Rt-1959-165

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1959-02-14
Publisert:	Rt-1959-165
Stikkord:	Fraktgarantis varighet
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 18/1959
Parter:	Sannes og Romnes Melkelag (overrettssakfører Kjell Skjelbred - til prøve) mot S/L Telemark Mjølkesentral (høyesterettsadvokat Sverre Lie).
Forfatter:	Thrap, Nygaard, Roll Matthiesen. Mindretall: Schei, justitiarius Wold
Lovhenvisninger:

Dommer Schei: Medlemmene av Sannes og Romnes Melkelag gikk fra 1. august 1937 inn som andelshavere i Holla Meieri i henhold til overenskomst med S/L Telemark Mjølkesentral. Ved overenskomsten fikk medlemmene visse særrettigheter, bl.a. ga sentralen dem i avtalens pkt. 3 en prisgaranti som skulle vare i 5 år, og i pkt. 4 garanti for at «bilfrakten for melkelagets medlemmer ikke skulle overstige 0,5 øre pr. kg til Holla meieri».

En tvist om hvorvidt 5-årsfristen for prisgarantien også gjaldt for fraktgarantien ble i 1944 avgjort ved voldgift. Voldgiftsdommen kom til at tidsbegrensningen ikke gjaldt for bilfrakten, og domsslutningen gikk ut på at fraktgarantien «ansees fremdeles gjeldende».

I april 1954 meddelte Mjølkesentralen at den ikke anså seg bundet av garantien lenger, og stanset utbetalingene etter denne fra 1. juli s. å. Sannes og Romnes Melkelag fant dette uberettiget og reiste deretter denne sak.

Skien byrett avsa dom i saken den 26. november 1956 med denne domsslutning:

«S/L Telemark Mjølkesentral plikter å respektere den mellom partene den 21. juni 1944 avsagte voldgiftsdom.

S/L Telemark Mjølkesentral tilpliktes å betale til Sannes og Romnes Melkelag frakttilskudd kr. 297,84 for 2. halvår 1954 med 4 prosent rente fra 23. april 1955 til betaling skjer.

I saksomkostninger betaler S/L Telemark Mjølkesentral til Sannes og Romnes Melkelag kr. 500.

Oppfyllelsesfristen for dommen er 14 dager fra forkynnelsen.»

S/L Telemark Mjølkesentral påanket dommen til Agder lagmannsrett, som frifant Mjølkesentralen ved dom av 26. oktober 1957. Saksomkostninger ble ikke tilkjent.

De nærmere enkeltheter fremgår av byrettens og lagmannsrettens domsgrunner, som jeg viser til.

Medlemmene av Sannes og Romnes Melkelag har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett. De har i alt vesentlig gjort gjeldende det samme som de anførte for de tidligere retter, og som det er gjort nærmere rede for i dommen.

Side:166

Den ankende part har nedlagt denne påstand:

«1. Den av S/L Telemark Mjølkesentral overfor medlemmene av Sannes og Romnes Melkelag gitte garanti for at bilfrakten til Holla Meieri ikke skal overstige 0,5 øre pr. kg, anses fremdeles gjeldende.

2. S/L Telemark Mjølkesentral dømmes til å betale til Sannes og Romnes Melkelag frakttilskudd for melk levert i 2. halvår 1954, i 1955 og i 1956 tilsammen kr. 1309,72, med lovlige renter av kr. 297,84 fra 23. april 1955, av kr. 535,43 fra 1. januar 1956 og kr. 476,45 fra 1. januar 1957 til betaling skjer.

3. S/L Telemark Mjølkesentral tilpliktes å erstatte Sannes og Romnes Melkelag sakens omkostninger for alle retter.»

S/L Telemark Mjølkesentral har påstått lagmannsrettens dom stadfestet og seg tilkjent saksomkostninger for alle retter.

Det er i saken fremlagt en rekke nye dokumenter som jeg ikke finner det nødvendig å omtale nærmere. De har ikke brakt noe vesentlig nytt frem, og saken står etter min mening ikke i noen vesentlig annen stilling enn for de tidligere retter.

Jeg er kommet til samme resultat som byretten og kan på vesentlige punkter tiltre dens begrunnelse.

Ved voldgiftsdommen er det endelig avgjort at garantien for bilfrakten ikke var undergitt den tidsbegrensning på 5 år som overenskomsten fastsatte for prisgarantien, og at fraktgarantien fremdeles var gjeldende da dommen ble avsagt i 1944. Denne voldgiftsdom er Høyesterett bundet av, og etter min mening vil den i realiteten være avgjørende for utfallet av saken.

