Rt-1963-316

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1963-03-22
Publisert:	Rt-1963-316
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 18, nr. 31/1961
Parter:	Torgeir Tjønn m.fl. (høyesterettsadvokat Arne Vislie) mot Hovedstyret for Norges vassdrags- og elektrisitetsvesen (overrettssakfører Otto Chr. Hagemann - til prøve), nr. 8/1962: Elling Skamarken m.fl. (høyesterettsadvokat Arne Vislie), Harald O. Vågslid m.fl. (høyesterettsadvokat Aage Rygh) mot Hovedstyret for Norges vassdrags- og elektrisitetsvesen (overrettssakfører Otto Chr. Hagemann - til prøve), nr. 10/1962: Sivert Nordskog m.fl. (høyesterettsadvokat Aage Rygh) mot Hovedstyret for Norges vassdrags- og elektrisitetsvesen (overrettssakfører Otto Chr. Hagemann - til prøve).
Forfatter:	Helgesen, Bendiksby, Roll Matthiesen, Heiberg, justitiarius Terje Wold
Lovhenvisninger:	Skjønnsprosessloven (1917), Vassdragsreguleringsloven (1917) §16, Grunnloven (1814) §105, Vasdragsloven (1887), Tvistemålsloven (1915) §98, Skjønnsprosessloven (1917) §28, §38

Dommer Helgesen: Saken gjelder anke over to overskjønn vedrørende statens regulering av Tokke-Vinjevassdraget, avhjemlet 16. november 1957 og 1. juli 1961.

I. Overskjønnet av 16. november 1957.

I ekspropriasjonssak mellom Hovedstyret for Norges vassdrags- og elektrisitetsvesen som saksøker og som saksøkte en rekke grunneiere og rettighetshavere, hvis rettigheter blir berørt av reguleringen av Tokke-Vinjevassdraget, avsa Vest-Telemark herredsrett - sorenskriveren med skjønnsmenn - skjønn 30. november 1956 og 24. august 1957. Skjønnet ble holdt i henhold til ekspropriasjonstillatelse, som er gitt ved Kronprinsregentens resolusjon av 13. januar 1956.

Vest-Telemark herredsrett som overskjønnsrett - sorenskriver Bj. Rognlien som settedommer med skjønnsmenn - avhjemlet overskjønn 16. november 1957.

For underskjønn og overskjønn var det tvist mellom partene om hvorledes erstatningen for grunn til damfeste skulle fastsettes. Grunneierne hevdet at det ved fastsettelsen av erstatningen skulle tas hensyn til den spesielle verdi vedkommende grunnstykke har som damsted. Eksproprianten på sin side bestred at det var rettslig adgang til å ta dette moment i betraktning. Underskjønnet av 30. november 1956, som behandlet og avgjorde denne tvist, fant at «grunn til damfeste må takseres etter sin omsetningsverdi, som vanligvis antas å ligge mer eller mindre over bruksverdien». På dette grunnlag fastsatte underskjønnet erstatningen for grunn til damfeste. De grunneiere som tidligere hadde solgt sine fallrettigheter til Vassdragsvesenet, fikk også tilkjent damfesteerstatningen på dette grunnlag.

Side:317

Flertallet i overskjønnet - formannen og 3 skjønnsmenn - kom til det resultat at bruksverdien var den høyeste og la den til grunn for erstatningen. Mindretallet - 3 skjønnsmenn - var enige med underskjønnet i at det hadde dannet seg en særskilt omsetningsverdi for damsteder. Mindretallet fant derfor i likhet med underskjønnet at grunnen for damfeste da måtte takseres etter sin omsetningsverdi. Om saksforholdet og partenes anførsler i tvisten viser jeg for øvrig til premissene for underskjønnet og overskjønnet.

Torgeir Tjønn (Tveito dam, søndre damsted, takst nr. 42 a) og T. T. Tjønn og Bjørn Tveito (Leirli dam, østre damsted, takst nr. 44) har påanket overskjønnets avgjørelse av tvisten. Ankepartene gjør gjeldende at overskjønnets flertall har tatt feil både når det gjelder resultatet og begrunnelsen. Det hevdes at overskjønnet har tatt feil når det ikke har lagt avgjørende vekt på kjennelsen i Rt-1956-109 og Rt-1956-493, og begrunnet dette med at det i disse tilfelle gjaldt ekspropriasjon av grunn hvor det var utført arbeider av grunneieren. Etter ankepartenes mening må overskjønnet ha bygget på den uriktige rettsoppfatning, at en merverdi bare kan kreves erstattet når ekspropriasjonsgjenstanden har fått øket verdi ved påkostninger (arbeider) på denne. Ankepartene hevder at det er like rimelig at det må betales erstatning også for andre investeringer enn arbeid på eiendommen. Ja, selv om det ikke er gjort spesielle investeringer og det derfor bare er spørsmål om verdier som er en del av eiendommens naturlige egenskaper, så må etter ankepartenes mening eksproprianten ha plikt til å erstatte eieren en slik verdi. Ankepartene krever ikke noen andel av ekspropriantens gevinst eller fordel. Det er bare verdien på grunneierens - ekspropriatens - hånd som kreves erstattet av eksproprianten. Ankepartene mener at den riktige rettsoppfatning er den som er lagt til grunn i et senere overskjønn av 16. februar 1962, nemlig «at et damsted kan være så vel egnet til formålet fra naturens side, eller ved påkostninger, at eieren under frie forhandlinger om salg ville kunne kreve - og få - en høyere pris for grunnen enn den vanlige bruksverdi, eventuelt tomteverdi». I likhet med overskjønnet av 16. februar 1962 gjør ankepartene gjeldende at et damsted på denne måte vil kunne få en høyere omsetningsverdi enn slik grunn ellers ville betinge, og denne høyere omsetningsverdi må eksproprianten være forpliktet til å betale. Denne prosedyre faller stort sett sammen med den som også ble gjort gjeldende av ankepartene for overskjønnet av 1. juli 1961, hvor synspunktet bl.a. er uttrykt slik: I og med at damstedene kan brukes til dette formål har de egenskaper som skaper en «naturlig» omsetningsverdi. Disse egenskaper gjør dem verdifulle for eksproprianten, og kunne også vært utnyttet av andre i forbindelse med kraftutbygging.

Overskjønnet har - hevdes det videre - tatt feil når det antar a) at de damsteder som er valgt ikke utpeker seg som selvsagte steder for damfester, b) at ingen med bestemthet kunne vite hvor

Side:318

dammene ville bli plasert og c) at dammene like godt kunne ha vært lagt et annet sted.

Subsidiært har ankepartene henholdt seg til det standpunkt mindretallet i overskjønnet gjorde gjeldende.

Vassdrags- og elektrisitetsvesenet hevder at den påankede avgjørelse er riktig så vel i sitt resultat som i sin begrunnelse, og har i alt vesentlig gjort gjeldende de samme anførsler som for overskjønnet. Også for Høyesterett har Vassdragsvesenet således gjort gjeldende at en særlig omsetningsverdi på en gjenstand som ikke kan brukes eller ønskes kjøpt av andre enn eksproprianten, ikke vil foreligge når det ikke er foretatt investeringer i ekspropriasjonsgjenstanden.

