HR-1994-27-B - Rt-1994-333

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1994-03-16
Publisert:	HR-1994-00027-B - Rt-1994-333 (76-94)
Stikkord:	Skatterett, Eiendomsskatt, Kraftverk
Sammendrag:
Saksgang:	- Frostating lagmannsrett LF-1990-00593 A - Høyesterett HR-1994-00027 B, nr 139/1992.
Parter:	Trondheim Energiverk (Advokat John J Stamnæs) Hjelpeintervenient: Energiforsyningens Fellesorganisasjon (Advokat Carsten Riekeles) mot Tydal kommune (Advokat Inger-Johanne Lund - til prøve). Hjelpeintervenient: Landssamanslutninga av Vasskraftkommunar (Advokat Hans O Bang).
Forfatter:	Gussgard, Foss, Eldring, Halvorsen, Hellesylt
Lovhenvisninger:	Byskatteloven (1911) §4, §5, Eigedomsskattelova (1975) §33, §8, Skatteloven (1911) §4, §5, §8, Forvaltningsloven (1967) §41

Saken gjelder om det ved fastsettelse av eiendomsskattetakst for seks kraftverk tilhørende Trondheim Energiverk i Tydal kommune skal tas hensyn til plikten til å levere konsesjonskraft, og om det for ett av disse, Nea Kraftverk, også skal tas hensyn til verkets plikt etter en tidsubegrenset avtale om å levere 50 % av kraftproduksjonen til Sør-Trøndelag Kraftselskap til selvkost. Trondheim Energiverk (tidligere Trondheim Elektrisitetsverk) foresto utbyggingen av Øvre Nea. Utbyggingen ble foretatt ved finansieringsbistand fra det svenske selskapet AB Svarthålsforsen, mot avtale om levering av elektrisk kraft til selskapet. Avtalen var avhengig av konsesjon. Sør-Trøndelag fylke motsatte seg eksport av kraft og ønsket en eierandel i utbyggingen. I forbindelse med konsesjonsbehandlingen ble det ført forhandlinger mellom Industridepartementet, Trondheim kommune, Sør-Trøndelag fylke og det svenske selskapet. Forhandlingene resulterte bl a i en avtale mellom kommunen og fylket om levering av kraft - den såkalte Nea-kontrakten. I de første 15 årene etter at driften var satt i gang - noe som skjedde i 1960 - skulle fylket ha rett til å overta 25 % av kraften ved Nea kraftverk. Etter utløpet av denne perioden skulle fylket ha en stedsevarig rett til å overta inntil 50 %. Fylket pliktet i alle tilfelle å betale for disse kraftmengder, og prisen var angitt til selvkost. Rettigheter og plikter etter Nea-kontrakten er senere overført til SørTrøndelag Kraftselskap og Trondheim Energiverk.

Midt-Trøndelag herredsrett opphevet ved dom av 10 november 1986 eiendomsskattetakst og utskreven eiendomsskatt for 1984 for energiverkets anlegg i Tydal kommune.

Ny overtakst pr 1 januar 1984 ble fastsatt den 7 september 1988. Trondheim Energiverk tok igjen ut stevning mot Tydal kommune med krav om at overtaksten og utskrivning av eiendomsskatt for årene 1984-1988 skulle oppheves.

Midt-Trøndelag herredsrett avsa dom 22 juni 1990 med slik domsslutning:

"1. Overtakst fra overtakstnemnda for verker og bruk i Tydal kommune avsagt 7. september 1988 oppheves.

2. Den foretatte utligning av eiendomsskatt til Tydal kommune for Trondheim Elektrisitetsverks anlegg i Tydal for 1984 - 88 oppheves.

3. Ved ny takst som grunnlag for eiendomsskatt skal ved beregning av den kapitaliserte verdi av samtlige TEV's kraftverk i Tydal tas hensyn til den faktiske lavere salgspris ved levering av konsesjonskraft til Tydal kommune og til Meråker kommune.

4. Likeså skal der ved beregning av den kapitaliserte verdi av Nea kraftverk tas hensyn til den faktisk lavere salgspris ved levering av kraft til Sør-Trøndelag kraftselskap etter selvkostpris i henhold til Nea-kontrakten.

