RG-2000-312
| Instans: | Eidsivating lagmannsrett - Overskjønn |
|---|---|
| Dato: | 1999-07-08 |
| Publisert: | RG-2000-312 (49-2000) |
| Stikkord: | Ekspropriasjon, Bruksverdi, Tilpasningsplikt |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Sør-Østerdal herredsrett Nr: 97-00132 - Eidsivating lagmannsrett LE-1998-00631 B. |
| Parter: | Saksøker: Staten ved Forsvarsdepartementet (Prosessfullmektig: Advokat Karl Arne Utgård). Saksøkte: Helge Nikolai Kilde, Gudmund Alme, Olaf Ilsaas, Berit Meyer French og Erik Kulusveen (Prosessfullmektig: Advokat Otto Chr. Hagemann), Roald Kristiansen (Prosessfullmektig: Advokat Karl Wahl-Larsen). |
| Forfatter: | Førstelagmann Odd Jarl Pedersen med 4 skjønnsmenn |
| Lovhenvisninger: | Sameigelova (1965) §3, Norske Lov (1687) 3-, 3-, Skjønnsprosessloven (1917) §48, §52, §54, §54a, §1, Servituttlova (1968) |
1. Innledning
Saken gjelder overskjønn over Sør-Østerdals skjønn i anledning Statens erverv av beiterettene i Nesvangen beiteområde på Rena i Åmot kommune; både tvist mellom de berettigede om omfanget av beiteretten og erstatningsfastsettelsene.
Som følge av etableringen av ny hovedflyplass på Gardermoen ble forsvarets installasjoner der flyttet til Rena i Åmot kommune med opprettelse av leir og øvingsområde, har staten gått til erverv av Nesvangen beiteområde på ca 47 kvadratkilometer. Det var fra gammelt av et utmarksområde felles for gårdene Melhagen, Sønsthagen, Kilde, Alme og Kåsa. Etterat skogen ble skiftet i 1731, forble beiteretten felles.
Selve grunnervervet i Nesvangen er for Kilde, Alme, Sønsthagen, Melhagen, Stavlikåssetra og Kåssveen gjennomført ved et voldgiftsjordskifte. Partene holdt imidlertid beiteretten i området utenfor, og inngikk i stedet avtaler med Staten om avtaleskjønn. Staten tok på det grunnlag ut skjønnsbegjæring ved Sør-Østerdal herredsrett den 24 februar 1997 mot
1. Kilde Gård DA som eier av gnr 32 bnr 1 Kilde og gnr 31 bnr 1 Alme Skog gnr 30 bnr 34 Veslekåssetra
2. Gudmund Alme som eier av gnr 31 bnr 6 Alme
3. Olaf Ilsaas som eier av gnr 33 bnr 1 Sønsthagen
4. Berit Meyer French som eier av gnr 34 bnr 4 Melhagen
5. Per Jørgen Kilde som eier av gnr 30 bnr 33 Stavlikåssetra (Kåssetra)
6. Erik Kulusveen som eier av gnr 30 bnr 8 Kåssveen
For Kåsa gård inngikk partene forut for skjønnsbegjæringen minnelig avtale den 11 juli 1996 om erverv av den del som skulle avståes til selve flyplassområdet. Dette området var dels beite i Nesvangen og ca 15 dekar av et oppdyrket areal på i alt ca 100 dekar. De resterende 85 dekar av det dyrkede areal ble klausulert av hensyn til sikkerheten for fallskjermhoppingen. For disse areal og klausuleringen, skulle erstatningen fastsettes i avtaleskjønnet. For den resterende del av Nesvangen beiteområde fikk staten ekspropriasjonstillatelse og samtykke til forhåndstiltredelse ved Kronprinsregentens resolusjon 1 august 1997. I prosesskrift 6 august 1997 til Sør-Østerdal herredsrett utvidet staten skjønnsbegjæringen til også å omfatte
7. Roald Kristiansen som eier av gnr 30 bnr 1 Kåsa og bnr 10.
Ved herredsrettens beslutning av 22 september 1997 ble verdsettelsen som følge av inngrepet innenfor flyplassområdet, utsatt.
Etter dette gjaldt verdsettelsen for herredsretten kun avståelsen av beiteretten i Nesvangen. Partene er imidlertid innbyrdes uenige om omfanget av Kåsas beiterett i Nesvangen. Tvisten har sitt utspring i at da Roald Kristiansen ervervet Kåsa i 1978, var det ingen av gårdene som utnyttet beitet. Da Kristiansen overtok Kåsa var det satt opp driftsplan basert på 120 vinterforede sauer. Senere har Kristiansen utvidet saueholdet slik at han i 1997 hadde 170 vinterforede sauer. I 1997 hadde han 440 sauer på sommerbeite i Nesvangen.
Eierne av de andre beiteberettigede gårder gjør gjeldende at Kåsa ikke har rett til en så omfattende beiting. De henholder seg til en overenskomst der eierne av Melhagen, Sønsthagen, Kilde, Alme og Kåsa for året 1886 ble enige om omfanget. Ut fra den gjør de gjeldende at Kåsa har 7,35 % av beitet. Den beitesakkyndige, Yngve Rekdal, har ut fra tilgjengelig forproduksjon i Nesvangen, anslått et dyretall på 1247 sau eller 323 storfe som full og forsvarlig utnyttelse. En beiteandel for Kristiansen på 7,35 % gir ham rett til å ha ca 100 sauer på beite som tilsvarer ca 40 vinterforede sauer.
Kristiansen anfører at Kåsas beiterett er en behovsrett basert på hvor mange dyr gården kan vinterfø. Så lenge ingen av de andre gårdene utnytter sin rett har han med den begrensning som ligger i at dyrene skal kunne vinterføs av gårdens avkastning rett til å sende så mange dyr han vil på beitet. Først hvis det oppstår knapphet på beite, plikter han å begrense sin rett, og i tilfelle i forhold til det antall hver av brukene kan vinterfø. Ut fra dette gjør Kristiansen gjeldende at Kåsa med et forgrunnlag på 148 dekar, hadde beiterett for de 440 sauene han hadde da han i 1997 måtte avvikle saueholdet.
Tvisten mellom de beiteberettigede faller etter sitt innhold utenfor skjønnsrettens kompetanse, jf skjønnsloven §48. Den har ikke betydning for ekspropriasjonskravet eller dets omfang, men for den innbyrdes fordeling av erstatningen mellom ekspropriatene. Skjønnsprosessen gir i et slikt tilfelle anvisning på alternative takster, jf skjønnsloven §52 og Rt-1988-525. Imidlertid har partene under skjønnsforhandlingen den 21 januar 1998 avtalt å la skjønnsretten avgjøre tvisten, og at resultat skal legges til grunn for erstatningsutmålingen:
«1. Partene er enige om at retten prejudisielt tar standpunkt til omfanget av den beiterett som tilligger det enkelte bruk som grunnlag for erstatningsfastsettelsen.
2. Dersom retten finner at det er knapphet på beite, legges innholdet av overenskomsten av 1886, tinglyst 1919, fastlagt etter alminnelige tolkingsprinsipper til grunn. Retten avgjør prejudisielt betydningen av senere fradelinger.
Det er ved dette ikke tatt standpunkt til karakteren av bruk av beite ut over det som her er angitt.»
Herredsretten la avtalen til grunn for sin behandling og avhjemlet skjønn den 5 mai 1998 basert på at Kåsas beiterett i Nesvangen utgjorde 7,35 % av beitet, og fastsatte disse erstatninger:
1. For tapt beiterett i Nesvangen beiteområde, til Kilde Gård DA, kr 14.413; Gudmund Alme, kr 13.931; Olaf Ilsaas, kr 13.931; Berit Meyer French, kr 13.931; Per Jørgen Kilde, kr 375 og Erik Kulusveen, kr 1.500.
2. For tap ved avvikling av saueholdet på Kåsa, til Roald Kristiansen, kr 1.403.770.
3. For vedrett, til Gudmund Alme, kr 25.000.
4. For gjerdebyrde fastsettes til kr 66 pr løpemeter etter oppmåling, til Kilde Gård DA, Gudmund Alme, Olaf Ilsaas, Berit Meyer French, Per Jørgen Kilde og Erik Kulusveen.
5. Av de ovenfor fastsatte erstatninger ble fastsatt avsavnsrente med 5 - fem prosent pro anno, regnet fra 1 mai 1997 til betaling skjer.