Hovedspørsmålet blir det som også de tidligere retter har stillet - om situasjonen i 1954 var så vesentlig endret at Mjølkesentralen ikke lenger kunne være bundet av sin garanti. Dette spørsmål ser jeg annerledes på enn lagmannsretten, selv om jeg er enig med den i at besvarelsen av det ikke bare kan bero på hva som var kommet til av nytt siden voldgiftsdommen ble avsagt, de nye omstendigheter må vurderes på bakgrunn av de forhold og forutsetninger som overenskomsten måtte være knyttet til.

Etter min mening er det i denne saken nødvendig å ha for øyet hva som var foranledningen til og formålet med overenskomsten. Som byretten har gjort rede for, var det Mjølkesentralen som gjorde opptaket til forhandlingene, og det er på det rene at den la stor vekt på å få Melkelagets medlemmer til å gå over til Holla Meieri. Overenskomsten ble sluttet etter langvarige forhandlinger, og for å få den i stand måtte sentralen gå med på betydelige innrømmelser. Den situasjon som forelå, var således ikke at partene søkte å finne frem til en ordning som skulle sette Melkelagets medlemmer i like god stilling som tidligere og heller ikke å sørge for at de ble sikret på linje med andre meierileverandører. Det som det gjaldt, var å få Melkelaget til å oppgi sin motstand mot å gå over til Holla Meieri, og for å få dette til måtte sentralen betale den pris Melkelaget forlangte.

Under disse omstendigheter er jeg ikke enig med lagmannsretten

Side:167

i at det kan tillegges særlig betydning om det måtte være så at lagets medlemmer «forlengst har oppnådd og etter menneskelig beregning nå må ansees sikret en langt gunstigere stilling for sine medlemmer som melkeprodusenter enn de hadde ved kontraktens inngåelse», og jeg kan heller ikke se at dette forhold gir grunnlag for å si «at det fremstiller seg som urimelig og vel også støtende for rettsfølelsen, om garantien fremdeles skal ansees gjeldende».

Lagmannsretten har lagt avgjørende vekt på at melkeomsetningen nå er kommet i ordnede former og melkeprodusentene sikret best mulige økonomiske vilkår, og legger til grunn at Melkelagets medlemmer burde ha vært klar over at fraktgarantien fra sentralens side var ment bare å skulle gjelde inntil dette mål var nådd.

Jeg kan heller ikke finne at dette fører frem.

Jeg nevner først at det etter min mening i det hele tatt ikke er påvist i saken at det siden voldgiftsdommen, eller for den saks skyld endog fra et tidligere tidspunkt, hadde foregått en slik utvikling når det gjelder organiseringen av melkesalget, at forholdene var blitt vesentlig andre i 1954. Allerede i 1937 var vel arbeidet med å få organisert melkeomsetningen kommet langt.

Men uansett hvordan det måtte forholde seg med dette, kan jeg ikke finne at opplysningene i saken gir grunnlag for å fastslå at det var en forutsetning at garantien bare skulle gjelde til melkeomsetningen var brakt i trygg gjenge og melkeprodusentene sikret best mulige økonomiske vilkår, og enda mindre for å si at Melkelagets medlemmer burde ha vært klar over dette.

Jeg peker her for det første på at spørsmålet om tidsbegrensning ble drøftet og overveiet under partenes forhandlinger. Det som ble diskutert, var utelukkende om prisgarantien skulle vare 5 eller 10 år, og 5-årsgrensen ble satt fordi sentralen fant at den etter sine regler ikke hadde adgang til å strekke seg lenger. Det kunne derfor iallfall ikke være sentralens forutsetning at prisgarantien skulle falle bort når melkeomsetningen var kommet trygg gjenge. Og sentralens standpunkt har hele tiden vært at varigheten skulle være den samme for fraktgarantien som for prisgarantien. Også for voldgiftsretten var det denne oppfatning som ble gjort gjeldende. Jeg har under disse forhold vanskelig for å se at fraktgarantien kan ha vært knyttet til en slik forutsetning som sentralen nå hevder.

Jeg nevner også at en forutsetning som denne i seg selv måtte være dårlig egnet som kriterium på hvor lenge garantiforpliktelsen skulle vare. Dertil ville det i for høy grad bero på et skjønn når man skulle si at omsetningen var kommet i trygg gjenge og produsentene sikret økonomisk eller at sentralens mål var nådd. Var det tanken at forhold som dette skulle være avgjørende for varigheten av garantien, måtte det ha vært sterk oppfordring for sentralen til å si fra om det og også finne frem til en presis formulering.