5. Tydal kommune frifinnes for saksøkers påstander under punktene 5, 6 og 7.

6. Hver part bærer sine egne saksomkostninger."

Tydal kommune anket dommen til Frostating lagmannsrett for så vidt gjaldt domsslutningens punktene 1 - 4. Energiverket motanket, men før ankeforhandlingen ble det oppnådd enighet om de tvistepunkter motanken gjaldt.

Lagmannsretten avsa dom 20 desember 1991 med slik domsslutning:

"1. Tydal kommune frifinnes.

2. Trondheim Elektrisitetsverk betaler til Tydal kommune saksomkostninger for herredsrett og lagmannsrett med kr 293658,- - kronertohundreognittitretusensekshundreogfemtiåtte -. Saksomkostningsbeløpet forfaller til betaling 2 - to - uker etter forkynnelsen av nærværende dom."

Om saksforholdet og partenes anførsler for de tidligere retter viser jeg til herredsrettens og lagmannsrettens domsgrunner.

Trondheim Energiverk har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett for så vidt gjelder lagmannsrettens avgjørelse om at verken plikten til å levere konsesjonskraft eller forpliktelsen etter Neakontrakten skal ha noen betydning for eiendomsskattetaksten. Anken gjelder bevisvurderingen og rettsanvendelsen.

For Høyesterett har Vassdragsregulantenes Forening, nå Energiforsyningens Fellesorganisasjon, opptrådt som hjelpeintervenient for den ankende part. Landssamanslutninga av Vasskraftkommunar har opptrådt som hjelpeintervenient for Tydal kommune.

Ett vitne er avhørt ved bevisopptak til bruk for Høyesterett. Det er fremlagt noen nye dokumenter. For de spørsmål anken gjelder, står saken i samme stilling for Høyesterett som for de tidligere retter.

Trondheim Energiverk og hjelpeintervenienten, Energiforsyningens Fellesorganisasjon har i hovedsak anført:

Etter lov om eigedomsskatt til kommunane av 6 juni 1975 §33 annet ledd skal bl a bestemmelsene om fastsettelse av grunnlaget for eiendomsskatt i skattelov for byene av 18 august 1911 §4 og §5 gjelde inntil eiendomsskatteloven §8 m fl blir satt i kraft. Dette er foreløpig ikke skjedd. Etter byskatteloven §5 første ledd skal takstverdien tilsvare eiendommens omsetningsverdi ved fritt salg under sedvanlige omsetningsforhold. Verken loven ordlyd, forarbeidene eller rettspraksis etterlater noen tvil om at det er salgsverdien takstnemnda skal finne frem til. Det er ingen uenighet om dette, heller ikke om at salgsverdien skal fastsettes etter en objektiv vurdering, ut fra en normal utnyttelse på en hvilken som helst eiers hånd.

Overtakstnemnda og lagmannsretten har tatt utgangspunkt i bilag 2 til Riksskattestyrets rundskriv nr 400/Avd.I, datert 21 juni 1965. Under henvisning til dom inntatt i Rt-1960-711 gis det her uttrykk for at det ved formuesansettelsen antas "å skulle legges vesentlig vekt på det resultat som fremkommer ved en lønnsomhetsberegning for vedkommende elektrisitetsverk". I praksis er en slik lønnsomhetsberegning blitt tatt i bruk som hjelpemiddel også ved taksering av kraftverk for utskrivning av eiendomsskatt. Energiverket er enig i at slike beregninger har relevans i denne forbindelse, men det må foretas en individuell taksering med sikte på å finne verdien av det aktuelle kraftverk.

Plikt til å levere rimelig konsesjonskraft følger av vassdragsreguleringsloven av 14 desember 1917 og av Industrikonsesjonsloven av samme dato. Plikten påligger alle kraftverk i Norge. I praksis inngår partene ofte avtale om leveringsbetingelsene, men kommer de ikke til enighet, kan avgjørelsen overlates til departementet. Det er gitt forskrifter for prisfastsettelsen. Plikten til å avgi rimelig konsesjonskraft utgjør en del av myndighetenes rammevilkår for å kunne foreta utbygging av et vassdrag og etablere og drive kraftproduksjon for salg. Disse forhold må medføre at det ved rentabilitetsberegningen må tas hensyn til de prisforhold som gjelder for den konsesjonskraft som leveres. Leveransene knytter seg ikke til den enkelte eiers subjektive disposisjoner, og kan ikke likestilles med kontrakter inngått på forretningsmessig grunnlag. Selv om konsesjonskraften kan leveres fra andre kraftverk, må forpliktelsen anses som en integrert del av vedkommende kraftverk i økonomisk forstand. Den vil påhvile enhver eier av verket og har betydning for en kjøpers prisvurdering. Den objektiviserte verdi kan ikke settes høyere enn det som optimalt kan oppnås ved et tenkt salg.