Staten begjærte overskjønn for samtlige syv saksøkte. For de saksøkte nr 1-6, Kilde Gård DA, Gudmund Alme, Olaf Ilsaas, Berit Meyer French, Per Jørgen Kilde og Erik Kulusveen, gjaldt begjæringen den fastsatte gjerdeerstatning. Staten gjør gjeldende at det ikke skulle vært fastsatt noen erstatning. For nr 7, Roald Kristiansen, gjaldt begjæringen den fastsatte erstatning for tapt sauehold. Staten gjør gjeldende at det ikke er ekspropriasjonen som forårsaket nedleggelsen, men det at Kåsas bare hadde 7,35 % av beitet i Nesvangen. Subsidiært har staten anført at tapet skal utmåles ut fra at Kristiansen bare hadde rett til 40 vinterforede sauer.
Med full og umiddelbar tilpassing av arbeidsinnsatsen, fører det til så lav erstatning at det ikke er grunnlag for å gi ham erstatning basert ombygningskostnadene ved tilpasning til griseproduksjon. Staten har for lagmannsretten nedlagt denne påstand:
«1. Overskjønnet fremmes.»
Kilde Gård DA, Gudmund Alme, Olaf Ilsaas, Berit Meyer French, Per Jørgen Kilde og Erik Kulusveen har også begjært overskjønn. Deres begjæring gjelder den utmålte erstatning for tapt beiterett i Nesvangen. Under saksforberedelsen er Kilde Gård DA solgt til Helge Nikolai Kilde som har trådt inn i saken som part for lagmannsretten. I felles prosesskrift av 31 august/ 7 september 1998, har partene opplyst at staten har kjøpt Kåssetra av Per Jørgen Kilde slik at overskjønnsaken for hans vedkommende er hevet ved kjennelse av 8 september 1998.
Helge Nikolai Kilde, Gudmund Alme, Olaf Ilsaas, Berit Meyer French og Erik Kulusveen har for lagmannsretten nedlagt slik påstand:
«1. Overskjønnet fremmes.
2. Staten bærer kostnadene ved overskjønnet
3. De saksøkte tilkjennes erstatning for utgifter til teknisk og juridisk bistand ved overskjønnet.»
Roald Kristiansen har også begjært overskjønn. Han har for det første gjort gjeldende at herredsrettens rettsanvendelse er feil når den ikke la til grunn at Kåsa som medberettiget i Nesvangen beiteområde hadde rett til å slippe alle sin sauer på beite, så lenge det ikke skjedde til fortrengsel av medberettigede. Videre har han angrepet herredsrettens fastsettelse av erstatningen idet ombyggingsomkostningene til griseproduksjon er satt for lavt.
Under overskjønnsforhandlingen ble staten og Kristiansen enige om at Staten overtok hele det dyrkede areal innenfor flyplassområdet. Som følge av ervervet har staten med Kristiansens samtykke stilt opp denne spesielle skjønnsforutsetning:
«Staten har, som utvidelse av ekspropriasjonen, innløst Kristiansens dyrkede areal; på ca 120 dekar ved flyplassen.»
Roald Kristiansen har for lagmannsretten nedlagt slik påstand:
«1. Overskjønnet fremmes.
2. Den fastsatte erstatning forhøyes vesentlig.
3. Roald Kristiansen tilkjennes erstatning for utgifter til juridisk og sakkyndig bistand.»
For lagmannsretten er stilt opp de samme alminnelige skjønnsforutsetninger som for herredsretten:
«1. Som grunnlag for skjønnet gjelder avtaler framlagt ved skjønnsbegjæringen. For Roald Kristiansen gjøres det i tillegg inngrep som angitt i Kronprinsregentens resolusjon av 01.08.1997 innenfor det samme areal som for de øvrige beiteberettigede i Nesvangen beiteområde.
2. Tiltredelsestidspunkt med tilhørende plikt til avsavnsrente framgår av den enkelte avtale. For parter der det tidligere var inngått avtale som vedrørte jordskiftet, er tidspunktet tiltredelse i henhold til den tidligere avtale om dette, forsåvidt gjelder de arealer som var inne i jordskiftet.
3. Forsvaret kan ikke leie bort den beiterett som erverves.
4. Ervervet omfatter ikke beiterett innenfor tilbakeholdt beitestrekning, slik dette er avgrenset på kart «Hjemskog» ref. dato 16 januar 1998 (bilag til prosesskriftet). Forutsetningen for slikt beite er at beiteretten baseres på at hele gjerdeplikten tilligger de private grunneiere, og at gjerde mot Forsvarets eiendom er satt opp ved utøvelse av beite. Areal merket tillagt hhv. adv. Hagemann 8.10.1997 og advokat Utgård 16.01.1998 er inkludert i angitt tilbakeholdt beitestrekning.»
Hovedforhandlingen ble holdt på Rena fra 14 til 17 juni 1999. Retten foretok befaring på de berørte eiendommer samt en oversiktsbefaring av Nesvangen beiteområde. Sivilagronom Yngve Rekdal og sivilagronom Syver Aalstad ble oppnevnt som sakkyndige for skjønnsretten. Rekdal har utredet forproduksjonen i Nesvangen, og på det grunnlag har Syver Aalstad utredet verdien av de tapte beitemuligheter. For lagmannsretten har de samme sakkyndige som for herredsretten vært oppnevnt.
2. Tvisten om beiterettens omfang
2.1 Roald Kristiansen
har anført at utgangspunktet for fastsettelsen av omfanget av Kåsas beiterett må tas i den faktiske bruk som har vært utøvd fra gammelt av og den rettsoppfatning som har vært knyttet til bruken. I slike gamle fellesskap som Nesvangen er de historiske og faktiske forhold så lik de som finnes i allmenningene, at allmenningsrettslige prinsipper har slått i gjennom. Det er derfor allmenningsrettens regler, med prinsippet om beiterett ut fra hvor mange dyr som kan vinterføs på gården, som må slå igjennom; jf Norske Lov 3-12-3 og 3-12-5.
At det rettslig sett er tale om husbehovsretter i situasjoner som dette, støttes av rettspraksis ; jf Rt-1838-233, Rt-- 1929, Rt-1948-1064, Rt-1950-49.
Samme oppfatning er videre lagt til grunn i Rådsegn 4, side 9; og i den juridiske teori bygger Nærstad, side 107 flg, Brækhus/Hærem side 328-329 og Falkanger side 149-150 på samme forståelse.
Sameieloven regulerer således ikke forhold som i Nesvangen. Det følger også direkte av sameieloven §1 annet ledd. I Nesvangen foreligger det såkalte «særlege rettshøve» basert på utviklingen av rettsforholdene gjennom historisk tid. Sameieloven får således ikke anvendelse på disse rettsforhold, fordi de er skapt i eldre tider. De endres ikke om det kommer en ny lov. I Nesvangen er forholdet at hvert enkelt bruk eier sin skog og grunnen under den. Den ene skogeier har beiterett på den annen skogeiers eiendom. Det består et slags gjensidig servituttlignende forhold. Men det er felles beite. Man er i dag således nærmere et servituttlignende forhold enn et sameie. Sameieloven kommer derimot inn hvor man f.eks har ideelle rettigheter i en skogteig. Da gjelder loven direkte. Rettighetsforholdene i Nesvangen passer derfor ikke inn i sameielovens regelsett, men reguleres i tilfelle av servituttloven.
Ovenstående må medføre at sameieloven ikke gis anvendelse på forholdet. Beiteretten er oppstått gjennom en utvikling fra et opprinnelig totalt fellesskap, og er bestemt ut fra hva hvert enkelt bruk kan vinterfø.
I Nesvangen har det fra gammelt av vært beitet ut fra gårdenes behov basert på hvor mange dyr gården kunne vinterfø. Det var først når det oppstod en knapphetssituasjon at omfanget ble nærmere regulert slik som i 1886-overenskomsten for kyr og hester. 1886-overenskomsten avspeiler denne allmenningsrettslige oppfatning av bruken. Den er en bruksavtale for året 1886 som beskriver en fordeling av beitet ut fra hvor mange dyr gårdene kunne vinterfø.
Overenskomsten ble tinglyst 1919. Det viser at den fortsatt gjaldt. Sau og ungdyr er ikke nevnt i overenskomsten. Den omfatter derfor bare beiteretten for kyr og hester som har fast tilholdssted hjemme eller på seteren, men ikke ungdyr og sau som går fritt. Overenskomsten viser derfor at det også har beitet dyr som ikke reguleres av overenskomsten. For disse gjaldt begrensningen i antallet som kunne vinterføs på gården.
