RG-1990-937

Instans:	Eidsivating lagmannsrett - Dom
Dato:	1990-02-05
Publisert:	RG-1990-937
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Moss byrett - Eidsivating lagmannsrett LE-1989-00261 D, hl.nr. 433/89. Lagmannsrettens dom har vært påanket til Høyesterett, men anken ble av kjæremålsutvalget nektet fremmet til Høyesterett i medhold av bestemmelsen i tvistemålsloven §373, tredje ledd nr. 2, se HR-1990-00330K .
Parter:	Ankende part: Rita Norum (Prosessfullmektig: H.r.advokat Thorer Ytterbøl v/advokat Thormod Bjerkholt, Sarpsborg). Motpart: Ragnhild Myren (Prosessfullmektig: H.r.advokat Knut Bjørge, Sarpsborg).
Forfatter:	Lagdommer Ola Melheim, formann. Lagdommer Egil F. Jensen. Ekstraordinær lagdommer Carl Hugo Endresen. 4 meddommere
Lovhenvisninger:	Odelsloven (1974) §21, Tvistemålsloven (1915) §118, §172, §180, §49

Saken gjelder odelsløsning, jfr. odelsloven §21 annet ledd. Søksmål er reist av Rita Norum mot Ragnhild Myren.

Eiendommen "Norum", gnr. 38, bnr. 1 i Råde, ble ved skjøte av 15. april 1985, tinglyst 30. juli 1985, overført fra Hjørdis Norum til datteren Ragnhild Myren. Hjørdis Norum satt da i uskifte etter mannen Jens Norum, som døde i 1984.

Det er på det rene at Ragnhild Myren har dårligere odelsrett enn Rita Norum, som er datter av en av Ragnhilds eldre brødre, Johan Norum.

Eiendommen er på 190 dekar dyrket mark og 70 dekar skog. Det er to bolighus som tilhører gården, en gammel hovedbygning og et såkalt bryggerhus, som er et bolighus på ca 100 m2.

Da Jens og Hjørdis Norum kjøpte eiendommen i 1960, hadde de ett overordnet mål. I tillegg til ønsket om å drive gårdsbruk, var det en helt avgjørende forutsetning at man ved kjøpet skulle sikre to av barna, Kåre og Sverre, et trygt hjem så lenge de levet. De to guttene (slik partene benevner dem) er tilbakestående på grunn av fødselsskader. De er ikke umyndiggjorte. Etter det som er opplyst, kan de verken lese eller skrive. Guttene skal ha et hissig gemytt og blir lett aggressive. Dette kan ofte skyldes rene bagateller. De har dog ikke vist voldelige tendenser. De to guttene sammenlignes av de fleste med tenåringer eller knapt det i sin væremåte. De må således styres når det gjelder personlig vask og stell, og kan bare i begrenset utstrekning ordne seg med mat på egen hånd. Deres forstand på penger er meget begrenset.

Ragnhild Myren og mannen har fra omkring 1970 til 1986 bodd i eget hus på festet tomt på eiendommen. Huset er senere solgt til sønnen. De flyttet inn i bryggerhuset i 1986, da Ragnhilds bror Johan, som hadde vært på eiendommen siden 1972, måtte flytte ut.

Ragnhild og mannen forpaktet "Norum" i en treårsperiode fra 1955-58, mens en tante eide gården.

I perioden 1972-1985 forpaktet Johan Norum eiendommen. Det er omstridt om det ble betalt leie. Johan er yngre enn Kåre, men eldre enn Ragnhild. Det er omtvistet om Johan ble bedt om å overta driften, og enn mer om han var stillet i utsikt å få kjøpe gården. Johan fikk av forskjellige grunner økonomiske problemer, og foreldrene så seg nødsaget til å avvikle forholdet. Det synes å være på det rene at dette skjedde ut fra det overordnede mål å sikre Kåres og Sverres tilknytning til eiendommen.

Johan Norum har fire barn, hvorav Rita, født 1956, er den eldste. Hun bodde på eiendommen fra 1972 til 1979. Hun kom så tilbake i august måned 1984 og bodde der til senhøstes 1986.

Rita har en yngre bror, Arild, som ved årsskiftet 1984-85 ble tilbudt å overta eiendommen. Rita, som påhørte samtalen, ble ikke spurt, men ga da heller ikke uttrykk for ønske om selv å overta. Det er noe uklart om ønsket kom frem i påsken 1985 eller om det først skjedde i forbindelse med stevningen, som er datert 22. desember 1986.