Subsidiært gjør Vassdragsvesenet også for Høyesterett gjeldende at det iallfall ikke kan bli tale om noen spesiell damfesteerstatning for T. T. Tjønns og Bjørn Tveitos eiendom (takst nr. 44), idet fallrettighetene er frasolgt denne eiendom med rett for kjøperen - Vassdragsvesenet - til å erverve grunn bl.a. til damfeste etter en pris som fastsettes ved overenskomst eller skjønn, jfr. Vassdragsvesenets anførsler om dette punkt for underskjønnet.

Også Sivert Nordskog (Tveito dam, nordre damsted, takst nr. 41), Aasne Vaagen (Leirli dam, vestre damsted, takst nr. 45) og Harald O. Vågslid (Vatjern dam, nordre damsted, takst nr. 140) har påanket overskjønnet av 16. november 1957. Ankegrunnene er i alt vesentlig de samme som er gjort gjeldende av Torgeir Tjønn, T. T. Tjønn og Bjørn Tveito. I Nordskogs, Vaagens og Vågslids anker gjør Vassdragsvesenet gjeldende samme subsidiære anførsel som i T. T. Tjønns og Bjørn Tveitos ankesak.

II. Overskjønnet av 1. juli 1961.

I medhold av den ekspropriasjonstillatelse som er gitt Vassdragsvesenet til å ekspropriere fall, grunn og rettigheter i Tokke-Vinjevassdraget, jfr. forannevnte tillatelse av 13. januar 1956 og kgl. resolusjoner av 8. februar 1957 og 4. juli 1958, er det også senere holdt og avhjemlet underskjønn dels som følge av endrede planer og dels omfattende forskjellige andre deler av vassdraget. Slike skjønn ble holdt av Nedre Telemark herredsrett - sorenskriveren med skjønnsmenn - og avhjemlet 14. desember 1957, 27. januar 1959, 22. april 1959,12. august 1959 og 14. mars 1960. Overskjønn ble begjært for alle de tiltakskrav og takstnumre som ble behandlet ved de nevnte underskjønn, og Vest-Telemark herredsrett med sorenskriver Hallvard Langeland som oppnevnt styrer av overskjønnet avhjemlet dette den 1. juli 1961.

En rekke grunneiere og rettighetshavere som berøres av reguleringen har påanket overskjønnet. Deres anker er henvist til Høyesterett for så vidt angår spørsmålet om erstatningen for damfeste og om tilkjennelse av årlig eller engangserstatning, jfr. vassdragsreguleringslovens §16 nr. 5. En av ankepartene, F. M. Treschow, har trukket sin anke tilbake, og saken er for hans vedkommende hevet ved kjennelse av 12. september 1962.

Side:319

Ved avgjørelsen av spørsmålet om damfesteerstatning kom overskjønnets flertall - formannen og 4 skjønnsmenn - i motsetning til enstemmige underskjønn til det resultat at det ikke var grunnlag for å fastsette erstatningen for grunn til damfeste under henvisning til en påberopt særlig «damfesteverdi». Mindretallet - 4 skjønnsmenn - fant at damstedene hadde en større omsetningsverdi enn grunnen for øvrig, og at denne verdi måtte erstattes av eksproprianten. Med hensyn til begrunnelsen for overskjønnets avgjørelse viser jeg til skjønnsgrunnene.

De parter som har påanket overskjønnet av 1. juli 1961 og hvis anker er henvist til Høyesterett er:

a) Elling Skamarken (takst nr. 452 a og 455 a) og Knut Haukelid (takst nr. 54 a, 58 og 59). Disse anker gjelder kun spørsmålet om årlig erstatning eller engangserstatning. Opprinnelig omfattet Skamarkens anke også takst nr. 451 a og b, men hans anke er for så vidt frafalt under ankeforhandlingen i Høyesterett.

b) Knut Kvålen (Bordalsdammen, nordre damsted, takst nr. 405), Halvor og Knut Edland (Songa dam, vestre damsted, takst nr. 462/463), Halvor Kostveit (Kolos dam, vestre damsted, takst nr. 506 a), Harald O. Vågslid (Langeid dam, østre damsted, takst nr. 6), Knut O., Såve, Harald, Ragnhild og Åshild Gunvaldjord (Langeid dam, vestre damsted, takst nr. 7 a), Neri A. Flothyl (Førsvannsdammen, nordre damsted, takst nr. 63), Åse Vågslid (Ståvannsdammen, vestre damsted, takst nr. 104/105), Nils Vågslid (Kjela dam, østre damsted, takst nr. 110) og Olav øye (Kolos dam, østre damsted, takst nr. 508).

Disse anker - henvisningen til Høyesterett - gjelder bare fastsettelsen av damfesteerstatningen.

c) Aslak H. Botn (takst nr. 402 a) og Trolldal sameies eiere Knut H., Halvor og Margit Gunvaldjord (takst nr. 460 a og 461 a, og nr.460 b og 461 b).

Disse anker - henvisningen til Høyesterett - gjelder både damfesteerstatningen og spørsmålet om årlig erstatning eller engangserstatning. De damfesteerstatninger det her dreier seg om er for Botns vedkommende grunn til Bordalsdammen og til Margitvatn dam, søndre damsted (takst nr. 402 a) og for Trolldal sameies vedkommende grunn til Songa dam, østre damsted samt Trolldal dam, vestre damsted (takst nr. 460 a og b).

De ankeparter som er nevnt under II a, b og c, angriper både overskjønnets rettsanvendelse og saksbehandling. Når det gjelder angrepet på rettsanvendelsen i forbindelse med overskjønnets avgjørelse av damfesteerstatningen, viser jeg til de anførsler partene gjorde gjeldende for underskjønn og overskjønn, og det som er sagt foran vedrørende anken over overskjønnet av 16. november 1957. Ankepartene mener at også overskjønnet av 1. juli 1961 har tatt feil når det har antatt at damfestene ikke har en særlig verdi. Under enhver omstendighet er det - hevder ankepartene - etter skjønnsgrunnene uklart om overskjønnet har ment at en merverdi bare kan kreves erstattet i de tilfelle ekspropriasjonsgjenstanden er blitt til eller har fått øket verdi ved

Side:320

investering. Denne uklarhet er en feil ved saksbehandlingen, som eventuelt må lede til opphevelse av skjønnet.

Ellers er angrepet på saksbehandlingen rettet mot overskjønnets begrunnelse for ikke å tilkjenne ergangserstatning. Det ankes her over at begrunnelsen dels er uklar og dels utilstrekkelig. Begrunnelsen er i flere tilfelle gitt bare med en bemerkning om at lovens betingelse for engangserstatning ikke er til stede. Man kan i disse tilfelle - hevdes det - ikke av skjønnsgrunnene se at overskjønnet har drøftet og tatt standpunkt til de særlige grunner som påberopes av vedkommende part for å bli tilkjent engangserstatning. De enkelte ankepunkter mot overskjønnets behandling og avgjørelse av spørsmålet årlig erstatning eller engangserstatning kommer jeg for øvrig tilbake til i forbindelse med behandlingen av de enkelte anker.

Samtlige ankesaker er i Høyesterett forenet til felles forhandling og avgjørelse, jfr. tvistemålslovens §98.

Ankemotpartene har for Høyesterett nedlagt disse påstander:

Torgeir Tjønn, T. T. Tjønn, Bjørn Tveito, Elling Skamarken, Knut Kvålen, Halvor Edland, Knut Edland, Halvor Kostveit og Aslak H. Botn påstår:

«1. Overskjønnet oppheves for så vidt det er påanket og hjemvises til ny behandling.