Dyretallet i overenskomsten korresponderer ikke med brukenes skyld, og heller ikke med den gamle matrikkelen. Overenskomsten er i hvert fall ikke basert på fordeling etter brukenes skatteskyld. Beiterettighetenes omfang bestemmes derfor ikke av brukenes matrikkelskyld, og er heller ikke fastsatt til et bestemt antall dyr til enhver tid, men bestemmes av hvor stort antall dyr som kan fores på gården.
I brev av 14 september 1939 gir Tollef Kilde uttrykk for at det ble beitet for det antall dyr man kunne vinterfø, men bare så lenge man ikke krenker andres rett. Man måtte ha dyrene i hjemskogen, nær til å melke. Så lenge Sønsthagen og Melhagen ikke brukte sin rett, kan Kåsa benytte den.
Eldre kontrakter viser også klart at dette var den rådende oppfatning, jf. f.eks kontrakt tinglyst 19 juli 1731. Det fremgår der at man skal kunne fortsette å beite ut fra de rettigheter man hadde fra gamle tider. Samme oppfatning er kommet til uttrykk i forbindelse med frasalg fra Alme i 1849 vedrørende. I skylddelingen fremgår at det utskilte bruk for «for Fæe- og Smaakreature» får beiterett for det antall kyr bruket «kan vinterføde.». Tilsvarende er forholdt ved frasalg av plasser; for eksempel Torgalstuen. I skjøte tinglyst 9 juli 1850 fikk plassen rett til «at tage den til Huusbehov for de anførte Dele udfordrende Mose og Brændeved». Ved frasalget av Sveen i 1850 ble det tilstått havnerett «i Gaarden Almes Hemmark, paa Maade som fra ældre Tider har været brugeligt, for det Antal Kreature som han kan føde af og paa det Afhendede,.....».
Disse dokumentene viser at rettsforestillingene i dette området er slik at beiteretten bygger på antall vinterfødde dyr på bruket. Det er ikke påvist noen hendelse i perioden fra 1850 til 1886 som kan underbygge at man her har å gjøre med en brøkoppfatning. Innholdet av avtalen er derfor basert på behovet på bruket.
Ved overdragelsen av Kåssveen fra Hanna Kilde til Emil Kulusveen 15 oktober 1929 sies det heller intet om beiterettigheter. Kåssveen vil ha den samme beiterett til sine vinterfødde dyr som for de bruk som ble etablert ved frasalg. Men det kan ikke innebære at det bruk det selges fra skulle miste sin beiterett for sine vinterfødde dyr.
Ved skylddelingen av Kåsseteren 10 mai 1941 strøk man over ordet «Havneretten». Dette skyldes at havneretten ikke legges til seteren som sådan, det er brukets havnerett som kan utøves fra denne seteren. Det samme er situasjonen ved fraskylddelingen av Kåsseteren den 24 september 1941, Kåsseteren. Setersalgene er således uten betydning ved fastleggelsen av Kåsas beiterett i Nesvangen.
2.2 Staten
har for lagmannsretten anført at et utgangspunkt for å bestemme beiterettens omfang er den matrikkelen fra 1657. Den viser at Kåsa hadde mindre enn en tolvtedel av de beitende dyr.
Et annet utgangspunkt er gammel skyld før 1836 som viser at Kåsa hadde 2,2 % av skylden.
Et tredje utgangspunkt er dyreholdet i 1849 som viser at Kåsa hadde 7-8 %.
Et fjerde utgangspunkt er overenskomsten fra 1886. Den gir Kåsa det gunstigste tall med 11,1 % av de beitende dyr.
Av disse må overenskomsten av 1886 legges til grunn. Det er et «særskilt rettshøve» som går foran den deklaratoriske regel i sameieloven §3 første ledd om partsdeletallet som bruksgrunnlag.
Da Kåssveen i 1929 ble fradelt Kåsa, ble det etablert et nytt selvstendig gårdsbruk. Den deklaratoriske regel leder da til at det nye bruket får en andel i utmarken. Etter denne delingen var andelen på Kåsa etter statens syn redusert til 8,7 %. Prosenten ble ytterligere redusert ved frasalget av Kåssetra i 1941. Samme år ble også Veslesetra fradelt.
Kåsa tilkommer etter dette 1/9 av beiteretten i Nesvangen med fradrag for beiterett fragått til Veslekåssetra, Stavlikåssetra og Kåssveen. Staten og de andre beiteberettigede gjør gjeldende at Kåsa, slik som herredsretten kom til, etter frasalgene hadde 7.35 % av beitet.
Sameiet består kun av bruksrett til beite. Et slikt forhold faller innenfor sameielovens virkeområde. Det er ingen holdepunkter som tilsier at lovgiver har ment at beiterettigheter skulle stå i noen annen stilling enn andre bruksrettigheter. Det er således andelen som er avgjørende for det enkelte bruks beiterettigheter i Nesvangen.
Det er ikke holdepunkter i gjeldende rett for at et slikt sameie skal følge reglene for allmenninger. De rettsavgjørelser Kåsa har vist til, gjelder gamle allmenninger.
Sameierene i Nesvangen har ingen rett til å beite utover den part som de har i sameiet. Det er sikker rett at man kun kan beite etter sin brøk. At andre sameiere tillater en sameier å beite utover sin rett, skaper ingen rett. Slik merbruk er i tilfelle tålt bruk. Eieren av Kåsa har kun etablert en ren faktisk situasjon der han har beitet mer enn han hadde rett til. Denne merbeitingen utover eiendommens rettigheter, kunne når som helst ha blitt stanset av andre berettigede. Kåsa har derfor ikke vern for sin bruk ut over parten sin.
Selv om Kåsa skulle ha rett til å beite så lenge andre ikke benytter sin rett, er Kåsa likevel ikke vernet, fordi de andre sameierne når som helst kunne stanse dette ved å leie bort sin rett. Eierens forventning om at noe slikt ikke ville kunne skje er en ren faktisk forventning, og utgjør ikke noe rettslig bindende grunnlag.
Etter statens oppfatning foreligger det heller ikke noe grunnlag for at eiendommen Kåsa kan sies å ha ervervet en beiterett svarende til det antall dyr bruket kan vinterfø, eller omfattende inntil hele sameiet så lenge ingen andre sameiere beiter der.
Når det gjelder de andre gårdene har staten anført at Kilde, Alme, Sønsthagen og Melhagen hver har 2/9 av beiteretten i Nesvangen beiteområde. Kilde har i tillegg beiteretten fra Veslekåssetra utgått fra Kåsa. Per Jørgen Kildes eiendom har slik andel i beitet som tillå Stavlikåssetra som er utgått fra Kåsa. Erik Kulusveens eiendom har andel i utmark bestemt av skyldforholdet på tidspunktet for fradeling.
2.3 Helge Nikolai Kilde, Gudmund Alme, Olaf Ilsaas, Berit Meyer French og Erik Kulusveen
har når det gjelder tvisten om omfanget av Kåsas beiterett i Nesvangen, sammenfallende syn med staten, og for lagmannsretten særlig fremholdt at 1886-overenskomsten er avgjørende for andelene de ulike brukene har i sameiet.
Da partene kom sammen i 1886, avklarte de forholdet brukene i mellom for ettertiden. De knyttet ikke fordelingen av beitedyr dem i mellom til beitebehovet på de enkelte eiendommene. Denne overenskomsten viser at Kåsas andel ikke under noen omstendighet overstiger mer enn 1/9, med fradrag for frasolgte beiterettigheter til Stavlikåssetra og Veslesetra.
Overenskomstens ble inngått etter alle de skjøter og transaksjoner som Kåsas eier påberoper seg til støtte for at retten var bestemt av behovet begrenset til antall vinterforede dyr. Ved 1886-overenskomsten ble brukt like brøker uansett hvor mange dyr det kunne vinterføs på den enkelte gård.
At de opererte med hest og ku som beitedyr på det aktuelle tidspunkt skyldtes kun at det var det som var aktuelt, og skyldes ikke at man hadde andre løsninger for andre dyreslag.
De andre seks involverte hovedbrukene har samme oppfatning om det enkelte bruks forholdstall, og har også faktisk forholdt seg til dette. Det har således formodningen sterkt i mot seg at Kåsas oppfatning av beiteretten har noe grunnlag i rettsforhold eller faktisk bruk.
