RG-1992-11
| Instans: | Eidsivating lagmannsrett - Overskjønn |
|---|---|
| Dato: | 1987-08-21 |
| Publisert: | RG-1992-11 (2-92) |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Eiker, Modum og Sigdal herredsrett og Ringerike byrett - Eidsivating lagmannsrett LE-1985-00053 O, hl.nr 843/85 og LE-1984-00069 O, hl.nr. 825/84. Overskjønnet har vært påanket til Høyesterett, men anken ble av kjæremålsutvalget nektet fremmet i medhold av bestemmelsen i tvistemålsloven §373 tredje ledd nr. 1. |
| Parter: | Saksøker: Statskraftverkene (Prosessfullmektig: Advokat Tallag Andersen, Oslo). Saksøkt i overskjønn nr. 53/85: Takst nr. 7 Petter Anders Skarra, 8 Knut Arne Kolberg, 9 Thor Anton Brekke, 1. Olav Anders Hals, 11 Thorbjørn Hals, 13 Marit Helene Berg, 16 Øyvind Røkeberg, 18 Anders Bakkene, 19 Nils N. Aas, 21 Per Einar Aas, 22 Sverre Aas, 25 Kjell og Dag Nummedal, 36 Erik Løvgren Olsen, 38 Børre Chr. Hoen, 40 Borger O. Hoen, 42 Karl H. Langerud, 46 Kristoffer Gevelt, 48 Knut Kvale, 49 Ann Karin Harbitz, 78 A Petter Skarra, Asbjørn Sørbye og Johannes Brenden, 78 B Asbjørn Sørbye, Sverre Borgen og John Bjørgum, 85 Kristoffer Gevelt, Anna Tyse og Knut Kvale jr., 86 Kristoffer Gevelt, Anna Tyse, Knut Kvale jr., Ellen Kolbræk og Gunnar Kolbræk, 87 Anna Tyse, Nils P. Hobbelstad, Dagny Kruke, Ola P. Hobbelstad, Hans P. Hobbelstad og Liv Bjørnland, 89 A/S Børresen. Saksøkt i overskjønn nr. 69/84: takst nr. 84 A/S Børresen, nr. 72 Kjersti Sveaas (Prosessfullmektig: H.r.advokat Kåre Ødegaard, Oslo). |
| Forfatter: | Lagdommer Einar M. Olsen, formann, med 4 skjønnsmenn |
| Lovhenvisninger: | Fylkeskommuneloven (1961)5-§2, Ekspropriasjonserstatningsloven (1984) §10, §6, §5, §8, §4 |
År 1987 den 21. august fortsatte behandlingen av overskjønn nr. 53/85 (som inkluderer overskjønn nr. 5/85) og overskjønn nr. 69/84 i Justisbygget i Hønefoss. Etter rådslagning og stemmegivning for lukkede dører ble det avsagt slikt overskjønn:
Overskjønn nr. 53/85 gjelder blant annet 24 takstnummer i Eiker, Modum og Sigdal herredsretts kraftledningsskjønn av 9. august 1984 ("Kraftledningen Flesaker/Sylling") og er forenet til felles behandling med overskjønn nr. 69/84 som gjelder blant annet to takstnummer (nr. 84 og 72) i Ringerike byretts kraftledningsskjønn av 24. september 1984 ("Kraftledningen Ringerike/Sylling"). De nevnte deler av overskjønnene behandles i det følgende. Behandlingen av de øvrige deler utstår. Det gjelder 6 takstnummer (nr. 26 a) - e) og nr. 28) i herredsrettens fortsatte skjønn av 22. april 1985 samt takstnummer 27 A i byrettens skjønn.
Lagmannsretten bruker samme takstnummerering som i underskjønnene, med ett unntak. På grunn av nye opplysninger om eierforholdene er takstnr. 78 delt i to: nr. 78 A og nr. 78 B. Det er således i alt 27 takstnummer i saken her.
Overskjønnsbegjæringene vedrørende 17 av takstnumrene gjelder underskjønnets fastsetting av a) erstatning for mastefeste (dyrket mark) og klausulering, og b) erstatning for ulemper. Vedrørende 9 av de 10 øvrige takstnumrene gjelder begjæringene underskjønnets erstatninger for bruk av privat vei. For ett takstnummer (nr. 72) gjelder overskjønnet erstatningen for skjemmet utseende.
Bortsett fra takstnr. 22, jfr. herredsrettens kjennelse av 7. juni 1985 om oppreisning, er overskjønnene begjært av saksøkeren, Norges Vassdrags- og Elektrisitetsvesen (NVE). Fra 1. januar 1986 er Statskraftverkene utskilt fra NVE som en egen forvaltningsbedrift. De saksøkte har ikke hatt innvendinger mot at Statskraftverkene ansees som saksøker under overskjønnene.
Vedrørende takstnr. 84 og 72 ble overskjønn også begjært i tilsvaret fra eiernes daværende prosessfullmektig. Høyesterettsadvokat Kåre Ødegaard er nå prosessfullmektig for samtlige saksøkte i overskjønnene. Ingen innvendinger er reist mot at overskjønnene fremmes. Retten kan heller ikke se at det foreligger hindringer som skal tas i betraktning ex officio.
