RG-1994-218
| Instans: | Gulating lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1993-06-04 |
| Publisert: | RG-1994-218 (29-94) |
| Stikkord: | Erstatningsrett utenfor kontraktsforhold |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Voss herredrett Nr. 92-0122 A. - Gulating lagmannsrett LG-1992-01221. Anken nektes fremmet til Høyesterett, se HR-1993-00676K . |
| Parter: | Ankende part: Ansgar Steinarson Sleen (Prosessfullmektig: Advokat Magnus Stray Vyrje, Oslo). Motpart: Trafikkforsikringsforeningen v/styrets formann (Prosessfullmektig: H.r. advokat Sverre Fjeldsaa, Oslo). |
| Forfatter: | Lagdommer Helge Lillebø, lagdommer Ivar Gjelsvik. Mindretall: Lagdommer Ørnulf Jacobsen |
| Lovhenvisninger: | Bilansvarslova (1961) §10, §13, §7, Tvistemålsloven (1915) §151, §172, §180, Motorvognloven (1926) §30, §12, §19, §5, Skadeserstatningsloven (1969) §3-1, §3-2a |
Det ble avsagt slik dom:
Saken gjelder erstatningsansvar for personskade ved trafikkulykke. Ansgar Sleen, født xx.xx.1973, ble 22. juni 1989 skadet i kollisjon mellom moped og personbil på E-68 (nå E-16) ved Haugsvik i Voss. Sleen, som kjørte en uforsikret moped han hadde lånt av en kamerat, kom ut fra en sidevei og kolliderte med personbilen som kom på forkjørsberettiget hovedvei. Det er ikke hevdet at bilen hadde ansvaret for kollisjonen, og Sleen krevde derfor erstatning av Trafikkforsikringsforeningen etter bilansvarsloven §12. Da ansvar ble benektet, tok Sleen ut stevning til fastsettelsesdom etter tvistemålsloven §151, annet ledd om at Trafikkforsikringsforeningen hadde erstatningsansvar, hvoretter Voss herredsrett 21. oktober 1992 avsa dom med følgende slutning:
"1. Saksøkte frifinnes.
2. Saksomkostninger tilkjennes ikke."
Sleen anket rettidig herredsrettens dom til lagmannsretten. Ankeforhandlingen ble holdt 3. og 4. mai 1993 hvor retten hørte forklaring fra Sleen og de samme seks vitner som forklarte seg for herredsretten. Det ble dessuten foretatt dokumentasjon som nærmere angitt i rettsboken. Om sakens øvrige bakgrunn vises til herredsrettens dom.
Partene har i stor grad samme anførsler for lagmannsretten som for herredsretten. Sleen viser til at Trafikkforsikringsforeningen er ansvarlig for skader voldt av motorvogn som skulle ha vært forsikret, men ikke er det. Hovedspørsmålet er om Sleen dekkes av dette ansvaret i bilansvarsloven §10, konkret om han går under hovedregelen i første pkt. eller om han kommer inn under unntaket i 2. pkt. Sleen hevder at han ikke går under 2. pkt. For det første omfatter "skade" bare tingsskade og ikke personskade. Dessuten går fører ikke inn under de kategoriene som er unntatt dekning etter 2. pkt. At begrepet "skade" skal tolkes innskrenkende, slik at det ikke gjelder personskade, baseres i stor grad på argumentasjonen i Nygaard: Bilansvar, side 305 flg., og der nevnte henvisning til lovforarbeidene.