De har dessuten i flere sammenhenger protestert mot omfanget av eiendommens Kåsas beiting i Nesvangen, noe som klart viser at beitebruken til Kåsa aldri har vært akseptert.
3. Lagmannsrettens avgjørelse av eierforholdet i sameiet
Lagmannsretten er kommet til samme resultat som herredsretten og også tiltre dens premisser som dekkende for sitt syn, og bemerker særlig:
Nesvangen har fra gammelt av vært et felles område for gårdene Melhagen, Sønsthagen, Kilde, Alme og Kåsa. Etableringen ligger så langt tilbake at utgangsdokumenter ikke finnes bevart.
I 1731 var det tvist om skogen som da ble skiftet ut, mens beitet forble liggende i fellesskap.
Lagmannsretten er kommet til at sameielovens deklaratoriske regler skal anvendes på sambeite i Nesvangen. Riktignok har sameieloven §1 avgrenset lovens anvendelsesområdet til delt eiendomsrett. Men i slike tilfeller som i Nesvangen, der beiteretten historisk og praktisk har vært betraktet som et eiendomsobjekt, er det forutsatt i forarbeidene at sameielovens alminnelige bestemmelser skal anvendes - se Rådsegn 4 side 15 der beiterett er særskilt nevnt. Dette innebærer at den deklaratoriske bestemmelse finnes i sameieloven §3 annet ledd som fastsetter at bruksomfanget er begrenset til partstallet. Denne regel går tilbake til Magnus Lagabøters landslov og gikk over i Norske lov 3-12-15.
Kristiansen har som nevnt anført at bakgrunnsretten må søkes i allmenningslovene. Han har vist til NL 3-12-3:
«Enhver skal nyde Sætter og Fedrift i den alminding, som ligger til hans bygdelav.
Sættersmark skal være til Fields, som det haver været af gammel tid. Sættesmerke maa ingen flytte, uden det flyttes did, som ingen mand er til skade. Til sætter skal holdis den rette drift, som af Alders tid havet været, og skal der møde horn mod horn, og kløv mod kløv.»
Det er formuleringen «og skal der møde horn mod horn, og kløv mod kløv» som er blitt lagt ut som en behovsrett. Lagmannsretten kan ikke se at noen av de rettsavgjørelser som Kristiansen har påberopt, støtter hans syn om at bakgrunnsretten for slike beitestrekninger som Nesvangen, skal søkes i almenningsbestemmelsen i NL 3-12-3. Det gjelder Rt-1912-593, Rt-1929-289, Rt-1917-97 og Rt-1953-1345; jf Nygard, Ting og Rettar side 253.
Men uansett hvorledes det måtte ha forholdt seg tidligere, finner lagmannsretten ikke holdepunkter i forarbeidene til sameieloven for at det skulle gjelde noen annen regel for beitestrekninger enn den som ble nedfelt i sameieloven §3 annet ledd.
Lagmannsretten legger etter dette til grunn at den beiteordning som er etablert i Nesvangen reguleres av de deklaratoriske regler i sameieloven og der §3 annet ledd som knytter bruksomfanget til partsforholdet.
I mangel av holdepunkter for annet, baseres det enkelte bruks rettigheter på matrikkelskylden, jf Rådsegn 4 frå Sivillovbokutvalet, side 21 og Mons Nygard, Ting og rettar, Rt-1974-94. Ut fra gårdenes matrikkelskyld etter den gamle matrikkel, opprinnelig av 1665, har Kåsa klart lavere skyld enn Alme, Kilde, Sønsthagen og Melhagen. Kåsas skyld ville gitt rett til mindre enn tolvteparten av beitegrunnlaget.
Men for Nesvangen finnes en overenskomst fra 1886 som i følge sameieloven §1 annet ledd går foran den deklaratoriske regel i sameieloven §3 annet ledd. For Nesvangen ble det i overenskomsten av 1886 mellom eierne av Melhagen, Sønsthagen, Kilde, Alme og Kåsa, bestemt:
«1. Der havnes af de 5 gårde med inntil følgende antall fæ og heste: Melhagen indtil 10 kjør og 6 heste, Sønsthagen indtil 10 kjør og 6 heste, Kilde indtil 10 kjør og 6 hetse, Alme indtil 10 kjør, 6 heste, Kaasen indtil 5 kjør og 3 heste.
2. Faar holdes ikke i Hjemmemarken i Sætertiden, når undtages Faarene i Kaassveen, for hvilke allrede tilladelse er givet for dette aar.»
Overenskomsten gjelder etter sin ordlyd kun for året 1886. Dokumentet ble imidlertid tinglyst så sent som i 1919. Det er heller ingen holdepunkter for at partene etter 1919 har avtalt eller praktisert en annen ordning enn overenskomstens før Kristiansen i 1978 begynte med sitt sauehold. Lagmannsretten legger derfor, som herredsretten, til grunn at avtalen har etablert en beiteordning i Nesvangen som går foran den deklaratoriske regel i sameieloven §3 annet ledd.
I overenskomsten fra 1886 ble eierne enige om at hver gård skulle ha et fast antall kyr og hester på beite; inntil 10 kuer og 6 hester for brukene Melhagen, Sønsthagen, Kilde og Alme, og 5 kuer og 3 hester for Kåsas vedkommende. Det har formodningen for seg at den avtalte ordning har vært basert på en omforenet oppfatning av de enkelte gårders forholdsmessige rettigheter i Nesvangen beiteområde. Ut fra ordlyden er det usannsynlig at den underliggende norm har vært den enkelte gårds vinterkapasitet. En slik ordning ville i tilfelle ha fått et annet uttrykk i overenskomstens ordlyd enn en et fast antall dyr. Det sannsynlige er at fordelingen har sitt grunnlag i brukenes matrikkelskyld. Selv om det ikke er noe fullstendig sammenfall, avspeiles de enkelte gårders beiterett deres skyld.
Saueholdet er ikke regulert i avtalen. Det skyldes sannsynligvis at sauer ikke betød så mye for beitetrykket i Nesvangen at partene fant behov for særskilt å regulere antall sau for det enkelte bruk. Men, på samme måte som herredsretten, kan ikke lagmannsretten se noen avgjørende grunn til at sauholdet skulle følge en annen fordelingesnøkkel enn kyr og hester.
Etter dette finner lagmannsretten at den forholdsmessige fordeling av beiteretten i Nesvangen mellom de aktuelle bruk i 1886 må antas å samsvare med det maksimale antall dyr som brukene etter overenskomsten kunne slippe på beite slik at Kilde, Alme, Sønsthagen og Melhagen hver hadde beiterett med 2/9, og at Kåsa hadde beiterett på 1/9.
Etter 1886 har det blitt frasolgt bruk fra Kåsa som får betydning for beiterettens omfang.
Det gjelder for det første frasalget av Kåssveen i 1925. Den fikk gnr 30 bnr 8 og en skyld på 0,56 mark. Det reduserte skylden på Kåsa fra 2,60 mark til 2,04 mark. Som herredsretten legger lagmannsretten til grunn at Kåssveen i samsvar med vanlig praksis fikk en forholdsmessig andel i Kåsas beiterettigheter. Det fraskilte bruk med tilhørende beiterettigheter tilhører i dag saksøkte nr 6 Erik Kulusveen.
I 1942 ble Veslesæteren og Veslesætermyren frasolgt Kåsa. Skylden på de fradelte parsellene var henholdsvis 0,15 mark og 0,03. De tilhører i dag Kilde gård. I skjøtet fremgår det at de fraskilte bruk selges med «den havnerett som fra gammelt tilligger seteren».
I 1941 ble Kåsseteren gnr 30 bnr 33 med 0,14 mark skyld fradelt eiendommen Kåsa. Eiendommen tilhører i dag Staten etter kjøpet fra Per Jørgen Kilde.
Lagmannsretten legger etter dette til grunn samme fordeling av beiteretten i Nesvangen som herredsretten med 22,99 for Kilde 22,22 for Alme, Sønshagen og Melhagen, 2,39 for Kåssveen og 7,35 for Kåsa.
Kristiansen har, selv om han bare skulle ha 7,35 % av beitet, gjort gjeldende at han som sameier har anledning til å beite med det antall dyr sameiet samlet kan tåle, så lenge beitingen ikke skjer til fortrengsel for noen av sameierne. I og med at det for tiden ikke er noen andre beiteberettigede bruk som benytter sin beiterett, har Kristiansen gjort gjeldende at han kan benytte beiteretten vederlagsfritt.