Lagmannsretten har fremholdt at det vil føre til større likhet i beskatningen å se bort fra konsesjonskraften. Synspunktet er i strid med kravet om at det skal foretas en individuell taksering.

Forpliktelsen etter Nea-kontrakten må anses å ha vært et vilkår for å få konsesjon for utbygging av fallene i Øvre Nea. Kontrakten må likestilles med plikten til å levere konsesjonskraft, og forpliktelsen må derfor tas i betraktning ved vurderingen av kraftverkets salgsverdi.

Trondheim Energiverk har nedlagt slik påstand:

"1. Herredsrettens dom av 22. juni 1990 stadfestes forsåvidt angår punktene 1-4.

2. Trondheim Energiverk tilkjennes saksomkostninger for alle retter."

Hjelpeintervenienten, Energiforsyningens Fellesorganisasjon, har nedlagt slik påstand:

"1. Herredsrettens dom av 22.juni 1990 stadfestes forsåvidt angår punktene 1-4.

2. Energiforsyningens Fellesorganisasjon tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett."

Tydal kommune og hjelpeintervenienten, Landssamanslutninga av Vasskraftkommunar, har i hovedsak anført:

Tvisten gjelder om det ved rentabilitetsberegningen i forbindelse med eiendomsskattetakseringen skal anvendes en objektiv kraftpris tilsvarende den som gjelder ved alminnelig kraftforsyning, eller om det skal tas hensyn til de lavere priser som skattyteren har forpliktet seg til å levere til etter Nea-kontrakten og ved levering av konsesjonskraft. Disse spørsmålene er i realiteten løst ved de dommer som er inntatt i Rt-1958-801 og Rt-1987-129.

Eiendomsskatt er en skatt på objektet. Det er de fysisk konstaterbare forhold som bestemmer skattetaksten. Det er likegyldig hvordan de juridiske rettigheter er fordelt.

Konsesjonskraftforpliktelsen regulerer eierens rettigheter, og har ikke innvirkning på verdien av selve anlegget. Like anlegg må verdsettes likt, uten hensyn til om det tas ut konsesjonskraft eller ikke. Det er de samlede økonomiske interesser i anlegget som utgjør skattegrunnlaget.

Plikten til å levere rimelig konsesjonskraft må bedømmes på samme måte som en påheftet hjemfallsrett til staten. Denne vil påvirke omsetningsverdien, men skal ikke tas hensyn til ved takseringen, jf Rt-1958-801.

Partene kan fritt inngå avtaler til erstatning for loven ordning med konsesjonskraft. I praksis vil også avtaler om levering av konsesjonskraft variere, både når det gjelder kraftmengde og pris. Det vil være best i samsvar med en objektiv norm å se bort fra konkrete konsesjonskraftforpliktelser. Den utskrevne eiendomsskatt er for øvrig et omkostningselement som inngår ved beregningen av kostprisen, både når det gjelder konsesjonskraften og levering etter Neakontrakten.

Retten til konsesjonskraft er ikke gjenstand for eiendomsskatt. Det bør derfor heller ikke tas hensyn til denne retten ved verdivurderingen av det anlegget den knytter seg til.

Subsidiært er det anført at overtakstnemnda har vurdert konsesjonskraftforpliktelsen i den avsluttende skjønnsmessige vurdering. Atter subsidiært er anført at det ikke ville hatt noen betydning for taksten om konsesjonskraftprisen var trukket inn. Det er da ikke grunn til å oppheve taksten. Det er vist til prinsippene bak forvaltningsloven §41.