Etter §5 bokstav a og b i 1961-loven gikk fører ikke inn under dekningsområdet for bilansvaret verken for skade på person eller ting, og det var således ikke behov for en særbestemmelse i §10 hvor skadevoldende motorvogn ikke var forsikret. I utkastet til 1961-loven var det opprinnelig foreslått at heller ikke tings- eller personskade for eier og bruker skulle være dekket, men etter uttalelser i høringsrunden ble dette endret slik at bare tingsskade falt utenfor. Som det fremgår av Inst.O.nr.II (1960-61) side 12, resulterte endringen i at for personskader var det bare fører som ikke gikk inn under forsikringen, og på side 14 anføres om §10: "I samhøve med brigdet som er gjort i §5, har nemndi brigda første leden andre punktum i denne paragrafen tilsvarande." Som det fremgår av Nygaard l.c. kan nemnda med "tilsvarande" ha ment en presisering av at for §10 gjaldt det samme som nemnda hadde understreket for §5, litra a; at tingsskade for eier eller selvstendig bruker skulle falle utenfor forsikringsordningen hva enten de var med i motorvognen eller ei. Uttrykket må iallfall oppfattes slik at både utkastets §5 litra a og §10 ble endret i samsvar med det syn justisnemnda la til grunn. Slik 1961-loven ble vedtatt, var følgelig eier/bruker dekket for personskade, men ikke for tingsskade. Også §10 hadde unntak for tingsskade, slik at dette unntaket var hjemlet både i §5 og §10. Personskade var ikke unntatt i §5, men ordlyden i unntaket i §10 tyder på at det omfattet også deres personskade. Men de nevnte motiv til justisnemnda tilsier at uttrykket tolkes innskrenkende slik at unntaket i bilansvarsloven §10 første ledd, 2. pkt ikke gjaldt personskade.
Ved lovendringen av 1973 ble unntaket for eier/brukers tingsskade i §5 opphevet uten at det var nevnt noe om forholdet til §10. Det anføres således at unntaket for "skade" i bilansvarsloven §10, første ledd, andre pkt. bare gjelder tingsskade og at det følgelig er likegyldig hvorvidt fører i det hele går inn under unntaket eller ei. Hvordan "skade" fortolkes, er imidlertid ikke avgjørende i det fører ikke omfattes av unntaksbestemmelsen i bilansvarsloven §10 første ledd, andre punktum. Etter en ordfortolkning rammes fører ikke av unntaksbestemmelsen. Det må være klart at Sleen som fører ved en enkeltstående anledning, verken omfattes av unntakets begreper eier, bruker eller passasjer. Om Sleen således skal rammes av unntaket, må man gå ut over lovens ordlyd. En slik lovanvendelse innebærer klar fare og kan lett komme i konflikt med legalitetsprinsippet, jfr. eksempelvis Rt-1964-272 hvor det fremgår at utvidelse av et lovområde er lovgivers og ikke domstolens oppgave. Bl.a. under henvisning til det som er nevnt over, anføres at verken konsekvens og sammenheng i loven, dens forhistorie, reelle hensyn eller juridisk teori tilsier at fører er unntatt. Reelle hensyn tilsier at om unntaket skulle gjelde også fører, var det mest naturlig å sette en tilfeldig fører ved en enkeltstående anledning i samme relative stilling som passasjer og ikke i det absolutte unntak som gjelder eier/selvstendig bruker. Dette er imidlertid allerede oppnådd ved regressbestemmelsen i §13, og det er derfor heller ikke behov for å ha noen unntaksregel i §10 for fører. Trafikkforsikringsforbundet er følgelig erstatningsansvarlig etter bilansvarsloven §10. Det er heller ikke grunnlag for regressansvar etter bilansvarsloven §13 mot Sleen. Det er eventuelt alternativet "visste eller måtte vite" om den manglende forsikring som er aktuelt. Hva som ligger i dette, fremgår av Rt-1978-321, spesielt side 325 flg.
Sleens uvitenhet om manglende forsikring var ikke uforståelig hensett bl.a. til hans lave alder og manglende trafikkunnskaper. Det er ikke slik at om kjøretøyet mangler registreringsmerke, så er det automatisk uforsikret. Sleen hadde ingen mulighet eller foranledning til å vite at mopeden var uforsikret. Det vises også til to-månedersregelen i bilansvarsloven §19, Nygaard l.c. side 419 og Andresen mfl.: Bilansvaret, side 140. Subsidiært anføres at eventuelt regressansvar under enhver omstendighet må lempes etter §13, første ledd siste punktum. Regressansvar vil være urimelig og Sleens oppførsel må anses "årsakande" ut fra hans alder, manglende foranledning til å sette seg inn i forsikringsreglene, at det er vanskelige regler og at han ble påført betydelige skader.