En slik bruksutnyttelse som går ut over den som følger av partsforholdet, er i strid med sameieloven §3 annet ledd som forbyr en sameier å bruke tingen mer enn det som følger av parten regnet av det som er full og forsvarlig utnyttelse av tingen. Denne regel har lang tradisjon. Den stod i NL 3-12-15 og før det i Magnus Lagabøters landslov VII - se Nygard Ting og Rettar side 251. Det finnes riktignok i teorien en avvikende lære om rett til å ta i bruk ledig kapasitet ut over parten - se Brækhus og Hærem Norsk Tingsrett side 330. Men en slik regel kan i alle fall ikke opprettholdes etter at sameieloven av 1965 har inskjerpet den kvantative begrensning til parten.
Etter dette legger lagmannsretten til grunn for erstatningsfastsettelsen for avståelsen av beiterettighetene at Kåsas rett var begrenset til 7,35 % av det som er full og forsvarlig utnyttelse av beitegrunnlaget. Forsåvidt Kåsa beiter ut over 7,35 %, er det tale om en faktisk tilstand som de andre beiteberettigede når som helst kunne ha stanset. De øvrige beiteberettigede har da også ved flere anledninger tilkjennegitt at de bestrider Kåsas adgang til å drive et så omfattende beite som faktisk har funnet sted, men har ikke latt det komme til rettssak.
Den beitesakkyndige, Yngve Rekdal, har lagt frem en rapport om beitet i Nesvangen. Hans rapport er i sammenfattende form referert i herredsrettens skjønn. For lagmannsretten har Rekdal justert tallene ut fra en endret fordeling av hugstklassesammensetningen i Nesvangen.
Han har da lagt til grunn at tilgjengelig forproduksjon i Nesvangen er 182.567 forenheter for storfe og 176.036 forenheter for sau. Det gir 1247 sauer eller 323 storfe; eller ved sambeiting med halvparten på hvert dyreslag, 178 storfe og 711 sauer. Partene har ikke hatt innvendinger mot Rekdals utredning.
Ut fra Rekdals tall og eierbrøk i beitet, er Kåsas rettmessig andel ca 100 sauer på beite eller 40 vinterforede. Rent faktisk hadde han i 1997 440 sauer på beitet herav 170 vinterforede.
5. Partenes anførsler om erstatningsfastsettelsene
5.1 Staten
har anført at for Kilde, Alme, Melhagen, Sønsthagen og Kåssveen er den aktuelle situasjon at ingen av gårdene utnytter beitet. En verdsettelse ut fra en verdi på kr 1,50 pr enhet, slik i overskjønnet om Torseterkampen, er derfor uaktuell. Det forutsetter aktiv utnyttelse av beitet for eget sauehold og at beitebelegget er maksimalt.
Omlegging av driften til ammekuproduksjon er ikke påregnelig. Forutsetningen er at det er lønnsomt og at eieren vil kunne tjene mer på en slik drift enn på alternative virksomheter. For at det skal være realistisk må det gi en avkastning som forrenter kapitalutgiftene ved ombygging av driftsbygninger og som gir et overskudd som kan konkurrere med alternativ bruk av arbeidskraften.
Staten har ikke store innvendinger mot den sakkyndiges tall når han, under forutsetning av at det bare påløper mindre utgifter til ombygging av eksisterende driftsbygning, kommer ut med et dekningsbidrag på kr 4.600 pr ku. Men det er urealistisk å la dette bare gå til dekning av 10 timers arbeid. Et realistisk anslag av arbeidsinnsatsen er 40 - 70 timer pr ku. Arbeidsinnsatsen kan utnyttes med større avkastning i annet arbeid på gården eller utenfor. Kilde og Sønsthagen driver med leiet hjelp. De andre må i tilfelle redusere sin lønnsinntekt utenfor gården.
Disse gårdene som i dag ikke driver med hysdyr, har et vesentlig tyngre utgangspunkt for overgang til ammekyrproduksjon, enn den gårdbruker som nedlegger melkeproduksjonen. Han er vant til husdyrhold og sitter med en startkapital på ca kr 200.000 fra salg av melkekvoten.
I tillegg kommer at ammekudrift fører med seg et ansvar og det er risiko forbundet med driften.
Lønnsomheten er for dårlig. Eierne vil kunne tjene det samme ved å ta annet arbeid.
For Kåsa er situasjonen at han har beitet med flere sauer enn gårdens andel i beitet. For dette overbeitet har ikke Kristiansen ekspropriasjonsrettslig vern. Det er tale om en faktisk situasjon som når som helst kunne ha vært stanset. Når staten har ekspropriert beiterettene i Nesvangen, kan staten bringe overbeitingen til opphør.
Kristiansen har således bare vern for 90-100 sauer som tilsvarer 40 vinterforede sauer. Det er en så liten besetning at det er upåregnelig at den ville ha blitt opprettholdt. I så fall er det ikke ekspropriasjonen som er årsak til nedleggelsen.
For det tilfelle at Kristiansen har krav på erstatning for å mistet en besetning på 40 vinterforede sauer, viser driftsregnskapene et resultat på ca kr 200.000 som skal dekke 1,7 årsverk der Roald Kristiansen ydet 0,7 årsverk og sønnen 1,0 årsverk. Dette innebærer at det alt vesentlige av de 200.000 kronene har gått med til lønn.
Sønnen er ikke part i saken. Kristiansen har allerede tilpasset seg situasjonen etter nedleggelsen ved å ta annet arbeid i sin eiendomsforvaltning. Det som skal erstattes er derfor bruttoinntekten fratrukket variable utgifter og lønnskostnadene.
Subsidiært kan Kristiansen tilpasse seg ved å bygge om driftsbygningen til griseproduksjon.
Når det gjelder gjerdeerstatning, har staten anført at problemstillingen er om den oppstilte skjønnsforutsetning om gjerdehold mot øvingsfeltet hvis gårdene skal ha dyr, innebærer noe økonomisk tap. Det forutsetter at det er påregnelig at det på gårdene ville begynne med dyr innen overskuelig fremtid.
Alternativt til å bygge gjerde langs hele delet mot øvingsfeltet, vil være å bygge en enkel innhegning med elektrisk gjerde.
5.2 Helge Nikolai Kilde, Gudmund Alme, Olaf Ilsaas, Berit Meyer French og Erik Kulusveen
har anført at det årlig produseres 190.000 forenheter i Nesvangen. Med en pris på kr 1,50 pr forenhet slik som skjønnspraksis har lagt til grunn, vil den kapitaliserte verdi være 5,7 millioner kroner. En slik verdi forutsetter at de saksøkte har husdyrhold. Lagmannsretten må legge til grunn at samtlige fem gårder ville ha tatt opp igjen husdyrhold for å utnytte ressursen. Ammekuproduksjon er på full fart inn i landbruket. Slik drift blir tilskyndet av myndighetene. Gårdene har bygninger som med små ombygninger kan brukes i slik produksjon.
Erstatningen må derfor utmåles etter en verdi på kr 1,50 pr forenhet slik som det ble lagt til grunn i Eidsivating lagmannsretts overskjønn i Torseterkampen og fordele erstatningen på de enkelte gårder ut fra eierandel. Det må gjøres et skjønnsmessig fradrag fordi det er upåregnelig at dyrene vil ta alt tilgjengelige for.
Subsidiært må hvert bruk vurderes med sikte på om ammekuproduksjon er en påregnelig utnyttelse. I lønnssomhetsvurderingen inngår tidsforbruket og investeringene som de utslagsgivende faktorer. En arbeidsinnsats på 10 timer pr ku er realistisk hvis det arbeides effektivt. Investeringer i størrelsesorden kr 20.000 pr ammeku er tilstrekkelig. Ut fra dette tiltrer de Aalstads tall som viser et dekningsbidrag til arbeid på kr 3.500 pr ku pr år.
Atter subsidiært krever de erstatning basert på utleie av beiteretten. En pris på kr 8 pr sau er for lite og det må gis erstatning for hele beitet ikke bare for det som Kristiansen har utnyttet.
5.3 Roald Kristiansen
har anført at han har krav på erstatning for tapet av 170 vinterforede sauer. Uansett hvilken eierandel i beitet som tilkommer Kåsa, foreligger det en etablert bruk som er vernet mot ekspropriasjon. Det er ikke sannsynlig at de andre beiteberettigede i overskuelig fremtid ville ha utnyttet sin rett.