Partene har bedt overskjønnene fremmet etter de samme alminnelige skjønnsforutsetninger som i underskjønnene, dog med den endring at en setning fra herredsrettens skjønnsforutsetninger tas inn på tilsvarende sted i byrettens. Det gjelder siste setning i pkt. 8 tredje ledd. I realiteten har skjønnsforutsetningene dermed fått samme innhold med hensyn til de punkter som særlig har betydning i saken her. Henvisninger til skjønnsforutsetningene kan derfor skje under ett.
Både herredsretten og byretten fastsatte rentefot 12%, jfr. pkt. 5 i herredsrettens skjønnsslutning og pkt. 2 i byrettens. Disse avgjørelser er ikke angrepet. Partene er enige om at rentene løper fra henholdsvis 14. april 1983 og 17. februar 1983 som er overtakingstidspunktene, og de er enige om at verdiene på disse tidspunkter legges til grunn for fastsettingen av erstatningene, jfr. §10 i vederlagsloven av 1984.
Statskraftverkene v/advokat Tallag Andersen har nedlagt generell påstand om at skjønnet fremmes. Advokat Ødegaard har nedlagt generell påstand om at de av underskjønnet fastsatte erstatninger forhøyes, og at de saksøkte tilkjennes erstatning for utgifter til teknisk og juridisk bistand.
For takstnr. 7, 8, 9, 10, 11, 13, 16, 18, 19, 21, 22, 25, 36, 38, 40, 42 og 46 (i alt 17) har advokat Ødegaard i tillegg nedlagt slik særlig påstand: "1. Beslaglagt grunn til mastefester og jordledninger på dyrket mark samt klausulering. 2. Vanskeliggjort og fordyret jordbruksdrift, herunder arronderingsulemper, skader og ulemper ved mastefester, ugrasulemper m.m. 3. Ulemper ved rett til adkomst for inspeksjon og vedlikehold av linjen." For takstnr. 48, 49, 78 A, 78 B, 85, 86, 87, 89 og 84 har advokat Ødegaard i tillegg til den generelle påstand nedlagt slik særlig påstand: "Erstatning for bruk av veien i anleggstiden og under senere drift og vedlikehold av linjen."
Vedrørende noen av de sistnevnte takstnummer ble det sagt "senere inspeksjon" istedenfor "senere drift", men det betyr i dette tilfelle det samme, jfr. skjønnsvilkårenes pkt. 8.
For takstnr. 72 har advokat Ødegaard i tillegg til den generelle påstand nedlagt slik særlig påstand; "Erstatning for verdireduksjon av eiendommen ved skjemmet utseende m.m."
Statskraftverkene v/advokat Tallag Andersen har i det vesentlige anført:
Underskjønnet overså skjønnsforutsetningenes pkt. 8, siste ledd. Vedrørende mastefestene skal det fastsettes erstatning for skader og ulemper, men ikke for ekspropriantens rett til uhindret adkomst over dyrket mark og beite, jfr. forutsetningenes pkt. 4 og pkt. 8. Formuleringen i pkt. 8 siste ledd er dog slik at det må sies å være skjønnstema om adkomst over dyrket mark utenfor vekstsesongen fører til skader eller ulemper som i så fall skal erstattes under skjønnet. Dette gjelder inspeksjon og vedlikehold, altså lite. Det er de saksøkte som har bevisbyrden for at skade kan oppstå. En hypotese om fremtidige skader kan ikke føre til erstatning. Det må konkret vurderes hvor sannsynlig det er at slik adkomst vil føre til skader og ulemper. Formelle bevisbyrdebetraktninger får egentlig ingen vekt.
Herredsretten har antatt at en mast i dyrket mark gjennomsnittlig setter ca 70 m2 ut av produksjon. Det kan være et riktig utgangspunkt, men det må foretas konkret vurdering. I noen tilfelle kan arealet under masten fortsatt brukes. I noen tilfelle kan plasseringen ha satt et større areal ut av produksjon eller ha medført reduserte oppdyrkingsmuligheter.
Herredsretten tilkjente erstatninger som lå langt over verdien av de beslaglagte arealer. Erstatningen for beslaglagt grunn kan ikke bli betydelig. Ulempene betyr nok mest. Marginalkalkyle gir erstatning også for tapt arbeidsfortjeneste, og man kan da ikke ta merarbeidet med under beregningen av ulempeerstatning.
Lagmannsretten må ta standpunkt til kapitaliseringsrenten og herunder se på eiendommenes avkastning og foreta en totalvurdering av så vel langsiktige som kortsiktige plasseringsmuligheter i den næring som drives. Det må tas hensyn til hvilke fordeler som kan oppnås ved blant annet betaling av gjeld, jfr. plenumsdommen i Rt-1986-178, særlig 186. Da er 5% langt under det som er realistisk. Selv 8-10% ligger under det maksimale.