At Melkelagets medlemmer ikke godt kan ha tenkt seg at

Side:168

fraktgarantien skulle vare bestandig, er en sak for seg. Men dette kan ikke føre til at det kan være berettiget uten videre å legge til grunn at garantien bare skulle gjelde inntil melkeomsetningen var kommet i den gjenge sentralen tok sikte på. Det er ikke noe som sier seg selv at dette måtte være så, og hverken formålet med overenskomsten eller noe man kjenner til fra forhandlingene gir støtte for det.

Det er nevnt før at overenskomsten ikke tok sikte på å sikre Melkelagets medlemmer likestilling med de andre meierileverandører. Til det trengtes vel heller ingen overenskomst som dette; det sa seg vel nærmest selv at dårligere kunne det i ethvert fall ikke komme på tale å stille dem. Det som foreligger, er en gjensidig bebyrdende kontrakt som er blitt til etter forhandlinger hvor spørsmålet på den ene siden har vært hvor meget sentralen var villig til å betale for å få den i stand og på den annen side hvilken pris Melkelaget ville ha for å gå med på den. Under ingen omstendighet kan det være avgjørende i saken om man i dag synes at overenskomsten har gitt Melkelagets medlemmer urimelige fordeler sammenlignet med meieriets øvrige leverandører eller sammenlignet med Melkelagets vilkår før den ble inngått. Under disse forhold kan jeg iallfall ikke se at det er berettiget å legge til grunn at Melkelagets leverandører burde ha skjønt at fraktgarantien bare var ment å skulle gjelde inntil organiseringen av melkeomsetningen var fullført. Skulle man først trekke inn dette forhold, måtte det vel ligge vel så nær å se det slik at det måtte være større grunn til å vente kontraktsforpliktelsene oppfylt når alt gikk etter planen, enn om sentralen ikke hadde nådd sitt mål.

Jeg kan heller ikke finne at situasjonen på andre områder hadde undergått slike endringer at sentralen av den grunn ensidig kunne bringe garantiforpliktelsen til opphør i 1954. At det var gått ti år siden voldgiftsdommen kunne i seg selv ikke være nok, og det er heller ikke gjort gjeldende at det var inntrådt slike endringer i bilfraktene at det skulle være avgjørende. Forholdet er for øvrig her at garantiforpliktelsen ikke var blitt mer tyngende for sentralen; tvert imot var utbetalingene etter garantien i årenes' løp gått ned. Det er også grunn til å peke på at de utgifter det gjelder, i seg selv er forholdsvis beskjedne.

Jeg nevner til slutt at det beror på en misforståelse når lagmannsretten har anført at det fra 1942 gjelder ens priser til melkeleverandørene ved alle meierier. Begge parter er enige om at det nok har skjedd en viss utjevning gjennom riksgrunnpriser, men at utbetalingsprisen på grunn av forskjellige forhold fremdeles kan variere fra meieri til meieri. Det er også fremholdt at det kan virke noe misvisende når det i lagmannsrettens dom anføres at sentralen først sa opp fraktgarantien etterat gjentatte forsøk på å oppnå en minnelig ordning ikke hadde ført frem. Det er i saken gitt en fremstilling som begge parter er enige i, om hva som var gjort for å oppnå en ordning. Etter denne fremstilling ble det bare holdt et forberedende møte, og på dette ble det ikke fremsatt tilbud eller stillet krav.

Side:169

Jeg finner at sakens omkostninger bør oppheves også for Høyesterett.

Jeg stemmer etter dette for stadfestelse av byrettens dom, men former ingen konklusjon, da jeg etter rådslagningen går ut fra at det ikke er flertall for mitt standpunkt.

Dommer Thrap: Jeg er kommet til samme resultat som lagmannsretten.

Ved voldgiftsrettens dom i 1944 er det - som også anført av førstvoterende - rettskraftig avgjort at fraktgarantien på det tidspunkt fremdeles var gjeldende. Noe annet eller mer ligger det ikke i dommen. Voldgiftsretten har ikke tatt standpunkt til spørsmålet om garantien var stedsevarig, og retten har uttrykkelig holdt åpent spørsmålet om hvorledes Mjølkesentralen i tilfelle skulle eller kunne komme fri av garantien. Disse spørsmål kan derfor Høyesterett avgjøre ubundet av voldsgiftsrettens dom.

Jeg nevner da først at det hverken i overenskomsten av 1937 eller ved de forhandlinger som gikk forut for denne, er kommet til uttrykk at fraktgarantien skulle være uoppsigelig og ikke under noen omstendighet skulle kunne bringes til opphør fra partenes side. Det er altså ikke nå - slik som voldgiftsretten antok da den avgjorde spørsmålet om garantien opphørte etter 5-årsfristens utløp - tale om å sette ut av betraktning «en klar og utvetydig kontraktsbestemmelse». Når denne sak er reist, er det jo nettopp fordi partene under kontraktforhandlingene ikke direkte har uttalt seg om hvorvidt og i tilfelle under hvilke vilkår fraktgarantien kunne bringes til opphør av sentralen.