Som følge av ekspropriasjonen må Kristiansen nedlegge saueholdet som ga et årlig overskudd på ca kr 290.000. Kapitalisert gir dette et meget høyt beløp. Hvis alternativ produksjon gir et like stort dekningsbidrag, skal han ha erstattet utgiftene som påløper ved å tilpasse driftsbygningen til den nye produksjon. Det aktuelle alternativ er omlegging til grisehold. Han har derfor krav på å dekket de påregnelige utgifter til slik omlegging. Herredsretten har ansatt ombyggingskostnadene for lavt.
I tillegg har Kristiansen krav på å få erstattet tapet ved å måtte selge livdyrene på et ugunstig tidspunkt.
6. Lagmannsrettens generelle bemerkninger til erstatningsfastsettelsen
Den beitesakkyndige har lagt til grunn at det i Nesvangen årlig kan høstes ca 180.000 forenheter. De saksøkte har anført at verdsettelsen, etterat det er gjort et skjønnsmesig fratrekk fordi dyrene ikke vil nyttiggjøre seg alt for, må foretas ut fra en enhetspris på kr 1,50 pr forenhet; jf Eidsivating lagmannsretts overskjønn av 15 november 1995 vedrørende Torseterkampen og av 8 desember 1997 vedrørende Rinilhaugen. Lagmannsretten bemerker at denne verdsettelsesmetoden forutsetter at de beiteberettigede utnytter beitet for egen besetning og at det ikke er tilpasningsmuligheter i form av å leie beite. Da vil eieren kunne lide et tap ved enten å måtte redusere saueantallet eller få mindre slaktevekt. Det er dette tapet som ut fra en forenklet metode er verdsatt til kr 1,50 pr forenhet som dyrene tilegner seg. Alternativet er en fullstendig metode slik i Eidsivating lagmannsretts overskjønn av 10 juni 1997 (Krekke).
I Nesvangen var imidlertid bare Kåsa som på ekspropriasjonstidspunktet utnyttet beitet ved å slippe sau på beitet. De andre saksøkte har ikke utnyttet verdiene siden 1970 tallet da de nedla husdyrproduksjonen; hverken i form av beitende dyr eller utleie.
Erstatningen skal imidlertid ikke utmåles på grunnlag av aktuell bruk. Det er eiendommenes fremtidige utnyttelsespotensiale som avstås og som skal erstattes. Men ikke enhver fremtidig bruksmulighet er relevant. Hva enten det er bruksverdien eller omsetningsverdien som erstattes, er vilkåret at den bruk som verdsettelsen baseres på, fremstår som påregnelig. Dette innebærer at de som krever verdsettelse ut fra bruk av beitet i ammekuproduksjon, må sannsynliggjøre at slik produksjon ville blitt tatt opp innen overskuelig fremtid hvis gårdene hadde fått beholde sin beiterett i Nesvangen. Som følge av at det er eiendommens fremtidige utnyttelsespotensiale som skal erstattes, skal påregnelighetsvurdering foretas ut fra objektive kriterier slik at spørsmålet blir om den alminnelige dyktige gårdbruker ville ha tatt opp denne driftsform.
Eiendommens fremtidige utnyttelsesmuligheter er for eksempel ikke avhengig av den aktuelle eiers alder, helse eller yrke.
Påregnelighetsvurderingen er imidlertid individuell slik at spørsmålet blir hva den alminnelige dyktig gårdbruker ville ha gjort ut fra de gitte forutsetninger på den enkelte gård. Det innebærer at slikt som for eksempel eksisterende driftsbygningers egnethet for ombygging til bruk for dyrehold, er relevant, men ikke at den ene eier er lærer eller regnskapsfører og den andre driver gården selv.
Lagmannsretten finner at den eneste form for hysdyrhold som det kan være aktuelt å ta opp, er ammekurproduksjon. For Kilde, Sønsthagen, Melhagen lå de faktiske forutsetninger før ekspropriasjonen til rette for ammekyrproduksjon. Gårdenes andel i beitet var tilstrekkelig og det fantes bygninger som var egnet for ombygging til slik produksjon basert på 15-20 dyr. For Kulusveen er situasjonen en annen fordi gårdens andel av beitet er så liten at det kun ville gitt plass til 4 dyr.
Den sakkyndige har satt opp en kalkyle basert på at gårdene tar i bruk eksisterende driftsbygninger. Det viser et dekningsbidrag på kr 4.900 pr ku før ombygningskostnadene er regnet med. Den sakkyndige har regnet med kr 300 pr ku pr år i ombyggningskostnader. Ut fra det konkluderer han med et dekningsbidrag kr 4.600 pr ku pr år til dekning av arbeidsinnsatsen. Partene har ikke hatt vesentlige innvendinger mot denne kalkyle og at det således vil være kr 4.600 i årlig overskudd pr ku i en besetning på ca 15 kyr.
Partene har derimot et forskjellig syn på hvor mange arbeidstimer som sannsynlig vil medgå for å oppnå denne inntekt. Den sakkyndige har for en besetning på 15 dyr kalkulert tidsforbruket til 8 timer pr ku i 220 dager i inneforingssesongen. Med noe tilsyn på beitet og utlegging av saltsteiener, har han konkludert med 10 timer pr ammeku pr år. Han har da lagt til grunn at tidsforbruket som vil medgå til gjødselhåndtering, oppveies av den økonomiske gevinst ved at dyrkamarka blir gjødslet. Ekspropriatene har tiltrådt den sakkyndiges anslag, mens staten har anført at timeforbruket vil være vesentlig høyere.
Tidsforbruket vil stå sentralt i påregnelighetsvurdering i det alternativ anvendelse av arbeidskapasiteten, vil inngå i den alminnelige gårdbrukers overveielser av om han skal ta opp ammekyrproduksjon.
Selvrekruterende kjøtproduksjoner en sammensatt produksjonsform som gir muligheter for forskjellig opplegg for produksjon. De normer som er satt opp i NILFs publikasjoner bygger på tradisjonelle produksjonsopplegg og kan ikke brukes direkte på det opplegg den sakkyndige har lagt til grunn i sin kalkyle, men vil være et utgangspunkt for lagmannsrettens skjønnsmessige fastsettelse av arbeidsforbruk i mer forenklede opplegg som ville være aktuelle hos ekspropriatene. Lagmansretten er således kommet til at den sakkyndiges tall er for lavt ansatt, og legger til grunn at den alminnelige dyktige gårdbruker for en besetning på 15 amekyr, ville hatt et arbeidsforbruk på 30-40 timer pr ammeku pr år i de forenklede produksjonsopplegg.
Ut fra dette er lagmannsretten kommet til at det ikke er sannsynliggjort at det på noen av gårdene ville ha blitt tatt opp ammekyrproduksjon. Situasjonen vil kunne være en annen på gårder der det er melkeproduksjon som vurderes nedlagt.
Erstatningen for beitet erstattes derfor ut fra påregnelig tapt leieinntekt som sauebeitet.
Leieprisen på Rena settes ut fra de dokumenterte avtaler Raufjellsameiet settes leieprisen til kr 8 pr dyr pr år. Lagmannsretten finner det påregnelig at de ville ha leiet ut hele beitekapasiteten.
Som følge av den skjønnsforutsetning staten har satt opp om plikt til å ha gjerde mot ekspropriasjonsarealet, har de krevet erstatning for utgiftene ved å sette opp gjerde mot øvelsesområdet og mot nabo. Partene er enige om en løpemeterpris inklusive fremtidig vedlikehold, på kr 66 pr løpemeter.
Lagmannsretten bemerker at gårdene gjennom skjønnsforutsetningen er blitt påheftet en økonomisk byrde hvis og når det skulle bli aktuelt å utnytte hjemmeskogen som beite. Dette har de krav på erstatning for forsåvidt det påfører dem et økonomisk tap som fanges opp ved at gårdens omsetningsverdi sammenliknes før og etter den påheftede byrde. Når det ikke fra før var gjerde, har de ikke krav på erstatning utmålt etter gjenanskaffelsesprinsipet. Spørsmålet blir derfor om det er påregnelig at det på gårdene vil bli slikt dyrehold og i tilfelle hvilke verdiminus byrden ville representere. Vurderingstemaet er sterkt skjønnspreget og lagmannsretten er kommet til at erstatningen bør settes til kr 40 pr løpemeter ut fra at det vil gå noen tid før utgiften vil pådradd. Når erstatningen nå utbetales pr ekspropriasjonstidspunktet, vil de oppnå en økonomisk fordel ved å investere erstatningsbeløpet frem til oppsetningstidspunktet.