For bruk av private veier må erstatningene fastsettes i samsvar med hva andre ville være villig til å betale for tilsvarende bruk, men fradrag må gjøres for utbedringsplikten, jfr. vedlikeholdet i anleggstiden på ca 2 år, jfr. Eikelanddommen, Rt-1976-1362. Skader på veiene skal holdes utenom skjønnet. Kort sagt: Vedrørende anleggstiden fastsettes erstatninger for bruken eksklusive vedlikehold, jfr. utbedringsplikten ifølge skjønnsforutsetningene. For den etterfølgende tid erstattes veibruken inklusive vedlikehold. Men hvor statstilskudd er gitt, blir det ingen erstatning for fremtidig bruk. Hvis veien går over gårdstun, kan det medføre særlige ulemper som skal erstattes.
Vederlaget må fastsettes etter veienes tekniske verdi og brukens omfang regnet i tonnkm. Hverken tidligere skjønnspraksis eller frivillige avtaler gir grunnlag for de basispriser som skjønnsrettene la til grunn. En avtale av 20. september 1983 mellom A/S Børresen og staten om bygging av en vei er til veiledning. Det er irrelevant hva Statskraftverkene tjener/sparer på å bruke veiene istedenfor f.eks. helikopter.
Skjønnspraksis er i alle fall til liten veiledning hvis skjønnsforutsetningene ikke er like med hensyn til f.eks. utbedring av skader, vedlikehold etc. Underskjønnet er blitt alt for høyt. Statskraftverkene skal ikke betale 10-20 ganger mer enn den kapitalinnsats det gjelder, jfr. veikalkyler for tømmerdrift. Spørsmålet om skjemmet utseende gjelder bare takstnr. 72. Her foreligger ingen særulempe som bare den får som det eksproprieres fra. Det har i denne sammenheng ingen betydning at den store vinkelmasten står på saksøktes grunn og estetisk er skjemmende. Det er spørsmål om hva som er ventelig og om tålegrensen. Kraftledninger er ventelige hvor som helst, og likeledes de ulemper som følger med dem. Tålegrensen må ligge høyt når det gjelder samfunnsnyttige tiltak som kraftledninger og master. Det er bare det økonomiske tap som skal erstattes, og her dreier det seg om en landbrukseiendom hvor avkastningen er det vesentlige for verdien. Det vises særlig til Rt-1981-343. Det må foretas en helhetsvurdering. Her ligger master og ledninger langt fra husene. Erstatning for skjemmet utseende i et tilfelle som dette, ville bety en dramatisk endring av forståelsen av tålegrensen og ville utløse et skred av erstatningskrav mot staten.
De saksøkte v/høyesterettsadvokat Kåre Ødegaard har i det vesentlige anført:
Mastefestene beslaglegger arealer som dermed er satt ut av produksjon. Erstatning må gis for avlingstap og de øvrige årlige fremtidige tap som mastefestene medfører. Det gjelder i noen tilfelle at areal blir vanskelig eller umulig å opprettholde i vanlig drift som følge av avstanden til åkerkanter (arronderingsulemper). Dessuten gjelder det blant annet reduserte avlinger i vendeteigene, merarbeid som følge av kjøremessige ulemper, økte utgifter og arbeid med sprøyting mot ugras. Det vises særlig til en fremlagt jordbruksfaglig vurdering v/sivilagronom Jørn Erik Swift. Erstatning må gis etter bruksverdi, jfr. vederlagsloven §6. Det må legges til grunn at den dyrkede mark er intensivt utnyttet til det som er påregnelig bruk. Det er den marginale jordbruksverdi som skal erstattes. Besparelser eller lignende forekommer ikke.
Alle erstatninger må fastsettes under hensyn til at det gjelder bygging og drift av et kraftoverføringsanlegg av betydelige dimensjoner både m.h.t. mastefester og ledninger, - av de største i landet. Dette gjelder også erstatning for klausulering. Av de pålagte klausuleringer nevnes Statskraftverkenes rett til senere ettersyn etc., jfr. skjønnsforutsetningenes pkt. 1, bestemmelsen i pkt. 2 om ryddebelte som ikke tillater å la trær vokse opp, ekspropriantens rett til å hugge ifølge pkt. 5, byggeforbudet i pkt. 6, grunneierens skadeserstatningsansvar i pkt. 7 som medfører at han må ta hensyn til ledningene etc. i sin fremtidige drift, - og bestemmelsen i pkt. 9 som medfører at utgifter til kryssing av ikke bestående ledninger må bæres av saksøkte. Klausuleringene medfører rådighetsinnskrenkninger som må erstattes.
Ifølge skjønnsvilkårenes pkt. 8 skal eksproprianten ha rett til uhindret adkomst til overføringsanlegget bl.a. under senere drift og vedlikehold. Også denne klausulering må erstattes, og det må gis erstatning for skader under vedlikeholdsarbeider i dyrket mark utenom vekstsesongen, jfr. pkt. 8 nest siste punktum. Det kan ikke være tvil om at skader kan oppstå. Tvil må ellers belastes eksproprianten som ikke har gitt tilstrekkelige opplysninger om vedlikeholdsarbeidene og skademulighetene.