Moss byrett avsa dom i saken den 17. januar 1989 med slik slutning:

"1. Ragnhild Myren frifinnes.

2. Saksomkostninger tilkjennes ikke."

Rita Norum har i rett tid påanket dommen til Eidsivating lagmannsrett. Hun har lagt ned slik endelig påstand:

"1. Ragnhild Myren dømmes til å utstede skjøte på eiendommen Norum gnr. 38 bnr. 1 i Råde kommune til Rita Norum mot at Rita Norum svarer vederlag etter takst i medhold av odelsloven §49.

2. Rita Norum tilkjennes saksomkostninger for byretten og lagmannsretten."

Ragnhild Myren har tatt til gjenmæle og for lagmannsretten lagt ned slik påstand:

"Moss byretts dom stadfestes.

Ragnhild Myren tilkjennes saksomkostninger for begge retter."

Om det nærmere saksforhold, vises det til byrettens dom og lagmannsrettens bemerkninger nedenfor. - 0 -

Ankeforhandling ble holdt i Sarpsborg byretts lokaler den 16. og 17. januar 1990. Partene møtte og avga forklaring. Ragnhild Myrens mann, John Myren, avga forklaring, jfr. tvistemålsloven §118. Det ble avhørt 16 vitner, hvorav Ritas samboer, Inge Sætran.

Dokumentasjonen fremgår av rettsboken.

Den ankende part, Rita Norum, har i det vesentlige gjort gjeldende:

Byrettens dom er gal. Den bygger på en ren rimelighetsvurdering i strid med rettspraksis.

For ikke å få et skjevt utgangspunkt for vurderingen, bør man ha for øye at odelsrekkefølgen etter loven i seg selv kan inne bære en urimelighet. Dette vil ofte være følgen av alle former for prioritetsregler. Odelsloven er uttrykk for en streng rettsorden, som skaper den nødvendige forutsebarhet. Det forhold at noen må flytte i forbindelse med en løsningssak, er noe som følger av ordningen med løsningsrettigheter. Dette er en del av systemet og skal ikke tillegges selvstendig vekt.

Ifølge rettspraksis skal det svært meget til før man fraviker odelsrekkefølgen. Odelsloven §21 er ment som en unntaksbestemmelse, med et meget begrenset anvendelsesområde. Den skal fungere som en sikkerhetsventil mot misbruk. Av en rekke høyesterettsdommer i de senere år, er det bare tre som har gått odelsløserne imot. Det er her vist til Rt-1984-1266, Rt-1984-1339 og Rt-1988-166. Faktum i disse sakene er på flere punkter forskjellig fra nærværende sak. Dommene kan derfor ikke påberopes til fordel for motparten.

Det forhold som etter rettspraksis er tillagt størst betydning, er partenes tilknytning til eiendommen. Man har nektet løsning når løserens tilknytning er meget svak, mens eierens er tilsvarende sterk. Det er ikke situasjonen i nærværende sak.

Slik saken ligger an etter bevisførselen for lagmannsretten, må Ritas tilknytning anses bedre enn Ragnhilds både i styrke og etter sin art. Det er her redegjort nærmere for partenes tilknytning og forskjellen dem imellom. Ragnhild Myren kan ikke engang sies å ha bodd på eiendommen etter at den ble kjøpt i 1960 og frem til overdragelsen. For Ritas vedkommende har gården vært hennes hjem i 10 år. Hun har også arbeidet i huset i den tid faren forpaktet eiendommen, særlig etter 1975 da moren døde.

I tillegg har hun ofte vært der på besøk i barndommen.

I Ritas favør kommer også de forventninger hun har hatt om å overta "Norum". Forventningene oppsto allerede før faren ble forpakter i 1972 og tiltok etter hvert. Når Rita ikke ga uttrykk for dette senere, for eksempel da broren Arild ble forespurt, var det utelukkende av hensyn til ham. Hun ville først se om broren var interessert. Det må være fullt legitimt å bruke loven 2-årsfrist til en slik overveining. Ragnhild Myren kan ikke ha hatt noen berettiget forventning. Hun må hele tiden ha vært klar over at flere av hennes søsken sto foran i odelsrekkefølgen. Hun må også ha vært klar over at Johans gren gikk foran.