Dette spørsmål må etter min mening i første rekke løses ut fra hva man etter opplysningene i saken kan slutte seg til med hensyn til formålet med garantien og partenes forutsetninger ved kontraktinngåelsen. Jeg finner det utvilsomt at Mjølkesentralen i 1937 ikke har ment å ville påta seg en uoppsigelig plikt til å yte frakttilskudd til Melkelagets medlemmer uten hensyn til den fremtidige utvikling av melkeomsetningen i distriktet. Snarere må jeg gå ut fra at det var sentralens mening at også fraktgarantien var tidsbegrenset til 5 år, i likhet med tilskuddet til melkeprisen. Men i hvert fall må sentralen ha forutsatt at den kunne bringe garantien til opphør når melkeomsetningen var fullt utbygget i samsvar med de planlagte retningslinjer, som bl.a. tok sikte på, så vidt mulig, å få gjennomført ens melkepriser ved alle meierier og samme fortjeneste for alle leverandører. Jeg antar også at de kontraherende medlemmer av Melkelaget måtte være klar over at sentralen bygget på denne forutsetning, og at de derfor måtte være forberedt på at sentralen - når planene var gjennomført - ville si seg fri fra fraktgarantien. Som saken ligger an, hadde Melkelagets medlemmer etter min mening en særlig oppfordring til under kontraktforhandlingene å få brakt på det rene hvor lenge garantien skulle gjelde og under hvilke vilkår den kunne bringes til opphør fra sentralens side. Dette så

Side:170

meget mer som de jo ved overenskomsten gikk inn som andelshavere i Holla Meieri, et meieri som var tilsluttet sentralen.

Jeg finner støtte for min oppfatning når jeg ser hen til det som var det egentlige formål med overenskomsten av 1937. Foruten å sikre seg Melkelagets medlemmer som andelshavere i Holla Meieri på like fot med andre melkeleverandører i distriktet, tok overenskomsten i første rekke sikte på - gjennom pristilskudd og fraktgaranti - å holde medlemmene skadesløse fordi de oppga sine øyeblikkelige, men usikre fordeler ved å levere melken i Skien og også fordi det i tiden fremover kunne stille seg noe uvisst med hensyn til priser og leveranser til Holla Meieri. Jeg antar at medlemmene ved de tilskudd og garantibeløp som sentralen har ytet i tiden frem til 1954 har fått full kompensasjon for ethvert tenkelig offer fra deres side. Som situasjonen var i 1954, må det med sikkerhet kunne slåes fast at medlemmene for lengst ville vært avskåret fra med fordel å levere sin melk i Skiens-området og at ethvert usikkerhetsmoment med hensyn til leveransen til Holla Meieri var fjernet. På grunn av den prisutjevningspolitikk som ble drevet fra sentralens side hadde medlemmene - som andelshavere i Holla Meieri - alt i lengre tid nytt godt av de alminnelige fordeler som organiseringen av melkeomsetningen førte med seg for melkeleverandørene. Jeg kan ikke se det annerledes enn at fraktgarantien på denne måte - i samsvar med forutsetningen ved kontraktinngåelsen - faktisk hadde utspilt sin rolle da sentralen i 1954 brakte den til opphør.

Jeg stemmer etter dette for stadfestelse av lagmannsrettens dom. På grunn av de tvil som saken har frembudt, antar jeg at saksomkostninger heller ikke bør tilkjennes for Høyesterett.

Jeg stemmer for denne

dom:

Lagmannsrettens dom stadfestes.

Saksomkostninger for Høyesterett tilkjennes ikke.

Dommer Nygaard: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med annenvoterende, dommer Thrap.

Dommer Roll Matthiesen: Som dommer Nygaard.

Justitiarius Wold: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende, dommer Schei.

Etter stemmegivningen avsa Høyesterett dom overensstemmende med annenvoterendes konklusjon.

Av byrettens dom (kst. sorenskriver Helge Dolva):

- - -

Retten skal bemerke:

Mellom S/L Telemark Mjølkesentral, Sannes og Romnes Melkelag og Holla Meieri ble det juli 1937 inngått sådan overenskomst:

1. Sannes og Romnes Melkelags nåværende medlemmer går inn i Holla Meieri som andelshavere fra 1. august 1937, på betingelse av at den

Side:171

i dag opprettede overenskomst mellom fru Anna Bolvik og Skiens Meieribolag trer i kraft fra samme dato.