Likeledes bestrides ankemotpartens subsidiære anførsel om reduksjon etter medvirkningsregelen i bilansvarsloven §7. Det foreligger ikke årsakssammenheng mellom skadelidtes opptreden og ulykken. At mopeden manglet skilt eller var uforsikret, er uten betydning og det samme gjelder at Sleen var for ung og ikke hadde førerkort, jfr. eksempelvis RG-1980-945. Det er ankemotparten som har bevisbyrden for årsakssammenheng og det er ikke sannsynliggjort at Sleens opptreden i trafikkbildet forårsaket ulykken. Det vises her til vitneforklaringer om at Sleen stanset opp og så både til høyre og venstre før han kjørte inn på hovedveien. Årsaken til kollisjonen må være et sammentreff av manglende frisikt, tett vegetasjon, bebyggelse, uoversiktlig sving, at en veivalse hindret utsikten samt at personbilen holdt en etter forholdene for høy hastighet hvor selv en bråbrems ikke ville ha hindret ulykken. Subsidiært, om Sleen skulle finnes å ha utvist uaktsomhet, er denne så liten at den etter bilansvarsloven §7 første ledd ikke kan føre til fordeling av ansvaret. Det vises til momentene over. At Sleen ikke bukte hjelm er uten betydning idet skaden ville blitt betydelig selv om han hadde brukt det. Som det fremgår eksempelvis i Rt-1974-813 og Andresen mfl. l.c. side 74 flg. kreves det en betydelig grad av "overskuddsskyld" før lempning kan skje. Sleen har etter dette nedlagt slik påstand:
"1. Trafikkforsikringsforeningen kjennes fullt ut erstatningsansvarlig overfor Ansgar Steinarson Sleen i anledning ulykken 22. juni 1989, subsidiært etter brøk fastsatt etter rettens skjønn.
2. Trafikkforsikringsforeningen dømmes til å erstatte Ansgar Steinarson Sleen saksomkostninger for herredsog lagmannsretten."
Trafikkforsikringsforeningen viser til at Sleen uomtvistet gjorde en rekke feil i trafikksituasjonen som førte til skaden. Han kjørte uregistrert moped som han var for ung til å føre og visste eller burde vite at mopeden var uforsikret. Han kjørte dessuten fra stikkvei/privatvei ut i forkjørsberettiget riksvei uten å overholde vikeplikten. Det har i utgangspunktet formodningen mot seg at fører som har opptrådt slik skulle omfattes av den solidariske ansvarsforsikring for personskade voldt av uforsikret motorvogn, noe han da heller ikke er.
I drøftelsen tas utgangspunkt i at bilansvarsloven i dekningsområdet for den tvungne ansvarsforsikring, opererer med fire kategorier persongrupper: Eier, bruker, fører og passasjer. I motorvognloven av 1926 var bare passasjer sikret og i motorvognansvarskomiteens innstilling av 1957 var dette foreslått opprettholdt. Etter uttalelse i høringsrunden ble det endret slik at fører ble helt uten dekning, mens eier og bruker var dekket for personskade. Siden fører var uten dekning var det ikke behov for å si noe om ham i §10-tilfellene. Lovendringen i 1973 medførte ikke endringer i §10 for førers vedkommende. Om fører ikke unntas etter §10, vil han bli bedre stillet enn passasjerer, noe som ikke kan ha vært lovgivers mening. Det samsvarer også med reglene om regress, idet fører i motsatt fall da samtidig både ville ha krav på erstatning og ha regressansvar. Professor Nygaards konklusjon om at unntaket for fører i §10 ble endret ved lovendringen 1973, har ikke tilstrekkelig rettskildemessig grunnlag. Det er ikke nevnt noe i lovforarbeider eller lovtekst som tilsier at lovgiver mente førers stilling etter §10 ble endret i 1973. Det fremgår ikke av lovforarbeidene, eksempelvis Ot.prp.nr.4 (1972-73) side 8 flg. Det er utenkelig at lovgiver foretok en så drastisk endring i §10 som å innbefatte fører i erstatningsvernet for uforsikret kjøretøy uten at det nevnes i forarbeidene. Dette så meget desto mer som at fører alltid har vært den av de fire ovennevnte personkategorier som har vært svakest vernet. Det er likeledes i de fleste europeiske land slik at fører ikke nyter slikt vern som Sleen hevder å ha. Det vises her til at opptakten til 1973-revisjonen var Justisdepartementets høringsnotat om utkast til europeisk konvensjon om motorvognansvaret av 1971.