Da Ragnhild Myren fikk tilbudet våren 1985, kom dette som en overraskelse på henne, noe som klart indikerer manglende forventning. Det at hun har fått en leietomt på gården, er ikke uttrykk for noen forventning, men bare en praktisk løsning av boligspørsmålet.

Den forskjell som foreligger i yrkesmessig tilknytning og personlige forutsetninger for landbruksdrift, taler heller ikke i Ritas disfavør. Det er her redegjort for partenes erfaring og utdannelse. Selv om Ragnhild Myren i kraft av sin alder har noe lenger arbeidserfaring, må de årene hun har vært på Norum etter 1960 bare regnes som botid. Rita fikk god innsikt i den perioden faren forpaktet gården, kfr. anførslene foran. Med sikte på fremtiden må det legges vekt på den utdannelse Rita nå skaffer seg, samt at hun har flere yrkesaktive år foran seg.

En avveining av ovennevnte tre hensyn gir ikke noen overvekt i Ragnhild Myrens favør, tvert om. Da må Ritas rett som best prioritert i kraft av loven, slå igjennom.

Til de øvrige momenter som særlig er fremhevet av motparten, er det blant annet anført:

Forskjell med hensyn til slektskap, kan ikke bety meget. Det følger av selve loven at prioritetsrekkefølgen i linjen kan lede til forskjell i slektskap i forhold til selgeren. Her er forskjellen liten, nemlig mellom datter og sønnedatter.

Rita Norums nåværende økonomiske situasjon er helt uten betydning for løsningssaken. Hun har dessuten gitt en brukbar anvisning på lånemulighetene og disponerer nå ca kr 70000,- sammen med samboeren. De problemer som her måtte oppstå, får man ta opp i forbindelse med taksten.

Foreldrenes ønske skal ifølge rettspraksis nærmest ikke tillegges betydning. Dette følger også av selve systemet med en odelsrekkefølge i loven, som ellers lett ville bli uthulet.

Dertil kommer at det ikke er kommet frem opplysninger av betydning vedrørende Ritas person som begrunner valget. De opplysninger som skulle indikere et temperament utenom det vanlige, er ikke underbygget og refererer seg til opplysninger fra barndommen.

Når det gjelder hensynet til Kåre og Sverre, er det et fortolkningsspørsmål om dette overhode er et vurderingstema etter loven. Det fremgår av §21 annet ledd at vurderingstemaet er om det vil være klart urimelig å drive "eigaren" bort. Dette må primært gjelde Ragnhild Myren alene. I den utstrekning man kan trekke inn hensynet til Kåre og Sverre i totalvurderingen, må det bli som et moment av mindre vekt. Dertil kommer at motparten overdriver betydningen av brødrenes rolle. Kåre og Sverre er ikke så vanskeligstillet som man vil ha det til. De greier seg stort sett i det daglige. De gjør begge nytte for seg på forskjellig vis. Kåre arbeider mest ute, mens Sverre steller en del i huset. Kåre er dessuten mye på nabogården på grunn av sine hesteinteresser. Til overmål er det ikke godtgjort at ikke Rita kan ta seg av dem i nødvendig utstrekning. Det er grunn til å tro at guttene er satt opp mot Rita i forbindelse med saken.

Dette vil fort kunne endre seg når hun kommer på plass, og guttene forstår at de får nødvendig stell og hjelp. Det er her vist til den protokollerte erklæring om at Rita på avtalemessig grunnlag vil respektere en livsvarig borett for bestemoren og onklene.

Endelig er det fremhevet at gården vil forbli i slekten også om Rita overtar, og at hun har den nødvendige rettslig tilknytning når de øvrige momenter ikke går i hennes disfavør.

Det er under prosedyren vist til:

Rygg og Skarpnes: Odelsloven med kommentar, side 89 flg.

Falkanger: Odels- og åsetesretten, side 133-141.

Skarpnes: Lov og Rett 1978 243 flg. Rt-1978-268, Rt-1979-1047, Rt-1979-1139, Rt-1979-1534, Rt-1980-967, Rt-1982-833, Rt-1984-1266, Rt-1984-1339, Rt-1985-28, Rt-1986-395 og Rt-1988-161.