Alle omstendigheter av betydning for kapitaliseringsrenten må vurderes etter forholdene i 1984. Det vises ellers til plenumsdommen i Rt-1986-179, særlig 186/187. I nærværende sak vet man ikke om de saksøkte har gjeld. Når det ikke er bevist at noen av dem har det, må dette ansees som "spesielle forhold som gir grunn til en særlig vurdering", jfr. 186 i plenumsdommen.
Når det gjelder erstatningen for bruk av private veier, foreligger det to rettslig bindende eksempler på avtaler, jfr. vederlagsloven §5. For det første en avtale fra 1979 mellom Hedmark Kraftverk og en del grunneiere vedrørende kraftledningen fra Nye Osa Kraftverk til Løpet Kraftverk med bestemmelser om kr. 10 pr. tonnkm. For det annet en avtale av 11. august 1986 mellom en del grunneiere og Hedmark Energiverk om ca kr. 15 pr. tonnkm for bruk av en skogsbilvei. Skjønn i Rt-1980-173 og 1983 513 viser kr. 10 pr. tonnkm. Nes herredsretts skjønn av 4. november 1982 tok utgangspunkt i kr. 15 pr. tonnkm. Det vises ellers blant annet til Rt-1976-1362. Det kan derimot ikke legges vekt på en fremlagt prosjektrapport som ikke inneholder noe om relevante avtaler eller rettspraksis. Det må foretas konkret vurdering, og temaet blir hva som er rimelig betaling for bruken av de kapitalgoder som veiene representerer. Dette er et praktisk, teknisk og til dels forretningsmessig spørsmål. Det må tas hensyn til blant annet veienes tekniske standard og den nedlagte kapital/kapitalverdien som for A/S Børresens vedkommende ligger på til sammen ca 5 mill. kroner etter prisnivået pr. mai 1984. Videre må det tas hensyn til transportmengden og veilengden. En omfattende bruk betinger høyere erstatning, men herredsretten har feilaktig antatt det motsatte for A/S Børresens vedkommende. Eksproprianten har ikke fremlagt relevante avtaler til sammenligning. A/S Børresens avtaler gir ikke holdepunkt for noe i forbindelse med nærværende sak. Når det gjelder betydningen av statstilskudd, henvises til dom i Rt-1981-418, særlig 423.
Verdireduksjonen av takstnr. 72 skyldes særulemper og skal erstattes etter §8 i vederlagsloven, jfr. Rt-1965-389, særlig 392. I Fanadommen Rt-1969-643, jfr. 646, var det et moment av betydning "at en vei - - - - - normalt også gir dem som har eiendom nær veien kommunikasjonsmessige fordeler". Kraftledningen gir imidlertid ingen fordeler for takstnr. 72 som rammes på en spesiell måte. I alle fall rammes denne eiendom sterkere enn andre og ut over tålegrensen. Tålegrensenivået illustreres blant annet ved en fremlagt oversikt over erstatninger etc. vedrørende kraftledningen Tveiten-Hasle. - - - - - - - -
Skjønnsforhandlingene fant sted i tiden 16.-18. juni 1987. Fremmøtet under rettsmøtene og befaringene fremgår av rettsboken. Det samme gjelder dokumentasjonen. Partene fikk anledning til å påvise alt de mente var av betydning. Etter rettsforhandlingene har skjønnsretten i to dager hatt interne drøftinger.
Lagmannsretten skal bemerke:
Mastefestene beslaglegger dyrket mark hvilket medfører erstatningsmessig avlingstap på gjennomsnittlig ca 100 m2 når man regner med en frisone av hensyn til faren for uhell og istykkerkjøring. I noen tilfelle er bardunering og plassering i terrenget slik at avlingstapet blir mindre, hvilket det i så fall tas hensyn til nedenfor under behandlingen av de enkelte takstnummer. I tillegg til avlingstapet kommer utgifter til sprøyteveske og arbeid med å bekjempe ugress på de samme arealer for å unngå spredning til arealene omkring.
Hvis ikke annet er sagt, er det korndyrking som er den påregnelige utnytting, og vederlaget fastsettes etter bruksverdi, jfr. vederlagsloven §6, jfr. §4 første ledd annet punktum. Det kan ikke sees at annen utnytting er aktuell i overskuelig fremtid.
Når det gis erstatning etter bruksverdi for dyrket mark slik som nevnt ovenfor, blir det ikke tale om ytterligere tap ved at trær ikke tillates å vokse opp eller ved at eksproprianten har rett til å hugge eller ved at det er byggeforbud eller ved at det skulle være særlige hensyn å ta under den fremtidige drift. Når det gjelder klausulering angående de momenter som her er nevnt, kan det derfor ikke bli tilleggserstatning, idet klausuleringen ikke gir noen ulemper for den naturlige og påregnelige utnytting av den dyrkede mark som berøres av ekspropriasjonen vedrørende mastefestene..