Reelle hensyn tilsier også at §10 ikke omfatter fører. Han er som nevnt regressansvarlig etter §13 og det er unaturlig at fører først skal få erstatning og så betale den tilbake i form av regress. Det konkluderes så langt med at lovendringen i 1973 ikke innebar noen endring i det som var uomtvistet før, nemlig at fører av uforsikret motorvogn ikke var dekket av ansvaret etter fellesforsikringen.
Trafikkforsikringsforeningen avviser også Sleens prinsipale anførsel om at unntaket i bilansvarsloven §10 bare gjelder tingsskade. Lovens ordlyd viser ikke at dette var meningen og forarbeidene støtter heller ikke en slik forståelse. Den eneste juridiske litteratur som foreligger om dette punkt, er forfattet av professor Nygaard, og hans syn kan ikke være riktig. Hans oppfatning er heller ikke lagt til grunn i praksis gjennom de 30 år lovbestemmelsen har eksistert. Fører var opprinnelig ikke nevnt i §10 allerede av den grunn at han etter §5 var unntatt fra forsikringsordningen. Personskaden på eier og bruker var det nødvendig å nevne uttrykkelig i §10 da disse i motsatt fall ville ha vært dekket av fellesforsikringen ved personskade voldt av uforsikret motorvogn. Subsidiært faller erstatningsansvaret bort etter regressbestemmelsen i §13 idet Sleen måtte vite at mopeden var uforsikret. Det må her kunne kreves aktivitet for å forvisse seg om lovligheten av kjøringen. Atter subsidiært anføres at eventuelt erstatning må reduseres grunnet Sleens medvirkning etter bilansvarsloven §7. I sammenstøtet står det ene motorkjøretøy ikke mer sentralt i årsaksbildet enn det andre. Bilen kom kjørende på forkjørsvei hvor det ikke var skiltet for farlig veikryss eller annet som tilsa farlig trafikkbilde. Bilføreren måtte da regne med den som kom fra sidevei var så aktsom som han pliktet. Dersom det ikke kan foretas en innpåkjøring uten at det oppstår skade, må man velge en annen vei. Det er ikke godtgjort at forhold ved bilen er årsak. Av rettspraksis vises til Rt-1972-1241, Rt-1977-126, Rt-1975-264 og Rg 1992 612. Trafikkforsikringsforeningen har etter dette nedlagt slik påstand:
"1. Herredsrettens dom stadfestes.
2. Trafikkforsikringsforeningen tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten."
Lagmannsretten kommer under dissens til at anken ikke fører fram, men avgjør saken på annet grunnlag enn herredsretten. Tvistemålet gjelder om ankemotparten er erstatningsansvarlig for skaden Sleen pådro seg. Den eventuelle erstatningsutmåling blir eventuelt ren beregning etter reglene i skadeserstatningsloven §3-1 og §3-2a. Sleens uførhetsgrad er ikke fastsatt. Partene er i all hovedsak enige om sakens faktum, og hovedspørsmålet i saken gjelder fortolkning av bilansvarsloven §10 første ledd, andre pkt. Dersom ansvar etter bilansvarsloven §10 finnes å foreligge, må retten i tillegg ta stilling til eventuell reduksjon eller bortfall etter regressbestemmelsen i bilansvarsloven §13 eller skadelidtes medvirkning etter dens §7.
Det første hovedspørsmålet gjelder fortolkningen av uttrykket "skade" i bilansvarsloven §10 første ledd, andre pkt. Sleen hevder at "skade" i andre pkt. bare omfatter tingsskade og ikke personskade. Det andre tolkingsspørsmålet er knyttet til førerbegrepet idet Trafikkforsikringsforeningen anfører at fører går inn under unntaket i 2. pkt. Lagmannsretten mener ingen av den ankendes to anførsler kan gis medhold, men finner det praktisk først å komme med noen mer generelle vurderinger.