Ankemotparten, Ragnhild Myren, har i det vesentlige gjort gjeldende:

Byrettens dom er riktig. Den bygger ikke på en ren rimelighetsvurdering i strid med loven, men på en konkret, skjønnsmessig totalvurdering. Dette er i overensstemmelse med loven, idet oppregningen i odelsloven §21, første ledd annet punktum, som også får betydning for forståelsen av annet ledd, ikke er uttømmende.

Ved avklaringen av hva som er riktig vurderingstema, bør man være oppmerksom på den utvikling som førte frem til lovendringen i 1974. Tidligere hadde man en meget streng praksis, som nesten ikke gjorde unntak fra odelsrekkefølgen. Det var bare ved de rene misbruk av odelsretten at man kunne ha en viss mulighet for å underkjenne et krav om løsning fra en bedre prioritert.

Vedtakelsen av den nåværende lovs §21, må derfor ha hatt et annet formål enn å stadfeste tidligere rettspraksis. Det var de mennesklige hensyn som fikk plass i loven gjennom unntaksbestemmelsen i §21. De samme mennesklige hensyn lå bak da hele familien sluttet opp om kjøpet av "Norum" slik at man kunne sikre Kåre og Sverre en trygg fremtid. I tillegg til dette moment som er nærmere utviklet nedenfor, er det særlig fremhevet:

Rita Norums tilknytning til eiendommen er nokså begrenset. Hun har riktignok bodd på "Norum" i ca 7 år fra 16-årsalderen.

Først i august 1984 kom hun tilbake, som følge av at hun ble separert. Eiendommen som sådan har imidlertid ikke vært hennes hjem. Hun var i arbeid annetsteds allerede ved innflyttingen i huset, som er det hun forbinder med sitt barndomshjem. Rita har således aldri vist noen interesse eller drevet noe egentlig gårdsarbeid. Dette var helt på slutten av farens såkalte forpaktningstid, som gikk dårlig og derfor ble avviklet i 1985.

Rita kan derfor neppe ha fått noen økt tilknytning til "Norum" i sin siste botid, snarere tvert om. Hun må da ha innsett at faren og resten av familien sannsynligvis måtte flytte. Det er for øvrig neppe grunnlag for å hevde at det forelå en forpaktningsavtale, idet det aldri ble betalt noen leie. Det foreligger bare motstridende opplysninger om Johan ble bedt om å komme, eller om foreldrene gjorde det for å komme ham til hjelp.

Ragnhild Myren har tidligere ikke bare bebodd eiendommen, men drevet den som forpakter i ca 3 år sammen med sin mann. Selv om dette var før overdragelsen til foreldrene, gir det tilknytning til eiendommen. Fra 1971 har Myrens bodd på en tomt utskilt fra eiendommen. På grunn av de spesielle familieproblemer som knytter seg til omsorgen for Kåre og Sverre, må beboelsesmomentet tillegges større betydning enn ellers. På bakgrunn av familiens overordnede mål ved kjøpet av gården, må Ragnhild Myrens botid og stadige hjelpefunksjoner overfor moren og de to guttene, tillegges en helt annen betydning enn ellers.

Rita Norum har ikke vist noen interesse som kan indikere forventninger om å overta eiendommen før stevning ble tatt ut 22. desember 1986. Forut for dette foreligger bare et brev av 23. oktober 1985 fra advokat Stiklestad til Ragnhild Myren.

Brevet gjelder først og fremst spørsmålet om odelsrekkefølgen, men gir også uttrykk for at Johan er interessert i å overta.

Rita er imidlertid ikke nevnt direkte. På bakgrunn av det som er nevnt foran om Johans vanskelige økonomiske situasjon, kan brevet neppe ha gjort Ragnhild Myren særlig usikker med sikte på egne muligheter for å overta.

Når det gjelder Ragnhild Myrens forventninger om å overta, er det godtgjort at foreldrene ved flere anledninger ga uttrykk for at Myrens burde overta eiendommen med de spesielle omsorgsplikter som alle forutsatte skulle følge med. Dette ble gjentatt av faren en stund før han døde. Når det ikke kom til en ordning på et tidligere tidspunkt, kan det være en indikasjon på at foreldrene utsatte spørsmålet så lenge Johan utøvet sine funksjoner på gården.