Mastefestene fører imidlertid til betydelige erstatningsmessige ulemper på de tilstøtende jordbruksarealer. Det siktes til a) utgifter og arbeid i forbindelse med ekstra vendeteiger, b) reduksjoner av avlingene både i forbindelse med vendeteigene og under de vanskeliggjorte driftsforhold (arronderingsulemper) særlig langs åkerkanter og eiendomsgrenser og ellers når mastefestets plassering medfører slike ulemper.
Ifølge skjønnsvilkårenes pkt. 8 skal erstatning fastsettes i overenskomst eller senere skjønn hvis vedlikeholdsarbeider som foretas i vekstsesongen, fører til skader i dyrket mark. Det er ikke uttrykkelig nevnt hvordan det skal forholdes med slike skader som oppstår under vedlikeholdsarbeider utenom vekstsesongen, idet konsipisten tydeligvis har tenkt seg at det da ikke skulle kunne oppstå skader. Lagmannsretten finner det klart at også erstatning for slike eventuelle skader må fastsettes ved overenskomst eller senere skjønn. Som skjønnstema i nærværende sak er den slags skader uegnet.
Partene er uenige når det gjelder spørsmålet om erstatning for ekspropriantens rett til uhindret adkomst til overføringsanlegget, hvilket vil si adkomst til master og ledninger. Lagmannsretten finner at det må tas hensyn til den klausulering/ ulempe som det ligger i den rett eksproprianten har fått til å ferdes over den dyrkede mark som det er tale om i nærværende overskjønn. Dette må gjelde selv om de påviselige skader og ulemper i forbindelse med konkrete vedlikeholdsarbeider etc. må bli gjenstand for særskilt behandling slik som nevnt.
Med hensyn til kapitaliseringsrenten legger lagmannsretten til grunn at for de saksøkte er investering i egen næring en naturlig anvendelse av erstatningsbeløpene. Retten ser hen til alle slike plasseringsmuligheter og foretar en totalvurdering under hensyn til at de saksøkte har plikt til å innrette seg slik at fremtidige tap så godt som mulig blir søkt eliminert. Det dreier seg her om en langtidsrente, og det tas hensyn til at dagens rentesatser er inflasjonspåvirket. Muligheten for nedbetaling av gjeld tas i betraktning ut fra en generell vurdering. Det er ikke opplyst at noen av de saksøkte er gjeldfrie. Det ville for øvrig ikke være rimelig å sette kapitaliseringsrenten lavere og erstatningen høyere for eventuelle gjeldfrie ekspropriater enn for de gjeldbundne under ellers like forhold. Lagmannsretten slutter seg ellers til byrettens betraktninger om kapitaliseringsrenten på 13 og 14 i skjønnet av 24. september 1984, men nevner likevel at det skjønnsmessig må ansees passende å legge til grunn en kapitaliseringsrente litt i overkant av 5%. Det er riktig, som fremhevet av de saksøktes prosessfullmektig, at alle omstendigheter av betydning for kapitaliseringsrenten må vurderes etter forholdene i 1984, men under vurderingen av de nevnte forhold kan retten ikke se bort fra sin viten om utviklingen i de derpå følgende ca 3 år som nu er blitt fortid. Den samlede utvikling i langtidsrenten over den siste mannsalder sammenholdt med en skjønnsmessig vurdering av de omstendigheter som har betydning for fremtidsvurderingen, tilsier at langtidsrenten i nærværende sak ikke kan settes noe særlig lavere enn 5,5%. Blant de omstendigheter som er tatt i betraktning, nevnes særlig eiendommenes avkastning.
Erstatningen for bruk av private veier gjelder vederlag for bruk av de økonomiske goder som angjeldende gårds- og skogsveier representerer. Fastsettingen må skje i forhold til de alminnelige skjønnsforutsetninger under hensyntagen til veienes standard og lengde og kostnadene ved bygging av veiene - veienes rent tekniske verdi - og brukens omfang og arten av den transport det er tale om, jfr. Eikeland-dommen, Rt-1976-1362. Det vises også til lagmannsrettens bemerkninger på 633 i RG-1965.-
Ifølge skjønnsforutsetningenes pkt. 8 skal det sees bort fra både skader i anleggstiden og under senere bruk av veiene i forbindelse med vanlig ettersyn og vedlikehold. Slike skader skal utbedres av eksproprianten og holdes utenom skjønnet. Lagmannsretten antar at det er en skrivefeil når det vedrørende den senere bruk av veiene nevnes "herunder skade og ulempe ved slik bruk", som om dette skulle være skjønnstema. Den vanlige formulering er "herunder vanlig slitasje og ulempe ved slik bruk". Det er sistnevnte formulering som passer sammen med den følgende setning som lyder: "Skulle veien som følge av særlige forhold ved sistnevnte bruk bli skadet ut over det som følger av vanlig slitasje, skal skaden utbedres av eksproprianten innen 12 måneder etter at den oppsto." Lagmannsretten legger dette til grunn. Det harmonerer da også med partenes anførsler.
