Rt-1989-1196
| Instans: | Høyesterett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1989-11-15 |
| Publisert: | Rt-1989-1196 (414-89) |
| Stikkord: | Inndragning |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr 181B/1989, snr 269/1989 |
| Parter: | Aktor: kst statsadvokat Bjørn Kristensen mot A (Forsvarer: advokat Johan Hjort). |
| Forfatter: | Borchsenius, Langvand, Skåre, Bugge, Michelsen |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §34, Alkoholloven (1927) §2, §47, §52, §53 |
Kst dommer Borchsenius: Bergen forhørsrett avsa den 22. august 1989 dom med slik domsslutning:
"A født xx.xx.1947 dømmes for overtredelse av alkoholloven §47, første og annet ledd, jfr. §2, første ledd til en straff av fengsel i 45 - førtifem - dager som i medhold av straffeloven §52 og §53 gjøres betinget med 2 - to - års prøvetid, samt en bot på kr. 10.000,- - kronertitusen - subsidiært 30 - tredve - dager fengsel.
I medhold av straffeloven §34 inndras kr. 40.000,- - førtitusen - til fordel for statskassen."
Saksforholdet og domfeltes personlige forhold fremgår av forhørsrettens domsgrunner.
Det straffbare forhold besto i at domfelte ved fire anledninger i tiden november-desember 1988 hadde kjøpt til sammen 27-28 kasser a 12 flasker brennevin (hjemmebrent), hvorav han solgte ca 150 flasker med fortjeneste, mens resten ble overdratt uten fortjeneste. Forhørsretten fant at han ved salget hadde hatt en bruttoinntekt på iallfall kr 40.000, som ble inndratt. Retten tok da hensyn til bruttoinntekten både av flaskene som var solgt med fortjeneste, og av de han hadde solgt for innkjøpspris.
Domfelte har erklært anke over inndragningen. Det hevdes at bare den reelle fortjeneste skal inndras, og at forhørsretten således har tatt feil ved å legge bruttoinntekten til grunn, uten fradrag for inntakskost og for flasker som er gitt bort. Den reelle gevinst for domfelte utgjør i alt ca kr 2.000, nemlig ved videresalget av de ca 150 flasker.
Jeg er kommet til at anken ikke kan føre frem. Innledningsvis vil jeg bemerke at det her dreier seg om inndragning etter straffeloven §34, d v s inndragning av "vinning" oppnådd ved en straffbar handling. Saken gjelder hvorvidt domfeltes utgifter kan komme til fradrag ved fastsettelsen av vinningen. Spørsmålet om det ved inndragning etter andre bestemmelser skal eller ikke skal gjøres fradrag for utgifter, ligger utenfor denne sak.
Når man skal fortolke ordet "vinning" i straffeloven §34, er to hovedsynspunkter mulig, enten et bruttoprinsipp, d v s at vinning er bruttosalgssummen, eller et nettoprinsipp, d v s at vinning er salgssum - utgifter = nettofortjenesten. Språklig sett kunne det være mest nærliggende å si at det med vinning siktes til et nettoprinsipp. Men ordlyden i §34 synes å kunne forenes også med et bruttoprinsipp. I lovforarbeidene er det gitt uttrykk for at nettoprinsippet som hovedregel skal gjelde, jf Straffelovrådets innstilling (1970) side 14, hvor det uttales at inndragningsadgangen etter §34 er begrenset til nettoutbyttet. Det fremgår imidlertid av innstillingen at dette prinsipp ikke gjelder uavkortet.
I rettspraksis finnes det en rekke avgjørelser angående spørsmålet om fradrag for utgifter i relasjon til §34. Av avgjørelser til støtte for nettoprinsippet, har det under prosedyren særlig vært vist til Rt-1959-679, Rt-1984-143 og Rt-1984-931, og Rt-1986-50. Alle disse avgjørelser gjelder salg av ulovlig innført brennevin. Når det gjelder omsetning av narkotika, går rettspraksis i retning av et bruttoprinsipp, se Rt-1978-1290, som gjaldt innførsel og omsetning av heroin. Om hvorledes vinningen etter §34 skulle beregnes, uttalte førstvoterende (side 1291 nederst):
"Beløp som er innkommet ved salg av narkotika, må etter min mening anses som vinning i sin helhet og uten fradrag av utgifter til innkjøp m.v. Salget er en selvstendig forbrytelse, og det narkotiske stoff har ingen legal verdi på avhenderens hånd."
Dette standpunkt er fulgt opp i senere avgjørelser, jf blant annet Rt-1981-372 og Rt-1984-742.
Etter min mening gir avgjørelsene i narkotikasaker det riktigste holdepunkt ved bedømmelsen av nærværende sak. Det fremgår av forhørsrettens domsgrunner at brennevinet som domfelte mottok, var hjemmebrent, noe han var klar over. Man står altså overfor en vare som - i likhet med f eks narkotika og ulovlig pornografi - ikke har noen legal verdi, og da kan det ikke være riktig å innrømme fradrag for den kjøpesum som domfelte har betalt for varen, når man skal beregne den vinning som er oppnådd ved videresalget. Vinningen må således settes til den oppnådde salgssum, uten hensyn til hva varen eventuelt er verd på det illegale marked.
Jeg finner støtte for mitt standpunkt i litteraturen, se bl a Andenæs, Alminnelig strafferett (3. utg.) side 450, og Bratholm, Strafferett og samfunn side 568. Bratholm nevner bl a hjemmebrent.
Når det gjelder de forannevnte avgjørelser angående ulovlig innført brennevin, vil jeg bemerke at de etter min mening ikke er entydige. I avgjørelsene i Rt-1984-143 og 931 ble inndragning etter omstendighetene begrenset til nettoutbyttet, uten at det ble tatt standpunkt til om bruttobeløpet kunne ha vært inndratt. I Rt-1986-50 ble det blant annet uttalt at reiseutgifter til utlandet for å kjøpe brennevinet ikke kunne komme til fradrag. Under enhver omstendighet kan disse avgjørelser bare ha meget begrenset betydning i nærværende sak, som gjelder hjemmebrent.
Jeg finner ikke grunn til å foreta noen skjønnsmessig reduksjon av inndragningsbeløpet på kr 40.000.
Jeg stemmer for denne kjennelse:
Anken forkastes.