2. De ankende parter 1-7 tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett.»

Sivert Nordskog, Aasne Vaagen, Harald O. Vågslid, Knut Haukelid, Knut H. Gunvaldjord, Halvor Gunvaldjord, Margit Gunvaldjord, Knut O. Gunvaldjord, Såve Gunvaldjord, Harald Gunvaldjord, Ragnhild Gunvaldjord, Åshild Gunvaldjord, Neri A. Flothyl, Åse Vågslid, Nils Vågslid og Olav øye påstår:

«1. Overskjønnet oppheves for så vidt det er påanket og hjemvises til ny behandling.

2. De ankende parter 13-16 og 24 tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett.

3. Norges Vassdrags- og Elektrisitetsvesen tilpliktes å erstatte det offentlige dets utgifter til fri sakførsel m.v.»

Ankemotpartens påstand i samtlige ankesaker er:

«Overskjønn avsagt av Vest-Telemark herredsrett den 16. november 1957 og 1. juli 1961 stadfestes i den utstrekning de er påanket.

Norges Vassdrags- og Elektrisitetsvesen tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett.»

Til bruk for Høyesterett er det fremlagt en del nye dokumenter, blant disse utskrift av det foran nevnte overskjønn vedrørende Tokke-Vinjevassdraget avhjemlet 16. februar 1962. Dette overskjønn, som ble styrt av kst. lagmann L. Z. Backer som settedommer, kom med 6 (formannen og 5 skjønnsmenn) mot 3 stemmer til det resultat at et damsted som fra naturens side er vel egnet til damsted, kan gi grunnlag for en høyere omsetningsverdi enn det ellers ville hatt og høyere enn bruksverdien for grunneieren, og tilkjente etter de konkrete forhold erstatning for denne

Side:321

merverdi. Dette overskjønn er også påanket til Høyesterett. Saken foreligger imidlertid ikke til avgjørelse i de ankesaker som nå pådømmes av Høyesterett, idet saksforberedelsen ennå ikke er avsluttet.

Jeg behandler først ankene over fastsettelsen av erstatningene for grunn til damfester. Det er for dette punkts vedkommende anket over både skjønnet av 16. november 1957 og av 1. juli 1961. Slik prosedyren er lagt opp under ankeforhandlingen for Høyesterett er det hensiktsmessig først å behandle ankene over skjønnet av 1961.

Ankegrunnene er felles for samtlige ankeparter, og jeg behandler dem derfor alle under ett.

Jeg finner at ankene ikke kan føre frem. Overskjønnet av 1961 har gitt en utførlig begrunnelse for det standpunkt det tok til tvisten om damfesteerstatningen, og jeg kan ikke se at overskjønnets avgjørelse på noe punkt bygger på uriktig rettsanvendelse eller at skjønnsgrunnene er uklare.

I anledning av prosedyren for Høyesterett skal jeg bemerke: Overskjønnet har riktig understreket at dets oppgave er å sørge for at Grunnlovens §105 skjer fyldest, at retten må vurdere de enkelte erstatningskrav og undersøke hvilket tap som faktisk er lidt, at de saksøkte skal ha full erstatning for sitt tap, men - utover tillegget på 25 % - ingen andel i den fordel eksproprianten oppnår. I forbindelse med den sistnevnte uttalelse av skjønnet viser jeg bl.a. til Rt-1958-456, hvor det sies: «Ekspropriaten har ikke krav på å få andel i de fordeler som ekspropriasjonen medfører for den annen part, det han kan kreve, er full erstatning for det tap han selv påføres ved tvangsavståelsen.»

I det foreliggende tilfelle eksproprieres grunnstykker til eiendom for å brukes til damfester. Ekspropriaten har da krav på å få erstattet for selve grunnstykket enten omsetningsverdien eller bruksverdien, hvis den er den høyeste. Dette har overskjønnet bygget på. Videre har skjønnet lagt til grunn den oppfatning at det ikke er «grunnlag for å tilkjenne en særlig erstatning fordi et ekspropriert område skal brukes til damfeste». Denne uttalelse er jeg enig i. Endelig forstår jeg overskjønnet derhen at retten ved avgjørelsen av erstatningskravene for damfestene har lagt til grunn den etter min mening riktige rettsoppfatning, som er kommet til uttrykk i førstvoterendes bemerkninger i Høyesteretts avgjørelse i Rt-1923-185 jfr. side 188, hvor det sies: «Herunder kan det efter omstændigheterne bli at ta hensyn til, at den grund, som avstaaes eller som der lægges en byrde paa, findes særlig at egne sig til ekspropriationsøiemedet, nemlig forsaavidt og i den utstrækning denne egenskap ved eiendommen har betydning for eiendommens omsætningsværdi eller for andre omstændigheter, der berører ekspropriaternes interesser og deres økonomiske tap ved foretagendet derigjennem forøkes.»

Overskjønnsretten har ved sin skjønnsmessige vurdering av hvorvidt grunneierne i det foreliggende tilfelle har lidt noe økonomisk tap ved avståelsen, tatt i betraktning de omstendigheter

Side:322

som her kan komme på tale. Retten har således vært oppmerksom på muligheten for at en ekspropriasjonsgjenstand kan ha omsetningsverdi selv om andre enn eksproprianten ikke kan utnytte den eller har interesse av å anskaffe den, jfr. Rt-1956-493 på side 499. Retten har også tatt opp til behandling grunneiernes prosedyre gående ut på at «damstedene i og med at de kan brukes til dette formål har egenskaper som skaper en «naturlig» omsetningsverdi» og i den forbindelse ekspropriatenes påberopelse av avgjørelsene i Rt-1956-109 og Rt-1956-493 samt Rt-1959-1239. Om det synspunkt som grunneierne for så vidt gjorde gjeldende sier overskjønnsretten, at det ikke «ut fra «sakens natur» skal presumeres at det finnes en skjult omsetningsverdi også når det under frie forhandlinger - og «frie forhandlinger» forutsetter at også kjøperen står fritt - ikke kan finnes noe grunnlag for en prisdannelse som påvirkes av kjøperens planer om å bruke tingen på en spesiell måte». I et tilfelle som det foreliggende beror denne uttalelse etter min mening ikke på noen uriktig rettsoppfatning. I tilknytning til den siterte uttalelse av overskjønnet heter det så i skjønnsgrunnene: «Det kan ikke innsees at noe slikt grunnlag kan påvises for de damfestene det her gjelder.» Dette er bevisvurdering som Høyesterett i dette tilfelle er bundet av. Videre har overskjønnet bygget på at iallfall i Tokke-Vinjevassdraget har damfester ikke vært vanlig omsetningsobjekt slik som fall har vært det. Også dette er bevisbedømmelse som Høyesterett ikke har grunnlag for å sette til side. Det økonomiske tap de enkelte grunneiere lider ved tvangsavståelsen, er det skjønnets sak å avgjøre med endelig virkning. Jeg kan ikke se at overskjønnet ved sin vurdering av tapets størrelse har gått frem på noen uriktig måte eller - som allerede tidligere nevnt - at skjønsgrunnene på noe punkt er uklare.

Jeg vender meg så til ankene over skjønnet av 16. november 1957.