Hva angår partenes erfaring med jordbruk, er Ragnhild Myrens klart den mest omfattende. Hun og mannen har drevet gård i tilsammen ca 6 år, hvorav 3 år utenfor "Norum". I tillegg har Ragnhild deltatt i drift av minkfarm i ca 7 år, og bistått med en del vanlig gårdsarbeid. Hun behersker alle former for utearbeid og kjører traktor og andre maskiner. Hennes mann er utdannet murer, men har god erfaring fra gårdsarbeid som ekstraarbeid.

Rita Norum har ingen erfaring med gårdsarbeid. Etter dommen i byretten har hun begynt på et ettårig kurs ved Tomb jordbruksskole. Hun har 3 små barn, og en samboer som arbeider i Postverket, men uten jordbrukserfaring.

Partenes økonomiske situasjon må være relevant når man tar hensyn til de opprivende forhold som her vil oppstå allerede i forbindelse med endelig avgjørelse av løsningssaken. Myrens har en ordnet økonomi, som ikke representerer noen usikkerhet i fremtiden. Det kan man ikke si om Rita Norums situasjon. For byretten ble det gitt noen vage opplysninger om at Rita og samboeren disponerte ca kr 100000,-. Dette er senere redusert til ca kr 70000,-. Under ankeforhandlingen ble det i tillegg opplyst uten nærmere dokumentasjon at det er gode utsikter til å få et lån på ca 1 million kroner, som man antar kan bli løsningssummen.

I tillegg til ovennevnte momenter i Ragnhild Myrens favør, kommer så det helt spesielle hensyn som refererer seg til omsorgsarbeidet med de to brødrene. Med de forpliktelser Ragnhild har påtatt seg overfor moren og brødrene, må dette være et relevant vurderingstema i saken. Ragnhild blir delvis lønnet av kommunen for dette arbeid, noe som viser hvor viktig man ser på muligheten for å la guttene bli boende på eiendommen. Det må etter vitneførselen være utvilsomt at Ragnhild - og særlig hennes mann - ikke bare er de best kvalifiserte, men i virkeligheten de eneste kvalifiserte til det vanskelige omsorgsarbeidet. Det synes å være en nokså enstemmig oppfatning i familien om deres skikkethet. Det er her redegjort nærmere for guttenes forhold og de problemer som deres psykiske tilstand medfører. De ble erklært 70 % arbeidsuføre allerede i 1961 og må etter dagens regler antas å være 100 % uføre. Rita Norum vil med sin mer beskjedne livs- og arbeidserfaring ikke ha på langt nær de samme forutsetninger. Hun vil dessuten ha mer enn nok med det gårdsarbeid hun må påta seg i tillegg til stell av egne barn.

Noen daglig hjelp vil hun heller ikke få av sin samboer, som er i annet arbeid. Det må her legges særlig vekt på den forklaring som er gitt av guttenes mor, Hjørdis Norum. Hun har bestemt gitt uttrykk for at omsorgsarbeidet ikke kan opprettholdes i nødvendig utstrekning, dersom Rita skal overta. Hvis det skulle skje, kan man ikke forvente at Ragnhild og hennes mann vil bli boende på gården. De er da nødt til å se seg om etter et annet sted å bo.

Ved vurderingen av disse spørsmål må det også kunne legges vekt på at Kåre etter loven har bedre odelsrett enn Johan og hans gren. Dette kan uttrykkes derhen at Kåre har et sterkt ønske om at Ragnhild skal representere hans odelsrett i den foreliggende spesielle situasjon.

Lagmannsretten er kommet til samme resultat som byretten og skal bemerke:

Saken står i samme stilling for lagmannsretten som for byretten.

Når det gjelder forholdet til Kåre og Sverre, som er blitt et sentralt punkt i saken, reiser dette både et prinsipielt og et bevismessig spørsmål. Det første gjelder hvorvidt og eventuelt i hvilken grad det er anledning til å trekke inn forholdet som et vurderingstema, idet odelsloven §21 annet ledd etter ordlyden bare omhandler forholdet til "eigaren", det vil si Ragnhild Myren. Lagmannsretten finner at forholdet til guttene er et relevant vurderingstema og vil komme nærmere tilbake til dette nedenfor. De bevisspørsmål som oppstår, knytter seg først og fremst til hvilken forskjell det er mellom Ragnhilds og Ritas kvalifikasjoner som omsorgspersoner. Dernest må man vurdere hvilken byrde omsorgen må antas å innebære. På begge disse punkter går vitneprovene i forskjellige retninger. Lagmannsretten er blitt stående ved å legge mest vekt på de vitneprov som er avgitt av guttenes nærmeste, det vil si moren og de av søskenene som har mest med guttene å gjøre, særlig søstrene.