Erstatningen for bruk av veier fastsettes på grunnlag av fremlagte oppgaver over tonnkm. Hvor anleggsomkostningene er opplyst, er det tatt hensyn til opplysningene. I likhet med herredsretten har lagmannsretten under befaringen funnet at samtlige veier har en god og forsvarlig standard ut fra bruksformålet. I tillegg omfatter veierstatningene også retten til fremtidig bruk av vei i forbindelse med vanlig ettersyn og vedlikehold, hvilket ikke omfatter hel eller delvis utskifting av master, jfr. byrettens bemerkninger om dette som lagmannsretten slutter seg til.
Likesom herredsretten finner lagmannsretten at den fremlagte prosjektrapport ikke kan legges til grunn. De påberopte frivillige avtaler må også sies å være til liten veiledning fordi forutsetninger, vilkår og konkrete forhold er utilstrekkelig belyst for sammenligningsformål. Det er tatt hensyn til tidligere skjønnspraksis så langt retten har ansett den for å være til veiledning. Skjønnspraksis varierer imidlertid sterkt. Hverken frivillige avtaler eller skjønnspraksis kan sies å ha etablert et prisnivå i markedet.
Ut fra en samlet vurdering er lagmannsretten kommet til at vederlagene for bruken av de aktuelle veier bør ta utgangspunkt i en basispris kr. 10,- pr. tonnkm med noe reduksjon for gårdsveier av enklere type. Det er tatt hensyn til ulemper ved transport over gårdstun. Det er som nevnt gitt tillegg for fremtidig bruk, men med unntak, jfr. nedenfor.
Det er ikke foretatt fradrag for bidrag som det offentlige har ytet til bygging av vei. Det er ikke dokumentert at vilkårene for bidragene hjemler slike fradrag, jfr. Rt-1981-418. En annen sak er at vilkårene i forbindelse med tildelingen av offentlig støtte gir Statskraftverkene rett til å bruke angjeldende skogsbilveier til kjøring med lettere motorkjøretøyer for ettersyn og mindre vedlikeholdsarbeider uten vederlag eller erstatning, jfr. dom i Rt-1972-221. I så måte er det tatt hensyn til at statstilskudd er ytet.
Når lagmannsretten nå går over til å behandle de enkelte takstnummer, bemerkes først at veiene undergis en konkret vurdering med erstatning i en samlet sum, mens erstatningen vedrørende mastefester fastsettes i to poster, hvorav den ene knytter seg til den beslaglagte grunn med frisone samt tilhørende erstatningsmessig klausulering, og den andre gjelder ulemper - hvori inkludert klausulering - for den øvrige dyrkede mark. Under de enkelte takstnummer vil lagmannsretten bare ta med opplysninger om eierforhold og øvrige data i den utstrekning det foreligger endringer i forhold til herredsrettens og byrettens opplysninger som det ellers henvises til.
Takst nr. 7: Det gis erstatning for et mastefeste i dyrket mark samt klausulering og for ulemper i form av vanskeliggjort drift.
Erstatning: 1. Mastefeste i dyrket mark samt klausulering kr. 4000,-. 2. Ulemper kr. 5000,-.
Takst nr. 8: Det gis erstatning for et mastefeste i dyrket mark. Plasseringen er slik i forhold til jordkant og eiendomsgrense at et ganske stort areal får nedsatt produksjon. Erstatning gis for arronderingsulemper og øvrige ulemper. Erstatning: 1. Mastefeste i dyrket mark samt klausulering kr. 4000,-. 2. Ulemper kr. 8000,-.
Takst nr. 9: Erstatning gis for et mastefeste i dyrket mark. Plasseringen er driftsmessig uheldig i forhold til åkerkant og grense mot utmark. Erstatning: 1. Mastefeste i dyrket mark samt klausulering kr. 4000,-. 2. Ulemper kr. 7000,-.
Takst nr. 10: Det gis erstatning for 1/2 mastefeste i dyrket mark samt klausulering. Den andre halvparten av mastefestet står på naboens grunn. Erstatning: 1. Del av mastefeste i dyrket mark samt klausulering kr. 2000,-. 2. Ulemper kr. 2500,-.
Takst nr. 11: Her gjelder det den andre halvparten av det mastefestet som er nevnt under takst nr. 10, og forholdene blir her som der. Erstatning: 1. Del av mastefeste i dyrket mark samt klausulering kr. 2000,-. 2. Ulemper kr. 2500,-.
Takst nr. 13: Forholdene ligger her an i det vesentlige på samme måte som under takst nr. 7. Erstatning: 1. Mastefeste i dyrket mark samt klausulering kr. 4000,-. 2. Ulemper kr. 5000,-.
Takst nr. 16: Det gis erstatning for et mastefeste i dyrket mark samt klausulering. Plasseringen av masten i nabogrensen og i sterkt skrånende terreng fører til erstatning for arronderingsulemper og ulemper for øvrig. Erstatning: 1. Mastefeste i dyrket mark samt klausulering kr. 4000,-. 2. Ulemper kr. 8000,-.