Lagmannsretten finner ikke at det er grunnlag for å erstatte gjerdehold mellom gårdene. Forpliktelsen i følge skjønnsforutsetningen går kun ut på gjerdehold mot statens grunn.
For Kristiansen blir utgangspunktet at han på ekspropriasjonstidspunktet hadde et sauehold på Kåsa basert 170 vinterforede sauer som tilsvarer 440 sauer på beite. Ut fra tilgjengelig forproduksjon i Nesvangen, tilsvarer imidlertid Kåsas eierandel på 7,35 % ca 90 sauer på sommerbeite som tilsvarer 40 vinterforede sauer. Kristiansen har anført at han likevel har krav på erstatning for tapet av beite for de 440 sauer han faktisk hadde på ekspropriasjonstidspunktet. Med det standpunkt lagmannsretten har tatt i tvisten om beiterettens omfang, blir spørsmålet om Kristiansen har ekspropriasjonsrettslig vern for mer enn 7,35 % av full og forsvarlig utnyttelse av fortilgangen i Nesvangen.
Utgangspunktet ved ekspropriasjon av bruksretter er at de har erstatningsrettslig vern så langt retten rekker. En tidsbegrenset rett har bare vern for det tidsrom leietakeren i forhold til utleieren har et rettskrav på å få fortsette bruken. Er leieretten oppsigelig kan derfor ekspropriaten i kraft av at han trer inn i utleiers posisjon, kreve erstatningen basert på at retten opphører. Dette utgangspunkt følger av Rt-1970-174. Skal leietakerens vern rekke lenger, må leietakerens forventning om å fortsette leieforholdet ha en rettslig forankring i kontraktsforholdet.
De samme prinsipper må gjelde for Kåsas beiterett i Nesvangen. Skal retten ha vern ut over de 7,35 % av full og forsvarlig utnyttelse av fortilgangen, krever det at han kan påvise et rettslig grunnlag for det utvidede sauehold som binder de andre beiteberettigede. Det kan være avtale, hevd eller alders tids. Men noe slikt rettslig grunnlag har ikke Kristiansen kunnet påberope seg. Og en bar og blott faktisk bruk uten slikt rettslig forankring, er ikke tilstrekkelig. Det gjelder selv om Kristiansen hadde en sterk forventning å kunne fortsette sin bruk så lenge de andre ikke var interessert i beitet. At tålt bruk ikke har ekspropriasjonsretslig vern, følger av Rt-1977-267.
De andre beiteberettigede kunne etter dette ha satt en stopper for merbruken, og denne posisjon kan nå staten, som ekspropriant, påberope seg. Det er således ikke avgjørende at bruken var igang på ekspropriasjonstidspunktet.
Etter dette fastsetter lagmannsretten erstatningen for beitet ut fra at Kristiansen mister sommerbeitet for 90 sauer som tilsvarer 40 vinterforede.
Staten har anført at 40 vinterforede sauer er så lite at Kristiansen uavhengig av ekspropriasjonen ville ha avviklet. Lagmannsretten finner ikke det tilstrekkelig sannsynliggjort.
Verdsettelsen av Kristiansens sauehold skal etter dette fastsettes ut fra bruksverdien av et sauehold på 40 vinterforede sauer. Som redegjort for ovenfor er det tale om en objektiv verdi der det årlige nettooverskudd ved vanlig god drift, kan kreves erstattet. Utgangspunktet tas i bruttoinntekten. Fra bruttoinntekten trekkes utgifter forsåvidt de faller bort som følge av ekspropriasjonen. Det springende punkt i vurderingen av tapet på Kåsa, er om utgiftene til arbeidsinnsatsen skal trekkes fra før det årlige nettotapet kapitaliseres.
På Kåsa var det dels Kristiansen selv og dels hans sønn som utførte arbeidet. Som ansatt hos eksproprianten har ikke sønnen noe selvstendig vern for sin tapte arbeidsinntekt. Og på ekspropriatens hånd er lønnen til sønnen en utgift som umiddelbart og fullt ut faller bort som følge av ekspropriasjonen.
Når det gjelder Kritiansens egen arbeidsinnsats, lider han i utgangspunktet et tap som følge av at han ikke får nyttiggjort sin arbeidskapasitet i saueholdet. Eget arbeidsvederlag fremkommer i kalkylen som en utgift som reduserer nettoutbyttet av eiendommen. Dette tap har ekspropriaten i prinsippet krav på å få erstattet. Men det står i særstilling sammenliknet med de øvrig utgiftsposter i driften forsåvidt som det korresponderer med at en tilsvarende arbeidskapasitet blir frigjort. Dette fører til at ekspropriaten får plikt til å tilpasse seg den nye situasjon ved å finne alternativ sysselsetting for den lediggjorte arbeidskapasitet.
Bare hvis det ikke er mulig, skal det gis erstatning.
Denne erstatning for tapt arbeidsinntekt skal fastsettes individuelt og subjektivt. Selv om erstatningen for selve eiendommen (kapitalavkastningen) skal fastsettes objektivt, gjelder ikke det dette spesielle tapet som oppstår ved at ekspropriaten får lediggjort arbeidskapasitet som det ikke er anvendelsesmuligheter for; jf Rt-1967-s 148.
Etter dette blir det spørsmål om Kristiansen kan finne alternative anvendelsesmuligheter for den arbeidskapasitet han personlig ville ha nedlagt i et sauehold på 40 vinterforede sauer.
Kristiansen driver ved siden av Kåsa en omfattende forvaltning av egne eiendommer; blant annet bolig- og hybelutleie. Han eier også bygningsmassene i den nedlagte Rena kartong.
Lagmannsretten legger til grunn at Kristiansen fullt og umiddelbart kunne tilpasse seg ved å legge mer ned av sin arbeidskapasitet i eiendomsforvaltningen og at han faktisk har gjort det.
Kristiansen hadde et årlig nettoutbytte av de 170 vinterforede sauer på ca 200.000 som gir ca kr 1.200 pr sau. Med et sauehold på 40 sauer setter lagmannsretten inntekten til kr 1.400 pr sau.
Herunder har lagmannsretten tatt hensyn til at offentlige tilskudd er høyere til små besteninger enn til store besetninger.
Beløpet inkluderer alle offentlige tilskudd som gis pr sau. Arealtilskuddet vil ikke falle bort som følge av at saueholdet legges ned. Dyrkamarka på Kåsa kan fortsatt utnyttes til gressproduksjon slik at han beholder areal- og kulturlandskapstillegg. Dette gir kroner (1.400 x 40) 56.000 i dekningsbidrag.
Spørsmålet blir så hvor stor del av dette som utgjør arbeidsvederlag. Lagmannsretten setter driften av de 40 viterforede sauene på Kåsa til et tredjedels årsverk som ansåes til 40.000 som gir et dekningsbidrag på kr 16.000 som kapitlisert og diskontert med 5 %, gir en erstatning på kr 320.000.
Beløpet på kr 320.000 gir erstatning for tapet ved den fortsatte sauedrift fra juli 1997 og i prinsippet til evig tid. Erstatningen forutsetter med andre ord at sauene inngår i den fortsatte produksjon. Han har da ikke krav på noen særskilt erstatning fordi han måtte avvikle saueholdet.
Kristiansen har krevet erstatning basert på utgiftene til omlegging til griseproduksjon. En slik erstatningsutmåling kan kun komme på tale som et tilpasningstap i en situasjon der tilpassningstapet er mindre enn det økonomiske tapet som følge av inngrepet. Kristiansen er ikke i posisjon til å kreve gjenervervserstatning.
7. Erstatningen til enkelte eiendommer
7.1 Kilde Gård
Eier er Helge Nikolai Kilde. Han er fullt sysselsatt på gården. Den har 30.000 dekar produktiv skog og et kornareal på ca 134 dekar. Det ble drevet melkeproduksjon på bruket fram til ca 1970.
Eieren driver hesteoppdrett. Han har to mann fast ansatt i skogen. Stallen i østre del av driftsbygningen er nyrestaurert for hest. Beite i utmark ble ikke benyttet. Gjødselkjelleren har tykk gråsteinsmur under hele fjøset, dvs. ca 200 m2 (8 m x 25 m), og har en innvendig høyde på 3 meter. Gjødselkjellerport er plassert på langveggen, dvs. at den derved er upraktisk for innerste del av kjeller. Porten er også for låg for moderne traktor.