I denne forbindelse har det vært overveiet om lagmannsretten burde besiktige gården og eventuelt prøve å danne seg et bilde av Kåre og Sverre, slik byretten (enedommer) har gjort det.

Etter det som kom fram under ankeforhandlingen, fant man at et slikt besøk uten mulighet for formelle vitneavhør, ikke ville belyse saken ytterligere. Prosessfullmektigene gjorde ikke innvendinger mot denne beslutning.

Lagmannsretten vil først drøfte de tre kriterier som ifølge rettspraksis er tillagt størst vekt, nemlig tilknytningen til eiendommen, partenes forventninger og forskjell i slektsskap, jfr. Rygg og Skarpnes: Odelsloven med kommentar, side 89 følgende.

Lagmannsretten har funnet at Ragnhilds tilknytning til "Norum" må anses bedre enn Ritas tilknytning.

Det må være relevant å legge vekt på den bruk av gården som skjedde i den relle forpaktningsperiode 1955 - 1958, selv om denne i tid ligger forut for kjøpet og odlingsperioden. Det legges også vekt på den lange perioden fra omkring 1970-71 til 1985 da Ragnhild bodde i eget hus, selv om tomten da var utskilt fra gården. Normalt vil en slik tilknytning ikke telle meget, men på grunn av den helt spesielle forutsetning som er knyttet til ervervet av "Norum", nemlig hensynet til Kåre og Sverre, blir kombinasjonen av bolig og stadig tilsyn et relevant moment.

Det er samtidig et vesentlig moment at Ragnhild i denne periode stadig hjalp sine foreldre i huset og med omsorgen for Kåre og Sverre.

Ritas tilknytning er først og fremst gjennom ca 7 års botid fra 1972, da hun var ca 16 år gammel. På denne tid drev faren gården, men noen reell forpaktningsavtale kan ikke sies å ha foreligget, idet det ikke ble betalt noen leie. Ordningen ble avviklet fordi faren kom i et økonomisk uføre. I denne periode synes Ritas tilknytning begrenset til i hovedsak å ha vært et rent boforhold, selv om hun nok har gjort et betydelig arbeid i huset etter at moren døde i 1975. Hun kom så tilbake i august 1984 etter separasjon og bodde der da i vel to år. Hennes besøk på gården i barndommen er tillagt noen vekt.

Når det gjelder partenes forventninger, har den ankende part fremhevet at Ragnhild i sin forklaring for lagmannsretten ga uttrykk for at hun ble overrasket over å få tilbudet i 1985.

Lagmannsretten finner ikke at dette behøver å bety at hun ikke har hatt berettigede forventninger tidligere. Det legges vekt på at begge foreldrene ved flere anledninger etter 1970 ga uttrykk for at Ragnhild og hennes mann burde overta. Faren gjentok dette like før han døde i 1984. Foreldrene synes å ha lagt vekt på Ragnhilds gode forutsetninger for effektiv gårdsdrift, samt hennes og mannens spesielle forutsetninger for å oppfylle formålet med kjøpet av "Norum", nemlig omsorgen for de to guttene. Det er vanskelig å si om Ragnhilds forventninger ble redusert da Johan inngikk forpaktningsavtale med foreldrene, men den bedrøvelige avvikling av forholdet må heller ha styrket hennes forventninger, selv om hun antakelig var klar over at Johan og hans linje hadde bedre odelsrett. Av samme grunn kan brevet fra advokat Stiklestad neppe ha hatt noen særlig betydning.

Ritas forventninger om å overta kan etter lagmannsrettens mening ikke ha oppstått før etter at hun hørte om overdragelsen til Ragnhild. Det synes å være på det rene at dette skjedde i påsken 1985. Man legger her vekt på at Rita ikke på noen måte viste sin interesse da hun påhørte tilbudet til broren, Arild, ved årsskiftet 1984/85. Det forhold at hun nå har begynt på jordbruksskole, kan det ikke trekkes særlig slutning fra med hensyn til tidligere forventninger.