2. Telemark Melkesentral betaler hele andelsinnskuddet i Holla Meieri for Melkelagets nåværende medlemmer.

3. Telemark Melkesentral garanterer for et tidsrom av 5 år fra 1. august 1937 at Sannes og Romnes Melkelags medlemmer skal få utbetalt en melkepris ved Holla Meieri som ikke ligger lavere enn den nåværende kapitalbelastning, 0,3 øre + nåværende fraktfradrag 0,5 øre, tilsammen 0,8 øre pr. kg under den pris som Skien Meieribolag utbetaler sine medlemmer. Dersom utbetalingsprisen ved Holla Meieri blir lavere, skal differansen dekkes av sentralen.

4. Telemark Melkesentral garanterer at bilfrakten for Melkelagets medlemmer ikke skal overstige 0.5 øre pr. kg til Holla Meieri.

5. Holla Meieris styre har gått med på at de nåværende medlemmer av Sannes og Romnes Melkelag kan melde seg ut av meieriet uten erstatningsansvar hvis Holla Meieri melder seg ut av sentralen. Denne betingelse skal Holla Meieri påføre de andelsbrev som utskrives for Melkelagets nåværende medlemmer.

Overenskomsten var resultatet av langvarige forhandlinger mellom partene og må sees som et utslag av de bestrebelser som Mjølkesentralen da gjorde for å kunne få ordnet all melkeomsetning fra produsent gjennom dens egne organer.

Medlemmene av Melkelaget hadde fra 1934 eller 1935 levert melken til Skien Meieribolag i henhold til en spesiell leveranseavtale, men var ikke tilsluttet eller andelseiere i bolaget. Denne kontrakt ble fra Meieribolagets side oppsagt i 1936, og det var da tenkt at medlemmene av Melkelaget, som naturlig hørte til Holla Meieris leveranseområde, for fremtiden skulle levere der. Bortsett fra et par stykker nektet imidlertid Melkelagets medlemmer og gå inn i Holla Meieri som andelshavere og fikk i stedet i stand en overenskomst med Anna Bolvik i Skien. Hun drev da i konkurranse med Skien Meieribolag og holdt en literpris på melken som både ved utsalg og omkjøring lå 2 øre under Meieribolagets pris. Ved leveransene til fru Bolvik fikk Melkelagets medlemmer utbetalt nettopris, uten fradrag av fraktutgifter. Disse leveranser gjorde det mulig for fru Bolvik å utvide sin forretning i konkurranse med Meieribolaget. Dette skjedde på et tidspunkt da det nettopp fra produsenthold ble arbeidet mye for en hevning av prisen på konsummelk.

Ved avtale med Anna Bolvik oppnådde til slutt Meieribolaget å få en endring på dette, og ikrafttreden av denne avtale ble så koblet inn i omhandlede overenskomst av 1937 og der satt som vilkår for Melkelagets opptagelse i Holla Meieri (jfr. avtalens punkt 1).

Garantien for minsteprisen utløp den 1. august 1942 i samsvar med avtalens punkt 1. Den fremlagte oversikt viser at det da tilsammen var utbetalt kr. 3 542,25 i prisgaranti, eller ca. kr. 708 pr. år. Melkeprisen i Holla og Skien var da omtrent den samme, og garantien var derfor heller ikke lenger aktuell.

I tiden etter avtalen av 1937 holdt transportutgiftene seg på 0,5 øre pr. kg. og garantien på dette punkt ble først aktuell i 1941, da krigen førte til stigning også i transportsektoren.

Ved utløpet av prisgarantien ble det fra S/L Telemark Mjølkesentral

Side:172

hevdet at det hele tiden hadde vært sentralens mening at garantien for frakten også skulle være undergitt den samme 5-årsfrist. Melkelagets medlemmer bestred riktigheten av dette, og da enighet ikke kunne oppnåes, ble saken overlatt sorenskriverne Skjeldal, Skogen og Grini til avgjørelse ved voldgift. Partene prosederte saken skriftlig for voldgiftsretten, som den 21. juni 1944 avsa dom med sådan slutning:

«Den av S/L Telemark Mjølkesentral overfor Sannes og Romnes Melkelag gitte garanti for at bilfrakten for Melkelagets medlemmer ikke skal overstige 0,5 øre pr. kg til Holla Meieri, ansees fremdeles gjeldende. - - -»

Dommen er senere blitt respektert av S/L Telemark Mjølkesentral inntil den i styremøte den 6. april 1954 enstemmig besluttet at den for fremtiden ikke fant å kunne dekke de utgifter som garantien førte med seg. Det er på det rene at Melkelagets medlemmer for annet halvår 1954 tilsammen har levert 59 569 kg melk til Holla Meieri som i oppgjøret har fratrukket utgifter til frakt på 1 øre pr. kg. Tilsammen mener Melkelaget derfor at medlemmene har betalt kr. 297,84 som egentlig saksøkte i henhold til garantien skulle ha dekket. Saksøkeren har fått seg tiltransportert de krav Melkelagets medlemmer på denne måte mener å ha på saksøkte.