Takst nr. 18: Av vedkommende mastefestes 4 fundamenter er det to som står halvveis inn på dette takstnummer. Erstatning: 1. Del av mastefeste i dyrket mark samt klausulering kr. 1000,-. 2. Ulemper kr. 1000,-.
Takst nr. 19: Her gjelder det resten av det mastefeste som er nevnt under foregående takstnummer, altså det som herredsretten har benevnt som 3/4 mast. Under befaringen kom retten til at mastefestets størrelse medfører avlingstap etc. som er like stort som i de vanlige gjennomsnittstilfelle av et helt mastefeste. Plasseringen medfører arronderingsulemper og ulemper for øvrig. Erstatning: 1. Del av mastefeste i dyrket mark samt klausulering kr. 4000,-. 2. Ulemper kr. 6000,-.
Takst nr. 21: Det gis erstatning for et mastefeste i dyrket mark samt for klausulering og ulemper. Erstatning: 1. Mastefeste i dyrket mark samt klausulering kr. 4000,-. 2. Ulemper kr. 5000,-. Takst nr. 22: Det gis erstatning for 1/2 mastefeste (2 ben) i dyrket mark som medfører driftsproblemer. Erstatning: 1. Del av mastefeste i dyrket mark samt klausulering kr. 2000,-. 2. Ulemper kr. 2500,-.
Takst nr. 25: Det gis erstatning for et mastefeste i dyrket mark samt klausulering. Plasseringen medfører særlige ulemper for driften. Erstatning: 1. Mastefeste i dyrket mark og klausulering kr. 4000,-. 2. Ulemper kr. 7000,-.
Takst nr. 36: Det gis erstatning for et mastefeste i dyrket mark som aktuelt og påregnelig utnyttes til grønnsaker (gartneri). Plasseringen medfører betydelige ulemper for gartneridriften. Erstatning: 1. Mastefeste i dyrket mark og klausulering kr. 6000,-. 2. Ulemper kr. 11000,-.
Takst nr.38: Det gis erstatning for to mastefester i dyrket mark. Det er betydelige arronderingsulemper, drifts- og vanningsproblemer etc. med mye kjøring i åkeren. Erstatning: 1. To mastefester i dyrket mark og klausulering kr. 8000,-. 2. Ulemper kr. 18000,-.
Takst nr. 40: Det gis erstatning for ett mastefeste i dyrket mark og ett i kulturbeite samt klausulering. Særlige ulemper er redusert mulighet for planering og oppdyrking av kulturbeite. Erstatning: 1. To mastefester og klausulering kr. 6000,-. 2. Ulemper kr. 10000,-.
Takst nr. 42: Det gis erstatning for 1 1/2 mastefeste, idet den ene masten har to ben stående i impediment. Den ene masten er en strekkmast - altså en del større. Plasseringen medfører blant annet arronderingsulemper. Erstatning: 1. Mastefester i dyrket mark og klausulering kr. 6000,-. 2. Ulemper kr. 12000,-.
Takst nr. 46: Det gis erstatning for et mastefeste i dyrket mark. Ulempene er forholdsvis store. Erstatning: 1. Mastefeste i dyrket mark og klausulering kr. 4000,-. 2. Ulemper kr. 6000,-.
Takst nr. 48: Det gis erstatning/vederlag for bruk av gårdsvei med lange partier med sterk stigning og dyrt vedlikehold, 884 tonnkm med tillegg for kjøring over tun med ulemper i form av støv og støy. Det er tatt hensyn til lagerområde for kabler og kabelskjøting med dynamitt. Erstatning: Kr. 15000,-.
Takst nr. 49: Eier: Ann Karin Harbitz. Det gis erstatning for bruk av vei, 231 tonnkm. Veiens kostnad og statstilskuddet fremgår av herredsrettens skjønn. Det tas hensyn til at veien var i mindre god forfatning. Erstatning: Kr. 1800,-.
Takst nr. 78 A: Det gis erstatning for bruk av felles gårdsvei med veilengde 900 m og transportmengde 122 tonnkm. Erstatning: Kr. 1250,-.
Takst nr. 78 B: Eiere: Asbjørn Sørbye, Sverre Borgen og John Bjørgum. Det gis erstatning for bruk av felles gårdsvei. Veilengde 400 m, transportmengde 54 tonnkm. Erstatning: Kr. 550,-.
Takst nr. 85: Det gis erstatning for bruk av felles gårdsvei, 800 m, 884 tonnkm. Erstatning: Kr. 9500,-.
Takst nr. 86: Slettbakkveien - 1800 m som ikke inkluderer 100 m asfaltert vei som kommunen har overtatt vedlikeholdet av. Bra standard. 441 tonnkm. Erstatning: Kr. 5000,-.
Takst nr. 87: Lauvtjernvegen - 900 m - 189 tonnkm. Vanlig standard. Erstatning: kr. 2400,-.