Utgangspunktet etter bilansvarsloven §10, første ledd, første pkt. er at person som skades av motorvogn, har samme erstatningsrettslige vern hva enten det skadevoldende kjøretøy var forsikret eller ei, og forskjellen består naturlig nok i hvem han kan søke erstatning hos. I andre pkt. gjøres imidlertid et unntak idet visse grupper som går inn under bilansvaret når skaden forårsakes av forsikret motorvogn, ikke har tilsvarende rett hvor skaden forårsakes av ikke-forsikret motorvogn. Lagmannsretten er enig med partene i at det i drøftelsen av hvem unntaket gjelder for, hensiktsmessig kan henføres til fire grupper avhengig av tilknytningsforhold til motorvognen: eier, bruker (dvs. den som disponerer den på eiers vegne), fører og passasjer. Lagmannsretten finner enstemmig at uttrykket "skade" i bilansvarsloven §10, første ledd, andre pkt. også omfatter personskade. Retten nøyer seg her i alt vesentlig med å vise til herredsrettens dom som for dette spørsmål tiltres både i resultat og begrunnelse. I tillegg bemerkes at Sleen som nevnt bygger sitt syn på det som anføres av Nygaard: Bilansvaret under kommentaren til §10, og som baserer sin argumentasjon på uttalelser fra Stortingets justisnemnd i forarbeidene til 1961-loven. Lagmannsretten finner enstemmig, som herredsretten, at disse uttalelsene ikke er avgjørende. Uttalelsene er i beste fall noe uklare og kan trekke i begge retninger. Således var etter §5 bokstav a i 1961-loven eiers og selvstendig brukers tingsskade ikke dekket av forsikringen selv om motorvognen var forsikret. Allerede hovedregelen i første pkt. i §10, første ledd, tilsa da at situasjonen var den samme for uforsikret motorvogn. Det var således ikke behov for noe unntak i 2. pkt., og det kan vanskelig utledes annerledes enn at unntaket i 2. pkt. da for disse gruppers del fikk betydning spesielt for personskade.
For spørsmålet om også fører går inn under unntaket i bilansvarsloven §10, første ledd, 2. pkt, vises enstemmig i det vesentlige til herredsrettens dom, men med den forskjell at lagmannsretten mener drøftelsen leder til motsatt konklusjon av det herredsretten kom til. Fører gikk opprinnelig etter §5 bokstav b i 1961-loven ikke inn under bilansvaret overhodet, og det var følgelig heller ikke behov for å nevne ham spesielt i §10-tilfellene. Ved lovendring i 1973 ble fører etter §5, bokstav b, dekket for person-, men ikke for tingsskade. Det ble imidlertid ikke parallellt foretatt endring av ordlyden i §10, første ledd med samtidig avklaring om fører av uforsikret kjøretøy var dekket etter hovedregelen i dens første pkt. eller unntatt etter andre pkt. Spørsmålet om fører omfattes av unntaksbestemmelsen i andre pkt. eller ikke, må da avgjøres etter en vurdering av de rettskilder som er vanlige ved lovtolkning. Etter loven ordlyd omfattes fører ikke av unntaksbestemmelsen.