Med dette som bakgrunn er det nå saken foreligger til avgjørelse for retten. En finner det naturlig at en her først tar opp spørsmålet om i hvilken utstrekning den i 1944 avsagte voldgiftsdom nå er til hinder for en fri prøvelse av det foreliggende spørsmål. Voldgiftsdommen må forståes slik at fraktgarantien ikke er underlagt 5-årsfristen eller noen annen bestemt tidsfrist og at den var å anse som gjeldende i 1944 da dommen ble avsagt. Det må derfor være på det rene at saksøkte under ingen omstendigheter kan si seg fri for garantien på grunn av omstendigheter som i tid ligger forut for avgjørelse av voldgiftsretten. Det spørsmål som in casu foreligger til avgjørelse er derfor, etter rettens mening, om det siden 1944 har inntrådt sådanne omstendigheter som hensett til forholdene på avtaletiden skulle tilsi at saksøkeren nå ikke lenger med rimelighet kan påberope seg den i avtalen gitte garanti vedrørende frakten. Etter det syn retten således legger til grunn, er det uten betydning at saksøkte nå opplyser opprinnelig å ha forutsatt at 5-årsfristen også gjaldt for fraktgarantien. Denne omstendighet må ansees tatt hensyn til av voldgiftsretten i 1944 og da åpenbart funnet ikke å kunne tillegges relevans.

Den økonomiske forpliktelse som Mjølkesentralen påtok seg ved garantien, var av ubestemt omfang og måtte forutsettes å ville variere så vel med fraktutgiftene som melkemengden. Oversikten over de utbetalinger som har funnet sted i henhold til fraktgarantien, viser for 1946 kr. 1770,20 som sitt største beløp. I tidrommet 1948-1953 ligger utbetalingene på gjennomsnittlig kr. 600-700 pr. år. Nedgangen henger bl.a. sammen med den omlegging fra melkeproduksjon til korndyrking som har funnet sted i dette tidsrom. Sammenlignet med 1944 da voldgiftsdommen ble avsagt og da garantibeløpet utgjorde kr. 963,77, er det således skjedd en nedgang i de årlige forpliktelser på ca. 30 pst. For 1954 foreligger det oversikt pr. 30. juni, da avtalen ble sagt opp, og viser en utbetaling på kr. 327,25. Regner en med noenlunde samme beløp for 2. halvår, fører dette også til omtrent samme prosentvise nedgang i forhold til 1944 som foran anført. (Beløpet var kr. 297,84.)

Side:173

Det er således på det rene at utviklingen for Mjølkesentralen har gått i gunstig retning, da garantien i dag må sies å være betydelig mindre byrdefull enn den gang da voldgiftsdommen ble avsagt.

Retten er derfor av den oppfatning at de nåværende økonomiske følger av fraktgarantien, i forhold til det saksøkte på avtaletiden måtte regne med, ikke er av sådant ekstraordinært omfang at dette alene kan begrunne fritagelse for å oppfylle. Retten viser i denne forbindelse til tilfelle omhandlet i Rt-1919-167 og peker særlig på det syn annenvoterende der har gitt uttrykk for.

Det er fra saksøktes side videre hevdet at Melkelaget ved de utbetalinger som har funnet sted har fått mer enn tilstrekkelig kompensasjon for de fordeler de ved avtalen måtte oppgi, og at det derfor er urimelig å påberope seg garantien nå. Som foran anført er det på det rene at Melkelaget før avtalen av 1937 hadde leveranser til Anna Bolvik i Skien hvor det ble utbetalt nettopris uten fraktfradrag. Retten finner det naturlig at Melkelaget ved avtalen med Holla Meieri og Mjølkesentralen betinget seg særlige fordeler for å oppgi dette, og at avtalens punkt 4 om fraktgarantien nettopp har kommet inn i denne forbindelse. Under hovedforhandlingen har disponent Benterud ved S/L Telemark Mjølkesentral forklart at den konkurranse som fru Bolvik drev var meget sjenerende, og at sentralen derfor la stor vekt på å få den stanset. For sentralen må det derfor ha fremstillet seg fornuftig i denne forbindelse å få stanset leveransene fra Melkelaget til fru Bolvik og i stedet få knyttet medlemmene av melkelaget til Holla Meieri og derigjennom til sentralen. På den måten ville Skien Meieribolag komme til å beherske all omsetning av melk i Skien, og sentralen ville dessuten få en gunstig utgangsposisjon i arbeidet for å heve prisen på konsummelk. For sentralen må derfor avtalen av 1937 med Melkelaget bare sies å være et ledd i en større sammenheng.