Nea-kontrakten er en forretningsmessig basert kraftleveringsavtale, inngått av Trondheim kommune etter langvarige forhandlinger. Inngåelse av denne kontrakten var ikke noe vilkår for å oppnå konsesjon for utbygging av Øvre Nea og drift av kraftverk. Bakgrunnen for kontrakten var kommunens ønske om å eksportere kraft til Sverige som et ledd i finansieringen av anleggene. Utbyggingen kunne vært finansiert på annen måte. Nea-kontrakten kan ikke vurderes annerledes enn en ordinær langsiktig kraftleveringskontrakt.

Tydal kommune har nedlagt slik påstand:

"1. Lagmannsrettens dom av 20. desember 1991 stadfestes.

2. Tydal kommune tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett."

Hjelpeintervenienten, Landssamanslutninga av Vasskraftkommunar, har nedlagt denne påstand:

"1. Lagmannsrettens dom stadfestes.

2. Landssamanslutninga av Vasskraftkommunar tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett."

Jeg er kommet til samme resultat som lagmannsretten og kan langt på vei slutte meg til rettens begrunnelse.

Spørsmål om beskatning av kraftverk og andre industrielle anlegg, herunder fastsettelse av grunnlaget for formuesskatt og eiendomsskatt, har vært tema i en rekke høyesterettsdommer. Ingen av disse dommene løser konkret de spørsmål retten står overfor i vår sak, men slik jeg ser det, må domsmaterialet få meget stor betydning for avgjørelsen av denne saken.

I rettspraksis ble det tidlig fremhevet at eiendomsskatten er en objektskatt. Det er eiendommen med den foretatte utbygging som er skatteobjekt, ikke den aktuelle eiers økonomiske interesse i denne. De første dommene som knesatte dette, er inntatt i Rt-1912-501 og Rt-1919-73. Det er helt på det rene at det skal ses bort fra privatrettslige avtaler som kan påvirke verdien av eiendommen. Det er en objektivisert verdivurdering som skal foretas etter byskatteloven §5 første ledd. Den salgsverdi bestemmelsen viser til, er således ikke den pris en kan oppnå i markedet for eiendommen på det aktuelle tidspunkt, men en tenkt pris som fremkommer når en ser bort fra særlige forhold knyttet til den enkelte eiers utnytting av eiendommen. Vår sak dreier seg om hvor langt en skal gå i objektivisering av skattegrunnlaget. At rentabilitetsvurderinger kan benyttes som hjelpemiddel for å finne frem til salgsverdien av kraftverk, er ikke omstridt.

Ved formuesligningen skal det etter rettspraksis tas hensyn til den verdiforringelse hjemfallsretten - forpliktelsen til å overdra kraftanlegget vederlagsfritt til staten etter et bestemt antall år - medfører, jf Rt-1958-801. Førstvoterende uttalte imidlertid:

"Når det gjelder ligningen for inntektsåret 1950, er det på det rene at en eiendomsskattetakst etter landsskatteloven §8 er lagt til grunn for ansettelsen av det hjemfallspliktige anleggs verdi uten noen korreksjon på grunn av hjemfallsretten. Ved denne takst er det ikke - og skulle det ikke - tas hensyn til hjemfallsretten."

Selv om uttalelsen ikke var nødvendig for avgjørelsen av saken, er partene enige om at dette er et korrekt uttrykk for hvordan virkningen av hjemfallsrett må bedømmes i relasjon til byskatteloven §5 første ledd. På bakgrunn av at det er anleggenes objektive verdi som er skattegrunnlag, er jeg enig i dette. Hjemfallsretten begrenser eierens juridiske rådighet over eiendommen, ikke den faktiske utnyttelsen.

I dommen i Rt-1974-332 påpekes forskjellen mellom verdivurdering for beregning av skattepliktig formue og for eiendomsskatt. Det følger av dommen at den konkrete rentabilitet ikke er avgjørende for eiendomsskattetaksten. I denne forbindelse kan det også vises til Rt-1987-1290 om objektivisering av avkastningsverdien.

Dommen i Rt-1987-129 behandler spørsmålet om betydningen for eiendomsskattetaksten av langsiktige, tyngende kontrakter som også ville være bindende for eventuelle kjøpere. Førstvoterende understreket at en ved takseringen skulle frem til en mest mulig objektivisert verdi av eiendommen. Kravet om at det skulle tas hensyn til kraftleiekontraktene ble derfor ikke tatt til følge.