Uttrykket "bruker" omfatter ikke den som ved en enkeltstående anledning hadde lånt motorvognen, slik tilfellet var med Sleen, men henspeiler på en mer omfattende disponering. Typiske eksempler er arbeidstager som disponerer tjenestebil tilhørende arbeidsgiver eller en som har leaset en bil. Det vises ellers til herredsrettens begrunnelse som enstemmig tiltres. Om tolkingsmomentene i lovforarbeider, forhistorie og det som eventuelt måtte være nevnt ved senere lovendringer om bestemmelsen, nøyer lagmannsretten seg i det vesentlige med å tiltre herredsrettens vurderinger. Fører var heller ikke etter motorvognloven av 1926, jfr. dens §30, dekket av ansvaret, som da i utgangspunktet påhvilte eier idet det ikke var tvungen forsikring. Det var således først endringen av bilansvarsloven §5 bokstav b i 1973 som aktualiserte spørsmålet om førers rettigheter varierte etter som motorvognen var forsikret eller ei. Det kan ikke sees nevnt noe eksplisitt om dette til §10 i forarbeidene til 73-endringen, som for øvrig også omfattet endring i erstatningslovgivningen utenom bilansvaret. Det var også i 1985 lovendring som delvis angikk førers stilling etter bilansvarsloven §5. Men heller ikke i forarbeidene til denne endring kan det sees å være uttalelser om hvordan lovgiver oppfattet det problem som her er aktuelt. Det kan ikke sees å foreligge rettspraksis om spørsmålet og behandling av dette i juridisk litteratur må sees isolert og uten særlig stor vekt. Om hvordan bestemmelsen har vært anvendt i praksis, så opplyser Trafikkforsikringsforbundet at de entydig har lagt til grunn den forståelse de prosederer på i nærværende sak. Betraktninger om loven formål og harmoneringshensyn gir heller ikke entydige holdepunkter i en bestemt retning. Det er uomtvistet at stillingen til fører av forsikret motorvogn ble vesentlig styrket ved lovendringen i 1973, og utfra begrunnelsen for endringen, er det ikke gitt at fører av uforsikret motorvogn skulle forbli i den tidligere situasjon. Forholdene fra tilfelle til tilfelle varierer for mye til at noe kan sluttes utfra loven formål her. Fører som ved en enkeltstående anledning har lånt en motorvogn kan undertiden ha all grunn til å tro at forsikringen er i orden, eksempelvis hvor eier ikke har oppfylt plikten etter vegtrafikklovgivningen til å levere inn registeringsskiltene når forsikringen er gått ut og før vedkommende offentlige myndighet har rukket å foreta tvangsavskiltning. Fører har etter vegtrafikklovgivningen ingen absolutt plikt til å undersøke at forsikring er i orden, og i et slikt tilfelle synes formålsbetraktninger like mye å tale for at han er dekket som at han ikke er det. Lagmannsretten er enstemmig enig med ankemotparten i at harmonihensyn kan tilsi at fører ikke er dekket. Fører av skadevoldende uforsikret kjøretøy er etter bilansvarsloven §13 på visse vilkår regressansavrlig for skaden, og det harmonerer dårlig om fører først kan kreve erstatning etter §10 for så å måtte gi den fra seg som regress etter §13. Men lagmannsretten antar enstemmig at heller ikke harmonihensyn entydig taler for at fører i det hele ikke er vernet etter hovedregelen i §10, første ledd, første pkt. Regressansvar etter §13 forutsetter at fører enten visste om den manglende forsikring eller har utvist grov uaktsomhet i så måte, jfr. Andresen m.fl.: Bilansvaret, side 140 og der nevnt rettspraksis. For fører som lite eller ikke er å bebreide for sin uvitenhet, slår harmonihensynet således ikke til. Heller ikke dette hensyn trekker da entydig i en bestemt retning. Som nevnt både av herredsretten og Nygaard lc.side 310, synes det på flere punkt å være dårlig sammenheng mellom reglene i bilansvarsloven på det her aktuelle området. Men for førers stilling synes det å være tilfelle hva enten den ene eller den andre forståelse legges til grunn, og momentet har derfor liten vekt som harmonihensyn i tolkingen.