Det er intet som tyder på at Mjølkesentralen ved avtalens inngåelse har lagt noen avgjørende vekt på den verdi leveransene til fru Bolvik kunne ha for Melkelagets medlemmer. Hvis det hadde vært tilfelle, finner en det rimelig at sentralen under forhandlingene iallfall hadde undersøkt mulighetene av å kunne fri seg ved engangserstatning. Hverken avtalens ordlyd eller noen omstendigheter ved dens slutning gir således noe holdepunkt for den oppfatning at garantien skulle ansees bortfalt når de fordeler Melkelaget hadde oppgitt skulle ansees kompensert i frakttilskudd. Slik som fraktgarantien er formulert, skulle den først bli aktuell ved en stigning i fraktutgiftene og risikoen for en sådan utvikling skulle påhvile Mjølkesentralen. At den nå åpenbart mener å ha vurdert mulighetene for en slik utvikling feil, er en omstendighet som den selv er nærmest til å bære de økonomiske følger av.

På bakgrunn av dette, og hensett til den klare formulering fraktgarantien har fått, må retten regne med at Mjølkesentralen har ansett det av så stor betydning å få knyttet Melkelaget til Holla Meieri og derved til sentralen, at den foruten å betale andelsinnskuddene, også har sagt seg villig til å garantere for frakten uten angivelse av tidsfrist. Det foreligger imidlertid ingen opplysninger som kan gi retten grunn til å anta at en påberopelse av garantien under disse omstendigheter skulle virke urimelig og derfor måtte settes til side.

Saksøkte har videre anført at en ved å opprettholde garantien faktisk

Side:174

godkjenner at Melkelagets medlemmer blir stående i en særstilling blant melkeprodusentene. Det må være på det rene at avtalen nettopp tok sikte på en særordning med en gruppe produsenter som ellers ikke ønsket tilslutning til Holla Meieri og Mjølkesentralen. At andre produsenter som ikke har sådan særavtale, ikke får samme fordeler, kan derfor ikke med befriende virkning påberopes av Mjølkesentralen i dag.

Retten kan derfor heller ikke se at det for løsningen av det foreliggende spørsmål kan ha noen betydning at Melkelaget som andelseiere i Holla Meieri er tilsluttet saksøktes egen organisajon S/L Telemark Mjølkesentral.

Retten har etter dette kommet til at saksøkte plikter å respektere den mellom partene den 21. juni 1944 avsagte voldgiftsdom. - - -

Av lagmannsrettens dom (lagdommer Ole Bærøe, kst. lagdommer Gulbrand Jensen og sorenskriver A. B. Steffensen):

Lagmannsretten er kommet til et annet resultat enn byretten og skal bemerke:

Det kan ikke antas å være riktig, når byretten har bygget på voldgiftsdommen av 21. juni 1944 som avgjørende for at garantien etter kontraktens post 4 fremdeles må respekteres og har gått ut fra at et annet resultat i tilfelle bare kan bygges på etterfølgende omstendigheter. Voldgiftsdommen avgjorde bare at garantien på den tid fremdeles var effektiv og at den ikke var tidsbegrenset på samme måte som prisgarantien etter kontraktens post 3 der utløp i 1942, 5 år etter kontraktens inngåelse. Dommerne tok da også en reservasjon, idet de bemerket at det ikke var aktuelt i saken, «hvorledes melkesentralen i tilfelle skal eller kan bli fri for sin garanti».

Ved avgjørelsen av om garantien 10 år eller nå 13 år senere skal ansees fremdeles gjeldende, må man foruten til etterfølgende omstendigheter også se hen til den opprinnelige avtale og dens forutsetninger.

Man må med den ankende part være enig i at det fremstiller seg som urimelig og vel også som støtende for rettsfølelsen, om garantien fremdeles skal ansees gjeldende, til tross for at ankemotparten for lengst har oppnådd og etter menneskelig beregning nå må ansees sikret en langt gunstigere stilling for sine medlemmer som melkeprodusenter enn de hadde ved kontraktens inngåelse. De er med hensyn til priser og leveringsvilkår likestillet med andre produsenter og har dessuten ved kontrakten oppnådd den fordel å få gratis andeler i Holla Meieri, foruten at de i en årrekke har fått billigere frakt enn andre. Før kontrakten hadde de bare oppsigelige avtaler, først med Skien Meieribolag og så med fru Bolvik, mens de nå som andelseiere og derved som medlemmer av Melkesentralen har en sikret stilling.