I dommen i Rt-1991-98 er rettstilstanden oppsummert under henvisning til tidligere dommer. En anførsel om at eiendomsskattetaksten skulle ta hensyn til at en kjøper ville måtte akseptere å levere rimelig kraft til et industrianlegg for å få konsesjon, førte av flere grunner ikke frem.

Jeg finner også grunn til å nevne dommen inntatt i Rt-1992-1263. Der var spørsmålet om det ved formuesansettelsen av Nea kraftverk etter skatteloven bestemmelser, skulle tas hensyn til den Nea-kontrakten som også vår sak gjelder. Førstvoterende uttalte her at det etter loven kunne synes mest nærliggende å se bort fra individuelle kontrakter, og i stedet anvende en objektiv norm bygget på den normale markedspris for salg av kraften. Det ble imidlertid lagt avgjørende vekt på en fast og langvarig ligningspraksis som tok hensyn til de faktiske inntekter.

I vår sak er det første spørsmålet om det skal ha betydning for eiendomsskattetaksten at kraftverkene er pålagt å levere konsesjonskraft til selvkost. Jeg bemerker at det ikke er anført at det foreligger noen entydig takstpraksis på dette området med hensyn til hvordan konsesjonskraften blir vurdert.

Slik jeg oppfatter rettspraksis, vil en få best sammenheng i regelverket og de klareste linjer ved ikke å ta hensyn til konsesjonskraften i forbindelse med den rentabilitetsvurdering som er foretatt som et hjelpemiddel ved takseringen. Også plikten til å levere konsesjonskraft er et bånd på eierrådigheten, ikke en begrensende faktor ved den faktiske utnyttelsen av eiendommen. At eieren plikter å levere rimelig kraft til kommunen der anlegget ligger, eventuelt også til andre, innebærer en fordeling av de verdier kraftverket kaster av seg, men medfører ingen reduksjon av de faktiske verdier som knytter seg til dette. Og det er disse verdier som er gjenstand for eiendomsskatt, slik jeg mener byskatteloven §5 første ledd må forstås, på bakgrunn av foreliggende rettspraksis.

Det følger av det jeg nå har sagt, at jeg heller ikke kan gi den ankende part medhold i at det skulle vært tatt hensyn til Nea-kontrakten ved eiendomsskattetakseringen. Heller ikke denne reduserer eiendommens objektive verdi. Den fordeler bare de økonomiske interesser i denne.

Hvorvidt det er rimelig å objektivisere grunnlaget for eiendomsskatt for kraftverk så meget som dette, kan nok diskuteres, og jeg har vært i en viss tvil om resultatet. Jeg mener imidlertid at det i dag må legges stor vekt på hensynet til å få noenlunde klare regler for takseringen. Dersom det skulle tas hensyn til plikten til å levere konsesjonskraft, er det vanskelig å se at ikke også andre konsesjonsvilkår, knyttet til eierens rettslige disposisjonsrett, ville måtte få betydning. Hva som i praksis reelt sett er konsesjonsvilkår, er det imidlertid ofte vanskelig å fastslå, og en slik regel vil gi grunnlag for tvister. Knyttet man regelen bare til vilkår som direkte fremgikk av konsesjonen, ville en legge grunnlag for en ubegrunnet forskjellsbehandling. Nea-kontrakten kan tjene som eksempel på de problemene som ville kunne oppstå.

Avslutningsvis vil jeg også bemerke at taksering av kraftverk etter den alminnelige bestemmelsen i byskatteloven §5 første ledd fremstår som meget komplisert, og at ordlyden synes lite egnet som angivelse av skjønnstemaet, i og med at kraftverk normalt ikke omsettes. Det er også vanskelig å forstå at eiendomsbeskatningen av slike verk, der de fleste er i offentlig eie, skal medføre bruk av så store ressurser som her er nødvendig, og hvile på et grunnlag som har vært og fortsatt er gjenstand for mange tvister. Det måtte på dette område la seg gjøre å finne frem til et enklere beskatningsgrunnlag.

Anken har ikke ført frem. Saken har reist omstridte spørsmål av prinsipiell og stor praktisk betydning. Jeg finner at saksomkostninger ikke bør tilkjennes for noen instans.

Jeg stemmer for denne dom:

Lagmannsrettens dom, domsslutningens punkt 1, stadfestes.

Saksomkostninger tilkjennes ikke for noen instans.