Den ankegrunn som går ut på at overskjønnet har tatt feil når det bl.a. har bygget skjønnsresultatet på at de damstedene som er valgt ikke utpeker seg som selvsagte steder for damfeste, at ingen med bestemthet kunne vite hvor dammene ville bli plasert, og at dammene like godt kunne vært lagt et annet sted, kan ikke føre frem. Det dreier seg også her om bevisvurdering som Høyesterett i dette tilfelle ikke kan sette til side.

Jeg kan heller ikke se at det er grunnlag for å konstatere at skjønnet over damfesteerstatningen er resultatet av en uriktig rettsoppfatning. Det er etter min mening heller ikke grunnlag for å oppheve skjønnet på grunn av utilfredsstillende premisser.

Jeg forstår skjønnsgrunnene sammenholdt med partenes prosedyre for skjønnet slik, at retten har bygget på den i og for seg riktige rettsoppfatning at som hovedregel er ved erstatningens - - - fastsettelse ekspropriasjonsgjenstandens verdi for eksproprianten uten betydning - - -, og videre på den rettsoppfatning som fikk sitt uttrykk i førstvoterendes bemerkninger i den foran omtalte avgjørelse i Rt-1923-185 (side 188). Jeg må da gå ut fra at overskjønnet har overveiet

Side:323

og tatt standpunkt til om det etter de konkrete forhold var grunnlag for å konstatere om det av grunneierne påberopte forhold - grunnens særlige skikkethet som damsted - hadde hatt noen betydning for grunnstykkenes omsetningsverdi. Jeg forstår premissene til skjønnet derhen at overskjønnet for så vidt hadde samme syn på dette som det senere overskjønn av 1. juli 1961.

Min konklusjon blir etter dette at både overskjønnet av 1957 og av 1961 må stadfestes for så vidt angår damfesteerstatningene. Etter det resultat jeg er kommet til er det ikke nødvendig å ta standpunkt til Vassdragsvesenets subsidiære anførsler i forbindelse med disse anker.

Jeg går så over til å behandle spørsmålet om årlig erstatning eller engangserstatning, jfr. vassdragsreguleringslovens §16 nr. 5. Når det gjelder dette punkt i saken, tar jeg for meg de enkelte anker, som alle gjelder overskjønnet av 1961.

Elling Skamarkens anke, takst nr. 452 a og 455 a.

Erstatningene ble av underskjønnet fastsatt til engangsbeløp, mens overskjønnet fastsatte erstatningene i form av årlige avgifter.

Overskjønnet har begrunnet sin avgjørelse på følgende måte: «Lovens betingelser for adgang til å sette erstatningen til et engangsbeløp antas ikke å være til stede unntagen for så vidt angår erstatningen for hytta.»

Skamarken har i ankeerklæringen gjort gjeldende at det her foreligger feil i rettsanvendelsen og saksbehandlingen. Det anføres at det er en rekke saklige grunner for i dette tilfelle å gi engangserstatning, grunner som ble gjort gjeldende for underskjønnet og som der førte til at anmodningen om engangserstatning ble tatt til følge. Det hevdes at det fra lovens side i dette tilfelle ikke var noen hindring for å fastsette et engangsbeløp. Men Skamarkens avgjørende innvending mot skjønnet på dette punkt er at han ikke ble gitt anledning til spesielt å uttale seg om spørsmålet før underskjønnets avgjørelse ble endret, og at begrunnelsen for at hans begjæring ikke ble tatt til følge er uklar.

Jeg finner at Skamarkens anke må tas til følge. Man kan ikke av skjønnsgrunnene se hva retten har bygget på når den har antatt at lovens betingelser for å fastsette engangserstatning ikke er til stede. Det kan heller ikke av rettsboken sees at skjønnsretten - skjønt den i dette punkt kom til et annet resultat enn underskjønnet - ga partene anledning til å uttale seg om spørsmålet før den traff sin avgjørelse. Den foreliggende feil ved saksbehandlingen må føre til opphevelse av overskjønnet i samsvar med ankepartens påstand.

Det er opplyst at Vassdragsvesenet i dette tilfelle samtykket i at det ble gitt ergangserstatning, og at det også var en forutsetning fra Skamarkens side for at Vassdragsvesenet fikk adgang til å foreta en oppdemming av Naustnutvatn før skjønn ble holdt, at erstatningen ble tilkjent med et engangsbeløp. I anledning av dette tilføyer jeg at jeg finner det klart at overskjønnet etter lovens ordning hadde adgang til fritt å vurdere og ta standpunkt

Side:324

til om det foreligger særlige grunner som taler for å fravike lovens vanlige ordning med årlig erstatning.

Aslak H. Botns anke, takst nr. 402 a.

Botn fikk i likhet med Skamarken for underskjønnet fastsatt engangserstatning.

Overskjønnet ga årlig erstatning og begrunnet dette slik: «Begrunnelsen for at eieren av dette takstnr. ønsker erstatningen i form av et beløp en gang for alle er at han vil benytte den til oppførelse av en ny fjellstove. Man antar ikke at dette kan ansees som en slik særlig omstendighet som loven krever for at man kan fravike bestemmelsen om at erstatningen skal fastsettes som en årlig avgift.»

Også Botn har anket over uriktig rettsanvendelse og over saksbehandlingen, idet han hevder at begrunnelsen er uklar. Jeg finner at anken må gis medhold. Overskjønnets begrunnelse er etter min mening for knapp. Jeg savner en nærmere redegjørelse for de nærmere faktiske omstendigheter som bevirket at lovens vilkår for å gi engangserstatning her ikke skulle være til stede, og antar derfor at overskjønnet må oppheves for så vidt angår dette punkt.

Knut Haukelids anke, takst nr. 54 a, 58 og 59.

I underskjønnet ble Haukelid tilkjent ergangserstatning, mens overskjønnet fastsatte årlig erstatning. I overskjønnets begrunnelse er anført: «Det er henstillet til retten å fastsette erstatningen under dette takstnr. til et beløp en gang for alle. Begrunnelsen herfor er at denne reguleringen og andre reguleringer som skal settes i verk med det første, vil redusere eiendommens bruksverdi så sterkt at eieren må skaffe seg en annen eiendom til erstatning for denne. Retten har imidlertid ikke kunnet finne at lovens betingelser for å fravike regelen om årlige erstatninger er til stede hvis tvisten om erstatningen faller ut til grunneierens fordel, unntagen for enkelte poster der erstatningen forutsettes å ville bli brukt til gjenanskaffelse.» Haukelid har anket over avgjørelsen fordi begrunnelsen er så utilstrekkelig at man ikke kan se om retten i dette tilfelle har lagt til grunn en riktig forståelse av lovens regel om adgangen til å gi engangserstatning istedenfor en årlig avgift. Jeg er enig i dette og finner at Haukelids påstand om å oppheve overskjønnet i dette punkt bør tas til følge.

Knut, Halvor og Margit Gunvaldjords anke, takst nr. 460 a og 461 a, 460 b og 461 b.

For underskjønnet ble det ikke påstått engangserstatning. For overskjønnet ble det imidlertid krevet at erstatningen skulle gis som et engangsbeløp. Påstanden om dette ble ikke tatt til følge av overskjønnet med den begrunnelse, at det ikke er «anført noen grunn som gjør det berettiget å fravike lovens regel om årlige avgifter».

Anken gjelder overskjønnets saksbehandling (skjønnsgrunnene).

