter dette vil Bærum kommune få medhold i sin anke.

Det er ingen grunn til at skjønnet, så langt det blir opphevet og hjemvist, skal behandles av skjønnskommisjonen med nye medlemmer.

De ankende grunneiere har for det vesentlige anket forgjeves. To av dem har vunnet frem i et par punkter av forholdsvis liten betydning. Kommunen vil få medhold i sin anke, så langt den er opprettholdt under ankeforhandlingen. Under hensyn til den tvil sakene har budt på og til sakenes art, finner retten grunn til å oppheve saksomkostningene for lagmannsretten, jfr. tvistemålslovens §180 første ledd i slutten og annet ledd, jfr. §172 annet ledd.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

1. Bærum skjønnskommisjons skjønn av 11. november 1961 oppheves og hjemvises til ny behandling av skjønnskommisjonen med samme sammensetning, så langt

a) skjønnet gjelder erstatning for grunn fra takst nr. 35, tilhørende H. Hammerstad, til ny regulert sidevei fra Rykkinnveien,

b) skjønnskommisjonen ikke har fastsatt særskilt erstatning for gjerde på takst nr. 39 og 40, tilhørende Olaf H. Berger,

c) skjønnskommisjonen har fritatt disse grunneierne for refusjon for grunn som vil støte til den gamle veigrunnen:

Side:778

Rakel Gundersen som eier av takst nr. 17,

Stener Torgersen » » » » » 18,

Sverre Berutsen » » » » » 20,

Bjørn Strand Torgersen » » » » » 21,

Antonette Jørgensen » » » » » 27,

Gunner Bø » » » » » 29,

Gunda Belseth » » » » » 45,

Kolbjørn Skollerud » » » » » 46,

Rolf Johnsrud » » » » » 47,

Esther og Kristian Eriksen » » » » » 48,

Hans Murås » » » » » 49,

Johan Lauritzen » » » » » 50 og

Ragnar Johansen » » » » » 51.

2. For øvrig stadfestes skjønnet.

3. Saksomkostninger for lagmannsretten tilkjennes ikke.