Forskjell i slektsskap må anses som en del av vurderingstemaet etter §21, i og med at bestemmelsen nettopp er ment å hjemle unntak fra den strenge odelsrekkefølge etter §12, som gir fortrinn for hele linjen til en bedre berettiget, jfr. Rygg og Skarpnes: Odelsloven med kommentar, side 95. Selv om forskjellen her ikke er stor, henholdsvis datter og sønnedatter, tillegges dette noe vekt. Dette moment gjør at Rita i utgangspunktet ikke faller inn under den mest typiske livssituasjon som er tillagt så stor vekt i rettspraksis. Retten sikter her til den situasjon som ofte har vært oppe for domstolene, hvoretter en odelsløser på grunn av foreldrenes uvilje mot å gi fra seg gården, har måttet finne seg midlertidig arbeid utenfor gården inntil tiden er moden. Det vises her til "Stavrum-saken" ( Rt-1978-268) og "Ringkilen-saken" ( Rt-1985-28).

Etter en konkret vurdering av disse tre hovedhensyn, finner lagmannsretten at det foreligger en viss overvekt i Ragnhilds favør. Det må imidlertid vurderes nærmere om de øvrige, spesielle forhold i saken, tilsier at det vil være "klårt urimeleg" å fordrive henne.

Partene har utvilsomt forskjellige forutsetninger for å drive eiendommen. Ragnhild må anses som fullbefaren gårdbruker, som må forventes å få god bistand av sin mann, som i tillegg til å være håndverker, har praktisk jordbrukserfaring.

Rita har ingen jordbrukserfaring. Den innsikt hun har fått gjennom nå ca et halvt år på jordbruksskole, tillegges noe vekt.

Dersom Ragnhild må fravike eiendommen, vil hun måtte kjøpe en annen eiendom hvis hun skal fortsette å utøve sitt yrke. Hvis ikke det er mulig, vil hun bli økonomisk avhengig av mannens inntekt utenfor gården.

Dersom Rita ikke får overta eiendommen, vil hennes økonomiske situasjon foreløpig ikke endre seg. Hun er idag som nevnt skoleelev og antas avhengig av samboerens inntekter fra stilling i Postverket. Når Rita eventuelt fullfører sin agronomutdannelse, vil hun måtte by på en annen eiendom om hun vil utøve sitt nye yrke.

Ankemotparten har fremhevet at Rita Norum ikke har økonomisk evne til å gjennomføre en odelsløsning, konferer anførslene foran. Lagmannsretten antar at man som hovedregel ikke kan tillegge disse hensyn vekt under en løsningssak. Man kan imidlertid ikke se bort fra at situasjonen kan være så spesiell at det vil være berettiget å stanse et søksmål på dette grunnlag allerede i forbindelse med løsningen. Dette må kunne skje ikke bare i de tilfelle hvor et søksmål kan karakteriseres som misbruk av odelsretten, men også i andre helt spesielle tilfelle. Dette fordi det allerede etter endelig dom i en løsningssak, bringes inn så mange forstyrrende momenter i den regulære utnyttelse av en odelseiendom, at dette bør unngås. I nærværende sak kan de problemer som knytter seg til omsorgsarbeidet med Kåre og Sverre, bli så omfattende etter en løsning i Ritas favør, at det i noen grad kan gå utover den ordinære drift av eiendommen. Retten finner imidlertid at denne bivirkning, som i seg selv anses som en del av vurderingstemaet (konferer nedenfor), ikke kan få slik betydning at de økonomiske betraktninger får særlig vekt. Man vil imidlertid ikke unnlate å bemerke at Rita Norums økonomiske opplegg for en gjennomføring, virker dårlig underbygget.

Tilbake står da spørsmålet om hvilken vekt man skal legge på hensynet til andre enn eieren. Dette gjelder både hensynet til foreldrene og til Kåre og Sverre.

Foreldrene har utvilsomt ønsket at Ragnhild skal overta. Det vises til det som fremgår av anførslene foran. Hjørdis Norum har gjentatt ønsket i retten. Hun bygger det først og fremst på en vurdering av hvem som har de beste faglige kvalifikasjoner, både med hensyn til ordinær drift og av hensyn til guttene. Det foreligger således ikke et direkte motsetningsforhold mellom Rita og farmoren, slik at det på dette punkt ikke anses nødvendig å gå nærmere inn på i hvilken utstrekning dette burde ha vært gjenstand for en nærmere vurdering, jfr. Rt-1979-1534 (1539). Lagmannsretten har derfor i overenstemmelse med rettspraksis, tillagt foreldrenes ønske en noe begrenset vekt i Ragnhilds favør.