Ankemotparten har vist til at før 1973 sto fører uomtvistelig i svakere erstatningsrettslig vern etter bilansvaret enn eier, bruker og passasjer, og at i utenlandsk rett står fører iallfall ikke sterkere enn disse gruppene. Det anføres at om det ved lovendringen i 1973 ble tatt sikte på en markert endring ved dette ved å stille fører sterkere enn før, så må det formodes at dette ville ha kommet klarere til uttrykk enten i lovtekst eller forarbeider om det skulle omfatte også §10, 2. pkt. Lagmannsretten er forsåvidt enig i at dette kan være et tolkingsmoment, spesielt utfra bakgrunnen for 1973-endringen som nevnt på side 15 i herredsrettens dom, men avgjørende er det ikke. Om en lovendring skulle få en utilsiktet virkning, må dette som utgangspunkt repareres ved en ny lovendring. Det kan ikke sees at en styrking av førers stilling som blir konklusjonen etter Sleens forståelse, er så spesiell at man alene av resultatet kan slutte at dette ikke har vært lovgivers mening. Lagmannsretten konkluderer således med at loven ordlyd er klar: nemlig at fører ikke omfattes av unntaket i 2. pkt., og at det ikke foreligger tolkingsmomenter som, verken isolert eller samlet, er vektige nok til å fravike loven klare ordlyd. Resultatet så langt blir da at Sleen går inn under Trafikkforsikringsforeningens ansvar etter bilansvarsloven §10. Lagmannsretten må da ta stilling til de subsidiære anførsler om reduksjon eller bortfall av ansvaret enten etter regressbestemmelsen i §13 eller medvirkerregelen i §7. For ordens skyld nevnes at dette hører til erstatningsansvaret og ikke erstatningsutmålingen. Lagmannsretten har delt seg i vurderingen av disse spørsmål. Flertallet - lagdommerne Lillebø og Gjelsvik - mener ansvaret faller bort etter regressbestemmelsen i bilansvarsloven §13, og tiltrer således ankemotpartens subsidiære anførsel. Etter §13 har fører et subjektivt regressansvar idet han enten visste eller måtte ha visst om den manglende forsikring. Om innholdet i kravet til grov uaktsomhet, vises til Andresen m.fl. lc. side 140 og der nevnt rettspraksis.
Etter flertallets oppfatning er sammenligningsgrunnlaget ved uaktsomhetsvurderingen her ikke så mye hva som kan forventes av motorvognførere generelt, men mer hva som kan forventes av fører i alderen opptil rundt 20 år. Bl.a. grunnet alderskrav til fører, antas at moped er et av den mest aktuelle type motorvogner for personer i denne aldersgruppen, og at kravet til registrering og forsikring også for mopeder må antas å være velkjent. Grunnet hodeskadene husker Sleen intet i tilknytning til det som hendte på det aktuelle tidspunkt, men flertallet finner det uforståelig og usannsynlig at han ikke skulle ha lagt merke til at mopeden manglet skilt. Det var her en kameratgjeng som var på en badeplass, og hvor sykkelens eier hadde tatt den med. Når forholdene var slik som her, hadde som låntaker av mopeden all grunn til å få begrunnet mistanke om at den kanskje ikke var forsikret, og burde få dette avklart. Når han ikke det gjorde, mener flertallet det er uaktsomhet grovt nok til at det går inn under bilansvarsloven §13. Lagdommer Gjelsvik vil i tillegg bemerke at uavhengig av dette må hans egen kjøring av mopeden bedømmes som grovt uaktsom slik hendelsesforløpet er godtgjort, og at trafikkforeningens ansvar i tilfelle må fortfalle også etter bilansvarsloven §7.
Lagdommer Jacobsen finner ikke regressbestemmelsen i bilansvarsloven §13 anvendelig, men mener erstatningen må avkortes etter §7. Det er ikke godtgjort at Sleen var oppmerksom på de manglende skilt. At mopeden manglet skilt, var heller ikke ensbetydende med at den også var uforsikret. Hans uaktsomhet mht. forsikringen er ikke alvorlig nok til å komme inn under §13. Derimot er Sleen så mye å legge til last for kollisjonen at det må føre til avkortning. Han var godt kjent på stedet, kom ut fra en sidevei hvor han visste han hadde vikeplikt og det er heller ikke godtgjort at bilen han kolliderte med holdt for høy fart etter forholdene eller at bilfører er annet å bebreide. Sleen har her ikke vært oppmerksom nok, og etter en samlet vurdering finnes at han selv bør bære en halvpart av skaden. Dom blir å avsi i samsvar med flertallets syn. Sleen har hatt fri sakførsel både for herreds- og lagmannsrett. Saksomkostninger tilkjennes ikke for noen av rettene. For herredsretten vises til tvistemålsloven §172, annet ledd, første alt. For anken antas å foreligge slike særlige grunner at hovedregelen i tvistemålsloven §180, første ledd kan fravikes. Det vises her til at det er tale om uklare rettsspørsmål på et område av sentral betydning for ankeparten.
Slutning:
1. Herredsrettens dom stadfestes.
2. Saksomkostninger for lagmannsretten tilkjennes ikke.