Prisgarantiens begrensning til 5 år viser at tanken var å gi ankemotpartens medlemmer en sikkerhet for at de skulle få like gunstige vilkår som andre produsenter i Skiensdistriktet i et tidsrom da organisasjonen ennå ikke var helt festnet og fremdeles under utbygging. Man kunne ikke i 1937 være sikker på at den ville nå sitt mål, nemlig å gjøre seg til herre over så å si all melkeomsetning og -foredling, og derved bli i stand til å skaffe alle melkeprodusenter en sikker og stigende og for alle like fordelaktig inntekt av sin produksjon.

Fraktgarantien fremtrer iallfall delvis som et supplement til

Side:175

prisgarantien, idet denne ellers lett kunne blitt illusorisk ved stigning i fraktutgiftene. Om man enn med voldgiftsretten kan være enig i at denne fraktgaranti etter kontraktens ordlyd ikke utløp samtidig med prisgarantien, kan man ikke innse annet enn at den 10 år senere måtte kunne bringes til opphør ved oppsigelse etterat gjentatte forsøk på å oppnå en minnelig ordning ikke hadde ført frem.

Ankemotpartens medlemmer kunne ikke i 1937 ha noen berettiget forventning om at garantien skulle være stedsevarig. De burde iallfall ha vært klar over, at den fra sentralens side var ment bare å skulle gjelde så lang tid som det ville ta å få brakt hele organisasjonen av melkeomsetningen i trygg gjenge og å sikre produsentene best mulige økonomiske vilkår. Man kan vanskelig tro at medlemmene av laget overhodet har tenkt seg i 1937 at de skulle få en varig begunstigelse i forhold til andre produsenter, også etterat dette formål var nådd.

Ved statens (Forsyningsdepartementets) foranstaltning ble det allerede i 1942 sørget for ens priser til produsentene hva enten de leverte til det ene meieri eller det annet, og Holla Meieri kunne derfor betale like meget som Skien Meieribolag. Prisgarantien, som utløp omtrent samtidig, ble da uten betydning. Når fraktgarantien av voldgiftsretten ble opprettholdt kan det ha sin underliggende motivering også deri, at det under okkupasjonen fremdeles var uklart eller usikkert om organisasjonen også i fremtiden ville kunne makte å fylle sitt formål.

Det er av ankemotpartens prosessfullmektig påberopt en rekke dommer som fastslår at en mer eller mindre sterk prisstigning ikke berettiger den derved skadelidende part til å fragå en kontrakt. ( Rt-1902-394, Rt-1917-305, Rt-1919-167, Rt-1920-697, Rt-1922-562, Rt-1951-371). Disse dommer er her av liten interesse, da den ankende part ikke har gjort gjeldende at prisstigningen i og for seg må føre til at garantien bortfaller. Dommene gjelder for størstedelen rene handelsforhold, særlig salg av generisk bestemte varepartier, og fastslår at prisstigning ikke får noen innflytelse på leveringsplikten, med mindre det blir spørsmål om et «eksorbitant» tap. Her har vi imidlertid med et kontraktforhold å gjøre som er av en helt annen art. Riktignok er det så at ankemotparten - med full rett - hadde krysset den ankende parts og Holla Meieris planer ved å slutte kontrakt med fru Bolvik i stedet for å levere sin melk til Holla Meieri og derved skaffet seg en gunstig posisjon under den ankende parts arbeid ved oppbyggingen av sin organisasjon, og kontrakten fremtrer for så vidt som en forretningsmessig transaksjon. Men dens formål var også å gjøre ankemotpartens medlemmer til fremtidige solidariske interessenter i organisasjonen, og kontraktforholdet får derved i større grad karakteren av et gjensidig tillitsforhold av lengre varighet. Domstolene må da - i langt høyere grad enn hvor det gjelder en ren handelsavtale - ved fortolkningen og utfyllingen av kontraktens bestemmelser være berettiget til å bygge på prinsippet om tro og love. Man kan her henvise til professor Knophs artikkel i Tidsskrift for Rettsvitenskafødt xx.xx.63, innledningen og særlig side 70 øverst samt til daværende høyesterettsadvokat Ferdinand Schjelderups avhandling i Rt-1920-609, for så vidt angår avsnitt VII, side 624/5.

Resultatet blir at den ankende parts påstand om frifinnelse tas til følge. - - -

Side:176