Når det gjelder forholdet til Kåre og Sverre, må dette etter lagmannsrettens mening som foran nevnt, kunne trekkes inn som en del av vurderingstemaet. Med de forutsetninger som foreligger og slik saken har utviklet seg, er problemene omkring guttene blitt en del av Ragnhilds problem som "eigar" av "Norum". At det må være adgang til å ta hensyn til invalide og/eller uføre søsken, synes å fremgå av "Stavrum-saken", jfr. Rt-1978-268 (272).

Etter rettens oppfatning er det flere grunner som tilsier at det ikke skjer noe nytt eierskifte nå. Man vil i den anledning særlig fremheve:

Som det fremgår innledningsvis i dommen, hadde Jens og Hjørdis Norum en helt bestemt forutsetning for kjøpet av eiendommen, nemlig å sikre Kåre og Sverre en fast og livsvarig bolig under trygge forhold. Samtlige søsken var og er enige i denne forutsetning. Alle som har uttalt seg, synes å være av den oppfatning at den som skal overta "Norum" må være villig til å ta omsorgsplikten med, nærmest som en realservitutt. Spørsmålet blir da om Rita slik hun hevder, kan makte å gi onklene den nødvendige omsorg. Retten vil her understreke at man ikke er i tvil om at hvis Rita ikke makter oppgaven, vil det få meget uheldige følger for guttene, som antakelig vil havne i en institusjon. Dette vil personlig kunne bli en tragedie for dem og samfunnsmessig er løsningen uheldig. Det er også grunn til å tro at en slik utvikling igjen vil utløse et sterkt motsetningsforhold mellom Rita og hennes aldrende farmor.

Lagmannsretten er etter en samlet vurdering kommet til at det ikke er gode utsikter til at Rita vil greie oppgaven. Når det gjelder omfanget av omsorgsarbeidet, har retten som tidligere berørt, lagt vekt på uttalelsene fra de som står guttene nærmest. Det er derfor grunn til å tro at arbeidet er mer krevende enn hva den ankende part gjør gjeldende. På bakgrunn av de samme vitneprov, har retten også kommet til at Ragnhild, og ikke minst hennes mann, synes å ha utviklet særlig gode forutsetninger for å roe ned og ta hånd om guttene. Selv om Rita har et sterkt ønske om å utvikle et godt forhold til sine onkler, er det lite sannsynlig at dette vil lykkes. Motsetningene synes idag å være store, og utsiktene til at dette vil endre seg, er små når man tenker på den tilvenning som guttene har utviklet gjennom snart 20 års kontakt med Ragnhild og hennes mann. Rita synes også å ha noe urealistiske forestillinger om sin egen kapasitet. Selv om hun er ung og arbeidsvillig, vil driften av gården samt omsorgen for sine egne tre små barn, ta det aller meste av hennes tid.

Retten vil endelig peke på et helt spesielt moment i saken. Kåre har bedre odelsrett etter loven enn de to som nå konkurrerer om eiendommen. Selv om han ikke har brukt sin rett, gjør den at hans tilknytning til eiendommen blir sterkere enn om det hadde gjeldt en yngre, invalid bror eller søster, jfr. "Stavrum-saken" ( Rt-1978-272).

Anken har etter dette vært forgjeves. Etter hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd, skulle den ankende part da pålegges å erstatte motpartens omkostninger for lagmannsretten, dersom det ikke foreligger særlige omstendigheter. Lagmannsretten har ved sin avgjørelse vært i noe tvil vedrørende faktum og i atskillig tvil vedrørende de rettslige spørsmål. Lagmannsretten finner at dette er særlige omstendigheter som gjør det berettiget å fravike hovedregelen. Byrettens omkostningsavgjørelse stadfestes, jfr. tvistemålsloven §180 annet ledd, jfr. §172 annet ledd.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

1. Byrettens dom stadfestes.

2. Saksomkostninger tilkjennes ikke, verken for byretten eller lagmannsretten.