Gjødselkjelleren egner seg for ombygging til ammekuproduksjon med plass til ca 25 kyr.
Lagmannsretten finner ikke, særlig ut fra gårdens eksisterende næringsgrunnlag, at omdisponering til ammekuproduksjon påregnelig i overskuelig fremtid. Erstatningen fastsettes derfor ut fra tapte leieinntekter av 22,99 % av beitekapasiteten på 1247 sauer a kr 8, som kapitalisert og diskontert, gir en
Erstatning på kr 46.000 for tapt beiterett i Nesvangen
Erstatning på kr 40 pr løpemeter for gjerdehold mot leirområdet.
7.2 Alme Gård
Eier er Gudmund Alme. Han har i tillegg til gårdsdriften arbeid som daglig leder i Sør-Østerdal regnskapslag. Eiendommen er en kombinert skog- og jordbrukseiendom. Skogen var på 4.000 dekar. Jordbruksarealet er på 158 dekar, hvorav størsteparten ligger ved garden. Resten ligger ca 2 km lenger nord, med bra veiatkomst. I tillegg til eget areal leies 122 dekar. Det ble drevet melkeproduksjon på bruket fram til 1981.
Det er et bra vedlikeholdt våningshus, ellers er det noe varierende kvalitet på bygningsmassen. Kufjøset ble etter opphør med melkeproduksjon ombygd til griseproduksjon, med en kapasitet på 24 årspurker. Smågrisproduksjon ble avsluttet i 1991. Det er gjødselkjeller under 3/4 av fjøset, i middels stand. Det er lavt under taket, men det er en meter å gå på opp til bærende konstruksjoner. Han har fått utarbeidet kostnadsoverslag på ca kr 350.000 for ombygging til ammekuproduksjon med plass til 20 dyr.
Lagmannsretten finner ikke, særlig med de alternative måter eieren har til å bruke arbeidskraften på utenfor gården, at omlegging til ammekuproduksjon påregnelig. Erstatningen fastsettes derfor ut fra tapte leieinntekter av 22,22 % av beitekapasiteten på 1247 sauer a kr 8, som kapitalisert og diskontert, gir en
Erstatning på kr 44.500 for tapt beiterett i Nesvangen
Erstatning på kr 40 pr løpemeter for gjerdehold mot leirområdet.
7.3 Sønsthagen
Eier er Olaf Ilsås. Han er fullt sysselsatt på gården. I tillegg har en ansatt i skogen. Eiendommen har 30.000 dekar produktiv skog. Jordbruksareal er på 70 dekar. Opprinnelig 140 dekar, men 70 dekar av dette er omdisponert innenfor Rena Leir. I tillegg til gjenværende 70 dekar eget areal, leies det i dag 110 dekar på nabobruket. Driftsbygningen ble ombygd og restaurert i 1979-1981. Låvebygningen er i 2 etg., og skillet mellom gjødselkjeller og tidligere fjøs er fjernet. Størrelsen er 220 m2 (10 m x 22 m). Det er svært bra takhøyde, med åpent rom med vinduer flere meter opp på murveggene.
Det er plass til 20 ammekyr i gjødselkjelleren uten større ombyggingskostnad. Men, særlig ut fra gårdens eksisterende næringsgrunnlag, finner ikke lagmannsretten at omdisponering til ammekuproduksjon påregnelig i overskuelig fremtid. Erstatningen fastsettes derfor ut fra tapte leieinntekter av 22,22 % av beitekapasiteten på 1247 sauer a kr 8, som kapitalisert og diskontert, gir en
Erstatning på kr 44.500 for tapt beiterett i Nesvangen
Erstatning på kr 40 pr løpemeter for gjerdehold mot leirområdet.
7.4 Melhagen Gård
Eiendommen eies av Berit Meyer French. Hun er lærer. Eiendommen er en kombinert jord- og skogbrukseiendom, med bortforpaktet jordbruksareal. Jordbruksareal: 176 dekar, hvorav 110 dekar leies bort til nabo med kornproduksjon. Resterende areal er ute av drift som jordbruksareal. Eiendommen har 1379 dekar produktiv skog.
Det var mjelkeproduksjon på bruket fram til 1981. Eggproduksjon ble avsluttet noe senere. Våningshuset synes bra vedlikeholdt. De andre hus har hatt varierende vedlikehold. Driftsbygningen ble bygd i 1959, for melkekyr m/påsett av ungdyr og kalver, gris og høns. Ca. 200 m2 (10 m x 20 m). Det er noe lågt under taket. Fjøsvegger murt av Lecablokker. Det er støpt fjøsgulv og fjøshimling. Det er støpt gjødselkjeller med stor takhøyde.
Lagmannsretten finner ikke, særlig med de alternative måter eieren har til å bruke arbeidskraften på utenfor gården, at omlegging til ammekuproduksjon påregnelig.
Erstatningen fastsettes derfor ut fra tapte leieinntekter av 22,22 % av beitekapasiteten på 1247 sauer a kr 8, som kapitalisert og diskontert, gir en
Erstatning på kr 44.500 for tapt beiterett i Nesvangen
Erstatning på kr 40 pr løpemeter for gjerdehold mot leirområdet.
7.5 Kåssveen Gård
Eier er Erik Kulusveen. Han driver gården og arbeider ved siden av som skogsarbeider. Eiendommen har 2.300 dekar produktiv skog. Jordbruksarealet er på 249 dekar som ligger gunstig arrondert ved bygningene. I tillegg leies det 9 dekar. Det var melkeproduksjon fram til 1970 på bruket. Eiendommen har ny driftsbygning bygd i 1980
Kåssveen har kun 2,39 % av beiteretten i Nesvangen. Ut fra det og med de alternative utnyttelser av arbeidskraften utenfor gården, finner ikke lagmansretten det påregnelig med bruksomlegging til ammekuproduksjon. Erstatningen fastsettes derfor ut fra tapte leieinntekter av 2,39 % av beitekapasiteten på 1247 sauer a kr 8, som kapitalisert og diskontert, gir en
Erstatning på kr 4.800 for tapt beiterett i Nesvangen
Erstatning på kr 40 pr løpemeter for gjerdehold mot leirområdet.
7.6 Kåsa Gård
Eier er Roald Kristiansen. Kombinert skog- og jordbrukseiendom, vesentlig med grasproduksjon for husdyrhold. Jordbruksarealet var 148 dekar, hvorav ca 35 dekar ved driftsbygningene. Resten ligger ved den nye flyplassen, nær 2 km fra bruket. Det er bra vegatkomst.
Det har vært drevet med sauehold og verpehøns. I 1995-1997 leverte han i gjennomsnitt 250 sauer til slakt. Antallet vinterforede sauer var 170. Hønserivirksomheten er nedlagt.
Lagmannsretten fastsetter erstatning for tapt saueproduksjon med 40 vinterforede sauer,
Erstatningen kr 320.000 for tapt sauehold.
8. Saksomkostninger
Staten har begjært overskjønn overfor alle saksøkte. Overskjønnsbegjæringen gjaldt ikke beiteerstatningen for Kilde, Alme, Sønshagen, Melhagen og Kåssveen. Men for denne erstatningspost har de saksøkte oppnådd et bedre resultat enn for herredsretten. Dette innebærer at staten bærer omkostningen ved overskjønnet og de saksøktes utgifter til juridisk bistand; jf skjønnsloven §54 og §54a første ledd bokstav a.
Advokat Wahl Larsen har levert saksomkostningsoppgave på kr 104.521, hvorav salæret utgjør kr 90.000. Advokat Hagemann har levert omkostningsoppgave på kr 92.183, hvorav salæret utgjør kr 84.000. Lagmannsretten legger omkostningsoppgavene til grunn.
Overskjønnet er enstemmig
Overskjønnsslutning:
1. Erstatningene i anledning statens erverv av beiterettene i Nesvangen fastsettes som spesifisert ovenfor.
2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Staten til Helge Nikolai Kilde, Gudmund Alme, Olaf Ilsaas, Berit Meyer French og Erik Kulusveen ved advokat Hagemann 92.183 -nitotusenetthundreogåttitre- kroner, og til Roald Kristiansen ved advokat Whal Larsen innen 14 -fjorten- dager 104.521 etthundreogfiretusenfemhundreogenogtyve- kroner fra forkynnelsen av overskjønnet.