Jeg finner at også denne anke bør tas til følge. I skjønnsgrunnene er det ikke gjort rede for de grunner som ble anført av

Side:325

ekspropriatene for kravet om engangserstatning, og man kan da ikke se hvilken forståelse av loven retten har bygget sin avgjørelse på.

Jeg tilføyer til slutt at Vassdragsvesenet vedrørende ankene over at engangsbeløp ikke er tilkjent bl.a. har gjort gjeldende, at spørsmålet om «særlige grunner» skal ansees å foreligge i det enkelte tilfelle ikke er et spørsmål om rettsanvendelse, men et rent skjønnsspørsmål som er unndradd Høyesteretts prøvelse, jfr. skjønnslovens §38.

Det må imidlertid være klart at hvor det er tvil om saksforholdet og/eller om den riktige forståelse av loven, må skjønnsgrunnene gjøre rede for hvilket saksforhold og/eller hvilken lovforståelse den bygger på, jfr. skjønnslovens §28.

Mitt resultat blir etter dette at overskjønnene stadfestes for så vidt angår erstatningene for damfester, og at skjønnet av 1. juli 1961 oppheves for så vidt angår avgjørelsen i spørsmålet om engangserstatning eller årlig avgift (takst nr. 452 a og 455 a, takst nr. 402 a, takst nr. 54 a, 58 og 59 og takst nr. 460 a og 461 a, 460 b og 461 b).

I de ankesaker som utelukkende har gjeldt spørsmålet om hvorledes erstatningen for damfestene skulle fastsettes, finner jeg at saksomkostninger etter omstendighetene ikke bør tilkjennes.

I de ankesaker som bare har gjeldt spørsmålet om årlige avgifter eller om engangserstatning, antar jeg at ankepartene Skamarken og Haukelid bør tilkjennes saksomkostninger.

Trolldal sameies eiere har anket både over damfesteerstatningen og over at de ble tilkjent erstatning i form av årlige avgifter istedenfor engangserstatning. De har vunnet anken for så vidt angår det sistnevnte spørsmål, og jeg antar at det da bør tilkjennes erstatning for saksomkostninger for så vidt angår dette selvstendige punkt i deres anker.

Av ankepartene har følgende hatt fri sakførsel av det offentlige: Halvor Kostveit, Aslak H. Botn, Sivert Nordskog, Aasne Vaagen, Knut O., Såve, Harald, Ragnhild og Åshild Gunvaldjord, Neri A. Flothyl, Åse Vågslid og Olav øye.

Jeg stemmer etter dette for denne dom:

I.

I ankesak nr. 31/1961: Torgeir Tjønn, T. T. Tjønn og Bjørn Tveito mot Hovedstyret for Norges vassdrags- og elektrisitetsvesen:

Overskjønnet stadfestes for så vidt det er påanket.

Saksomkostninger tilkjennes ikke.

II.

I ankesak nr. 10/1962: Sivert Nordskog, Aasne Vaagen og Harald O. Vågslid mot Hovedstyret for Norges vassdrags- og elektrisitetsvesen:

Overskjønnet stadfestes for så vidt det er påanket.

Saksomkostninger tilkjennes ikke.

III.

I ankesak nr. 8/1962:

Side:326

a) Elling Skamarken og Knut Haukelid mot Hovedstyret for Norges vassdrags- og elektrisitetsvesen:

Overskjønnet oppheves for så vidt det er påanket og hjemvises til ny behandling.

I saksomkostninger for Høyesterett betaler Hovedstyret for Norges vassdrags- og elektrisitetsvesen til Elling Skamark en 500 - fem hundre - kroner og til Knut Haukelid 500 - fem hundre - kroner.

b) Knut Kvålen, Halvor og Knut Edland, Halvor Kostveit, Harald O. Vågslid, Knut O., Såve, Harald, Ragnhild og Ashild Gunvaldjord, Neri A. Flothyl, Åse Vågslid, Nils Vågslid og Olav øye mot Hovedstyret for Norges vassdrags- og elektrisitetsvesen:

Overskjønnet stadfestes.

Saksomkostninger tilkjennes ikke.

c) Aslak H. Botn og Trolldal sameies eiere Knut H., Halvor og Margit Gunvaldjord mot Hovedstyret for Norges vassdrags- og elektrisitetsvesen:

1. Overskjønnet stadfestes for så vidt angår anken over damfesteerstatningene.

2. Overskjønnet oppheves og hjemvises til ny behandling når det gjelder spørsmålet om årlig- eller engangserstatning.

3. I saksomkostninger for Høyesterett betaler Hovedstyret for Norges vassdrags- og elektrisitetsvesen til Knut H., Halvor og Margit Gunvaldjord 500 - fem hundre - kroner.

For øvrig tilkjennes ikke saksomkostninger for Høyesterett.

Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom.

Dommer Bendiksby: Jeg er i det vesentligste og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Roll Matthiesen, Heiberg og justitiarius Terje Wold: Likeså.

Av underskjønnet (sorenskriver Øystein Bjørtuft med skjønnsmenn A. H. Lem, Aasmund Vinje, John Lome og Olav Ramse jr.): - - -

Erstatning for grunn til damfeste.

Under flere takstnumre blir det bl.a. ekspropriert grunn til damfeste, og de saksøkte har påstått at det ved fastsettelsen av erstatningene herfor ikke bare må tas hensyn til selve grunnens verdi, men også til den spesielle verdi grunnen har som damsted. De saksøkte har anført at den omstendighet at nettopp disse grunnarealer er valgt til damsted, viser at de har spesielle egenskaper fremfor andre grunnstykker som gir dem en særskilt verdi, ikke bare for eksproprianten, men for enhver som vil bygge ut vassdraget. Denne verdi kunne eierne ha utnyttet ved frivillig salg til Vassdragsvesenet eller til andre. Når de gjennom ekspropriasjon

Side:327

berøves adgangen til sådan utnyttelse, påføres de et tap som skal erstattes både etter Grunnlovens §105 og etter alminnelige rettsgrunnsetninger.

Eksproprianten har bestridt at det foreligger noe rettslig grunnlag for å tilkjenne erstatning for den verdi som grunnstykket har for eksproprianten som damfeste, idet dette ville stride mot den hovedregel som gjelder i vår ekspropriasjonsrett, at ekspropriasjonsgjenstandens verdi på ekspropriantens hånd er uten betydning for erstatningsfastsettelsen. En hovedregel som tillike innebærer at den det eksproprieres fra, kan kreve erstatning etter ekspropriasjonsgjenstandens verdi på sin hånd også i de tilfelle hvor eksproprianten skal bruke den til et formål som ikke har økonomisk verdi i det hele tatt.

Saksøkeren har videre anført at spørsmålet om egen «damfesteerstatning» bare kommer opp helt rent for så vidt angår en grunneier, idet de øvrige grunneiere det gjelder har solgt sine fallrettigheter til Vassdragsvesenet med rett for kjøperen til å erholde fornøden grunn bl.a. til damfeste etter en pris som bestemmes ved overenskomst eller skjønn. For de som således har solgt sine fallrettigheter, må det være klart at den pris Vassdragsvesenet har funnet å kunne gi for fallrettighetene i høy grad er avhengig av den årgangskraft som vassdraget kan utbygges for, hvilket igjen i høy grad er avhengig av vassdragets regulerbarhet, altså muligheten for å skaffe store og billige magasiner. Dette er igjen avhengig av terrengforholdene ved vannene, om det lar seg gjøre å anlegge tappetunnel eller bygge dam.

Den omstendighet at det ved Langeidvann og Vinjevann finnes brukbare damsted, er således noe som har vært bestemmende for den pris grunneierne har fått for sine vannrettigheter, og som derfor ikke kan danne grunnlag for noe ytterligere krav på vederlag for damfeste utover grunnens vanlige verdi.

Retten bemerker at etter Grunnlovens §105 skal en ekspropriat ha full erstatning, altså erstatning for alt tap som ekspropriasjonen påfører ham. Derimot antas det å være uten betydning ved fastsettelsen av erstatningen hvilken nytte eksproprianten gjør seg av ekspropriasjonsgjenstanden. Det følger herav at om ekspropriasjonsgjenstanden besitter spesielle egenskaper som gjør den særlig nyttig for eksproprianten, kan disse egenskaper ikke tas i betraktning under vurderingen uten for så vidt og i den utstrekning disse egenskaper også må antas å ha påvirket verdien på ekspropriatens hånd.

For spørsmålet om fastsettelsen av erstatningen for grunn til damfeste vil dette føre til, at den omstendighet at grunnen er spesielt egnet til formålet, må lates ut av betraktning ved vurderingen hvis ikke denne egenskap også influerer på verdien på ekspropriatens hånd. Det er imidlertid en alminnelig erfaring at grunn som er anvendelig for forskjellige formål, vil ha en høyere verdi enn grunn hvis anvendelsesområde er mer begrenset. Dette antas å gjelde uansett i hvis eie den er, idet forventningen om en mer lønnsom anvendelse i fremtiden vil påvirke dens aktuelle verdi. Etter rettens oppfatning har den stadig økende utnyttelse av våre vassdrag som kraftkilder medført, at eiendommer som ligger til vassdrag blir omsatt til noe høyere priser enn andre eiendommer, og spesielt gjelder dette hvor det er til stede en forventning om at eiendommen eller deler av den vil bli tatt i bruk under utbyggingen. Som naturlig

Side:328

er, vil eiendommer i eller ved utfallsoset særlig falle i øynene som nødvendige under en eventuell utbygging av vassdraget, og deres omsetningsverdi vil påvirkes herav. Dette har også vist seg i praksis, og retten viser herom til underskjønn av 4. oktober 1944 og overskjønn av 24. august 1948 vedkommende Holsreguleringen hvor det påvises, at det for grunn til damsteder er betalt noe mer ved frivillige salg enn for annen grunn, og hvor retten i henhold hertil la den antagelige omsetningsverdi til grunn ved fastsettelsen av erstatningen. Retten antar under henvisning til det anførte at grunn til damfeste må takseres etter sin omsetningsverdi, som vanligvis antas å ligge mer eller mindre over bruksverdien.

Når det gjelder de grunneiere som tidligere har solgt sine fallrettigheter til Vassdragsvesenet, antar retten etter de foreliggende opplysninger at man ved fastsettelsen av erstatningen for grunn og rettigheter som kreves avstått, må bygge på de vanlige ekspropriasjonsrettslige regler for erstatningsfastsettelsen. Det er riktignok så at Vassdragsvesenet i et par av de foreliggende tilfelle, nemlig for takstnr. 41 og 44, har forbeholdt seg rett til om ønskes i fremtiden å erholde fornøden grunn av eiendommene som fallrettighetene er utskilt fra, til kraftens hensiktsmessige utnyttelse etter en pris som bestemmes ved overenskomst eller skjønn, men når intet annet er sagt i kontrakten, antar retten at prisen i tilfelle skjønn må bli å fastsette overensstemmende med vanlige erstatningsregler for ekspropriasjon. At mulighetene for vassdragets regulering kan ha vært motiverende for Vassdragsvesenet under forhandlingene om kjøp av fallrettighetene, antas å være uten betydning i denne forbindelse. - - -

Av overskjønnet av 16. november 1957 (sorenskriver Bj. Rognlien som settedommer med skjønnsmenn Olav Bjørnødegård, Helge Båsen, Kristen Enger, Sveinung O. Flaaten, Finn Kinck Hanssen og Andr. Holm): - - -

Det er ingen tvist om skjønnets rettslige og faktiske forutsetninger. Det er enighet om at de saksøkte grunneiere har krav på full erstatning etter dagens priser. Hvor bruksverdien ikke stemmer med omsetningsverdien, har de krav på å få erstattet den høyeste av disse verdier. I enkelte tilfelle er det enighet om at grunneierne skal få gjenskaffelsesverdien. Hvor den gjenværende eiendom blir forringet i verdi som følge av ekspropriasjonen, blir det tilkjent ulempeerstatning.

Grunn til damfeste m.v.

Når det gjelder erstatning for damfeste og grunn til kraftstasjon, har grunneierne hevdet at det ved fastsettingen av erstatningen må tas hensyn til grunnens særlige verdi for vedkommende formål.

Den omstendighet at disse eiendommer er valgt til plasering av damanlegg, viser at de har en særlig verdi ikke bare for eksproprianten, men for enhver som vil bygge ut vassdraget. Grunneieren hadde adgang til å oppnå et rimelig vederlag for denne verdi ved forhandlinger med eksproprianten eller andre, og denne adgang ble bare hindret ved den meddelte ekspropriasjonstillatelse, med den følge at han vil bli påført et økonomisk tap, hvis verdien ikke blir tatt i betraktning ved overskjønnet. Det ble vist til skjønnet vedrørende Øyeren-reguleringen fra 1937 og høyesterettsdom i Rt-1956-109 og Rt-1956-493, som fastslår at det ved fastsetting av erstatningene

Side:329

skal tas hensyn til investeringer til dammer, veier og andre anlegg på eiendommen som eksproprianten har gjort bruk av. På samme måte må det tas hensyn til andre naturlige forhold som utnyttes av eksproprianten, og som gjør eiendommen mer verdifull både for ham og for andre som kunne tenkes å være interessert i utnyttelsen og som derfor influerer på dens omsetningsverdi.

Det er dessuten vist bl.a. til motivene til vassdragsloven av 1. juli 1887 (kommisjonens innstilling side 56 flg.) skjønn vedkommende Holsreguleringen av 4. oktober 1944 og 24. august 1948 og advokat Vislies artikkel i T.f.R. 1948 83, særlig side 94 flg.

Eksproprianten har bestridt at det foreligger noe rettslig grunnlag for å tilkjenne erstatning for den verdi som grunnstykket har for eksproprianten som damfeste, idet dette ville stride mot den hovedregel som gjelder i vår ekspropriasjonsrett, at ekspropriasjonsgjenstandens verdi på ekspropriantens hånd er uten betydning for erstatningen. Det er bl.a. henvist til Rt-1912-167 og Rt-1923-185 og Magne Schjødts Ekspropriasjonsrett side 177, 256.

Rettens flertall, Enger, Båsen, Bjørnødegård og formannen, slutter seg til ekspropriantens standpunkt. De rettsavgjørelser som er referert i Rt-1956-109 og Rt-1956-493 gjelder ekspropriasjoner av grunn, hvor det er utført arbeider av ekspropriaten, og det er rimelig at slike investeringer ikke kan eksproprieres uten at det betales noe for den nedlagte kapital som eksproprianten vil nyttiggjøre seg. Det samme gjelder skjønnet om Øyeren-reguleringen.

Ved de to skjønn vedkommende Holsreguleringen var det dokumentert at eksproprianten (Oslo Lysverker) på forhånd hadde kjøpt og betalt særskilt for damfester ellers i vassdraget, slik at det hadde dannet seg et prisnivå også for andre damfester. Noe slikt foreligger ikke i Tokkevassdraget. Hverken det sted hvor Vinjedammen eller der hvor Tokkedammen (ved Leirli) bygges, utpeker seg som noe selvsagt sted for damfeste. Det er resultatet av konkrete tekniske planer, og valget av damsted beror på en rekke undersøkelser av grunnforholdene og høydemålinger m.v. Ingen kunne på forhånd med bestemthet vite hvor dammene eller kraftstasjonen ville bli plasert, og det er derfor tvilsomt om det kunne oppstå noen øket salgsverdi før Vassdragsvesenets planer forelå. Begge inntaksdammene skal ligge betydelig nedenfor henholdsvis Vinjevatnet og Totak, og dammene kunne ved en annen utbyggingsmåte kanskje like godt tenkes lagt noen hundre meter ovenfor eller nedenfor det sted som er valgt.

Det samme gjelder kraftstasjonen. Det har vist seg at fjellet kanskje ikke var det beste på det sted som er valgt så det hadde vært bedre om den var lagt f. eks. noen hundre meter vestenfor.

Rettens flertall finner derfor at det i disse tilfelle må bli bruksverdien for grunneierne som må legges til grunn for erstatningen.

Kr. Enger ber dessuten om å få tilføyet, at han ikke anser et «damfeste» som noen «særskilt herlighet» og som sådan skulle bli å taksere for seg. Han anser således at grunnarealet ved en utløpsos i økonomisk henseende ikke kan betraktes annerledes enn den øvrige grunn rundt et vann som på grunn av regulering blir neddemmet. På lignende måte mener han grunnarealer til kraftstasjon, rørgate, tunnelinnslag blir å betrakte.

Side:330

Mindretallet, Holm, Flaaten, Kinck Hanssen, kan ikke være enig med flertallet når dette bestrider at det har dannet seg noen særskilt omsetningsverdi for damfester. Mindretallet tiltrer fullt ut underskjønnets motivering under avsnittet «Erstatning for grunn til damfeste».

En vil nevne at etter mindretallets oppfatning har det i de senere år mer og mer etablert seg et syn, hvoretter en ved ekspropriasjonsskjønn i praksis gir en noe høyere erstatning for grunn til damfeste, selv om dette ikke er sagt i skjønnsgrunnene. Denne praksis har for øvrig ført til at det under noen skjønnsforretninger i de siste år er inntatt i skjønnsgrunnene at det ved erstatningene er blitt tatt hensyn til at damfestene har en spesiell verdi. En viser i så måte til Holsskjønnene 4. oktober 1944 og 24. august 1948 og overskjønnet ved Hjartdøla av 2. september 1957, samt underskjønnet for nærværende overskjønn. - - -

Av overskjønnet av 1. juli 1961 (sorenskriver Hallvard Langeland som settedommer med skjønnsmenn Olav Bjørnødegård, Helge Båsen, Magne Nordnes, Kittil E. Bergan, Finn Kinck Hanssen, Andr. Holm, Harald Gladheim og Gunnar T. Videsjorden): - - -

Damsteder.

Ved overskjønnet er det fra begge parters side ført en omfattende prosedyre om prinsippene for fastsettelse av erstatning for damsteder. Saksøkeren har hevdet at damstedene må vurderes etter den bruksverdi grunnen har for eieren, mens de saksøkte har hevdet at damstedene har en omsetningsverdi som er større enn bruksverdien av grunnen. Kort oppsummert kan en sammenfatte de saksøktes begrunnelse herfor slik at damstedene i og med at de kan brukes til dette formål har egenskaper som skaper en «naturlig» omsetningsverdi. Disse egenskaper gjør dem verdifulle for eksproprianten og kunne også vært utnyttet av andre i forbindelse med kraftutbygging. At man etter norsk rett skal ta hensyn hertil mener de saksøkte fremgår av Høyesteretts kjennelse i Rt-1956-109 og dommer i Rt-1956-493 og Rt-1959-1239. Alle disse dommene bygger på at en ting kan ha en «naturlig omsetningsverdi» selv om ingen andre enn eksproprianten kan utnytte den eller ønske å kjøpe den. Dette må gjelde enten det er ting som er blitt til ved økonomiske ofre fra eierens side som skal eksproprieres, eller det er ting som eksproprieres slik som de er fra naturens hånd. I begge tilfelle ville eieren ved frie forhandlinger med eksproprianten kunne oppnå en høyere pris enn den som svarer til bruksverdien på eierens hånd, og denne prisen representerer en naturlig omsetningsverdi som må erstattes. Dette er ikke noe nytt syn. Det er det samme som er fremholdt i motivene til forslag til vassdragslov avgitt av vassdragskomitéen av 1876. Det vises også til en betenkning avgitt 30. juli 1960 av professor Knut Robberstad til høyesterettsadvokat Arne Vislie.

Saksøkeren har, kort referert, begrunnet sitt standpunkt med at en særlig omsetningsverdi på en gjenstand som ikke kan brukes eller ønskes kjøpt av andre enn eksproprianten ikke vil foreligge når det ikke er foretatt investeringer i ekspropriasjonsgjenstanden. At Høyesterett ikke har ment at det i alle ting, som en gang i tiden i en bestemt situasjon kan finne anvendelse til et formål, ligger en skjult «naturlig» salgsverdi, fremgår

Side:331

av de av de saksøkte påberopte avgjørelser, sammenholdt med Høyesteretts dom i Rt-1958-456. Damfester er ikke noe som er mer nødvendig for et kraftanlegg enn det som ellers må til, såsom rørgater, tunneler, fordelingskammer, kraftstasjon m.v., og det er ingen grunn til å sette dem i en særstilling ved ekspropriasjon. Det må også erindres at det med de nåværende former for kraftutbygging ingenlunde er gitt at det vil bli en dam der eller der, likeså litt som det er gitt hvor det vil bli lagt en kraftstasjon. Når eieren ikke kan ha noen forventning om å få en bestemt del av sin eiendom omsatt som damsted, har den på hans hånd ikke noen spesiell omsetningsverdi som damfeste.

Retten har ved avgjørelsen av dette spørsmål delt seg i et flertall og et mindretall. Flertallet som består av formannen og skjønnsmennene Bjørnødegård, Båsen, Bergan og Nordnes - og i de tilfelle de har trådt inn som skjønnsmenn istedenfor Nordnes, varamennene Hellandsjø og Lindboe - ser det slik:

Fra begge sider er det vist til de forannevnte høyesterettsavgjørelser, men det er uenighet om hvorvidt det av avgjørelsene kan utledes et alminnelig prinsipp som får anvendelse på det foreliggende tilfelle. Saksøkeren mener det avgjørende er hvorvidt ekspropriasjonsgjenstanden er blitt til eller har fått øket verdi ved investering, mens de saksøkte mener at det er adgangen til å forhandle seg frem til en pris som det skal tas hensyn til ved erstatningsfastsettelsen. Saksøkeren hevder at det er «investeringsprinsippet» og de saksøkte at det er «forhandlingsprinsippet» som er fastslått å være gjeldende norsk rett. Disse uttrykkene synes ikke å være særlig egnet til å klargjøre saken. Rettens oppgave er å sørge for at Grunnlovens §105 skjer fyldest. Den må vurdere de enkelte erstatningskrav og undersøke hvilket tap som faktisk er lidt. De saksøkte skal ha full erstatning for sitt tap, men - utover tillegget av 25 % - ingen andel i den fordel eksproprianten oppnår. Dette prinsipp er ikke rokket ved noen av de nevnte rettsavgjørelser. Uttalelsene i motivene for det forannevnte forslag til vassdragslov avgitt av vassdragskomiteen av 1876 går, så vidt skjønnes, videre enn nåværende norsk rett.

Overskjønnet har å fastsette erstatninger for en rekke områder som skal eksproprieres til forskjellige damfester. Enkelte av dem ligger på slike steder at grunnen vil ha en omsetningsverdi som er høyere enn den bruksverdi den har for eieren, fordi beliggenheten gjør den egnet til salg eller bortfeste av hyttetomter. Dette tar også flertallet hensyn til. Men flertallet kan ikke finne grunnlag for å tilkjenne en særlig erstatning fordi et ekspropriert område skal brukes til damfeste. Man kan ikke forstå høyesterettsavgjørelsene slik at det etter norsk rett må presumeres at enhver gjenstand som blir ekspropriert har en særlig eller «naturlig» omsetningsverdi bare fordi en ekspropriant kan bruke den i sine planer. Man må være oppmerksom på muligheten for at en ekspropriasjonsgjenstand kan ha omsetningsverdi selv om ikke andre enn eksproprianten kan utnytte den eller har interesse av å anskaffe den. Ved vurderingen av om så er tilfelle vil det spille inn om ekspropriaten har lagt ned påkostninger på ekspropriasjonsgjenstanden. Det er naturlig at dette tillegges betydning fordi det under frie forhandlinger ville synes rimelig at en eier ikke ville skille seg med en ting han hadde hatt store påkostninger på uten å få noe igjen for sine investeringer, - og det selv om tingen nå var uten

Side:332

bruksverdi for ham og heller ikke kunne finne annen avtager enn kjøperen. Det er vel dette - at det er naturlig å betale noe for tingen - som ligger i det uttrykket som er brukt av førstvoterende i en av de påberopte høyesterettsdommer: «en naturlig omsetningsverdi», ikke at det ut fra «sakens natur» skal presumeres at det finnes en skjult omsetningsverdi også når det under frie forhandlinger - og «frie forhandlinger» forutsetter at også kjøperen står fritt - ikke kan finnes noe grunnlag for en prisdannelse som påvirkes av kjøperens planer om å bruke tingen på en spesiell måte.

Det kan ikke innsees at noe slikt grunnlag kan påvises for de damfestene det her gjelder. Damfester har ikke vært vanlig omsetningsobjekt slik som fall har vært det. Det er riktignok opplyst at damfester har vært omsatt i fritt salg i Hallingdalsvassdraget, og at dette har hatt til følge at det ved ekspropriasjoner der i distriktet er gitt særskilte erstatninger for damfester. Det er vel noe tvilsomt om dette beviser at damfester der i distriktet har noen reell omsetningsverdi. De sikkert ganske få kjøp som har foregått der er vel å anse som spekulasjonskjøp i en tid da man regnet med en forestående utbygging, og med noenlunde sikkerhet mente å kunne utpeke i terrenget hvor det ville komme en dam. På det nåværende trinn av den tekniske utvikling finnes det vel også steder der det med noenlunde sikkerhet kan forutsies at det i en overskuelig fremtid vil komme en dam, men som regel vil det være mange mulige løsninger for utbyggingen av et vannkraftkompleks. Spørsmålet om ervervelse av et bestemt område til damsted vil først foreligge når det kommer til aktuell planlegging av utbygging, og det blir da regulantens avgjørelse som bestemmer om et sted i terrenget blir damsted. Det er hans planer og hans virksomhet som gjør stedet til damsted. Tilstedeværelsen av et gunstig damsted - i det hele tatt gunstige reguleringsmuligheter - påvirker verdien av de fall som tenkes utbygget. Den tekniskhistoriske, og også den lovgivningshistoriske, utvikling har medført at det er fallene som har kommet i forgrunnen og så å si er blitt bæreren av de verdier som ligger i utbyggingsmuligheter, mens det ikke kan påvises en tilsvarende utvikling for tenkbare damfester og andre eiendomsherligheter som kan tas i bruk ved en regulering, - unntagen muligens i Hallingdalsvassdraget.

Flertallet har ut fra disse betraktninger ikke funnet noe grunnlag for å fastsette erstatningene for grunn til damfester under hensyn til en påberopt særlig «damfesteverdi». De vil bli fastsatt på grunnlag av vedkommende areals bruksverdi for eieren eller til omsetningsverdien i vanlig handel og vandel hvis den er større, f. eks. fordi arealet egner seg for bortsettelse til hyttetomter. Man vil sluttelig - i anledning av at det også som argument for at det finnes en slik særskilt «damfesteverdi» er henvist til prisen på tomter - gjøre oppmerksom på at tomter er et vanlig omsetningsobjekt, og at prisdannelsen der skjer som for andre salgsvarer.

Mindretallet, som består av skjønnsmennene Kinck Hanssen, Holm, Gladheim og Videsjorden, ser det slik at grunnen til damsteder får en særskilt verdi nettopp ved at det på vedkommende sted finnes terreng og grunnforhold som gjør stedene egnet til damsteder. Hvor det finnes et damsted som er formålstjenlig for en utbygging, vil en kjøper betale mer for denne grunnen enn for lignende grunn i alminnelighet. Damstedet får

Side:333

således en større omsetningsverdi enn grunnen for øvrig, og denne verdi må det betales erstatning for ved ekspropriasjon. Denne oppfatning er lagt til grunn ved en rekke andre vassdragsreguleringsskjønn, og mindretallet mener den er i overensstemmelse med de høyesterettsavgjørelser de saksøktes prosessfullmektiger har henvist til. Mindretallet mener at dette ikke er et nytt synspunkt og viser til uttalelser side 40 og side 56 i forslag til vassdragslov avgitt av den ved kongelig resolusjon av 22. januar 1876 nedsatte kommisjon, - bilag til Ot.prp. nr. 13-1886, og viser særlig til side 40 der det om damfester uttales:

«Herfor maa blive at erlægge et billigt væderlag hvor ogsaa den nytte, anlæggets eier skjønnes at faa af det tilstaaede damfeste, ikke blot den skade, gjenboen derved lider, maa tages i betragtning.

I andet fald vilde denne i mange tilfælder aldeles ingen erstatning faa, hvis nemlig hans strand alene bestod af fjeld og altsaa ingen umiddelbar skade vilde lide ved anlægget, mens eieren dog, som følge af sin grunds beliggenhed, viser den anden en virkelig tjeneste, hvilken han følgelig bør have betalt paa samme mande som ved lenseanlægg o.l.»

Mindretallet finner ikke grunn til å avgi særskilt votum ved hvert enkelt takstnr. der det fastsettes erstatninger for damfeste, men henholder seg til denne alminnelige redegjørelse for sin dissens når det gjelder erstatningene for damfester. - - -