Takst nr. 89: Veilengder og transportmengde som nevnt i herredsrettens skjønn, til sammen 30250 m og 16991 tonnkm. Samtlige veier har god standard. Glitreveien er bygget etappevis i årene 19501970, byggepris ikke opplyst. Veien Veslesetra-Bjørnåsen er bygget ca 1965. Byggepris ikke oppgitt. Lelangsveien er bygget 1974-76 for kr. 630000,-, hvorav statsbidrag kr. 124000,-, skogsbilvei klasse 3. Det er opplyst at A/S Børresen legger skogsbilveier for kr. 175,- pr. m (1984). Erstatning: Kr. 167000,-.
Takst nr. 84: Skogsbilvei 10600 m, transportmengde 7183 tonnkm. Veien er bygget ca 1980 og kostet nesten 1 million kroner. Statstilskudd kr. 145000,-. En del av veien lot til å være av eldre dato. Erstatning: Kr. 65000,-.
Takst nr. 72: Eiendommen er først og fremst en jordbrukseiendom med 160 da dyrket mark, 100 da kulturbeite og 860 da skog. En stilfull hovedbygning i to etasjer ligger ved et romslig tun som omkranses av sidebygning med sommerleilighet, låve med fjøs, to stabbur, redskapshus, gårdssag, forpakterbolig og smie. Utenom tunet ligger et sommerfjøs. Tidligere var det melkeproduk sjon, men nå er det korndyrking. Fra våningshuset er det ca 150 m til en meget stor vinkelmast som står på den andre siden av veien. Ledningene og masten er synlig fra hovedbygningen. På den andre siden av hovedbygningen går Bergensbanen nokså nær.
Lagmannsretten finner at de påberopte ulemper ved skjemmet utseende, støy fra ledninger og faremomentet ved masten må bli å behandle som alminnelige ulemper. Spørsmålet blir om ulempene overstiger tålegrensen, og det er ulempene ved skjemmet utsikt/ utseende som i tilfelle har betydning, jfr. naboloven §2. De øvrige ulemper som er påberopt, er av mindre betydning.
Lagmannsretten legger til grunn at kraftledning med master var ventelig selv om det dreier seg om et av landets største kraftledningsanlegg. Den vurderingsnorm som ligger i naboloven krav om rimelighet, må sees i lys av den praksis som har utviklet seg ved ulemper fra forskjellige tiltak. Den enkelte grunneier må finne seg i adskillige ulemper uten erstatning. Etter en konkret vurdering er lagmannsretten kommet til at tålegrensen ikke er overskredet. Eiendommens omsetningsverdi kan ikke antas å være påvirket negativt ut over tålegrensen. Omsetningsverdien beror først og fremst på bruksverdien. Kraftledningens negative virkning på bruksverdien er erstattet ved de poster i byrettens skjønn som ikke er brakt inn for lagmannsretten. Det forhold at grunneieren i dette tilfelle ikke vil ha noen nytte av ledningsanlegget ut over hva alle andre i landet vil kunne ha, kan ikke tillegges noen vekt ved rimelighetsvurderingen,jfr. Rt-1985-635.
Konklusjonen blir at det ikke gis erstatning for verdireduksjon av eiendommen ved skjemmet utseende m.m.
Høyesterettsadvokat Ødegaard har fremlagt oppgave over medgått tid samt utgifter og salærberegning. Retten har ikke noe å bemerke til oppgaven og tilkjenner på denne post saksomkostninger kr. 49049,50. I tillegg kommer godtgjørelse til de saksøktes tillitsmenn i henhold til fremlagte arbeidsoppgaver som legges til grunn: Ole B. Hoen kr. 1800,-, Knut Kvale sr. kr. 1000,-, og Børre Chr. Hoen kr. 2186,50. De samlede omkostninger blir etter dette kr. 54036,-.
Det er fra de saksøktes side ikke spesifisert hvordan omkostningene fordeler seg på de to overskjønn som er forenet til felles behandling. Retten antar skjønnsmessig at fordelingen bør skje med 2/27 på overskjønn nr. 69/84 og resten (25/27) på overskjønn nr. 53/85. Beløpene blir da henholdsvis kr. 4002,67 og kr. 50033,33.
De lovbestemte utgifter i forbindelse med overskjønnene blir å betale av Statskraftverkene.
Overskjønnene er enstemmige. Resultatene kan formuleres under ett i følgende
Slutning:
1. Erstatningen til de saksøkte for de krav som overskjønnene omfatter, fastsettes til de beløp det er gjort rede for foran.
2. Statskraftverkene betaler de lovbestemte utgifter i forbindelse med overskjønnene.
3. I saksomkostninger til de saksøkte betaler Statskraftverkene: a) I overskjønn nr. 69/84: kr. 4002,67, b) I overskjønn nr. 53/85: kr. 50033,33.
4. Oppfyllelsesfristen er 2 -to- uker fra forkynnelsen av overskjønnene.
Einar M. Olsen Knut Ellingsgard Ola Aarflot Knut Ødegård Nikolai Hafnor
Bekreftes For rettsskriveren: