Rt-1970-1126

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1970-10-03
Publisert:	Rt-1970-1126
Stikkord:	Ekspropriasjon
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 117/1970
Parter:	Jacob Lind (høyesterettsadvokat Roald Angell) mot Staten v/Samferdselsdepartementet (regjeringsadvokaten v/høyesterettsadvokat Charles Philipson).
Forfatter:	Bølviken, Hiorthøy, Heiberg, Endresen, Bahr
Lovhenvisninger:	Grunnloven (1814) §105, Oreigningsloven (1959) §21, Lov om hermetiseringsanlegg for fiskevarer (1963)3-§50, Lov om hermetiseringsanlegg for fiskevarer (1963)3-§9

Dommer Bølviken: Med hjemmel i veglovens §50, jfr. §9, og kongelig resolusjon av 15. januar 1965 traff vegsjefen i Nordland den 8. februar 1968 vedtak om å erverve nødvendig grunn til anlegg av ferjesteder i Kjøpsvik og Drag i Tysfjord. Underskjønn til

Side:1127

fastsettelse av erstatning til grunneierne ble avhjemlet ved Ofoten herredsrett den 25. november 1968, overskjønn den 30. august 1969. Ved overskjønnet ble grunneieren i Kjøpsvik, Jacob Lind, tilkjent kr. 39.200,- i grunnerstatning og kr. 10.000,- i erstatning for ulemper i forbindelse med snebrøyting m.v. Hans krav på erstatning for næringstap ble ikke tatt til følge. På den annen side førte statens krav på fradrag for økonomiske særfordeler ikke frem.

Jacob Lind har påanket overskjønnet til Høyesterett for så vidt han ikke er tilkjent erstatning for næringstap. Anken gjelder rettsanvendelsen og saksbehandlingen, herunder at det foreligger vilkårlighet. Staten v/Samferdselsdepartementet har motanket fordi det ikke er gjort fradrag i erstatningen for særfordeler. Motanken er aksessorisk.

Om saksforholdet viser jeg til fremstillingen i underskjønnet og overskjønnet. Til bruk for Høyesterett er avholdt bevisopptak ved Ofoten herredsrett, hvor Jacob Lind og fire vitner har avgitt forklaring. Det er også fremlagt en del nye dokumenter.

Den ankende part gjør som tidligere gjeldende at dampskipsekspedisjon i Kjøpsvik alene kan drives fra hans eiendom. For denne eiendom har inntekten av den sjøverts lokale trafikk vært en herlighet av betydelig størrelse. Som eier av gården Kjøpsvik har den ankende part hatt et faktisk monopol og en sikret rett til selv å drive dampskipsekspedisjon eller til å leie bort sin kai til slik virksomhet. Den ferjekai som omleggingen fra sjøverts til landverts trafikk har gjort nødvendig, var det ikke økonomisk realistisk å legge noe annet sted enn på hans eiendom, hvor også tungtveiende trafikkmessige hensyn tilsa at den ble lagt. Når forholdet er dette, mener den ankende part at han må tilkjennes erstatning for det inntektstap han lider ved omleggingen til ferjetrafikk. Prinsipalt krever han dette inntektstap dekket, subsidiært krever han erstattet den reduksjon i eiendommens verdi som inntektsreduksjonen innebærer. I det minste, hevder han, må han ha krav på erstatning for tapt leieinntekt ved utleie av dampskipskaien.

Etter den ankende parts oppfatning har overskjønnsretten vurdert hans stilling som dampskipsekspeditør feil. Når retten har lagt til grunn at den ankende part ikke har hatt et faktisk monopol, men bare en faktisk fordel av at hans eiendom har hatt en gunstig beliggenhet, og har gått ut fra at det ville ha vært mulig å legge ferjekai på andre havneområder i Kjøpsvik, har retten - hevdes det - vilkårlig satt seg ut over de oppnevnte sakkyndiges vurdering. Retten har videre vurdert feil den ankende parts rettslige stilling som dampskipsekspeditør. Det er i rettspraksis slått fast at festnede forhold og rettigheter av mer varig karakter gir grunnlag for erstatning ved ekspropriasjon. De spørsmål som den foreliggende praksis og teori reiser på dette område, har overskjønnsretten overhodet ikke vurdert, hvilket er en feil ved saksbehandlingen. Begge de nevnte feil må etter den ankende parts oppfatning lede til opphevelse av skjønnet.

Side:1128

Det gjøres videre gjeldende at overskjønnsretten har vurdert feil den ankende parts posisjon i relasjon til ekspropriasjonsinngrep. Den ankende part hevder at han, når det eksproprieres fra ham, automatisk får krav på erstatning for inntektstap som er en følge av ekspropriasjonsinngrepet, og at det er en saksbehandlingsfeil at overskjønnsretten ikke har vurdert dette spørsmål. Når det gjelder spørsmålet om ekspropriasjon fra den ankende parts eiendom var nødvendig for ekspropriasjonsformålet, gjøres også i denne relasjon gjeldende at overskjønnsretten, uten selv å sitte inne med den nødvendige sakkyndighet, vilkårlig har satt seg ut over de oppnevnte sakkyndiges vurdering. Også disse feil må etter den ankende parts oppfatning lede til opphevelse av skjønnet.

Endelig gjør den ankende part gjeldende at overskjønnsretten, når den bygger sitt resultat på at den nødvendige årsakssammenheng mellom ekspropriasjonsinngrep og inntektstap ikke er til stede, anvender en argumentasjon som er uholdbar på tre punkter. Det er uholdbart å se inntektstapet, slik overskjønnsretten gjør, som en følge av omleggingen av trafikken i utviklingens medfør. Ekspropriasjon fra den ankende part var nødvendig for ekspropriasjonsformålet, og da er det klar årsakssammenheng mellom inngrep og tap. Det er videre uholdbart når overskjønnsretten tillegger det betydning at det ikke er eksproprianten - staten - som skal drive ferjetrafikken, men forskjellige dampskipsselskaper, trafikklag m.v. Endelig er det uholdbart når overskjønnsretten argumenterer med at den ankende parts dampskipskai er intakt. Kaien er fysisk, men ikke økonomisk, intakt.

Når det gjelder motanken, henholder den ankende part seg til underskjønnets og overskjønnets avgjørelse, som antas riktig.

Den ankende part har lagt ned denne påstand:

«1. Overskjønnet oppheves i den utstrekning der ikke er gitt erstatning for inntektstap m.v. i forbindelse med dampskipsekspedisjonen, men stadfestes forøvrig.

2. Ved nytt overskjønn blir skjønnsretten å sette med nye dommere.

3. Jacob Lind tilkjennes sakens omkostninger for Høyesterett i anledning anke og motanke.»

Ankemotparten gjør i hovedanken gjeldende at overskjønnsretten har behandlet de spørsmål og anførsler som er nødvendige for å begrunne rettens standpunkt, og at det ikke er noen feil i rettsanvendelsen eller saksbehandlingen som kan lede til opphevelse av skjønnet. Noen vilkårlighet foreligger åpenbart ikke.

Ankemotpartens synspunkt er at det er utviklingen av kommunikasjonene med overgang fra sjøverts til landsverts transport som har ført til reduserte inntekter for den ankende part. Et næringstap av denne art kan ikke kreves erstattet. Av Grunnlovens §105 kan utledes et likhetsprinsipp og et prinsipp om at overføring av verdier ikke skal skje uten mot erstatning. Ingen av disse prinsipper krever at det ytes erstatning for et næringstap

Side:1129

som det foreliggende. Når det gjelder likhetsprinsippet, er forholdet at grunneiere en rekke andre steder har måttet avstå grunn til ferjesteder uten at de har fått erstatning for næringstap. I et par tilfeller er det etter omstendighetene ytet billighetserstatning av det offentlige. Det skjer ved disse ekspropriasjoner ikke noen slik overføring av verdier som Grunnlovens §105 tar sikte på. De av den ankende part påberopte dommer hvor erstatning for næringstap er tilkjent, er ikke parallelle med nærværende sak, hvor det eksproprieres til omfattende samfunnsformål, som utviklingen har gjort aktuelle, og hvor det er dette formål, ikke den omstendighet at det eksproprieres, som fører til inntektstapet. Man er i rettspraksis kommet frem til, ikke et logisk, men et nyansert, juridisk årsaksbegrep, slik at det kreves en viss umiddelbarhet eller nærhet i årsakssammenheng for at erstatning skal kunne kreves.

I det foreliggende tilfelle har overskjønnsretten lagt til grunn at det har vært andre alternativ for anlegg av ferjekai, og man må gå ut fra at retten har ansett disse alternativ realistiske. Men selv om ekspropriasjon fra den ankende part skulle være det eneste økonomisk realistiske alternativ, går tendensen i de senere års rettspraksis i retning av at erstatning likevel ikke kan kreves, idet det legges vekt på ulempens eller tapets art, ved siden av at det ikke er tilstrekkelig årsakssammenheng.

I motanken gjøres gjeldende at overskjønnsretten ikke har foretatt noen vurdering av om det foreligger økonomiske særfordeler for den ankende part. Det er ankemotpartens oppfatning at den ankende part vil få særlige fordeler som innehaver av dampskipskaien og eier av forretningene på eiendommen.

Ankemotparten har lagt ned denne påstand:

«I ankesaken:

1. Ofoten skjønnsretts overskjønn av 30. august 1969 stadfestes så langt det er påanket av Jacob Lind.

2. Jacob Lind betaler Staten v/Samferdselsdepartementet saksomkostninger for Høyesterett.

I motankesaken:

1. Overskjønnet oppheves for så vidt angår Jacob Lind vedrørende spørsmålet om det foreligger særfordeler og hjemvises til ny behandling ved Ofoten skjønnsrett.

2. Jacob Lind betaler Staten v/Samferdselsdepartementet saksomkostninger for Høyesterett.»

Jeg er kommet til at verken hovedanken eller motanken kan føre frem.

Jeg tar som utgangspunkt at dersom det ikke var ekspropriert fra den ankende part, ville han ikke ha hatt krav på erstatning for inntektstap som følge av den omlegging fra sjøverts til landverts trafikk som anlegget av ferjested er et ledd i. Dette er også erkjent av den ankende part.

Jeg anser det videre fastslått ved Høyesteretts praksis de senere år at alene den omstendighet at det eksproprieres fra en grunneier, ikke er tilstrekkelig til å utløse et krav på erstatning

Side:1130

for næringstap. Prinsippet er uttalt i den av underskjønns- og overskjønnsretten nevnte dom i Rt-1958-646 flg. (Hovde-dommen) og er lagt til grunn i senere avgjørelser, senest i Høyesteretts dom i Rt-1970-254 flg. Jeg viser særlig til de uttalelser av prinsipiell art som er kommet til uttrykk i den sistnevnte dom. Man har sett det slik at en grunneier ikke har en rettsbeskyttet forventning om at han fortsatt skal kunne utnytte en gunstig beliggenhet, men at han uten erstatning må finne seg i den omlegging av kommunikasjonene som utviklingen medfører. Prinsippet har også vært formulert slik at den nødvendige årsakssammenheng mellom ekspropriasjonsinngrep og næringstap ikke er til stede.

Etter min mening kan erstatningsspørsmålet ikke komme i noen annen stilling om det skulle være slik - som hevdet av den ankende part - at anlegg av ferjekai bare var realistisk økonomisk sett på hans eiendom. Overskjønnsretten legger til grunn at det hadde vært mulig å anlegge ferjested på andre havneområder i Kjøpsvik, men sier ikke uttrykkelig at også disse andre alternativ var realistiske i økonomisk henseende. Under enhver omstendighet er situasjonen den at det pågår en omlegging fra dampskips- til bilrute- og ferjetrafikk, en utvikling som eiere av dampskipskaier og innehavere av dampskipsekspedisjoner må finne seg i uten erstatning. Om det i forbindelse med omleggingen må eksproprieres til anlegg av ferjested, er det fremdeles ekspropriasjonsformålets art, omleggingen av kommunikasjonene, ikke den omstendighet at det eksproprieres, som er årsak til inntektstapet. Som fremholdt av overskjønnsretten, er det ikke den ankende parts dampskipskai eller eiendom nødvendig for hans dampskipsekspedisjon som er gjenstand for ekspropriasjon. Da ville erstatningsspørsmålet ha stillet seg annerledes. Heller ikke står vi overfor den situasjon som forelå i de av den ankende part påberopte dommer vedrørende ekspropriasjon av grunn til samvirkelag - Rt-1956-1149 og 1961 670 -, da det ble ekspropriert til et med ekspropriaten konkurrerende foretagende. De påberopte dommer vedrørende inngrep i leietagers eller brukers rett - blant annet dommer i Rt-1953-621, Rt-1957-400, Rt-1962-1277 og Rt-1968-870 - gjelder også andre situasjoner enn i den foreliggende sak.

Etter mitt syn på rettsanvendelsen er det ikke nødvendig å behandle de påberopte saksbehandlingsfeil, derunder anførselen om vilkårlighet.

Når det gjelder motanken, finner jeg skjønnsgrunnene knappe og ikke helt klare. Jeg må imidlertid gå ut fra at overskjønnsretten ikke har funnet det tilstrekkelig godtgjort at det foreligger slike økonomiske særfordeler at de kan komme i betraktning til fradrag i erstatningen. Jeg kan ikke se at det foreligger noen feil i rettsanvendelsen, og bevisbedømmelsen kan Høyesterett ikke prøve.

Saken har reist spørsmål av prinsipiell betydning, og jeg

Side:1131

finner ikke at det bør tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett.

Jeg stemmer for denne

dom:

Overskjønnet stadfestes for så vidt det er påanket.

Saksomkostninger tilkjennes ikke.

Dommer Hiorthøy: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Heiberg, Endresen og Bahr: Likeså.

Av overskjønnet (sorenskriver Egil Fiane, settedommer, med skjønnsmenn): - - -

Overskjønnet skal bemerke: - - -

Takst nr. 1 - Fergeleiet i Kjøpsvik

Eiendom: Gnr. 19 bnr. 1 i Tysfjord.

Grunneier: Jacob Lind, Kjøpsvik.

1. Grunnerstatning:

Som anført i underskjønnet blir det ekspropriert til eiendommen et samlet areal på 4900 m2 over cote v 2,0 m, hvorav 962 m2 over henholdsvis pel 0 - pel 5 - 5,0 m. Arealet omfatter et oppfylt område på 153 m2 mellom pel 6 - pel 10. Arealet har en utstrekning på ca. 215,0 m med varierende bredde fra 14,0 til 31,0 m. Det ligger inn til Jacob Linds forretningstomt i Kjøpsviks havneområde med butikkbygning og brygger med damskipskai og post- og dampskipsekspedisjon samt oljetankanlegg. - - -

Overskjønnsretten er enig med Jacob Lind i at det oppfylte område på 153 m2 som eksproprieres er en meget verdifull del av hans eiendom. Området er planert til tomte- og lagerplass og det kan ikke være tvil om at Lind ved frivillig salg av eiendommen vilde oppnå langt mere for den enn om oppfylling ikke var foretatt. Veivesenet har innspart en utgift på kr. 10.880,- på grunn av oppfyllingen, og det skal det iflg. Hrd. i Rt-1956-493 tas hensyn til ved erstatningens fastsettelse. Det tas også hensyn til at skråningene, som nå inngår i fergeleiet blir nyttet av veivesenet, men forholdet er også at Lind for den del av fyllingen han har igjen har en forstøtning mot det eksproprierte område på 153 m2.

Som anført av underskjønnet vil det eksproprierte område, som ligger under flomålet bli vurdert lavere i verdi enn det område som ligger over flomålet. Området er langgrunt og det må store omkostninger til for å kunne utnytte det. Det ligger imidlertid sentralt til i Kjøpsvik, og det er tatt hensyn til det ved erstatningsansettelsen. Ved fastsettelsen av denne finner retten ikke å kunne legge noe særlig vekt på skatteverdien av eiendommen Kjøpsvik, som er kr. 80.000.- som foran nevnt. Heller ikke de festeavgifter som er fastsatt.

Overskjønnsretten er etter en samlet vurdering kommet til at erstatningen for de avstått områder på 4900 m2, bør fastsettes til en gjennomsnittspris av kr. 8.- pr. m2.

Side:1132

Dette svarer til en samlet grunnerstatning på kr. 39.200.-.

2. Erstatning for båndleggelse av grunnen til det eksproprierte område.

Underskjønnet var med partene enig i at dette erstatningskrav utstår med hjemmel i oreigningslovens §21.

3. Erstatning for ulemper i forbindelse med snebrøyting og flomvann.

Under overskjønnet meddelte Jacob Lind at han etter omstendighetene godtok den av underskjønnet fastsatte erstatning på kr. 10.000.-.

Saksøkerens prosessfullmektig h.r.adv. Aage Holm hadde intet å bemerke til dette.

Under hensyntagen til hva underskjønnet har anført i sine premisser, og som overskjønnsretten henholder seg til, fastsettes erstatningsbeløpet til kr. 10.000.-. - - -

5. Erstatning for inntektstap m.v. i forbindelse med dampskipsekspedisjonen.

Som grunnlag for sitt erstatningskrav har Jacob Lind anført at hans eiendom Kjøpsvik har hatt dampskipsekspedisjonen siden 1891. Han er riktignok ansatt på 6 måneders oppsigelse som dampskipsekspeditør, men det må være klart at det her er tale om et varig og festnet forhold. - - -Han opplyste under hovedforhandlingen at hans inntekter for dampskipsekspedisjonen er redusert med ca. kr. 25.000.- pr. halvår, samtidig som han må beholde sine folk på ekspedisjonen på grunn av anløp av bygderuten, som har ankomst og avgang ca. 50 ganger i uken. Hans utgifter vedkommende ekspedisjonen er således de samme som før ekspropriasjonen. - - -

Overskjønnsretten finner som underskjønnet at Lind ikke har et faktisk monopol, men kun en faktisk fordel ved at hans eiendom har en gunstig beliggenhet for drift av dampskipsekspedisjon. I Kjøpsvik er det flere eiere av havneområder, og retten går ut fra at det vil være mulig å drive dampskipsekspedisjon eller å anlegge fergeleie på noen av disse eiendommer, selv om forholdene ligger gunstigst an på Linds eiendom. Som foran nevnt ble det av veivesenet bl.a. vurdert å legge fergeleiet på Trondskjæret, som ligger øst for Linds eiendom, og som eies av Tysfjord kommune. Veivesenet mener at et fergeleie kunne bygges der uten beskyttelse av molo. Dette ble bekreftet av avdelingsingeniør Petter Aasmund Jølsund, som møtte på vegne av veisjefen i Nordland under overskjønnet. Han har med samtlige fergeleier i Nordland å gjøre, og han er derfor godt inne i forholdene når det gjelder anlegg av fergeleier. Det skal dog bemerkes at havnefogd Norvik og disponent Bodøgaard, Bodø, som var oppnevnt som sakkyndige i saken, og som har undersøkt forholdene vedkommende Trondskjæret, er av den oppfatning at det måtte bygges molo ved Trondskjæret for tilfelle av at fergeleiet ble lagt der. Denne oppfatning har også direktør Karl Fagereng, Trondheim, som foran nevnt.

For at Lind skal kunne kreve erstatning må det være en direkte forbindelse mellom ekspropriasjonen og det tap som er påført ham. Retten finner at sådan årsakssammenheng ikke foreligger. Forholdet er nemlig at i en rekke distrikter nordpå er sjøvertstrafikk på grunn av veiutbyggingen etter hånden blitt avløst av landverts samferdsel, og på grunn av denne utvikling har det vært påkrevet for veivesenet å bygge en rekke fergeleier. Dette er et nødvendig ledd i utbyggingen

Side:1133

av kommunikasjonene. Hertil kommer at det ikke er veivesenet, men dampskipsselskaper, trafikklag, og fergeselskaper, som holder trafikken igang. Når det gjelder fergetrafikken mellom Kjøpsvik og Drag, er det Nord-Ferjer a/s, Narvik, som har sine ferger gående i dette farvann. Omleggingen av dampskipstrafikken til buss- og fergetrafikk, er således ikke en følge av ekspropriasjonen, men en følge av utviklingen i kommunikasjonene, som foran nevnt, og etter rettens mening har ekspropriasjonen ingen direkte innflytelse på Linds inntektsmuligheter. Retten mener således at ekspropriasjonen ikke er foretatt til fordel for en konkurrerende bedrift, som påstått av Jacob Lind. Hans dampskipskai er intakt, og at fergeleiet ligger i nærheten av kaien, forringer ikke verdien av den gjenværende eiendom utover den grunnerstatning Lind får. Sluttelig skal bemerkes at det er en kjensgjerning at en rekke dampskipsekspedisjoner i Nord-Norge er nedlagt på grunn av de endrede trafikkforhold, og såvidt vites har ingen dampskipsekspeditør fått erstatning på grunn av dette. Salten Dampskipsselskap innstillet sine ruter på Tysfjord, fordi disse ble funnet ikke å være regningssvarende.

Underskjønnet har i anledning av heromhandlede spørsmål henvist til betraktningene i Hrd. i Rt-1958-646 flg. (Hovdedommen).

Veivesenet har hevdet at det bør foretas fradrag i erstatningen for særfordeler, men Lind har protestert mot dette.

Overskjønnsretten er som underskjønnet kommet til at det ikke foreligger tilstrekkelig grunnlag for å fastslå at fergeleiet vil gi Lind økonomiske særfordeler. Det er formentlig en fordel for distriktet å ha fått fergeforbindelsen Drag - Kjøpsvik og det kan opplyses at det var Tysfjord kommune som foranlediget at fergeforbindelsen ble satt igang. Forholdet er imidlertid at fradrag for særfordeler ikke ofte forekommer ved ekspropriasjonsskjønn, og bør heller ikke foretas in casu.

Overskjønnsretten vil når det gjelder heromhandlede erstatningsspørsmål henvise til Høyesteretts kjennelse av 2. desember 1967 i sak: Staten v/Samferdselsdepartementet - Einar Aannestad*) hvor det uttales at skjønnsretten har lagt den rettsoppfatning til grunn at enhver ulempe blir å erstatte. Det sies i kjennelsen at dette ikke kan være riktig og det stemmer heller ikke med det syn som er kommet til uttrykk i ny domspraksis. - - -

• ) Rt-1967-1466.

Side:1134